Anette Storeide sin bok følger opp linjen fra Helge Krogs debattbok fra like etter krigen (6. kolonne?) , der han hevder at den beskjedne sabotasjen i Norge under krigen hang sammen med at hjemmefrontledelsen var dominert av storindustriens ledere og eiere og at disse hadde interesse av å tjene mest mulig og tape minst mulig på krigen. Denne linjen forsøkte jeg selv å følge opp i boken De tjente på krigen ,som kom ut i 1974.

Storeide trekker riktignok ikke opp slike hovedlinjer mellom økonomi og politikk under krigen i boken sin, menkonsentrerer seg om Norsk Hydro og samarbeidet mellom denne bedriftens ledere og eiere og Tyskland under okkupasjonen. Men hovedpoenget er like fullt tydeligt: hun viser hvordan de arbeidet systematisk for å sikre best mulig drift og utvikling av sitt selskap i denne perioden og hvordan de profiterte på dette under og særlig etter krigen.

Klar konklusjon

På siste side i boken finner vi en skarp konklusjon. Storeiede skriver at Oslo-konsortiet, som besto av landets mest kapitalsterke selskaper og var store og anerkjente aktører i norsk næringsliv, gjennom sine investeringer, sammen med Hydro-ledelsen bidro til å sette Norsk Hydro under tysk kontroll. Slik sjaltet de ut de franske aksjonærene slik at tyskerne fikk aksjemajoriteten i selskapet. De bidro da også til å legitimere økonomisk samarbeid med representanter for okkupasjonsmakten. «Og da krigen var over, lot den norske staten dem beholde investeringen, og gjorde dem til noen av Norges største krigsprofitører.»

Det er denne konklusjonen Storeide underbygger i boken sin gjennom detaljert og overbevisende gjennomgang av et stort kildemateriale. For en historiker er det fryd å lese boken, men den kan nok bli vel detaljert til å være sengelektyre for de fleste. Likevel må den absolutt anbefales for alle som vil forstå mer av krigshistorien og den verden vi fremdeles lever i.

Det er en sann svir å følge beretningen om hvordan forretningene går videre innen sine egne rammer, både på tross av og på grunn av krigen. Vi kan se hvordan de forskjellige kapitalinteressene, både i Norge/Sverige og i Tyskland driver med intrigerer og fremmer sine egne interesser gjennom kontakter med innflytelsesrike personer fra okkupasjonsmakten. Vi får også et innblikk i hvordan aktørene lyger og manøvrerer for at deres kapital skal komme best mulig ut av det.

Norske eiere selger til Tyskland

Aluminiumsproduksjonen står i sentrum for oppmerksomheten. Tyskerne har en plan for å produsere mye mer aluminium i Norge enn det landet allerede gjorde. Det var først og fremst Herman Göring som hadde behov for metallet for å bygge ut sitt flyvåpen. Kontakten med norske interesser ble derfor knyttet øyeblikkelig etter at tyskerne var kommet til landet. Allerede 18. april 1940 hadde tyskerne fått avtale om at hele produksjonen i den norske elektrokjemiske og elektrometallurgiske industri skulle selges til Tyskland. Så fikk tyskerne ganske raskt et fint samarbeid med norske interesser for å få oversikt over eksisterende produksjon av aluminium og mulighet for å øke denne. Personer innen administrasjon og industri, deriblant Norsk Hydro, sto sentralt i dette arbeidet.

Det ble laget en gedigen produksjonsplan for å bygge ut anlegg til aluminiumsproduksjon flere steder i landet og for å utvide eksisterende produksjon. Denne planen kaller Storeide for Koppenbergplanen etter navnet til den tyske nazisten som fikk oppdraget fra Göring. Nye eierforhold oppsto med felleseie mellom tyske og norske interesser. IG Farben, som da var verdens største kjemikonsern, og andre foretak kjempet om hegemoniet i kampen om de norske ressursene. I Norge var det også kamp mellom forskjellige interessenter.

Det viste seg etter hvert at Heinrich Koppenberg var inkompetent. Vilkårene for å få til det tyskerne og den norske aluminiumsindustrien ønsket var ikke så enkle. Organiseringen av det tyske aluminiumsfremstøtet i landet ble derfor en rotete affære som førte til mange detaljerte planer og påbegynte anlegg, mens lite ble fullført. En viktig detalj er at den norske konsesjonslovgivningen hadde ganske stor betydning for at noen tyske planer ikke kunne settes ut i livet.

Vinden snur

Etter hvert som den tyske krigslykken snudde, endret også synet til Hydros ledere seg og under landsvikoppgjøret etter krigen rodde de til alle kanter for å unnslippe ansvar og straff. Og det lyktes de med. Alt ansvar ble lagt på Axel Aubert som hadde vært leder for Hydro og som var død før krigen var slutt.

Samtidig arbeidet den norske staten sammen med Hydro-ledelsen for å få på beina igjen produksjonen og utvide den. I en kortere periode etter krigen var ikke markedet så godt for metallet, men da Koreakrigen kom i gang ved inngangen til 1950-tallet var det duket for å få opp produksjonen igjen for alvor. Anleggene som var planlagt av tyskerne og Norsk Hydro under krigen ble bygget og satt i produksjon og så ble det enda større utvidelser slik at Koppenberg sin ambisiøse plan etter hvert ble overgått med god margin.

I boken får vi også historien om tungtvannsproduksjonen på Rjukan og spillet rundt sabotasjen av denne, men dette er ikke noe hovedspor i fremstillingen.

Sentrale bakmenn får være i fred

Jeg har ikke gransket behandlingen av kildene i detalj, men reagerte på at forfatteren ikke hadde fått med det første dokumentet om utnyttelse av det norske næringsliv som den tyske minister i Oslo, Curt Bräuer, fikk fra Berlin den 7. april 1940 og som har overskriften «Forslag fra Wehrmacht om behandlingen av økonomiske og krigsøkonomiske spørsmål.»

Som nevnt tidligere hadde Oslo-konsortiet en stor rolle i spillet om norske ressurser under okkupasjonen. Det hadde vært interessant om forfatteren hadde gått litt mer inn på denne gruppen som jo støttet opp under Hydro sitt samarbeid med tyskerne. Hun skriver en god del om Fearnley-gruppen og dens rolle, og det er naturlig fordi denne gruppen var mest aktiv når det gjaldt Hydro. Hun nevner også at Oslo-konsortiet i tillegg til Fearnley besto av Astrup-gruppen, Kiær-gruppen og Klaveness-gruppen og at disse gruppene var nært knyttet til hverandre gjennom forretningsforbindelser, familiebånd og personlige vennskap.

Storeide holder seg også helt unna en vurdering av ledende personer i disse gruppene som også spilte en stor rolle innen den norske hjemmefronten. De sentrale personene bak Hydro er Thomas Fearnley og Marcus Wallenberg. Hun nevner kort at Thomas sin yngre bror, Nils Olav Young Fearnley, begynte sin karriere i familieselskapet Meraker bruk. Det hun ikke har gått inn på er at nettopp Meraker bruk er selve det forretningsmessige sentrum i Oslo-konsortiet. Styret i «Aktieselskabet Meraker Bruk» besto av skipsreder Dag Klaveness, Fredrik Kiær, Thomas Fearnley og Halvor N. Astrup. De større aksjonærene i selskapet var Fearnley-gruppen, Astrup-gruppen og Kiær-gruppen. Selskapet drev med innkjøp og drift av fast eiendom, industri-, handels- og eksportvirksomhet, samt kjøp av aksjer eller deltakelse i andre bedrifter, deriblant skipsfart og hvalfangst. Disse samme gruppene har altså en sentral posisjon i Oslo-konsortiet.

Mer forskning trengs

Dessuten var det ikke bare aluminiumsprodusentene som samarbeidet med tyskerne. Vi har allerede hørt at hele produksjonen i den norske elektrokjemiske og elektrometallurgiske industri skulle selges til Tyskland. Andre grener av Oslo-konsortiet var dominerende innen andre produkter enn aluminium. Noen av produktene herfra var faktisk vel så viktig for den tyske rustningsindustrien som aluminiumen. Spesielt må nevnes Astrup-gruppen. Her venter en ny forskningsoppgave.

I tidsskriftet Materialisten nr. 2, 1980 påviste undertegnete at disse gruppenes ledende personer, sammen med noen andre, utgjorde den indre kjernen i Hjemmefrontledelsen under krigen. Det var f. eks. folk herfra, som C.W. Eger og Gunnar Schjelderup, som satt i det utvalget innen «Kretsen» som bestemte hva som skulle saboteres eller ikke i Norge under krigen.

Hvis vi nå ser Storeides bok i sammenheng med Industrien under hakekorset av Jan Didriksen og bidragene fra undertegnete i De tjente på krigen, samt diskusjonen mellom undertegnete og Ole Kristian Grimnes i Materialisten nr. 1-2 og 4/1979 og 2/1980, vil en med rimelighet kunne hevde at det er grunnlag for å fremme en hypotese om at ledelsen av den norske hjemmefronten var «Nazi-Tysklands velvillige medløpere». Dette hevder ikke Storeide. Her ligger en ny forskningsoppgave og venter. Inntil videre er det all grunn til å anbefale Norske krigsprofitører – Nazi-Tysklands velvillige medløpere..

Terje Valen

De jordløses bevegelse i Brasil (MST) og zapatistene i Mexico (EZLN) er to av de viktigste massebevegelsene i verden de siste 30 årene. De har gitt hundretusener av mennesker et bedre liv og inspirert millioner av andre verden over. Boka Land and freedom, skrevet av Leandro Vergara-Camus, gir en grundig innføring i begge de to bevegelsenes historie og virksomhet. Beskrivelsene og analysene av likheter og forskjeller mellom de to bevegelsene, og av deres politikk og strategier for å skape et annet samfunn, er verdifull for alle som slåss for en annen og bedre verden.

Jeg kjenner MST best. Jeg har flere ganger besøkt bosettinger som MST har opprettet på jord som de har okkupert, jeg har deltatt i en okkupasjon av et statlig jordfordelingskontor i Brasil som MST organiserte, jeg har laget en kort film om MST og jeg har hatt kontakt med MST gjennom den internasjonale småbondebevegelsen La Via Campesina som MST er medlem av. Zapatistene i EZLN har jeg bare lest om. Boka gav meg nye kunnskaper og innsikt om begge bevegelsene.

Det er viktige fellestrekk for de to organisasjonene, men like viktig er forskjellene mellom dem. Boka gir en god beskrivelse av begge deler. Felles for MST og EZLN er kampen for jord, motstanden mot nyliberal politikk, organisering av massebevegelser på grasrota, vektlegging av lokalt demokrati og kvinnenes rettigheter og stilling. Og det er dette, og ikke minst resultatene de har oppnådd, som har inspirert folk og sosiale bevegelser over hele verden. I tillegg har det særegne ved hver av de to bevegelsene gitt inspirasjon til ulike grupper; MST mest til småbønder, jordløse landarbeidere og oss som støtter og jobber med og for dem; og EZLN mest til urfolk og dem som arbeider med og for dem.

MST De jordløses bevegelse i Brasil

MST ble opprettet i 1984 for å styrke kampen for jord for de mange millionene jordløse landarbeiderne og folk fra landsbygda som var fordrevet inn til byene. De store landeierne som utgjorde mindre enn en prosent av alle jordeierne, kontrollerte halvparten av all landbruksjord. Mye av jord lå brakk. På en del av disse gårdene fikk landarbeiderne dyrke små områder for eget forbruk, men mange ble fratatt jorda og jagd av gårde etter at de hadde opparbeidet jorda. Jeg har sjøl intervjuet flere familier som har fortalt sine rystende historier.

Med støtte fra de radikale delene av den katolske kirka i Brasil – frigjøringsteologene, startet grupper av bønder å ta i bruk jord som lå brakk på de store gårdene. Mange ble jagd av godseiernes egne leiesoldater, men med dannelsen av MST og ikke minst den nye grunnloven i 1988, skøyt jordokkupasjonene fart. Den nye grunnloven slo fast at jorda skulle brukes til sitt sosiale formål. De statlige jordfordelingskontorene skulle fordele landbruksområder som ikke ble brukt, til de jordløse på landsbygda. Gjennom å okkupere og ta i bruk jord som de store jordeierne ikke dyrket, presset MST fram legal eiendomsrett til jord for flere hundre tusen jordløse familier. På de nye bosettingene ble det organisert kooperativer, skoler og helsevesen.

MST har oppnådd mye, men det er langt igjen til en rettferdig fordeling av jord og makt i Brasil. Fortsatt kontrollerer 1 % av jordeierne omtrent 45 % av all jordbruksjord, og 50 % av alle gårdene, de minste, som sysselsetter omtrent to tredeler av landbygdbefolkningen, har tilgang til bare ca. 2,5 % av jordbruksarealet. Brasil er på mange måter schizofrent. Ett eksempel er at det er to departement som har ansvar for landbruk; ett for det storskala eksportrettede industrilandbruket, og ett for småskala familielandbruk.

Zapatistene i Mexico

1. januar 1994, den dagen da den nordamerikanske frihandelsavtalen NAFTA trådte i kraft, publiserte zapatistene sin første erklæring fra jungelen, og sine revolusjonære lover. Den samme dagen gikk 3000 væpnede zapatister inn i byer i Chiapas i Mexico. De befridde politiske fanger og satte fyr på politistasjoner og bygninger som tilhørte militæret. Det fulle navnet for det som vanligvis bare kalles zapatistene, er Den zapatistiske nasjonale frigjøringshæren (Ejército Zapatista de Liberación Nacional, EZLN). Navnet har bevegelsen hentet fra den store frigjøringshelten Emiliano Zapato, som ble drept i 1919 under den meksikanske revolusjonen.

EZLN var antagelig den første frigjøringsbevegelsen og den første store sosiale bevegelsen som brukte internett til å spre sitt budskap. I løpet av få dager, i internetts spede barndom, ble zapatistenes aksjoner og budskap spredt over hele verden. Urfolk i jungelen i Mexico hadde gått til væpnet krig mot staten for jord og verdighet! Og Zapatistenes leder, Subcomandante Marcos, ble nærmest over natta en verdensstjerne. Han understreket at zapatistene ville skape et demokratisk rom for urfolk, at de gikk til krig for å bli hørt, ikke for å drepe. I starten av opprøret var målet en revolusjon i hele Mexico, men det viste seg ikke mulig. Strategien ble derfor å skape autonome landsbyer og områder for urbefolkningen. Urfolkenes rettigheter og kultur – og ikke minst kampen for autonomi, er kjernen i zapatistenes kamp.

På slutten av 1994 erklærte zapatistene 38 urfolksområder som uavhengige. Flere kilder sier nå at zapatistene kontrollerer omtrent halvparten av Chiapas og at det er 32 uavhengige lokalsamfunn under ledelse av EZLN. Området er delt inn i fem distrikt, betegnet Caracoles. I hvert av distriktene er det en Komité for god styring (Juntas de Bien Gobierno) bestående av representanter for de uavhengige lokalsamfunnene i distriktet. I de uavhengige lokalsamfunnene er det ledelser valgt av lokal-befolkningen.

Viktige forskjeller

MST og EZLN har en god del til felles, men det er også viktige forskjeller mellom dem. Den viktigste er antagelig forholdet til staten og myndighetene. EZNL organiserer lokalsamfunnene helt uavhengig av nasjonale og lokale myndigheter, og nekter å ta i mot offentlige penger – det være seg til skoler, helsevesen eller ulike prosjekt. MST derimot slåss for at offentlige tiltak skal komme bøndene og lokalsamfunnene de organiserer, til gode. MST oppretter også sine egne skoler bygd på frigjøringspedagogikken til Paulo Freire i lokalsamfunnene de oppretter gjennom jordokkupasjoner, men de samarbeider også med offentlige myndigheter. MST har også vært en aktiv støttespiller til Arbeiderpartiet i Brasil – for at Lula skulle bli valgt til president, og seinere Dilma. Men MST er langt i fra noen servil støttespiller. De har gjennomført jordokkupasjoner under valgkamper og lagt sterkt press på «sin egen» regjering. Det er likevel ingen tvil om at kritikken av Lulas og Dilmas regjeringer har vært mindre enn av regjeringer utgått fra andre partier.

Noen svakheter

Til tross for at boka går grundig til verks og gir til dels detaljerte beskrivelser av de to bevegelsene, så savner jeg noe informasjon. Det er ikke lett å få tak i hvor store områder og størrelsen på befolkningen i de områdene EZLN kontrollerer, og heller ikke forholdet mellom støttespillerne til bevegelsen og andre folk i disse områdene. Jeg er også overrasket over at den internasjonale småbondebevegelsen La Via Campesina bare er nevnt en gang i boka – og da bare i forbindelse med en aksjon i 2001. La Via Campesina spiller en meget viktig rolle internasjonalt i de fleste spørsmål knyttet til mat og landbruk, og MST spiller en viktig rolle i La Via Campesina. Det er også seks andre organisasjoner i Brasil som er medlem av La Via Campesina (to av dem er blitt medlem etter at boka ble skrevet). Når det gjelder Mexico, så nevnes så vidt La Via Campesinas medlemsorganisasjon der, UNORCA, men jeg savner en grundigere beskrivelse og analyse av deres forhold til EZNL.

Deler av boka som jeg fant mindre interessant, vil muligens være de beste delene for andre. Det kommer nok an på hva en er mest interessert i. For meg ble en del av de akademiske diskusjonene om ulike teoretiske og politiske linjer med henvisning til forskjellige teoretikere opp gjennom tidene, litt for detaljert og spissfindig. Men, så er jeg da også en enkel sjel.

Aksel Nærstad

(Aksel Nærstad er seniorrådgiver i Utviklingsfondet (www.utviklingsfondet.no) og internasjonal koordinator for More and Better Network (www.moreandbetter.org).Denne artikkelen er skrevet som privatperson og ikke på vegne av noen av organisasjonene.)

Samir Amin, egyptisk økonom og aktivist, har i seks tiår vært en toneangivende kritiker av kapitalismen, og gjennom utvikling av et marxistisk Sør-perspektiv har han undersøkt forutsetningene og mulighetene for folkelig frigjøring og sosialisme, ikke bare i periferien, men globalt. Han har bidratt avgjørende til forståelsen av sosial frigjøring, industrialisering og et dynamisk småbrukerjordbruk som nødvendige forutsetninger for verdiskaping som kommer folk flest til gode. Med boka Kapitalismen i vår tid. – Drivkrefter og motkrefter har forlaget Rødt fortjenestefull sørget for at vi for første gang får et knippe av Amins tekster på norsk, som viser helheten i hans analyser av den globaliserte kapitalismen, og gir forslag til hvordan vi kan skape en venstrestrategi for å bygge en annen verden, her og nå.

Artiklene er fra de siste tre årene, med unntak av bidraget om maoismen (2006), og er korte og lettleste, velegnet til egen-skolering og studiesirkler. De favner sentrale temaer i den radikale globaliserings-kritikken, som Amin har vært med å utvikle siden årtusenskiftet: framveksten av vår tids «altomfattende monopolkapitalisme» (kap. 1 og gjennom hele boka), Kinas betydning som motmakt og alternativ til den rådende globalkapitalistiske utviklingsmodellen (kap. 2 og 5), EUs innebygde motsetninger og muligheten for et annet Europa (kap. 4) fascismens historiske kjennetegn og tilbakekomst (kap. 6) og sosialistisk strategi for en annen verden (kap. 3 og 7).

Et grunnleggende poeng hos Amin er at den kapitalakkumulasjonen som skjer ved at eierinteresse•r tilegner seg merverdien som arbeidskraften skaper, i dag i langt større grad enn på Marx’ tid foregår i en global kontekst. Gjennom utnytting av arbeid og naturressurser i det globale Sør overføres merverdi, monopolrente, til det rike nord, i et globalt økonomisk-politisk system, som domineres av Triaden (USA, EU og Japan). Samtidig innebærer framveksten av en altomfattende monopolkapitalisme at stadig større deler av virkeligheten omdannes til varer og integreres i finansielle kretsløp, med den konsekvens at sosiale relasjoner i økende grad blir bundet opp i avhengighetsforhold, ikke bare mellom, men også i Sør og Nord. Ulike instrumenter brukes til å opprettholde de asymmetriske maktrelasjonene, som systemet hviler på: overlegen finansiell styrke, krav om strukturtilpasning (liberalisering og privatisering) og bruk av militær makt. Han viser hvordan systemet samtidig er gjenstand for en tiltakende krise, ikke av konjunkturmessig, men grunnleggende karakter, som følge av sine indre motsetninger: Kapitalens iboende krav om vedvarende profitt og akkumulasjon, fører til økende ulikhet, ressurssløsing og miljøødeleggelse, og undergraver på den måten systemets evne til å reprodusere seg selv.

Gjennom konkret analyse av systemiske drivkrefter og motkrefter, viser Amin hvordan utfallet av den krisa kapitalismen i dag befinner seg i, ikke er gitt, men vil avhenge av styrkeforholdet mellom ulike interesser. Organisering og mobilisering av breie folkelige allianser i nord og sør, vil være avgjørende for om vi skal unngå barbari, og i stedet skape en annen og bedre verden. Viktig i hans analyse er den dreining som er i ferd med å skje, fra en unipolar (USA-dominert) til en multipolar verden med flere og mer likeverdige maktsentra. En viktig innsikt er at Kina utgjør en viktig motvekt mot Triaden i kraft av sin størrelse og økende økonomiske og politiske styrke. Landet har kombinert en kontrollert åpning for kapitalisme med utvikling av en selvstendig teknologisk basis og industrisektor, samtidig som det har en relativt dynamisk jordbrukssektor, der statlig eie av jorda sikrer tallrike småbruk i sameksistens med større enheter. Slik spiller Kina, riktignok motsetningsfylt, en rolle som modell og støttespiller for ikke-avhengig utvikling, frakopling. Tilgang til kinesiske lån og investeringer i industri og infrastruktur gir andre land og regioner større mulighet til å motstå kravene fra «Washington consensus», og føre en mer selvstendig utviklingspolitikk for verdiskaping, som kommer folk og samfunn til gode, lokalt og regionalt.

Et hovedpoeng for Amin er at kapitalismen ikke vil bryte sammen av seg selv, som følge av systemets innebygde motsetninger, men bare kan avskaffes gjennom organisert folkelig motstand, der vi, folk, blir aktive subjekter og kollektivt skaper vår egen historie. Bare slik vil vi kunne hindre at systemet etter hvert tyr til barbariske løsninger for å overleve. I et eget kapittel gir Amin en analyse av fascismens historiske kjennetegn og dens tilbakekomst i ulike fundamentalistiske former. i Han viser hvordan utviklinga i et elitestyrt EU er ved et veiskille, og at grekerne kan komme til å vise vei for framveksten av et annet og mer sosialt Europa, noe Syrizas nylige valgseier bærer bud om.

Amins konklusjon er at en annen verden, som setter menneskelig trivsel og vekst for alle i sentrum, er både mulig og nødvendig. Det krever massiv folkelig mobilisering og breie allianser for en samfunnsutvikling, lokalt, nasjonalt og globalt, som bygger på økonomisk likhet, økologisk integritet og utvidet demokrati. Venstresida må tørre å utforme et dristig program for endring mot sosialisme, som omfatter:

• Sosialisere eierskapet til monopolene.
• Definansialisere økonomien.
• Demokratisere den samfunnsmessige styringa.
• Fremme globalisering basert på forhandlinger, ikke underkastelse.

I det avsluttende kapitlet analyserer Amin de viktigste bevegelsene for sosialisme, i sentrum og periferien, gjennom de siste 150 år. Han konkluderer med at tida nå er moden for å forene de ulike delkampene og folkelige interessene i en felles kamp – mot kapitalisme og for et troverdig alternativ. Det krever at den radikale venstresida utvikler en strategi som både er målrettet og inkluderende i tråd med en åpen og ikke-sekterisk tilnærming, i tråd med den som ble skapt av Marx og Den første internasjonalen: Enhet i mangfold!

I en fyldig og innsiktsfull innledning redegjør Tore Linné Eriksen for Amins egyptisk-franske bakgrunn, intellektuelle utvikling, og faglige og politiske bidrag til å forstå for å forandre verden.

Boka er et verdifullt tilskudd til det tålmodige arbeidet med å skolere, organisere og mobilisere, som må til om vi skal erstatte dagens ødeleggende globalkapitalisme med et bærekraftig, sosialistisk alternativ.

Øyvind E. Hansen

Universitetsforlaget har utfordret forskjellige fagformidlere til å gi svar på spørsmål i en serie som de kaller «hva er». Denne boka skal gi svar på hva rasisme er og blir med det et viktig bidrag til debatten og arbeidet mot rasisme.

Hele boka starter på Holmlia. Historien om Benjamin som ble drept av tre nynazister og reaksjonene etter det. Budskapet var tydelig: «Glem ikke.» Det er de to ordene som setter seg fast etter å ha lest boka ferdig. Den slutter nemlig der den starta:

Rasisme dukker opp i ulike former og kommer til utrykk i ulike ideologier. Vi kan derfor snakke om historisk spesifikke rasismer, det vil si hvordan rasisme utarter seg, hvem den er rettet mot og hvordan den begrunnes, kan se svært forskjellig ut i ulike historiske epoker. Til enhver tid vil en rasistisk holdning bygge på forsøk på å gjøre holdning rasjonell og situasjoner legitim/gyldig. Rasisme kan tilpasse seg og endre karakter uten at den dermed kan sies å forsvinne.

