Lotta Elstad: En såkalt drittjobb, Forlaget Manifest, 2008

«For en drittjobb,» tenkte hun da hun så Iliana komme løpende ned hotellkorridoren med sprayflaske og klut. «Glad jeg ikke må gjøre rent etter andre. Dårlig lønn og kjip jobb,» sa hun til seg selv før hun hastet av gårde til kick-off i reklamebyrået. «Fy faen for en møkkajobb,» hviska han til henne der de satt tett sammen på bussen, på vei til fest hos Roger. Han pekte på Salemi som vaska for harde livet inne på den stengte restauranten. «Glad jeg slipper den slags skitt,» sa hun, og rynket på nesa.

Hvis du har en jobb andre ser ned på, tenker du fort at jobben din er uviktig og at din innsats er uvesentlig. Det er trist at en hel generasjon nedvurderer og nedprioriterer den uvurderlige jobben renholdere gjør. Vi i Fellesforbundet avd. 246 – Oslo og Akershus hotell- og restaurantarbeiderforening er mer opptatt av den dritten som omgir jobbene våre. Unge og uskolerte ledere uten peil på lover og regler, ulovlige kontrakter og elendig HMS-arbeid i bedriftene.

Lotta Elstad har skrevet en bok om ekstrahjelpene i vår bransje, En såkalt drittjobb. Hun beskriver arbeidsdagen til de mange som sitter hjemme ved telefonen, og venter på at sjefen skal ringe og tilby arbeid for den dagen. Jobber du som ekstrahjelp og for eksempel rengjør hotellrom, er hver arbeidsdag i praksis et fysisk jobbintervju. Vasker du ikke nok rom i dag, blir du ikke oppringt i morra. Blir du ikke oppringt, får du heller ingen lønn. Ikke kan du bli permittert eller melde deg arbeidsledig for du har ingen jobb å bli sagt opp eller permittert fra. Er du ekstrahjelp, ansettes du om morgenen når du kommer på jobb, og sies opp når arbeidsdagen er ferdig. Det er dette uvesenet Lotta skriver om i boka si.

På tross av den dritten som omgir våre arbeidsforhold, så er det faktisk ofte ganske morsomt å jobbe på hotell og i restauranter. Du treffer mange flotte mennesker, både som gjester og kollegaer. Det er høyt tempo og du får ikke tid til å kjede deg. Når det kommer topper av arbeid, kaster vi oss rundt og møter bølgen i fellesskap. Etterpå puster vi ut sammen og gratulerer hverandre med a job well done.

Jeg tør påstå at i vår bransje kan du bli multikulturelt kompetent i løpet av en liten uke. I Oslo er det hoteller hvor det jobber opp mot 70 ulike nasjonaliteter. Jobber du der, får du direktelinjer inn i mange konfliktområder rundt om i verden. Du får høre om hvordan menneskene på grasrota har det. De problemene du har opplevd i din trygge tilværelse her i Norge, blir bittesmå og ubetydelige når du hører historiene kollegaene dine forteller. Du utvikler en ydmyk respekt overfor den innsatsen innvandrerne gjør, ofte på bekostning av egen helse, for det norske brutto nasjonalproduktet. Du blir direkte rasende når politikere og andre slår om seg med påstander om late minoriteter som snylter på den norske velferdsstaten. Det er sannelig lærerikt å jobbe i hotell- og restaurantbransjen.

Det fant også Lotta Elstad ut, da hun tok seg jobb som ekstravakt på et hotell her i Oslo. Hun kunne fått seg jobb på hvilket som helst hotell, men det var tilfeldigvis et Thon-hotell hun begynte på. Hun ble ansatt som tilkallingsvakt eller ekstrahjelp. Dette er en arbeidskontrakt hvor arbeidsgiver gjør det klart at du ikke har rett på arbeid og kun får jobbe når arbeidsgiver trenger deg. Du får selvsagt kun lønn når du jobber. Noe annet ville vært uhørt i vår bransje.

Ikke det at Olav Thon er verre enn andre hotelleiere. Hotellkongene bruker massevis av ekstrahjelper. Det må være sånn, sier de. Vi kan ikke ha bare faste ansatte hos oss. Hva skal vi gjøre med dem når det er lite gjester? Det gjør heller ikke noe for de som jobber som ekstrahjelper, trøster Olav Thon seg med, for det er jo mange som liker å jobbe på denne måten. De liker den fleksibiliteten det medfører å ikke ha noen fast forpliktelse, sier han, da kan de jobbe når de vil.

Vi i Oslo og Akershus hotell- og restaurantarbeiderforening er mer opptatt av å hjelpe de mange som ikke synes det er greit å være ekstrahjelp. Derfor har Lottas bok En såkalt drittjobb vært en helt unik hjelp for oss. Lotta har gjort noe som egentlig er ganske enkelt. Hun har jobba i vår bransje, og skrevet bok om det hun opplevde. En lettlest bok om en del av arbeidslivet som på mange måter er udokumentert. Det hun opplevde som ekstrahjelp på et hotell, er en arbeidssituasjon flere og flere utsettes for i Norge i dag, i mange bransjer. Forsøk på å unnvike arbeidsgiveransvaret er en utbredt sport i næringslivet. En sport som brer om seg over alt hvor det finnes arbeidere som kan brukes og kastes. Arbeidere som har kunnskap som arbeidsgiver ikke verdsetter. Er du ikke fornøyd, er gata full av andre som vil ha jobben din, sier mange av våre sjefer til oss og peker på døra, hvis vi forsiktig spør om å få fast kontrakt. Dette har de ulike fagforeningene i bransjer som rammes av dette, skreket om i årevis. Men vi har ikke blitt hørt.

Lottas bok er et rop på en ny frekvens. Et rop som ble hørt. Etter hennes bok har mange fått øynene opp for de problemer det skaper å være ekstrahjelp, både for den enkelte, men også for storsamfunnet. Fellesforbundet har fått større forståelse for at de må jobbe politisk for å få rettet opp den skjeve maktbalansen som har op%ått mellom ekstravaktene og deres arbeidsgivere. Til og med Arbeids- og inkluderingsdepartementet har begynt å glippe med det ene øyet sitt, og har begynt å diskutere behovet for lovendringer. Lottas bok En såkalt drittjobb er en bok vi anbefaler på det sterkeste. Får du lyst til å gjøre en innsats etter å ha lest boka så kan du oppfordre venner og kjente som jobber i vår bransje, om å gå inn på www.ohraf.no eller www.fellesforbundet. no og organisere seg.

Jorid Tveita

Den engelske historikeren Simon Sebag Montefiores prisbelønte bok Stalin. Den røde tsarens hoff, fra 2003, har blitt møtt med åpne armer av praktisk talt alle anmeldere som har skrevet om den. På feltet internasjonal antikommunisme som tradisjonelt alltid har vært viktig for de største forlagshusene i Norge, kan en si at denne boka er den viktigste etter Beevors Stalingrad, før stafettpinnen denne våren igjen er overtatt av Beevors nyutgivelse av boka om borgerkrigen i Spania. Ellers er de to forfatterne og deres bøker ganske ulike. I motsetning til den militærkonservative Beevors forsvar for britiske stormaktsinteresser, står Montefiores arbeid i en liberalhumanistisk tradisjon; han er opptatt av relasjoner, kultur, arkitektur og menneskesyn.

(Navneformen i anmeldelsen følger formene i boka.)

Simon Sebag Montefiore: Stalin – den røde tsarens hoff
Cappelen 2006
820 sider, ISBN 8202240883

Dette er en stor bok på over 800 sider, tettpakket med noter, kildeangivelser og henvisninger. Montefiore har tidligere skrevet to romaner samt en historisk studie over fyrst Potemkin, Katarina den stores rådgiver, og er ellers kjent som bidragsyter i Sunday Times og New York Times.

For Rødt!s lesere, som er opptatt av politisk historie, kan Montefiores bok være både opplysende og fremmedartet. Ikke fordi vi har så mange illusjoner om personen Stalin, men fordi anmelderne har skapt forventninger om en politisk bok. De har ikke kunnet rose ham nok for å skrive den endelige sannheten om kommunismen og dets despotiske produkt, Stalin. Det som møter leserne, derimot, er en tekst som konsentrerer seg om privatlivet til de om lag 20 mest sentrale bolsjeviklederne, som forfatteren omtaler som «magnatene». De utgjør i hans øyne Stalins «hoff».

Montefiore poengterer i forordet at han ikke har tatt mål av seg til å skrive den endelige politiske sannheten om Stalin, men en «krønike om hoffet hans». Det har han også gjort. Dette er en bok om magnatene, deres familier og slektninger, om de sosiale relasjonene i miljøet rundt Stalin. Våre begreper om hoff er knyttet til monarkiet og adelen. Hvor vellykket det er å anvende dem på noe så radikalt annerledes som bolsjevikstatens styringsform, er det sikkert delte meninger om. Men her er mye nye kunnskap, ukjent for de fleste. Når en likevel er usikker på hvor vellykket resultatet er, så er det først og fremst savnet av en balansert analyse av hvor stor betydning hoffintrigene spilte i forhold til den politiske kampen om ulike linjer og om bolsjevikpartiet som politisk organisasjon, hvilken dynamikk som styrte partimekanismene og hvilken rolle partiet faktisk hadde for de store sosiale og politiske spørsmålene i sovjetsamfunnet.

En annen hovedinnvending er en gjennomgående ukritisk behandling av hva kildene faktisk kan fortelle om enkelthendinger. Boka kvalifiserer neppe til sannhetsgehalt ned på detaljnivå. Men Montefiores grovtegnede, sosiale bilde kan vurderes for seg selv. Og det kan være nyttig. Her er mer enn nok til å fjerne enhver illusjon om Stalins despoti.

Stalinbiografiene og kildene

Først litt om bakgrunnen for boka, og om selve genren Stalin-biografi. Den er gammel, med mange bidrag. Isaac Deutschers Stalin kom allerede i 1950 og ble mye lest i Norge. Deutscher framstilte Stalin som den russiske revolusjonens ødelegger, en byråkrat som uten egne politiske visjoner kunne surfe på resultatene fra revolusjonen på sin vei til allmakt. For Deutscher var det Lenin, og framfor alt Trotskij, som var den geniale revolusjonstenkeren. Stalin derimot var den upolitiske og ikke særlig intelligente sekretæren, som ved å ta i bruk den gamle tsarmaktas enkle men effektive byråkratiske metoder, kunne bygge skiftende allianser og utmanøvrere sine konkurrenter.

Deutschers arbeid er primært en politisk biografi, som angrep temaet etter mye av de samme linjer som Trotskijs posthume Stalin-biografiske arbeid (utgitt i 1968), og kom i fortsettelsen av Deutschers tre-bind store Trotskij-biografi. I Norge utløste disse arbeidene en politisk Stalin-debatt på venstresida for første gang etter Krustsjovs avsløringer i 1956. Krustsjovs avsløringer var blitt tatt i mot med nærmest stum forskrekkelse og adskillig skepsis i de gamle kommunistmiljøene, hvilket ikke var helt urimelig på grunn av Krustsjovs sentrale posisjon under store deler av Stalin-regimet.

I Vesten kom mange bøker om Stalin på 1970- og 80-tallet, som ble oppfattet å være kald-krigs innspill fra historikere med nær kontakt til hemmelige tjenester. Av de mest kjente var Robert Tuckers biografi fra 1974 og Robert Conquest fem bøker i tida 1968-89. Foruten å rettferdiggjøre den kalde krigen og Vestens kamp mot kommunismen, var dette bøker som på en fundamental måte var upolitiske, de tematiserte ikke stalinismen som politisk problem for radikale mennesker som var opptatt av veien videre etter kapitalismen, og berørte ikke den pågående debatten mellom maoismen og sovjetmarxismen. De var til forveksling lik KGB-litteraturen, og brukte mange av de samme kildene fra avhoppermiljøene. De ble også brukt av hjemlige antikommunistiske skribenter for alt hva de var verdt og mer til. Det var derfor flere grunner til å være skeptisk og det var lett å avvise dem. Naturlig nok var de preget av kildetørke, ettersom få eller ingen sovjetiske kilder var tilgjengelige.

Kritisk Stalin-materiale fra sovjetsamfunnet av mer politisk karakter var en mangelvare helt fram til 1989, med unntak av en smal eksillitteratur og sensurerte arbeider som Krustsjovs og Sjukovs memoarer, inntil først Roy Medvedevs og senere Dmitri Volkogonovs biografier utkom. Volkogonov var trolig den første som hadde tilgang til verifiserbare sovjetarkiver. Hans bok Stalin. Triumph and Tragedy skapte voldsomme reaksjoner også på hjemmemarkedet.

Volkogonov hadde med sin bakgrunn som generalstabsoffiser fått lese enkelte dokumenter fra de såkalte «presidentarkivene» i Kreml, som fortsatt, sammen med KGB-arkivene, var blant statens aller best bevoktede hemmeligheter. I tida etter hans bok har disse to arkivbestandene vært det mest attraktive mål for sovjetiske og utenlandske historikere.

Det bringer oss fram til Montefiore. Han forteller at han var på plass i Moskva da presidentarkivene ble åpnet i 1999. Da hadde han allerede knyttet kontakter gjennom sitt relativt sett upolitiske arbeid om Potemkin og det med en kapitalsterk britisk forlagsgruppe i ryggen. Han var ingen spesialist på moderne historie eller politisk historie, tvert i mot. Det framgår heller ikke av opplysninger som er tilgjengelige om ham, at han var politisk eller historisk opptatt av fenomenet Stalin. Men da han så at Stalins privatarkiv, hans korrespondanse og tjenstlige dokumenter var innen rekkevidde, slo han til og gjorde sitt livs scoop. Dette resulterte i Stalin. Den røde tsarens hoff.

Hoffkrøniken og motforestillingene

Hva handler Montefiores bok om? Det sentrale temaet er det personlige livet til Stalin og hans omlag 20 nærmeste medarbeidere mellom 1917 og 1953, beskrevet gjennom kilder som Stalin har etterlatt seg i form av brev, påskrifter og andre dokumenter, i tillegg til intervjuer med etterlatte slektninger og bekjente. De store politiske hendingene er nærmest for kulisser å regne, og blir bare påspandert noen få sider som introduksjon til ulike kapitler. Det gjelder så vel kollektiviseringene, krigshendingene og utrenskningene. Den betydelige politiske litteraturen om disse spørsmålene er bare summarisk referert. Et eksempel her kan være de inngående studiene av utrenskningene på 1930-tallet som er utført av det amerikanske forskningsmiljøet rundt J A Getty, med verk som Origins of the Great Purges. The Soviet CP Reconsidered 1933-38 (1983) og andre, på grunnlag av det omfattende partimaterialet fra partiledelsen i Ukraina som Wehrmacht tok som krigsbytte. Det er så vidt referert, men de velbegrunnede konklusjonene fra dette veldige materialet om årsaken og forløpet til de store utrenskningene, stemmer neppe med Montefiores.

Montefiore føler seg neppe helt hjemme i den politiske historien. Den krever selvfølgelig en tilnæring til forskningsfronten på en vitenskapelig måte, som ikke er gjort i en håndvending å tilegne seg, når man ikke er spesialist på feltet. Ved å kalle boka en hoffkrønike, kan han med en viss rett hoppe over en slik prosess. Riktignok presenterer han noen av sine britiske og amerikanske hovedmentorers arbeider, men ikke andre deler av forskningsfronten. Motforestillingene og det kritiske blikket mangler. Spørsmålet er om det å kalle boka en hoffkrønike fritar han for dette kravet til systematikk og kildekritikk? En kan undre seg over om denne kategoriseringen er blitt til i ettertid, for letthets skyld.

Drikkegildet som politisk metode?

Det er altså gjennom middagene, gjestebudene, de private samtalene, ferieoppholdene ved Svartehavet og alkoholforbruket at Montefiore finner forklaringen på Stalins vedvarende maktposisjon. Underlig nok tillegger han også arkitekturen en stor rolle, og han har derfor kostet på seg en rundreise til alle Stalins boliger, som han inngående beskriver. Øyensynlig var arkitekturen viktig for Stalins iscenesetting av sine møter med magnatene og deres familier, uansett om det var i Kreml eller i Sotsji. Det var intrigene som utspilte seg innen slike rammer som avgjorde og formet politikken og gir nøkkelen til å forstå Stalins rolle. De store og små politiske avgjørelsene han fattet ut fra diskusjonene med magnatene ble tilsynelatende utformet med ett formål: å utmanøvrere rivaler til tronen.

Rivalene ble jevnlig samlet til drikkebakkanaler, og ordene som falt under rusen ble utgangspunktet for Stalins neste trekk. Kildene til skjebnesvangre replikker har Montefiore funnet hos slektninger i andre og tredje generasjon i de om lag 20 magnatfamiliene. Til å kvitte seg med rivalene, deres venner, slektninger og allierte hadde Stalin KGB-lederne Jagoda, Jezjov og Beria og deres «gorillaer», som da tida var inne, likviderte magnatene og deres medarbeidere på nærmere gitte signaler. Så ble de selv ble likvidert, for å skjule at det var Stalin som sto bak.

Hvis Montefiore kan tillegges noen historieteori i denne boka, må det være dette: Det er intrigene mellom de store menn (og deres «hysteriske» kvinner) i Stalins nære krets som rydder veien for, og langt på vei også skaper grunnlaget for, kollektiviseringen, utrenskningene, partioppgjørene, nederlagene under verdenskrigen etc, kort sagt sovjethistorien. Kommunistpartiets ledelsesorganer er bare en scene hvor dette utspiller seg, i hemmelighet for partimedlemmene selv og for utenforstående. Massene er tilsynelatende uvitende og umælende tilskuere (eller ofre), som kun får seg presentert en velfrisert, offentlig løgnhistorie. Økonomiske og politiske forhold er kulisser.

Montefiore skriver virkelig på mange måter som gamle dagers middelalderhistorikere, som var opptatt av å finne forklaringer på tidas hendinger i intrigene mellom prinser og baroner, deres rivaler, mødre og elskerinner. Parallellen til Snorre er av og til ganske treffende. Hans metode er nettopp å vise hvordan hevn og rivalisering, som kunne komme til uttrykk gjennom en replikkveksling, gir opphav til drap og krig. Historien utspiller seg i kongens hoff.

Nytt: Den intelligente Stalin

På et punkt tilfører Montefiore noe nytt i forhold til vårt tidligere bilde av Stalin. Han polemiserer mot Deutschers gamle teori om Stalin som den uintelligente byråkraten; bondegutten fra presteseminaret med de klumsete kompleksene, som står mot den superintelligente akademikeren Trotskij. Tvert imot, han tegner et bilde av en overlegent intelligent politiker, som er utstyrt med en sjeldent utviklet luktesans for grensene mellom politisk mulige og umulige intriger, kombinert med en høyt utviklet intuitiv menneskekunnskap. Han er belest og kunnskapsrik for sin tid. Han har store evner til langsiktig og strategisk planlegging. Desto verre, for gjennom disse egenskapene introduseres vi til «a mastermind» over en skremmende og nådeløs verden. Montefiores Stalin har ingen sans for menneskeliv, heller ikke, eller kanskje særlig ikke, innen den innerste krets. Volden er ubønnhørlig, systematisk og rammer alle, magnater som menige partimedlemmer. Også deres familier blir utslettet, eller sendt til leire i Sibir. Slik går det med Zenovjev, Kemenev, Bukharin, Mehklis, Jenukidze, Redens, Ordzjonikidze, Zjdanov, Voznesenkij, Kuznetsov og mange, mange flere. Samme vei går i en viss utstrekning deres koner og barn.

Men Montefiore korrigerer samtidig oppfatningen av den allmektige Stalin. Fordi det etter hans oppfatning ikke er politikk, men ren maktvilje alt dreier seg om, er Stalin avhengig av stadig skiftende allianser med sine magnater, slik at han alltid får støtte fra noen, mens andre kan spilles ut mot hverandre. Det går på kryss og tvers gjennom ulike politiske spørsmål. Det er hoffet som regjerer, og den dynamiske motoren som driver det framover er «splitt og hersk».

Fascinasjon for sex, perversjoner, vold

Beskrivelsen av voldsutøvelsen er gjerne seksualisert. Montefiore er nærmest opphengt i aktørenes seksualvaner, og langt mer enn av deres politiske meninger og roller. Han overlesser leserne med abnormiteter og perversjoner, som hentet fra Chauchers Canterbury Tales. «Terroren (var) den snerpete seksualmoralens triumf over 1920-årenes seksuelle frihet … Duften av skuespillerinner, de virvlende diplomatballene og gløden fra den utenlandske dekadanse var av og til nok til å overbevise den ensomme Stalin og den pedantiske Molotov, begge osende av puritansk misunnelse, om at forræderi og dobbeltspill lurte i vannskorpen» (s. 275). Stalin blir framstilt som en gammeldags, viktoriansk moralist, en type som Montefiore kjenner godt fra sine hjemlige historiske studier. Likevel kan vi lese om at Stalin hadde flere elskerinner.

Marskalk Tukhatsjevskij får merkelappen «denne blendende kvinnejegeren» (s. 254). Om Jezjov leser vi at han «trøstet seg med biseksuelle orgier … og nøt de mest perverse former for utskeielser», om hans kone at hun «gikk til sengs med de fleste av de kunstneriske stjernene» i Moskva (s. 302). Berija var en «kåt kvinnejeger som makten fordreide til et seksuelt rovdyr» (s. 312). Kalinin, Sovjets president, var «en kvinnekjær tidligere bonde» (s. 160, V), NKVD-sjefen Jagoda «gjorde kur til Gorkijs svigerdatter, samlet på dameundertøy og kjøpte tyske pornografiske filmer» (s. 352, IV), NKVD-sjefen Jezjov «en biseksuell dverg» (s. 352, V), general Nikolai Vlasik «en drikkfeldig libertiner med et harem av «konkubiner»» (s. 352, VII) som «var en umettelig kvinnejeger … med så mange «konkubiner» at han laget liste over dem, glemte navnene deres og klarte noen ganger å ha en i hvert rom under orgiene sine» (s. 323, Jenikidze «en nytelsessyk ungkar med sans for ballerinaer» (s. 160, V), osv osv, i det uendelige.

Hvorfor trengte partiet vold som politisk metode?

Tilintetgjort ble Stalins partifiender, innbilte og virkelige, i mengder. Finnes det noen i Norge i dag som fortsatt tror på det naive bildet av hva som foregikk på dette området, slik man gjorde i kommunistmiljøene før Stalins død, og i noen grad fram på 1970-tallet også i ml-miljøet? Om Montefiores bok kan ha noen som helst funksjon for kritiske radikalere i dag, må det være nettopp på dette området. Han viser hvordan tortur og mord systematisk var tatt i bruk av regimet som legitime midler i den politiske kampen, i mange tilfeller direkte beordret av Stalin selv eller stilltiende godtatt av ham. Til det finner Montefiore overveldende bevis i form av påtegnelser på brev, rapporter og ordre, som Montefiore har gravd fram. Riktignok gir han lite bidrag til å forstå hvordan slike midler ble del av partiets krav og metoder til de sentrale kadrene. Når han gjengir Bukharins siste brev til Stalin, med spørsmålet «Koba, hvorfor trenger du at jeg skal dø?» (s. 699), så gir det anledning til å stille slike spørsmål.

Montefiore gir mange liknende eksempler, det ene mer hårreisende etter det andre. Men for ham blir det bare bestialiteter og utslag av «bolsjevistisk ideologi». Det eksemplene i all sin brutalitet viser, var at døden, torturen og de falske tilståelsene om komplotter og intriger var blitt en politisk metode, som gjorde det mulig å kriminalisere politiske uenigheter. For Stalin gjaldt bare objektiv skyld, da var det uinteressant hva den «skyldige» mente eller faktisk hadde foretatt seg. Det var den samme politiske tenkningen som gjorde at politiske fanger i arbeidsleire godtok sin skjebne fordi det tjente partiet, på tross av at deres eneste forbrytelser var at det ble hevdet at de på en eller annen måte var assosiert med partiets fiender. Hvor mange som ble henrettet eller som døde som følge av politiske kampanjer er neppe blitt klarere med denne boka. Til det er den for uvitenskapelig og usystematisk. Men Montefiore gir gode eksempler; han viser at NKVD-sjefen Nikolai Jezjov i 1937 la fram forslag for politibyrået i kommunistpartiet om at regionene skulle tildeles kvoter over hvor mange som skulle henholdsvis deporteres og skytes. I løpet av noen uker høsten 1937 ble over 70.000 skutt i en nærmest industriell prosess (s. 262 ff). Formålet var å skape terror, derfor var kvoten poenget, ikke identiteten eller de antatte forbrytelsene til de enkeltmenneskene som ble rammet. Det Montefiore dokumenterer er at sovjetstaten hadde omskapt politiske uenigheter til kriminalitet, og at fiender av sosialismen dermed kunne bekjempes med lovens hardeste straff, helt uten hensyn til individuell rettsikkerhet eller skyld.

Uklart hva som er fra annenhåndskilder

Det går ikke an å komme utenom noen ord om Montefiores manglende kritikk av egne kilder, som skjemmer framstillingen og dessverre er argumenter mot å bruke tid og penger på den. For å få storyen til å henge sammen og for å finne forklaring der de skriftlige kildene ikke strekker til, har han oppsøkt slektninger av magnatene og samlet opp synspunkter fra dem. De snakker stort sett stygt om rivalfamiliene. Hvor sentralt dette materiale er for detaljene i boka, får vi ikke noe helhetlig bilde av. Intervjuer av denne type kan være viktige, men vanligvis framkommer også en masse løst og fast, som ikke har særlig sannhetsgehalt. Her er de nærmest blitt et arsenal for forklaringer der dokumentene slutter. Montefiore viser liten distanse til slike intervjuobjekter, slik at det blir et problem å forstå hva som er kontrollerte sannheter og hva som er antatte.

