John Max Pedersen: Marxisme og leninisme – for begyndere
Forlaget Arbejderen, ISBN 87-89599-17-9

Arbeidaranes kommunistparti er no inne i ein partibyggjande fase. Studier vil verte ein naudsynt og grunnleggjande del av det arbeidet. Om vi ikkje er «begyndere» kan det ha mykje for seg å friske opp att dei gamle læresetnadane i marxismen og leninismen.

Danmarks Kommunistiske Parti/Marxist-Leninisterne tykte også ein slik oppfriskning ville vera sunt, og bad forfattaren John Max Pedersen (1942-92) skrive ei folkeleg framstilling av marxismen-leninismen. Han skulle leggje serleg vekt på å sameine dei ålmenne grunnsetnadane med døme frå dei danske røynslene og tilhøva. Boka til Pedersen kom i 1985, og vart nytta til skolering innafor partiet. I 1991 avgjorde partileiinga å gje boka ut og gjera ho offentleg. Pedersen ynskja å gjera ein rad med rettingar og endringar, men han døydde før han fekk gjort arbeidet sitt ferdig. Denne utgava er difor i det heile den same boka som vart nytta i 1985.

Kva kan så vi her i Noreg hente frå denne boka? Sjølv likte eg ho svært godt. Eg følte rett som det var at eg var på studiering for fyrste gong att. Det er ein fryd å lese ei bok om politisk teori skriven av ein som til vanleg skriv skjønnprosa. Boka er spekka med fantasifulle døme og bilete. Ho har mange nye vis å syne fram gamle idear på.

Oppbygginga er i stor grad slik både AKP og Raud Ungdom sine studieringar har vori. Tre delar: Filosofi, økonomi og sosialisme samsvarar med gangen i våre eigne bøker. Innafor desse hovudbolkane handsamar Pedersen ei rekkje ulike spørsmål. Her skil partia våre seg på ein del område. Til dømes er kvinnespørsmålet plassert saman med rase- og aldersdiskriminering i avsnittet «Kunstige politiske modsætninger».

Handsaminga tek først og framst opp spørsmålet om den borgarlege feminismen som ikkje vil at kvinner tek del i klassekampen. Ikkje noko om serskild kvinneorganisering, kvinnekamp i klassekampen og så bortetter.

Maoismen er med i bolken «Afsporinger» som tek føre seg feilstega innafor marxismen-leninismen. Slik vert han handsama:

«Maoismen har været virksom i Kina fra længe før 1949 og den revolutionære magtovertagelse, men har ikke voldt megen skade, så længe det var den borgerlige demokratiske revolution, der stod på dagsordenen. Siden har den været en kim til råddenskap i den nye marxistiske-leninistiske bevægelse, der utviklede sig på ruinerne af de gamle Moskva-revisionistiske partiene. Maoismen er gennemsyret med filosofisk idealisme, det er en småborgerlig strømning, der underordner proletariatet under bønderne, som operer med fejlagtige pluralistiske ideer for den ideologiske udvikling af samfundet, som rummer en solid sjat liberalisme på alle områder, og som ikke mindst har forvoldt stor skade med sin teori om «de tre verdner». Denne forvrængning af modsætningerne i verdensmålestok afsporer fuldstændig den revolutionære bevægelse, hvor teorien tages i anvændelse.»

Dei fleste har vel no fått nokre idear om usemjene mellom «oss og dei».

Boka oppmodar heile tida til å lese vidare på eigen hand, og forfattaren kjem med framlegg til kva for bøker ein bør lese. Dette er sers positivt, tykkjer eg. Ein lærer sjeldan så mykje som når ein les originalbøkene. For dei som ynskjer å lese seg til eit grunnlag for eigne meiningar, lyt boka vere ein god start. Ein kan kjøpe ho hjå Tronsmo bokhandel, eller tinga ho frå Forlaget Arbejderen.

“Re-reading the Postwar Period. An intellectual Itinerary”
Monthy Review Press. 1994.  256 sider.
ISBN 0 – 85345 – 894 – 4
Oversatt fra ltinéraire Intellectuel.

Den egyptiske maoisten og økonomen Samir Amin er blitt kjent i Norge for hans tese om delinking, dvs. at undertrykte land må rive seg løs (de-link) fra den internasjonelle økonomien, og overordne indre økonomisk utvikling over de eksterne økonomiske forholda dersom de skal ha noen sjans i å bygge sosialismen. Bak denne tesen ligger en omfattende analyse som han har utviklet over et etterhvert langt liv.