Dette er forfatternes utgangspunkt, og det er dette de underbygger med historiske forklaringer og eksempler fra nåtidens Norge.

Vi får en gjennomgang av historien og alle de gangene vi har sagt: Glem ikke! Aldri mer! Når rasismens historie gir en dårlig følelse fordi retorikken er så gjenkjennelig, må vi spørre oss selv, hva har vi egentlig lært av historia? Forfatterne har gjort en glimrende jobb med å skrive hvordan rasistiske strømninger har kommet til, hvordan frykt har blitt brukt og rasismen legitimert grusomme handlinger. Men boka er ikke bare en leksjon i historien, tvert imot. Forfatterne har en god variasjon mellom konkrete eksempler fra nåtiden, undersøkelser og historie som verktøy.

Hva er egentlig rasisme? Det er det spørsmålet forfatterne prøver å gi et svar på. Rasisme er ikke noe fjernt, bare historisk eller teoretisk. Det skjer her og nå, og det angår oss alle. Denne boka gir et godt innblikk i dette. Rasistiske ideer og holdninger har ligget bak mange av de verste overgrepene mot mennesker i moderne historie. Men rasisme finner ikke bare sted i form av folkemord eller drap på enkeltindivider. Rasisme kan også være hverdagsfenomen. I denne boka ser vi eksempler på ulike grader av rasisme – den institusjonaliserte rasismen og hverdagsrasismen. Forfatterne beskriver en bred definisjon av rasisme og viser tydelig at det både finnes ulike grader av rasisme og ulike former for rasisme.

Forfatterne forklarer hva de mener med rasisme og drøfter forskjellige definisjoner. De lar ikke påstander henge i lufta, men har både kildehenvisninger, gode begrunnelser og forslag til videre lesning. Det er absolutt nyttig, for boka skaper ønske om gripe rasisme som fenomen bedre og bli bedre rustet til å gjenkjenne den for å jobbe mot det.

I det første kapitlet har forfatterne lagt vekt på å beskrive rasisme som et fenomen bestående av mekanismer som generaliserer, rangerer og utestenger mennesker. Forfatterne går i dybden på hva rasisme er og hva det kan gjøre med et samfunn om vi lar rasisme vokse. Vi ser også tydelig at rasisme ikke er fjernt, men noe som skjer her og nå. Med hjelp av eksempler fra både historien og nåtiden prøver forfatterne å gi oss verktøy til å gjenkjenne rasisme. Det er en veldig viktig del av det antirasistiske arbeidet.

Rasismens historie – en historie om andre tider og steder?

Kapittel 2 gir oss innblikk i historien og de forskjellige formene for rasisme som har kommet til uttrykk, og dens konsekvenser. Her får vi noen eksempler på hvordan rasisme har sett ut på et sted til en bestemt tid, og hvordan rasisme som fenomen har blitt forstått av vitenskapsfolk, politikere og samfunnsdebattanter i ulike epoker og ulike steder.

Boka understreker flere ganger at rasistiske holdninger og ideer kan likne hver-andre påfallende, uavhengig av hvilken gruppe de er rettet mot, og kan foregripes av historiske forestillinger om en eller flere grupper. Vi får en grundig gjennomgang av hvordan ideene om rasisme har utviklet seg og eksempler på uttalelser og hendelser som gir innblikk i rasismens historie. Vi ser at rasisme som idé og praksis tar nye former og får andre uttrykk. Historien viser med stor grad av tydelighet behovet for et dynamisk rasismebegrep som tar høyde for at rasismens uttrykk og innhold endrer seg over tid.

Forfatterne vier også et kapittel hver til antisemittisme og islamofobi for å komme nærmere forståelsen av rasisme som et fenomen. Det blir framhevet med antisemittisme som kan betegnes som rasisme – både de varianter som bygde sitt argument på biologi, og de som bygde på jødenes kultur og religion. Antisemittisme kan gi innsikt i noen av de mekanismene som virker når rasistiske ideologier får gjennomslagskraft. Kapitlet avsluttes med hva vi kan lære av antisemittisme:

Å tillegge jøder uforanderlige egenskaper, er antisemittismens budskap og funksjon. Å tillegge menneskegrupper en uforanderlig og naturgitt essens, er også et kjennetegn på rasismens underliggende logikk.

Slik forklarer de også islamofobi. Begrepet islamofobi blir drøftet og vi kan se at det er et mindre forsket område innenfor rasisme. Kapitlet tydeliggjør forskjellen mellom religionskritikk rettet mot islam, negative holdninger til islam og islamofobi som fordommer satt i system. En forskjell som flere politikere tydeligvis ikke kjenner til. De går gjennom noen av de vanligste temaene som inngår i islamofobi. «Den underliggende ideen om at muslimer i kraft av sin religiøse tilhørighet tenker og handler på bestemte og uforanderlige måter, er altså det som knytter islamofobi til rasisme,» skriver forfatterne og begrunner dette i boka.

Antirasistiske strategier

Forfatterne skriver at de ønsker å åpne for en bredere bruk av rasisme som begrep. Det klarer de absolutt. Boka berører mange temaer, men med en rød tråd som holder det hele sammen og gir en helhetsfølelse. Det er mange temaer som åpner for mer diskusjon og flere antirasistiske strategier vi kan diskutere for å finne vår måte å jobbe mot rasisme på.

Boka avslutter med en gjennomgang av forskjellige antirasistiske strategier og tar oss med tilbake til Holmlia. Så la oss dra tilbake til Holmlia, og huske Benjamin. Når vi sier aldri mer, så lover vi samtidig at vi skal jobbe mot rasisme. Alt fra institusjonell rasisme til diskriminerende retorikk og frykt som skaper grobunn for rasisme.

«Antirasismens historie vitner om tendenser til å i ettertid avpolitisere kampen mot rasisme og diskriminering ved å late som om den kampen alltid var noe «alle» var enige om og støttet. Det minner oss også om at det alltid vil være langt enklere og hensiktsmessig for de fleste å fordømme rasisme og diskriminering som finner sted andre steder og til andre tider enn den rasisme og diskriminering som finnes i vårt land og vår samtid» Med dette utraget fra boka som bakteppe, så vil jeg også avslutte med å si «Glem ikke».

Seher Aydar

Det er åpenbart at forbundet Industri Energi har hatt mer enn en finger med i spillet for å få laget dette heftet om norsk industris nære historie og muligheter for å ha en framtid i et Norge, der det er en rådende oppfatning at industrien er nedlagt, utflyttet eller bare holdes opp av oljevirk-somhet og lave strømpriser. Bjørn Enes, på 80-tallet fagforeningsmann på Falconbridge nikkelverket i Kristiansand, har ført pennen. Ved hjelp av historier blant annet fra Falconbridge og Tyssedal forteller han historien om norsk kraftkrevende industris reise fra glansårene på 50 og 60-tallet, via den tunge tiden på 80-tallet og fram til dagens slankere høyteknologiske og i høy grad oljerelaterte industri.

Heftet vil vise at den norske industrien ikke er død, den er i høyeste grad oppegående, men usynliggjort og snakket ned. Den ser riktignok annerledes ut enn i glansdagene. Det har foregått en omlegging som følge av ny teknologi. Bjørn Enes stiller spørsmål om denne transformasjonen er så omfattende at den kan betraktes som den tredje industrielle revolusjonen. Norge ble industrialisert i den andre industrielle revolusjonen på slutten av 1800-tallet, da kraftkrevende industri ble bygget opp i tilknytning til vannkraftutbygging på ensidige industristeder. Industridøden fra midten av 1980-årene gjaldt kun virksomheter der det ikke ble investert i nytt produksjonsutstyr basert på datateknologi.

Den overlevende industrien er usynliggjort, fordi den foregår i mindre enheter, trenger langt færre arbeidere for å være produktiv nok, og fordi arbeidet i noen tilfeller framstår som «tjenesteproduksjon» heller enn industriproduksjon. Noen eksempler fra boka: På side 67 snakkes det i forbindelse med industrivirksomheten på Ågotnes utenfor Bergen om såkalt «klassing», eller klassifisering og sertifisering av rigger for oppdrag til havs, som industri. Det samme gjelder det jeg vil kalle «engineering», pakking av kontrakter eller prosjekter. Dette er tjenesteproduksjon som foregår under «industrielle omstendigheter». Det er selvsagt positivt med et utvidet industribegrep som kan bryte med det foreldete bildet av industri som «fabrikk», men fjerner det ikke også klasseperspektivet?

Det er imidlertid en sammenheng mellom økonomisk krise og teknologi, og mellom økonomisk krise og globalisering. Teksten begynner og slutter med å slå fast at det er industrialisering og industriproduksjon som er basis for velstandsutvikling. Når lavkostland industrialiseres med produksjonsmidler som er utrangerte i høykostland som følge av teknologisk utvikling, så kan det vise veien for velstand i disse landene. Til tross for at industrien gjenoppstår som like forurensende som der den ble utrangert, og under udemokratiske forhold, kan det åpne veien for utvikling. Jeg mener som Enes at dette er god marxisme, og er enig i at Marx var en sann teknologioptimist som koplet industrialisering med mulighetene for et annet og bedre samfunn for arbeiderklassen.

Enes skriver lett og greit i vei, og intervjuformen som brukes er med på å gjøre teksten tilgjengelig. Ja, lettlest og kanskje noe lettvint. Men jeg spør meg underveis om hva det er som er prosjektet her? Ja, da tenker jeg for Manifest Forlag. Er det å fortelle den norske venstresida at den norske industrien ikke ble lagt ned på 80-tallet, eller er det «skravle-venstre» som skal forstå at det er industriproduksjon vi lever av, ikke «noe innenfor kultur og media»? Hvis man ikke er innforstått med at det er Industri Energi som står bak, og at det kun er bransjene der dette forbundet organiserer som behandles, kunne man kanskje tro at heftet skal si noe som er gjeldende for all industri i Norge. Noe det jo ikke gjør. Etter min mening beskriver det et smalt bilde av norsk industri, vi har annet enn metallurgisk industri, tekstil- og verftsindustri. Det er ikke sikkert at de innovative grepene som gjøres i oljerelatert virksomhet, kan gjentas i sektorer der inntjeningen ikke er ikke er like god. Kan vi for eksempel «back-source» fiskeforedlingsindustrien, eller er den så arbeidsintensiv at den er dømt til å forbli på fabrikktrålere eller i lavkostland?

Jeg lurer på om ikke Enes går i en kapital-logisk felle når han behandler kampene mot nedleggelser på 80-tallet. Dersom «noko av det me såg på som gamaldags høgrepolitikk, faktisk var fylgjer av ny teknologi og utvikling av produktivkreftene» (s.58) kan en underliggende konklusjon fort være at kampene på 80-tallet var å betrakte som ren maskinstorming. Hvis det er en iboende logikk at industrien måtte rasjonaliseres for å overleve, så var det egentlig ganske nytteløst å kjempe for disse arbeidsplassene? Eller er dette bare «etterpåklokskapenes klare lys» vi får i øynene? Enes skriver et sted at noen burde skrive den store boka om det som skjedde med norsk industri på 80-tallet. Det synes jeg også, og da må hele bredden med, de som tapte og de som vant litt.

Det er grunn til å undres litt over Enes sitt valg av stemmer når han lar personer komme til orde i heftet. Hvorfor snakker han ikke med fagforeningen på Falconbrigde anno 2014? Ville det ikke vært interessant å fortelle om hvordan det har gått med fagforeninga der i tida etter at den nye fabrikken ble bygget, etter Enes sin tid? Han snakker heller ikke med de unge arbeiderne, kun gamle arbeidskamerater. Det er for meg så påfallende at jeg lurer på om det har en konkret årsak, eller er det arbeider-perspektivet som er blitt borte i all innovasjonen? Når valget av stemmer blant annet er en stortingspolitiker, en styreleder, en markedssjef og forbundslederen sjøl, er det kanskje ikke tilfeldig.

Eksemplene fra tekstil-bransjen lurer jeg på om er tatt med kun fordi Industri Energi nå også inkluderer det tidligere tekstilarbeiderforbundet. Det virker for meg litt hodeløst når blant annet Moods of Norway hylles for innovasjon, mens produksjonen fremdeles skjer i lavkostland. Den er kanskje også for arbeidsintensiv til å «innoveres hjem».

I dette heftet og i mange andre sammenhenger trekkes den norske arbeidskulturen fram som en motvekt til en autoritær kultur som preger andre deler av Europa. Er det hold i påstanden om den norske arbeidskulturens egalitære natur, eller er det bare noe vi liker å pynte oss med? Forutsetter påstanden at vi tenker bort klasser? Det er ikke min erfaring i hvert fall at ingeniører og sivilingeniører bidrar til å løfte fram det gode fagarbeidet eller framsnakke andres bidrag til det ferdige produktet. Profesjonsskillene – og klasse-skillene – lever i beste velgående, selv om verktøyene vi bruker er databaserte og uunnværlige for de fleste, enten det er varer eller tjenester som produseres.

En progressiv industripolitikk må kunne åpne veien videre når oljevirksomheten må trappes ned. Jeg er usikker på om Industri Energi står for en slik politikk. Det er i hvert fall vanskelig å få øye på den i dette heftet.

Kari Celius

I forbindelse med sitt femtiårsjubileum har forlaget Pax fått historiker Kim G. Helsvig til å oppsummere, under tittelen Pax forlag 1964–2014 og den noe mer fiffige, doble undertittelen En bedrift.

I 1964 ble forlaget etablert i forlengelsen av tidsskriftet under samme navn, gitt ut av Folkereisning mot krig og laget av «unge militærnektere og pasifister i tjueårene, pluss den 31 år gamle Johan Galtung». Tidsskriftet ble kjapt utvidet. Undertittelen Pasifistisk månedstidsskrift ble fjernet, og første nummer i 1964 hadde temaet «Pop, sex og pax».

Pax var fra begynnelsen av et radikalt forlag, uten tette bånd til noe parti, men med et ønske om å «bidra til en mer generell «radikaliseringsprosess» i det norske samfunnet.» En av forlagsgründer Tor Bjerkmanns forretningsideer var å kontakte norske forfattere som tilhørte andre forlag, men som passet mer naturlig inn i et radikalt forlag. Bjerkmann hadde sterk tro på at det ville garantere Pax suksess.

Politiske pocketbøker til folket

Forlaget ble kjapt banebrytende innen politiske og samtidsorienterte billigpocketer, med en unik kombinasjon av innhold og form. En av annonsene de brukte, illustrerer forlagets dybde. Slagordet er «En god avis speiler døgnet – billigboken gir deg bakgrunnen». Annonsen viser Dagbladet-faksimiler med ulike oppslag og notiser koblet til forsider av ulike bøker fra Pax’ sortiment.

Spenningen mellom det sentrale og det tilgjengelige eksisterte også i forlagets katalog. Pax prøvde bevisst å «finansiere de «egentlige» og «viktige» Pax-bøkene ved at man med jevne mellomrom utga bestselgere med bredt nedslagsfelt.» Men bredden var ikke alltid i løsrevet fra politikken. I serien «Barnepax» ga forlaget ut «barnebøker med mening», som Eventyr fra Vietnam og Da barna tok makten. Med boka Hva skjer i Nord-Norge? av Ottar Brox lanserte Pax alt på 60-tallet den selverklærte venstrepopulismens inntog i norsk politikk.

De omtrent to millioner Pax-bøker som ble spredt i det norske samfunnet fram til midten av 1970-årene var i stor grad bærere av en antiautoritær, kritisk og ofte populistisk og elitekritisk holdning som kunne inspirere langt utover den radikale venstrebevegelsen.

En forfatter med flere ny- og gjenutgivelser på Pax, var Jens Bjørneboe, blant annet fordi billigbokformatet kunne nå et langt større publikum «blant ellers ikke kjøpekraftige mennesker. Dvs. dannede mennesker.» Pax ga også ut den første utgaven av George Orwells Animal Farm på norsk, under tittelen Kamerat Napoleon. Og i forlagshistorien kan vi lese at den «ga et godt signal om forlagets profil i den første tiden. Boken solgte godt og ble senere trykket opp i mange nye opplag.»

Designadel

Et annet adelsmerke var bøkenes design, som «signaliserte at disse billigbøkene var helt annerledes», med «et karakteristisk uttrykk og en særegen identitet». Enkle, men hardtslående forsider preget av stiliserte illustrasjoner, solid typografi og god fargebruk.

Historiegjennomgangen er også illustrert med en forside fra hvert av forlagets femti leveår. Et veldig fint grep, som dessverre havner litt i bakgrunnen av lesinga underveis, fordi forsidene, i likhet med bokas andre illustrasjoner som regel er plassert i utakt med bokas innhold.

Det at boka er organisert langs en uklar tematisk inndeling, gir mange hopp fram og tilbake, som gjør det vanskeligere å forstå hvor på tidslinja man befinner seg, og som sannsynligvis gjør boka mer langdryg og repeterende enn nødvendig. Her kunne tydeligere kronologi og et skarpere skille mellom ordinær historisk gjennomgang/oppramsing og de større begivenhetene vært til hjelp.

Sirkus Pax

I en sammenligning Fredrik Engelstad gjorde til sin doktoravhandling, kom det fram at Pax-medarbeiderne la langt større vekt på å være modige og fantasifulle enn sine kolleger i de andre forlagene. I boka får vi høre om jevnlige opphold i Tunisia for forlag og forfattere, for å – med Bjerkmann – «bruke opp underskuddet». Hvor blant annet «Ottar Brox møtte den tunisiske landbruksministeren og intervjuet lokale fiskere med Jon Elster som tolk.»

Etter at Trygve Hegnar i Kapital ønsket forlaget en stille død og forlagssjefen jobb i en pølsebod, stilte daværende leder Paul Hedlund i lånt pølsebod i Lille Grensen med gratis wienerpølser og tilbud på Pax-bøker. Pax solgte støtteaksjer, Hegnar ble utnevnt til «ærespaxsjonær».

På 80-tallet satte de i gang en salgsaksjon hvor de solgte bøker fra to NSB-tog som kjørte over hele landet og fra sirkustelt ved Munch-museet på Tøyen i Oslo, hvor Einar Førde holdt foredraget «Dei ideelle forlaga si rolle i det norske kulturbilete».

En annen banebrytende fortelling oppstår da billigutgaven av PaxLeksikon kom i 1982. Forlaget etablerte samarbeid med en liten bokhandel i Volda drevet av Harald Haugen som prøve å nå et større publikum utenfor lokalsamfunnet gjennom salg på postordre. I dag er Haugen Bok Norges største nettbokhandel.

Når forlaget gjentatte ganger måtte redde seg inn økonomisk, skjedde dette gjennom kraftig mobilisering av leserne. Dette var blant annet utgangspunktet for Aksjon Gjennombrudd allerede i 1965, hvor man rekrutterte hundrevis av faste bokkjøpere som tegnet seg for en treårsperiode.

Som det står i boka:

Forlagets spektakulære redningsaksjoner og finansielle disposisjoner gjennom 1980-årene står ikke tilbake for mye av den såkalte jappe-tidens finansakrobatiske øvelser. Idealisme, optimisme og kapitalisme gikk hånd i hånd gjennom tunge og kritiske år.

Fra vekst og fall til stabilt sideleie

De to første tiårene i Pax var kronet med vekst, men parallelt påløp vel så store likviditetsproblemer. Forlaget sto ovenfor økonomisk ruin og nedleggingstrusler minst sju ganger før tjueårsjubileet. I følge egne ord skyldtes ikke utestående betalinger «for mye rot», men rett og slett «for lite penger». Mens resten av Vest-Europa sto midt oppi et studentopprør meldte Morgenbladet på forsideplass i 1968 at «Pax balanserer på randen av konkurs».

Mye av forlagets vekst kom nettopp fra voksende studentbefolkning i Norge. Både i forlagets oppstartsfase, under den «akademiske demokratiseringsbølgen i kjølvannet av det internasjonale studentopprøret» og mot slutten av 80-tallet, da arbeidsledigheten steg og studenttallene økte.

Ved inngangen av 80-tallet var forlaget «redusert fra å være et flaggskip for en bred, entusiastisk og framgangsrik venstrebevegelse (…), til å bli et miniforlag med tre ansatte». Det var på denne tida også enighet om at til og med bokdesignet – «forlagets gamle adelsmerke» var blitt altfor dårlig.

Ved å anskaffe en aksjepost i De norske bokklubbene på 90-tallet kom forlaget seg gjennom en økonomisk snuoperasjon som muliggjorde konsolidering og forsiktig ekspansjon til å bli et lite forlag med åtte–ti ansatte. Etter dette har Pax kunnet skyte inn kapital til andre «trengende», som Tronsmo, Morgenbladet, Klassekampen m.fl.

Det kommer også fram av boka at Pax kanskje har hatt en reelt sterkere posisjon enn rykte i nyere tid. Blant annet gjennom å være hovedforlag til den anerkjente franske sosiologen Pierre Bourdieu i Norge. De har også mange oversatte skjønnlitterære nobelprisvinnere i katalogen. I tillegg til at folk som tidligere har spilt en viktig rolle i forlagsdriften og deltar aktivt i den pågående politiske debatten, som Rune Slagstad, fortsatt sokner til Pax.

På tross av sterke innslag er det allikevel lite igjen av politiske billigbøker, oppsiktsvekkende design og spektakulære stunts. Men det er kanskje ikke Pax aleine som skal ha skylda for det? Markedet for «billigbøker med mening» er betydelig mindre, rommet for de større radikale prosjektene viser seg trangt, med noen hederlige unntak.

På nittitallet postulerte Bjørn Smith-Simonsen (som er nummer tre i rekken på Pax-tronen etter Bjerkmanns oppstart og deretter et turbulent forsøk på kollektiv ledelse, hvor alle ansatte skulle ha lik medbestemmelsesrett i alle beslutningsprosesser, med medførende stress, mas, overarbeid og økonomisk kaos) at det ikke lenger var noen som skrev ting som «representerer et vitalt alternativ til dagens post-sosialdemokratiske forretningsdrift».

På 80-tallet kunne man gjennomføre et prosjekt som Pax-leksikonet med 400 involverte bidragsytere uten godtgjørelse, ment som et moderne og oppdatert motstykke til Arbeidernes leksikon produsert av miljøet rundt Mot Dag på tredvetallet. I nåtidas alternativ-leksikale litteratur finner vi Cappelens Forslags konversasjonsleksikon, med rundt 80 bidragsytere på tekstfronten, flere hundre har bidratt med forhåndsfinansiering (til forveksling lik Pax-modellen på 60-tallet). På samme måte som Pax-leksikonet har dette blitt omtalt som et con amore-prosjekt, men det fyller altså en noe annerledes rolle.

Populisme i nye kanaler

Pax forlag begynte som en reaksjon på den «undertrykkende konvensjonalismen i det norske debattklimaet» og «så dagens lys som et opprør mot en trang norsk debattkultur på begynnelsen av 1960-årene, midt i den sosialdemokratiske velferdsstatens «lykkelige øyeblikk»». Pax’ venstrepopulisme baserte seg på en kritikk av «sentrum», i betydning høyresida og de dominerende og Nato-vennlige delene av Arbeiderpartiet.

Når Kim G. Helsvig avslutter med et såkalt «uvitenskapelig etterskrift» er boka på sitt mest kritiske og verdt å lese. Han peker ut til et «gryende, og av og til kokende, populistisk opprør mot de politiske og kulturelle elitene» i Europa, og fraværet av dette og andre internasjonale samtidsdramaer i Pax sin katalog de senere årene.

I norsk kontekst viser han til at tidligere Pax-aksjonær Hans Rustad har fanget opp noe av denne protesten gjennom det elite-, innvandrings- og islamkritiske nettstedet Document.no, startet opp i protest mot «konsensusideologien i norske medier».

Men samtidig med en høyrepopulistisk framgang framhever han «kraftfulle venstrepopulistiske partier» i flere av de landene der krisen har rammet hardest, som Syriza i Hellas og Podemos i Spania.

For det finnes også en venstrepopulisme å regne med, og den er i likhet med Hva skjer i Nord-Norge? og andre sentrale Pax-utgivelser fortsatt basert på solid motekspertise, men Helsvig skriver at dette i dag, framfor å komme til syne i billigbøker, mobiliserer på sosiale medier.

Da er det kanskje ikke rart Pax må ty til utgivelser om luestrikking for å holde forlaget økonomisk flytende. Derfor blir dette fortellingen om hvordan Pax går fra en bedrift til en av mange bedrifter. Så selv om boka til tider tærer på tålmodigheten, har den en god balanse mellom underholdning og opplysning, og bør leses av alle som interesserer seg for kulturbransjens utvikling og venstresidas historie. Dessuten er det forhåpentligvis noen halsbrekkende momenter som kan være til inspirasjon for radikale hobbygründere.

For mest av alt får boka meg til å kjenne på ønsket om et kraftfullt, radikalt og folkelig prosjekt også her til lands, og da kommer man ikke utenom å bygge tilsvarende motekspertise.

Fredrik V. Sand

Tristram Hunt:
Kommunist i frack
Stockholm: Leopard, 2013, 456 s. Oversatt av Stefan Lindgren.
Original: The frock-coated communist London: Penguin, 2010, 464 s.