Resultatet er at vi ikke kan stole på detaljene i boka. Det gjelder side opp og side ned. En ting er som allerede berørt, at rykter om sex og perversiteter går igjen, så det må tydeligvis ha vært et foretrukket emne i denne familierivaliseringen og opptatt Montefiore sterkt. Men ellers elsker Montefiore alle slags personkarakteristikker som trolig har framkommet slik, saklig som usaklige, og han dynger dem ned over leseren. Vi kan lese om «den kvapsete, ondsinnede og engstelige «kontoristen» Malenkov» (s. 480, VIII), «liten og kvapsete, med månefjes og skjeggløs hake … mongolpregede øyne … og bred, feminin munn … denne slu, evenukklignende magnaten» (s. 288), om Stalins «apeliknende» sekretær, Poskrjobysjev (s. 301), at Stalin «valgte ham på grunn av det stygge utseendet», om Stalins livvakt, «den griseliknende» Vlasik (s. 672, I), om marskalk Budjonnys «intelligensnivå på høyde med hesters» (s. 352, IV), osv. Han bruker til og med tilnavn på en rekke av magnatene til erstatning for de virkelige navnene, Molotov = «Jernræva», Jezhov = «Bjørnebæret» osv, som om leserne intuitivt forstår bakgrunnen for dem. På noen bruker han også konsekvent fornavn, som på Ordzjonikidze («Sergo»). Hvorfor skjønner vi ikke. Trolig ble det brukt i «hoffet»? Det gir likevel et merkelig inntrykk. Hvor han har dem fra er uklart, men han bruker dem med den største selvfølgelighet. Jeg må innrømme at jeg synes det er litt underlig å lese om den dovne idioten «Jernræva», som kunne dominere verdenspolitikken i to tiår …

Et lite tankekors. Montefiore framstiller altså Sovjets politiske ledere mellom 1917 og 1989 som en gjeng inkompetente, bøllete, perverse kriminelle. Var de det? Sloss de ikke om politiske ideer? Hvordan kunne de styre et land? Hvordan kunne de vinne en verdenskrig? Man kan undre seg over om hvordan en biografi over for eksempel Margareth Thatcher, Harold Wilson, Edward Heath eller Winston Churchill ville se ut, om Montefiore hadde tatt utgangspunkt i deres sexliv og forsøkt å analysere deres politiske handlinger med begrunnelser i personintrigene i deres respektive omgangskretser, hadde krydret dem med beskrivelser hentet fra private brev og betroelser fra rivaliserende og hatefulle familiemedlemmer i andre og tredje generasjon? Han ville trolig stå til vanns i rettssaker.

Helt til slutt. Biografier dominerer bokmarkedet mer og mer, og mange kan være lærerike, som Montefiores bok. Når slike bøker er basert på veldokumenterte akademiske studier, skal det være mulig å se hvilke deler av teksten som bygger på eksakte kilder. Dette er ikke så lett her. Montefiore har riktignok utstyrt boka med noter og litteraturoversikter, den siste helt uforståelig delt i en primær og en sekundær, ettersom de brukes om hverandre. Problemet med notene er at de er samlet kapittelvis og kun referer til hovedpunkter i teksten. De er ikke angitt presist til et bestemt sted i teksten. Denne teknikken er dessverre blitt vanlig i biografier, dels fordi forlagene ønsker så få noter som mulig, dels fordi forfatterne ikke lenger er så nøye på å gjøre seg kontrollerbare. Her er det derfor vanskelig å forstå om Montefiore har en opplysning fra et dokument, en samtale eller et intervju. Kritikk av egne kilder forekommer nesten ikke, unntatt i forordet, der han antyder at han vet hva det er. Presidentarkivene ser ut til å ha vært viktigste kilder. Han hevder riktignok også å ha brukt KGB/FSB-kilder, men det er få noter som henviser til slike. Men mange kilder ser ut til å være muntlig referert fra hans rådgivere i Russland og i hans hjemlige forskingsmiljø, uten at det er synliggjort på en begripelig måte.

Oversettelsen er grei nok, men ser ut som at den har skjedd temmelig fort; noen begreper er misforstått og burde vært sett av korrekturen. Viktigere er imidlertid at det er valgt en muntlig stil som er temmelig uventet for denne typen bøker. Det gjør at boka virker litt overflatisk. Samtaler, referater og tekst kommer om hverandre. Uansett om Montefiore kaller den en hoffkrønike er det jo et tradisjonelt akademisk, analytisk, kildebasert verk, ikke Hellbillys siste bok fra Hallingdal.

Når man forteller deres historie, må det bli en historie til skrekk og advarsel. Av de mange massemorderne som blir omtalt her, ble bare Berija og Jezjov tiltalt (og ikke for sine virkelige forbrytelser). Det har vært fristende å legge skylden for alle forbrytelsene på én mann, Stalin. Det er en besettelse i Vesten i dag å dyrke ondskapen, en makaber, men banal konkurranse mellom Stalin og Hitler for å finne frem til «verdens ondeste diktator» ved å telle deres antatte ofre. Dette er demonologi, og ikke historie. Det har den virkningen at det bare reiser tiltale mot én vanvittig, og gir oss ingen lærdom, verken ved faren for utopiske ideer og systemer eller om enkeltmenneskets ansvar.

(…)

Det moderne Russland har ennå ikke tatt et oppgjør med fortiden. Det har ikke fremkommet noen lutring, et forhold som kanskje fremdeles kaster en skygge over utviklingen av det borgerlige samfunnet. Mange moderne russere vil ikke takke meg for den intime oppriktigheten i en historie som de vil foretrekke å glemme eller unngå. Selv om denne boken ikke reduserer Stalins fundamentale skyld, kan den motvirke den beskjemme fiksjonen om eneansvaret hans ved å avsløre hele lederskiktets drapshandlinger, så vel som deres egne lidelser, ofre, laster og privilegier. (Montefiore, side 18.)

Artikkelsamlingen i boka er foredrag holdt på konferansen Housework; Labour, Consumption, Agency i Rosendal i 2004. Dette er en del av forskningsprosjektet Between market and demography: The ideology and practice of modern housework ved Forum for sammenliknende historie ved Universitetet i Oslo, ledet av professor Gro Hagemann. Forskningsprosjektet ville undersøke husarbeidet, dets innhold, sosiale og økonomiske betydning og utvikling og utøverne av det.

Gro Hagemann og Hege Roll-Hansen (red): Twentieth-century housewifes. Meanings and implications of unpaid work.
Unipub forlag 2005

Diskusjonene om omsorgsarbeidet er mest framtredende i dag, forhandlingene om menns økte ansvar for barn og eldre slektninger er et sentralt politisk spørsmål i kampen mellom kjønnene og i den offentlige debatten. Men husarbeidet er ikke borte i virkeligheten, bare mer i skyggen i debattene. På denne bakgrunn er det et spennende og viktig arbeid som framlegges i denne boka.

Redaktørene vil som feministene på 1960-70-tallet undersøke forholdet mellom privat og offentlig, individ og familie, arbeid, fritid og konsum, og mellom kjønnene.

Boka er delt i tre. Første del handler om interessekonflikter mellom grupper og kjønn, fordeling av ressurser og politiseringen av kvinnespørsmål. Andre del undersøker husmødrenes roller som konsumenter og konsumentmakt, mens tredje del tar opp forholdet mellom lønnet og ulønnet arbeid. Hvordan ulønnet arbeid er blitt kategorisert og målt.

Det vil føre for langt å gå inn på alle artiklene som spenner over svært omfattende og brede temaer, så jeg vil omtale noen av dem. Temaene i alle artiklene har berøringspunkter, og boka "henger" sammen på en utfyllende og spennende måte.

Husmødre og samfunnsborgere

Den første delen, "Forhandlinger om sosial rettferdighet", starter med Gro Hagemanns "Husmødre og samfunnsborgere". Hun har sett på skiftene i det politiske klimaet fra ca 1920 til 1970-årene når det gjelder gifte kvinners rett til arbeid, egne individuelle sosiale og politiske rettigheter.

Den radikale politiske holdningen i slutten av 1930-årene og de første årene etter andre verdenskrig, hvor utvidet demokrati og arbeid til alle var et samstemt mål for samfunnsutviklingen, blir avløst av en annen, mer borgerlig utvikling. Familieforsørgermodellen, med husmødre på heltid er den løsningen som velges. Gro Hagemann spør om det var altfor optimistisk og utopisk å tro at det var mulig for gifte kvinner å få både moderskapet og lønnet arbeid, individuelle skatt og sosiale rettigheter?

Feminister i fagbevegelsen, i venstrepartiene og kvinneorganisasjonene stod på for at kvinners, og særlig gifte kvinners individuelle rettigheter til arbeid og lik lønn skulle ha lik status som menn i de optimistiske åra. I 1946 samlet alle kvinneorganisasjonene i Norge seg i "Norske Kvinners Samarbeidsnemnd" om kravene knytta til både moderskapet og individuelle rettigheter for gifte kvinner. I ILO kjempet kvinnene for det samme og Åse Lionæs, leder i Arbeiderpartiets kvinnesekretariat i etterkrigsårene, trekkes fram som en sterk og prinsipiell forsvarer av likestillingen mellom gifte kvinner og menn.

Var det uunngåelig at mannlige arbeidere og småbøndene ble prioritert når det gjaldt krav og rettigheter? De magre kårene i Norge etter fem års okkupasjon gav ikke rom for å innfri alle krav til sosiale reformer, men hvilke faktorer var avgjørende? Hvorfor var det en kontinuerlig mangel på kvinnelig arbeidskraft fra 1946 til 70-åra?

En blant flere faktorer var at det mannsdominerte LO hadde sterk motsand mot å legge til rette for deltidsarbeid. En annen at Arbeiderpartiets feminister var blitt mer opptatt av å finne løsninger på de vanskelige dag-til-dagproblemene.

Hagemann trekker inn DNA-regjeringens prioriteringer av å bygge nasjonal industri framfor produksjon av forbruksvarer (som Sovjetunionen etter revolusjonen), Norges tilnærming til USA, med Marshallhjelpen, opprettelsen av Nato, Verdensbanken og OEEC.

I et kvinnepolitisk perspektiv ser hun på den "Den kalde krigen" og USAs redsel for Sovjetunionens innflytelse internasjonalt. Med vektleggingen av borgelige familie- og kristne liberale verdier ville de demme opp for ideer om kollektive løsninger på eiendomsspørsmål, sosial omsorg og barnetilsyn. Hagemann understreker at det er nødvendig med mer forskning på feltet internasjonalt samarbeid og påvirkning osv. Men hun setter norsk kvinnepolitikk inn i en stor og spennende sammenheng.

Kortere åpningstider!

Inger Johnson ved Universitetet i Uppsala har studert dilemmaer og løsninger på deltid og heltid i den svenske detaljvarehandelen. Fagbevegelsens strategi for kvinners rett til arbeid, fagorganisering og sosiale retter, og samtidig ikke ville utfordre den mannlige fagbevegelsen? Kvinnenes ansvar for hus og hjem satte begrensninger for deres muligheter for heltidsarbeid og de ønsket seg deltid. I disse skjæringspunktene stod også arbeidsgiverne med krav om fleksibilitet og økte åpningstider. Og diskusjonene som begynte å få stor oppmerksomhet, fars ansvar for barnas omsorg. I denne situasjonen krevde "Handelsanställda förbund" blant annet kortere åpningstider!!!

Johnson undersøker hvorfor deltid ble en mye mer utbredt løsning på ønsket om lønnet arbeid for gifte kvinner i Sverige enn for eksempel i Norge.

Husmorfilmene

I andre del, "Consumers", undersøkes "Husmorfilmene" som kom til Norge i 1953 etter ide fra Sverige.

Husmorfilmene var en blanding av underholdning, opplysning og oppdraging til hvordan kvinner skulle "utdanne" seg til kvalifiserte, lykkelige og attraktive heltids husmødre, konsumenter og mødre. Anne Marit Myrstad, ved Institutt for kunst- og medievitenskap ved NTNU, har sett på bakgrunnen for budskapet i disse filmene, hvordan de ble distribuert og mottatt. Filmene endret etter hvert også noe på innholdet og la etter hvert mer vekt på kvinnenes ansvar for å være attraktive. Myrstad viser ved konkret å gå gjennom filmer i hele utgivelsesperioden fra 1953 til 1972 hvordan innholdet og budskapet i filmene endrer seg i takt med "forsyningssituasjonen" og framveksten av det borgelige kvinnesynet som Gro Hagemann tar opp i sin artikkel.

Den siste filmen som ble laget i 1972, Kjære Husmor, er viet salg av produkter som skal hjelpe husmødrene å unngå skam over skitne bad man ikke kan be gjester inn på for eksempel. Filmen promoterer videre hvor viktig det er for en moderne husmor med en moderne mann å være ren og proper og på den måten være til hjelp for han i hans karriere!

Artikkelen gir innsikt i det vell av krav som gifte kvinner skulle forholde seg til i denne perioden og som i dag kan gjenkjennes i normene for "vellykkethet", slank, pen, frisk osv.

Såpekrigen

Lilleborg fabrikker med Blenda som flaggskip vant såpekrigen med amerikanske "Procter and Gamble". I sin artikkel "Soap war!" forteller Ellen Cathrine Lund historien om strategi og teknikker de to fabrikantene gjorde bruk av i salgsframstøtene overfor norske husmødre. Lilleborg henvendte seg direkte til kvinnene, tok husmødrenes behov på alvor og brukte deres erfaringer når de utviklet og markedsførte såpe. De hadde bare kvinner i markedsføring og salg. Blant flere andre elementer var dette smart for Lilleborg og opplevelsen av å ha forbrukermakt og viktig kunnskap viktig for kvinnene.

Men uten at det eksplisitt står i artikkelen sitter undertegnede igjen med følelsen av at det sosialdemokratiske samfunnsansvaret ligger langt framme hos husmødrene, det var viktig å bygge norsk industri i denne perioden.

Melkestreiken

Nevnes må også Iselin Theisens korte og morsomme artikkel om melkestreiken i 1948. Knappe tider, med restriksjoner på nesten alle viktige varer. Alkohol og tobakk hadde fritt leide, men knapt noe kvinner sårt trengte for å gjøre hverdagens forsyningsstrev lettere. Og i denne situasjonen kom altså meierisamvirkets forslag om å sentralisere utsalgsstedene for melk. En voldsom debatt og tilslutt aksjon! Kvinnene vant gehør hos myndighetene og meierisamvirket måtte trekke planene tilbake.

Den forutgående diskusjonen om restriksjoner på varer førte også til at kvinnene igjen tok aktiv del i politikken (under krigen trakk kvinnene seg helt tilbake) og i 1947 var det flere kvinner enn menn som stemte ved kommunevalget.

Odda

Del tre starter med artikkelen om deltidsarbeidende husmødre i Odda i 1950-åra, som viser seg å være vanligere enn statistikkene over kvinners betalte arbeid forteller. Hilde Danielsens arbeid med å finne ut hvorfor og hvordan husmødre i arbeiderfamilier jobbet deltid inneholder blant annet tre konkrete historier. Om en som måtte skaffe ekstrainntekter fordi mannen drakk opp egen inntekt, om en som måtte skjøte til fordi mannens inntekt ikke holdt til alt. Begge disse forteller at de allikevel ikke fikk noen håndrekning fra mann eller barn med alle gjøremålene i huset. De er litt bitre i sin fortelling som rimelig er. Den tredje kvinnen forteller om mannen sin som gjerne tok sin del både av husarbeid og omsorg for barna. Jobbene disse kvinnene tok var gjerne rengjøring, kantine eller kaféjobber.

I May-Len Skilbreids artikkel om norske, ufaglærte kvinner i rengjøringsbransjen fra 1990-tallet får vi en innsiktsfull og grundig analyse av hvordan disse kvinnene gjør den lønnede jobben om til en forlengelse av sin husmoridentitet. Om hvordan de kjemper mot profesjonaliseringen av vaskejobben og gjør "ordneting" de ikke skal når det skal være profesjonelt. De mener seg kvalifisert for jobben av naturlige grunner; kjønn og erfaring. Sjøl om hjertet blir stort og varmt av forsvar for disse kvinnene mens man leser, bringer artikkelforfatteren oss barskt ned på bakken. Og stiller spørsmål ved om de ikke samtidig gjør seg sjøl en bjørnetjeneste? Lav status og dårlig lønn er fremdeles kjennetegn ved denne bransjen. Ikke har de støtte verken hos fagforbund eller arbeidsgiver. Men er på god fot med kundene.

Hva hendte med husmoren? Og med husarbeidet?

Avslutningsvis tar Anne Trine Larsen fra Institutt for Kjønnsforskning i Århus for seg disse spørsmålene. Ideologien om heltidshusmoren var for nedadgående fra tidlig på 1970-tallet og så var husmoren og i Danmark. Argumentasjonen om at kvinnene tok arbeid av økonomiske årsaker alene, argumenterer hun mot ved å vise til at kvinnene fortsatte å være i arbeid også når den økonomiske krisa satte inn midt i 70-åra. Samme situasjon var det forresten også i Sverige og Norge. Hun legger vekt på den innflytelsen radikale feminister hadde når det gjelder endringene i synet på mannen som familieforsørger. Dette gjelder også kvinners selvstendighet og uavhengighet og derfor egen forsørgelse. Artikkelen tar opp mange spørsmål som var under heftig diskusjon og endring fra slutten av 1960-tallet i Danmark, som menns forhold til egne barn, måtte husarbeid være koblet til kjønn osv. osv.

Larsen gjør sammenlikninger mellom Danmark og andre nordiske og europeiske land og finner mye av den samme utviklingen. Men at det kjønnsdelte arbeidsmarkedet er større utenfor Danmark og at deltidsarbeid og fordeling av ansvar og arbeid i hjemmet og med barn ikke har endret seg så mye som i hennes hjemland.

Husmødrenes tid som heltidsarbeidere ser i ettertid ut til å ha vært et blaff i historien og derfor det som trengte forklaring. I knappe 15 år var det i de fleste vestlige land vanlig at gifte kvinner var heltidshusmødre utover den perioden de hadde små barn. Men det var et spørsmål om hvordan arbeidet ble definert, for eksempel i jordbruket og i en industriarbeiderfamilie og at det endret seg også over tid. Gifte kvinners rolle i arbeid utenfor hjemmet og i hjemmet er blitt endret i statistisk sammenheng flere ganger, noe særlig Silke Nunsinger gjør rede for i sin artikkel "Challenging statistics: Married women’s right to work in Germany and Sweden 1919-1939".

Heltidshusmoren ser ut til å ha vært en kort parentes i historien, men husarbeidet er her ennå. Og er gjenstand for forhandlinger mellom kjønnene og fremdeles plassert i familien. I Norge øker antallet hushjelper og aupairer. De er ofte ikke norske, har ofte dårlige arbeidsforhold, svart betaling og er ofte uten rettigheter både sosialt, økonomisk og politisk. Denne i vår tid voksende måten å løse "husmorknipa" på bør være en del av nye forskningsarbeider i dette feltet.

Taran Anne Sæther

Bøker om Palestina-konflikten er ikke akkurat mangelvare i våre dager. To av de mer interessante bidragene i så måte er Norman Finkelsteins Beyond Chutzpah – on the Misuse of Anti-Semitism and the Abuse of History og Shlomo Ben-Amis Scars of War, Wounds of Peace. På tross av at forfatternes utgangspunkt er milevidt fra hverandre bidrar begge på hver sin måte til forståelse av Palestina-konflikten både nasjonalt og internasjonalt.

Norman G Finkelstein: Beyond Chutzpah. On the Misuse of Anti-Semitism and the Abuse of History,
Verso Books 2005

Shlomo Ben-Ami: Scars of War, Wounds of Peace. The Israeli-Arab Tragedy,
Weidenfeld & Nicholson history 2005

Norman Finkelstein er både i Norge og internasjonalt trolig mest kjent for boka Holocaustindustrien, som har påført ham merkelapper både som "selvhatende jøde", "anti-semitt" og "holocaustfornekter" (på tross av at store deler av slekta hans ble utryddet i Hitlers konsentrasjonsleire). De reaksjonene som har kommet mot Beyond Chutzpah fortsetter i samme spor. Da Finkelstein nylig var i Norge, nektet eksempelvis det statlig finansierte Holocaustsenteret å møte ham i debatt, visstnok fordi han er "spekulativ" og "usaklig". Dette uten at dets representanter har vist seg i stand til å fortelle oss hvilke av de nærmere 400 fotnotene i Beyond Chutzpah som rettferdiggjør slike påstander.

Beyond Chutzpah er en spesiell bok i amerikansk historie. Det er sannsynligvis første gang i nyere tid at en guvernør har vært tvunget til å ta stilling til et akademisk verk. Alan Dershovitz, USAs kanskje fremste jurist, hvis bok The Case for Israel Finkelsteins bok er en kritikk av, klarte først å true det forlaget som egentlig skulle gi ut boka til å bryte kontrakten. Da University of California Press sa ja til å gi ut boka, ble de forsøkt presset på tilsvarende måte. I stedet for å gi etter valgte forlaget å sende saken videre til universitetsledelsen, og siden University of California er et statlig forlag, er det derfor i siste instans ingen ringere enn Arnold Schwarzenegger som sikret utgivelsen av denne boka. Etter dette skulle man tro at boka ville fanget en viss interesse, men det har ikke skjedd. Tvert imot, etter atNew York Times i kjent stil avfeide boka som "anti-semittisk", har den blitt fullstendig ihjeltiet av det etablerte kritikerkorpset i USA.

Boka er, som nevnt, rettet mot Dershovitz' bestselgende The Case for Israel, et klassisk eksempel på sionistisk propaganda, der Israel fremstilles som en eksemplarisk rettsstat, en varm forsvarer av menneskerettighetene og en fredselskende stat, som klarer å opprettholde det moderne liberaldemokratiske idealet på tross av at den er kringsatt av uforsonlige fiender. Punkt for punkt tilbakeviser Finkelstein disse påstandene, først og fremst gjennom å vise til rapporter fra organisasjoner som Amnesty International, Human Rights Watch og den israelske menneskerettighetsorganisasjonen B'Tselem. Han viser også hvordan Dershovitz til stadighet motsier seg selv, og han kommer med flere eksempler på at han regelrett har kopiert deler av Joan Peters' bok From Times Immemoral, en bok først Finkelstein og siden også en rekke andre forskere har bevist at er bygd på oppkonstruerte data i den hensikt å bygge opp under et pro-sionistisk standpunkt.

For den som følger med på situasjonen i Palestina representerer ikke denne boka spesielt mye nytt. Det er imidlertid en konsentrert og ikke minst klar fremstilling av realitetene i konflikten. Den gir også mye ammunisjon til solidaritetsbevegelsen for palestinerne i form av henvisninger til entydige rapporter fra anerkjente menneskerettighetsinstitusjoner.

Beyond Chutzpah er nok først og fremst beregnet på et amerikansk marked. Dershovitz er ved siden av å ha vært forsvareren til O J Simpson kjent som en, i amerikansk forstand, liberaler og borgerrettighetsforsvarer. Nettopp fordi han ut fra dette nyter stor tillit, er det viktig at hans egentlige hensikt blir avslørt. Men også i Norge finnes det en "venstre"-sionistisk tendens. Norsk forum mot antisemittisme, som benytter seg av mange av de samme argumentene som Dershovitz, har for eksempel et godt samarbeid med Antirasistisk senter. Også blant lederne for Holocaustsenteret ser slike argumenter ut til å falle i god jord. Nettopp derfor er det grunn til å glede seg over at forlaget L.S.P. i løpet av året vil gi ut Beyond Chutzpah på norsk.

Shlomo Ben-Amis Scars of War, Wounds of Peace er en helt annen type bok. Ben-Ami er i følge egne utsagn en "glødende sionist". Han er tidligere parlamentsmedlem i Israel, og var først minister for indre sikkerhet, senere utenriksminister under Ehud Barak, og tilhører venstresida i den grad det er mulig å snakke om den i israelsk politikk, duene i det israelske arbeiderpartiet. Han er også tidligere diplomat og historieprofessor, noe som gjør denne populærhistoriske fremstillingen av sionismens og Israels historie fra rundt 1920 til noe mer enn memoarer eller et partsinnlegg.

Boka er spennende å lese, ikke minst fordi forfatteren, med et kraftig forbehold for den perioden han selv satt med makten, er ærlig. I stedet for å presentere løgner a la Joan Peters om at Palestina nærmest var folketomt da de første jødiske nybyggerne kom, er han helt åpen på at sionismen for å etablere seg var avhengig av å drive etnisk rensing mot den palestinske befolkningen. Han er også helt klar på Israels krigerske karakter, og legger ikke skjul på at den israelske motviljen mot fred og kompromisser har vært den viktigste årsaken til den situasjonen som har rådd i området. Som sådan kan også Ben-Amis bok bidra fungere som en god introduksjon til de historiske omstendighetene rundt konflikten mellom Israel og araberne – både palestinerne og arabiske stater.

Det Ben-Ami fremfor alt viser, er at det er Israel selv som er arkitekten bak Israels politikk. I motsetning til påstandene fra både arabiske statsledere og enkelte krefter innenfor solidaritetsbevegelsen om at Israel først og fremst er et redskap i hendene på USA, viser Ben-Ami hvordan ulike israelske regjeringer har manøvrert i forhold til både USA og andre stater med den hensikt å sikre og utvide Eretz-Israel (det mytiske Stor-Israel). En interessant faktor han i så måte trekker frem, er hvordan de jødiske nybyggerne i årene før og under andre verdenskrig gikk inn i kyniske allianser med palestinske og arabiske overklassefamilier og på den måten bidro til å splitte det palestinske folket. Det er også interessant å lese hvordan Ben-Ami, som erfaren sionistisk diplomat, vurderer ulike fredsfremstøt som gjennom tidene har kommet fra Israel.

Det skal imidlertid sies at forfatteren, som deltakende forfattere flest, tenderer til å sette seg og sine i et spesielt godt lys. Mens han er klar i forhold til tidligere israelske statslederes uvilje til fred, fra Ben-Gurion til Nethanjahu, med et delvis unntak for Rabin i hans andre statsministerperiode (1992-95) og senere også Sharon, fremstiller han Ehud Barak ganske så utvetydig som en fredens mann. Svakheten kommer særlig godt frem når han tar for seg Camp David-forhandlingene i 2000, der han selv deltok. Her legger han nærmest hele ansvaret på Arafat. Også utover Camp David får Arafat svært dårlige skussmål. Han fremstilles nærmest som en religiøs fundamentalist, hvis eneste mål var personlig makt. Ben-Ami kan nok ha mye rett i at Arafat først og fremst var fedayine, og kanskje ikke så mye statsmann. Det er sikkert også mye annet å kritisere Arafat for, slik blant andre palestineren Edward Said gjorde i en rekke artikler. Men når Ben-Ami kritiserer Arafat for å ikke stoppe selvmordsbombere uten samtidig å nevne den vesentlige detaljen at han på det tidspunktet var beleiret av israelske styrker i Ramallah, så er det politikeren mer enn historikeren som kommer frem.

I likhet med sionister flest preges også Ben-Ami av en manglende forståelse av Israels rasistiske karakter. Han ser, og kritiserer, undertrykkelsesmønsteret, men han ser ikke hvordan den jødiske eksklusiviteten som staten Israel er fundamentert på, i seg selv bidrar til å opprettholde dette mønsteret. Derfor klarer han heller ikke å presentere noen løsning annet enn vage formuleringer om et nytt, mer rettferdig "veikart". Men nå er det heller ikke politikken som gjør Ben-Amis bok leseverdig. Det er fremfor alt det at boka forteller en historie som, med unntak av det som direkte og indirekte har å gjøre med Baraks regjeringstid (1999-2001), er uvanlig balansert og nøytralt. Visst, forfatteren erklærer seg indirekte som tilhenger av etnisk rensing. Men uansett hvor forkastelig et slikt synspunkt er, så er det for oss som solidariserer oss med det palestinske folket, hundre ganger bedre enn de mange sionistiske historiefortellingene som vrir på sannheten og sprer løgner.