Verdensutviklinga

I denne boka gir Amin sitt syn på alle de viktigste spørsmåla som gjelder verdensutviklinga siden krigen, Han setter fram påstander og analyser i varieriende grad over alle de store spørsmåla som revolusjonære har blitt konfrontert med. Hva slags samfunn var Sovjet-Unionen? Hva kjennetegner samfunnene i de imperialistiske sentrene, og hva kjennetegner samfunnene i de undertrykte periferiene?

Polarisering

Hans hovedtese er at kapitalismens utvikling betyr økt polarisering mellom sentrene og periferiene. Under kapitalismen vil ikke periferiene få økt sin levestandard slik arbeidsfolk i sentrene har fått økt sin gjennom det han kaller det “fordistiske kompromiss” (etter den politikken som utvikla seg etter krigen som gikk ut på at produktivitetsforbedringene i industrien også innebar reallønnsforbedringer for arbeiderne). Han har en egen behandling av verdiloven sett utifra en internasjonal målestokk som er interessant. En annen viktig tese er at det ikke lengre finnes noe nasjonalt borgerskap i periferien og at nasjonaldemokratiske revolusjoner som igjen fører til sosialismen etter kort tid ikke lengre er tenkelige. Han støtter Sweezy/Magdoff når det gjelder synet på den internasjonale økonomiske utviklinga (stagnasjon som hovedtendens) og hevder at ideene rundt utviklingsteorien til både Sovjet-Unionen, Kina og Bandungbevegelsen var på mange måter feil. Han argumenterer med at disse samfunnene la for stor vekt på å “ta igjen” vesten når det gjelder økonomisk utvikling og la for liten vekt på at man primært må påbegynne et annet type samfunn. Boka omhandler mye mye mer og anbefales engelsklesende som er interessert i lengre debattinnlegg om de store spørsmåla i vår tid. Med et unntak, det er et stortspØrsmål som glimrer med sitt fravær. Gjett, jenter, hvilket det er?

Amins tanker

Når det gjelder formen så er boka i hovedsak byggd opp kronologisk. Han legger fram hvordan han tenkte i de ulike periodene og summerer opp hva som var rett og feil. Han bruker ikke mye plass på å underbygge de utallige påstandene han kommer med, dette gjør at boka først og fremst blir en introduksjon til hans tenkemåte, og at nærmere begrunnelse for de ulike standpunktene han tar må søkes i de bøkene og skriftene han har utgitt tidligere. Flere steder i boka legger han fram påstander og ressonementer rundt hva som må gjøres framover av den revolusjonære bevegelsen. Sånn sett kan boka sees på som et debattinnlegg i diskusjonen om AKPs prinsipprogram som bør begynne i ’96.

Lars Magnusson: Teorier om imperialism, Stockholm: 1985. 179 sider, ISBN 91-7054-481-6

Politisk kamp er også kampen om å få sette det riktige ord på en foreteelse.

I politikken vil det alltid være strid om begrepene. Utvanna begrep bidrar gjerne til at analysene svekkes, i vitenskapen som i politikken.

I den seinere tid i EU-kampen har vi opplevd at kulturraddiser spiller på lag med tysk imperialisme. De tror det er både progressivt, solidarisk, internasjonalistisk og radikalt. Ser vi oss tilbake, er arbeiderbevegelsens historie full av slike tilfeller.

I boka Teorier om imperialism beskriver Lars Magnusson den andre internasjonales sammenbrudd, etter at dens fremste ledere hadde tatt parti for sine respektive lands regjeringer ved krigsutbruddet i 1914. Kautsky støttet den tyske regjeringen og Plekhanov tok parti for den russiske tsaren. Alt dette til tross for alle tidligere resolusjoner om internasjonalistisk å forene kreftene mot krigsmaktene. Lenin forsøkte etter sjokket å finne ut hvordan dette sviket var mulig. Hans svar finnes i boka Imperialismen som kapitalismens høyeste stadium.

Lars Magnusson går i boka Teorier om imperialism gjennom de ulike imperialismeteorier. Han viser til at debatten om imperialismen var spesielt sterk rundt århundreskiftet. Men Magnusson viser at imperialismeteoriene er eldre enn Lenin. Samtidig som Lenin også gjorde sine undersøkelser og analyser, bygde han på tidligere teoretikere som eksempelvis Bakunin, Kautsky, Hilferding og Hobsen. Sjøl om alle disse ofte trakk andre konklusjoner.

Og ikke alle teoretikere delte Lenins konklusjon om at imperialismen er et spesielt og siste stadium i kapitalismen. Noen mente at imperialisme var et generelt uttrykk for en kapitalistisk politikk, andre at imperialisme var en ekspansjonistisk kolonipolitikk også før kapitalismen og noen mente imperialisme var en landområdeerobringspolitikk. Tyske sosialdemokrater skilte mellom imperialistisk politikk og kapitalistisk økonomi, mens kommunistene hevdet at imperialistisk politikk var en naturlig konsekvens av en monopolkapitalistisk økonomi.