Da jeg kom over en relativt nyoversatt Engels-biografi i en svensk bokhandel, tenkte jeg at den kunne være «kjekk å ha» – om jeg skulle få god tid en gang. Da jeg likevel begynte å bla litt hist og her, blei jeg entusiastisk! Dette er en av de beste biografiene jeg har lest. For så vidt er det godt kjent, både fra Marx’ og Engels’ egne skrifter og fra sekundærlitteraturen, hvordan de utviklet tenkningen sin gjennom kritikk av den tyske filosofien og på analyse av engelsk industrialisering og franske revolusjonserfaringer. Men hos Hunt er denne historien usedvanlig spenstig og lærerikt fortalt, og interesserte vil ha utbytte av å lese denne boka enten de kan sin Sosialismen fra utopi til vitenskap eller ikke. Det betyr selvfølgelig ikke at alt er hevet over kritikk. F.eks. mener jeg at Hunt nedvurderer Marx´og Engels´ analyse av erfaringene fra Pariserkommunen.

Et viktig forehavende for Tristram Hunt (f. 1974) – historiker, programskaper og et framtredende medlem i Labour Party – er å vise at Engels var noe mer enn en helt nødvendig diskusjons- og tenkepartner for Marx, og mer enn en økonomisk støtte for han og familien hans. Likevel har biografien befestet forestillingen min om at den mest avgjørende innsatsen til Engels lå nettopp her, sjøl om han også var viktig som politisk organisator, aktivist, polemiker og teoretiker. Hunt legger særlig vekt på Engels´ systematiske studier av Arbeiderklassens levevilkår i England (1845). Tre år etter var han medforfatter til Det kommunistiske manifestet. De viktigste teoretiske bidraga hans var ellers analysen av familien og kvinneundertrykkinga, og videreføringen av arbeidet med Kapitalen etter Marx` død. Han skreiv også om militære spørsmål, der han hadde egne erfaringer, og trakk inn moderne natur-vitenskaplige perspektiver i filosofien.

Noen vil huske at historikeren Øystein Sørensen i sin jakt på totalitære ideologier i Drømmen om det fullkomne samfunn, la stor vekt på Engels´ grovt rasistiske uttalelser om slaviske folk. Hunt bekrefter at Engels hadde disse holdningene, men han setter dem inn i en historisk sammenheng, og viser hvordan han kom på bedre tanker. Han polemiserer mot dem som vil gi Marx´ og Engels´ tenkning ansvaret for totalitarisme og undertrykking i deres navn. Hunt gjentar også hvordan Marx og Engels utviklet synet sitt fra å se på kapitalismens spredning gjennom imperialismen, som i hovedsak «siviliserende» og historisk progressiv – til i hovedsak å bli anti-imperialister.

Det er fullt begripelig at tida gjorde det mulig å skape en teori som den marxistiske /engelsistiske, men det er litt vanskeligere å forstå hvorfor akkurat Friedrich Engels skulle komme til å bli som han blei, og spille den rollen han gjorde. At han fulgte i farens fotspor som kapitalist, da han gjennom 20 år ledet familiens tekstilindustri i Manchester, må riktignok forstås som et bevisst valg han motstrebende gjorde som revolusjonær, for å kunne gi Marx muligheten til å arbeide med Kapitalen. Han så på dette som et offer, sjøl om han tidvis også pleide sosial omgang i overklassekretser i Manchester, og gikk på revejakt. Men Engels var ikke bare sønn av en kapitalist. Han kom fra en pietistisk kristen familie i et ditto miljø. Han bryter tidlig med det han oppfattet som sneverheten i bakgrunns-miljøet. Ikke bare i det at han blei revolusjonær, noe som var en følge av at han i yngre år hele tida oppsøkte miljø og erfaringer som skulle vise seg å drive han videre i den retningen, men han var også personlig liberal og mye av en livsnyter, i følge Hunt. Han var først samboer med Mary Burns, en irsk industriarbeider, nesten analfabet, som han traff i Manchester, og som førte han i arbeiderklassemiljøer der. Da hun døde, blei han samboer med hennes storesøster Lizzie, som hadde vært husholderske for dem. Grunnen til at Lizzie og han ikke giftet seg var kritikken hans av den borgerlige familien, men han hadde delvis holdt forholdet til Mary skjult, siden dette var under kritikk fra både pietister, kondisjonerte og sosialister. Det siste var nok ikke bare uttrykk for illibe-ralitet, men også for dårlig erfaringer med at overklassemenn «tok seg» elskerinner fra underklassen. Da Marx etter alt å dømme fikk en sønn Freddy (Frederick) Demuth med husholdersken sin, så Engels etter at han hadde det bra hos fosterforeldrene, og lot det skinne igjennom at han selv var faren.

I litteraturen fins det en omfattende kritikk av måten Engels (d. 1895) forvaltet arven etter Marx (d. 1883) på, en oppgave han uansett tok på ytterste alvor. Kritikken har gått på at den eldre Engels angivelig var en slags positivist, determinist og reformist – og så å si den første revisjonist. Siste ordet er helt sikkert ikke sagt i denne debatten, men sosialdemokraten Hunt argumenterer for at Engels hadde stor tro på at tyskerne og det svært framgangsrike tyske SPD, kunne nå sosialismen ad fredelig vei. I ettertid antar vi at en medvirkende grunn til at det ikke lyktes å innføre sosialisme i Tyskland, nettopp var at flertallsretningen i SPD med Karl Kautsky i spissen sto for en deterministisk forståelse av den historiske materialismen. Partiet kunne konsentrere seg om organisasjon og valg, så ville utviklinga i hovedsak ordne resten, kanskje med hjelp av et lite «puff» på terskelen til sosialismen. Om denne filosofien på noen måte bygger på Engels kan altså diskuteres, men at dette i så fall skulle skyldes Engels syn på at ikke bare i samfunnet, men også naturen utvikler seg dialektisk, er jeg som Hunt uenig i.

Hunt har skrevet en biografi som elegant og svært vellykket, balanserer mellom – og integrerer – idéhistorie, stedshistorie (inspirert av moderne samfunnsgeografi, særlig i beskrivelsen av Manchester, som er et høyde-punkt i boka) – og klok individvurdering.

Boka er oversatt til svensk av Stefan Lindgren, som av noen eldre lesere av Rødt! blir husket som redaktør av m-l-avisa Gnistan (1976–1980), og som sjøl er forfatter av flere gode faglitterære bøker. Jeg har ikke sett på den engelske originalteksten, men den svenske fungerer altså meget bra.

Jørn Magdahl

«Et dobbeltjubileum for oss som har har folkestyre og nasjonal sjølstendighet som sentrale verdier», skriver Heming Olaussen om 2014 i forordet til boken. At det var 200 år siden Grunnloven ble til og 20 år siden folkeavstemningen om norsk EU-medlemskap ble høytydelig markert av Nei til EU i fjor. Som en del av markeringen gikk organisasjonen sammen med Samlaget om å gi ut dette historieverket som dekker hele den norske EU-motstanden. Resultatet er et praktverk som vil fylle alle hull i hukommelsen til vetaranene, og gi unge en mulighet til å oppleve den EU-kampen de selv var for unge til å delta i.

Det er Nei til EUs grand old man, Dag Seierstad, som har fått i oppgave å føre i pennen historien om EU-kampen. Valget av Seierstad er trygt for det finnes knapt noen andre som har så stor kjennskap både til EU-systemet og den lange kampen for å holde Norge utenfor. Seierstad har allerede skrevet en rekke hefter og årbøker for Nei til EU og de som har lest hans spalter i Ny tid og Klassekampen vet at han har et talent for å analysere og forutse direktivene og traktatene som kokes sammen i Brussel.

Boken begynner med at Seierstad skriver i førsteperson om da han sammen med tusen andre protesterte utenfor Stortinget en tirsdag ettermiddag i 1962. Mennene i lange frakker, som det ifølge Seierstad var flest av på den tiden, protesterte mot norsk innlemmelse i Fellesmarkedet, EF. Hadde de den gangen visst hvor lang og utmattende kampen kom til å bli, spørs det om ikke mange hadde mistet troen og tatt med seg hatten sin og gått hjem. Det gjorde de ikke, og de neste 50 årene kom til å bringe mange viktige slag, og heldigvis vant vi de to viktigste, i 1972 og 1994.

EU-kampen i 72 vies god plass, men hovedvekten er imidlertid på den siste folk-eavstemmingen. Fra tidligere er det skrevet langt mer om 72 enn 94. Behovet for å skrive ned den nye historien er viktigere, så det er en riktig vurdering å fokusere på 94 i dette verket. At det ikke er skrevet mer om 94, skyldes nok at det fortsatt er så nært at de fleste kan huske det. For unge EU-motstandere er det svært viktig at denne boken kommer for å gi større mulighet til å lære seg historien uten å være avhengig av gjenfortellinger fra eldre meningsfeller. Jeg har sjøl opplevd at det kan være vanskelig å hive seg inn i diskusjoner om 94 fordi man sitter på langt mindre informasjon og troverdighet enn dem som sjøl aktivt deltok i kampen.

Det er likevel enkelt å forstå hvorfor 72-kampen har fascinert mest. Mens den politiske situasjon i 94 i grove trekk er lik som i dag, er 72 virkelig fra en annen tid. Et av momentene som gjør fortellingen om EU-motstanden så interessant, er at Nei-siden vant på tross av å være «underdogen», og spesielt gjaldt dette i 72. Sjøl om de største partiene og massemedia sto på ja-siden i 94, var nei-siden godt forberedt, organisert og hadde partier og organisasjoner i ryggen. I 72 var styrkeforholdende mer groteske. Iløpet av kort tid måtte nei-siden tilegne seg kunnskap om EF, spre informasjonen i ett mer grisrendt landt enn i dag og stable en stor organisasjon på beina. Det var knapt noen hjelp å få fra myndighetene og de etablerte mijøene for skape en nøktern debatt om temaet. Nå som EU-saken er tydelelig og velkjent er det lett å glemme at det ikke er en selvfølge at det i det hele tatt ble noe EU-kamp. Nei-siden måtte kjempe for å politisere og skape engasjement om spørsmålet og foruten innsatsen som ble gjort på 60- og 70-tallet kunne Norge blitt et av de landene som tilegnet seg unionen uten en bred folkelig debatt. Det ville blitt langt vanskeligere for nei-siden å vinne i 1994 dersom det ikke hadde vært en tidligere folkeavstemning og uten erfaringene som ble opparbeidet den gang.

Etter de innledende avsnittene, går Seierstad over til den mer tradisjonelle sakprosastilen som vanligvis brukes i denne typen historieverk. Jeg kunne gjerne ha tenkt meg mer førstehåndsbeskrivelser og litterære virkemidler. Seierstad har aktivt deltatt i EU-kampen sjøl, så det skulle være mer enn nok å ta av. Teksten bærer også litt preg av at alle som nevnes bør faktisk blir nevnt, og at alle betydningsfulle hendelser skal med i historien. Tidvis kan det bli litt mye oppramsing av styremedlemmer, møtevedtak og voteringsoversikter. Dette gjør at boken ikke får den samme nerven som i Kjell-Erik Kallsets Makta midt imot om EU-kampen i Arbeiderpartiet. Det kan virke som om redaktørene i Samlaget deler mitt savn etter Kallsets beskrivelser, for Makta midt imot er hyppig sitert i boken. Til Seierstads forsvar skal det sies at det nok nødvendigvis må bli på denne måten når man skal skrive et historieverk på oppdrag fra en organisasjon. Det blir viktigere å få med alle bidragsyterne, betydningsfulle hendelser og personer enn at boken flyter som fortelling. Kapitlene om EU-kampen i fylkeslagene virker for eksempel mest som et frieri for å få finansiert boken og er ikke like interessante for en leser som ikke har vært aktiv i et fylkeslag sjøl. På den andre siden passer det godt at en bok om nei-siden bærer preg av å ha blitt til gjennom en demokratisk prosess med inslag fra hele landet. De som først og fremst har fortjent denne boken, er de som sikret nei-flertall i folkeavstemingene, og det ville ikke passet Nei til EU å lage en bok med mål om å tilfredstille en kritiker i Oslo.

Seiarstads brødtekst er imidlertid bare halve boken, for på hver eneste av bokens 300 sider er det bilder eller tekstbokser med morsom og interessant informasjon. Dette er et praktverk som bør ligge på stuebordet og blas i hyppig. I en tid der det mases om stadig mer digitalisering, er dette et eneste stort forsvar for den tradisjonelle papirboken. Det er gjort en stor jobb med å samle bilder, faksimiler, plakater og effekter for å krydre boken; og sidene er brede, fargerike og av tykt papir. Bare for bildene ville denne boken vært verdt kjøpet. I boksene kan man lese morsomme fakta som når Aftenposten på lederplass i 1972 gjorde narr av at Folkebevegelsen arrangerte et møte om EF og kvinnene. Ifølge lederskribenten var det så idiotisk at man like godt kunne arrangere møter om EF og skiløperne eller EF og frimerkersamlerne. Klassekampen gjorde også en pinlig blunder på lederplass da de i 1970 skrev at Folkebevegelsen kun «representerer den statsmonopolitiske norske landbrukskapitalen og en del annen norsk kapital som strir mot EEC.»

Det skyldes kanskje det store antallet av slike bokser, for det må ha godt litt i surr for ombrekkerne noen steder. Enkelte av boksene er grønne og andre er blå, uten at jeg skjønner om det er av estetiske grunner eller om det skal symbolisere innhold av en annen karakter. Av og til virker det som om det er Seierstad som er avsender, noen ganger står det «vi» i teksten uten avsender, og det varierer om siteringer fra andre kilder er i kursiv eller ikke. Det er ikke noe stort problem for et historieverk til en organisasjon, men for en politisk nøytral leser eller for bruk i forskningsøyemed kan det virke litt slurvete å ikke ha en konsekvent linje for fremstillingene i tekstboksene.

Evnen til å gi ut et praktverk som dette i en tid der EU-debatten i praksis er død, er et styrketegn for nei-bevegelsen. En bok som dette er med å lage en felles historieskrivning og kultur i Nei-alliansen, og det trengs for å hindre at bevegelsen faller fra hverandre utenom de kortsiktige kampene. Sjøl om kampen om EU-medlemskap virker vunnet i uoverskuelig fremtid, er det nok å ta fatt på i kampen for folkestyre og sjølstendighet. I kampen mot EØS og Tisa-avtalen, er det mye styrke å hente i historien til norsk EU-motstand. Ikke minst viser den at det er mulig å få til bred folkelig mobilisering mot kompliserte handelstraktater sjøl med mektig motstandere som helst vil tie saken i hjel.

Stian Nicolajsen

På bokas vaskeseddel er den beskrevet som «en morsom og politisk selvhjelpsbok for deg som lurer på om du er feminist, eller som bare vil få bekreftet at du har rett». F-ordet er langt fra den eneste feministiske boka utgitt i Norge de seneste åra, med forgjengere som Rosa prosa, Råtekst, Bitterfitter, Generasjon Sex og Bullshitfilteret er det all grunn til å stille spørsmålstegn ved nødvendigheten av en ny slik bok. Derfor ble jeg svært forventningsfull da jeg leste forordet:

Det finnes hundrevis av bøker om feminisme, så hvorfor skrive en ny? Vi har to hovedgrunner: For det første ønsker vi å skrive om det som skjer akkurat her og nå. Vi tror nemlig vi befinner oss midt inne i en ny bølge i norsk feminisme. Og for det andre ville vi skrive en bok som kan leses av hvem som helst – ikke bare de som har tatt mastergrad i kjønnsteori eller likestillingsstudier. Kanskje mest av alt ønsker vi oss unge lesere (…) Vi håper å nå deg som er enig i vår påstand om at kjønn fremdeles har for stor innflytelse over spillerommet i våre liv, men som ennå ikke har tatt steget over til feminisme. Og deg som allerede er en svoren feminist. Og så vil vi veldig gjerne nå deg som bare er nysgjerrig.

Intensjonen om å lage en bok om feminisme for folk flest er god, og forfatterne gjør et godt forsøk. Boka har et kult og lettlest format, med tøffe fonter, tegneseriesnutter, punktlister og illustrasjoner. Dette gjør at forfatterne kan formidle tidvis tung teori på en lettfatta og ukomplisert måte. Bok- og filmtips, lister over kvinnelige forbilder og feministiske aksjoner fra hele verden er inspirerende. Siste delen av boka er en liste over 155 grunner til å være feminist, dette er et effektivt virkemiddel som understreker behovet for feminisme og avslutter boka med en eksplosjon.

Dessverre kan det virke som om forfatterne prøver å favne over en for stor gruppe lesere: De vil skrive en bok som appellerer til de yngste og ferskeste feministene, samtidig som den skal tilfredsstille den eldre gardes behov for nye ideer og debatter. Resultatet blir en rotete blanding av ABC-feminisme og ting for spesielt interesserte, med tematikk og vanskelighetsgrad som varierer fra kapitel til kapitel. I ett kapitel blir hersketeknikkene presentert, i det neste får vi inngående beskrivelser av svensk kvinnebevegelse, så følger et kapitel om sexisme, deretter et brev fra Marta Breen om kvinnebevegelsens forhold til sex.

I bokens første kapitel omtales en såkalt fjerde bølge feminisme, som forfatterne mener foregår nå.

Hvis vi skal trekke fram én ting som kjenne-tegner den fjerde bølgen, vil vi hevde at det er en økt vilje og evne til å se sammenhenger mellom ulike former for diskriminering. Vi vet for eksempel at det er strukturer i samfunnet som undertrykker andre seksualiteter enn den heteroseksuelle, andre opphav enn det hvite, andre klasseidentiteter enn middelklasse og andre kjønnsidentiteter enn den binære.

Forfatterne har altså gjenoppdaget 70-talls-feminismen. Allerede da snakket Angela Davis om den triple undertrykkinga (rase, klasse, kjønn), og i vår egen bevegelse diskuterte man behovet for å se klassekamp og kvinnekamp i sammenheng. Videre beskrives sosiale medier som den fjerde bølgens sterkeste våpen, og det trekkes fram at kjendiser som Beyonce Knowles og Emma Watson tar til ordet for feminisme internasjonalt. Jeg applauderer gjerne at en mer kollektiv feminisme er i vinden og at nittitallets interesse for individ og selvrealisering er passé, og syns dessuten det er hyggelig om det er andre enn Ottar som fronter feminismen utad. At feminisme er populært på sosiale medier er vel og bra, det er et godt virkemiddel for å spre meninger og ideer, rekruttere i feministiske organisasjoner og aksjoner. Å kalle dette for en fjerde bølge for feminismen blir likevel å gå for langt, da en slik bølge må innebære at kvinne-bevegelsen vokser, og at oppslutningen rundt aksjoner og aktiviteter blir større.

Jeg skulle ønske jeg kunne konkludere med at boka vil sette spor etter seg, gjennom å skape ny debatt eller rekruttere nye feminister. Dessverre er dette gammelt stoff i ny og trendy innpakning, og bidrar ikke til ny debatt. Boka fremstår som i en slags identitetskrise, der den prøver å være både lavterskel, debattbok for erfarne feminister, opplysende og underholdende – og lykkes i grunn ikke med noen av delene. F-ordet – 155 grunner til å være feminist hadde blitt en bedre bok dersom forfatterne hadde rendyrket ideen om å lage en hip og kul innføring i feminisme anno 2015. Fjern svett kritikk av egen kvinnebevegelse og flaue fortellinger om forfatternes forhold til egen klitoris, og boka kunne vært pensum i ungdomsskolen. Begreper som «interseksjonalitet» er forresten ikke kult i en bok som skal vekke yngre leseres interesse. Behovet for feminisme har riktig nok aldri vært større, og jeg ønsker en ny bølge hjertelig velkommen, men det blir nok ikke gjennom denne boka.

Kaisa Celius

Senhøstes 2014 lanserte forlaget Res Publica boka, Prekariatet, skrevet av den britiske utviklingsøkonomen Guy Standing, i norsk språkdrakt. Dette er en bok som har fått en betydelig utbredelse siden den først kom i 2011, og som har møtt bifall både fra høyre- og venstresida. Aftonbladets kulturredaktør Åsa Linderborg har for eksempel beskrevet den som den beste sammenfatningen hun har lest om klassestrukturene i vår tid, og EUs tidligere kommissær for sysselsetting, sosialpolitikk og inkludering Laszlo Andor har uttalt at den eneste måten politikere kan komme i forkant av utviklingen på, er å ta slike ideer på alvor.

Hvis man er ute etter en beskrivelse av de dramatiske samfunnsendringene som primært den vestlige verden har gjennomlevd de siste tiårene, er særlig Prekariatet, og også til en viss grad også oppfølgeren A Precariat Charter, som ble utgitt på engelsk i 2014, nyttig å lese. Standing skriver godt om hvordan monetarismen, nyliberalismen og utilitarismen har virket på henholdsvis det økonomiske, politiske og filosofiske planet og sammen skapt nye betingelser for menneskenes samfunnsmessige eksistens. Han krydrer det hele med en rekke eksempler på hvordan denne eksistensen fremtrer for stadig flere. Dessverre er dette bare én side av bøkene.

Prekariatet

Selve begrepet prekariatet er et begrep som er sammensatt av ordene prekær og proletariat. Det er altså snakk om en samfunnsgruppe som lever under særlig vanskelige, usikre og kritiske forhold. I motsetning til den tradisjonelle industriarbeiderklassen, mener Standing, er prekariatet preget av mangel på arbeidsmarkedstrygghet, stillingsvern, omstillingsvern, sikkerhet på arbeidsplassen, kompetanseutviklingstrygghet, inntektstrygghet og representasjonsrett. Og denne motsetningen, mener han, gjør at man kan snakke om mer enn bare en samfunnsgruppe, man kan snakke om en ny klasse under oppseiling.

Selve begrepet er kontroversielt, og la det med én gang være klart at denne artikkelen ikke er et forsvar for det. For enkelhets skyld, vil det likevel bli benyttet i det følgende.

Hos Standing er det en nær sammenheng mellom de monetaristiske, nyliberale og utilitaristiske reformene og fremveksten av prekariatet. Ja, prekariatet fremstår på mange måter som kronen på verket, som en desorganisert, lavtlønnet og individualisert kilde til andres rikdom. Selv om dette er en utvikling som har vært drevet frem i nærmere 40 år, akselererte den ytterligere i kjølvannet av den økonomiske krisa som tok til i 2008. Etablerte arbeidere opplever en deklassering ved at den arbeidshverdagen som tidligere var preget av en viss sikkerhet, ikke lenger er det. Samtidig blir det stadig vanskeligere for ungdom å komme seg inn på et arbeidsmarked som minner om det deres foreldregenerasjon kom inn på. Og globaliseringen bidrar til økt migrasjon og dermed en økt tilgang på utenlandsk arbeidskraft med langt lavere krav til sikkerhet.

Dette er ikke en analyse Standing er alene om. I Rød Valgallianses program fra 2005 kunne man for eksempel å lese:

De siste årene har vi sett at store grupper av arbeidstakere stiller seg utenfor den tradisjonelle fagbevegelsen. Disse har ofte ingen eller dårlige arbeidskontrakter og arbeider uten vanlige rettigheter. De viktigste eksemplene er burgerproletariatet innenfor hotell, restaurant og handel, ansatte i det nye markedet for utleie av arbeidskraft, ansatte innenfor virksomhet som er lagt ut på internasjonale anbud, og ansatte innenfor telekommunikasjon og IT.

Det originale i Standings bidrag ligger ikke i beskrivelsen, det ligger snarere i analysen av dette sjiktet. Prekariatet, mener han, er ikke bare et eget sjikt, det er en egen klasse med særlige klassekarakteristika, som han kaller det. Dessverre er dette en påstand han gjør lite for å underbygge. Han skriver mye om hvordan dette sjiktet har det, hva de opplever, hvilken eksistens de må forholde seg til og hvordan samfunnsorganiseringen bidrar til prekariatets vekst, men når han forsøker å stille det i kontrast til de etablerte klassene, da særlig arbeiderklassen, blir det hele ganske tynt.

Arbeiderklasse og prekariat

I den grad han forholder seg til arbeiderklassen som klasse, snevrer Standing det stort sett inn til bare å omfatte den tradisjonelle industriarbeiderklassen, eller det som er igjen av den. Dette kan i seg selv i høyeste grad diskuteres, men selv om man aksepterer en slik avgrensning, oppstår det uunngåelig et nytt problem når man ser det i et historisk perspektiv.

Standing er langt ifra den første som har beskrevet det prekære arbeidet. En annen som gjorde det, var en ung borgersønnen ved navn Friedrich Engels som på 1840-tallet ble sendt til Manchester for å drive familiens fabrikk der. Da han så hvilke forhold den engelske arbeiderklassen levde under, ble han forferdet, og resultatet ble i 1845 en bok om den engelske arbeiderklassens stilling og et livslangt engasjement som bør være kjent for de fleste.

Det arbeidslivet Engels beskrev, var langt i fra det regulerte arbeidslivet Standing beskriver:

Ja, det er bare enkeltpersoner som sulter i hjel, men hvilken sikkerhet har arbeidskaren for at det ikke er hans tur i morgen? Hvem sørger for at han har en jobb, hvem sørger for at han, dersom hans herre og mester, med eller uten grunn, sparker ham i morgen, kan klare seg sammen med dem som er avhengige av ham frem til han finner noen annen som kan «skaffe ham brød»? Hvem garanterer for at viljen til å arbeide skal være nok til å skaffe seg arbeid, at integritet, besluttsomhet, sparsomhet og de andre dydene borgerskapet foreskriver faktisk er veien til lykke? Ingen.