Mathias Bismo

I 2005 kom Lars Ove Seljestad sin debutroman Blind ut på det norske bokmarkedet, og ble viet en oppmerksomhet få debutanter kan vise maken til. Det er en roman med politisk brodd og språklig råhet som skildrer desperasjon, ensomhet, svik og rotløshet med en sjelden treffsikkerhet. Hovedpersonen Geir Kinsarvik er plassert inn i en samfunnshistorisk, kulturhistorisk og individualpsykologisk ramme.

Lars Ove Seljestad: Blind
Cappelen, 2005

Klassereise før og nå

Klassereise ble begrepet som av mange ble knyttet opp mot boka. Geir Kinsarvik gjør sin klassereise ved å reise til Oslo for å studere. Han bestemmer seg for aldri å vende tilbake til Odda. Romanfiguren har dermed tydelige likhetstrekk med Arne Garborgs Daniel Braut i romanen Bondestudentar fra 1883. Daniel er bondesønnen som ønsker å bli teolog, og får økonomisk støtte fra velstående sambygdinger til å dra til Kristiania for å studere. Han har mindreverdighetskomplekser på grunn av sin bakgrunn som bondesønn, og utvikler etter hvert også et anstrengt forhold til faren. Daniel tar etter hvert avstand fra bondestanden, og forsøker blant annet å legge av seg dialekten, som han selv oppfatter som en hemsko. Han skifter etternavn, først fra Sørbraut til Olsen, senere til Braut.

Både Daniel Braut og Geir Kinsarvik vil bort, opp og fram. De tar spranget fra sine røtter og hjemsteder til studentstatus i Oslo, der de begge mister og svikter seg selv. De framstilles med betydelig autoritetstro og mangel på selvtillit. Daniel Braut kunne gjøre sin klassereise ved hjelp av økonomisk bistand fra sambygdinger. For Geir Kinsarvik er det sosialdemokratiet som kommer til unnsetning, hvor en forespeiler arbeiderklassens barn utvikling og suksess gjennom utdanning. Statens lånekasse for utdanning er verktøyet som skal sørge for at alle får lik rett til utdanning, og universitetene bygges ut til masseinstitusjoner hvor alle skal kunne gå.

Sosialdemokratisk narrespill

Mens for eksempel Ingvar Ambjørnsens romanfigur Elling i sin reise gjennom livet støttet seg til Gro og hennes sosialdemokratiske prosjekt, framstilles Geir Kinsarvik som en fange av det samme prosjektet. I hans verden har det sosialdemokratiske prosjektet feilet. Kollektiv og sosialt fellesskap er erstattet med mobilitet og personlig tilpasningsevne. Samfunnsdeltakelse med felles forpliktelser er erstattet med konsum, og ansvar for egne individuelle valg.

I Blind inneholder denne individualiseringen to dimensjoner. På den ene siden skildringen av et lokalsamfunn som preges av nedleggelse av industri og fraflytting. Smelteverksovnene i Odda er stengt, og den gamle industriarbeiderkulturen er erstattet med markedsliberalismen i økonomien, politikken og kulturen. På den andre siden hvordan Geir Kinsarvik svikter kollektivet og solidaritetstanken med sin reise bort fra Odda og sin egen bakgrunn. Kinsarviks foreldre har en tradisjonell arbeiderklassebakgrunn – moren er renholder for smelteverksarbeiderne, og faren jobber ved smelteverket.

Idealet og virkeligheten i det sosialdemokratiske prosjektet skildres direkte, nærgående og til dels humoristisk i kapitlet «Fars tale». Her er det arbeideren som taler til sin kommende akademikersønn og uttrykker sin forakt mot boklig lærdom og de som forlater sin stand. Faren blir med dette det ideologiske motstykket til det Geir Kinsarvik streber mot, og sier til sin sønn at det å bryte opp og «gå ut av sin stand» uansett ikke er mulig. Faren sår tvil om den sosialdemokratiske drømmen er mulig. Uansett hvor mye Geir strever, så vil «borgerungane» alltid være ett hakk foran, og alltid ha noe å falle tilbake på, dersom drømmen om utdanning ikke går i oppfyllelse. «Fars tale» er slik sett en tydelig beskrivelse av det som kan sies å være klassereisens begrensning, og de båndene som hindrer en reell forflytning i klassestrukturen.

Oppbrudd

En reise innebærer oppbrudd. For Geir Kinsarvik blir utreisen noe han «må» gjøre. Etter vonde opplevelser i barndommens Odda gjør at han ser på det å reise bort som eneste løsning. Men samtidig er han knyttet til hjemplassen sin – noe av poenget med det å reise bort og «bli noe», er at han skal hjem og vise sine sambygdinger. Det ligger et element av hevn i hans reise. Slik sett er også boka en psykologisk roman på det individuelle planet. Geir Kinsarviks opplevelse av stygg mobbing på en klassefest på ungdomsskolen blir en skjellsettende opplevelse og kan forklare hans senere rotløshet.

Kinsarvik preges gjennom hele hans reise av at han ikke passer inn, han er rastløs, jager konstant videre. Han klarer ikke å knytte seg til de menneskene han møter, han bruker dem opp isteden. I sin ytterste konsekvens får Kinsarviks utilpasshet og rotløshet effekter også for hans forhold til kvinner. Boka inneholder et par stygge voldtektsskildringer, som synliggjør hans blindhet og vei mot nederlaget.

Er klassereise mulig?

Kan Kinsarviks rastløshet og manglende tilknytningsevne kobles til en endring fra et samfunn preget av fellesskapsverdier og likhet, til et nyliberalt samfunn med vektlegging av individuelle valg? Blind viser de individuelle valgenes begrensninger, og at de kan forstås i en ramme av samfunnsmessige strukturer. Det er både de materielle forholdene, men også de mer sosiale/kulturelle forholdene som legger begrensningene for hovedpersonen. Uansett om Geir klatrer gjennom det sosialdemokratiske utdanningssystemet, så vil han ikke nå helt opp. De kulturelle kodene og sosiale rammene fører til fremmedgjøring for Kinsarvik. Han kommer fra en industribygd og tilhører arbeiderklassen. Han har et annet språk enn de akademikerne han i stor grad vil møte på universitetet. Selv om alle formelt sett har like muligheter, vil ikke alle kunne bli like. «Du kan aldri bli som borgerungane,» sier faren. Kanskje kan de kulturelle kodene være en del av den akademiske elitens måte å holde på sine posisjoner på? Kulturell og sosial kapital er dermed sentrale perspektiver i lesningen av Blind.

Både Daniel Braut og Geir Kinsarvik viser på hver sin måte at klassereisen er en reise i språk, samværsformer, fordommer og ambivalens. Bildet som tegnes av livsløpet til Kinsarvik er en sterk påminning om at sperrene Daniel Braut møtte i sin reise, enda er nærværende og aktuelle – mer enn 120 år etter.

Eirik Lund og Sigrid Angen

Buru-kvartetten består av bøkene Menneskenes jord, Et barn av alle nasjoner, Fotspor og Glasshus. I følgje bokomslaget blei bøkene til mens forfattaren sat i fangenskap i perioden 1969-79 under president Suharto i Indonesia.

Pramoedya Ananta Toer: Buru-kvartetten
Pax 2003 og 2004

Bøkene blei fortalt munnleg til medfangar og skrivne ned da han slepte ut. Bøkene blei forbodne i Indonesia kort tid etter utgjevinga, fordi dei skal ha spreidd marxistisk tenking.

Buru-kvartetten er fire bøker om romantikk, nasjonalisme, imperialisme og organisering i perioden før og etter 1900. Hovudpersonen i dei tre første bøkene er Raden Mas Minke, ein javanesisk ung mann av adelsslekt. Karakteren Minke er basert på ein historisk person. I Menneskenes jord går Minke på nederlandsk skule saman med nederlendarar og indoar, det var beteikninga dei bruka på folk med både europeiske og indonesiske anar. I denne perioden skjer det mykje i Indonesia, dei har blitt ei sukkerplantasje for Nederland, teknologien er i rivande utvikling med framvekst av jernbane og presse, andre folk gjer opprør mot kolonimaktene og rykte om denne motstanden spreier seg ved hjelp av den nye teknologien.

Tetralogien følgjer den politiske og personlege utviklinga til Minke. Den politiske utviklinga hans startar med at han ser liding og undertrykking og har behov for å fortelja om det. Han leverer artiklar til aviser og opplever at han sjølv og dei nærmaste blir undertrykt på grunn av verksemda hans. Privatlivet hans blir prega av sterke kvinner, mora ynskjer at han skal ta vare på tradisjonane, mora til kjærasten hans inspirerer han til å skriva og til å utdanna seg og til å visa motstand, kjærasten hans inspirerer han til å bli seg sjølv. Tetralogien er full av sterke kvinner. Forfattaren visar at dei har begrensa handlingsrom, men samtidig flytter dei både personlege og politiske grenser, og inspirerer Minke.

Bøkene følgjer analysane til Minke, frå å reagera på undertrykking til å forsøka å laga organisasjonar og aviser for å endra på undertrykkinga. Toer viser at inspirasjonskjeldene til folk i andre deler av verda ikkje berre er ideala frå den franske eller amerikanske revolusjonen, men opprøra dei får høyra om frå andre deler av den undertrykte verda. Minke blir inspirert av opprøra på Filippinane, og dei kinesiske organisasjonane. Men det nederlandske imperiet er ikkje interessert i opprørske innbyggjarar, og boka viser også klårt korleis kolonistyret undertrykte innbyggjarane.

Ingrid Baltzersen

Forskningsrapporten Fremmer EU freden? er ei einmannsutgreiing skrive av Jan Øberg, freds- og framtidsforskar og direktør for forskningsstiftinga TFF, www.transnational.org, i Lund, Sverige. Rapporten er skrive på oppdrag av den sterkt EU-kritiske danske tenkjetanken NyAgenda, www.nyagenda.dk, og er fritt tilgjengeleg i pdf-format.

Jan Øberg: Fremmer EU freden? Analyse, kritik og alternativer
Tænketanken NyAgenda, 2005

Rapporten tek føre seg omgrep, verdiar og målsetnader EU som institusjon har på eit overordna plan innanfor feltet fredsarbeid. Øberg går medvite ikkje inn på einskildproblem knytte til EU som "fredsprosjekt", men nyttar fleire døme i teksten for å eksemplifisera problem på eit generelt plan. Det er nyttig.

Øberg kritiserer EUs omtale av seg sjølv som eit fredsprosjekt. Kritikken går på to ting: For det fyrste at EU etter Øbergs meining legg opp til feil bruk av militære styrker for å oppnå målet om fred (side 4). For det andre at EU verkar å vera fullstendig umedvitne om kva type rolle dei leiande landa innanfor EU-samarbeidet har historisk sett spelt i verda. Både Tyskland, Frankrike, Storbritannia, Danmark, Spania, Portugal og Nederland har fortid som kolonimaktar. Heller ikkje har nokon av desse landa tenkt å gjera opp for seg for fortida si som koloniherre.

Dokumentene Øberg tek fatt i for å greia ut om EUs fredsarbeid, er framlegget til EU-grunnlov, som førebels er lagt på is etter nei til det i folkerøystingar i Nederland og Frankrike. I ljos av fire ulike dimensjonar av vald analyserer Øberg EUs fredspolitikk. Desse dimensjonane er:

• direkte vald (at ein aktør skadar ein annan)
• strukturell vald (at aktøren er eit system, til dømes ein stat)
• kulturell vald (at ein er overtydd om at sin eigen kultur er betre enn andre sin kultur og at ein difor må påtvinga andre sin eigen kultur)
• miljømessig vald (at ein oppfatter naturen og skaperverket utelukkande for å tilfredsstilla menneskeætta sine eigne naudsyn)

(Denne modellen innanfor fredsforskning vart i si tid utarbeidd av Johan Galtung i boka EF – en supermagt i verdenssamfundet frå 1973. Øberg tilrår å nytta denne boka for å skjøna EU-systemet, nesten 35 år etter at boka kom ut.)

Ut frå desse perspektiva gjev Øberg ei god og lettfatteleg utgreiing om kva problem EU-systemet har i dag for å skapa fred både i Europa og elles i verda. Det siste er nemleg eit av EUs overordna mål ifylgje EU sjølv. EU skal etter kva som står i EUs overordna tryggleiksstrategi (utarbeidd av Javier Solana i 2003) ikkje berre syta for eit fredeleg Europa, men også opptre som ein aktør for å skapa fred andre stadar i verda kor dette måtte vera naudsynt. Øberg påviser i rapporten sin at dette ved tidlegare tilfelle har vore så som så, mellom anna både på Balkan og i ulike afrikanske land. Dette er av di, meiner han, at EUs tenkjing om tryggleik og mangelen på oppgjer med eigen kolonial tradisjon hjå mange av dei leiande aktørane i EU-samarbeidet.

Det danske språket i rapporten er lettfatteleg og flyt fint også for lesarar som ikkje er vande med å lesa forskningsrapporter. I motsetnad til kva som er vanleg i dansk faglitteratur, etterstrebar også Øberg å finna danske omsetjingar av utanlandsk (engelsk) terminologi. Forfattaren gjer ein god jobb med å forklåra vanskelege omgrep slik at arbeidet hans skal bli spreidd best mogeleg. Og det er eit godt arbeid Øberg har gjort. Skal ein utsetja noko frå ein politisk synsvinkel, må det vera Øsergs klåre haldning mot nasjonalstaten. Dette diskuterer han ikkje i det heile, men markerer klårt sitt subjektive syn på nasjonalstaten si rolle i historia.

I dag er kan henda ordskiftet om tenestedirektivet den viktigaste einskildsaka for oss EU-motstandarar. Men det er samstundes viktig å kunna møta EU-tilhengjarane sine argument om EU som eit fredsprosjekt med konkrete analysar av EU og fredspolitikken deira. Difor er rapporten viktig for EU-motstandarar.

Jan Erik Skretteberg

Ebba Wergeland skriver innledningsvis i den helt ferske boka: "Dessverre finnes det ikke noe fag in skolen som heter "den norske velferdsstatens historie og grunnleggende prinsipper."" Desto viktigere er det at denne boka blir spredd og lest, siden den handler om nettopp dette – og er et kampskrift for dem som vil forandre til det bedre, ikke forandre for å ødelegge for folk.

Ebba Wergeland: Arbeidsmiljøloven, sykefraværet og sekstimersdagen
Transit Forlag 2006

Forfatteren har skrevet en bok satt sammen av tidligere artikler – noen av dem har stått i Røde Fane – arbeidervernlover fra slutten av attenhundretallet og en lengre nyskrevet og oppdatert artikkel. For Rødt! sine lesere er det første kapitlet, "Moderne tider", god grunn nok til å skaffe seg boka. Det er nemlig ikke en historiebok hun har skrevet, men en bok som går rett inn i kampen om pensjon, arbeidsmiljø og arbeidstid – kort sagt: folkehelse.

Er det ikke merkelig at Victor Norman og andre markedstilhengere framstiller liberalisering og svekking av arbeidervernet som økt valgfrihet? Men de uttallige framstøtene fra kapitalens menn gjør noe med hodene på oss, språket vårt, ideologien. Wergeland skriver derimot: "For den som er ung og sterk og orker mye, eller den som har høye avdrag på boliglånene og satser på overtid, er det lett å tenke på loven som en hemsko. Men både fagorganisasjonene, arbeidervernlovene og trygdeordningene ble til på grunn av folks bitre erfaringer med denne "valgfriheten" som til syvende og sist ender opp som den sterkestes rett. Den enkelte kan saktens kreve "retten" til å jobbe helsa av seg for arbeidsgiver og bank. Men fellesskapet kan mer. De kan kreve kontroll med spekulanter og banker, og rett til "ei lønn å leve av" innafor normalarbeidsdagens grenser."

På samme måte mener Wergeland det er med tenkinga rundt overtid: "Ordninger som gir større muligheter til å øke lønna individuelt ved å jobbe lange dager eller holde høyt tempo, svekker arbeiderkollektivets evne til å disiplinere de sterkeste og beskytte de svakeste." Hun viser til historikeren Edvard Bull som sa: "De mest konkurransedyktige tjener på det, og pokker ta den bakerste."

Arbeidstida er i fri flyt, bare det lages lokale avtaler. Det får også konsekvenser for søvn – og det er både velferd og sikkerhet. Forfatteren viser til en australsk undersøkelse av lokførere, der de fant at søvnmengden varierte mellom 3,9 og 7,9 timer etter når på døgnet hvileperioden kom. "Startet hvilen på morgenen, fikk de minst søvn. Et gjennomsnitt på syv til åtte timers søvn oppnådde de bare når de fikk seksten timers hviletid, og denne hviletida begynte mellom klokka 16 og 24, slik at søvnen kunne plasseres på normal tid." Alle som har jobbet skift eller turnus med nattevakt, kan skrive under på det.

Hvis det fortsatt er noen som tror på "arbeidslinja" til AP eller IA-avtalen (avtalen om inkluderende arbeidsliv), så les hva Ebba Wergeland skriver. De er like inkluderende som arbeids- og inkluderingsminister Hansens forhold til afghanske flyktninger. Hun er kjent for klare meldinger om sykefravær: "Det gjelder å skjønne at det er forskjell på sykdom og sykefravær, på uførhet og uføretrygd."

På syttitallet var den nye, radikale ungdomsbevegelsen opptatt og forholdet mellom forskning, vitenskap og politikk. Ebba Wergeland åpner kapittelet "Om nødvendigheten av å blande fag og politikk", slik: "De fleste er klar over farene ved å blande fag og politikk. Den objektive, verdinøytrale legen blir gjerne lovprist som idealet, fra trygdekontor til forskningsråd. Men i hverdagen kan ingen unngå å blande. Og denne blandingen av fag og politikk er ikke bare nødvendig i betydningen uungåelig, men også i betydningen påkrevet, ønskelig.

Sterke partsinteresser kan forblinde, men også åpne for nye perspektiver. Politiske drakamper kan skape forutsetninger både for større helseulikheter og for bedre folkehelse – legeyrkets legitimitet avhenger av at legene tar helsa i forsvar, også når det kalles politikk."

Den nye boka til Ebba Wergeland er spesielt viktig for oss som har valgt side, for folkehelse og velferdsstat. Angrepene på dem som ikke har store bankkonto for å sikre pensjonsalderen, betale for å komme forbi sykehuskøene, har råd til å jobbe kortere dager uten lønnskompensasjon, er mange. Det trengs motkunnskap. Det er ikke sikkert at det kommer et fag i skolen som heter "den norske velferdsstatens historie og grunnleggende prinsipper", på en stund.

 Erik Ness

Endelig har anarkistene kommet på banen igjen i den norske sosialismedebatten. Det nystarta anarkistiske forlaget News from NowHere har utgitt sin første bok, Utopi Revolusjon Sosialisme, skrevet av Jonas Bals og avdøde Harald Beyer-Arnesen. Boka er en presentasjon av et nytt anarko-syndikalistisk prosjekt. Men har arbeiderklassen i Norge bruk for anarko-syndikalismen i 2006?

Jonas Bals og Harald Beyer-Arnesen: Utopi Revolusjon Sosialisme
News from NowHere 2006

Det er befriende å lese en bok som tar så klart standpunkt for en spesifikk venstreideologi. Alt for få bøker som kommer ut på radikale forlag, tør å gi seg sjøl så tydelige merkelapper som dette. Boka kritiserer sosialdemokratiets byråkratisering av fagbevegelsen og viser hvordan hovedavtalene i Skandinavia ble et verktøy for å holde arbeiderklassen på plass. Det er heller ikke vanskelig å være enig i at vi trenger en mer kampvillig fagbevegelse, som slåss for ett nytt samfunn. Boka presenterer også viktige og nyttige ideer om hvordan folk må bli aktivisert og myndiggjort, istedenfor å bli passivisert og umyndiggjort, i fagforeningene. Men den tar lite hensyn til situasjonen fagbevegelsen er i i dag. Den drøfter lite forholdet mellom forsvarskamp for de rettighetene fagbevegelsen har gjennom det sosialdemokratiske systemet, kontra det å avvise det systemet. Vi får flere svar på hva våre besteforeldre burde ha gjort, enn på hva vi sjøl burde gjøre nå.

Boka kritiserer også marxismen. Bals og Beyer-Arnesen avviser konsekvent at vi kan lære noe ved hjelp av en vitenskapelig metode i sosialismestudier og politisk arbeid. Dette gjør at kritikken deres mot marxist-leninister og den russiske revolusjonen, og andre, framstår mest som synsing. På den andre siden er boka full av gode sitater og plukker opp mange tråder fra tidligere tenkere. Boka stiller en del vanskelige spørsmål til statssosialistene, som man bør prøve å finne svar på. Bokas svar på disse spørsmålene er å avvise statssosialismen.

Hva er anarko-syndikalismen i 2006? Svaret er sjølsagt noen selvfølgeligheter, som at staten ikke kan være et middel i kampen for et anarkistisk, sosialistisk, kommunistisk samfunn (boka bruker disse begrepene litt om hverandre), og at den viktigste organiseringa er anarko-syndikalistiske revolusjonære fagforeninger.

Bals og Beyer-Arnesen trekker fram utopier som et grunnleggende element for å lage ideer om det nye samfunnet. Dette har jo venstresida og spesielt anarkistene en lang tradisjon for. Det er ikke noe ufornuftig i å drømme litt om alternative måter å skape en bedre verden på, men når man samtidig avviser vitenskapelig metode for å skissere samfunnet, blir det til tider litt naivt og ikke så radikalt nytt som man kanskje kunne ha håpet på. Det er også en tydelig svakhet at de ikke ser noen forskjell på et sosialistisk og kommunistisk samfunn. Det er etter min mening stor forskjell på et arbeiderstyrt sosialistisk samfunn og et klasseløst kommunistisk samfunn. Om klassene vil fordufte ved den første solstråle på den statsløse sosialistiske morgenen, eller om det forsatt vil være klassekamp inn i det nye samfunnet, drøfter boka heller ikke.

Når det kommer til organisasjonsspørsmålet setter de et mål, som jeg synes andre venstregrupper også burde sette seg. De vil vurdere organisasjonen ut i fra "i hvor stor grad det bidrar til å myndiggjøre mennesker" (side 23). Dette henger sammen med kampen for et nytt samfunn der styringa skal gjøres av folk sjøl. En organisasjon som ikke aktiviserer og ansvarliggjør sine medlemmer utvikler seg til en byråkratisk og topptung organisasjon. Og jeg er helt enig med forfatterne at det ikke blir et redskap for å frigjøre arbeiderklassen. Den anarko-syndikalistiske organisasjonen skal også sjøl være et bevis på at sosialismen fungerer, mener forfatterne. Det må være sammenheng mellom det mål de har og hvordan de organiserer seg.

Bals og Beyer-Arnesen ser behov for en stor anarko-syndikalistisk organisasjon. Her bruker boka mye plass på å gå gjennom mange små og noen store anarkistgrupper. Og de kommer med mye kritikk av organisasjoner i sin egen tradisjon. De trekker opp mange svakheter ved disse tidligere organisasjonene, og det kan også være interessant for andre som diskuterer omorganisering på den revolusjonære venstresida til å se litt på disse erfaringene. De legger videre mye vekt på anarko-syndikalismens organisatoriske dobbeltstruktur. Også beskrevet sånn: "Denne dobbeltstruktur er forbundet lokalt gjennom foreninger av produsenter innenfor samme industri (i vid betydning), ut ifra en føderativ modell, hvorfra utgår på den side en horisontal organisering langs de gitte materielle forbindelseslinjer, som praktisk forener produsenter på tvers av alle grenser." (Side 155.) Dette fungerer både som prinsipp i organiseringa av den revolusjonære, anarko-syndikalistiske organisasjonen og i det nye sosialistiske samfunnet uten stat.

Aktiv klassekamp etterlyser boka også. De ønsker seg "En 'åpen syndikalisme', mindre opptatt av distinksjonen medlem/ikke-medlem enn av klasse, og en kultur basert på aktiv solidaritet og en (prinsipiell!) raushet med hensyn til ens doktriner." (Side 119.)

Alt i alt så klarer ikke boka å overbevise om nødvendigheten av anarko-syndikalismen. Men det er mulig å spille videre på en del av tankene i boka, både om hva som er revolusjonært i fagbevegelsen og hvilke utfordringer som stilles til et sosialistisk prosjekt i 2006. News from NowHere har jo lovet å komme med flere utgivelser. Jeg håper det er med på å utvikle en større offentlig debatt om sosialismen her i Norge.

 Jokke Netland

I boka Twilight of the Gods. Götterdämmerung over the "New World Order", et bilde tatt fra tysk mytologi, prøver Stefan Engel å beskrive hvordan internasjonal produksjon reorganiseres i dagens verden.

Stefan Engel: Twilight of the Gods. Götterdämmerung over the "New World Order"
Verlag Neuer Weg, 2003

Stefan Engel er til daglig partileder i MLPD, Tysklands marxist-leninistisk parti. Boka er som Engel, tysk, men jeg har lest den engelske oversettelsen. Det første som slo meg, var at dette var et spennende prosjekt, noe utenom det vanlige. For forfatteren begrenser seg ikke til å forsøke å beskrive forandringer i måten kapitalismen produserer og selger varer og tjenester på, men tar også for seg mange områder som blir påvirket av dette. Eksempler på dette er imperialisme, Kinas vekst, menneskehandel, miljøkriser og aids (!).

Problemet med en bok som skal ta for seg så mange temaer, er at forfatteren bør helst ha kunnskap om alle disse temaene. Når Engel skriver om omstillinger i tysk bilindustri, privatisering av tyske selskaper, fusjoner mellom de største firmaene i verden og monopolisering, da er han i sitt ess. Han viser overblikk og kunnskap, og forandringene settes i sammenheng. Denne sammenhengen krydres med sitater, mest fra Marx, Lenin og MLPDs egen "husfilosof" Willi Dickhut. For selvsagt er dette et forsøk på en marxistisk analyse av det overnevnte. Det er ikke noe tilsynelatende galt med Engels forsøk på å bruke det marxistisk analyseverktøyet på forandringer i kapitalismen.

Men etter hvert oppleves det noe forutsigbart, og måten marxismen brukes på som mekanisk og ortodoks. Her stemmer nemlig alt etter skjemaet, noe som får meg til å bli noe skeptisk. Har forfatteren valgt bort kilder som gir et annet bilde? Det er et naturlig spørsmål å stille seg, når alt ser ut til å stemme etter boka. Av og til ser det ut til at Engel har tatt med for eksempel en tabell for å føre bevis for noe han hevder, selv om tabellen antagelig er basert på dårlig datamateriale. Et slikt eksempel er oversikten over lønninger i metallindustrien, der de tyske lønningene virker kunstig høye, mens lønningene i andre land, som Norge og Østerrike, virker kunstig lave. Kunne virkelig en østerriksk metallarbeider, i 1999, bare få 38 % av kjøpekraften per time i forhold til sin tyske kollega?