Magnusson starter boka med en beskrivelse av tre historiske bilder fra midten av 1800-tallet:

Russlands erobring av Tasjkent, britisk erobring av kongedømmet Øvre Burma og fransk kolonisering av Afrika. For fransk kolonisering var byggingen av jernbanen fra Algerie til Senegal et viktig strategisk middel. Britenes krig mot den burmesiske kongen i Mandalay ble begrunnet med det eksisterende vanstyret i landet, mens den reelle grunnen var ønsket om å ta hånd om handelen: Handelen med varer som diamanter, elfenben og bomull.

På denne tiden, med en kraftig ekspansjon fra Russland, Tyskland, Frankrike og England, ble ordet imperialisme brukt både som skjellsord og honnørord (Gladstone og Disraeli). Men politikeren, økonomen og engelskmannen John Atkinson Hobson reiste i 1902 en radikal kritikk i bokform (Imperialism – a study). Denne boken fikk stor innflytelse innenfor sosialistiske kretser, men også iblant mer liberale; for eksempel blant fabianerne. Hobson påpekte at det ved slutten av 1800-tallet vokste fram en aggressiv imperialisme av en ny type. Til tross for dette ble Hobson kritisert fra venstre for å ville sosialreformere imperialismen. Uansett bidro Hobsons faktarikdom til at han aktivt ble referert av datidens sosialister.

Marx behandlet ikke imperialismen som sådan. Han var mer opptatt av kapitalismens og produktivkreftenes utvikling. Marx og Engels var imidlertid sterkt opptatt av og kritisk til den engelske kolonialiseringa av Irland. Magnusson mener at Marx hadde lite kjennskap til uteneuropeisk kultur (i motsetning til Hobson som hadde bodd i Sør-Afrika), men Marx endret noe fokus på slutten av sitt liv etter en studie av Orienten.

Marx hadde egentlig planlagt seks bøker (bokverk), hvorav det sjette skulle ha tittelen Verdenshandelen, men han kom ikke lengre enn til første bind, Kapitalen.

Men i den uferdige tredje bok omhandles teorien om profittratens fallende tendens som kriseårsak. Denne teorien har seinere virket inn på marxistiske imperialismeanalytikere. Og det på bakgrunn av Marx sine egne utlegninger om faktorer som motvirket profittratens fall: Arbeidets utbyttingsgrad, reduksjon av arbeidslønna, billigere konstant kapital, tilvekst av nye bransjer og utenrikshandelen. Det er spesielt den siste faktoren, utenrikshandelen, som har interesse for imperialismeteori.

Boka Teorier om imperialism omhandler teoretikere som Rosa Luxemburg og Otto Kuusinen. Og nyere teoretikere som Samir Amin og Bill Warren: En rekke andre teoretikere og teorier er også nevnt i denne boka.

I korthet kan man si at boka til Magnusson er en historisk gjennom av teoretikerne og et kort innblikk i teoriene.

Forfatteren legger stor vekt på Hobson, Marx og Lenin, noe som sikkert er vanskelig å unngå. Og det er tydelig at forfatteren sjøl har et marxistisk utgangspunkt – uten at han eksplisitt tar stilling for noen av teoriene. Men det er interessant i seg sjøl at en svenske midt i jappetiden, 1985, gir ut en bok av denne typen.

Har boka mangler? En slående mangel ved boka er at en person som Mao overhode ikke er nevnt. Nå kan han jo meine at Mao var en ubetydelig teoretiker innafor emnet imperialisme, men beviselig ble hans artikler en stor inspirasjonskilde for ulike samtidige bevegelser som sloss mot imperialisme og monopolkapitalisme.

Og tre-verdener-teorien ble aktivt brukt av politikere i den tredje verden og i de alliansefrie landa, politikere som forøvrig stod langt fra marxismen.

I forbindelse med EU-kampen vil en gjennomgang av denne instruktive boka gi bra ballast. Jeg tror at i dagens situasjon ville norsk venstreside vært tjent med større teoretisering av EU og imperialisme.

Boka viser at teorier ikke bare er teorier, men medfører praktiske konsekvenser: Karl Kautsky ble sosialsjåvinist og Rudolf Hilferding ble sosialdemokrat. Som sosialdemokrat proklamerte Hilferding i 1933 at kommunistene, ikke nazistene, var hovedmotstandere i Tyskland.

Teorier om imperialism anbefales for alle som har interesse for temaet. Boka koster 145 norske kroner og kan bestilles på Tronsmo bokhandel. Den er i lettlest svensk språkdrakt og er utgitt på svensk Tiden.