Etterkrigstidens regulerte arbeidsliv er på ingen måte noen normaltilstand for kapitalismen. Tvert imot, det som muliggjorde denne utviklingen, var at arbeiderklassen organiserte seg og sloss mot usikkerheten – mot det prekære arbeidet de var underlagt. Men selv om arbeiderklassen på denne måten endret sin egen eksistens som klasse, betydde ikke det at den sluttet å være arbeiderklasse. Det ble snarere en arbeiderklasse der den største usikkerheten – det mest prekære i den økonomiske eksistensen – ble overvunnet, i hvert fall for en stund.

Når den etablerte arbeiderklassen nå deklasseres, og det arbeidet som tidligere ikke var prekært blir det, gjenspeiler det først og fremst et annet styrkeforhold mellom klassene. Etterkrigstidens korporative velferdskapitalisme ble ikke konstruert av en håndfull lynende intelligente ledere innenfor den europeiske arbeiderbevegelsen, den ble til gjennom arbeiderklassens styrke og posisjon i klassekampen. Utviklingen Standing beskriver, kan på samme måte forstås som et resultat av arbeiderklassens svekkede posisjon og manglende evne til å fremme sine krav som klasse, noe som blant annet gjenspeiles i fallende lønnsandel i nesten hele den vestlige verden og et økt omfang av prekaritet i stadig større deler av arbeidslivet. Det betyr ikke nødvendigvis at vi er på vei tilbake til 1800-tallets Manchester, men det er, som også Standing implisitt påpeker, alarmerende tegn.

Klasse og status

I mye av det som skrives på området, er det stor forvirring rundt begrepene klasse og status. Mens det på den ene siden kan skilles analytisk mellom borger, småborger og arbeider, kan det på den andre siden skilles mellom overklasse, middelklasse og underklasse. Begge tilnærmingene kan være nyttige, men å sette likhetstegn mellom de ulike kategoriseringene bærer fort i feil retning. En oljearbeider i Nordsjøen, for eksempel, er i alle henseende en arbeider, ikke bare i marxistisk forstand, men også i den liberalistiske tradisjonen etter Adam Smith. Det har likevel lite for seg å definere vedkommende til underklassen. Mens borger, småborger og arbeider er klasser i økonomisk eller produksjonsmessig forstand, er overklassen, middelklassen og underklassen først og fremst beskrivende for status, og selv om det er en viss sammenheng, bør de ikke blandes for mye.

Det gjør dessverre Standing. Han har riktignok et mer detaljert system, med seks eller sju ulike klasser, men forholdet mellom dem defineres mer ut fra status og kultur enn ut fra klasse i egentlig forstand. For eksempel, mener han, er noe som skiller arbeiderklassen fra prekariatet, førstnevntes lojalitet til firmaet og yrket, samt ønsket om å være en fulltids lønnsarbeider. Hvor han tar dette fra, er derimot uklart. Selv om yrkesmoralen kanskje kan sies å være en medvirkende indre drivkraft også for en fulltids lønnsarbeider, er det først og fremst inntekten som er hensikten med i første omgang å selge arbeidskraften sin – akkurat som når en prekær arbeider selger arbeidskraften sin.

Et av de mest fundamentale problemene med en slik tilnærming er at klassene blir isolerte enheter, ikke i den forstand at det ikke foregår en viss utveksling mellom dem, men snarere i den forstand at én klasses eksistens for så vidt ikke er avhengig av en annen klasses eksistens. Dermed blir det hele redusert til klassens interne kjennetegn og eventuelle organisering, ikke dens forhold til en annen klasse. Om man derimot legger produksjonen til grunn, er det klart at store deler av prekariatet, hvis man skal kalle det for det, tilhører arbeiderklassen. Om en person selger arbeidskraften sin til en kapitaleier som tilbyr sikkerhet, eller om den samme personen selger arbeidskraften sin til en person som ikke gjør det, like fullt selger vedkommende arbeidskraften sin.

Prekariatets krav

I motsetning til andre tilnærminger til klasse- eller lagdeling som legger vekt på status, har Standing også en klar idé om at det finnes interesser knyttet til dette. Det er fremfor alt dette som er temaet i A Precariat Charter, der han forsøker å skissere et handlingsprogram for prekariatet, eller en liste over krav det bør stille. Mange av disse kravene er krav som i hvert fall deler av venstresida allerede stiller, som krav om samfunnslønn og krav om slutt på work-fare-ordninger, og det er også nye og originale krav som venstresida burde stille, som regulering av jobbsøkerprosesser. Samtidig er det også enkelte krav som er mer problematiske, som å kutte alle næringssubsidier og å la bemanningsbyråer få fortsette sin virksomhet, bare under noe mer omfattende regulering.

Felles for så godt som alle kravene er at de befinner seg i den politiske sfæren og er rettet mot de politiske myndighetene. Dette burde kanskje ikke være veldig overraskende, all den tid prekariatet, i motsetning til 1800-tallets arbeiderklasse, fremstilles uten motpart. Men arbeiderklassens erfaringer med å bevege seg fra prekært til ikke-prekært arbeid, burde også være et varsku. Mens arbeiderklassen som organisert klasse oppnådde sin styrke nettopp ved å møte motparten, er det få ansatser til hvordan prekariatet skal kunne gjøre noe av det samme i dette handlingsprogrammet.

Der venstresida normalt har forholdt seg til klasseinteresser ut fra økonomiske og produksjonsmessige kategorier, legger Standing heller en moralsk agenda til grunn. Rettferdighet erstatter frigjøring som krav, og rettferdigheten kan måles ut fra et sett gitte variabler. Dermed blir prekariatets kamp fort redusert til en kamp for empati. Da er det veldig vanskelig å se hvordan prekariatet kan utvikle seg til å bli «den farlige klassen».

Organisatoriske utfordringer

På overflaten kan disse distinksjonene mellom Standings posisjoner og venstresidas mer tradisjonelle posisjoner fremstå som nærmest trivielle. Når man derimot ser nærmere på de konsekvensene dette har for praktisk politikk, åpenbarer problemene seg. Siden prekariatet er en annen klasse enn arbeiderklassen, er det heller ikke noe som taler for at prekariatet skal gå inn på arbeiderorganisering. Han åpner riktignok for at det kan etableres allianser, men prekariatet må først og fremst skape sine egne uttrykksformer – sine egne partier, sine egne bevegelser og sine egne interesseorganisasjoner – som fremmer prekariatets krav. Det finnes foreløpig få eksempler på at prekariatet har organisert seg, men Standing mener likevel å finne enkelte primitive eksempler, herunder Occupy-bevegelsen, den italienske Femstjernesbevegelsen og til og med forstadsopptøyer blant minoritetsungdom i land som Storbritannia, Frankrike og Sverige.

Samtidig er det liten tvil om at Standing også treffer med kritikken sin av den etablerte fagbevegelsen. Organisasjonsprosenten går ned i så godt som alle land, i hvert fall i den vestlige verden, og det er fremfor alt i de mest utsatte områdene av arbeidslivet det er vanskelig å organisere folk. Fagbevegelsen har, av ulike årsaker, ikke forholdt seg til kapitalens offensiv, og har dermed ikke vært i stand til å forhindre den utviklingen Standing beskriver. Responsen har, videre, først og fremst handlet om å stille tilbakeskuende krav som retter seg mot å forsvare de etablerte arbeidernes interesser, mens det har vært lenger mellom offensive krav som også favner de mer prekære gruppene.

Målet for fagbevegelsen og venstresida kan ikke avgrenses til å perfeksjonere etterkrigskapitalismen og å utvide den til alle grupper. Rent bortsett fra at dette nok ville vært ganske så utopisk, har nok Standing også rett i at dette rett og slett ikke er noe prekariatet ønsker. Prekariatets fremste interesse ligger snarere i å slutte å være prekariat, å oppheve sin prekære tilstand. Samtidig blir dette, etter hvert som prekariatet blir en større del av arbeidslivet, også en stadig viktigere del av kampen for å fremme arbeiderklassens interesser. Utfordringen for fagbevegelsen og venstresida består snarere i å utmeisle en fremtidsrettet strategi for hele klassen, ikke ulikt da kvinnene kom inn på arbeidsmarkedet og gjennom det transformerte arbeidslivet. Alternativet kan fort bli å gjøre Stanings spådommer til virkelighet, å la prekariatet utvikle seg til å bli en gruppe som i stadig økende grad definerer seg ut av arbeiderklassen og dens kamp. Da vil det fort også utvikle seg til å bli «en farlig klasse» – om ikke for borgerskapet, så for arbeiderklassen.

Mathias Bismo

Det har akkurat vært fireårsjubileum for den egyptiske revolusjon. Og det er her boka til Anne Alexander og Mostafa Bassiouny begynner: 25. januar 2011 på Tahrir-plassen. Allikevel tar den for seg disse hendelsene fra et annet perspektiv enn det mest vanlige noe det i høyeste grad er behov for. Boka fokuserer på fagbevegelsen i Egypt og rollen organiserte arbeidere spilte i revolusjonen. Til tross for at den ble viet lite oppmerksomhet i vestlige massemedier på den tida, gjør boka det klart for oss at fagbevegelsen var viktig både i mange år før 2011 og under de 18 dagene i januar. Men hva skjedde så med fagbevegelsen etter Mubaraks avgang? Hva skjedde etter at de første uavhengige fagforeningene opprettes og Egyptian Federation of Independent Trade Unions (EFITU) blir til på Tahrir-plassen? Dette bidrar boka til å gi oss noen svar på, samtidig som det stilles nye spørsmål..

Både Alexander og Bassiouny kan mye om sitt tema. Journalisten Mostafa Bassiouny dekket blant annet de viktige streikene til tekstilarbeiderne ved Al-Mahalla al-Kubra før revolusjonen, og sammen med Anne Alexander fra universitetet i Cambridge, utgjør de en god blanding. De gir oss en bok som er akademisk spennende, samtidig som den er fylt av detaljerte eksempler og skildringer fra ulike fagforeningskamper. Derfor blir det en relativt lettlest bok, men som likevel er tettpakket med informasjon.

For forfatterne er boka både et politisk prosjekt og et intellektuelt/akademisk prosjekt. Dette gjør den enda mer interessant. Ifølge forfatterne kan bokas verdi måles i om den kan spille en rolle i å vinne over dem som har opplevd eller blitt inspirert av de arabiske revolusjonene til sosialistiske ideer. Forfatterne gjør det klart fra første stund at de ikke er nøytrale tilskuere, men politiske aktivister. (Bassiouny forlot jobb i Tunisia for å delta i demonstrasjonene på Tahrir). Målet deres er å kunne bidra i kampen for nettopp brød, frihet og sosial rettferdighet.

Store deler av boka tar for seg tida før 2011. Den går tilbake til Nassers tid i Egypt (Alexander har tidligere skrevet bok om Nasser) og fram til nyliberalismens inntog. Ifølge Alexander og Bassiouny finnes røttene til revolusjonen i de endringene som fant sted i forholdet mellom stat, kapital og arbeid over de siste 35 årene. Videre er det også en god historisk gjennomgang av fagbevegelsen, arbeiderklassen og ulike sektorer i detalj. Vi kan lese om streikene og demonstrasjoner og hvordan det hele utviklet seg. Og om hvordan de uavhengige fagforeningene ble til. I mange tilfeller begynte det med streiker og streikekomiteer som førte til at uavhengige fagforeninger ble opprettet. Noen ganger i samarbeid med andre, og boka tar for seg spesielt Center for Trade Union and Workers’ Services (CTUWS) og Revolutionary Socialists.

De siste kapitlene av boka går nøyere inn på hva som har skjedd i etterkant, i årene etter 2011. For de av oss som fulgte nøye med i 2011, er kanskje dette det mest spennende med boka. Forfattere går grundig til verks gjennom en periode som ofte har vært vanskelig å få grep på, spesielt fagforeningsperspektivet som ikke har vært skrevet om i samme grad tidligere. Vi får et innblikk i organisering av streiker, utbredelse av de nye fagforeningene, i tillegg hva de har klart å oppnå. Det har ikke vært noen lett vei for de nye uavhengige fagforeningene og boka gir oss en forståelse av utfordringene de har støtt på. Et hovedtema i boka er hvordan arbeiderne mangler en politisk stemme på den nasjonale arenaen, til tross for åpenbar sosial makt.

Det argumenteres for hvordan den organiserte arbeiderklassen har en spesiell rolle å spille i kampen for å realisere de politiske og sosiale kravene den egyptiske revolusjonen stilte. Til slutt legges det fram fem elementer i en slags framgangsmåte, som er viktige for å bygge opp en revolusjonær organisasjon. Dermed peker denne boka også framover, og fortjener derfor en bred leserkrets.

Hanna Kjemprud

Dei siste to åra har Vigdis Hjort kome med to romanar som handlar om dei store spørsmåla i Norge i dag: kampen om den norske velferdsstaten og forholdet vårt til «dei andre».

Den nyaste boka, Et norsk hus, handlar om tekstilkunstnaren Alma som kjem tett innpå polske arbeidsinnvandrarar. Alma blir framstilt som ganske kald, fordi forfattaren lar oss få innsyn i kva ho tenkjer om menneskeleg samhandling. Men det er nok ein ganske norsk måte å tenkja på. Alma må av økonomiske grunnar leiga ut ein del av huset sitt, og ho vil helst ha leigetakarar som såg på det som ein midlertidig bustad, sånn at ho slepp å bli kjent med dei. Ho vil ikkje ha nokon innpå seg over lang tid, og vil «ikke ha en hund eller små barn i nærheten som kanskje ville begynne å leke med henne, gå ut og inn av hennes hus og gjøre forholdet til leieboeren mer komplisert enn strengt forretningsmessig». Ein dag har ho dårlig råd og tid, og bryt sin eigen regel. Ho tar inn eit polsk ektepar, som snart blir ein liten familie. Den nyfødte dottera deira veks opp i den lille leilegheiten, mens forholdet mellom foreldra hennar og huseigaren går sin skeive gang. Alma er på venstresida, og ho likar å framstå som fordomsfri. Men i møtet med «de polske», som er måten ho omtalar dei i tankane sine, så blir ho irritert og småleg. Ho likar ikkje at dei brukar for mykje strøm og varmtvatn, dei tar seg til rette med å måka oppgangen sin, og dei kan sjå at ho drikk seg full og ikkje klarer å låsa seg inn si eiga dør. Samtidig sliter ho også med å levera oppdragsverket ho har tatt på seg i samband med stemmerettsjubileet for kvinner og grunnlovsjubileet.

Romanen har ei gjennomgåande ubehagelig stemning fordi Alma ikkje kjenner seg heime i sitt eige hus. Og stemninga blir ikkje betre når Alma og lesaren får innsikt i korleis «de polske» opplever ho som huseigar, ho som eigentleg var så velmeinande. Vigdis Hjorth har med denne romanen både skapt ei spanande historie, men også eit godt bilde på det norske i møte med dei andre.

Leve Posthornet tok anmeldarane med storm, og blei til og med sett opp som teaterstykke av Riksteatret. Det er imponerande for ei bok som handlar om noko så tørt som EU sitt tredje postdirektiv. Men også her maktar forfattaren å gjera dei store spørsmåla om kor Norge går, til ei personleg historie. Boka handlar om Ellinor som jobbar som kommunikasjonsrådgjevar i Oslo. I starten av boka opplever ho at livet hennar er tomt. Ho føler at ho gjer det same som ho har gjort i ti år, utan at det skjer noko viktig. Ho har dårlig samvit fordi ho ikkje klarer å føla dei rektige tinga, verken for kjærasten sin eller andre som står ho nær. Så forsvinner den eine kollegaen hennar, og ho må overta oppdraget han har for Postkom. Ho har aldri høyrd om fagforeninga, og kan ingenting om postdirektivet. Men i arbeidet for å få Arbeidarpartiet til å stemma for å bruka reservasjonsretten, så møter ho plutseleg noko med meining. Ho finn også vanlege folk, postbud og posttilsette, som ikkje passar inn i den glatte kommunikasjonsrådgjevarsjargongen.

Dei fleste lesarane av tidsskriftet Rødt! veit at oppdraget til romanfiguren Ellinor og kollegaene hennar blei krona med eit overraskande vedtak på AP-landsmøtet. Og ikkje overraskande får også leitinga etter meininga med livet si utløysing i løpet av boka.

Dette grepet med å knytta romanfigurane sine liv saman med store utviklingstrekk i Norge fungerer bra i begge romanane. Alma og Ellinor i seg sjølv er ikkje symbol på «det norske», eller si samfunnsgruppe. Dei er spesielle personar på sin eigen måte, og dei har ei interessant historie. Men Vigdis Hjort får også den større historia med i romanen på ein god måte. Då ho vann kritikerprisen for Leve posthornet blei det trekt fram at ho blåser liv i den politiske romanen. Det er eit sjeldan og bra prosjekt.

Ingrid Baltzersen

Ikke minst i kjølvannet av krisa i den globale kapitalismen og Thomas Pikettys Kapitalen, har interessen for Karl Marx fått en oppvåkning. Det burde samtidig føre til at Eleanor Marx, en av to døtre, blir løftet fram. Ofte omtales hun bare som «sin fars datter», men i denne rikholdige, spennende, lettleste og informative biografien forstår vi at hun spilte en viktig rolle. Ikke bare var hun en viktig sekretær, forskningsassistent og oversetter for den gamle mester, men hun førte et aktivt og selvstendig liv som folketaler, skribent og – ikke minst – fagforeningsorganisator. Som ung var hun til stede under Pariskommunen, og ledet støtte- og solidaritetsarbeidet på den andre sida av Kanalen. Tidlig skilte hun seg også ut fra den borgerlige delen av kvinne-kampen, med dens vekt på stemmerett og privateiendom, og skreiv ei lita bok som la grunnlaget for en sosialistisk feminisme. Kanskje var det som fagforeningsaktivist hun fikk størst betydning, helt fra den store fyrstikkarbeiderstreiken i 1888 til stor innsats ved stiftinga av flere fagforbund. Som organisasjonsmenneske var hun også med på lage Socialist League, forløperen til det seinere Labour. Rachel Holmes, som er historiker med Viktoriatida som spesialfelt, lar det skinne gjennom at Eleanor Marx var en aktivist og praktiker som førte farens ideer ut i livet, samtidig som hun videreutvikla dem i feministisk retning. Hennes personlige liv var langt fra lett, og mennene i hennes liv får et lite glamorøst ettermæle. Og hvilken betydning kunne ikke Eleanor Marx ha fått om hun ikke hadde tatt sitt eget liv, bare 42 år gammel.

For snart tjue år sida hadde den indiske forfatteren Arundhati Roy sitt internasjonale gjennombrudd med romanen Guden for små ting, som også er en bestselger på norsk. Etter det har hun holdt seg til essaysjangeren, i tillegg til å være en politisk aktivist med stort nedslagsfelt både innenfor og utafor Indias grenser. Hennes artikler, taler og intervjuer har etter hvert blitt samla i tallrike bøker. Dessverre slutta hennes forlag, Pax forlag, tidlig med å gi ut norske oversettinger, men her i tidsskriftet har vi fått plass til flere tungtveiende bidrag (det siste i nr. 2/2014.) Hennes siste artikler er nå satt mellom to permer, og de er som alltid opplysende, inspirerende og fulle av kampvilje. Ved siden av Eduardo Galeano og Naomi Klein er det ingen som byr på noen tilsvarende lesefest. I Capitalism. A ghost history er det igjen hjemlandet som står i sentrum, og ingen leser sitter igjen med naive forestillinger om «verdens største demokrati», en anstendig middelklasse eller et samfunn der gandhistiske ideer fyller milliardærenes og den politiske klassens sjel. Vi blir også minnet om den dype Kashmirkonflikten, som i disse dager igjen bringer to atommakter i direkte konfrontasjon. For å få med Roys internasjonale betydning, avsluttes det hele med en tale til Occupy-bevegelsen i USA. De som er interessert i å lese mer av – og om – Arundhati Roy på norsk, kan for øvrig henvises til et eget Roy-nummer av tidsskriftet Agora (nr. 4/2012).

Blant vår tids marxistiske teoretikere er det få som har så stor betydning som Ellen Meiksins Wood, en ledende historiker og samfunnsviter som arbeider både i USA og Storbritannia. I tillegg til egne arbeider, har hun vært en viktig inspirator, bl.a som redaktør både i New Left Review (London) og Monthly Review (New York). Ettersom det ikke er så lett å vite hvor man skal starte i et rikholdig forfatterskap, som spenner over temaer fra antikkens Hellas til dagens imperialisme, har vi nå fått en førstehjelp gjennom boka The Ellen Meiksins reader. Redaktøren har gjort en kjempejobb ved å lage utdrag fra bøker og artikler, som ikke er presentert etter utgivelsesår, men etter åtte sentrale temaer. Det viser både bredde og fordypning. En av de røde trådene er historisk materialisme, der kapitalisme ikke blir studert gjennom økonomiske «lover», men plassert i en spesifikk historisk sammenheng der formene for klassekamp og maktutøvelse står sentralt. Ikke minst er forfatteren kjent for sin påvisning av at kapitalisme så visst ikke er en naturtilstand, men i sin britiske form opprinnelig sprang ut av klassekamp og eiendomsforhold på landsbygda, der det ikke er handel, men utbytting av menneskelig arbeidskraft i produksjonen, som er kjernen. Et annet hovedtema hos Wood er statens rolle i de ulike historiske epoker. Derfor plasserer hun også staten – særlig i dens militariserte form – som en bærebjelke i dagens imperialisme, der andre nøyer seg med å se på flernasjonale storselskaper og frittsvevende finanskapital. Selv om det tidvis er en tettpakket argumentasjon med høy detaljrikdom, er det langt mer kronglet fagsjargong enn hos mange fagsøstre og – brødre. I utvalget har nok redaktøren også bestrebet seg på å få med tekster som er lettest tilgjengelig.

Tore Linné Eriksen

Stein Buan:
Slikt å gjøre, slikt å føre (med Jonas Gahr Støre)
Steinbrøttet 2014, 171 s.

Boka er tenksom og pratsom på en lett tilgjengelig og morsom måte. Det er en tekst som har mange former; intervjuer, små historier, historie, sitater, sangtekster, essayistiske strekk og brev.

Forordet har en passasje som går sånn:

Under tvil har jeg vedtatt å gi ut denne boka. Jeg måtte ha mange møter med meg sjøl, før vedtak kunne fattes. Ingen andre har deltatt på møtene. Det er heller ingen andre enn meg som har lest sakspapirene før vedtak. Når kritikken kommer, kan jeg ikke skylde på dårlige rådgivere.

Jeg er en fredens mann. Jeg misliker sterkt vedtaket og den situasjonen det kan sette meg i.

Jeg går ut fra at boka er skrivi av nødvendighet. Buan er en stemme fra grasrota, fagforeningsmedlemmene, lokalt politisk liv. Han skriver og sier at det er sorgen over arbeiderbevegelsens utvikling som gjør boka nødvendig. Det er det han vil undersøke og finne ut av.

Spørsmålene boka tar opp er også mange, men jeg vil ta tak i de to jeg oppfatter som de viktigste.

Det første er hvordan og hvorfor Arbeiderpartiet (Ap) og fagbevegelsen gikk fra å være for arbeidsfolk til å bli en del av maktapparatet og «hele folkets» bevegelse.

Det andre er hvordan og hvorfor det å være nederst i et hierarki gir forfatteren opplevelsen av å være underlegen. Og hva det gjør med motivasjonen til å skrive. Og problemene med å få teksten ferdig.

Vi tar spørsmål en først

Sammenhengen mellom «basis og overbygning», det materielle og politiske. Kapital, klasse og organisasjoner. Disse «parene» er fra marxistisk politisk teori og høres vanskelig ut, men Buans bok gjør det enkelt å forstå hva det handler om. Utviklinga av Arbeiderpartiet og fagbevegelsen fra kamporganisasjoner til maktbastioner. Fra framtidsoptimisme til en del av undertrykkingsapparatet.

Han skriver mest om Arbeiderpartiet. Små historier om lokale størrelser, familiemedlemmer, idrettslag og fotballkamper skriver han fram utviklinga i arbeiderbevegelsen som han har så stor sorg for.

Gjennom intervjuer med blant annet Martin Lekøen, tidligere klubbleder på Jøtul jernstøperi, Odd Andreassen, tidligere klubbleder på Norema fabrikker og Hilde Brørby Fivelstad, ordfører i Jevnaker kommune for Arbeiderpartiet, skriver han fram historier om endringene i Arbeiderpartiet.

Gahr het familien som eide Jøtul og som etter streiken i 1976 solgte hele selskapet til Nocem. Her stammer Jonas Gahr Støres mange millioner fra. Han er som kjent leder i Ap. Et av gjennomgangsspørsmålene i boka er hvordan Brundtland og «arvingene» har endret Ap slik at det ble mulig å velge en millionær som leder i «arbeidernes» parti.

Buan bruker sidekommentarer, nye spørsmål og historier for å belyse dette. Han gjør det spennende, og på en måte sånn at du kan bruke dine egne erfaringer (lokalt eller fra rikspolitikken) som del av opprullinga.

Intervjuet med Odd Andreassen gir klokt innblikk i hvordan nedlegging av arbeidsplasser bryter opp gode arbeiderkollektiver, setter folk opp mot hverandre og «privatiserer» felles problemer. Her får vi vite hvordan bedriften og lokalpress framstiller en virkelighet ingen ved fabrikken kjenner igjen. Han snakker om arbeidsfolk og er lokalpolitiker for AP.