Et annet eksempel er når Engel under overskriften "Destruction of capital in the USA" hevder at 41,9 % av kapitalen gikk tapt mellom 24.03.2000 og 18.07.2002. Kilden er New York Times. Men New York Times hevder ikke at kapital ble ødelagt, den hevder at 41,9 % av aksjeverdien forsvant. Engel bruker konstant utrykket "market capitalization" når han snakker om ødeleggelse av kapital, men utrykket betyr bare hva alle aksjene i et selskap er verd på et gitt tidspunkt. Og som kjent er ikke alltid verdivurderingen som skjer på aksjebørsene, treffende for de faktiske verdiene. Kort sagt, når en aksjepris synker, kan dette like gjerne skyldes løse ryker, som en faktisk ødeleggelse av kapital. Disse tabellene som Engel bruker i boka, beviser altså ikke noen storstilt ødeleggelse av kapital. Det som er merkelig, er at Engel selv forteller oss at aksjekursene gjerne ikke gjenspeiler den virkelig verdien, flere steder i boka.

Dette med kilder varierer veldig i de forskjellige kapitelene i boka. Noen deler av stoffet er godt belagt, og ville (nesten) kommet seg gjennom en akademisk granskning. Men store deler av boka er for dårlig belagt, kildene mangler ofte. Dette betyr ikke nødvendighvis at det er feil, men at det er vel verd å kontrollere selv. Mest banalt blir det når det hevdes at det nok finnes bevis for at aids ble skapt av Pentagon, uten at det er noen konkrete argument eller kilder. Det grenser mer til konspirasjonsteorier enn noe annet. Heldigvis er sistnevnte episode et engangstilfelle.

Et annet problem er bokas lengde. Med sine over 500 sider er den en liten murstein. Men siden målet er å dekke over så mange forskjellige, blir noen av temaene noe tynt behandlet. Tyskland og tysk økonomi blir dog utførlig behandlet, kanskje noe i meste laget. En norsk (eller en annen ikke-tysk) leser kan gå lei denne bruken av tyske selskaper, tyske stedsnavn og tyske eksempler på privatisering. Siden boka også retter kraftig kritikk til forståelsen av imperialismen hos flere tyske politikere og partier, vil det være en fordel å ha noe kunnskap om tysk økonomi og politikk før man leser boka. Da vil man også ha en bakgrunn for å reflektere over om forfatterens betraktninger på indre tyske forhold faktisk stemmer.

Selv om jeg mener at man også bør være skeptisk til den "tyske delen", så er det nettopp denne delen som er den beste delen av boka. Forfatteren virker bedre oppdatert og har sikkert også innhentet informasjon fra partiets medlemmer rundt omkring i landet. Siden det ikke akkurat produseres mange bøker der en forsøker å analysere utviklingen i kapitalismen på verdensbasis med marxistiske briller, bør man berømme forfatteren for å ha prøvd. Selv om det er mye bra i de "ikke-tyske delene" også, kunne resultatet ha blitt så mye bedre hvis det hadde vært innhentet sakskunnskap fra medforfattere eller utvidet bruk av kilder. En annen sak er at jeg mener marxismen blir brukt mekanisk og at virkeligheten hele tiden skal forholde seg til teorien. Men selv den beste samfunnsvitenskapelige teori opplever gjerne at minst deler av virkeligheten avviker fra den. Med dette og kildekritikk ville altså boka etter mitt syn blitt mye bedre.

En bok med så mye å utsette på, er normalt ikke noe man anbefaler. Men i mangelen av noe bedre og fordi den dekker et tema revolusjonære bør være lære mer om, kan den likevel anbefales. For boka inneholder mye informasjon man sjeldent finner på et sted, spesielt om forandringer i produksjonsmåter og konkurransen mellom monopolene.

Arild Borgen

(Kapittel 9, "Den europeiske unionen som instrument for de internasjonale monopolene", er oversatt til norsk og finnes på www.akp.no/arkiv/eu/gotterdammerung.html.)

Boka som Rødt! gir ut i september handler om det som skjer når en av landets største skipsredere, toppledelsen i et fagforbund og statens kontrollører slutter å opptre uavhengig av hverandre. Disse tre partene utgjør et triangel. De skal samarbeide. Men de skal også ivareta ulike, og til dels helt motsatte interesser.

Erling Folkvord: Urent farvann – ei bok om triangelet Color Line, Sjømannsforbundet og Staten,
utgitt av Rødt!, september 2006

Bestillingsskjema

Hovedaktøren er Olav Nils Sunde, kapitalisten som selv forteller at han i siste øyeblikk ble berga fra økonomisk ruin i 1988 fordi ei konkurrerende bedrift i Tsjekkoslovakia ble ødelagt av ei ulykke.

I dag bruker Olav Nils Sunde statsstøtte og statlige særordninger som krykke. Rederiet hans heter Color Line. Økonomisk sett er det et statsrederi. Men Olav Nils Sunde er eier, med barna Camilla og Alexander som medeiere. De tre er blitt rike på de manges slit, svært rike.

Boka om Skagerraks gyldne triangel er skrevet i samarbeid med mange sjøfolk og som ei støtte til deres egen forsvarskamp mot denne rikmannsfamilien. Mange har slåss lenge og under vanskelige vilkår, blant annet fordi skipsreder Sunde har fått så god hjelp fra forbundsleder Erik Bratvold i Sjømannsforbundet.

Også på fergene i Skagerrak er det to slags folk: De mange som arbeider, og de få som snylter. Det er to slags tillitsvalgte også: De mange som stiller opp for arbeidskameratene sine, og de få som smisker for reder og skipsledelse.

Ubrukbar instruks

Mye kan gå galt når kontrollører tar i mot små gaver eller bestikkelser. Eller kanskje de bare glemmer det ansvaret de har? Ett eksempel er Skipskontrollens utsendte som kun stilte ett vilkår da en hyggelig kaptein forærte han ei ulovlig flaske tollfri whisky kvelden før han skulle kontrollere en livbåtøvelse. Fordi han ikke var glad i whisky, ba han om å få bytte til et annet brennevinsmerke.

Sløvsinnet hos sikkerhetsansvarlige i rederiet og hos kontrollørene, har gått så langt at de i løpet av sju år ikke oppdaga at et brannslukkingsanlegg hadde en feilaktig instruks som førte til at anlegget låste seg. De oppdaga det ikke før brannen i maskinrommet var et faktum. Da var det i seineste laget. Skipet hadde 1.167 passasjerer om bord.

Boka beskriver også litt av det som ble avdekka etter at en av kapteinene i Color Line seilte skuta på grunn med enda flere passasjerer om bord. Sjøfartskyndige og uavhengige granskere – som ikke var lønna verken av staten eller Veritas – kom om bord. Det første de oppdaga, var at Olav Nils Sunde lot kapteinen seile med en bruinstruks som ikke hadde blitt ajourført de siste 14 åra. Ingen hadde lagt merke til det heller.

Flere rettskafne og lojale ansatte og tillitsvalgte i Color Line har blitt sjikanert og plaga av sine overordnede. Rederiet strevde i fem år for å straffe en butikkekspeditør fordi han fulgte de reglene staten har fastsatt for taxfree-salget. Skipsrederen tjener jo færre millioner når disse reglene følges enn når reglene brytes.

"Tillitsmann kommer fra ordet tillit"

Misnøyen har ulma lenge blant Sjømannsforbundets medlemmer. En tømmermann på M/S Color Festival, som forlot forbundet for fire år sia, skrev en begrunnelse som ble delt ut til delegatene på landsmøtet i Tromsø i 2002. Han forklarte innledningsvis at han ville belyse hvordan han og flere andre var blitt behandla av forbundsstyremedlem Tommy Wedel, som også er styremedlem i rederiet og leder av Sjømannsforbundets tillitsvalgtutvalg i Color Line:

Grunnideen med forbundet var å stå sammen, for å oppnå rettigheter. Navnet tillitsmann kommer fra ordet tillit. En som representerer fellesskapets interesser, en som har tillit. Disse grunnleggende begrepene ser ut til å være fraværende hos Tommy Wedel. Ved henvendelse til Tommy Wedel ble man ofte møtt med det som jeg vil karakterisere som en hån mot grunnprinsippene. Man ble møtt med en arrogant, nedlatende holdning. Et medlem på Festival ble møtt med følgende svar på en henvendelse. (Vedkommende var forpleiningsassistent.): "Du er for dum til at jeg gidder å bruke tid på deg. Hadde du ikke vært så dum, så ville du hatt et annet arbeid, det må du skjønne selv også."

(…)

Jeg håper denne skammelig periode i Color Line og Norsk Sjømannsforbund snart er over, slik at jeg med flere kan melde oss inn igjen."

Dessverre tok ikke forbundsleder Bratvold denne meldinga på alvor. Utmeldingene har bare økt i antall. Men mange flere har blitt værende i Sjømannsforbundet og krever opprydding.

Forbundslederen bruker hemmelig-stemplet

I april satte forbundslederen hemmelig-stempel på en revisorrapport som beskriver litt av de lovløse forholdene rundt Sjømannsforbundets virke i Color Line. I arbeidet med boka har jeg fått kjennskap til rapportens innhold. Både sjøfolk og andre skal derfor få anledning til å lese hva det er forbundsleder Erik Bratvold er så redd for at medlemmene hans og offentligheten skal bli kjent med.

Det er ikke så uvanlig at bedriftseiere kjøper opp faglige tillitsvalgte. Noen få lar seg friste av fete honorarer eller tilbud om ordninger som gir mulighet til en annen livsstil enn arbeidskameratene har. Personer som en gang var dyktige tillitsvalgte, forandrer seg og blir overløpere. Noen bedrifter har bruk for slike overløpere. De er tillitsvalgte bare i navnet og ikke i gavnet.

For sjøfolk flest betyr dagens tilstander utrygghet. Color Line forlanger mer fleksibilitet: Lengre arbeidsdager, oppdeling av dagen i enda flere skift, kortere hviletid og utvisking av skillet mellom ulike fag. Color Line krever fleksibilitet helt til strikken ryker.

I september har Sjømannsforbundet landsmøte i Sandefjord og i oktober skal Rederiforbundet og Sjømannsforbundet forhandle om ny fergeoverenskomst.

Bestill boka her

Kampen om arbeidstida har alltid vært helt grunnleggende for fagbevegelsen og arbeiderklassen. Med 6-timersdagen på Kellogg’s er en hittil ukjent del av historia på dette området tilgjengelig på norsk. Her er mye å ta med seg i den hjemlige kampen for sekstimersdagen!

Benjamin Kline Hunnicutt: 6-timersdagen på Kellogg’s
Arbeidsgruppa For 6 timersdagen
Bestilles fra: www.marxisme.no

Boka kom ut i USA i 1996. Arbeidsgruppa For 6-timersdagen har stått for den norske utgava. Med mye frivillig innsats og økonomisk støtte fra kvinne- og fagbevegelsen koster boka bare 120 kroner.

I 1930 ble tre åttetimers skift omgjort til fire sekstimers skift på Kellogg’s, fabrikken som kanskje er mest kjent for sin Corn Flakes. Mens det var eierne av fabrikken som innførte sekstimersdagen, var det de ansatte som kjempet for å beholde den. Dette gir boka et godt innblikk i.

Etter at åttetimersdagen var vunnet rundt 1920, var det en alminnelig oppfatning at automatiseringa ville bidra til at arbeidstida fortsatt ville gå ned. Mange industrikapitalister, blant andre Henry Ford og Kellogg, mente at det var penger å tjene på en mer effektiv, kortere dag. Sekstimersdagen var også et svar på arbeidsløshet. Det ble jobb til flere.

Sekstimersdagen lå i tida. Kellogg’s ble pionerbedriften som startet opp og fikk mye oppmerksomhet fra industrimagnater, økonomer, administrasjonen i Washington og media. Mange tenkte at Kellogg’s leda an mot ei framtid der fritid ville overta for arbeid som livets hovedinnhold. Dette beskriver forfatteren som frigjøringskapitalisme. Når massene fikk tilgang til det nødvendige, ville den menneskelige utviklinga foregå utafor økonomien, i åndsliv, moral og sosialt framskritt. Slik ville arbeiderne godta kapitalismen, sjøl om det monotone fabrikkarbeidet gjorde at de mistet kontroll over jobben. Kellogg-ledelsen forutsa dette, samtidig som de regnet med større effektivitet.

I følge forfatteren endres synet på arbeid og fritid på 1930-tallet. Nå kom ideen om at det kan skapes nye behov slik at produksjonen kan fortsette å øke, langt utover det å dekke grunnleggende behov. I boka betegnes dette som evangeliet om lønnsomt forbruk. At livet utafor jobben skulle være viktigst, ble etter den nye lære erstatta med at jobb og rikdom kom først.

Etterkrigstidas Kellogg-ledelse ville tilbake til åttetimersdagen. Boka beskriver deres iherdige splitt og hersk-taktikk og uenigheter blant arbeiderne. Et vanskelig farvann å manøvrere i for ei fagforening – tankevekkende lesning for tillitsvalgte og fagforeningsmedlemmer. De som ville gå fra seks- til åttetimersdag, fikk ulike fristende tilbud. Etter hvert truet ledelsen også med å flytte produksjonen ut. Gamle/unge, kvinner/menn ble splittet, men samtidig besto et iherdig forsvar av sekstimersdagen. 530 av 2.500 arbeidere hadde sekstimersdag fram til 1985.

Boka bygger på et stort historisk kildemateriale, blant annet. 434 intervjuer med kvinnelige Kellogg-arbeidere som kvinnekontoret ved USAs arbeidsdepartement lagde i 1932. Forfatteren bruker også egne intervjuer med nålevende Kellogg-arbeidere som opplevde sekstimersdagen. Noe av det mest fascinerende er å lese kvinnenes egne fortellinger om hva de brukte de to ekstra timene til.

Boka ga oss mange nye tanker om vårt syn på arbeid og fri tid. Boka er samtidig god historielesning. Den forteller om folks hverdag og hvordan litt ekstra fri tid gjør det mulig for mange å spille en samfunnsmessig aktiv rolle. Vi tror at alle Rødt!-lesere vil ha interesse av denne boka!

Astri Melheim og Maren Rismyhr

Arafats død har skapt mange og nye spørsmål om hvordan konflikten mellom Israel og palestinere vil utvikle seg. Tidsskriftet Vardøger nr 29 (2004), redigert og utgitt rett før Arafats død, bidrar med verdifullt bakgrunnsmateriale for den som ønsker å gjøre en selvstendig vurdering av hendelsene i Midtøsten i tiden framover. Tidsskriftet inneholder bidrag fra flere kjente skribenter. De analyserer, ut fra hvert sitt ståsted, historien om opprettelsen av staten Israel og det palestinske folkets skjebne.

Tidsskriftet Vardøger nr 29 (2004)
ISSN 0333-0877

Se også Vardøgers nettsider på www.vardoger.no

Historien om Palestina og Israel er en historie om to folkegruppers historiske tragedie, om spillet mellom stormaktene, om arven etter kolonialismen og om våre dagers imperialisme.

Oppløsningen av det osmanske riket, den franske kolonialismens forvitring og det britiske imperiets fall, og i nyere tid den moderne superstaten USAs bestrebelser for verdensherredømme, utgjør et bakteppe av krig, svik og bedrag som i all sin kynisme har få sidestykker i moderne tid.

Baruch Kimmerling er professor i politisk sosiologi ved Det hebraiske universitetet i Jerusalem og en viktig dissident og kritiker av Arial Sharons linje overfor palestinerne. Kimmerling argumenterer for at Sharon og den israelske ledelsen har en overordnet plan om å utrydde palestinerne som politisk enhet. Alle tiltakene som vanskeliggjør palestinernes hverdag, ødeleggelse av infrastruktur og palestinernes politiske institusjoner, har som mål å gjøre dem ute av stand til å eksistere som selvstendig stat. Den nye Muren er et slikt tiltak, og ikke først og fremst et forsvarspolitisk grep. Artikkelen er en sammenfatning av synspunkter Kimmerling tidligere har publisert i boken Politicide.

Redaktøren av New Left Review, Perry Anderson, analyserer i artikkelen "Nasjonalisme, kolonisering og stormaktspolitikk i Israels konflikt med palestinerne" situasjonen ut fra hvordan historiske, demografiske og politiske interesser blir konfrontert i Midtøsten. Han analyserer hvordan utviklinga av to typer nasjonalisme – den israelske sionismen på den ene siden og drømmen om den palestinske staten på den andre siden – har oppstått og hvilke mulige løsninger dette kan åpne for. Han drøfter likheter og forskjeller mellom Israel og apartheidregimet i Sør-Afrika, og hvordan PLO skiller seg fra Mandelas ANC. I likhet med flere av de andre artikkelforfatterne går han gjennom noen konsekvenser av Israels "facts-on-the-ground"-stategi. Forfatteren tror lite på en snarlig løsning i konflikten.

I den korte artikkelen "Terror fra første stund" oppsummerer Ronald Bleier Israels historie som terrororganisasjon. En tankevekker for alle som ensidig assosierer "terror" med palestinske selvmordsbombere. Han beskriver terroren som en integrert del av Israels strategi, fra mordet på FN-utsendingen Folke Bernadotte i 1948 til de israelske angrepene på Vestbredden våren 2002 og opprettelsen av den såkalte "sikkerhetsmuren", og hevder at det er en direkte sammenheng mellom USA sin støtte til Israel og terrorangrepet på World Trade Center 11. september 2001.

Eric Follath, som er journalist i Der Spiegel behandler Israel som atomvåpenmakt og vier selvsagt en god del av artikkelen til historien om Mordechai Vanunu, mannen som har tilbrakt halve livet i israelske fengsler for å ha "avslørt" at Israel har et atomvåpenprogram. Men Follath gir også en god – om noe fragmentarisk – oversikt over det politiske og militære grunnlaget for atomvåpenprogrammet.

Medlem av Vardøgers redaksjon Lars Mjøset beskriver i en interessant artikkel hvordan Israel skiller seg fra andre nybyggerstater på flere viktige punkter. Den jødiske koloniseringen av Palestina skjedde for eksempel uten direkte støtte fra noe "moderland". Masseinnvandringen førte til at nybyggerne måtte livnære seg i direkte konkurranse med den opprinnelige befolkningen. Der andre nybyggerprosjekter gikk inn for å benytte lokalbefolkningen som arbeidskraft, måtte sionistene skape et skille mellom "sin egne" jødiske arbeidere og den arabiske befolkningen. Dette var den sjølvsagte praktiske følgen av masseinnvandring og behovet for sysselsetting av innvandrede jøder. Dette perspektivet gir Mjøset anledning til å tolke de historiske hendelsene ut fra økonomiske og demografiske realiteter i Midtøsten, og gir en pekepinn om hvilket mulig handlingsrom motkrefter både i og utenfor Israels grenser kan operere i.

Arne Overrein, også et kjent medlem av redaksjonen, skriver om Palestina-konflikten og folkeretten. Historien er for det meste kjent, men fungerer godt som en sammenfatning av de folkerettslige aspektene ved den israelske (og den palestinske) statsdannelsen, statusen til de okkuperte territoriene, rettighetene vedrørende de palestinske flyktningene og de jødiske bosettingene. Overrein peker på at palestinernes krav står folkerettslig sterkere enn andre statsløse folk – blant annet på grunn av den klare støtten i FN-vedtak – og begrunner hvorfor ingen annen løsning enn reelt sjølvstyre i en selvstendig stat vil være akseptabel for det palestinske folket.

Et tankevekkende bidrag fra Wilhelm Denkert, aktivist og skribent på tysk venstreside, tar for seg hvor umulig det er å kritisere Israel i Tyskland. Spørsmålet er fullstendig tabubelagt, og kritiske røster risikerer å bli hengt ut som nazister og anti-semitter. I dette politiske klimaet argumenterer Denkert for en klar grenseoppgang mellom anti-semittisme og anti-sionisme, og viser hvordan Israel og Israels støttespillere bevisst tåkelegger dette skillet overfor opinionen.

Edward Said er kjent som orientalismens "far", og var en betydelig kritiker av Vestens ignoranse overfor araberne og palestinerne. Artikkelen i Vardøger er fra 2003 og skal ha vært noe av det siste han skrev før han døde. Den er et sterkt personlig dokument fra en forfatter som beundrer sitt folk for dets pågangsmot, utholdenhet og optimisme, men samtidig er kritisk overfor den palestinske ledelsen og mener at hverken Fatah eller Hamas har noe program for å lede palestinerne ut av uføret. Derimot mener han å se at en ny sekulær bevegelse er i ferd med å styrke sin posisjon – bygget på grasrotbevegelser og et demokratisk program. Det såkalte "Veikartet" har Said ikke mye til overs for – i likhet med flere av de andre artikkelforfatterne peker han på at dette ikke er uttrykk for noen reell "fredsvilje" fra Israels side, bare enda et røykteppe for å dekke over at målet er å "pasifisere" palestinerne permanent. Said er en slags forsiktig optimist – nokså kvass mot de lederne som bøyer unna for presset fra Israel og USA – men full av håp for sitt folk.

"Styrer den pro-israelske lobbyen USAs Midtøsten-politikk," spør Morten Levin i sin artikkel, og svarer et litt betinget ja. Her tar han blant annet for seg anti-semittismen og holocaustmyten og beskriver hvordan disse blir brukt som grunngiving for mange av de geostrategiske interessene både Israel og USA på forskjellig vis er styrt av. Han går grundig gjennom de forskjellige jødiske og sionistiske lobbyorganisasjonene i USA – hvilke interesser de representerer og hvilken innflytelse de har. Artikkelen er nyttig også for dem som vil nyansere mellom "jødiske" og "sionistiske" organisasjoner.

En av artiklene skiller seg ut fordi den representerer et brudd med det historiske rammeverket de andre innleggene stort sett holder fast ved. Det gjelder de amerikanske politiske kommentatorene og Clinton-rådgiverne Robert Malley og Hussain Agha. De omtaler Camp David-forhandlingene og ser ut til å mene at disse strandet først og fremst fordi partene ikke forsto hverandres utgangspunkt godt nok, og var gjensidig mistenksomme til hverandres motiver. Palestina-konflikten drøftet som kommunikasjonsproblem, med andre ord. Selv om en slik analyse ikke helt faller på plass i denne leserens verdensbilde, er bidraget interessant som en hjelp til å forstå hvorfor enkelte politiske journalister kan være fullstendig desorienterte etter å ha snakket med "kilder i Det Hvite Hus"! Den mest påfallende kontrasten er at der andre kommentatorer mener at palestinerne har gitt seg fra skanse etter skanse, var det i Malleys og Aghas verden palestinernes uvillighet til å "realitetsbehandle tilbudet" som torpederte Camp David.

Den siste artikkelen er skrevet av den mangeårige palestinaaktivisten Kjell Bygstad. Han gjør en oppsummering av hva som har påvirka norsk opinion i synet på Israel og Palestina siden 2. verdenskrig – og i denne sammenhengen særlig utviklinga av solidaritetsarbeidet for Palestina siden slutten av 1960-tallet. Nettopp synet på palestinernes kamp skapte store bølger på norsk venstreside i 1967 – og førte til splittelsen i det som den gang var Sosialistisk Folkeparti. Hvis vi ser bort fra – og det bør vi gjøre – Bygstads litt bitre kommentarer om AKP(m-l) og deres rolle i splittelsen av solidaritetsarbeidet på 1970-tallet, er det en imponerende innsats som har vært nedlagt av enkeltpersoner, organisasjoner og fagbevegelse i årene som fulgte.

Vardøger har her nok en gang bidratt til å gi aktivister og anti-imperialister kunnskap og ammunisjon som vil komme godt med i arbeidet for palestinernes sak og for at gode krefter en gang skal seire i Midtøsten. På redaksjonell plass oppfordrer Vardøger til å fortsette solidaritetsarbeidet, men peker på at en mulig løsning bare kan skje via et omfattende internasjonalt press mot Israel – med handelsboikott som sentralt virkemiddel.

Tor Otto Tollefsen

I Norge må vi spise fiskeprodukter i langt større grad enn det vi gjør i dag. Landbruket alene vil ikke vil klare å forsyne oss med nok mat. Det er en av konsekvensene dersom produksjonsmåter og global matvarehandel skal følge de retningslinjene som stakes ut i boka Kampen om maten.

Aksel Nærstad og Olav Randen (red): Kampen om maten
Boksmia forlag 2004, ISBN 92-91871-16-7, 272 sider

Forlaget Boksmia har nylig utgitt Kampen om maten, ei bok om matvareproduksjon og global matvarehandel. Utgivelsen er et samarbeidsprosjekt mellom forlaget og Utviklingsfondet og Norsk Bonde- og Småbrukarlag, med Olav Randen og Aksel Nærstad som redaktører. De mange bidragsyterne har bakgrunn i ulike miljøer, blant annet norsk landbrukssamvirke og grupperinger som organiserer jordokkupasjon i Brasil, bistandsarbeid og forskning.

I innledningskapitlet utformes to hovedmål for verdens matvareproduksjon: Bærekraftig utvikling og mat til alle. Så følger et par kapitler der dagens situasjon beskrives, både i vårt eget land og i globalt perspektiv. De multinasjonale selskapene blir her utsatt for sterk kritikk, både når det gjelder deres økende kontroll over produksjon og omsetting av matvarer, og deres ensidige målsetting om å hente mest mulig profitt ut av matvaremarkedet. Men også WTO, Verdensbanken (WB) og Det internasjonale pengefondet (IMF) får sitt pass påskrevet for rollen de spiller som løpegutter for de multinasjonale matvaregigantene. Særlig to forhold vies mye plass: Patentrettigheter knyttet til genmodifiserte organismer, og et globalt handelsregime der industrilandbruk og bønder i Nord favoriseres. Boka påpeker at så lenge de store selskapene får opptre som premissleverandører for produksjon og omsetting av matvarer, godt hjulpet av WTO, WB og IMF, får vi ikke gjort noe med den økende sultproblematikken i vår tid, og heller ikke med arbeidet for å sikre en bærekraftig utvikling. Men selv om hovedskytset rettes mot multinasjonale selskaper og deres støttespillere, viser boka hvordan det også på nasjonalt plan er nødvendig med systemendringer.