Åsmund Egge: Fra Alexander II til Boris Jeltsin – Russlands og Sovjetunionens moderne historie
Universitetsforlaget, 293 sider, 298 kr

Den som har to bukser, bør selge den ene, og kjøpe denne boka isteden.

For marxister var spørsmålet om «Sovjetstatens karakter» helt sentralt på 70-tallet. Debatten var intens og de ulike teoretiske posisjonene varierte fra «degenerert arbeiderstat» og «overgangssamfunn» til «statskapitalisme» og «diktatur av Hitler-typen».

Debatten hadde ikke primært et historisk/akademisk utgangspunkt, men reflekterte snarere forskjellige venstregrupperingers behov for å distansere seg fra hverandre og forsvare sine respektive oppfatninger av innholdet i begrepene sosialisme og kapitalisme. Åsmund Egge var sjøl en sentral aktør i den såkalte «Sovjetdebatten». Med distanse til datidens behov for å manøvrere mellom debattanter «med uten rød frakk», eller «keisere uten klær» som det også ble sagt, er det interessant å lese faghistorikerens vurderinger, når han nå gjør et dristig forsøk på å gi en samlet framstilling av Russlands og Sovjetunionens moderne historie.

Uten å være verken faghistoriker eller noen kjenner av russisk historielitteratur, er det min vurdering at dette har blitt et meget vellykket bokprosjekt.

Boken tar for seg perioden fra Aleksander II og opphevelsen av livegenskapet i 1861, til augustkuppet mot Gorbatsjov i 1991. I tillegg gir Egge innledningsvis et kort riss av Russlands særegne plassering mellom øst og vest, de ekspansive tradisjonene, den ortodokse kirkens innflytelse og særtrekk ved det russiske imperiets styreform; autokratiet eller det absolutte enevelde. Å gi en historisk framstilling av en periode på 130 år på under 300 sider er antakelig ingen enkel oppgave, og innebærer selvfølgelig at det er de store linjene som må trekkes. Dette er også bokens styrke, men måten det er gjort på viser at en her også har å gjøre med en forfatter med solide kunnskaper om detaljene i det historiske kildematerialet.

Det er ikke mulig å gå i detalj i en kort anmeldelse, men jeg vil særlig framheve tre forhold som etter mitt syn gjør denne boken til en utrolig god veiviser for den som ønsker kunnskaper om bakgrunnen for den sovjetiske arbeiderstatens framvekst og Sovjet-imperiets raske sammenbrudd.

For de av Røde Fanes lesere som i hovedsak er kjent med stalinistisk historieframstilling, for eksempel Sovjetunionens kommunistiske parti (bolsjevikenes) historie, er Egges bok uendelig mye mer kritisk og nyansert. Forfatteren har også delvis benyttet seg av tidligere ukjent kildemateriale som ble offentliggjort fra slutten av 1980-årene. Av særlig interesse her er nye opplysninger om utrenskningene og de såkalte Moskvaprosessene i 1930-årene.

For det andre er det en befrielse å lese en historiker som behersker det marxistiske teorien og begrepsapparatet og dermed unngår åpenbare misforståelser av den typen som preger enkelte av de vestlige sovjethistorikernes framstillinger. Særlig framtredende er dette i kapitlene som behandler Stalin-perioden og «revolusjonen ovenfra» og den økonomiske og sosiale utviklingen under Bresjnev-tidens regime, herunder avsnittet som tar for seg planøkonomien og dens problemer.

Endelig må framstillingen av Sovjet-samfunnets økonomiske utvikling framheves. Egge har tidligere argumentert mot å operere med noe strengt analytisk skille mellom økonomi og politikk, samt understreket at det grunnleggende ved økonomisk utvikling nettopp er produksjons- og klasseforholdene (Materialisten nr 2, 1980). Ved å anlegge dette perspektivet på sin egen historieframstilling, illustreres de grunnleggende problemene som kom til å prege sovjetøkonomiens utvikling; i tillegg til kommandoøkonomiens særegne problemer, manglende direkte produksjonskoplinger og ubetydelige og sågar negative indirekte koplinger som bidro til at økonomien ble frosset fast i en periferiliknende utvikling. Dessuten er drøftingen av det sovjetiske jordbruket spesielt lærerik, og Egge viser på en overbevisende måte hvorfor nettopp jordbrukssektoren var og fortsatt er sovjetøkonomiens akilleshæl.

Til slutt noen ord om framstillingsformen. På omslaget heter det at boken i første rekke er skrevet for studenter ved universiteter og høyskoler. Boken er imidlertid usedvanlig lettlest, inneholder ikke en eneste fotnote (!) og er helt fri for jålete akademisk språkbruk. I den grad vanskelige faguttrykk er brukt, er de også forklart.