Ordfører Fivelstad framstår som en drivende god lokalpolitiker (Ap i Jevnaker fikk 56 % av stemmene ved kommunevalget 2007). Da Kistefoss(eid av Kristen Sveaas) åpna den første høstutstillinga i 2007 med bilder av Aksel Waldemar Johannessen, holdt hun en tale der gleden over at arbeiderklassens maler var hovedutstiller ble uttalt. Ellers snakker ikke Fivelstad om den allestedsnærværende arbeiderklassen. Hun snakker om folk i Jevnaker, at Ap skal være for alle.

Buan bruker lokale forhold til å stille viktige spørsmål om hvordan Ap har kunnet utvikle seg fra å være det viktigste partiet for arbeidsfolk til å bli «for alle». Hva det har gjort med Ap å være «for alle». Endringer som gjorde at vi tenker på oss sjøl som forbrukere heller enn skapende arbeidsfolk. Forandringer som har ført til at demokratiet er skrumpa inn.

Så til spørsmål to

Buan bruker mye plass og gjentakelser på temaet å skrive. Han har brukt seks år på å få boka ferdig, og den minste lille unnskyldning for ikke å jobbe videre har han gripi med begge henda. Det er kjent for mange som har noe å si, men som ikke riktig tør eller vet hvordan. Han diskuterer grundig hvordan plassen i hierarkiet preger sjøloppfatninga. Mange flinke har skrivi om dette, grundigere, bedre, morsommere …

På side 42:

Etterhvert har det gått opp for meg at vegringa er mer enn en privat affære for meg. … Mye engasjement går således tapt. Vegringa er innvevd i det store problemet jeg prøver å tenke rundt. Den er en del av årsaken til arbeiderbevegelsens forfall.

Han kritiserer arbeiderbevegelsen for manglende skolering av medlemmene i politiske og sosiale spørsmål. Ja, hele venstresida får så hatten passer i disse viktige sakene. Han stiller ganske djuptgående spørsmål om hva slags demokrati vi har når vanlige folks stemmer ikke når ut.

I et brev til forlagssjef Kolmannskog i Manifest forlag i 2009 drøfter han ganske inngående sitt utgangspunkt som en vanlig mann. Var det for vanskelig å skrive om Arbeiderpartiets forandring, arbeiderbevegelsens forfall? Hadde han det som skulle til? Var det de riktige spørsmåla? Brevet er også ei historisk beretning om bevegelsens vekst og fall? Personifisert gjennom Buans far.

Det er et viktig brev

Buans bok har også noen svakheter. Den viktigste er at han kunne gjort vedtak om at den kunne vært litt strammere redigert.

Det andre viktigste er at den kunne vært lenger og sånn sett fått plass til å drøfte svar på noen av spørsmålene i boka. På den annen side kan vi bare be om ei bok til.

I Slikt å gjøre … tar han med ei historie fra ei anna bok han har skrivi, Gerhardsenlandet (Boksmia forlag 2004), ei politisk oppveksthistorie fra Roa med jernbanen som drivhjul. Hvis forfatteren skulle ha flere eksemplarer (bestill direkte hos S.B. Eller finn den på biblioteket) vil jeg anbefale å lese denne boka som oppfølger til Slikt å gjøre …, sjøl om den er utgitt før denne boka. Boka forteller konkret om drømmene og mulighetene folk så i åra etter 1950. Forbedringer for vanlige folks hverdager og utdanning til vanlige arbeiderunger. … Historia om da farmora til Buan fikk fast arbeid i kommunen som reinholder, etter å ha vaska for rikfolk sia hu var jentunge, blei organisert i Kommuneforbundet og fikk medlemsbok, er ei av de vakreste historier jeg har lest.

Stein Buan er utdanna telemontør, har jobba som vaktmester, er forfatter, dikter og musiker. Han skriver også for lokalavisa Hadeland, er aktiv i lokalt og regionalt kulturliv og tillitsvalgt i Fagforbundet Lunner. Han har utgitt flere bøker.

PS! Buan har de mest fantastiske fotnoter.

Bestilling av bøker kan sendes til S. Buans e-post: stein.buan@hebb.no

Taran Anne Sæther

I Solomia Karolis første bok Sigøynerkongens datter beskrev hun sin egen oppvekst, først som barnehjemsbarn i Tyskland, så som utsatt for mishandling og psykisk terror i sin egen familie i Norge på 1960–1970-tallet og deretter som barnevernsbarn i et etnisk norsk fosterhjem.

I den nye boka er det barnevernets behandling av rombefolkningen generelt som er hovedtemaet. Solomia Karoli har gitt den nye boka en sterk tittel – Norske sigøynerbarn- etnisk rensing og barnerov? I boka presenteres to kvinner fra rom-miljøet som har blitt fratatt til sammen ni barn. I alt forteller hun at minst 44 barn fra rom-miljøet er tatt under omsorg av barnevernet i de seinere åra. Tallet er svært høyt med tanke på at denne gruppa ikke teller mer enn 500–700 personer.

Solomia Karoli har selv erfaringer fra en vanskelig oppvekst i rom-miljøet. Hun underslår ikke problemene som noen av disse familiene har hatt med rus, voldsbruk og kriminalitet. Men hun mener at barnevernet har vist liten forståelse for kulturforskjeller og reagerer skarpt på at barna plasseres i etnisk norske fosterhjem med ingen eller minimal kontakt med foreldrene og sigøynermiljøet. Her bygger hun også på sine egne erfaringer fra et norsk fosterhjem hvor hun ble lært opp til å skamme seg over å være sigøyner. Boka tittel setter et spørsmålstegn etter påstandene om etnisk rensing og barnerov. Men bokas konklusjon er klar. Her slår Solomia Karoli fast at det dreier seg om en «stille kollektiv etnisk rensing» og et «folkemord». Hun ønsker å få saka brakt fram for den europeiske menneskerettighetskommisjonen, og ber om Thorbjørn Jaglands hjelp til det.

Boka inneholder også en presentasjon av historien til den delen av den norske rom-minoriteten som har utgangspunkt i storfamiliene Karoli og Josef, og en gjennomgang av forskjellige offentlige tiltak for rom-gruppa fra sigøynerutvalget i 1962 og fram til i dag. Solomia Karoli kritiserer tiltakene som har vært satt inn i form av særomsorg for sigøynere. Spesielt peker hun på at skoletilbudet med egne klasser og skoler for sigøynere, både på grunnskolenivå og i voksenopplæringa, fungerer dårlig. Når en ikke ubetydelig del av det norske rommiljøet i dag er analfabeter, konkluderer Solomia Karoli med at det er «en valgt og villet politikk». Boka inneholder også en rekke krasse angrep på personer som har engasjert seg for det norske rom-miljøet. Det gjelder blant annet lingvisten Lars Gjerde og en ikke navngitt, men lett gjenkjennelig sosionom. Solomia Karoli mener at disse personene har skodd seg på det norske rom-miljøet for å bygge opp sin egen akademiske karriere.

Solomia Karoli maler med bred pensel og viker ikke unna for å ta i bruk de store orda. Hun skriver ikke som en saklig og balansert debattant, men som hun selv uttrykker det med «en uendelig smerte og et voldsomt raseri». Boka hennes er et partsinnlegg som tillegger de aller fleste norske aktørene onde hensikter og stadig vipper over mot personangrep. Det betyr ikke at vi bør la være å ta boka på alvor.

Solomia Karolis kritikk av barnevernet er sterkt forenklet og grovkornet. Hun snakker om «kidnapping» og «barnerov». Men hun peker utvilsomt også på viktige feil i barnevernets behandling av romfamilier. Norsk innvandrerforums prosjekt Flerkulturelt barnevern? Hvordan fremme dialog mellom barnevernet og etniske minoriteter har satt søkelyset på en rekke av disse problemene når det gjelder minoritetsgrupper generelt. Prosjektrapporten peker blant annet på at det er nødvendig å gjøre barnevernet mer forståelig for foreldrene og minoritetsmiljøene. Det er et behov for sakkyndige med flerkulturell kompetanse, og det bør satses mer på forebyggende tiltak. Spesielt viktig vil det være å finne fosterhjem fra samme etniske gruppe slik at barnet kan opprettholde språk og kulturtilhørighet.

Romgruppas manglende tillit til barnevernet skyldes ikke minst historiske erfaringer om grove overgrep. Derfor er det spesielt viktig at fagfolkene i barnevernet har kunnskap om romfolkets historie og tradisjoner, og er i stand til å etablere likeverdige relasjoner og god kommunikasjon. Solomia Karoli vet ut fra egne erfaringer at det kan være nødvendig at barnevernet griper inn med omsorgsovertakelse. Men hun har også erfart hvordan det er å bli fratatt etnisitet og kulturell tilhørighet. Undersøkelser har vist at bare ett av ti barnevernsbarn med minoritetsbakgrunn får støtte til å opprettholde språk og kultur. Det vitner om solid uforstand når et barnevernskontor skal ha foreslått at barna kan lære seg romanés på internett og lytte til sigøynermusikk før de legger seg om kvelden.

Norsk sigøynerpolitikk fra midten av 1950-tallet, da de første norske sigøynerne endelig fikk tillatelse til å vende tilbake til Norge, har vært preget av mange feilgrep, omorganiseringer og kompetansestrid mellom forskjellige myndighetsnivåer. Utviklingen mot trygdeavhengighet og kriminalitet som vi i dag ser i deler av rom-miljøet, har blitt omtalt som en varslet katastrofe. Det var lettvint å dele ut penger, men ofte unødvendig byråkratisk og vanskelig å få innvilget tillatelser til å drive næringsvirksomhet.

Det finske sigøynermiljøet (kaale) i Sverige sliter med en del av de samme problemene som vi finner i Norge. Religionshistorikeren David Thurfjell har skrevet innsiktsfullt om denne gruppa. Han hevder at vi ikke kan forstå kaale gruppas utenforskap bare som et resultat av diskriminering, men problemene kan heller ikke forklares som en motstrategi som inngår som en del av kulturen. Han peker på at de store problemene med samhandling og kommunikasjon mellom kaale og den svenske majoritetsbefolkninga har nøye sammenheng med maktforholda mellom de to gruppene. Thurfjell lar kaale-gruppa selv komme til orde og vise hvordan det kjennes å få høre at kulturell forskjell er bra, men samtidig alltid bli tvunget til å følge majoritetskulturens uskrevne regler, hvordan det er å motta hjelp, men samtidig bli undertrykt. Slike tanker tror jeg det er viktig å ta med seg når vi leser Solomia Karolis bok.

Anne Minken

Er du blant dem som mener klima er viktig og alt det der, men at noen andre får ta seg av det? Da er Naomi Kleins overraskende lettleste murstein noe for deg.

Naomi Kleins siste bok er skrevet for alle som vet at klimaproblemene fins, men som likevel ikke helt orker å ta det inn over seg, å gjøre det til sin kamp. Hun taler til den indre klimaskeptikeren i oss: Det er faktisk ikke nok å snakke om hvor stort problemet er, og så håpe at det går over mens du jobber med andre ting. For imens øker utslippene og en liten elite tjener seg stadig rikere på forurensning og ødeleggelse. Men løsningen er heller ikke å erklære klimaendringene for det største problemet vi står overfor.

Kleins argumentasjon har blitt sammenliknet med en vannmelon: grønn utenpå, men rød inni. Det er kanskje et forsøk på å diskreditere henne, men Klein selv er åpen om at det var hennes sosialistiske ståsted som først gjorde at hun fikk øynene opp for klimasaken. Og på mange måter er nettopp dette en av bokas styrker: Klein er på sitt mest overbevisende når hun argumenterer for hvorfor klimasaken er venstresidas sak, når hun viser hvordan både frihandelsavtaler, boligpolitikk og kampen for et likere samfunn grunnleggende henger sammen med og virker inn på klimapolitikken. Derfor har høyresida rett, sier Klein. Selv om det fins nok eksempler på at sosialistiske samfunn ikke akkurat har satt miljøet høyest, så burde dagens venstreside gjøre det, for klimasaken er så tett forbundet med alle andre venstresidesaker. Klein peker ut kapitalismen, og da spesielt de siste tiårenes stadig mer dominerende markedsliberalisme, som årsaken bak de voksende miljø- og klimaproblemene, og hvis vi skal kunne løse problemene, er det nettopp denne ideologien vi må bekjempe. Vi har en klode med begrensede ressurser, og det henger ikke ihop med en ideologi som forutsetter stadig vekst.

Fra et norsk ståsted kan nok deler av boka framstå vel USA-spesifikk. Selv om det kan være både underholdende og frustrerende å lese Kleins utlegninger om det hun kaller «Big Green» – deler av miljøbevegelsen som er i lomma på fossilindustrien – er ikke problematikken like relevant i Norge, selv om enkelte prøver å putte Zero og Bellona i samme kategori. (De jobber kanskje vel tett med nærings-livet for enkeltes smak, men de er fortsatt et stykke unna å starte egen oljeutvinning i et fuglehabitat, slik en amerikansk organisasjon har gjort.) Har du det travelt, kan du godt hoppe over mesteparten av del 2, som handler om «Big Green» og om klimafornektere, nok en ting de sliter langt mer med i miljøkampen i USA enn her hjemme.

Men mesteparten av boka er vel så relevant også for oss nordmenn, ikke minst det faktum at Klein utpeker fossilindustrien til den store synderen. Det er nemlig ikke opplagt, selv om også den norske debatten har gått i den retningen de siste årene, mye takket være miljøbevegelsen. Enkelte vil heller si at CO2 er synderen, og at vi alle kan fortsette å forbruke og pumpe olje som før, hvis vi bare klarer å fjerne CO2-en fra likningen. Men Klein gir fossilindustrien skylda, og legger mye av ansvaret for omstilling på store oljeproduserende selskaper og stater. Heller ikke Norge slipper unna, i Kleins omtale er Norge det oljeskitne unntaket i et ellers lovende Skandinavia.

Boka er skrevet i umiskjennelig Klein-stil, velkjent for dem som har vært borti No Logo eller Sjokkdoktrinen tidligere: Kapitlene er tettpakket med konkrete eksempler og historier som visualiserer argumentasjonen for oss, med snertne slagord og nyord som kategoriserer problemskaperne (ekstraktivistene) og problemløserne (blokadia). Også for dem som ikke har lang fartstid fra miljøbevegelsen, er det enkelt å følge argumentasjonen og tilegne seg de mengdene informasjon Klein serverer.

Så kan det innvendes at det er noe litt skjematisk og overdrevent i Kleins inndelinger: Jeg skulle for eksempel gjerne sett at «blokadia»-bevegelsen var så omfattende og målretta som den framstår i Kleins framstilling. Hun skriver åpenbart polemisk og noe karikert, men hun tydeliggjør forskjellene for oss, og tegner konturene av en ny aktivistisk bevegelse vi burde bygge videre på: En grasrotbevegelse, basert på lokalt engasjement, enten det er rundt Niger-deltaet, i Skouries i Hellas, i Lofoten, eller rundt Førdefjorden. Er det noe man sitter igjen med etter å ha lest boka, så er det at man vil bli en del av denne bevegelsen, enten det er å bli med i en demokratisk miljøorganisasjon, eller det er å gjøre klimasaken til en del av sin kamp for en bedre, mer rettferdig verden.

Åshild Lappegård Lahn

Kvinnepolitisk utvalg i Rødt har laget en studiebok om kvinnefrigjøring. Det er en god ide å samle noen av noen av de viktigste kvinnepolitiske spørsmålene på denne måten.

Boka er lettlest, kortfattet og har godt radikalt innhold fordelt på sju kapitler. Her får vi en kort innføring i kapitalisme, patriarkatet, sosialistisk feminisme, abortkampen, kvinnefrigjøring, arbeidsliv, seks-timersdagen, familien under kapitalismen og hvordan stormaktene skyver kvinnene foran seg i krigsretorikken. I mange av kapitlene finner vi også tekstutdrag fra bøker, hefter og artikler som er relevante for temaet. Det fungerer godt. Av høydepunktene vil jeg trekke fram kapitelene om kvinnelønna og sekstimersdagen, begge utdrag fra Siri Jensens arbeid. Også Marielle Leraands bidrag, «Undertrykking er galt alltid og overalt», er svært informativt og til ettertanke.

Hvert kapittel i boka avrundes også med gode og relevante spørsmål til diskusjon, i tillegg til lesetips. Alt i alt er derfor denne boka et godt utgangspunkt for å forstå sosialistisk feminisme og til videre diskusjon.

For at heftet skulle være enda mer pedagogisk og sammenhengende, kunne man muligens jobbet noe mer med strukturen. Man kunne delt innholdet, inklusiv vedleggene, inn i tre deler. Først sett på sammenhengen mellom kapitalisme, patriarkatet og kvinnefrigjøring. Deretter tatt for seg kropp og sex som blant annet inkluderer skjønnhetstyranni, abortkampen og vold. Og til slutt sett på familie – og arbeidsliv. Dette ville kanskje bidratt til noe bedre flyt og oppbygging av boka. Samtidig må det sies at styrken, slik den er nå, er at den er så lettlest og kortfattet at man helt fint kan bla frem og tilbake eller slå opp på de kapitlene man er mest interessert. I hvert kapittel får man den tematiske innføringen, de historiske linjene og de aktuelle problemstillingene vi står overfor nå. Det er godt gjort, da kvinnekampen inkluderer så mye og alt henger sammen med alt.

Når det gjelder det internasjonale perspektivet, virker det noe vilkårlig hvor det er inkludert og ikke. Spørsmålet er derfor om boka er ment til å dekke både det nasjonale og det internasjonale perspektivet, eller helst skal være en bok om kvinnefrigjøring i norsk kontekst? Ett eksempel er abortkampen, hvor koblingen mellom det som skjer «ute» og det som skjer «hjemme» er svært relevant, men så vidt nevnt. De siste tiårene har kvinners seksuelle og reproduktive rettigheter reversert som følge av at konservative religiøse konservative krefter og den politiske høyresiden allierer seg. Vi ser det internt i mange land, i FN og nå i Norge med reservasjonsdebatten som pågikk. Kampen vi fører hjemme, står altså helt klart i en global kontekst, der konservative krefter samarbeider på tvers av landegrenser. I boka dekkes dette perspektivet inn med spørsmålene som: «hvilke fiender har vi felles med kvinner i den tredje verden?». Det er bra fordi man med slike diskusjonsspørsmål kan se på koblingen mellom det som skjer ute i verden og her hjemme i felleskap.

Den feministiske debatten handler stadig mer om flerdimensjonal diskriminering og undertrykkelse. Et eksempel er hvordan kvinner i lavere klassesjikt opplever en mer og mer sammensatt undertrykkelse enn hvite middelklassekvinner og overklasse-kvinner. Det samme gjelder for kvinner med minoritetsbakgrunn eller med funksjonsnedsettelse. Kort oppsummert: kapitalisme, patriarkatet og kvinneundertrykkelse slår hardest inn hos de kvinner som, av ulike grunner, er mest marginalisert fra før. Det gjelder på alle områder av kvinne-kampen. Jenter som vokser opp i fattig-dom og ustabile familievilkår, kan være mer utsatt for voldtekt, seksuell utnyttelse, skjønnehetspress, selvforakt og trakassering. Jeg mener at det burde være en målsetting at klasse og etnisitetsperspektivet integreres, helt eksplisitt, i alle deler av kvinnekampen. Dette tjener kvinnekampen, og bidrar til å belyse effektene av klassesamfunnet: et klassesamfunn som rammer marginaliserte og fattige kvinner hardest. Perspektivet om hvordan rasisme, kvinneundertrykkelse og klassestrukturene virker sammen og skaper nye former for undertrykkelse, er ikke like godt integrert i boka, slik jeg oppfatter det. Men det er kanskje heller ikke meningen i denne omgang.

En annen tanke som slo meg da jeg leste boka, var temaet «kvinnefrigjøring og demokrati» som det ikke skrives så mye om. Kvinner møter hardere krav og krassere tilbakemeldinger når de deltar i den offentlige debatten. Derfor er et overveiende flertall av de som deltar aktivt i debatten menn. Det er et demokratisk problem og en utfordring for videreføringen av kvinnekampen. Våger vi ikke å heve stemmen, høres vi ikke, ergo kommer vi ikke videre med kampsakene våre. Derfor skulle jeg ønske meg et kapittel om dette i denne boka.

Et slikt kapittel kunne også inkludert noen av de påstandene som verserer i den offentlige debatten og som venstreside-feminister stadig vekk møter på. Jeg skal gi noen eksempler: Feminismen er lite folkelig, altfor akademisk, smal og teoretisk? Feminismen er utformet av og for hvite middelklassekvinner? Å stenge menn ute av kvinnefellesskapene er per definisjon sexisme? Vi må ha med begge kjønn i likestillingsprosjektet fremfor å bare fokusere på kvinner? Feministene bryr seg ikke om minoritetskvinner? Feminister på venstresiden er altfor kulturrelativistiske? Feminismen skyver menn og mannlige velgere vekk fra venstresiden? Feminister fremstår som smaksdommere og moral-politi? Feminister er navlebeskuende, og må derfor snakke om kropp og skjønnhets-tyranni hele tiden? Feministene gir ikke plass til debatter om menn og mannsrollen?

Feministene inntar alltid offerrollen og bidrar derfor til å holde kvinner nede? Feministene på venstresiden er mer opptatt av tall og statistikk enn folks hverdag?

Er det noe i noen av påstandene? Hvis ikke, hva svarer vi?

I Sverige har det feministiske partiet Fi hatt stor fremgang det siste året. Det finnes også kvinner i Norge som drømmer om et feministisk parti. Et slikt parti behøver vi ikke dersom de venstresidepartiene vi har, klarer å ligge i front på de feministiske spørsmålene i Norge. Det fordrer at vi tenker stort, høyt, sammen, ser fremover og setter agendaen.

Boka til Kvinnepolitisk Utvalg i Rødt er et godt utgangspunkt for bevisstgjøring, kunnskapsheving og relevante diskusjoner. Vi trenger flere lette innføringer og studiebøker om feminisme, både til nye medlemmer og som vi kan bryne oss på i felleskap.

Malin Lenita Vik

Blant de mange som var gode kandidater til årets nobelpris i litteratur var Svetlana Aleksijevitj, men juryen valgte – som så ofte før – en høylitterær franskmann. Det var synd. Men vi får trøste oss med at hun å kan leses på norsk.      

Som roman er Krigen har intet kvinnelig ansikt virkelig et enestående verk. Jeg har lest en del, men aldri noe sånt som dette her. Og er det en roman? Jeg veit ikke. Kanskje det er like riktig å kalle det historieskriving eller journalistikk. Det viktigste er å fastslå at det er et enestående kunstverk.

På 1970-tallet blei forfatteren oppmerksom på at i krigen mot nazismen, den sovjetiske versjonen av den andre verdenskrigen, den store fosterlandskrigen, deltok en forbausende stor mengde unge kvinner. Hvor stor? 1 000 000! En million damer, så unge at det er fristende å kalle de fleste av dem for jenter. De sloss og skjøt, gravde, bandasjerte og krøp, førte panservogner og bombefly, døde og overlevde etter heltemodig innsats. Mange av dem fikk prestisjefylte militære utmerkelser. Likevel er den offisielle historieskrivinga prega av breiskuldra mannlige rødearmister. Heltinnene, om en sånn betegnelse fremdeles er i omløp, blei møtt med mistenksomhet og mistro.

Dette ville Svetlana Aleksijevitj finne ut av, så hun reiste rundt i det seinsovjetiske samfunnet og snakka med disse voksne damene som hadde vært ferske 17 år gamle partisaner eller sykepleiere eller skarpskyttere førti år tidligere.

Så boka handler om disse samtalene: Hvordan Aliksejeva kom i kontakt med dem, hvordan hun blei tatt imot av damene og familiene deres, og hva slags samtaler med den russiske sensuren hun hadde 20 år seinere, på 2000-tallet, da det blei mulig å få boka publisert. Men først og fremst er det damenes historier fra slagmarka som har fått sin plass på de rundt 400 sidene. På en helt ny måte fylles krigshistoriene med følelser, både sånn som det utspilte seg på det som vi kaller Østfronten 1941-45, og hva slags følelser som slipper løs hos disse damene når de endelig får sjansen til å fortelle hvordan det var 35-40 år etterpå. Enorme emosjonelle demninger åpnes, og det blir fantastisk litteratur av det.

Det er vanskelig å la være å gjengi noen av de hundrevis av maleriske krigsscener som Aleksijevitsj gjenoppliver. Teksten er blottet for utenomsnakk. Vi, altså leserne hennes, blir kasta rett ut i krigshandlingene fra første skrifttegn, akkurat som mange av hennes helter blei det, da de 17 år gamle meldte seg på rekrutteringskontorene for å være med i forsvaret av fedrelandet. Enda en gang blir vi minna om det uforberedte sovjetiske forsvaret, de fortløpende nederlaga og tilbaketrekkinga fra sommeren 1941 og ei god stund framover. Igjen konfronteres vi med den ufattelige bestialiteten i den tyske krigføringa, og hvor nådeløse det germanske herrefolkets elitetropper var i sin framferd mot de slaviske og sovjetiske «undermenneskene». Og nok en gang blir vi med på den sovjetiske offensiven, marsjen mot Berlin i 1944 og -45, da den seirende Rødearmeen kan innkassere sin hevn over fascistene. Ja, hele den grusomme historien om Østfronten 1941-45 blir levert en gang til, men på en måte vi ikke har sett eller hørt før. Det er den kvinnelige dimensjonen som forfatteren, med stor bevissthet, lar gjennomsyre skildringene. Ofte fordyper jeg meg i de spennende kamphandlingene og de blodige opplevelsene. Plutselig, med en bitte liten setning, minner hun meg om at, du store verden: det var kvinner som opplevde dette!Og ofte blir en liten rapport avrunda med en oneliner, som ikke har noen alternative reaksjoner: Jeg må legge boka fra meg og grine.