Nå trengs vel strengt tatt ikke denne boka for å opplyse folk om vår tids mangel på bærekraftig strategi og om det økende gapet mellom Nord og Sør. Men mange trenger nok å få dokumentert hvor systemrelatert årsaksforholdene er. Og det er kun en dypere forståelse av slike forhold som vil gjøre det mulig å arbeide fram tiltak som kan bidra til å snu utviklingen. Siste del av boka handler om nettopp dette, å stake ut en ny vei for matvareproduksjon og handel med mat i globalt perspektiv. I den sammenheng kommenteres flere av tiltakene som i dag gjerne anses som brukbare strategier for å nå målet om å dekke de fattiges behov for mat. Det blir påpekt at økt bistand i tradisjonelle former har en tendens til å fastholde land i Sør i en passiv mottakerrolle. Ideen om en såkalt ny, grønn revolusjon for å bedre u-lands selvforsyningsgrad blir også forkastet. Det vises til at evnen til å brødfø egen befolkning faktisk ble forverret i mange land, etter at nye produksjonsmetoder ble tatt i bruk under den forrige grønne revolusjon. Men ikke minst dokumenteres det hvordan den nye, genteknologibaserte bekjemp-sulten-kampanjen er et rent profittmotivert utspill fra kyniske aktører, med mye grums i sitt kjølvann: Slavekontrakter der fattigbønder tvinges til å betale avgifter til patentinnehavere, tilfeller av enorm avlingssvikt som forties, juks med forskningsresultater for å promotere genteknologien, dette er noen av eksemplene som boka viser til. Derfor er det ganske hårreisende at genteknologi lanseres som et nødvendig hjelpetiltak i kampen for å sikre nok mat til befolkningen i Sør.

I tillegg til å forkaste bistand og genteknologi som aktuelle virkemidler mot sult og fattigdom tar boka også avstand fra påstandene om at fattige matvareprodusenter i Sør vil tjene på frihandel og økt markedsadgang på verdensmarkedet. Statistikken viser et nokså entydig bilde: Frihandel har økt gapet mellom Nord og Sør. Årsakene er blant annet u-lands satsing på råvareeksport, kombinert med verdensmarkedets lave råvarepriser. Men mest alvorlig er nok likevel u-lands økende import av billige matvarer fra det subsidierte landbruket i Nord. For bybefolkningen i Sør blir billig, importert mat oppfattet som et gode, men på landsbygda fører dumpingprisene til at mange lokale bønder må gi opp produksjonen og forlate jorda de har drevet. Dermed mister de evnen til å forsørge seg selv og familien sin, og dumpingprisene blir ikke bare et privat, men også et nasjonalt problem fordi viktige matvareprodusenter forsvinner og antall fattige og jordløse øker. Dette er en dramatisk utvikling, spesielt for nasjoner der landbruket fortsatt utgjør størstedelen av produksjonen.

WTOs regelverk og WBs/IMFs krav om liberalisering og global konkurranse på matvaresektoren er med andre ord uforenlig med målsettingen om mat til alle. Og også målet om bærekraftig utvikling er ifølge boka uforenlig med dagens rådende matvarepolitikk. Og da ikke bare på det landbrukspolitiske området, der subsidiert industrilandbruk i Nord stadig vinner terreng på bekostning av tradisjonelle produksjonsformer i Sør, men også innen fiskerisektoren. I boka blir norsk oppdrettsnæring, med sitt store fôrbehov av både råfisk og kornprodukter, brukt som eksempel på kortsiktig tenkning. Som kontrast til denne ytterst ressurskrevende form for matproduksjon blir leseren gjort kjent med eldgamle former for fiskeoppdrett i Asia og Afrika, bevart inn i vår tid. Fordi det dreier seg om produksjon av planteetende fisk (karpe m.fl.) drevet i kombinasjon med landbruk, er en slik form for fiskeoppdrett både energibesparende og lite forurensende, i tillegg til å være effektiv. Med sitt store produksjonsvolum er dette oppdrettsfisket, i tillegg til å drives innenfor økologiske rammer, også en viktig kilde for å dekke proteinbehovet hos lokalbefolkningen i de respektive landene.

Et annet interessant eksempel som boka nevner, er den positive utviklingen i indisk melkeproduksjon. Den har blitt firedoblet i løpet av de siste 40 årene, men ikke som resultat av storskaladrift. Tvert imot er 3 kyr per bruk det vanlige. Og det er snakk om en produksjonsform der dyrene ikke spiser korn som kan brukes til menneskeføde, men nøyer seg med avfallskorn og andre biprodukter fra landbruket. Som gjenytelse får landbruket tilbake gjødsel som er viktig i planteveksten. Et slikt samspill gjør det uinteressant å fokusere på det enkelte dyrs produksjonsevne. Det er landets samlede melkeproduksjonen som teller, med det verdifulle tilskuddet av proteiner og kalsium som denne melka gir.

Slike eksempler gir en god pekepinn om hvordan matvareproduksjonen bør se ut i framtida: Små familiebruk basert på bærekraftige driftsformer, med produksjon for lokalt forbruk. Uten å diskutere nasjonalstatens framtidige rolle legger boka likevel hovedansvaret hos nasjonale myndigheter. I den forbindelse presiseres både retten og plikten til å brødfø landets befolkning. For å mestre denne oppgaven må hvert enkelt land ha mulighet til å beskytte sin matvareproduksjon mot konkurranse utenfra, gjennom tollmurer og importforbud. Internt vil det, både for å hindre overproduksjon og for å unngå mangel på enkelte typer matvarer, være nødvendig å opprettholde strenge reguleringsbestemmelser. Og for å sikre at bøndene får brukbar betaling, uten at maten blir for dyr, må det være opp til det enkelte land å vurdere hvilke former for subsidier som bør tas i bruk. Slike subsidier må imidlertid kun gjelde matvarer produsert for innenlands konsum.

Selv om matproduksjon i hovedsak skal være det enkeltes lands indre anliggende, vil det likevel være behov også i framtida for en del handel med mat på tvers av landegrensene. Kystnasjoner kan for eksempel bidra med fiskeeksport til land uten fiskerinæring, kaffe og sydfrukter vil fortsatt være etterspurte varer i store deler av verden, etc. Det er i boka et viktig poeng at denne handelen må bidra til å styrke u-lands økonomi.

Hva vil konsekvensene bli dersom produksjonsmåter og global matvarehandel skal følge de retningslinjene som stakes ut i boka?

For Norges vedkommende vil det bli nødvendig å spise fiskeprodukter i langt større grad enn det vi gjør i dag, fordi landbruket alene ikke vil klare å forsyne oss med nok mat. Og vi vil ikke kunne importere kornprodukter og bruke disse som fôr i fiskerioppdrett og kjøtt- og melkeproduksjon. Innen landbruket må i stedet grovfôr og utmarkas ressurser tas i bruk. Når det gjelder havet som kilde til mat, må den ressurskrevende og miljøødeleggende norske oppdrettsnæringa erstattes med et bærekraftig kyst- og havfiske. Når det gjelder produkter vi ikke kan dyrke selv, må vi være villige til å importere til relativt høye priser, både fordi produsentene i opphavslandet skal ha betalt for jobben sin, og fordi det koster å transportere mat over lange strekninger.

For u-land vil en slik ny verdensorden for matvareproduksjon og matvarehandel rent generelt være en stor fordel. Landbruket vil i hovedsak kunne innrettes på produksjon av mat for landets egen befolkning, og fiskerisektoren vil ikke lenger være truet av industrifartøyer som både stjeler kystbefolkningens arbeidsplasser og som ved sin kortsiktige rovdrift på ressursgrunnlaget ødelegger for framtidig fangst. Men selv om en slik global strukturendring i forholdet mellom Nord og Sør vil være et stort løft for det enkelte land i Sør, vil det mange steder i tillegg være nødvendig med vesentlige tiltak på det nasjonale plan for å sikre små matprodusenter gunstige betingelser. Ikke minst er omfattende jordreformer helt nødvendig i en rekke land.

For å kunne produsere mat ut fra de forutsetningene som er skissert i boka, er det nødvendig at WTOs makt over maten opphører. Uten WTO eller tilsvarende regelverk ville ikke de multinasjonale selskapene ha kunnet innta matvaresektoren og gjort den til en viktig arena for kapitalens kamp om profitten. Derfor har det verden over, blant bønder og jordløse, politikere og forskere, bistandsarbeidere og organiserte globaliseringsmotstandere, reist seg et unisont krav: WTO må trekkes ut av alt som har med matproduksjon å gjøre!

For at denne brede fronten skal få virkelig gjennomslagskraft og nå sitt mål, er det viktig å mobilisere enda større masser til kamp mot markedsliberalismens tyranni. Forhåpentligvis vil Randen/Nærstads bok ikke bare vekke akademisk interesse, men bidra til at flere her i landet velger å engasjere seg.

Rigmor Tollan

SVeren Ottar Brox er en veteran på nei-sida. I boka Hvorfor nei? prøver han å overbevise alle tvilere ved å prøve å oppsummere alle gode argumenter mot norsk EU-medlemskap på litt over 90 sider. Det er, mildt sagt, et ambisiøst prosjekt.

Ottar Brox: Hvorfor nei?
Utgitt av Oslo Nei til EU 2004

Bestilles her

I forordet fastslår Brox hva formålet med boka er. Budskapet er at nei-sida må "holde kruttet tørt". Han mener ja-sida når som helst kan slå til, om forholdet mellom partiene på Stortinget endrer seg, siden det er et stort ja-flertall blant norske politikere. Han skriver: "For oss som ikke vil inn i en union hundre år etter at vi kom oss ut av den forrige, er det særlig viktig å utvikle en argumentasjon som kommer tvilerne i møte, alle de som gjennom ja-hegemoniet i mediene og politikken har fått inntrykk av at vi må ta standpunkt til noe helt annet enn i 1994." Formålet med boka er å gi disse argumenter.

Det mest iøynefallende med boka er strukturen. Hvert av de førtito kapitlene er ett argument, og få kapitler er på over to sider, og de lengste på tre. Boka inneholder ingen dype analyser av ei enkelt side i EU-spørsmålet, men kjapp og enkel argumentasjon på mange områder. Landbruk, fiske og havbruk, EU som klassespørsmål, høyrepopulisme og EU og EU som motvekt til USA.

Boka serverer konkrete og forståelige argumenter. Den gjør det lett for folk flest å sette seg inn i de viktigste nei-argumentene i et stort spekter av saksområder. Den spiller nettopp på nei-sidas styrke: Boka har lite verdiladde floskler, men mye logiske slutninger til å lære av.

Det er bra at boka tar opp klasseperspektivet. Brox legger vekt på at arbeiderklassen har interesser som er stikk i strid med at Norge blir med i EU. Det er ikke bare folk i primærnæringene som taper på EU.

Språklig er boka stort sett lettlest. Brox fører et folkelig og lettfattelig språk, og bare unntaksvis er det litt akademisk og tørt, noe som er viktig for å nå målgruppa: "folk flest".

Jeg savner større vekt på EU og kvinner, og ville ha ønsket meg et helt kapitel om EU og kvinner. Å bevare kvinnene som sterk nei-gruppe er viktig! Spørsmålet med bøker av denne typen er hvordan de skal brukes. I motsetning til Nei til EUs årbøker, egner ikke denne seg først og fremst som studiesirkel. Derimot er det en fin gave til tvilere eller EU-motstandere som kan ha bruk for en lett tilgjengelig samling argumenter i diskusjoner på jobb eller skole.

Denne boka kommer til å bli en gjenganger som bursdagspresangen til mine nærmeste venner. Først og fremst de som ikke er organisert politisk.

Ole Marcus Mærøe

Mehdi Ghezali er fra den svenske byen Örebro. En ganske vanlig svensk gutt med innvandrerbakgrunn.

Fånge på Guantánamo. Mehdi Ghezali berättar til Gösta Hultén
Leopard förlag, ISBN 91-7343-086-2

Boka er en sterk fortelling om gutten som var amerikanernes fange fra desember 2001 til juli 2004. Nihundreogtretti dager satt han i konsentrasjonsleieren på Guantánamo.

Når fangene diskuterte med hverandre om "human rights", som USA så ofte påberoper seg i utenrikspolitikken, sa de til hverandre at de skulle bli overlykkelige over å få "animal rights". Den britiske fangen Jamel al-Harith krevde at han i det minste skulle behandles som hunden som bodde i et hundehus like ved fangeburene. Hunden hadde et lite hus med luftkondisjonering og et stykke grønt gress i sin luftegård. Når de krevde samme rettigheter og behandling som hunden, var svaret kontant: Den hunden tilhører US Army!

Historien om Ghezali, eller kubasvensken som han ble kalt i media, er rystende. Ikke på grunn av beskrivningen av fysisk tøff tortur. Den fantes, men vi skremmes først og fremst fordi vi ser hvordan man gjennom isolering og psykisk utmattelse og fornedring forsøker å bryte ned fangene på Guantánamo.

Boka tar utgangspunkt i Ghezali, som for så vidt er heldig i den forstand at det gjennom en demokratisk tradisjon er folk i Sverige som tar opp kampen mot den uverdige behandlingen av fanger i USAs konsentrasjonsleiere. Andre fanger hadde ikke samme bevegelse bak seg i hjemlandet, om man i det hele tatt offentliggjorde at de var holdt i leiren.

Mehdi Ghezalis far, som også heter Mehdi Ghezali, startet solidaritetsbevegelsen ved å ikle seg fangenes oransje overall og innta en kopi av sønnens bur midt i Stockholm sentrum. Aksjonen og den påfølgende hungerstreiken vakte enorm oppsikt. Når Ghezali avsluttet sultestreiken hadde 13.000 forbipasserende skrevet seg på protestliste, til og med utenriksminister Anna Lindh måtte oppsøke faren.

På initiativ av farens gratis kjendisadvokat Peter Althin startet en støttegruppe. Den besto i starten av Althin og parlamentarikere fra Vänsterpartiet (tilsvarer SV) til Moderaterna (tilsvarer Høyre). Støttegruppen vokste seg sterk i Sverige og Ghezalis stadige opphold i buret på Sergels Torg i Stockholm lot ikke politikerne få bli uberørte. Som det første EU-landet ble Sverige presset til offentlig å kreve frigivning av en fange på Guantánamo.

Boka beskriver grundig den form for tortur og fornedring fangene ble utsatt for etter direkte beslutning om dette på regjeringshold i USA. Tanken var at Rumsfeldts memorandum om dette skulle holdes skjult i 10 år, men det ble avslørt etter skandaleavsløringene fra irakske fengsler.

Det virker ikke som om Gösta Hultin har fått særlig mye ut av Mehdi Ghezali om tida i leiren. Kanskje er det naturlig. Skam, avstandstaken og fornekting av ydmykelser som andre har utsatt en for er vanlige reaksjoner etter slike opplevelser. Men Ghezali forteller mer enn nok til å gi oss en antydning.

Like interessant er det å høre historien etter frigivelsen. Når den kom, og det helt uventet for Ghezali, spurte han etter sine brev som var kommet til Guantánamo. Han fikk bare tre. Alle de mange brev og postkort med støtte og oppmuntring var beslaglagt av amerikanerne. Han skulle kjenne seg helt ensom.

Etter å ha skrevet under en erklæring på at han blant annet lover å ikke ha noe med al-Qaida å gjøre, ble han sluppet fri. Større overgang har vel noen knapt opplevd. Fra sprinkelburene på Guantánamo til regjeringens fly som hentet han. Det svenske forsvaret sørget for å lekke ut nyheten, og kostnaden, og startet dermed hetskampanjen mot kubasvensken. På flyet fikk han noen ekle klær, toalettsaker og Säpo gav han en mobiltelefon. Det var alt han hadde å møte svenske media med. Ikke et øre – verken av amerikanerne eller svensk UD.

Ganske snart fikk Ghezali oppleve hverdagsrasismen. Han var et yndet mål, både for media og folk med en rasistisk innstilling. Sammen med forfatteren av boka møtte han media på en pressekonferanse like etter tilbakekomsten. Han forteller om hvorfor han var i Afghanistan der han ble tatt. Så forteller han om torturen. Da synker interessen. De påfølgende spørsmålene gjaldt ikke USAs overgrep.

Spørsmålene gjaldt hva han gjorde i Afghanistan, hva gjorde han 11. september og liknende. Flere spurte i ettertid om noen skulle ha kommet på tanken om hva en kristen ungdom uten innvandrerbakgrunn gjorde en måned på for eksempel Rhodos. Hvordan har han fått penger til å dra dit? Hva gjorde han 12. oktober osv.

Svenske medier spesielt avslørte seg og viste at en person som har sittet fengslet i 930 dager uten noen som helst rettssak, uten noen bevis og underveis blitt utsatt for systematisk tortur, da betraktes som en terrorist av media. Dette til tross for at han ikke er mistenkt for noen forbrytelse.

Far Ghezali så et innslag på den svenske "Dagsrevyen" hvor en "mann på gata" sa han ønsket å gi sønnen "et skudd i pannen – og fort skal det gå". Det var en åpen oppfordring til mord. Allikevel sender SVT innslaget. Faren lurer sterkt på om de skulle lage et slikt innslag om offeret hadde vært en sigøyner eller jøde og ikke en muslim.

Medias behandling av Mehdi Ghezali er umennesklig. Etter noen få dagers hvile utsetter de han for de samme spørsmål som amerikanerne stilte.

Boka på 170 sider er vel verdt de 100 kronene FiB krever (www.fib.se). Den forteller om religion, om fornedring, tortur, rasisme og solidaritetsarbeid.

Rolf Rynning Hanssen

Nei til EUs årbøker og Beaujolais Nouveau har to ting til felles. Det er hvert år en begivenhet når de kommer ut på markedet og hver årgang har sine spesifikke karakterer. Årboken 2005 kan ikke sies å være lett og fruktig, men heller tung og robust!

100 år – var det alt? Årbok for Nei til EU

I de tidligere utgavene har forfattere vært politikere, talspersoner for politiske organisasjoner, akademikere eller fagpersoner. I årets utgave, som tar sikte på å sette EU-kampen i sammenheng med unionoppløsningen med Sverige i 1905, har utgiveren gitt ordet til nesten utelukkende akademikere. Av sytten forfattere (seks kvinner, elleve menn), er tretten akademikere og ni av dem er historikere. Sluttproduktet er en tung og spennende bok som trekker leseren oppover og behandler temaet på en grundig og respektfull måte. Boken gjør den offisielle markeringen av unionsoppløsningen, med kjendiser, fjær og fjas, til skam.

Årboken 2005 gir leseren en grundig og detaljert fremstilling av de historiske hendelsene som førte til unionoppløsningen, samtidig som makten ble overført fra kongen til Stortinget. Flere forfattere legger vekt på foreningenes rolle i denne prosessen Det norske misjonsselskap, Norges Ungdomslag, Norske Kvinners Sanitetsforening, korsangeforeninger, osv, bidro sterkt til vekkelsen av den nasjonale bevisstheten og til innføring av det parlamentariske demokratiet. Ut fra dette perspektivet er Nei til EU dagens uttrykk av en lang norsk fellesskaps tradisjon.

Men var alt fryd og gammen i dette fellesskapet? Hvor ble det av motsetningene, ikke minst klassemotsetningene? Med en viss utålmodighet må leseren vente til kapitel 10 (skrevet av Harald Berntsen) for å få spørsmålet undersøkt nærmere. Her slås det fast at klassene hadde ulike motivasjoner for å oppløse unionen. Borgerskapets motivasjon var å kunne slå sammen Høyre og Venstre mot den voksende arbeiderbevegelsen. For norske og svenske arbeidere gjaldt det å bli «ferdig med saken» for å konsentrere seg om klassekamp. I kapitel 13 (skrevet av Henrik Skrak) kan en lese om 1905 sett fra Sverige med konsekvensene for svensk utenrikspolitikk frem til våre dager. Har unionoppløsningen dempet svensk imperialisme? Er svensk og norsk deltakelse i militære operasjoner på fremmed jord et brudd med den utenrikspolitikken som begge land har følgt siden de ble skilt?

Flere slik kontroversielle spørsmål hadde bidratt til å gjøre Årboken 2005, i likhet med de tidligere årbøkene, til en politisk håndbok som EU-motstandere kan anvende i det daglige. Det finnes jo noen fakta om EU og et glimrende kapitel 17 (skrevet av Thomas Chr. Wyller) om EU-saken i forhold til den norske grunnloven. Men boken gir ikke leseren den mengden fakta og argumenter som en har vent seg å finne i NTEUs årbøkene.

Konklusjon: Les Årboken 2005! Den er intellektuelt berikende og tankevekkende. Men forvent ikke å finne i den den ammunisjonen du trenger for å delta i EU-kampen, for eksempel i forbindelsen med stortingsvalg. Det er ikke boken du må ha lest før 12. september. Med andre ord: konsumferdig, men kan fortsatt lagres (til etter stortingsvalget).

Daniel Ducrocq

Gjennom artikler av forskjellige forfattere, tar boka opp en rekke spørsmål knyttet til den stadig mer omfattende forflytningen av kvinner fra den fattige delen av verden til den rike delen. Kvinner som blir dårlig betalt arbeidskraft i hjemmene, til barnepass og husarbeid, som blir personlige pleiere innen helse og omsorg, eller som fanges inn i handelen med sex. Økningen er såpass at det antas at halvparten av verdens 120 millioner migrantarbeidere, med eller uten legal status, nå er kvinner. 

Barbara Ehrenreich og Arlie Russell Hochschild (red):
Global Woman. Nannies, Maids and Sex Workers In the New Economy
Granta Books, London

Hvorfor? Mønsteret er ikke så vanskelig å se. Boka ser på spørsmålet fra forskjellige synsvinkler, men i et nøtteskall strekes det innledningsvis opp slik: Kvinnene i de rike vestlige landene har i økende grad gått inn i arbeidslivet, og trenger dermed noen til erstatte dem – til å gjøre betalt arbeid i hjemmet, og til pass av barn, syke og gamle. Fra den andre kanten, den fattige delen av verden, er det fattigdommen som driver dem. Pengene de tjener går i hovedsak tilbake til hjemlandet, til underhold av barn og familie. Generelt sender kvinner alt fra halvparten til mesteparten av det de tjener hjem til familien.

Kvinnene trenger noen til å erstatte dem! I den rike delen av verden forverres kjøpekraften hos et stigende antall menn, kvinner i arbeid betyr ofte "spe på" lønn, forskjellen mellom rik og fattig øker, forskjellen mellom mannelønn og kvinnelønn er til dels større enn før, normalarbeidsdagen undergraves, og det offentlige tilbudet når det gjelder barnehager, skole, helse og omsorg er mangelfullt. I tillegg privatiseres disse tjenestene i stor grad. Behovet, eller tomrommet, som oppstår henger sammen med mangelen på offentlige tilbud, men også mangelen på innsats i hjemmet fra mannens side. Boka peker på en interessant side av dette. Innleid arbeidskraft til hjem og til omsorgstjenester, tjener som olje på vannet innen familien og ekteskapet. Om det ikke fjerner, så legger det i alle fall en kraftig demper på kranglene om hvem som gjør og har ansvar for hva i hjemmet, i ekteskapet. Dette har også byråene som formidler rengjøring og husarbeid forstått. Og dette området vokser. Byråer, kjeder, som hyrer ut underbetalt arbeidskraft til rengjøring og liknende tjenester til hus og hjem. Det kan dreie seg om husarbeid, men også arbeid som personlig pleie for syke eller funksjonshemmede.

Kvinner som hyres direkte til hjemmet til barnepass og husarbeid og som bor der, kommer inn i en litt annen virkelighet. De kan oppleve alt fra forholdsvis humane forhold til rene slaveforhold. Passet kan bli konfiskert og de blir tvunget til å undertegne slavekontrakter. De blir totalt prisgitt familien som har hyret dem.

En annen virkelighet, som boka går inn på, er de ekteskapelige alliansene som består av menn fra den hvite, vestlige verden og kvinner fra den fattige delen, ikke minst den asiatiske. Kvinnene har i hovedsak en nokså saklig innfallsvinkel – det dreier seg om materiell trygghet, ikke kjærlighet. Mennene søker kvinner som tjener og behager. Det blir det tragedier ut av. Hvem det blir mest tragisk for, skulle det være unødvendig å utdype.

Boka handler i all hovedsak om rekrutteringen av kvinner fra den fattige delen av verden til tjenester som barnepass, husarbeid og omsorg.. Men det er mange gråsoner inne i dette, hvor sex inngår i mer eller mindre graverende former. Boka går ikke i noen særlig grad inn på handelen med sex som sådan. Den har imidlertid et kapittel som omhandler det som gjerne kalles sexturisme. Overskriften er: "Å selge sex for visum – sexturisme som trinn inn i internasjonal migrasjon".

Forfatteren av dette kapitlet tar eksemplene fra Den dominikanske republikk. Hit kommer det menn fra forskjellige deler av verden, også Europa. En gruppe tyske menn hadde hørt om de dominikanske kvinnene, satt og drakk på en bar og hørte på den tyske eieren av baren: "Dominikanske kvinner liker å knulle." Forfatteren har særlig undersøkt forholdene i byen Sosúa, som altså har fått et spesielt rykte blant sexturistene. Hennes konklusjon er at disse fattige jentene, i mange tilfeller enslige mødre, i en by som tiltrekker seg europeisk klientell, ikke bare selger sex som overlevelsesstrategi, men som en strategi for å komme seg fram og opp – og ut av sitt eget land. Enkelte forhold oppstår som "Sugar-Daddy"-forhold, i den forstand at mannen i perioder kan underholde henne ved å sende penger, eller hun blir med mannen – vekk fra fattigdommen. En ting er at det er viktig for kvinnene å late som det er kjærlighet. En annen sak er at disse forholdene bygger på illusjoner og fantasier på begge sider, riktignok med ganske forskjellige fortegn. Tragedier er uunngåelige. Selv om mange kommer tilbake til Sosúa like fattige som da de dro, sitter håp og myter hardt. Historien gjentar seg.

Boka inneholder en god del faktisk materiale om denne utviklingen, om markedet for kvinnelig arbeidskraft i Vesten innen forskjellige former for tjenesteyting, dels i de forskjellige kapitlene, men også med en egen del på slutten som inneholder kart og oversikter. I tillegg til rikholdig noteoversikt og bibliografi.

Men den innholder også de rent menneskelige sidene ved denne utviklingen, gjennom intervjuer og personlige beretninger. En mor som reiser fra barn og familie for å brødfø dem fra et annet sted på kloden. Og kanskje etablerer et spesielt forhold til en baby hun blir reservemor for. Hva det i sin tur gjør med menneskene, når samfunnet mer og mer blir preget av kjøp og salg av tjenester. Skjebner, følelser, drømmer og håp. Som de to som har redigert boka sier i innledningen: De menneskelige omkostningene ved denne utviklingen kan vi foreløpig bare ane omfanget av.