Med spesiell adresse til klassebevisste arbeidere og kommunister som ønsker å forstå bakgrunnen for den sovjetiske arbeiderstatens vekst og fall, er det derfor fristende å gjenta Jens Bjørneboes oppfordring fra anmeldelsen av David Horowitz bok USA og den tredje verden: «Den som har to bukser, bør selge den ene og kjøpe seg denne boken isteden.»

Alle kildehenvisninger til Den tyske ideologi er hentet fra Karl Marx: Skrifter om den materialistiske historieoppfatning, Pax Forlag 1991.

Se også debattsvar her

Den tyske ideologi. Den første artikkelen av Marx jeg har lest. Og foreløpig den siste. En tekst det er vanskelig å gjøre seg ferdig med. Dette er et forsøk på å komme videre.

Den tyske ideologi er skrevet tidlig i Marx’ forfatterskap. Her legger han premissene for sine økonomiske teorier. Artikkelen er på den ene siden hans oppfatning av historie, bevissthet og ideologi, og på den andre siden et polemisk angrep på noen av hans samtidige teoretikere.

Jeg skal se nærmere på Marx’ menneskesyn, og om det er en nødvendighet at arbeiderklassen er den revolusjonære klassen.

Menneskesynet

Marx forstår mennesket som et historisk vesen. Det er for eksempel forskjell på 1800-tallets mennesker og dagens mennesker. Han har derfor ingen tro på en «menneskets natur». Det er for han det innbilte menneske (side 91).

Marx starter sin historieforståelse med å skille oss fra dyrene:

«Selv begynner menneskene å adskille seg fra dyrene så snart de begynner å produsere sine livsfornødenheter, et skritt som er betinget av deres kroppslige organisasjon.» (side 60-61)

På denne måten tilbakeviser han påstandene om at vi skiller oss fra dyrene på grunn av følelser, fornuft eller metafysiske størrelser. For Marx er det siste utelukket som realitet, mens følelser og fornuft er skapt av de materielle forhold: «Det er ikke bevisstheten som bestemmer livet, men livet som bestemmer bevisstheten.» (side 67) Eller at «(…) omstendighetene like meget skaper menneskene som menneskene skaper omstendighetene.» (side 79)

Så langt henger jeg med, men får problemer når Marx sier: «Slik individene uttrykker sitt liv, slik er de. Hva de er, faller altså sammen med deres produksjon, både med hva deproduserer og hvordan de produserer.» (side 61)

Tenderer ikke dette mot en reduksjon av mennesket til dets ytre? Hvor blir følelsene og fornuften av? Har Marx satt på seg et par analysebriller for lettere å kunne forstå samfunnet? Blir ikke hans syn på bevissthet mer den bevissthet individene har i samkvem med hverandre, i samfunnet, enn individenes indre følelser?

Det er viktig å ha i bakhodet at Marx skrev sine verker i en tid hvor individet ennå ikke var utstyrt med det vi har i dag av genuinitet, følelser og egenbevissthet. Derfor er det kanskje naturlig at menneskene blir redusert til hva de materielt sett produserer. Men blir det ikke da nødvendig for oss i dagens samfunn å reise en annen fane? En fane for et individorientert menneskesyn?

Hvis Marx bevisst reduserte mennesket til dets ytre, blir vi ikke da bare kjøttmaskiner, determinerte stoffklumper? Er det ikke viktig for synet på det klasseløse samfunn at vi har en bestemt grad av individorientering? For er det ikke slik at den revolusjonære bevegelsen egentlig bygger på Marx’ 1800-talls syn?

Utopien

Dostojevskij uttrykker i Brødrene Karamasov at sosialismen søker å bygge Babels tårn; ikke for å bringe menneskene til himmelen, men for å bringe himmelen ned på jorda.

Er ikke dette akkurat hva det klasseløse samfunn er? Som materialist plasserer man himmelen her nede på jorden. Det er i første rekke en utopi om mennesket som skal finne fred, bortenfor det konfliktfylte samfunn.

Ideen har eksistert før Marx, f.eks hos de anarkistiske grupperingene Diggers og Levellers under den engelske borgerkrigen på 1600-tallet, men Marx fyller ut dens forhistorie og gjør den til en nødvendighet.

Han sier at det klasseløse samfunn vil minne om det urkommunistiske samfunn. Dette samfunnet var i pakt med naturen og eiendomsløst. Det er utviklingen vekk fra dette samfunnet som har gitt oss et samfunn hvor individene gjennom sin klassetilhørighet står i sterke motsetningsforhold til hverandre.

Vil ikke den antakelsen at historien har gjort oss til slaver av vår klassetilhørighet bety at alle, fra kapitalist til proletar, er like bundet av lenker?