Boka diskuterer aldri hvilken nasjon som betalte den høyeste prisen for seieren over nazismen. Den dokumenterer at det ikke er noe å diskutere. Et sted stiller en tysk torturist spørsmålet til en kvinnelig partisan som er tatt til fange: «Hva er det som gjør at dere aldri gir opp når det ser så håpløst ut?» Kanskje Svetlana Aleksijevitj besvarer en del av spørsmålet hans. Jeg kan bare avslutte med å skrive en varm anbefaling om å lese denne boka. Det er et understatement.

Rune Pedersen

Den britiske marxisten Richard Seymour ga tidligere i år ut boka Against austerity som både er en analyse av det som i den engelskspråklige litteraturen omtales som austerity, og et bidrag til kampen for å slå dette tilbake. Boka er, naturlig nok, først og fremst skrevet for et engelskspråklig publikum, noe som blant annet preger de konkrete eksemplene han benytter seg av. Likevel er boka også relevant i en norsk kontekst – austerity er, tross alt, en politikk som er på frammarsj over det meste av verden.

På norsk oversettes gjerne austerity med nøysomhet, nøkternhet eller innstramminger. Problemet med slike oversettelser er at de i all hovedsak er økonomiske begreper. For Richard Seymour, derimot, er det viktig å understreke at austerity først og fremst er en politisk strategi, og at det derfor også må møtes som det. Mens strategien på overflaten fremstår som et grep for å få statsfinansene tilbake i balanse, er det i virkeligheten en del av det han omtaler en nyliberal omforming av kapitalismens byggverk.

Seymour oppsummerer dette i seks punkter:

• Profitt som vokser på bekostning av lønn.
• Svekket sikkerhet og forutsigbarhet.
• Økt ulikhet og lagdeling.
• Tettere sammenveving mellom stat og selskaper.
• Skifte fra velferd til straff.
• En kultur som fremmer hierarki, konkurranse og forakt for svakhet.

Samtidig, påpeker han, det er ikke krisa som er årsaken til denne utviklingen, den har snarere fungert som en katalysator for å iverksette denne politikken der den fortsatt ikke har trengt igjennom.

Et klasseprosjekt

Som politisk strategi må austerity fremfor alt forstås i en klassekontekst, der klasseherredømmet formidles gjennom hegemoni, slik blant andre Antonio Gramsci og Nicos Poulantzas har beskrevet det. Når det lille kapitalistiske borgerskapet klarer å dominere arbeiderklassen, har det å gjøre med at de klarer å få oppslutning om at deres interesser er samfunnets fellesinteresse. Seymours avviser at krisa er en ren finanskrise, men han er også uenig med dem som mener den utelukkende har å gjøre med at profittraten har falt. I stedet fokuserer han på kapitalismens indre dynamikk. I kapitalismens gullalder, i perioden 1945–73, var produktivitetsveksten så høy at det var mulig å sikre arbeiderklassen lønnsvekst, og dermed økt kjøpekraft, uten at det truet profitten. Etter hvert som produktivitetsveksten avtok, ble dette imidlertid et stadig større problem, noe som åpnet opp for andre krefter enn dem som hadde vært hegemoniske i denne perioden, ikke minst finanskapitalen.

Den reduserte produktivitetsveksten førte til et økt press på lønningene for å holde profitten oppe. I flere land, ikke minst i USA, betydde dette at reallønnen falt i store deler av arbeiderklassen. Dermed måtte kjøpekraften opprettholdes på andre måter, først og fremst gjennom lån, da gjerne med sikkerhet i bolig. Dette ble muliggjort gjennom en liberalisering av finanssektoren. Liberaliseringen bidro også til å åpne opp for nye finansprodukter, på den ene siden derivater, obligasjoner og andre spekulasjonsobjekter, på den andre siden kjøp og salg av gjeldsforpliktelser. Småsparere ble oppfordret ikke bare til å investere sine egne penger, men også til å ta opp lån for å investere mer.   

Kapitalismen hadde i sin gullalder vært holdt oppe av et klassekompromiss, der masseprodusenter og betydelige deler av arbeiderklassen hadde etablert et hegemoni. Dette var holdt oppe av produktivitetsveksten og en fordeling av denne der arbeiderklassen fikk en betydelig «del av kaka». Etter hvert som produktivitetsveksten falt til et nivå der dette ikke lenger var mulig, falt også det materielle grunnlaget for dette hegemoniet bort. I stedet var det særlig finanskapitalen og de fremvoksende transnasjonale selskapene som skulle klare å etablere hegemoni, og et av de viktigste redskapene for dette var omfattende angrep på fagbevegelsen, både direkte og indirekte, noe som også ble godt hjulpet av økende arbeidsløshet og påfølgende usikkerhet og midlertidighet i arbeidslivet.

Staten er av stor betydning for å forstå dette. Seymour kritiserer den banal-leninistiske forståelsen av staten som ikke annet enn én klasses redskap til å undertrykke en annen. Han er for så vidt ikke uenig i at den er det som sådan, men han understreker samtidig at den formes gjennom en kamp mellom ulike krefter og ulike klasser. Det er derfor også relevant å se den nyliberale staten i motsetning til en mer velferdsorientert stat i et klassekampperspektiv. Det er ikke, understreker han, slik at austerity handler om å redusere statens omfang, det handler snarere om å endre statens innretning, hvordan den fungerer som stat.

Nyliberalt hegemoni

Et sentralt argument for austerity er at staten gjennomlever en fiskal krise, det vil si at den bruker mer penger enn den får inn. Problemet er at en stat vanskelig kan gå gjennom en økonomisk krise uten at utgiftene vokser, enten det er for å subsidiere arbeidsløse eller for å subsidiere bedrifter og banker som ellers ville gått under. Den fiskale krisa handler dermed mer om hvordan pengene skal benyttes enn noe annet, og er dermed knyttet til en annen krise, nemlig en styringskrise, eller mer presist en autoritetskrise. Siden demokratiet i sitt vesen i betydelig grad er kollektivistisk, har svaret på denne krisa vært å innsnevre hva som faller inn under demokratiet og hva som ikke gjør det, dog uten å innskrenke de demokratiske institusjonene.

Dette er en prosess som også er ideologisk, ikke i den forstand at det finnes en objektivt sett bedre måte å løse krisa på, men i den forstand at det er en løsning som er basert på en bestemt måte å forstå virkeligheten på. Et fungerende hegemoni er avhengig av det Gramsci kalte organisk intellektuelle, det vil si miljøer som er i stand til å formidle et inntrykk av at hegemonens interesser er universelle. Dette er ikke det samme som manipulasjon, det handler snarere om at noen er i stand til å formidle et visst perspektiv på den virkeligheten folk opplever, å konstruere en sammenheng mellom individer og et fellesskap og oppnå konsensus om at det er det eneste, eller i hvert fall det beste, alternativet. Når den arbeidsløse aksepterer at det er hans eller hennes egen feil, at han eller hun ikke står opp om morgenen, deltar på diverse tiltak og søker nok jobber, da viser det hvordan den nyliberale ideologien har vunnet hegemoni.

Siste del av boka er viet til tanker om og perspektiver på hvordan nyliberalismen kan møtes. Her befinner Seymour seg i et slags spenningsfelt mellom reformisme og et revolusjonært perspektiv. Han vier for eksempel stor plass til kampen om staten, men han understreker også at det må skje i et samspill med fagbevegelsen og med sosiale bevegelser. Samtidig advarer han venstresida på den ene sida mot å trekke frem kapitalismens gullalder som et alternativ for framtida, og på den andre sida mot å tro at det er mulig å få gjennomslag for noe annet enn austerity under et nyliberalt regime. Venstresida må heller, mener han, forsøke å forene dagskampene med maksimumsprogrammet og stille offensive krav.

Mellom reform og revolusjon

Som nevnt, befinner Seymour seg på mange måter i et spenningsfelt mellom reform og revolusjon. Det kan derfor til tider være vanskelig å se om målet er å velte kapitalismen eller om det bare er å skape en bedre, post-nyliberal kapitalisme. Dette kan være et problem, i hvert fall dersom man er ute etter en oppskrift eller et politisk program. Men det er, trass i undertittelen How We Can Fix the Crisis They Made, heller ikke det som virker å være hensikten med boka. Det boka gir, er redskaper til å forstå hvorfor den nyliberale politikken har fått det hegemoniet den har fått, og hvordan venstresida kan bruke liknende midler, selvsagt med alle mulige forbehold, til å reise kampen for et alternativ.

Selv om det i Norge, med vår oljeøkonomi, er vanskelig å få oppslutning for austerity slik vi ser det i det meste av den vestlige verden, er det heller ikke vanskelig å se hvordan den nyliberale ideologien legger premissene for den politiske debatten. Siv Jensen satte for eksempel ned en kommisjon som skulle se på hvordan produktivitetsveksten i Norge kunne øke, noe som i seg selv illustrerer flere aspekter. For det første var hun bekymret over at reallønnsveksten var høyere enn produktivitetsveksten. Som flere har påpekt, har dette å gjøre med bytteforholdet med utlandet, og særlig oljeprisen, men at den eneste måten å tette dette på, er å øke profittens andel på bekostning av lønna, var ikke en bekymring for henne. For det andre er kommisjonen inspirert av tilsvarende kommisjon i Danmark. Konklusjonen her var, kort fortalt, mer marked, mer privatisering og flere offentlige oppgaver vekk fra demokratisk kontroll. Dette er heller ikke å undres over, selve problemstillingen oppmuntrer til en slik løsning. Da må man også våge å angripe problemstillingen.

Et annet eksempel er diskusjonen om sykelønn og uføretrygd. Igjen er det den nyliberale ideologien som har fått dominere debatten, hvordan man skal forhindre at den enkelte blir en offentlig utgift. At arbeidsmarkedet har utviklet seg på måter som gjør det vanskeligere for enkelte grupper å delta og tanken om at det offentlige har et ansvar, er det imidlertid få som vektlegger. Ja, hvor internalisert den nyliberale ideologien har blitt, ser vi i forbindelse med forhandlingene om frihandelsavtalen TISA. Denne ble kjent da Wikileaks i sommer avslørte at det foregår hemmelige forhandlinger om en avtale som blant annet legger opp til at beslutninger om å privatisere offentlige tjenester ikke kan reverseres privatiseres. Klassekampen kunne i tilknytning til dette også avsløre at det foregår jevnlige møter mellom regjeringen og NHO der blant annet dette er tema. Under et annet ideologisk regime ville denne typen samrøre mellom stat og kapital antakelig avfødt store protester, men under et regime der konkurransekraften og næringslivets interesser er samfunnets samlede interesser, er det akseptert.

Against Austerity viser hva den nyliberale politiske strategien er, hvordan den har oppstått og hvorfor den ikke møter større protester. Dette er bokas styrke. Når forfatteren kommer til hva som er veien ut av dette, blir han imidlertid litt mer diffus. Dette kan selvsagt kritiseres, men på den annen side sier det kanskje noe om hvor sterkt det nyliberale hegemoniet er. Når det ikke bare er slik at venstresida må minnes på å være offensiv, men når det endatil er vanskelig for en person som Richard Seymour å være mer konkret enn dette, viser det at vi har en betydelig oppgave foran oss.

Mathias Bismo

Når ganske nyvalgte leder i Arbeiderpartiet Jonas Gahr Støre gir ut en bok med undertittelen «Veivalg for det 21. århundret» er forventningen at her vil kursen videre for det norske sosialdemokratiet bli staket ut. I bokas første kapitel sier han også at perspektivet er «å tenke høyt om sosialdemokratiets utfordringer og muligheter» (s. 9). Fordelen med å tenke høyt er at man ikke trenger å stå til rette for det man sier når man tenker høyt.

Boka har tre hoveddeler: De to første kapitlene som kan ses på som en sokratisk forsvarstale, der Støre forteller om sin personlige vei fra «sølvskje i munnen» til sosialdemokrat ved overbevisning. Så kommer det som er bokas hoveddel, en lengre tekst formet som en samtale der Støre svarer på spørsmål stilt av Jonas Bals, rådgiver i Fellesforbundet, tidligere malersvenn og relativt nyinnmeldt i Arbeiderpartiet. Tema for tema blir spørsmål knyttet til politiske veivalg behandlet. Avslutningsvis er et essay om 22. juli, som står på egne bein i forhold til de andre to delene.

For å ta det siste først: teksten om 22. juli og om hvordan terroren har preget Arbeiderpartiet og oss andre er godt skrevet, og det stiller viktige spørsmål om hvor terroren «kom fra», hvorfor det skjedde. Det fins det selvfølgelig ingen fullstendige svar på. I tida etter 22. juli var fokus på manglende sikkerhet og beredskap og på individet Breivik, men i liten grad på denne typen politisk ekstremisme og de ideologiske inspirasjonskildene han hadde. At ikke oppdriften og kanskje heller ikke den politiske muligheten var der til å ta opp dette i den første tiden etter 22. juli var ganske tydelig. Støre gjør rede for det i essayet, og forklarer hvordan det var mest nødvendig å få det politiske livet opp å gå igjen. Min tanke etter å ha lest det er at det nå kanskje er på tide at venstresida tar opp tråden?

Ukritiske spørsmål

Tanken bak samtalene mellom Bals og Støre, der den unge venstresosialdemokraten skal stille utfordrende spørsmål og makta skal svare, er god, men jeg kan ikke se at det fungerer. Spørsmålene er som oftest for lite kritiske, og legger bare til rette for det Støre skal si, som et litt kunstig e-postintervju. Svaret er ofte så langt at vi gjerne har glemt hva spørsmålet var. Når det faktisk blir stilt et kritisk spørsmål, følger gjerne et svar som ikke forholder seg til spørsmålet. På den måten framstår det verken som en samtale eller en rekke med intervjuer. For at det skal være en samtale må begge parter komme til syne, men Bals framstår her bare som en serie av sitater fra litterære kilder eller andre politikere. Det er skuffende at en gjennomtenkt fyr som Bals ikke fyller rollen som utfordrer.

For øvrig er det også lite ny kunnskap å hente i den gjentakende og klisjeaktige bruken av fyndord som åpenhet, dialog, tillit og samhandling, som boka er full av.

Den siste tiden har Arbeiderpartiet vist sin villighet til å sette til side standpunkter for å få partiet tilbake til regjeringsmakta igjen. Et eksempel er at Støre har sådd tvil om kontantstøtten faktisk skal fjernes, slik det står i programmet deres, noe som har ført til en flom av sinte innlegg fra damer i Arbeiderpartiet. Med det som bakteppe står ikke den i boka uttalte skepsisen til «velferdsordninger som kommer i form av kontantoverføringer» (s. 107) og «forlenget kontantstøtte» (s. 123) til troende, når man trenger å komme for eksempel KrF i møte med tanke på framtidig regjeringssamarbeid.

Sett fra venstre er det kapitlene om partiet og det fagligpolitiske samarbeidet, om velferdsstat og klima som vekker mest interesse. Her er det vanskelig å finne noen tydelige tegn på at vi med Støre vil se noen endring av den støe kursen, og i hvert fall ingen dreining mot venstre. Historien om sosialdemokratiets utvikling fra et klasseprosjekt til et samfunnsprosjekt er interessant, men det blir utydelig hva det er som er oppdraget, eller den historiske rollen, i det 21. århundre, annet enn å mobilisere mot at velferdsstaten og det fellesskapet som små forskjeller mellom folk gir skal svekkes (s.62). Hva kan sosialdemokratiet egentlig levere når krisene slår til, og det kun er kutt i velferden som lanseres som medisinen ut av krisa? Her mangler det analyse av økonomiske forhold, og en liten smule kapitalismekritikk. Eller i det minste noe sjølinnsikt i retning av at det kanskje kan ha noe med «oljesmurt» økonomi å gjøre at tilbakeslagene for AP i Norge har vært mindre enn for de sosialdemokratiske partiene i Sverige eller Danmark?

Hva slags fagligpolitisk samarbeid?

Forklaringen fra Støre er at det er det fagligpolitiske samarbeidet som har holdt igjen tilbakeslaget i Norge. Det er noe sannheten i det, men det er også sånn at det fagligpolitiske samarbeidet er blitt utvidet til å gjelde flere partier enn Arbeiderpartiet, og at det har vært en del av den nyorienteringen etter valget i 2005, som Støre prøver å annektere. LOs medlemmer utvidet det fagligpolitiske samarbeidet ved å stille konkrete krav til et kommende rødgrøt flertall, blant annet at de forringelsene som Bondevikregjeringa hadde påført Arbeidsmiljøloven skulle reverseres. Støre ønsker å få opp og tilbake tilslutningen til Arbeiderpartiet blant LO sine medlemmer (s 92). I lys av de siste tidens avdekking av at det er gjort forsøk på å lukke deler av lokale LO-konferanser for andre enn partimedlemmer, er det mange som lurer på om dette er måten å få økt oppslutning.

I kapitlene om velferdsstaten får vi bekreftet at Arbeiderpartiet fremdeles står last og brast ved sykehusreformen, og at ytterligere nedsalg av statlig eierandel for eksempel i Telenor ikke kan utelukkes (s 112). Ingen av delene er noen overraskelse. Når det gjelder pensjon står det en liten setning om at man kan tenke seg å utjevne forskjeller mellom «de som har behov tidlig pensjon og de som kan stå lenge i arbeid, for eksempel i form av en yrkesrelatert levealderjustering» (s.111). Dette kunne jeg tenke meg å høre mer om! Ligger det her en innrømmelse av at pensjonsreformen rammer skjevt, og at Arbeiderpartiet kan komme til gå inn for å gjøre noen grep? Eller var det bare Støre som har lyttet til noen, og kom til å si det høyt på side 111?

Klima: handling eller tomme besvergelser?

Kapitlet om klima bekrefter i hvert fall mitt inntrykk av at APs klimapolitikk er uklar og full av motsetninger. Mener de faktisk at en del av de norske olje- og gass reservene bør få ligge urørt, og hvor mye er det de tenker seg at skal ligge? Eller er det bare noe som skal pynte talene til AUF? I et forsøk på å være kritisk spør Bals om Norges satsing kun skal være på noen abstrakte klimakvoter, og om hvorvidt disse fører til effektive klimatiltak, sammenlignet med nødvendige og mulig tiltak her hjemme. Av svaret leser jeg ingen kritikk av handel med klimakvoter, heller ingen tvil om at de tiltakene vi betaler for å få gjennomført ved kvotesystemet er effektive. Men han innrømmer at systemet «ikke er godt nok og må videreutvikles» (s.289). Også når det gjelder vår egen gassproduksjon gjentas effektivitetsargumentet: at Norge produserer mest effektivt og med lavest utslipp, derfor er det greit at det er vi som produserer, særlig hvis det bidrar til at mottakerlandene reduserer forbruket av kull. Og hvis de ikke gjør det, og vår gass kommer på toppen på grunn av økt energibruk? Det koker ned til en argumentasjon som understøtter at vi fortsetter å gjøre som vi har gjort hittil: øker klimabelastningen her hjemme og lener oss på en besvergelse.

Etter å ha tilbrakt noen uker i selskap med denne boka må jeg nok konkludere med at hvis det er snakk om kursendringer for Arbeiderpartiet med Støre som leder, så går bevegelsen i retning sentrum, og ikke mot venstre. Til tross at LO omfavnes og det fagligpolitiske samarbeidet hylles strekker de seg i praktisk politikk mot mulige samarbeidspartnere i sentrum av politikken. Neste regjering med utgangspunkt i AP vil i så fall ikke kunne kalles «rødgrønn», selv av dem som mente at den forrige var rød og grønn.

Kari Celius

                          

Form for motsetning:	Motsetning:
De grunnleggende                             motsetningene	#1: Bruksverdi og bytteverdi                             #2: Arbeidets sosiale verdi, og dens monetære representasjon                             #3: Privat eiendom og den kapitalistiske staten #4: Privat tilegnelse og felles rikdom #5: Kapital og arbeid #6: Kapital som prosess eller ting?                             #7: Den motsetningsfulle enheten av produksjon og realisering
De bevegelige motsetningene	#8: Teknologi, arbeid og bruk og kast av mennesket #9: Arbeidsdelinger                             #10: Monopol og konkurranse: sentralisering og desentralisering #11: Ujevn geografisk utvikling og produksjon av rom                             #12: Ulikhet i inntekt og formue                             #13: Sosial reproduksjon                             #14: Frihet og dominans
De farlige motsetningene	#15: Endeløs eksponentiell vekst                             #16: Kapitalens relasjon til naturen                             #17: Opprør hos den menneskelige natur: Universell fremmedgjøring

 

Seventeen contradictions er som et røntgen-bilde som gjennomlyser spenninger, trender og tendenser i kapitalen og kapitalisme, og som hjelper oss å se fremover.

Den engelske geografen David Harvey har gjennom de siste 40 årene publisert rundt 20 bøker om kapitalisme, marxisme, geografi og urbanisme, og har ubestridelig blitt en av vår tids mest profilerte og viktigste marxister. Hvor Harvey tidligere ofte har gått i dybden på enkelte temaer (som urbanisme eller nyliberalisme), maler han i sin siste bok med bred pensel. Her undersøkes hvilke motsetninger kapitalismen hviler på, og Harvey har funnet fram til 17 motsetninger som utgjør bokas 17 kapitler.

Noen av motsetningene er kategorisert som ’grunnleggende’ («foundational») og utgjør bokas første del, mens andre anses som ’bevegelige’ («moving»), og behandles i andre del. Hvor motsetningene i den første delen er grunnleggende trekk ved kapitalismen uansett tid og rom, er det eneste konstante i den andre delen at motsetningene her er ustabile og alltid i endring. Den tredje og siste delen består av hva Harvey kaller ’farlige’ motsetninger, og her krasjer blant annet kapitalismens endeløse eksponentielle vekst med naturen. Tabellen viser Harveys sytten motsetninger. Alle oversettinger fra engelsk er gjort av anmelderen.

Harveys forskjellige motsetninger er innbyrdes forbundet, og må forstås dialektisk, som «tilsynelatende motsatte krefter … [som er] samtidig tilstede innenfor en bestemt situasjon, enhet, prosess eller hendelse» (side 1). Men motsetningene er ikke i utgangspunktet negativt ladede. Snarer inneholder boken en overraskende positiv undertone, og motsetningene er steder hvor vi finner muligheter for progressiv forandring.

Boka er mer original i sin form enn i sitt innhold. Diskusjonene rundt motsetningene vil ikke være nytt for lesere som allerede er kjent med Harvey. Her finner vi ’akkumulasjon gjennom frarøving’ i motsetning #4 og #10, at klassekamp er viktig også utenfor arbeidsplassen (som i relasjon til urbanisering og boligspørsmålet) i #5, tid–rom komprimering i #6 og #15, samt ’romlige fikser’ og produksjon og ødeleggelse av kapitalistiske geografiske landskap i #11. Og samfunnsgeografen Harvey bruker også i denne boka ofte bolig og urbanisering som eksempler, som i motsetning #1 og #3, og vi finner også referanser til Harveys tidligere studier av det andre franske keiserdømmet (1852–1870) i #13. I tråd med hans syn fra tidligere arbeider om økonomiske kriser løses heller ikke motsetninger innenfor kapitalismen – de flyttes bare rundt i tid og rom. Karakteristisk for Harveys bøker er også at den kapitalistiske staten diskuteres til en viss grad (se #3), men deretter forlates, ettersom Harvey selv understreker at han ikke er ute etter å lansere en generell teori om hva den kapitalistiske staten handler om.

Lesere som er kjente med marxistisk krise-teori, kan bli overrasket over at en av de mest kjente motsetningen ikke diskuteres: nemlig loven om profittratens fallende tendens (dvs. motsetningen mellom teknologisk endring og økonomisk profitt). Men lesere mer kjent med Harveys syn på økonomiske kriser vil være mindre overrasket, ettersom dette er en teori han verken foretrekker eller støtter.

Men ikke alt i boka kan spores like enkelt til Harveys tidligere arbeider. I det avsluttende kapittelet understreker Harvey behovet for en revolusjonær humanisme (se også #17). Med dette mener han at sosial endring ikke kan reduseres til verken økonomiske eller teknologiske lover som er hogd i stein: det er «gjennom bevisste tanker og handlinger [vi kan] forbedre både den verden vi lever i og oss selv» (side 282). Innenfor en humanistisk tradisjon, og inspirert av André Gorz, Frantz Fanon og Antonio Gramsci, diskuterer Harvey derfor også fremmedgjøring i forhold til produksjon, forbruk, hverdagsliv og natur.

Bokas styrke og dens skjønnhet ligger primært i dens presentasjonsform. For selv om den er relativt enkelt skrevet, blir det aldri overfladisk eller upresist. Kombinert med bokas mange up to date-eksempler og bruken av den pågående økonomiske krisen som utgangspunkt, bør den derfor kunne være tilgjengelig også for personer uten inngående kjennskap til Harvey eller marxismen. Det brede nedslagsfeltet, eller en ’x-ray gjennom kapitales motsetninger’ som Harvey selv kaller det, gjør det umulig å gå veldig dypt inn i hver enkelt motsetning, og boka kan derfor kritiseres for sine forenklinger og for å være overfladisk (en begrenset bruk av referanser kan styrke dette argumentet). Men en slik kritikk mister både hovedpoenget og de mer nyskapende aspektene av boken. Måten Harvey avslører kapitalens motsetninger, skaper en svært interessant innføringsbok i feltet, samt også en veiledning for politisk handling.