Boka har i stor grad materiale fra USA. Men det er ingen grunn til overbærende hoderisting og utsagn om det ikke er sånn her. Tendensen er klar. Dagbladet hadde, for eksempel, en artikkel 26. mai i år. Lav lønn, lange arbeidsdager og lite fritid er hverdagen til mange au pairer i Norge, lød det i ingressen. Tall viser at det i 2000 arbeidet 250 au pairer i norske hjem – i 2004 var tallet 1.021! En masterstudent i sosiologi har undersøkt forholdene og siteres slik: "En legitimering av billig arbeidskraft og en legitimering av fars fravær i hjemmet." Og: "Skrubbe doer, stå opp om natta for å trøste gråtende barn og hauger av husarbeid er virkeligheten til mange av dem jeg intervjuet."

Som hentet ut av et kapittel i boka Global Woman. Kan det sies tydeligere? Les den! Den gir godt innblikk i en utvikling og en virkelighet som, av gode grunner, ikke er altfor omtalt. Lønn etter kjønn, normalarbeidsdagen, sekstimersdagen, barnehager, kamp mot privatisering – det er langt igjen!

Den omtalte utgaven er på engelsk.

Birger Thurn-Paulsen

Stiftelsen Manifest har gitt ut boka Den nye folkebevegelsen – kan venstresiden lykkes i 2005-2009? Magnus Marsdal, KK-journalist og leiar for Attac i Noreg er redaktør for boka. Dei kallar boka for debattbok 1, så vi kan kanskje vente oss fleire av same slag.

Magnus Marsdal (red):
Den nye folkebevegelsen – kan venstresiden lykkes i 2005-2009?
Stiftelsen Manifest

Marsdal har saman med Kleiv Fiskvik, leiar for LO i Oslo, og Ingrid Fiskaa, sentralstyremedlem i SV og leiar for Fredsinitiativet, skrive ei innleiing. Marsdal har skrive første innlegg i boka, Kleiv Fiskvik har skrive andre innlegg, Ingrid Fiskaa det tredje og Marsdal og Bendik Wold har skrive siste innlegg. Til slutt i boka er det eit vedlegg kalla "Ny kurs 2005", der Attac Norge, LO i Oslo, Press, Utdanningsforbundet i Oslo, Sykepleierforbundet i Oslo, Latin-Amerikagruppene, Fellesrådet for Afrika og For Velferdsstaten kjem med ei oppmoding til alle politiske parti før valet 2005 om at "Verden trenger ikke mer markedsliberalisme".

Formatet er hendig. Du får boka ned i ei baklomme og i innerlomma på ei vanleg jakke.

Den viktigaste praktiske bodskapen i boka er at vi må kvitte oss med Bondevik-regjeringa og stemme på det såkalla raudgrøne alternativet ved stortingsvalet til hausten, dvs ei samling av DNA, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet. Dei som skriv boka danna derfor ved årsskiftet 2004/2005 ein skipnad dei kalla "2005-alliansen", som skal bli oppløyst dagen etter valet. (Fiskaa sitt innlegg, side 65 og side 67.)

Samstundes må vi bruke kampen for ei ny regjering til å skape ei ny folkerørsle – "Den nye folkebevegelsen". Ingrid Fiskaa formulerer det slik: "Stortingsvalet er ein sjanse til å mobilisere alle som ønskjer ein ny politisk kurs i Noreg. Og kanskje kan vi i prosessen skapa ei meir varig folkerørsle. Ei folkerørsle mot marknadsliberalismen." (Side 63-64.) Det er altså ein del av opplegget å bruke mobiliseringa for det "raudgrøne" alternativet til å skape ei folkerørsle.

Grunnen til at vi treng ei slik folkerørsle, er at vi ikkje kan stole heilt på partia i den raudgrøne alliansen. DNA har ei stygg historie i høve til nyliberalistiske tiltak og leiinga i SV kan vere så oppsett på å få vere med i regjering at dei ikkje legg noko særlig press på DNA. Den antiimperialistiske profilen til partiet (særleg leiinga) er sterkt falma og innsatsen i den store pensjonskampen var ikkje mykje å skryte av osb. Senterpartiet er det ikkje så mykje snakk om i boka. Det ser ut som om dei er meir med på "kjøt og flesk", som det heiter.

Dei viktigaste innlegga er skrive av den opposisjonelle DNA-mannen Kleiv Fiskvik og Ingrid Fiskaa, som er sentralstyremedlem i SV. Fiskvik meiner at DNA nok har blitt pressa frå høgre og at partiet har hatt veike personar som statsrådar når partiet har hatt statsmakta, men at partiet no har trekt lærdom av sjukehusreforma og privatiseringa av Statoil slik at "Arbeiderpartiets linje i privatiseringsspørsmålet synes nå å ha svingt i riktig retning, men det er nødvendig å innrømme og rette opp tidligere feil på dette området" (side 43). "En ny flertallsregjering fra 2005, med vilje til å gjenopprette tapte skanser på de områdene som gjelder mest, vil kunne rive unna mye av grunnlaget for frustrasjon, hjemmesitting og stemmer til Fremskrittspartiet. Skal dette bli mulig, må det etableres en ny økonomisk politikk og en finans- og pengepolitikk med politisk styring. Det må bli slutt på den politiske ansvarsfraskrivelsen for viktige beslutninger som berører folks hverdag." Dessutan "må vi ha stortingsflertall i mer enn en periode". "Og derfor må også alliansene vi utvikler mellom grunnplansbevegelsene utvikle langsiktige perspektiver." (Alt frå side 49.)

Alt dette byggjer nok opp om illusjonar om DNA sin politikk, etter mi meining. Men Fiskvik viser til ein metode for å bringe folk sin krav inn i valkampen som blei brukt i Oslo, Trondheim og Moss under kommunevalet 2003. Då gjekk fagrørsla ut med eigne politiske krav som dei målte partia etter, og oppmoda medlemmene sine om å stemme på dei partia som dei meinte best kunne fremme kravet deira. Det førte til at ein allianse av DNA, SV og RV fekk mange stemmer, og i Trondheim og Moss vann denne alliansen fleirtalet frå dei partia som sit med regjeringsmakta. No vil Fiskvik bruke same oppskrifta i stortingsvalet. Men det han skriv no har ein veikskap, han nemner denne gongen ikkje at det er viktig å stemme på RV, dersom ein verkelig vil dreie politikken på Stortinget til venstre. Det er tross alt RV som kan stø og vil stø alle dei konkrete krava som blir lagt fram i boka. Noko vi ikkje kan seie om noen av dei aktuelle regjeringskameratane. Skal dei få eit press på seg for å ikkje å halde seg på den gamle syndefulle og vaklevorne vegen sin, så treng dei noen skarpe RV-representantar på tinget, som verkelig kan køyre fram grasrotkrava når dei andre ser ut til å falle tilbake til gamle synder.

Ingrid Fiskaa set opp regjeringsalternativa slik: "Stortingsvalet 2005 handlar om viktige politiske vegval: Skal Noreg vere eit haleheng til Bush, eller ta klart stilling mot åtakskrig og okkupasjon? Skal meir av fellesskapet sine ressursar overlatast til Børsen og den globale finanskapitalen, eller skal offentleg utdanning og helsevesen styrkast? Skal over 700.000 menneske vera utstøytt frå arbeidslivet, eller skal arbeid til alle vera jobb nummer ein?" (Side 62.)

For at ikkje partia etter valet glømmer dette er det "på tide å organisere motmakt" slik at alternativa kan bli utforma "i opne demokratiske rom" og slik at vi kan "minna dei folkevalde på kvar dei får mandatet sitt frå".

Ut frå dette er "Stortingsvalet – ein sjanse til å mobilisera alle som ønskjer ein ny politisk kurs i Noreg", og då kan vi kanskje samstundes "skapa ei meir varig folkerørsle – ei folkerørsle mot marknadsliberalismen".

Så set ho opp fem bod for den nye folkerørsla ho håpar på. Den må einast om "ein felles analyse", dvs. peike ut fiendar og venner. Den må "ha ein strategi", dvs. ta initiativet sjølv. Dessutan treng vi "konkrete mål og alternativ", dvs. "visse stegsom fører oss i retning meir folkestyre, økonomisk rettferd og fred". Så må folkrørsla vere inkluderande, dvs. at "alle skal kunna vere med". Og for det femte må vi "gripa sjansen når han dukkar opp", og han er dukka opp i og med stortingsvalet 2005. (Sidene 70-72.)

Marsdal skriv om "Kjempesjansen 2005" der han tar utgangspunkt i det merkelige uttrykket "Norges lange flate". Han tar fram trekk ved den rådande politikken og seier at samleordet er "modernisering". "Modernisatorane vil ta frå deg pensjonsrettar du tok for gitt. Dei kan ta frå oss stillingsvernet vi har i arbeidslivet. Dei kan riva ned einskapsskulen til fordel for eit klassedelt og delprivatisert system", mens du på den andre sida kan sleppe dette.

Så seier han et det to vilkår for å få dette til. Det eine er regjeringsskifte og det andre er ei folkerørsle som pressar den nye regjeringa til å legge om politikken grunnleggande. Det er samarbeidet mellom fagrørsla og dei nye rørslene som vil kunne sikre dette.

Elles har han ein merkelig uhistorisk og mangelfull analyse av korleis dei såkalla nye rørslene oppstod. Han seier: "Siden The Battle of Seattle i 1999 har virkelig elitenes dagsorden blitt utfordret av nye bevegelser nedenfra." I sin iver etter å legge vekt på det nye ser han då bort får den svære rørsla mot atomprøvene på slutten av 1950-talet som i følgje NRK førte mellom 10.000 og 15.000 ut i gatene i Oslo i protestdemonstrasjon. Og han ser bort frå dei store antiimperialistiske rørslene frå 1950-talet av og, først i høve Algerie, så i høve Vietnam. Han ser også bort frå dei enorme rørslene mot den nyliberale politikken rundt 1995, med opprøret i Frankrike i desember der fleire millionar gjekk gatene og i Spania, Italia og Tyskland på same tida. Det var desse rørslene som sette fart i krinsen rundt Le Monde Diplomatique slik at dei etter kvart danna Attac. Han ser og bort frå dei svære kampane i den fattige verda som gjekk heile tida, sjølv om vi ikkje høyrte så mykje om det i våre media. Verst er det kanskje at han ser for bort frå utviklinga av den største politiske rørsla i Noreg i siste halvdel av 1900-talet, nemlig den store rørsla mot EEC, EF og EU med høgdepunkt rund 1972 og 1994. Den siste store rørsla mot EU – rundt 1994, var verkelig eit stort opprør mot det nyliberale EU og eit mønster for dei såkalla nye rørslene som kom seinare.

Det siste innlegget frå Marsdal og Wold er eit brev til Kristin Halvorsen der dei konkluderer med kva ho må seie til Stoltenberg for at den norske politikken skal bli god og der dei truger det "raudgrøne" alternativet med at det vil bli eit valskred i retning Frp dersom ei ny regjering ikkje følgjer opp krava frå grasrota. "Du skal fortelle, som sant er, at Norge ikke trenger å kutte i pensjonene til folk flest. Og at en regjering der SV inngår aldri kommer til å svekke Folketrygden. Du skal fortelle at en ny flertallsregjering vil styrke, ikke svekke, de ansattes rettigheter i Arbeidsmiljøloven. Du skal fortelle dem at nå skal de folkevalgte ta tilbake styringen over helsevesenet. … Du skal fortelle befolkningen at den hardhendte underfinansieringa av våre velferdskommuner umiddelbart tar slutt under en regjering der SV inngår. … Du skal fortelle folk at Norge, med en regjering der SV deltar, kommer til å gå over på de fattige landenes side i kampen mot de nyliberlistiske tvangstiltakene fra Verdensbanken og Pengefondet." "Og så kan du legge til at hvis det er ett land i verden som har økonomisk handlefrihet til å bryte med den nyliberalistiske konsensusen, er det det finansielt bunnsolide Norge." (Side 90-91.)

Konklusjonen er at "SV må være villig til å gå i spissen for opposisjonen mot nyliberalismen, også når den kommer fra Jens Stoltenberg." (Side 91)

Elles er LO i Oslo sitt krav til eit nytt fleirtal og ei ny regjering lagt fram, saman med krava til Attac Norge, LO i Oslo, Press, Utdanningsforbundet i Oslo, Sykepleierforbundet i Oslo, Latin-Amerikagruppene, Fellesrådet for Afrika og For Velferdsstaten. (Sidene 53-58 og side 96.)

Dei største politiske veikskapane i boka er dei tre store illusjonane og den store mangelen. Den eine illusjonen er at ja til EU-partiet DNA kan endre den grunnleggande nyliberale linja si. Den andre er at SV kan påverke DNA til å gjøre dette. Den tredje er at ei folkerørsle blir skapt som eit vedheng til den parlamentariske prosessen og at han kan skapast utan å nemne Nei til EU.

Den store mangelen er sjølvsagt at Raud Valallianse er totalt oversett. Dette er forståelig for folk som berre er hekta på regjeringsmakt. Men det er ikkje forståelig for folk som vil ha inn eit parti på Stortinget som verkelig står for alle dei konkrete krava som blir lagt fram av LO og dei andre organisasjonane, og som heilt sikkert vil reise desse sakene utan noko press frå ei folkerørsle, fordi partiet sjølv er ein del av folkerørslene og derfor er eit talerøyr for desse.

Til RV er det berre å seie: Bruk denne boka, vis at det er RV som står for og støttar dei konkrete krava som er sett fram og som vil vere den beste sikringa for at dei blir fremma i Stortinget og ikkje skusla bort i alle slags kompromiss om taburettar og regjeringskabalar.

Terje Valen

"Første gang jeg så Fett var på Narvesen. Den fancy designete forsiden, det kule coveret og de spennende overskriftene gjorde at jeg gledet meg som en unge til det skulle komme i posten til oss." (Live, 20 år)

Fett er et feministisk tidsskrift, utgitt av Kvinnefronten
www.fett.no

Fett – det feminististiske bladet som har overtatt etter Kvinnejournalen – vil være et bredt magasin, vil nå mange. Det selges der hvor jenter vanligvis kjøper blader, i hyllen sammen med In-Side og Mag på Narvesen. Vi har sett på de to første numrene, med hovedtema «Pupp og Pop» og «Kjærlighet».

Vi klarer ikke helt å finne målgruppen. Er det jenter fra Røa, er det jenter med palestinaskjerf, er det kassadama på Rimi, eller er det dama på tretti som venter på barn? Artiklene vinkles på en sånn måte og innholdet blir så flytende at du ikke helt skjønner hvor de vil og til hvem.

Det er en god politisk spredning blant skribentene, men vi har allikevel inntrykk av at redaksjonen er relativt homogen. Temaene de velger, spørsmålene de stiller og vinklingen de gir i artiklene, bidrar til dette inntrykket. Det virker som om mesteparten av redaksjonen er akademikere på snart tretti år, som nylig har stiftet familie, og er opptatt problemer som rammer denne gruppen. Dermed treffer det ikke den vanlige syttenåringen selv om det glossy coveret og plasseringen i Narvesen inviterer dem.

Det er to lederspalter i hvert blad. Spaltene med titlene «Pupper, pop og politikk» av Siri Lindstad og «Likestilt lykke» av Martine Aurdal forklarer og politiserer temavalget, og klarer å ta stilling. Disse burde hatt større plass i bladet, og inspirert resten av artiklene.

Det første nummeret handler om kjønn i popmusikken. Artikkelen «Hysj! Kunsten har ordet» av Siri Lindstad viser klart at vi har et samfunn uten jenter i rampelyset. 92,7 % av artistene som var booket til Øya-festivalen i 2004 var menn, og bookingansvarlig synes dette er en uinteressant problemstilling. De driter seg ut. Dette er en type vinkling vi vil ha mer av! Dessuten er ideen med å ha et helt blad fullt av jenteartister veldig bra! Dette er en måte å vise fram kvinner i popmusikken, og på den måten bryte med usynliggjøringa vi ser rundt oss.

I det første nummeret er det en tekst av Erling Fossen, der han hyller hengepuppene. Det er trivelig.

Nummer to handler om kjærlighet, det er et spørsmål som angår alle, og som utgjør et stort potensiale for kritiske, spennende og engasjerte tekster i ulike sjangere. Noe av det er bra, men de utnytter ikke dette potensialet. Reportasjen «Kjærlighet i glass og ramme» er fin fordi de intervjuer folk som faktisk lever på forskjellige måter. Men intervjuet med ulike forskere som skal svare på spørsmål om hva kjærlighet er, og om feminisme og kjærlighet utelukker hverandre, ender opp på en skolestilaktig måte: «det er vanskelig å konkludere hvem som har skylappene på og om det er biologien, sosiologien eller filosofien som har svaret på hva kjærlighet er». Konklusjonen forteller ikke noe nytt, og tar ingen sjanser.

I blad nummer to er det også en reportasje om stripping. Tittelen «Respekt og nytelse» kunne like gjerne vært i Vi Menn, og reportasjen viser noen som er litt for og litt mot stripping, men gir ikke kunnskap for at leseren skal kunne ta stilling. Statistikk og forskning kunne vært fint her, i tillegg til spissere formuleringer.

Noe vi savner i de to numrene som er kommet ut, er at bladet følger opp målsetningen fra den første lederartikkelen i det første bladet om «en heftig debatt om betydningen av å ha klasseperspektivet på plass i feministisk teori og praksis». Vi gleder oss til å se et temanummer om klasser og arbeid.

Det er flere gode spalter. Jusspalten er nyttig, der konkrete spørsmål blir godt besvart. Det at lederen i Unge Høyre skriver innlegg i debattspalten viser politisk spredning og at bladet har et ønske om debatt. Anne Lindmos spalte der hun radbrekker media er dritbra, spesielt i siste nummer der hun gjør narr av en plateanmeldelse om Bertine Zetlitz. Are Kalvøs spalte er selvsagt også morsom. Humoristisk politikk er fantastisk, fordi det appellerer til både de politiske og de upolitiske.

Fett blir ofte internt, for eksempel når de ikke forteller hvem Anne Kalvig og Wenche Mühleisen er, når de blir intervjuet, eller hvem skribentene er.

Fett prøver å gi noe til både det politiske og det upolitiske miljøet. Men ender med å ikke gi noen retning, og ender derfor i en slags kompromissfeminisme. Det er dermed ikke sagt at dette ikke er noe å bygge videre å på. Mange av artiklene og momentene er steinbra, men helheten blir litt svevende.

Det vi ønsker, er å ha et feministisk magasin som vi kan lære av og ta utgangspunkt i under diskusjoner. Som vi kan klippe ut og henge på veggen. Vi vil ha et blad vi kan referere til og referere fra. Håper å se punchlines, flere krasse overskrifter og tøffere uttaleser. Flere politiske standpunkter og retninger og mål! Vi ønsker oss flere for-og-mot-artikler og at de representerer flere politiske sider. Bladet må bli tøffere. Jenter går alltid rundt grøten. Slutt med det til neste nummer! For vi gleder oss til å se folk lese Fett på vei til skolen om morgenen.

Anna Blix, Live Fagereng, Gudrun Kløve Juul, Tina Wikstrøm Moen og Ingrid Baltzersen

"Et sted mellom 70 og 80 maoistopprørere drept." Det er gjennom slike avisnotiser fra VG og Dagbladet vi kjenner folkekrigen i Nepal. Tallene er alltid blåst opp, og kildene er alltid internasjonale nyhetsbyråer som igjen har fått dem fra regjeringsdominert media i Nepal.

Li Onesto: Dispatches from the people’s war in Nepal
Pluto Press & Insight Press 2005
ISBN 0-7453-2340-5

Gjennom Li Onestos Dispatches from the people’s war in Nepal får vi se den andre sida. Dette er en av ytterst få, om ikke den eneste boka, som viser konflikten fra innsida. Onesto er til daglig journalist i Revolutionary Worker, avisa til amerikanske Revolutionary Communist Party. Hun var den første vestlige journalisten som fikk reise inn i områdene kontrollert av opprørerne, og det så tidlig som i 1999. Hun reiste rundt i tre måneder, og har skrivi en reiseskildring i tradisjonen fra forfattere/journalister som John Reed, George Orwell, for ikke å nevne vår egen Nordahl Grieg. Boka er ærlig, men tar samtidig stilling, og viser tydelig hvorfor det er riktig å gjøre det.

Men boka har også ei anna side. Den forsøker ikke bare å fortelle, men også å forklare hva bakgrunnen for CPN(m) – Communist Party of Nepal (maoist) – sin suksess er. Nepal har en historisk tradisjon for bondeopprør, og det er dette som skjer der også i dag. I et land hvor 90 % lever uten elektrisitet, hvor over 50 % ikke kan lese og skrive, hvor det råder føydale forhold i store deler av landet, hvor fattigdommen er blant den største i verden, og hvor landet styres av en korrupt og svak konge og sentralmakt, lå forholda til rette for opprør. Maoistene greip den muligheta i 1996.

Gjennom å vise oss de sær-nepalesiske sidene ved landet, og de korrekte sidene ved maoistenes strategi, søker Onesto å forklare hvorfor det er akkurat i Nepal en slik bevegelse vokser fram, og hvorfor den har styrka seg betraktelig sida hun var i landet. Hun analyserer også deres muligheter framover i lys av 11. september og «krigen mot terror», i en situasjon hvor de er stempla som terrorister av både USA, EU og Kina, og hvor USA har levert 5.000 M16-rifler til den nepalesiske staten, noe som utgjør en formidabel styrking av politiet og hærens ildkraft.

Samtidig lever millioner av vanlige nepalesere i områder kontrollert av opprørsbevegelsen, og deltar i oppbygningen av nye, folkelige maktorganer. Jord konfiskeres fra landeierne, omfordeles og drives til dels kollektivt, pengeutlånerne stenges ned, gamle føydale og patriarkalske strukturer brytes opp. I byene deltar hundretusener i «streiker» (bandh), som får sjøl hovedstaden Kathmandu til å stoppe opp. Det er også et gjennomgående fokus på kvinner og kvinnenes stilling i Nepal i boka. Ikke på den vanlige måten, hvor et eget kapittel dedikeres til «kvinnespørsmålet», for så å glemme det. I stedet gjennomsyres hele boka av dette. Den viser hvordan og hvorfor kvinnene slutter opp om revolusjonen, og hvordan den begynnende kvinnefrigjøringa arter seg. Det «gamle» kommunistpartiet i landet, CPN (uml) – Communist Party of Nepal (united marxist-leninist), stemples både av forfatteren og av en del intervjuobjekter, som reaksjonært. De oppnådde oppunder 25 % av stemmene ved sist parlamentsvalg, men har samtidig vendt seg mot maoistene og den pågående revolusjonen.

Det skal heller ikke legges skjul på at folkekrigen til tider er svært brutal, noe som underslåes i boka. Det kan ikke leses direkte, men vises litt mellom linjene. Bondeopprør er alltid brutale, det å bryte med føydalismen er alltid brutalt. Så også når det kommer til den nepalesiske maoistbevegelsen. Men når mer enn halvparten av drapene begått i Nepal i forbindelse med folkekrigen er drap på sivile, utført av regjeringssida, så sier det noe om forholdene, men også om at brutaliteten fra staten både er kvalitativt og kvantitativt i en annen klasse.

Boka gir en enestående skildring av folkekrigen i Nepal. Les den med et kritisk blikk, og bli klok.

Christian Sørgjerd

Hjorthol har klart kunsten å skrive en fin fortelling om norsk etterkrigshistorie. Der andre ser tekniske detaljer, tall og datoer, ser Hjorthol en spennende historie med politi og såkalte terrorister, helter og skurker, konspirasjonsteorier og hemmelige militære operasjoner.

Lars Martin Hjorthol: Alta. Kraftkampen som utfordret statens makt
Gyldendal akademisk, 2006, 208 sider

Selv om det er 25 år siden kampen om Alta-Kautokeinovassdraget, er det fremdeles vanskelig å mene noe objektivt om saken. Enten var man for eller så var man mot, av ulike grunner. Saken satte dagsorden i flere år, og berørte folk ikke bare i Alta og Finnmark, men i Norge og andre deler av verden. Kampen om vassdraget handlet ikke bare om laksestammer og kraftprognoser, men om rettigheter til land og vann og om koloniseringa av Finnmark.

Hjorthol åpner derfor boka med å fortelle at han selv deltok i Folkeaksjonen for vern av Alta-Kautokeinovassdraget og var finnmarkskorrespondent for Klassekampen på den tida. Selv om Hjorthol forsøker å være objektiv, legger han ikke skjul på sitt eget engasjement i saken, noe som bare kommer boka til gode.

Hjorthol går systematisk til verks, og beskriver hendelsene i kronologisk rekkefølge. En oversiktsliste bakerst gjør det enkelt å følge med for oss som ikke var der, når datoene blir for mange og stokker seg. For det var mange ting som skjedde, men Hjorthol klarer å holde hendelsene fra hverandre samtidig som han setter de i sammenheng med hverandre.

Innledningsvis skriver Hjorthol at han ønsker å gå inn i konflikten mellom "makta" og "motstanden", og beskrive hva folk følte og tenkte på begge sider. Dette klarer han til en viss grad. Man får godt innblikk i dynamikken og systemet i maktapparatet og presset statsminister Nordli var under. Ã… lese om politiet som fjerner demonstranter i Stilla i 1981 gir en klump i halsen, og man forstår så inderlig følelsen av å sitte lenket fast og virkelig ha gjort alt som står i ens makt – og så likevel ikke klare å stoppe utbygginga. Men herfra hoppes det litt over de andre hendelsene. Jeg savner mer fokus på samekvinnene som okkuperte statsministerens kontor, og jeg skulle gjerne vite mer om de to sultestreikene. Den første sultestreiken kommer Hjorthol for så vidt godt inn på, men jeg savner å vite mer om samhandlingen mellom de forskjellige aktørene på motstandssiden. På baksiden av boka stilles følgende spørsmål: "Hva fikk ungdommer til å trosse polarkulda og lenke seg fast i Alta for 25 år siden? Hvorfor sultestreiket unge samer til de var døden nær? Hvorfor var regjeringen villig til å bruke nesten ubegrensede maktmidler for å tvinge igjennom den omstridte kraftutbyggingen?"

Etter å ha lest boka føler jeg ikke at jeg har kommet nærmere et svar på de to første spørsmålene. Jeg har selv lenket meg fast på Snøhvit-anlegget i Hammerfest i 2001, men jeg skjønner ikke hva det var som gjorde at så mange ofra så mye. Det var selvfølgelig i en tid der engasjementet var mer tydelig enn det er i dag, men jeg savner flere personlige skildringer fra ulike aktører. Hjorthol har intervjuet over 50 demonstranter, politikere og andre deltagere i konflikten, men jeg skulle ønske at disse intervjuene kunne skinne mer igjennom enn de allerede gjør.

Hvorfor valgte man å fortsette med små stikkaksjoner etter kampen var tapt? Hvorfor går ungdommer på ski ti timer om natta, for å lenke seg fast og bli fjernet igjen og igjen?

Hjorthol kommer så vidt inn på Niilas Aslak Somby og John Reier Martinsens forsøk på å sprenge brua over Tverrelva, som gikk så gruelig galt. En bok kan ikke inneholde alt, men akkurat denne hendelsen og John Reier Martinsens noe snodige dødsfall et par år etter fortjener et kapittel, eller kanskje en hel bok for seg selv.