Men det er ikke slik Marx blir brukt i dag. Han blir brukt til å sette proletar opp mot kapitalist, og det at også kapitalisten er bundet av lenker, er helt borte. Er det ikke på tide at denne siden av Marx’ syn på samfunnet kommer fram?

Arbeiderklassen

Det som har hindret en slik tolkning, er Marx’ klasseteori. Han mente at den klassen som har gjennomføring av en ny samfunnsformasjon som sin interesse vil være i besittelse av sann bevissthet. Klassen vil være representant for hele samfunnets interesser:

«Den revolusjonære klasse opptrer fra begynnelsen av fordi den står overfor en klasse, ikke som klasse, men som hele samfunnets representant, den fremstår som hele samfunnets masse mot den eneste, den herskende klasse.» (side 90-91)

Marx mener at den revolusjonære klassen under kapitalismen er arbeiderklassen, og at den vil kjempe for det klasseløse samfunn. Jeg får problemer med denne framstillinga.

Hvem kan bestemme «hele samfunnets interesser»? Ingen, vil jeg tro. Men hvis vi forutsetter at den revolusjonære klassen representerer «hele» samfunnets interesser, vil det si at mitt syn på hvem som er slaver av sin klasse blir riktig?

En annen innvending mot klasseteorien er at Marx ikke gir noen argumentasjon for hvorfor arbeiderklassen skulle ønske en ny samfunnsformasjon. Han gjør det i hvert fall ikke i Den tyske ideologi. Blir ikke da «Arbeiderklassen vil gjennom en revolusjon kjempe for det klasseløse samfunn» et aksiom for Marx?

Er det rundt dette aksiomet han bygger et historiesyn og en plan for utopien?.

Personligheten

På bakgrunn av det jeg nå har stilt spørmål ved, blir det da mulig å mene at arbeiderklassen ved sin blotte eksistens er en revolusjonær klasse? Har den ikke bare et potensiale til å være en revolusjonær kraft som velter den kapitalistiske verdens grunnmur: lønnsslaveriet?

Men er arbeiderklassen også den eneste klassen som har et slikt potensiale?

Marx sier til slutt i Den tyske ideologi:

«Proletarene må, for å gjøre seg personlig gjeldende, oppheve sine egne tidligere eksistensvilkår som samtidig er hele det gamle samfunns eksistensvilkår, nemlig arbeidet. De står derfor også i en direkte motsetning til den form som samfunnets individer hittil har funnet sitt helhetsuttrykk i, til staten, og de må styrte staten for å sette igjennom sin personlighet.» (side 122)

Jeg mener …

Alle de spørsmålene jeg har stilt om klassesynet til Marx blir en diskusjon om mulighet for eller nødvendighet av arbeiderklassen som en revolusjonær klasse. Jeg mener det bare er grunn til å se arbeiderklassen som en mulig revolusjonær kraft. Den er revolusjonær kun fordi den sitter med muligheten til å rive ned lønnsslaveriet. Jeg mener det er nødvendig å ha et individorientert menneskesyn og at det klasseløse samfunn har som oppgave å løse lenkene til alle individene. Det er ikke nødvendigvis resultatet av en revolusjon ledet av arbeiderklassen.

Jorun Gulbrandsen: Er skolen for Kari eller Ronny?
Ad Notam Gyldendal 1993

Les også intervju med forfatteren her

La meg innrømme det med en gang. Jeg setter meg ned med boken Er skolen for Kari eller Ronny? med en viss uvilje.

En bok om «forskjellsbehandlingen mellom jenter og gutter i barnehagen og skolen». Kanskje fordi jeg venter lite nytt. Kanskje fordi jeg, som mannlig oppdrager, ikke ønsker å bli konfrontert med egen praksis og holdninger?

Vil jeg la meg provosere av enda en slik dusinvarebok? Kanskje venter jeg en sur og moraliserende bok. Eller mer avansert: irriterer det meg at kjønnsperspektivet nok en gang skal bli det dominerende eller eneste i en debattbok om skole. I en tid med arbeidsløshet, rasisme, et stadig bedre tilslørt klassesamfunn og økende ulikheter i restene av «enhetsskolen».

Og så stemmer det. Boken bringer ikke nye uventede analyser. Den er ikke vitenskapelig, dyptpløyende eller banebrytende. Det meste har jeg hørt før. Kan boken være berettiget?