Boka er en skarp, smart og god guide for sosial endring, eller kanskje snarere en guide for hvor vi skal begynne å lete etter muligheter. Ettersom «fremtiden i stor grad allerede er tilstede i verden rundt oss» (side 219), serverer Harvey sytten steder hvor vi kan finne politiske kamper og muligheter for endring. Boka gir oss derfor håp – ikke primært fordi sosiale bevegelser eller fagforeninger er så sterke, men fordi det økonomiske systemet har iboende tendenser til kriser som igjen skaper muligheter.

Et aspekt som kunne vært videreutviklet, eller i det minste håndtert noe annerledes, er Harveys vektlegging av skillet mellom kapitalisme og kapital. Kapitalismen defineres som «enhver sosial formasjonen hvor kapitalsirkulasjon og kapitalakkumulasjon er hegemonisk og dominerende i utformeringen». (side 7). Her inkluderes også spørsmål knyttet til etnisitet og kjønn. Formålet med boka er imidlertid ikke å undersøke kapitalismen, men kapitalen – den «økonomiske motoren» – gjennom å isolere og analysere kapitalens indre motsetninger (side 10, kursiv i original). Harvey anvender blant annet en metafor om et skip på havet:

Men jeg skal ikke her komme inn på alt dette [som f.eks. kjønn, etnisitet, etc.]. Men inni

skipet finnes en økonomisk motor som går dag og natt og som forsyner skipet med energi og driver det over havet. (side 9)

Men skillet mellom kapitalen og kapitalisme blir noe uklart når Harvey kommer til de faktiske motsetningene, som til tider handler langt mer om kapitalisme enn om kapitalen (se #3, #13, #14 og #17).

Bruken av båtens motor som metafor gir (i det minste meg) en viss følelse av økonomisk determinisme, som dermed blir stående i sterk kontrast til den humanistiske tradisjonen Harvey assosierer seg med. I tillegg blir det noe uklart hvorfor naturen er en intern del av kapitalen, mens kjønn og etnisitet er eksterne – og dermed en del av kapitalismen. Siden Harvey først anvender denne distinksjonen så eksplisitt, hadde en ytterligere avklaring vært på sin plass.

Boka avsluttes med en kort fire-siders epilog som heter ’idéer for politisk praksis’, hvor hver av de sytten motsetningene får hver sin konklusjon eller idé for politisk handling. Dette gjør boka meget interessant å lese mot Thomas Pikettys Capital (2014), hvis ideer synes perfekt for sosialdemokrater (forfatteren foreslår en bedre regulert og skattlagt kapitalisme), samt Carmen Reinhart og Kenneth Rogoffs mye omtalte This time is different (2009), hvis idéer synes perfekte for dagens elite (forfatterne argumenterer for redusert offentlig gjeld i forhold til BNP). Harvey viser oss kapitalismens kompleksiteter på måter som langt overgår både Piketty og Reinhart og Rogoff. Hos Harvey er forskjellige men dialektisk relaterte motsetninger deler av et system basert på endeløs eksponentiell vekst, hvor spenninger – mellom bruks- og bytteverdi, arbeid og kapital, monopol og konkurranse, frihet og dominans, for å nevne eksempler, utspiller seg ujevnt i tid og rom, og alltid i relasjon til naturen – skaper og ødelegger hva enn som kreves for å produsere profitt. Og alt dette henger sammen. Å fatte eller forstå denne kompleksiteten, og deretter gjøre den til en politisk agenda, er absolutt ingen enkel oppgave. Men hvor Piketty treffer en sosialdemokratisk streng, og Reinhart og Rogoff er hyllet av tilhengere av innstrammingspolitikk og finanspolitisk konsolidering, er Harvey en marxist som agiterer for et samfunn bortenfor kapitalismen. Dette får meg til å huske Joseph Schumpeters kommentar om Ricardo og Keynes: at folk omfavnet deres teorier, ikke først og fremst på grunn av teoriene i seg men på grunn av deres (politisk-økonomiske) anbefalinger. Ingen av Harveys idéer for praksis treffer noen strenger blant dagens eliter.

De sytten idéene som avslutter boka, er ganske generelle, og med tanke på at Harvey virker sterkt inspirert av André Gorz kunne man kanskje forvente at han gikk lengre i retningen av å foreslå noen «ikke-reformistiske reformer». Men Harveys ’idéer for politisk praksis’ er nettopp det, ideer som resten av oss kan ta videre. Gjennom de siste årene har vi gjentatte ganger hørt frasen (ofte stammer den fra Fredric Jameson, noen ganger fra Slavoj Zizek og andre ganger Donna Haraway) at det nå er blitt enklere å forestille seg verdens slutt enn slutten på kapitalismen. Etter å ha lest Seventeen contradictions blir det definitivt lettere å forestille seg slutten på kapitalismen enn slutten av verden. Harvey tilbyr oss en god plattform fra hvor vi kan begynne å skape revolusjonerende krav og reformer.

Ståle Holgersen

Referanser:

Piketty Thomas. Capital in the twenty-first century. Cambridge, MA/London: Harvard University Press, 2014. (Norsk utgave under utgivelse på CappelenDamm forlag i samarbeid med Agenda.)

Reinhart, Carmen M. og Kenneth S. Rogoff K. This time is different: Eight centuries of financial folly. Princeton: Princeton University Press, 2009.

(Bokomtalen ble opprinnelig publisert på engelsk i – Society and Space – Environment and Planning D, på http://societyandspace.com/reviews/reviews-archive/harvey/)

Oda Faremo Lindholm:
Bullshitfilteret
Oslo, Gyldendal forlag, 2014, 94 s.

Oda Faremo Lindholms bok, Bullshitfilteret, kan beskrives som en politisk selvhjelpsbok for unge jenter. Forfatteren retter seg direkte til leseren, med et ønske om å hjelpe ved å bidra med tips og triks til hvordan man kan avsløre løgnene som dagens mediehverdag prøver å selge unge jenter. Formålet med boken er å lære unge jenter å gjenkjenne «bullshit», et virkemiddel brukt for å profitere på deres dårlige selvtillit.

I Bullshitfilteret får leseren bli kjent med begrep innenfor feminismen gjennom enkle forklaringer og mange eksempler. Boken er lettlest, og det er sannsynlig at leseren kjenner seg igjen i beskrivelsene av det kvinneundertrykkende samfunnet vi lever i. Denne boken kan dermed være en god måte å bli kjent med feminisme på for unge jenter.

Det er viktig at jenter blir mer bevisste på hvor kvinneundertrykkende samfunnet vi lever i er, og at det ikke er dem selv det er noe galt med om de har dårlig selvtillit. Vi har alle godt av å utvikle et «bullshitfilter», men det er også viktig å påpeke at kvinnekampen er kollektiv. Dersom man skal kritisere Bullshitfilteret for noe, så må det være at den er litt i overkant fokusert individet og ikke på at jenter er sterkere sammen.

Når det er sagt, så anbefales fortsatt denne boken. Verden er i stadig endring, og dagens unge jenter er utsatt for ekstremt mye press, mye som følge av dagens mediehverdag. Behovet for en bok som tar opp de problematiske sidene ved dette, er derfor stort. Bullshitfilteret kommer nok til å påvirke mange jenter på en positiv måte, og ruste dem til å ta opp kampen mot strukturene som undertrykker dem.

Tomine Sandal

Da denne boka ble lansert i vår, var det med et preg som ikke umiddelbart appellerte til meg. For det første er jeg ikke med i Arbeiderpartiet. Undertittelen og bokas omslag med partilogoen, vannkanne og en trehodet plante med Jens Stoltenberg, Hadia Tajik og Jonas Gahr Støre er derfor ikke helt i min gate, for å si det sånn. For det andre var hovedbudskapet et helhetsbilde jeg sleit litt med å få grep om. Det handlet om at Arbeiderparti måtte bli et frihetsparti, med tilnærminger like springende som musikken på lanseringsfesten.

Etter å ha lest boka er jeg av den oppfatning at mange innspill som er relevante, tankevekkende og inspirerende, også for den radikale venstresida, drukna i et (for så vidt vellykka) forsøk på å lansere boka med brask og bram: kjendiser på coveret, «blurbs» i innmaten og (en noe uklar) ideologisk gjenreising. Det burde blitt lagt mye mer vekt på det som signaliseres i bokas hovedtittel: Tilbake til politikken. For her bidrar Sterri tidvis med håndfast, radikal nytenkning. Ikke fordi han ryster venstre-sidas verdensbilde, men fordi han spiller inn noen konkrete forslag til tiltak som utfordrer mye av det sosialdemokratiet står for i dag, og som bør dras videre i den politiske debatten.

Her er ammunisjon for dem som ønsker en ny boligpolitikk. Det tegnes opp et bilde av at boligsystemet som “før var en garantist for at flere kunne kjøpe bolig, er blitt en subsidiering av de rike». Sterri skriver treffende om hvordan en trygg bolig er nødvendig for å være fri til å leve det livet man ønsker, og at å eie bolig gir makt over eget liv. Men med den utviklingen vi ser i dag, hvor låneandelen øker, og skillet mellom dem innenfor og utenfor boligmarkedet blir stadig sterkere, er det også helt presist analysert: «Hvis prisene stiger får markedet et sterkere grep rundt livet vårt.»

Han foreslår å fjerne rentefradraget, som i dag er med på å finansiere hytter, biler, ferier og utleieboliger (sic!), helt eller gradvis på delen av lånet som går over én eller to millioner. Og parallelt styrke fradraget for den laveste parten. Sterri vil ha nasjonal eiendomsskatt med høyt innslagspunkt, en beregning av boligformuen som er mer realistisk, slik at det ikke blir mer attraktivt å putte penger i boligspekulasjon enn i produksjon. Og han tar til orde for å fjerne dokumentavgiften, innført utelukkende for å skaffe staten inntekter.

Et enkelt og rettferdig pensjonssystem

Selv om Sterri er tilhenger av pensjons-reformen som sådan, behandler han den ikke med silkehansker. Han tar for seg eksemplet Anna renholdsarbeider, som forventes en levealder på 71 år, og Bernhard som jobber i NHO og forventes å leve ti år lenger. Det overkarrikerte ved eksempelnavnene til side: Sterri beskriver levealdersjusteringen, som reformens viktigste, og mest urettferdige aspekt: Når snittalderen i befolkningen øker, må alle jobbe lenger for å få utbetalt samme pensjon – ikke justert for at ulike yrkesgrupper har ulik levealder. Oppsummert i grove trekk: «De som dør tidlig, betaler en del av pensjonen til dem som dør sent, og de rike lever lenger enn de fattige.»

Nylig hadde jeg besøk av en pensjonsekspert på jobben som skulle forklare hvordan våre pensjonsordninger fungerer. Jeg satt med følelsen av å skjønne mindre jo mer jeg fikk høre. Og jeg er nok ikke alene der. Sterri siterer professor Asbjørn Kjønstad som mener at pensjonssystemet kan bli en kilde til sosial ulikhet fordi «det blir vanskeligere for ressurssvake grupper å skaffe seg den informasjonen som skal til».

Opp mot dette skisseres et pensjonssystem hvor mennesker har selvbestemmelse, basert på tre kriterier: “Det må være enkelt, det må fordele kostnadene rettferdig mellom generasjonene, og det må være rettferdig innad i hver generasjon.» Videre at: «Da nærmer vi oss et pensjonssystem som gjør at folk betaler etter evne og får etter behov.»

Konkret foreslår Sterri en inntektskorrigering av pensjonen og levealdersjusteringen. «En inntektskorrigert levealder betyr at de med høye inntekter møter en høyere pensjonsalder enn i dag, mens de med lave inntekter vil møte en lavere.» Han mener dette muliggjør likestilling av pensjonssystemet i offentlig og privat sektor, og at det vil stanse dumpinga av pensjonen til privatiserte lærere og helsearbeidere.

Alle vi som drømmer om å eie bolig fri fra markedets klør og om et forståelig og rettferdig pensjonssystem, har altså en alliert i Aksel Braanen Sterri.

Motsetningsfylt om privatskoler og sexkjøp

Et par andre steder i boka detter jeg helt av. Sterri skriver motsetningsfylt om skolepolitikk. På den ene sida gir han inntrykk av at vi bør ha mer tillit til å la lærere og skoleledere utforme skolehverdagen slik de mener er best. På den andre sida vil han la foreldre og elever bytte skole, og øke konkurransen gjennom å slippe til privatskoler, og publisere mer informasjon om trivsel og resultater på de ulike skolene.

Dette er ment å flytte makt til elever og foreldre, men når Sterri skriver at finansieringen av skolene er nødt til å følge eleven, er det ikke vanskelig å se for seg lærere som tvinges til å imøtekomme krav fra foreldre og elever, for å sikre økonomien, framfor faglig skjønn.

Også delen som omhandler sexkjøpsloven har flere resonnementer som skurrer. Sterri spør hvem vi skal ta hensyn til når vi vurderer å ta straffeloven i bruk. Det store flertallet som verken kjøper eller selger sex, eller de som begår handlingen? I de fleste tilfeller kommer man nok ikke særlig mye lengre av å ta hensyn til de potensielle lovbryterne, i dette tilfellet horekundene. Han skriver at «Ingen representanter ville foreslått å forby håndverkstjenester om det skulle vise seg at østeuropeiske håndverkere ble utsatt for menneskehandel.» Nei, vi ville vel forbudt menneskehandel … Og gjerne ganske uavhengig av hva dem som benyttet billig arbeidskraft måtte mene om det.

Sterri mener forbudslinja innebærer «et brudd med den positive sosialdemokratiske mulighetslinja»: Å gi folk flere og bedre muligheter, for å selv kunne ta valg og forbedre sitt eget liv. Det kommer klart fram i boka at verken nigerianske eller norske kvinner har særlig mange andre muligheter i dag. Men hvorfor handler da nesten alt engasjementet om å oppheve sexkjøpsloven? Hvorfor ikke legge støtet inn for alternative inntektskilder?

Han tar generelt for lett på sentrale økonomiske dimensjoner i forståelsen av makt og frihet. For kjennetegnes systemer basert på økonomisk avhengighet først og fremst av den ettertraktede valgfriheten? Enten det er lærerens ansvar for bunnlinja på skolebudsjettet, eller den prostituertes salg av sin egen kropp for å overleve.

På tross av dette skjønner jeg mer av den opprinnelig uklare frihetstilnærmingen etter å ha lest boka, og da kanskje spesielt de sist nevnte eksemplene. Sterri har tilsynelatende et nedenfra-perspektiv, som tidvis utfordrer konvensjonell maktforståelse, iallfall på venstresida, og gir tankevekkende tilnærminger. Som et eksempel står nettopp dilemmaet om hvordan vi skal muliggjøre mer faglig frihet til lærerne, og samtidig gi mindre ressursterke elever og foreldre økt innflytelse, eller muligheter til å si i fra.

Populist eller ei?

Tilbake til politikken har en ganske high-brow tilnærming til det å drive politikk, blant annet når det antydes at Arbeiderpartiet ikke skal være redd for å styre etter sitt eget forgodtbefinnende framfor folkemeningen («Demokratiet er mer enn å høre på folket.») og slik kunne vinne oppslutning. («Historien viser at tydelig ledelse kan vinne folkets sympati.»)

Samtidig inneholder boka flere sider jeg ikke vil nøle med å kalle rein og skjær populisme (og selv tilhører jeg den skolen som oppfatter populisme som en hedersbetegnelse, uløselig knyttet til det folkelige og det demokratiske). Fra det nevnte kravet om et forenklet og forståelig pensjonssystem, til en ikke-moralistisk, anti-paternalistisk tilnærming til alt fra arbeidslinja (Sterri går inn for en positiv arbeidslinje, i kontrast til Aps rådende linje, og vil øke gevinstene ved arbeid framfor kostnadene ved velferd – og påpeker at flere universelle velferdsordninger gir mindre behov for byråkrater og kontroll) til røyking og folkehelse (unngå trivielle, latterlige forbud som i sum undergraver tilliten til lovverket eller selvbestemmelsen over eget liv). Og når Sterri skriver om Arbeiderpartiets store reformarbeid at «De økonomiske menneskemodellene som ligger bak reformene, passer ikke med virkeligheten» er det som å høre 60/70-tallets venstrepopulister snakke om sine fremste fiender, teknokratene.

Slik jeg leser boka er kanskje Aksel Braanen Sterri kritisk til å følge «folket», i hvert fall på et idéplan, men i det konkrete er han minst like ofte en venstrepopulist.

Uforløst, men løfterikt

Samtidig som han insisterer på at Arbeiderpartiet trenger et klarere ideologisk kompass, henviser Sterri notorisk til forskning og empiri, slik at det ofte blir uklart hvor grensa mellom disse ulike tilnærmingene går.. Den akademiske og velinformerte stilen er faktisk underholdende, som når han trekker inn John Stuart Mill i røykepolitikken og John Rawls i pensjonsspørsmålet. Men mengden fotnoter er minst like overveldende. Sitatene fra Arbeiderpartiets program hadde kanskje ikke trengt kildenote med sidehenvisninger?

Repetisjon kan ofte være et effektivt virkemiddel, men boka åpner med en kronikkversjon av seg selv, og dermed gjentas hovedpoeng og sentrale faktaopplysninger unødvendig. At Francis Sejersted har kalt folketrygden og dens pensjonssystem for en «sosialdemokratisk kronjuvel» repeteres i overkant ofte, minst et sted også med fotnote. Boka kunne derfor hatt godt av en runde til med redigering. Kanskje kunne den også vært strukturert mer som en programtekst, slik at de tidvis inspirerende og spreke forslagene i boka, kom enda tydeligere fram?

Etter krisevalget i 2013 peker gallupen oppover for Arbeiderpartiet, mens den radikale venstresida fortsatt ligger med brukket rygg. Fornying trengs. Alle som vil bidra til et levende politisk verksted til venstre er herved kalt. Og på tross av større og mindre ankepunkter tror jeg flere kan ha nytte av å lese Sterris bok, i beste fall for å få noen gode ideer, om ikke annet for å få et lite glimt inn i sosialdemokratisk idé-debatt.

Fredrik V. Sand

Elisabeth Eide og Terje Skaufjord har lang fartstid i Afghanistan og Pakistan, med jevnlige opphold og besøk fra slutten på 1980-tallet, og de har en stor kontaktflate de stadig holder ved like.

Det startet med solidaritetsarbeid med base i Peshawar i Pakistan i 1987, under den forrige krigen, og denne aktiviteten har vedvart helt til denne dag. Som skrivende mennesker har det avfødt flere bøker, både reportasjer og reiseskildringer og skjønnlitteratur. Fokuset har vært på Afghanistan, men siden Pakistan er en sentral aktør også på den afghanske arenaen, har de også satt seg grundig inn i forholdene der. Boka Pakistan midt i verden, fra 2010, er også verdt å få med seg for å få vite mer om hva som skjer i dette strategiske veikrysset, som tittelen peker på, og som begge landa ligger ved. Det er ikke bare Taliban og pashtuner som binder dem sammen, men også harde økonomiske realiteter som at transportruter for Afghanistans rike energiressurser sannsynligvis må involvere Pakistan.

Med sin bakgrunn er det ikke rart at de to har skrevet en bok som først og fremst er opptatt av å svare på spørsmålet «Hva med afghanerne da?», som er tittelen på forordet i boka. De peker sjøl på at det ikke er så merkelig at de fleste bøkene om Afghanistan og krigen der som har kommet på norsk de siste årene, dreier seg om Norges militære deltakelse i krigen. Nærmere 10 000 nordmenn har vært stasjonert i landet de siste 12 årene. Men sjøl ønsker de å sette afghanerne i fokus. Som de sier: «få fram erfaringene fra et land som har vært herjet av krig og konflikter i mer enn tre tiår, men også et større historisk bakteppe. Det handler om overlevelse, om den seige styrken hos dette hjemsøkte folket». Uten innspill med denne vinklinga blir vår Afghanistan-debatt sjåvinistisk. Derfor er det å håpe at denne boka får et bredt publikum, og at også vi som har engasjert oss mye i å slåss mot norsk krigsdeltakelse både her og der, leser den.

Dette sies ikke som en forkleinelse for de som først og fremst har drøftet og oppsummert «hva Afghanistankrigen har gjort med Norge». Som nordmenn har vi et ansvar både for vårt eget land og menneskene i landa som nordmenn på dramatisk vis blander seg inn i. Eide og Skaufjord gjør begge delene. De er også klare i å peke på hvilke negative følger den internasjonale krigføringa i landet har hatt i forhold til den internasjonal rettsorden og respekten for grunnleggende menneskerettigheter.

Hvem er afghanerne?

Det er en stor styrke at boka synliggjør mennesker fra Afghanistan for oss, gjennom biografiske innblikk i ulike enkeltpersoners liv og virke, og ved å beskrive hva slags samfunn Afghanistan er. Det kommer godt fram at den mangslungne etniske og kulturelle bakgrunnen skaper interessekonflikter innenfor det fellesskapet som den langvarige krigstilstanden har skapt. Derfor er det variasjoner i hva en afghaner mener om invasjonen i 2001 og hvordan en ser på at Taliban kanskje kommer til makten igjen når de utenlandske styrkene skal forlate landet.

Når forfatterne kommenterer det som har blitt en allmenn oppfatning her hjemme, at det var en mulighet for at det kunne komme noe godt ut av invasjonen om en hadde grepet sjansen i 2002 og amerikanerne ikke hadde omdirigert kreftene til Irak, så må vi være klare på at afghanernes oppfatning her i høy grad vil avhenge av hvem du spør. Den afghanske historia peker vel mot at et fremmedstyre uansett ikke ville blitt godtatt, og USA-koalisjonen ville vel neppe endra sin krigstaktikk om den hadde fått konsentrert seg om Afghanistan? Men uansett blir denne problemstillinga kontrafaktisk og mindre interessant.

Det som har betydning her og nå, er hvordan vi tolker afghanernes holdning til hvem som skal ha «handa på rattet» i Afghanistan nå framover. Hvem skal vi høre mest på i de dragkampene om en våpenhvile og mulig maktdeling som pågår? Er frykten for Taliban så sterk at flertallet vil foretrekke å ha utenlandske styrker stående i landet ennå noen år? Og vil de foretrekke en fortsatt krig, som blir utfallet dersom Taliban står fast på ikke å legge ned våpna før alle utenlandske styrker trekkes ut?

Ikke fasitsvar – men håp?

Forfatterne gir ikke noen entydige svar om framtida, men gir oss en bakgrunn for å kunne danne oss mer velfunderte meninger gjennom det bildet som boka tegner av folk og land.

Ikke minst gir boka et mer sammensatt bilde av Taliban enn det stereotype som mange sitter med. Både om bevegelsens historie og om hva slags Taliban vi har i dag og kommer til å ha en stund framover. Forfatterne er klare på at det må komme til en avtale med dem, dersom krigen ikke skal fortsette, og endog blusse opp, i årene som kommer.

Mot slutten, på side 378, trekkes journalisten og Afghanistan-kjenneren Ahmed Rashids tre betingelser for at situasjonen nå skal bedre seg, fram (The New Republic, 28.mars 2013):

• en forhandlet våpenhvile mellom USA, Taliban og regjeringa i Afghanistan,
• et vellykka presidentvalg
• at Pakistan må samarbeide med partene og ha fredelige planer.

Presidentvalget veit vi nå at ikke gikk så bra, sjøl om rivalene nå har kommet fram til en skjør avtale. At USA og den afghanske regjeringen nå har besluttet at utenlandske styrker fortsatt skal stå i landet i flere år til etter at ISAF terminerer 31.desember i år, øker heller ikke sjansen for en fredsavtale med Taliban. At den norske regjeringen, støttet av Arbeiderpartiet, også er med på denne ferden, viser at afghanernes stemmer teller lite når USA kaller til innsats. Det teller også lite at et stort flertall av de forfatterne som har vurdert den norske krigføringen i landet, har vendt tommelen ned for denne måten å skape en bedre framtid for afghanerne. Faren er derfor stor for at tittelen på Eide og Skaufjords bok fortsatt vil beskrive virkeligheten de nærmeste årene, og at spørsmålstegnet som føyes til for håpet i siste avsnitt, er betimelig.

Arnljot Ask

Pål Steigan leverer mye faktabasert argumentasjon som kan kurere eventuelle vrangforestillinger om at Norge bidrar med mye godt i jubileumsåret for grunnloven. Men søker du en årsaksforklaring på den norske statens rolle i verden i jubileumsåret for første verdenskrig, finner du ikke det i dette heftet.

Jeg har i de seinere årene hatt stor glede av å lese Pål Steigans artikler og analyser om verdensutviklinga på bloggen hans. Alle artiklene på bloggen er fulle av kildebasert faktainformasjon, som ofte har vært ny og oppsiktsvekkende for meg. Steigan følger opp med masse kildebasert faktainformasjon også i dette heftet, men denne gangen fant jeg ikke så mye nytt. Men det vil den som ikke har fulgt bloggen hans. En stor del av kapitlene er basert på artikler som allerede er publisert her.