Selv om jeg synes det mangler noen detaljer, har Hjorthol klart en av de tingene han satte seg fore med boka, nemlig å skrive en spennende historie. Boka er lettlest og bør leses av alle som ønsker innblikk i fornorskningspolitikken overfor samene. Den forteller om hendelsene på en lettlest og engasjerende måte. Selv om jeg skulle ønske at den var 100 sider lengre, forklarer den hovedtrekkene i kampen om Alta-Kautokeinovassdraget på en måte som gjør at man forstår store deler av konflikten. Med stadig nye gasskraftplaner, og flere sivil-ulydighetsaksjoner fra miljøbevegelsen de siste årene, er denne boka mer enn aktuell nok for ethvert klasserom i den videregående skole.

Anna Wisborg Blix

I 2005 blei Tariq Alis boks The Clash of Fundamentalisms utgitt på norsk under tittelen Fundamentalismens kamp. Korstog, hellig krig og det moderne. Den engelske tittelen er et ordspill over Samuel Huntingtons kjente artikkel, The Clash of Civilizations, fra 1993. Tariq Alis bok er et svar på Huntingtons artikkel.

Tariq Ali: Fundamentalismens kamp. Korstog, hellig krig og det moderne
Oversatt av Poul Henrik Poulsson Cappelen 2005 533 sider

I 2005 blei Tariq Alis boks The Clash of Fundamentalisms utgitt på norsk under tittelen Fundamentalismens kamp. Korstog, hellig krig og det moderne. Den engelske tittelen er et ordspill over Samuel Huntingtons kjente artikkel, The Clash of Civilizations, fra 1993. Tariq Alis bok er et svar på Huntingtons artikkel.

Huntingtons hovedpoeng er at etter den kalde krigen, så er det kulturen – og ikke politikk og økonomi – som splitter verden. Han skriver at sivilisasjoner egentlig består av stammer, og kampen mellom sivilisasjoner er stammekonflikter på det globale planet. Han lister opp åtte kulturer: den vestlige, den konfusianske, den islamske, den hinduistiske, den slavisk-ortodokse, den latinamerikanske og kanskje den afrikanske. (Huntington er ikke sikker på om afrikanerne noen gang er blitt sivilisert).

I følge Huntington går hovedskillet mellom Vesten og de andre. Det er bare Vesten som står for verdier som for eksempel frihet, demokrati, menneskerettigheter og frie markeder. Vesten må derfor være forberedt på å bruke militærmakt for å håndtere truslene fra rivaliserende sivilisasjoner, og de mest truende er den konfusianske og den muslimske. Vi ser tydelig hvordan Huntingtons teser rettferdiggjør imperialistisk aggresjon.

Sjøl om Huntington har forlatt disse teoriene, så lever de opprinnelige ideene hans videre i beste velgående. Vi finner dem igjen daglig, i mer eller mindre banalisert form, i ytringer fra miljøer prega av fobi mot islam.

Tariq Ali går grundig til verks for å vise at den islamske kulturen de siste tusen årene langt fra er monolittisk, slik Huntington framstiller det. Ali viser at det er en rik tradisjon av kjetteri, splittelse og uenighet innafor islam. Han lager en historisk oversikt over den muslimske verdens historie fra islams opprinnelse og raske utbredelse, møte med korsfarerne, ottomanismen og wahhabismens røtter. (Wahhabismen er i dag den offisielle islamske retninga i Saudi-Arabia. Osman bin Laden bekjenner seg også til denne retninga.) Deretter tar han for seg 1900-tallets islamske historie med vekt på utviklinga i Egypt, Palestina, Iran, Pakistan, Afghanistan, Kashmir og Indonesia.

Ali argumenterer ut fra en konsekvent anti-imperialistisk og materialistisk posisjon. Det dreier seg ikke om kamp mellom sivilisasjoner, skriver han, men en kamp mellom to typer fundamentalisme: På den ene sida den amerikanske imperialistiske fundamentalismen, på den andre den islamske, religiøse fundamentalismen.

Ali viser hvordan Vesten historisk har understøtta islamsk fundamentalisme: De støtta det muslimske brorskapet i Egypt mot Nasser, Sarekat-i-Islam mot Sukarno i Indonesia, Jamaat-i-Islami mot Bhutto i Pakistan og seinere bin Laden og hans folk mot kommunistene i Afghanistan. USA er nær alliert med wahhabistene i Saudi-Arabia som steiner utro kvinner og hogger hender av tjuver.

Et interessant eksempel er fra Afghanistan, der den progressive kongen Amanullah i si regjeringstid mellom 1919 og 1929 innførte grunnlovsfesta stemmerett for alle. Afghanistan var dermed et av de første landa i verden som ga kvinnene stemmerett! Britene nørte opp under religiøs og regionale motsetninger i landet og fikk Amanullah styrta i 1929.

Fundamentalismenes kamp er en sammensatt bok med mange parallelle argumentasjonsrekker og historier. Men Ali er en mester til å framstille stoffet levende, ikke minst fordi han trekker inn erfaringer fra eget liv. Han er født i Lahore i 1943, den gangen i britisk India, nå i Pakistan. Et høydepunkt i boka er i kapitlet som heter "Min ateistiske barndom".

Alis foreldre var Moskvakommunister i en familie med politiske tradisjoner i området. Hans bestefar var blant annet statsminister i Punjab på 1930-tallet. Tariq Ali begynte å studere i London der han i dag er bosatt. Han har bakgrunn som aktivist i Den fjerde Internasjonale i England og er medlem av redakaksjonskomiteen i tidsskriftet New Left Review. Han har laga filmer og skrevet fem romaner. Den skjønnlitterære interessen merkes, fordi han gjennomgående siterer dikt og romanutdrag for å illustrerer sine politiske resonnementer. Dette er en også en styrke ved stilen hans som jeg tror mange skribenter på venstresida kan lære av.

En lærdom jeg trakk av Alis bok, var at marxister kan oppnå dialog og enighet med muslimer ved å være konsekvente anti-imperialister, men vi har bør være ærlige også i religiøse spørsmål, og ikke skjule vår grunnleggende skepsis og kritikk av alle religion.

Alis bok blei utgitt i 2002, etter invasjonen i Afghanistan, men før invasjonen av Irak. I forordet til den norske utgaven, skriver Ali i juni 2005: "Denne boken ble utgitt i 2002. Siden den gang har historien bekreftet bokens sentrale tese. Det er USAs imperialistiske fundamentalisme (av noen kalt nykonservativisme) som har skapt kaos i verden. Okkupasjonene av Irak og Afghanistan har ikke løst noen verdens ting. Den fortsatte okkupasjonen av Palestina og Vestens ukritiske støtte til Israel har gjort situasjonen i de okkuperte områdene enda mer desperat." Halvannet år etter at Ali skreiv disse linjene, ser vi hvordan en akselererende krise utvikler seg i Irak, Afghanistan og Palestina/Libanon. Alis argumentasjoner ytterligere styrka.

Norske anti-imperialister og krigsmotstandere kommer ingen veg utenom å kjenne historia. Derfor bør Tariq Alis bok stå i alles bokhyller, som et standardverk og et oppslagsverk.

Oversettelsen virker OK, men er på et konservativt bokmål.

Øyvind Andresen

For 21 år sia heldt professor dr. juris Carl August Fleischer foredrag i Politisk forum om eit tema ingen andre snakka høgt om: Det korrupte Norge. Den gongen leverte han ein presis definisjon på korrupsjon som framleis er like gangbar:

"Samlet sett kan vi si at det korrupte Norge – i forhold til offentlige stillinger, tillitsverv og posisjoner – består i at det finnes personer som opptrer slik at de ivaretar egne eller andres spesielle interesser. Disse interessene ivaretas istedenfor samfunnets interesser eller i større grad enn det er grunnlag for eller rettslig adgang til."

Carl August Fleischer: Korrupsjonskultur, kameraderi og tillitssvikt i Norge
Koloritt forlag, 2006 466 sider

Definisjonen omfattar både handlingar som ikkje er straffbare og lovstridige handlinger som påtalemakta ikkje reagerer på. Eg syntest den gongen det var befriande at ein jussprofessor brukte fellesskapet sine interesser som målestokk, istadenfor å avgrense fenomenet korrupsjon ved hjelp av lovparagrafane. Den gongen fanst ikkje ordet korrupsjon i straffelova.

I den nye boka går Fleischer i 18 kapitel til dels djupt og detaljert inn på enkeltsaker han har arbeidd med og har solid kunnskap om. Med arbeidsplass både i Utanriksdepartementet og på det juridiske fakultetet på Universitetet i Oslo i meire enn 45 år, har han levd nært innpå mange samfunnsaktørar. Delar av framstillinga har ei personleg form som kanskje vil irritere enkelte av dei han har møtt.

Fleischer begynte å arbeide i Rettsavdelinga i Utanriksdepartementet i november 1960, eit drygt halvår før Jens Evensen vart ekspedisjonssjef der. På forværelset arbeidde Gunvor Haavik, som gjennom 28 år hadde 259 møte med oppdragsgivarane sine i KGB utan at Overvakingspolitiet oppdaga det. Dei konsentrerte seg jo om å arrestere den uskyldige Ingeborg Lygren.

Fleischer gjengir ei ordveksling på forværelset mellom Haavik og ekspedisjonssjef Evensen rett før jul 1961. Da hadde Norge nettopp utvida fiskerigrensa frå 4 til 12 nautiske mil, og Evensen hadde vori leiar for delegasjonen som forhandla med Sovjetunionen. Etter åpninga av ei julegåve frå den sovjetiske ambassaden (to vodkaflasker og russiske sigarettar) til delegasjonsleiar Jens Evensen, ga ho dette rådet: "Stabell (som var ekspedisjonssjef før Evensen) ville sendt det tilbake." Fleischers kommentar: "Den da for lengst rekrutterte KGB-agent Haavik satt altså og ville belære Jens Evensen om at man ikke skal motta bestikkelser fra en fremmed makt eller dens representanter." Evensen var usamd med henne. Fleischer skriv at dette "også kunne ha sammenheng med vanlig høflighet og godt diplomati overfor Sovjetunionen", men gjengir og Evensen sin svarreplikk til KGB-agenten: "Min pris er dog en helt annen." (Side 122/123.) Det han så skriv om korleis KGB kan ha prøvd å utnytte Jens Evensen sine svake sider, ga i alle fall meg litt nye innspel til å forstå meire om dei ulike aktørane som var aktive rundt det som drygt 22 år seinare eksploderte som "Treholt-saka" i norske media. I 1984 vart Evensens nære medarbeidar Arne Treholt arrestert og seinare dømt for spionasje.

Fleischer skriv ikkje om korrupsjon i seg sjølv. Han skildrar faktiske hendingar frå dei siste 45 åra og gir konkrete eksempel på institusjonar og personar "som opptrer slik at de ivaretar egne eller andres spesielle interesser. Disse interessene ivaretas istedenfor samfunnets interesser eller i større grad enn det er grunnlag for eller rettslig adgang til." Dette gjer at framstillinga hans blir konkret og forståeleg.

Skal eg nemne nokre delar av boka særskild, må det bli kapitla "Den moderne havretten og dens betydning" og "Norges oljehistorie – og forsøkene på å ødelegge denne". Her gir Fleischer oss viktig innsyn i drakampen som har stått om korleis Norge kan ta vare på nokre av dei største naturressursane vi har.

Fleischer omtalar Sjørettsinstituttet ved Universitetet i Oslo så grundig og kritisk, at instituttet bør svare for seg:

"Her har man en lang tradisjon for felles skryt av faglig innsats, for pengebidrag til instituttet, for betydelige ekstrainntekter for den enkelte ansatte, for skjeve standpunkter i rederinæringens og andre særinteressers favør, og for faglig meget dårlig juss." (Side 184.)

Han skriv at instituttet "har prestert en serie uholdbare standpunkter til skade for den norske styring av oljevirksomheten, og med et betydelig kvantum av uholdbar forsknings- og undervisningspraksis i denne forbindelse". (Side 185.)

For meg er mange av dei omtalte personane berre namn. Nokre gongar synst eg som lesar at det kan bli vanskeleg å skilje mellom det som må ha vori til dels bitter strid mellom ulike professorar på det juridiske fakultetet i Oslo, og det som faktisk er viktige samfunnsspørsmål. Men Fleischer skriv konkret og tydeleg, slik at lesaren kan gjere seg opp ei meining sjølv.

Boka er ein liten murstein. Men inndelinga i kapitel med klart avgrensa tema gjer at det går an å lese bit for bit. Her er det mykje å hente for lesarar som vil ha nye innfallsvinklar på viktige sider av samfunnsutviklinga etter 1960. Og det er massevis av nyttig bakgrunnsstoff som er viktig å ha for handa, når påtalemakt og rettsvesen i dei komande åra skal avgjere kva som skal bli det verkelege innhaldet i korrupsjonsparagrafane som kom inn i straffelova i 2003.

Erling Folkvord

For 21 år sia heldt professor dr. juris Carl August Fleischer foredrag i Politisk forum om eit tema ingen andre snakka høgt om: Det korrupte Norge. Den gongen leverte han ein presis definisjon på korrupsjon som framleis er like gangbar:

"Samlet sett kan vi si at det korrupte Norge – i forhold til offentlige stillinger, tillitsverv og posisjoner – består i at det finnes personer som opptrer slik at de ivaretar egne eller andres spesielle interesser. Disse interessene ivaretas istedenfor samfunnets interesser eller i større grad enn det er grunnlag for eller rettslig adgang til."

Carl August Fleischer: Korrupsjonskultur, kameraderi og tillitssvikt i Norge
Koloritt forlag, 2006 466 sider

Definisjonen omfattar både handlingar som ikkje er straffbare og lovstridige handlinger som påtalemakta ikkje reagerer på. Eg syntest den gongen det var befriande at ein jussprofessor brukte fellesskapet sine interesser som målestokk, istadenfor å avgrense fenomenet korrupsjon ved hjelp av lovparagrafane. Den gongen fanst ikkje ordet korrupsjon i straffelova.

I den nye boka går Fleischer i 18 kapitel til dels djupt og detaljert inn på enkeltsaker han har arbeidd med og har solid kunnskap om. Med arbeidsplass både i Utanriksdepartementet og på det juridiske fakultetet på Universitetet i Oslo i meire enn 45 år, har han levd nært innpå mange samfunnsaktørar. Delar av framstillinga har ei personleg form som kanskje vil irritere enkelte av dei han har møtt.

Fleischer begynte å arbeide i Rettsavdelinga i Utanriksdepartementet i november 1960, eit drygt halvår før Jens Evensen vart ekspedisjonssjef der. På forværelset arbeidde Gunvor Haavik, som gjennom 28 år hadde 259 møte med oppdragsgivarane sine i KGB utan at Overvakingspolitiet oppdaga det. Dei konsentrerte seg jo om å arrestere den uskyldige Ingeborg Lygren.

Fleischer gjengir ei ordveksling på forværelset mellom Haavik og ekspedisjonssjef Evensen rett før jul 1961. Da hadde Norge nettopp utvida fiskerigrensa frå 4 til 12 nautiske mil, og Evensen hadde vori leiar for delegasjonen som forhandla med Sovjetunionen. Etter åpninga av ei julegåve frå den sovjetiske ambassaden (to vodkaflasker og russiske sigarettar) til delegasjonsleiar Jens Evensen, ga ho dette rådet: "Stabell (som var ekspedisjonssjef før Evensen) ville sendt det tilbake." Fleischers kommentar: "Den da for lengst rekrutterte KGB-agent Haavik satt altså og ville belære Jens Evensen om at man ikke skal motta bestikkelser fra en fremmed makt eller dens representanter." Evensen var usamd med henne. Fleischer skriv at dette "også kunne ha sammenheng med vanlig høflighet og godt diplomati overfor Sovjetunionen", men gjengir og Evensen sin svarreplikk til KGB-agenten: "Min pris er dog en helt annen." (Side 122/123.) Det han så skriv om korleis KGB kan ha prøvd å utnytte Jens Evensen sine svake sider, ga i alle fall meg litt nye innspel til å forstå meire om dei ulike aktørane som var aktive rundt det som drygt 22 år seinare eksploderte som "Treholt-saka" i norske media. I 1984 vart Evensens nære medarbeidar Arne Treholt arrestert og seinare dømt for spionasje.

Fleischer skriv ikkje om korrupsjon i seg sjølv. Han skildrar faktiske hendingar frå dei siste 45 åra og gir konkrete eksempel på institusjonar og personar "som opptrer slik at de ivaretar egne eller andres spesielle interesser. Disse interessene ivaretas istedenfor samfunnets interesser eller i større grad enn det er grunnlag for eller rettslig adgang til." Dette gjer at framstillinga hans blir konkret og forståeleg.

Skal eg nemne nokre delar av boka særskild, må det bli kapitla "Den moderne havretten og dens betydning" og "Norges oljehistorie – og forsøkene på å ødelegge denne". Her gir Fleischer oss viktig innsyn i drakampen som har stått om korleis Norge kan ta vare på nokre av dei største naturressursane vi har.

Fleischer omtalar Sjørettsinstituttet ved Universitetet i Oslo så grundig og kritisk, at instituttet bør svare for seg:

"Her har man en lang tradisjon for felles skryt av faglig innsats, for pengebidrag til instituttet, for betydelige ekstrainntekter for den enkelte ansatte, for skjeve standpunkter i rederinæringens og andre særinteressers favør, og for faglig meget dårlig juss." (Side 184.)

Han skriv at instituttet "har prestert en serie uholdbare standpunkter til skade for den norske styring av oljevirksomheten, og med et betydelig kvantum av uholdbar forsknings- og undervisningspraksis i denne forbindelse". (Side 185.)

For meg er mange av dei omtalte personane berre namn. Nokre gongar synst eg som lesar at det kan bli vanskeleg å skilje mellom det som må ha vori til dels bitter strid mellom ulike professorar på det juridiske fakultetet i Oslo, og det som faktisk er viktige samfunnsspørsmål. Men Fleischer skriv konkret og tydeleg, slik at lesaren kan gjere seg opp ei meining sjølv.

Boka er ein liten murstein. Men inndelinga i kapitel med klart avgrensa tema gjer at det går an å lese bit for bit. Her er det mykje å hente for lesarar som vil ha nye innfallsvinklar på viktige sider av samfunnsutviklinga etter 1960. Og det er massevis av nyttig bakgrunnsstoff som er viktig å ha for handa, når påtalemakt og rettsvesen i dei komande åra skal avgjere kva som skal bli det verkelege innhaldet i korrupsjonsparagrafane som kom inn i straffelova i 2003.

Erling Folkvord

For 21 år sia heldt professor dr. juris Carl August Fleischer foredrag i Politisk forum om eit tema ingen andre snakka høgt om: Det korrupte Norge. Den gongen leverte han ein presis definisjon på korrupsjon som framleis er like gangbar:

"Samlet sett kan vi si at det korrupte Norge – i forhold til offentlige stillinger, tillitsverv og posisjoner – består i at det finnes personer som opptrer slik at de ivaretar egne eller andres spesielle interesser. Disse interessene ivaretas istedenfor samfunnets interesser eller i større grad enn det er grunnlag for eller rettslig adgang til."

Carl August Fleischer: Korrupsjonskultur, kameraderi og tillitssvikt i Norge
Koloritt forlag, 2006 466 sider

Definisjonen omfattar både handlingar som ikkje er straffbare og lovstridige handlinger som påtalemakta ikkje reagerer på. Eg syntest den gongen det var befriande at ein jussprofessor brukte fellesskapet sine interesser som målestokk, istadenfor å avgrense fenomenet korrupsjon ved hjelp av lovparagrafane. Den gongen fanst ikkje ordet korrupsjon i straffelova.

I den nye boka går Fleischer i 18 kapitel til dels djupt og detaljert inn på enkeltsaker han har arbeidd med og har solid kunnskap om. Med arbeidsplass både i Utanriksdepartementet og på det juridiske fakultetet på Universitetet i Oslo i meire enn 45 år, har han levd nært innpå mange samfunnsaktørar. Delar av framstillinga har ei personleg form som kanskje vil irritere enkelte av dei han har møtt.

Fleischer begynte å arbeide i Rettsavdelinga i Utanriksdepartementet i november 1960, eit drygt halvår før Jens Evensen vart ekspedisjonssjef der. På forværelset arbeidde Gunvor Haavik, som gjennom 28 år hadde 259 møte med oppdragsgivarane sine i KGB utan at Overvakingspolitiet oppdaga det. Dei konsentrerte seg jo om å arrestere den uskyldige Ingeborg Lygren.

Fleischer gjengir ei ordveksling på forværelset mellom Haavik og ekspedisjonssjef Evensen rett før jul 1961. Da hadde Norge nettopp utvida fiskerigrensa frå 4 til 12 nautiske mil, og Evensen hadde vori leiar for delegasjonen som forhandla med Sovjetunionen. Etter åpninga av ei julegåve frå den sovjetiske ambassaden (to vodkaflasker og russiske sigarettar) til delegasjonsleiar Jens Evensen, ga ho dette rådet: "Stabell (som var ekspedisjonssjef før Evensen) ville sendt det tilbake." Fleischers kommentar: "Den da for lengst rekrutterte KGB-agent Haavik satt altså og ville belære Jens Evensen om at man ikke skal motta bestikkelser fra en fremmed makt eller dens representanter." Evensen var usamd med henne. Fleischer skriv at dette "også kunne ha sammenheng med vanlig høflighet og godt diplomati overfor Sovjetunionen", men gjengir og Evensen sin svarreplikk til KGB-agenten: "Min pris er dog en helt annen." (Side 122/123.) Det han så skriv om korleis KGB kan ha prøvd å utnytte Jens Evensen sine svake sider, ga i alle fall meg litt nye innspel til å forstå meire om dei ulike aktørane som var aktive rundt det som drygt 22 år seinare eksploderte som "Treholt-saka" i norske media. I 1984 vart Evensens nære medarbeidar Arne Treholt arrestert og seinare dømt for spionasje.

Fleischer skriv ikkje om korrupsjon i seg sjølv. Han skildrar faktiske hendingar frå dei siste 45 åra og gir konkrete eksempel på institusjonar og personar "som opptrer slik at de ivaretar egne eller andres spesielle interesser. Disse interessene ivaretas istedenfor samfunnets interesser eller i større grad enn det er grunnlag for eller rettslig adgang til." Dette gjer at framstillinga hans blir konkret og forståeleg.

Skal eg nemne nokre delar av boka særskild, må det bli kapitla "Den moderne havretten og dens betydning" og "Norges oljehistorie – og forsøkene på å ødelegge denne". Her gir Fleischer oss viktig innsyn i drakampen som har stått om korleis Norge kan ta vare på nokre av dei største naturressursane vi har.

Fleischer omtalar Sjørettsinstituttet ved Universitetet i Oslo så grundig og kritisk, at instituttet bør svare for seg:

"Her har man en lang tradisjon for felles skryt av faglig innsats, for pengebidrag til instituttet, for betydelige ekstrainntekter for den enkelte ansatte, for skjeve standpunkter i rederinæringens og andre særinteressers favør, og for faglig meget dårlig juss." (Side 184.)

Han skriv at instituttet "har prestert en serie uholdbare standpunkter til skade for den norske styring av oljevirksomheten, og med et betydelig kvantum av uholdbar forsknings- og undervisningspraksis i denne forbindelse". (Side 185.)

For meg er mange av dei omtalte personane berre namn. Nokre gongar synst eg som lesar at det kan bli vanskeleg å skilje mellom det som må ha vori til dels bitter strid mellom ulike professorar på det juridiske fakultetet i Oslo, og det som faktisk er viktige samfunnsspørsmål. Men Fleischer skriv konkret og tydeleg, slik at lesaren kan gjere seg opp ei meining sjølv.

Boka er ein liten murstein. Men inndelinga i kapitel med klart avgrensa tema gjer at det går an å lese bit for bit. Her er det mykje å hente for lesarar som vil ha nye innfallsvinklar på viktige sider av samfunnsutviklinga etter 1960. Og det er massevis av nyttig bakgrunnsstoff som er viktig å ha for handa, når påtalemakt og rettsvesen i dei komande åra skal avgjere kva som skal bli det verkelege innhaldet i korrupsjonsparagrafane som kom inn i straffelova i 2003.

Erling Folkvord

Kalle Holmqvist har skrivi ei kortfatta bok med mye innhold. Den blei utgitt i begynnelsen av september 2006. På 114 sider gir han innføring i Venezuelas og resten av Latin-Amerikas historie fra 1498 av i grove trekk. Han setter dette i sammenheng med verden omkring og det som skjer på dette kontinentet og spesielt i Venezuela. Jeg leste dette med stor interesse. Visste du for eksempel at Venezuela er italiensk for lille Venezia, eller at Venezuela var det første landet i verden som avskaffa dødsstraffa (i 1863)? Hvorfor er Simòn Bolí­var det store forbildet for venstrebevegelsen i Venezuela? Han var den sentrale lederen i kampen for løsrivelsen frå det spanske imperiet frå 1811-1825, og sto for opphevelse av slaveriet, som endelig blei avskaffa i den nordlige delen av Sør-Amerika i 1854. Han mente at søramerikanerne tilhørte samme folk uansett hudfarge eller religion, noe som var svært radikalt på den tida.

Kalle Holmqvist: Venezuela och drömmen om ett nytt Amerika
Murbruk förlag 2006, 114 sider, www.murbrukforlag.se

Men boka er absolutt ikke ei historiebok, hovedvekta ligger på det som har skjedd de siste åra og hva som skjer i dag. Vi får et innblikk i hvordan den bolivariske republikken Venezuela bygges, i kuppet i 2002 hvor Chavez blei avsatt i 47 timer, og i hvordan de forsøker å bygge forskjellige "misiónes", dvs. sosiale reformprosjekter som finansieres av oljeinntektene. Disse organiseres på grasrotnivå for å unngå at penga forsvinner i det gamle statsapparatet som for det meste er korrupt, og hvor motstanden er stor mot den bolivariske revolusjonen. Misióne Robinson er at av de mest omfattende prosjektene, som starta i juli 2004 for å lære 1,3 millioner voksne analfabeter å lese og skrive. Over 100.000 frivillige deltok som lærere. I oktober 2005 erklærte FNs Unesco at Venezuela var fritt fra analfabetisme. Andre prosjekter er å skaffe boliger – deriblant en urban jordreform som ga de som bodde i egenbygde hus på okkupert område rett til å kreve lovlig rett på tomta. Dette er et stort poeng i landet, siden det har vært en helt ukontrollert strøm av fattige fra landsbygda til byene i lang tid.