Følgende refleksjoner etter lesing: boken er forførerisk underholdende og lettlest. Jorun G velter seg i konkrete eksempler fra egen og andres praksis. Vi som har hørt henne snakke, og det er etter hvert alle med radio på, «hører» stemmen hennes surre og gå mens vi leser. Hun snakker seg velskrevet gjennom boken. Her pretenderes ikke høyt akademisk nivå. Jeg oppfatter det slik at forfatteren ikke pretenderer noe som helst, men rett og slett har noe hun vil ha sagt. Det blir en bok som du gjerne kan gi bort til naboen med nybakt førsteklassing. Eller la en av elevene i ungdomsskoleklassen lese den. Sånn sett er dette en skolebok for folk. Det er en styrke.

Jorun G har mye sans for, og godt grep om, organisatoriske løsninger. Her gir boken en del, både i forhold til disiplin og arbeidet for jentene. Og det er hvilken skole jentene egentlig går i, som interesserer forfatteren. Etter mye herlig situasjonsbeskrivelse og drøfting, ender hun opp med problemstillingen: skille jenter fra gutter? Eller som hun sier: «la jentene slippe guttene noen ganger».

Utfordringen har vært reist noen tid. Den provoserer og krever at vi tar konkret stilling. Jeg tillater meg å synes at problemet ikke er enkelt. Det lyder så fengende når Jorun G skriver seg gjennom vellykte eksempler på ulike former for rene jentegrupper. Jeg undret meg underveis over om hun ville finne noen motforestillinger og på hvorfor hun ikke ville ta steget fullt ut mot jenteklasser; når alt virket så greit. Jeg fant motforestillingen. Hun ser faren ved at det over tid vil utvikle seg, uformelt og reelt, et guttepensum og et jentepensum. Men hvorfor ikke stille følgende spørsmål: Hvordan ville Norge blitt dersom vi hadde beholdt delt undervisning helt opp til 1990-årene? Hvilke vanskelig målbare endringer har fellesundervisningen ført med seg? Boken problematiserer lite.

Men slik blir boken forførerisk. Lettlest og attraktiv. Leseren må skjerpe seg og spørre: hva står det faktisk her? Er jeg enig? Hva mener jeg om dette? Kan det være styrker ved fellesundervisningen som overses i boken? Jeg tror det. Et eksempel. Min førsteklassedatter leker også med et par guttevenner fra klassen. Det synes jeg er bra. Hadde hun gjort det dersom jenter og gutter var skilt organisatorisk i barnehagen og på skolen? Jeg tror ikke det. Jeg er faktisk helt sikker på at det ville blitt annerledes. Men så er en gutt dominerende og sjefete i perioder. Da er Jorun Gs parole om å la jentene slippe av og til, en god regel for foreldre. Vi må la jentene få bygge sitt fellesskap og finne sin måter å møte dette på. Til det trenger de tid sammen.

Er vi enige da? Kanskje. Men følelsen jeg sitter med etter lesing, er at bokskriveren egentlig ville gått inn for fullt skille. Er det bokens tekst eller mine fordommer som skaper følelsen. Er Jorun G litt feig eller kanskje usikker?

For Kari eller Ronny er glimrende konkret, fylt med masse erfaring og, ikke minst, ujålete. Vi finner mange mindre og lengre tråder å følge i praktisk arbeid «for Kari». Jeg savner utdyping av ressursene som ligger hos foreldrene. Anvisninger til Karis foreldre om hvordan de kan hjelpe henne til å bli mer synlig. Hvis jeg, som lærer, får et skikkelig besøk av hennes foreldre, der de gjør meg mer kjent med henne og stiller krav til meg, er jeg sikker på at det blir lettere å skjerpe meg. På å gi henne hennes del av meg som lærer. Jeg har ofte opplevd at gutters foreldre evner å sette fokus på sine sønner. Foreldre skal vite at det er effektivt.

Og så er jeg enig i det viktigste: jentene må stå sammen og sloss sjøl. Fikse lærere og førskolelærere kan ikke ordne «biffen». Men gi rom og vise muligheter. Gi språk på hva som skjer. Og det kan altså foreldre også.

Kjersti Ericsson skrev boka Den tvetydige omsorgen med undertittelen «Sinnsykevesenets utvikling – et sosialpolitisk eksempel», Universitetsforlaget  1974. Fjerde opplag kom i 1990.

Det er lett å dra paralleller til de psykisk utviklingshemmedes historie og situasjon, eller til barnevernet, eldreomsorgen osv fordi sinnsykevesenet i boka nettopp brukes som – som det står i undertittelen – et eksempel.