Boka tar opp forholdet mellom de forskjellige partiene i landet og det nye styret og den katolske kirka. Det nye styrets forsvar for kvinner, homoseksuelle og ikke-katolikkers rettigheter blir sterkt mislikt av ledelsen i den katolske kirka. Hva så med fagbevegelsen som støtta det gamle korrupt topartisystemet? Eller med massemediene osv? Les boka og bli oppdatert. Boka gir seg ikke ut for å være et nøytralt journalistisk verk – det mener forfatteren er en illusjon å tru på. Han tar stilling for Venezuelas fattigfolks forsøk på å ta kontroll over eget liv. Men det gjøres, så vidt jeg kan forså, uten å skyve problemene under teppet. Problemene er mange når et statsapparatet, som i mange tiår har vært gjennomkorrupt, blir overtatt av noen som vil at rikdommene skal komme folket til gode, og ikke de få. Spesielt politiet er fortsatt et stort problem – der er fortjenesten fortsatt god for de som samarbeider med de kriminelle. Det samme gjelder innen helsevesenet – medisiner forsvinner fra offentlige sykehus på mystisk vis og dukker opp på private klinikker m.m.

Den nye bolivariske grunnloven har svekka presidentens makt og lagt mer makt til provinsene og delvis ned på grasrotnivå. Dette er både et politisk valg og et praktisk forsøk på å gå utenom og å svekke det korrupte statsapparatets muligheter for å sabotere folkevilja og å bruke private sugerør i statskassa.

Boka stiller også spørsmål ved hva slags revolusjon dette er. Den gir ikke noen fasit på det, men den gir mange problemstillinger som er mat for hjernen. Boka er skrevet med en grunnleggende kjærlighet til det arbeidende/fattige folket. Den gir sikkert mulighet for finurlige diskusjoner om politiske linjer og lignende. Jeg oppfatter boka som et seriøst forsøk på folkeopplysning, og at forfatterens ønske er at boka vil øke interessen for revolusjonene (som i det minste er borgerlig demokratiske revolusjoner) i Venezuela og i flere andre land i Sør-Amerika, og at dette er pressa fram av fattigfolk. Jeg anbefaler boka på det sterkeste – den koster norske kroner 82, fritt tilsendt.

Slutter med tre sitater fra det siste kapitlet i boka hvor forfatteren taler fra levra:

1. "Två svenska tidningar som faktiskt uppmärksammat Venezuela är café-vänsterns favoritblaskor Arena och Arbetaren. Men båda har varit ytterst skeptiska till utvecklingen."

2. "Den venezuelanske revolutionen kanske inte är så märkvärdig. Liksom all politik är revolutionen mest grå vardag. Folk läser böcker, diskuterar, fattar gemensamma beslut, organiserar sig. Men häftigare än så blir det inte. Många inom det som kallas vänstern skulle inte känna igjen klasskampen om den så koppade upp og bet dem i arslet."

3. "Kulturvänstereliten har hållit seminarier om 'motståndsstrategier för det strukturella förtrycket i en globaliserad värd'. Men när arbetarna, kvinnorna, ungdomarna, svartskallarna, bögarna og flatorna i Latinamerika reser sig ock kräver sina rättigheter då duger det inte längre. Det kanske aldrig var meningen at det skulle hända på riktigt."

Arne Hedemann

En søndags morgen i 2003 ringte det på døra hos den mexicanske forfatteren Paco Ignacio Taibo II. En mann leverte et brev som var merket «Bare for dine øyne». Brevet inneholdt en hilsning fra Subcomandante Insurgente Marcos, zapatist-geriljaens legendariske leder. Subcomandanten foreslo i brevet at de skulle skrive en kriminalroman sammen. Resultatet ble Osaliga döda.

Subcomandante Insurgente Marcos og Paco Ignacio Taibo II: Osaliga döda
Ordfront förlag 2006, 225 sider

Subcomandante Insurgente Marcos er øverste militære leder for EZLN (Zapatist-geriljaen for nasjonal frigjøring). Etter at zapatistene ble kjent gjennom erklæringen fra 1. januar 1994 i Lancandón-jungelen, har slagordet «Ya Basta!» berørt leppene til radikale mennesker over hele verden. Subcomandante Marcos sine politiske fargerike tekster er blitt oversatt til utallige språk.

Paco Ignacio Taibo II er en av Mexicos mest kjente krimforfattere. Han har vunnet flere internasjonale priser for sitt forfatterskap. Hans Che Guevara-biografi Ernesto Guevara, también sonocido como el Che har blitt oversatt til 28 språk.

Boka handler om Elias Contreras, undersøkelseskommisjonær i EZLN, som er på jakt etter en mystisk Morales. Og Hector Belascoarán Shane, privatdetektiv i Mexico City, som en dag får et oppdrag av en «progressiv byråkrat». Byråkraten har fått telefonsvarerbeskjeder fra en bekjent som ble drept i 1971.

Subcomandante Marcos og Taibo har skrevet annet hvert kapitel i boka. De har en svært forskjellige skrivestil. Subcomandante Marcos skriver litt småkaotiske kapitler med underkapitler og bærer i stor grad preg av de uformelle politiske tekstene hans. Taibo med sin langt mer klassiske romanstil, gir boken et inntrykk av at her møtes to svært forskjellige verdener. Begge to har litt tørr småpolitisk humor som preger boken fra side 7 til 226.

Subcomandante Marcos bruker denne boka til å fortelle om zapatistene. Han har gitt seg sjølv en betydelig plass i boka til og med. Dermed er ikke dette bare en krim, men også en politisk bok. For de som kjenner lite til zapatistene eller Sub sine politiske tanker, kan boka være en lettlest kort innføring. For de som kjenner igjen Sub fra før av, vil boka være interessant og utfyllende.

Jokke Netland

Boka er en fyldig samling artikler, skrevet av fagforeningsfolk, aktivister i organisasjoner og forskere. Artiklene dreier seg om forholdene vi har i dag, særlig i arbeidslivet og innen fagbevegelsen. De ser på utviklingstrekk og tendenser, motsetninger og problemstillinger knyttet til forholdet kollektiv og individ, innenfor rammene og avtalene vi lever under, med andre ord, i det kapitalistiske Norge.

Arne H. Rolijordet (red): Kollektiv og individ –
en debattbok om mangfold og fellesskap i individenes tidsalder
Gyldendal akademisk 2006

I innledningen peker Arne Rolijordet på det som er tråden gjennom artiklene: kollektivet, arbeiderkollektivet og dets styrke og svakhet. Når inkluderer det, når ekskluderer det? I dette lyset blir kvinnenes stilling tatt opp, likeså innvandrerkvinner særskilt og funksjonshemmede. Og såkalte varslere.

Og individet, individene. I vår tid er vi ikke klasser, bare individer og forbrukere. Ideologi, propaganda og lønnssystemer prøver å vriste oss vekk fra kollektivet. Magnus Marsdal, en av forfatterne, kler ganske effektivt av denne retorikken, stort sett ved hjelp av statistikk – som ganske enkelt viser at vi ikke er så individuelle som noen vil ha det til.

Mange problemstillinger måles opp mot sosialdemokratiet og de rammene som eksisterer i dagens Norge. Som Rolijordet påpeker, er det samspillet mellom arbeiderkollektivet og bedriftsledelsen som har vært grunnlaget for sosialdemokratiets hegemoni, med balansen mellom arbeid og kapital som det grunnleggende premiss. I dette perspektivet drøftes ideologisk kamp, og kampen om slike grunnleggende avtaler i arbeidslivet som Arbeidsmiljøloven og Avtalen om inkluderende arbeidsliv (IA-avtalen). Likeledes drøftes "outsourcing" og konkurranseutsetting. Her er mangt som mange vil være enig i, og mangt vi kan være uenig i. Smak for eksempel på tittelen til Rolf Utgårds artikkel: «Outsourcing – maskinstormernes nye arena?»

Kollektivet holdes fram som en avgjørende faktor, både når det gjelder å løse problemer, og når kampen står om å håndtere utfordringer eller angrep fra bedriftsledelse og kapital. Som Stein Stugu sier det i artikkelen om IA-avtalen: «Uten direkte og indirekte støtte fra et sterkt kollektiv, er sjansen stor for at det ikke er mulig å hente ut de positive effektene av en IA-avtale.» Uten drivkraften fra kollektivet vil bedriften ofte søke de enklere løsningene, i verste fall utstøting i form av uføretrygd, eller ekstern attføring.

Samtidig handler det også mye om de forholdene der kollektivet svikter, eller blir ekskluderende. Der hvor kollektivet svikter, blir vi mot de andre eller mot "avvikeren", eller der det bruker beskyttelse mot det vanskelige og ukjente. Som for eksempel innvandrere, innvandrerkvinner og funksjonshemmede. Det sterkeste kollektivet er det som tåler diskusjon, uenighet og problematiseringer.

Uten dermed å ønske seg en annen bok med et annet perspektiv enn den som laget, er det påfallende hvor lite begrepet klasse er anvendt. Den som klarest henter fram begrepet, er Claus Jervell, som er tillitsvalgt i Oslo hotell- og restaurantarbeiderforbund. Det er en bransje som er mindre "norsk" og mer internasjonal enn resten av Norge. I tillegg sammensatt i forhold til generasjoner, kjønn og seksuell legning. Som han sier det: «Det eneste vi har felles, er den abstrakte klassen vi tilhører." Og: "Som fagforening er vi også en klasseorganisasjon.»

Han bidrar også med en viktig observasjon, som i stor grad gjelder for denne bransjen, men som kanskje er like påfallende andre steder: «Makten er sentralisert, mens ansvaret er desentralisert.» Viktig å ha med seg når vi skal smi strategier mot markedsliberalismen.

Arne Rolijordet byr mot slutten på følgende optimistiske utsagn: «Når bytteforholdet mellom arbeid og kapital forsøkes opphevet, vil arbeiderklassen søke sammen på nytt.» Det må vi jo tro på.

Boka avsluttes med en artikkel av Jørgen Sandemose, som løfter frihet og ufrihet, tid og fri tid, fremmedgjøring og kjøp og salg av arbeidskraft, opp på et mer filosofisk og politisk plan, med forankring i Marx. Det siste sitatet han har tatt med fra Marx, løfter blikket: «Men det forblir alltid et nødvendighetens rike. Hinsides dette begynner den menneskelige kraftutvikling som oppfatter seg som et mål i seg selv, frihetens sanne rike, som likevel kan blomstre opp bare på basis av nødvendighetens rike. Forkortelse av arbeidsdagen er grunnbetingelsen.»

Når vi kan tilføye at du midt inne i boka finner et dikt av Marion Palmer ­ om smerten, raseriet, om å bli betraktet som en rein utgiftspost, og om å gjenvinne verdigheten, betyr det at boka anbefales.

Birger Thurn-Paulsen

Pramoedya Ananta Toer bruka historiene i Buru-kvartetten for at han og medfangane skulle overleva fangenskapet på øya Buru i Indonesia, der han sat frå 1965-77. Diktaturet til Suharto fengsla Toer utan grunngjeving, men målet var likevel klart, gjennom heile fangenskapet forsøkte dei å kvela den kreative hjernen hans. Og forholda var endå verre enn under nederlendarane; då han sat i fengsel i 1947-49, fekk han i alle fall skriva. Det nykoloniale regimet til Suharto brente notatane hans.

Pramoedya Ananta Toer: Menneskenes jord (bok nr 1 i Burukvartetten), Pax forlag, 2003

Menneskenes jord blei utgitt først i 1980, og toppa bestseljarlistene. I 1981 blei bøkene forbodne, og Toer blei skulda for å "spre marxist-leninistiske idear". Problemet var nok at skildringane av kolonistyret i Buru-kvartetten kan sjåast på som ein allegori over styret til Suharto.

Handlinga i Menneskenes jord startar i 1898, den dagen dronning Wilhelmina av Nederland blei krona. Kontrasten set stemninga i boka, hovudpersonen Minke er av javanesisk adelsslekt, men blir mobba av skulekameratane fordi han ikkje har europeisk blod. Den jamngamle nykrona dronninga blir dronning også over dei store koloniane.

Romanen er bygd opp rundt ei stor kjærleikshistorie. Minke blir forelska i Annelis Mellema, som er halvt nederlandsk. Mor hennar er ikkje gift med far hennar, ho er innfødt og konkubine. Likevel har ho kunnskap om mykje, ter seg avslappa, og driv selskapet til herr Mellema aleine, og Minke blir sjokkert og fascinert over at ho ikkje ter seg som rolla hennar tilseier.

Minke har vore interessert i modernisering, både teknologisk og politisk. Gjennom møtet med denne familien blir Minke også engasjert i forholda til fattigfolk. Ei av desse skjebnane er livet til Njai Ontosoroh, mor til Annelis. Njai blei seld av faren sin som konkubine til fabrikkdirektøren herr Mellema då ho var 14, mot 25 gylden og eit løfte om at faren skulle bli kasserar på fabrikken. Historia om Njai Ontosoroh blir den første han publiserer.

Skrivinga til Minke gjev han etter kvart problem med kolonistyret, som ikkje likar å bli utfordra, sjølv i litterære formar. Den nye familien hans får problem på grunn av det nederlandske rettssystemet, som ikkje gjev Njai Ontosoroh og ungane hennar nokon arverettar, sidan dei ikkje er gift og ikkje er europearar. Kampen om eigedommane deira, og etter kvart sjølve livet deira, er ei spanande forteljing som viser korleis kolonistyret bruka og kasta dei innfødde, og dei som ikkje var reinrasa europearar. I denne boka kjempar Minke aleine, med hjelp frå nokre få gode venner. I dei neste bøkene oppdagar han det nye våpenet som heiter organisering.

Ingrid Baltzersen

Boka er et forskningsarbeid under prosjektet «Mellom markedsøkonomi og befolkningspolitikk: Husarbeid som ideologi og praksis», ledet av Gro Hagemann, Universitetet i Oslo. En stor del av grunnlagsmaterialet i undersøkelsen er intervjuer gjennom tre spørrelister: Klesvask og skittentøy (2000), Personlig hygiene i eldre tid (1994), Menn og husarbeid (2003). Fordelingen av svar har en overvekt av eldre kvinner på landsbygda.

Ingunn Grimstad Klepp: Skittentøyets kulturhistorie – hvorfor kvinner vasker klær
Novus Forlag, 2006

Det er noen ord og begreper og flere myter som blir sittende og spøke etter denne boka. I min lesing av boka blir ordparene før/nå, ansvar/makt, og standard/skyld til, og bokomtalen vil sees i dette perspektivet. Dette forskningsarbeidet reiser også mange spørsmål om makt og avmakt i viktige saker. For eksempel vaskeberget som bare vokser og vokser. Vi får stadig flere ting å vaske. Vi forbruker mer og mer, også klær. All vaskingen resulterer i et stadig voksende forbruk av maskiner, strøm, kjemikalier. Alt dette bruker kvinner tid på.

Boka behandler skittentøyets historie fra 1860 til dags dato og hovedvekten er på de siste 50 årene. De største endringene skjer i dette tidsrommet. Fra å vaske og bleke storvask en gang i året, der sengetøy og store tekstiler var hovedbestanddel, til dagens evigvarende klesvaskerunder er det noen store sprang. I teknologi, økonomi og kultur.

Storstilt samfunnsprosjekt

I kapittelet "Sundt på hjemmebesøk" kan vi lese om det store arbeidet som ble gjort for å bedre hygienen og helsen til befolkningen ved å forbedre vask og stell av klær, tekstiler og personlig hygiene. Viktig er beskrivelsen av vaskingen, blekingen, oppbevaring av rent og skittent og kvinnens ansvar og skam knyttet til renheten. Et sitat fra Eilert Sundts tid: "Husmoderen bør have øie med, hvordan det går; thi er der en gut i hendes hus, som ikke har agt for sig selv, så må hun tale ham til og bruge myndighet, han kunde ellers bringe huset i vanrygte." Langt seinere i boka siteres en av de intervjuede kvinnene og sier noe av det samme; "… vanskeligere å oppdra et barn til en renslig mann enn til en renslig kvinne". Og helt til slutt i boka, oppsummeringsvis sier Grimstad Klepp: "En ustelt ektemann vil kunne så tvil om konens evne til renslighet. Dette synes å være konstant i alle fall de siste 150 årene … Men i dag er luktfrihet viktigere for de fleste."

Disse sitatene peker på et sentralt moment i historien om vask og skittentøy; kvinnene har ansvaret, men og skylden hvis standarden ikke er god nok. Grimstad Klepp har gjennom flere kapitler i boka sett på dette. Fra Sundts tid og helt fram til sist på 1960-tallet deltok kvinnene i en formidabel kampanje for et rensligere, sunnere og mer moderne samfunn. Politisk og sosialt deltok kvinnene i et viktig forbedringsarbeid for samfunnet og hadde støtte for dette fra mange hold. Teknologisk skjedde det fantastiske forbedringer og selve arbeidet med vasken ble lettere. Samtidig kom det nye tekstiler som var lettere å vaske. I mellom- og etterkrigsårene kom det nye kunstfibrer, som bare kunne skylles rene. Baksiden var at det nå kom råd om vask og stell som gjorde at det alltid var vask å vaske og klesvask hang til tørk, støtt og overalt. Lettere, men ikke mindre.

Kvinnene beholder ansvaret for vasking og stell etter at moderne tekstiler og moderne vaskemaskiner er en realitet. Her bringer Grimstad Klepp inn kjønnenes forskjellige forhold til kroppen og dens utsondringer. Kvinnene har et nærere forhold til det ureine og tradisjonelt ansvaret for å opprettholde skillet mellom reint og ureint. De skåner til og med mennene de lever sammen med, for deres skitne undertøy. Heller overlate det til mor!!

Standarden, bukten og begge endene

Det blir et tveegget sverd for kvinnene å både skulle bestemme standarden og kreve deling av arbeidet med mennene. En viktig oppgave med alle de nye tekstilene er å bestemme når det skal vaskes. Hvor går grensen for hva som kan brukes en gang til og det som ikke kan? Og sortering. Med en stor variasjon av tekstiler, farger og bruk er en helt nødvendig jobb å sortere, slik at riktige kategorier kommer sammen i vaskemaskinen. Dette er ingen liten jobb, og det er i denne fasen mennene må bevise at de har forstått standarden. I denne forbindelse forteller Grimstad Klepp de "gode historiene" om menn som farger eller krymper vask. Som skal bevise at dette er det bare kvinner som kan. Her bidrar både kvinner og menn til å opprettholde mytene. De samme historiene om farging og krymping blir ikke like morsomme når de handler om kvinner.

Likedeling, likestilling

Fordelingen av husarbeidet har vært gjenstand for forhandlinger og kamp, for likestilling har endret fedrenes innsats i omsorgen for barna. Men i følge Skittentøyets kulturhistorie har ansvaret for og arbeidet med klesvasken forblitt kvinnenes. Her kan nevnes mange elementer og noen har jeg pirket litt innpå, men for å forstå mangesidigheten og dybden i alle de små og store tradisjoner, fordommer, konvensjoner og mekanismer som bidrar til at endringen ikke går fortere må du lese boka. Et par stikkord som kan pirre nysgjerrigheten: "Å sleipe seg unna; gleden ved å få." "Gleden ved å gi; makt."

Grimstad Klepp har et svært interessant kapittel kalt "Ren, pen, edelsten". Kanskje kjenner du igjen en av reglene du brukte når du rev kronbladene av prestekragen. "Lappete, lusete, fillete – ren, pen, edelsten." I dette kapitelet ser hun på mange av mytene rundt forholdet mellom rene klær og gode hjem. Eller rene klær og gode manerer. Eller at høyere posisjon stiller større krav til korrekt renhet.

Kroppslukt og kvinners seksualitet

Renheten knyttet til "jomfrueligheten" i motsetning til kvinnen som har lukt og kan forbindes med kjønnsliv og arbeid og svette. Klær som grense. Her skal bare nevnes ett poeng: undertøyet skulle fra gammelt av beskytte overklærne mot smuss fra kroppen. På 50-tallet fikk bh, hofteholder osv. den samme funksjon som fortidens korsetter, å forme kvinnekroppen. Nå er undertøyet minimalt og markerer det som skjules. Kvinners kropper er mer avkledde enn menns. Kvinner bruker mer deodoranter og vasker undertøyet sitt oftere enn menn.

Grimstad Klepp har et forslag i det siste kapitlet: "De tette båndene det er mellom forståelsen av kvinner og klær og kvinnelighet og renhet frister til et storstilt eksperiment: Overlate det hele til menn. La dem ta alle valg og alt arbeid med å kjøpe, velge og selvfølgelig vaske. La dem ta alt ansvar for å resirkulere de fravokste barneklærne til venners barn, og ta stilling til om barnet må eller ikke må ha pensko til 17. mai. Vi vet lite om hvordan menn ville gjort dette dersom de hadde sluppet til, men det er vel god grunn til å tro at en del av de nedarvede standarder for hva som er riktig og nødvendig ville blitt grundig skylt ut med vaskevannet."

Taran Anne Sæther 

Eit årelangt forskingsarbeid om Det norske Arbeidarparti (DNA) sitt medlemskap i Den kommunistiske internasjonale (Komintern) vart avslutta i haust, då historikarane Åsmund Egge ved Universitetet i Oslo og Vadim Roginskij ved Det russiske vitenskapsakademi i Moskva gav ut dokumentsamlinga Komintern og Norge. DNA-perioden 1919–1923. En dokumentasjon.

Åsmund Egge og Vadim Roginskij (red.):
Komintern og Norge. DNA-perioden 1919–1923. En dokumentasjon.
Unipub forlag, Oslo 2006.

Dokumentsamlinga er ein koloss på nesten 600 sider med kjelder. Boka har også ein oversynleg gjennomgang av forskingsfronten om DNA (og NKPs) medlemskap i Komintern og eit fyldig biografisk register, det siste redigert av historikaren Ole Martin Rønning.

Frå juni 1919 til november 1923 var DNA medlem i Komintern. I løpet av denne korte perioden brøyt to grupper ut av DNA på grunn av usemje om medlemskapen. I 1921 brøyt den ikkje-revolusjonære høgrefløya ut og skipa Norges Socialdemokratiske Arbeiderparti, og i november 1923 vart Norges Kommunistiske Parti skipa. Problema med å forska på perioden og forholdet mellom Komintern og dei norske avdelingane har vore, og er framleis, kjeldetilgangen. Under andre verdskrig vart arkiva til DNA og NKP beslaglagt av tyskarane og kom aldri til rette. Problema med å få tak i kjelder frå perioden, er no i ferd med å verta løyste, mellom anna på grunn av denne nye dokumentsamlinga.

Etter at Sovjetunionen brøyt saman, vart mange russiske arkiv delvis opna for utanlandske forskarar, og ved det russiske statsarkivet for sosial og politisk historie i Moskva (forkorta RGASPI etter det russiske namnet) finst store mengder av dokument frå DNA sin Komintern-periode. Her finst også NKP sitt arkiv og mange personmapper på norske kommunistar. Medlemskapen i Komintern forplikta DNA til å rapportera til Moskva om partilivet, og mange protokollar frå møte i sentrale organ, brev til lokale partiavdelingar o.l. vart sendt over til Moskva. Desse finst ofte i norsk versjon, men også berre i omsett versjon, oftast til tysk, men også til fransk, engelsk og russisk. Dei fire språka var arbeidsspråka i Komintern. Egge og Roginskij har omset dokumenta frå RGASPI til norsk. Dei har også brukt dokument frå andre arkiv, m.a. frå Den russiske føderasjonens utanrikspolitiske arkiv (AVPRF) i Moskva, Riksarkivet og Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek (ARBARK) i Oslo, og dei har brukt aviser og andre trykte kjelder. Variasjonen i dei ulike «kjeldesjangrane» har dei brukt for å gje eit så grundig og dekkjande oversyn over perioden som mogleg, og variasjonen bidreg til at dokumentsamlinga er vert meir spanande å lesa enn utan.

I samlinga finn ein både dokument frå leiinga i Komintern (Eksekutivkomiteen), fråsegner vedteke på DNA sine landsmøte og fråsegner frå verdskongressar i Komintern, møteprotokollar, talar, personlege brev og telegram og etterretningsrapportar. Det er heller ikkje berre kjelder til og frå DNA og Komintern i samlinga, men også korrespondanse mellom NKU og Den kommunistiske ungdomsinternasjonalen og mellom Den raude faglege internasjonale og DNA si fagorganisering. Mange av dokumenta har forklarande fotnotar og med det gode namneregisteret bak i boka, er det fullt mogleg å lesa kjeldene sjølv for ein som ikkje har mykje kunnskap om DNA og NKP.

Sidan samlinga er så omfattande, er det vanskeleg å trekkja ut eit dokument eller ein slutning som bidreg til noko «nytt» eller «avslørande» om DNA sitt medlemskap i Komintern. Men dokumentsamlinga vil vonleg kunna vera eit godt utgangspunkt og arbeidsverktøy for mange ulike tolkingar og svar for forskarar i framtida. Det viktigaste bidraget med samlinga til no er nok at ho understrekar kor viktig DNA var for Komintern i splittingsprosessen fram til novemberlandsmøtet i 1923. Komintern, med leiar Zinovjev i spissen, var ivrige på å halda DNA i Komintern og ville unngå splitting for ein kvar pris. DNA var eit stort parti i internasjonal samanheng, og det var det einaste partiet i Noreg som hadde tilslutning i store delar av den norske arbeidarklassen. Leiar Martin Tranmæl var også viktig for Komintern, og særleg beundra var han av russarane for dei agitatoriske evnene sine.

Boka kan (og bør!) lesast av andre enn spesielt interesserte historikarar. Fordi boka kan lesast som ein «dag-for-dag-maktkamp» i forsøka frå Moskva på å forma DNA til eit kommunistparti, og fordi dei ulike dokumenta tilhøyrer ulike sjangrar, er det underhaldande lesnad. Til tider ganske morosamt også.

Ein ting er i alle fall klart: ved å gje ut denne dokumentsamlinga er Egge og Roginskij med på å gjera forskinga på DNA sitt medlemskap i Komintern meir tilgjengeleg, noko som er viktig både for den vanlege historieinteresserte, men også for forståinga av norsk arbeidarrørslehistorie – og då ikkje berre for DNA, men også for til dømes fagrørsla, NKP og arbeidarkvinnerørsla, både før og etter DNA sin medlemskapsperiode. Medlemskapen i Komintern innebar jo ikkje eit medlemskap berre for sentralleiinga i partia, men også for dei mange tilhøyrande masseorganisasjonane som måtte innordna seg etter Moskva. Den raude faglege internasjonale, Den raude sportsinternasjonalen, Det internasjonale kvinnesekretariatet og Internasjonal arbeidarhjelp. Lista over tilhøyrande organisasjonar er lang, og forskinga kring interaksjonen mellom desse og Moskva er i gang og kjem vonleg til å halda fram i mange år, sidan arkiva i Russland enno inneheld enorme mengder av uopna materiale.

Eva Marie Mathisen