Forfatteren skriver: «Vi har lett for å mene at endringene i vårt sinnsykevesen (eller psykisk helsevern, som vi sier idag) styres av stadig økende vitenskapelig innsikt og respekt for de sykes menneskeverd, m.a.o. av de ideene fagfolkene og publikum har om sinnssykdom. Etter min mening er det bare på overflaten at det kan se slik ut. De grunnleggende drivkreftene bak sinnsykevesenets utvikling må vi lete etter i samfunnets materielle basis. Måten et samfunn produserer sine materielle goder på: hvilke redskaper det rår over, hvordan produksjonen er organisert, menneskers og klassers innbyrdes forhold til hverandre i produksjonslivet, bestemmer til syvende og sist utformingen av samfunnets øvrige institusjoner. Sinnsykevesenet er ikke noe unntak fra denne regelen.»

Materialistisk tolkning

Tittelen Den tvetydige omsorgen viser til problemstillinger som basis/overbygning, vesen/fremtredelsesform, terapi/oppbevaring, ideologi/økonomi, ufør/overflødig. Motsetninger mellom ideelle eller offisielle tanker og omsorgen som underordnet produksjonens og økonomiens behov – i det føydale og seinere kapitalistiske Norge. Hvor lett det er å la seg lure av fine ord og ikke se hva makta egentlig vil. Jfr debatten om HVPU-reformen i dag.

Oktober-boka Om å lese Kapitalen (side 11) siterer Marx: «I åra 1842-43 kom jeg som redaktør av Rheinische Zeitung for første gang i den kinkige situasjon at jeg var tvunget til å uttale meg om såkalte materielle interesser (…) Min undersøkelse ledet meg fram til den konklusjonen at rettsforholdene liksom statsformene verken kan forstås ut fra seg sjøl eller ut fra den såkalte allmenne utvikling av den menneskelige tenkning, men tvert om har sin rot i de materielle livsforholdene (…) Det materielle livets produksjon er bestemmende for den sosiale, politiske og åndelige livsprosess overhodet.»

Kjersti Ericsson har altså ikke oppfunnet noen ny måte å tenke eller analysere på. Hun sier da også i avslutningskapitlet at boka er «et forsøk på materialistisk tolkning av grunntrekkene i det norske sinnsykevesenets historie». Men selv om hun ikke har «oppfunnet hjulet» er det spennende når teorien brukes så elegant og pedagogisk og avdekker og forklarer, slik forfatteren av denne boka gjør. Men så er Kjersti Ericsson en av de få AKP-lederne som ingen har prøvd å stemple som tåkefyrstinne.

Almuens løsning

Ludvig Dahl var lege og skrev en rapport i 1861 om tvangsmidlet «stokk» som Kjersti Ericsson siterer et utdrag fra: «Den består at 2 tømmerstokke, hver med 2 indsnit, som, når stokkene forenes, danne 2 smale huller. I disse huller anbringes den syges smallægger, derpå nagles begge stokke sammen og skrues fast til gulvbjælkerne. De syge kunne ligge og tildeels sidde, men at ståe eller gåe er altså umuligt (…) Jeg hørte en gammel mand fortælle om sin søster, at hun havde siddet i stok i 16 år. Senere, da hun havde tabt evnene til at gåe, indrettede man et bur inde i stuen; der sad hun i 14 år og i det døde hun for 10 år siden.»

Les Kjersti Ericssons kommentar og analyse: Bur, lenke, stokk og skinnmaske var almuens løsning på det kontrollproblemet sinnsykdom representerte. Stilt overfor de sykes delirier og raseri har bygdas kløktige hoder gjort sine oppfinnelser. Vi er tilbøyelige til å kalle det barbari og grusomhet. Men disse sinnrike innretningene er resultater av materiell nødvendighet. Et sinnsykt medlem representerte en enorm økonomisk belastning på en vanlig familie, gjennom tapet av vedkommendes arbeidskraft. (…) Stokken var den tids rasjonalisering, den tids automasjon. Hvilket enormt teknisk og økonomisk framskritt måtte ikke stokken bety i forhold til følgende ordning, som også Dahl (1859) beskriver: «Skikken medfører i visse egne, at en stor mængde (naboer og tilkaldte) slå sig sammen om at bråholde og på denne måde betvinge de rasende sinnsyge (…)»

«Kanskje er stokken blitt konstruert av en slik fattig, men oppfinnsom bygdekar som gjentatte ganger er blitt hentet fra høsting av en karrig åkerlapp for å holde omgangsvakt over en sinnsyk.»

Oppfølger trengs

Kjersti Ericssons bok gir en ramme, et eksempel på en måte å analysere en sektor i helsevesenet ut fra et materialistisk ståsted. At analysa stopper da boka ble laget – i 1974 – og at jeg ikke veit om andre liknende bøker, gjør behovet for en oppfølger stort. Det er behov for debatt og analyse om offentlig sektor idag blant marxister – og det er ikke få av dem i offentlig sektor idag. Dem som ikke har lest denne boka til Kjersti Ericsson, har noe å glede seg til.