I kapittel 1 beskriver Steigan hvordan tidligere statlige etater og forvaltningsbedrifter har blitt omgjort til transnasjonale storselskaper. Kapittel 2 forteller om hvordan det norske oljefondet har blitt en del av kjernen i den globale finanskapitalen som kontrollerer alle verdens globale storselskaper. Kapittel 3 handler om den amoralske holdninga til de norske storselskapene når disse driver virksomhet i korrupte og udemokratiske land, og hvordan disse rundt om i verden er med på å utbytte arbeidere og ødelegge natur.

Ressursmangel, overvåkning og krig

Kapittel 4 argumenterer for at Vestens intervensjoner i Afrika har sitt grunnlag i rivaliseringa med Kina om Afrikas ressurser. I kapittel 5 beskriver han hvordan økende oljepriser har skapt økonomisk krise i EU, med spesielt fokus på Italia, landet hvor Steigan oppholder seg mye. Kapittel 6 river ned forestillinga om at amerikansk skiferolje kan bli redninga på energikrisa, mens kapittel 7 beskriver krigsnasjonen Norge – landet med de sjuende høyeste militærutgiftene per innbygger i verden, en stor og voksende våpeneksport, blant annet til okkupantmakta Israel, og med en krigsvillig politisk elite som absolutt har gjort seg «fortjent» til posten som generalsekretær i NATO.

I kapittel 8 går Steigan over til å beskrive hvordan den økte overvåkninga på ingen måte har klart å gjøre noe med den reelle terrortrusselen, fra høyre, men i stedet bidrar til å undergrave demokratiet og har sin reelle begrunnelse i frykten for et folkelig opprør mot økende ulikhet. Kapittel 9 demonterer den offisielle løgnen om at Libyakrigen var en humanitær intervensjon med FN-mandat. Kapittel 10 beskriver hvordan global oppvarming i kombinasjon med en liberalisert verdensøkonomi har brakt verdens kornlagre til et farlig lavt nivå, mens kapittel 11 er et kort kapittel via den stadig råtnere, både i bokstavelig og overført betydning, globale kjøttbransjen.

Kapittel 12 tar for seg hvordan EØS-avtalen undergraver demokratiet, og viser hvordan de pågående handelsforhandlingene mellom USA og EU kan føre denne prosessen videre. Viktigst i denne sammenhengen er institusjonalisering av mulighetene for private selskaper til å saksøke stater som ønsker å føre moderat venstrepolitikk for tapt framtidig fortjeneste. Steigan viser her til eksempler fra det amerikanske kontinentet hvor dette allerede har blitt en realitet.

I det avsluttende kapittel 13 oppsummerer Steigan at Norge er i ferd miste egen suverenitet gjennom EØS, og være så underdanig for USAs overvåkingssystem at vi omtales som «en av våre topp to partnere» i interne dokumenter fra NSA. Samtidig bidrar omdanninga av Norges landforsvar til et uttrykningskorps for NATO som vist i Libyakrigen, at det norske statsapparatet ikke bare undergraver vår egen, men også andre lands suverenitet.

Uavklart imperialismebegrep

I avslutninga av forordet skriver Pål Steigan følgende:

Vi feirer i 2014 en av verdens første demokratiske grunnlover. Hva hadde Eidsvollsmennene sagt om de hadde fått vite at landet med denne grunnloven skulle drive krig på tre kontinenter? Hvordan skjedde dette? Hvorfor skjedde det? Og hvem bestemte det? Det er det denne boka handler om.

Jeg syns denne beskrivelsen bare delvis er en dekkende beskrivelse. Som vist, inneholder heftet mye mer enn svar på akkurat disse spørsmålene. Samtidig kan det diskuteres om Steigan fullt ut gir svar på de spørsmålene han stiller i forordet. Det er spesielt på spørsmålet «hvorfor skjedde det?» jeg ikke opplever at jeg sitter igjen med svaret etter å ha lest Steigans hefte.

I sin anmeldelse i Radikal Portal, skriver Vegard Velle at Steigan for å gi heftet en bredere forståelsesramme burde gått inn i både klassiske og mer moderne diskusjoner rundt hva som ligger i imperialismebegrepet. Til dette svarer Steigan at

Det er ikke et teoretisk verk. Det er en pamflett der jeg gir et detaljert riss av den store forandringa av norsk kapitalisme som har skjedd siden oljealderen startet i 1970. Og jeg viser sammenhengen mellom privatisering, globalisering, oljeimperialisme, militarisme og krig. Jeg har villet gjøre dette, ikke via teoretiske utlegninger, men gjennom ugjendrivelige tall og fakta, slik at det vanskelig kan avvises.»

Jeg er enig med Steigan i at det å skulle gå inn og gi en drøfting av klassisk og moderne imperialismeteori i lys av empirien fra norsk utvikling, er et ganske annet prosjekt enn det han i denne sammenhengen har gitt seg ut på.

Jeg syns ikke det er påkrevd at Steigan skal begrunne sin imperialismedefinisjon med basis av de siste hundre årene med teoretisk diskusjon på venstresida, men det har, også i en kortfatta og empirisk orientert gjennomgang, en klar verdi å avklare hva som er hans definisjon av det begrepet han har satt seg som mål å beskrive. Velle skriver:

Gitt bokas innhold kan man gjette seg frem til at imperialisme, det må være at store, private selskaper går på oppkjøpsraid i Sør, hvor de også plyndrer folk og at staten går til angrepskrig i Vestens interesse. Noe sånt.

Noe av problemet for de som ikke allerede befinner seg innenfor en marxistisk-leninistisk imperialismeforståelse, er at det slett ikke eksisterer noen åpenbar selvforklarende sammenheng mellom norske selskapers oppkjøpsraid i Sør, og norsk krigsdeltakelse.

Også vi som oppfatter oss selv som tilhørende den skolerte marxistiske venstresida bør stille oss spørsmålet om i hvor stor grad det faktisk eksisterer en årsakssammenheng mellom alle de observerte utviklingstrekkene. Det Steigan viser overbevisende, er at utviklinga av transnasjonale norske selskaper med omfattende økonomiske interesser i korrupte og udemokratiske regimer, innenlandsk privatisering, utviklinga av en stor norsk rustningsindustri og Norges økende deltakelse i kriger «out of area» følger hverandre i tid. Det kan sannsynliggjøre at det også finns en årsakssammenheng, men det er ikke noe automatisk bevis.

Har globaliseringa skapt krigsnasjonen?

Jeg kan problematisere antakelsen om en automatisk sammenheng ved å trekke fram Sveits som et eksempel. Det er et land som i lang tid i stor grad har basert sin økonomi på teknologisk og organisatorisk kontroll over en rekke store transnasjonale selskaper, men som forholder seg strengt nøytralt i alle internasjonale konflikter og som aldri deltar med egne styrker til noe annet utenfor landets grenser enn forsvar av paven.

Det er også mulig å problematisere empiriske konklusjoner rundt at økt norsk næringslivsetablering i andre deler av verden har gjort oss mer krigerske. Selv vil jeg trekke fram hvordan norske næringslivsledere, med Stein Erik Hagen i spissen, har fungert som konfliktdempere i relasjonen mellom Norge og Kina. Hvis man, som jeg gjør, ser den vestlige støtten til utvalgte kinesiske opposisjonelle, herunder Dalai Lama, som strategiske grep for å svekke Kina som hovedrival for USA på den internasjonale arenaen, bidrar næringslivslederne til å svekke brodden i den imperialistiske offensiven, som her drives fram av angivelig uavhengige menneskerettsorganisasjoner.

Steigan beskriver i heftet hvordan Statoil høster profitt fra investeringer i det korrupte Angola. Men Angola er ikke et land som i alt har spilt på lag med Vesten. Tvert imot, ikke bare var det nåværende korrumperte MPLA-regimet i front mot apartheid i Sør-Afrika under den kalde krigen, noe som medførte at USA og apartheidregimet sammen støtta opp om opprørsgeriljaen UNITA, mens Cuba sendte soldater for å forsvare MPLA-regjeringa. Angola bidro også, sammen med Zimbabwe, med styrker til regjeringa i DR Kongo under krigen fra 1997 til 2003, for å slå tilbake invasjonsstyrkene fra de USA-støtta, USA-utrusta og USA-trente hærene i Rwanda og Uganda.

Deres mål var og er å få kontroll over alle de strategisk svært viktige mineralressursene i det østlige Kongo. Så er det et uttrykk for imperialisme når Statoil investerer i Angola på de vilkårene den angolanske staten stiller? Jeg ville heller sagt det var et tydelig eksempel på imperialisme om Norge og andre vestlige land forsøkte å boikotte Angola, for å straffe landet for måten Vestens interesser ble motarbeida i DR Kongo, gjerne under påskudd av den helt åpenbart riktig beskrevne korrupsjonen og fraværet av faglige og politiske rettigheter for arbeiderklassen.

Jeg vil understreke at det at jeg her problematiserer noen av eksemplene fra heftet og den implisitte antakelsen om at det er en årsakssammenheng mellom globaliseringa av den norske økonomien og militariseringa av den norske staten som Steigan i detalj beskriver, ikke betyr at jeg avviser at det finns en sammenheng. Selv om jeg ikke syns at heftet til Steigan gir svar på hva sammenhengen helt presist er, gir den oss et grundig faktamateriale som vi kan legge i bunn om vi ønsker å gå videre på den debatten. Det syns jeg vi bør.

Torgeir Holgersen

Ronny Kjeldsberg:
Sosialisme på norsk
Larvik: Forlaget Rødt!, 2014, 77 s.

I den lille pamfletten Sosialisme på norsk oppsummerer Ronny Kjeldsberg sitt bidrag i debatten om nytt prinsipprogram for partiet Rødt. I bestillingen fra landsstyret til prinsipprogramkomiteen, som han fikk i oppdrag å lede, lå det også et diskusjonsopplegg om sosialisme for partiet. Han kaller bidraget sitt «Sosialisme på norsk», og i en fotnote gir han en referanse til en tale holdt av Rune Slagstad. I perioden 1979-81 var «sosialisme på norsk» ikke bare en tale som Rune Slagstad holdt blant annet på SVs landsmøte, men betegnelsen på en intern debatt i SV, dratt i gang av partiets høyrefløy. Venstrefløyen, med tyngdepunkt i Hordaland, samlet sine debattinnlegg i en diskusjonshefte med tittelen «Et forsøk på å sette sosialismedebatten på beina. En epoke tar slutt – mot krise i sosialdemokratiet?» Med andre ord: noen har diskuterte dette før, og for noen av oss har begrepet allerede en helt bestemt betydning.

Teksten i heftet starter med hvorfor det er nødvendig med et annet økonomisk system og behandler så ganske kort noen grunner til at det gikk galt med de sosialistiske forsøkene i det 20. århundre. De etterfølgende kapitlene tar for seg ulike måter å organisere økonomien på (økonomiske modeller) som han mener «kan inngå som mulige elementer i et moderne og fremtidsrettet sosialistisk samfunn.» (s 25) Her behandles blant annet planøkonomi, deltakende budsjettering, arbeiderstyrte bedrifter og dugnad. På slutten av hvert av disse kapitlene er det tatt med et avsnitt som skisser hvilke elementer i den økonomiske modellen som blir beskrevet som kan innføres uten at bruddet med kapitalismen er tatt, men som samtidig peker fram mot et annet samfunn.

Dette er et pedagogisk grep som har mye for seg. Når tråden trekkes fra det som kan gjennomføres innenfor dagens system til det systemoverskridende, kan veien dit komme til syne. Det er da også mulig å tenke seg en revolusjon som noe annet enn væpna og voldelig, og på den måten bidra til å avmystifisere det politiske prosjektet. Eller for andre: tilsløre det.

Det er for meg riktig at måten vi skal organisere økonomien på i et sosialistisk Norge må avspeile det som er særegent hos oss, det som er vår historiske erfaring som folk og som moderne høyteknologisamfunn. Dette synes jeg at Ronny Kjeldsberg får fram i sitt skrift. Det er anerkjennelsen av at et hvert land må forme sosialismen på sin måte – at det ikke fins noen rutebeskrivelse for veien og heller ingen fasit, men mange ulike måter å organisere økonomien og utvide demokratiet på.

Imidlertid kan teksten noen ganger gi et inntrykk av at man vil ha tilbake sosialdemokratiet anno tidlig sekstitall, bruken av Gerhardsen-sitater forsterker helt klart et slikt inntrykk.

Kapitlet om dugnad har noen interessante perspektiver. Det kan være en løsning for oppgaver som felleskapet må løse, uten at det trenger å gjøres til lønnsarbeid. Disse oppgavene må alle ta sin del av, ingen slipper unna. Jeg tenker meg at det også kan være en måte å minske skillet mellom «ånd og hånd» på. På den måten kunne jeg tenke meg å gå lenger enn Ronny Kjeldsberg gjør. Hvis arbeidsdagen ble kort, ville det ikke da være rimelig om alle tok noen timers dugnad i uka med å gjøre en innsats på et område som ikke var knyttet til yrkesutøvelsen deres? Det er ikke like lett å nedvurdere manuelt arbeid, eller det som blir betraktet som «drittarbeid», hvis man faktisk må gjøre det selv, eller hva? Samtidig er det ikke ønskelig at dugnad skal erstatte lønnsarbeid; gjøre folk arbeidsløse eller svekke arbeidets faglighet, så dette er nok en hårfin balansegang.

Jeg har i hovedsak tre ankepunkter mot innholdet, eller kanskje heller innretningen i skriftet. Det første har å gjøre med at det framstår som et rent «skrivebordsprodukt», når måten vi kommer til sosialismen på ikke blir berørt. Ronny Kjeldsberg skriver på side 10 at han lenge har hatt lyst til «å skrive en litt lengre tekst om hvordan et sosialistisk samfunn kan konstrueres». Men i virkelighetens revolusjoner har ingen stått fritt til å konstruere noe samfunn etterpå. Derfor synes jeg også at Kjeldsberg tar litt lett på det når han i kapitlet om de sosialistiske forsøkene i det tjuende århundret kun peker på ortodoks leninisme og bokstavtro bruk av marxismen med påfølgende totalitarisme som årsak, og ikke tar med seg den økonomiske bakgrunnen for at disse forsøkene ikke kunne lykkes: føydalisme og mangel på industrialisering, og det faktum at revolusjonene aldri spredte seg land med utviklet produksjon. Han berører heller ikke spørsmålet om realismen i «sosialisme i ett land» og hvilke muligheter en «norsk» sosialisme vil kunne ha uten at det er som en del av en større omveltning. (Dette blir også påpekt av Audun Øfsti i etterordet.)

Når vi skal diskutere sosialismens muligheter og innhold er det på et tidspunkt nødvendig å snakke om hva slags produksjon som skal ligge til grunn for den økonomien vi skal styre på demokratisk vis. Det er ganske mye av det vi trenger som verken kan 3D-printes eller fil-deles. Hvilken rolle skal (den norske) oljen spille i en sosialistisk økonomi? Skal rollen avvikles, og hvordan skal den i så fall avvikles? Her er det et lysår i avstand mellom dagens oljeavhengige Norge og et framtidig samfunn basert på grønn industriproduksjon.

I kapittelet der arbeiderstyrte bedrifter og arbeiderråd drøftes synes jeg forskjellen mellom dem blir uklar, og arbeiderrådenes revolusjonære betydning blir borte i diskusjonen. I eksemplene Ronny Kjeldsberg nevner (s 35) er arbeiderråd blitt opprettet i en situasjon der arbeiderne har tatt makta og organiserer arbeiderråd basert på et flertall i folket mens det sittende regimet fremdeles har alle de formelle maktorganene (dobbeltmakt). Dette er en organisering som oppstår i en situasjon med skjerpet klassekamp, der arbeiderne utfordrer makta og systemet. En arbeiderstyrt bedrift trenger ikke å ha noen slik knytning, det kan f.eks. være en måte å drive en bedrift videre på når eierne har bakket ut. Arbeiderstyrte bedrifter vil måtte fungere på systemets premisser heller enn å utfordre det, og kan like gjerne bidra til splittelse innafor klassen som å styrke den. Når det gjelder forholdet mellom arbeiderråd og fagforeninger så tror jeg som Ronny Kjeldsberg at det kan være lurt om fagforeninger fortsetter å finnes selv om det organiseres arbeiderråd. Spørsmålet er om dagens fagbevegelse (som har mangelfulle demokratiske strukturer) kan videreføres og gjøres om til klasseorganisering. Det vil være vurderingen i den reelle situasjonen som avgjør om man ønsker å samle kreftene eller organisere dem som separate demokratiske organ.

Ronny Kjeldsberg skal ha ros for at han har bidratt med en innfallsport til å diskutere sosialisme og demokrati. Partiet Rødt og venstresida for øvrig trenger en sosialismedebatt som også tar opp noen av de vanskelig spørsmåla, om hvordan vi kommer dit og hvordan vi kan beholde og videreutvikle en sosialistisk økonomi. Det trengs en arena for den debatten som går utover de daglige kampene.

Kari Celius

Vegard Holm:
Ofra av makta, 1945–1955
Oslo: Oslo Transportarbeiderforening, 2013. 110 s.

Selv om Vegard Holm har blitt pensjonist, er han fortsatt i disse dager meget aktiv for havnearbeidernes kamp for tariffavtale. Han har faktisk en lederrolle som han skjøtter utmerket. Vegard har enormt med faglig erfaring som lokal tillitsvalgt i Norsk Grafisk Forbund på 1970-tallet og videre som leder av Oslo Transportarbeider Forening på 1980-tallet, streikeleder under transportstreika i 1982, seinere som en av streikelederne på den ulovlige Tollpost-streika i 1992. Dette var en tariffstridig streik for faste ansettelser som fikk en historisk betydning ved at et stortingsflertall i 1995 vedtok en lov for faste ansettelser (§58A i Arbeidsmiljøloven). Vegard Holm kan skrive. Han har både skrevet bøker og vært redaktør for medlemsbladet Transportarbeideren.

Jeg nevner dette fordi Vegard Holm nå har skrevet ei lita bok om kampen bussarbeiderne førte for høyere lønn og anseelse fra 1945–55. Interne stridigheter munnet dessverre ut i en splittelse som fikk betydning for bussarbeidere helt opp til våre dager. Med forfatterens erfaring og langvarige engasjement for arbeidsfolks vilkår, er denne lille boka viktig. Den tar for seg bussarbeidernes vilkår og deres kamp for å bli hørt. De interne stridigheter er satt i en viktig politisk ramme i en historisk interessant periode. For dagens tillitsvalgte er en slik oppsummering viktig fordi den både stimulerer til debatt og reiser problemstillinger i dagens faglig kamp. Dette er relevant selv om vi lever under helt andre rammevilkår med en dramatisk økonomisk krise i kapitalismen. Dagens tillitsvalgte får nok en vekker ved å lese boka fordi en del trur at etterkrigstida var prega av gjenoppbygging og solidaritet med lite uenigheter i fagbevegelsen. En del trur at Arbeiderparti førte en enhetlig kamp i nært samarbeid med hele LO.

Boka dokumenterer bussjåfører som en yrkesgruppe i sterk vekst, men som var underbetalt i forhold til arbeidere i industrien som hadde bedre vilkår i sine overenskomster. Verkstedsoverenskomsten var en minstelønnsoverenskomst med lokal forhandlingsrett, mens bussoverenskomsten var en normaloverenskomst som var prisgitt kun de sentrale tilleggene. Bussarbeiderne ble for lite prioritert av både LO-toppen og nærmest neglisjert i forbundsledelsen i Norsk Transportarbeiderforbund på starten av 1950-tallet. Bussarbeiderne ble stadig hengende etter i lønnsoppgjørene som utløste flere tariffstridige streiker mellom 1945 og 1955. Bussarbeiderne stemte ned anbefalte forslag, og ble utsatt for tvungen lønnsnemnd gang på gang. Sinnet var stort da AP-ledelsen og LO-toppen manet til «samfunnsansvar» og moderasjon. Her har Vegard Holm et tilstrekkelig kilde-materiell som dokumenterer motsetningene. Det var forsøk på å få en egen bussavdeling i NTF som ble blankt avvist. Da var det lokale krefter som ønsket et eget bussarbeiderforbund som ble hardt imøtegått av toppen i LO og forbundet. Forsøkene på å få en egen bussavdeling ble møtt med eksklusjoner. Dette banet vei for et nytt forbund utenfor LO og Norsk Rutebilarbeiderforbund ble dannet. NTF tok tiltak for bussarbeiderne, men dessverre for seint. Splittelsen skadet bussarbeidernes faglige kamp helt fram til 1998 da NTF og Norsk Rutebilarbeiderforbund samarbeidet i en lovlig streik og fikk et stort lønnsløft.

Ta dere noen timer og les boka. Dere får et stykke historieleksjon om en faglig kamp etter krigen. Dette viser at det ikke bare var enighet mellom AP og LOs ulike nivåer, og at det også på den tida var viktige faglige kamper og uenigheter om viktige samfunnsspørsmål. Beretninga viser at det er vanskelig å reise kamp for lavlønnsgrupper når AP-regjeringa appellerte til moderasjon og anvendte tvungen lønnsnemnd mot rettferdige streiker gang på gang. De rød–grønne partiene tok også i bruk tvungen lønnsnemnd gang på gang mot viktige streiker i sin regjeringstid. Tvungen lønnsnemnd ble brukt etter kort tid mot tre streiker i 2013 for pensjonsrettigheter blant kabinansatte, oljearbeidere og offentlig pensjon for ansatte i private sjukehjem. Hvordan skal fagbevegelsen føre faglig kamp når de gang på gang blir utsatt for tvungen lønnsnemnd er også en problemstilling i dag som på 1950-tallet. Streikerett er nedfelt i ILO og helt sentralt i et demokrati. Hvordan skal en opposisjon takle uenigheter – i dette tilfelle underbetalte bussarbeidere – når både LO og NTF-topper motarbeider deg? Dette er altså ei bok som fortjener lesere i hele fagbevegelsen og venstresida. God mat for tanken.

Boye Ullmann

Mona R. Ringvej:
Marcus Thrane
Forbrytelse og straff
Oslo: Pax Forlag 2014, 321 s.

Åpningen på Mona Ringvejs nye bok kunne ikke ha vært mer dramatisk. Forfatteren tar oss med til Høyesteretts lokaler 22. juni 1855, der den endelige dommen skulle falle. Marcus Thrane og mer enn 120 andre medlemmer av Arbeiderforeningene sto tiltalt for intet mindre enn et forsøk på å omstyrte forfatningen med ulovlige midler. Det hadde gått fire år siden arrestasjonen. Den hovedtiltalte kjente lovverket, og visste at det ikke var noen saklige holdepunkter for en fellende dom. Det var det da heller ikke, men likevel blei de dømt. For Marcus Thrane lød dommen på fire års straffarbeid i tukthus, og da blei ikke hans fire år i varetekt en gang trukket fra.

Det betydde slutten for Arbeiderforeningene, som ikke var noen marginal bevegelse. I løpet av et par år kom det 30 000 – eller flere – medlemmer til. (Med dagens mange ganger høyere folketall har landets største parti rundt 50 000 medlemmer.) Dommen var en klar advarsel til håndverkere, husmenn, arbeidere og eiendomsløse: Deres arbeid for stemmerett og bedring av arbeider-klassens kår var ikke bare uønsket av makthaverne, det var ifølge landets juridiske elite rett og slett brudd på landets kriminallover. Stattholder Severin Løvenskiold kunne endelig trekke et lettelsens sukk. Han hadde fulgt Arbeiderforeningene nøye helt fra de så dagens lys i desember 1848. Tidligere hadde han beklaget seg over at lovverket ikke ga rett til å forby virksomheten, men nå kom Høyesterett den stokk reaksjonære Løvenskiold til unnsetning. Der satt også hans sønn, Otto.

Avslørende rettshistorie

I det innledende kapitlet gjør Ringvej det klart hva som er hennes fremste anliggende med denne boka; det er mest av rettshistorisk karakter. Her brøyter hun ny mark med sine detaljerte studier av politirapporter, voteringsprotokoller og en rekke andre kilder, og slår fast at det uten tvil var tale om et justismord. Det er ingen sammenheng mellom det som blei lagt fram for domstolen, og ordlyden i den endelige dommen. Det jurister liker å kalde for sakas «fakta» var oppdiktet eller høyst tvilsomme, og det var mer luftige spekulasjoner, rykter, påfunn og dommernes snevre klasseinteresser som forklarer utfallet.

Ut fra det rikholdige materialet trer det klart fram at flere av dommerne måtte innrømme at det ikke var tale om en «revolusjon», og at Marcus Thrane hadde gått inn for reformer og stemmerett for å sikre underklassen del i det politiske styret. Men selv det var utålelig for høyesterettsdommene og det politiske miljøet de var en del av. Derfor valgte de rett og slett å legge helheten i Arbeiderforeningens virke til grunn, ettersom det var som «Rigsfordærveligt» å regne.

Det blei også i dommen lagt vekt på at Thrane hadde oppviglet husmenn til å gi uttrykk for sin misnøye, noe slik skulle de aldri ha funnet på om han ikke var kommet på banen. Argumentene var altså politiske, som det sømmer seg i en politisk dom. En vanlig oppfatning i overklassen har alltid vært at vanlige arbeidsfolk ikke opplever at de blir utbyttet og lever i nød, i alle fall ikke før det kommer noen utenfra og forteller dem det.

Ja takk, begge deler!

Forfatteren tar oss lesere med på en spennende reise i Marcus Thranes biografi og Arbeiderforeningens historie, og både supplerer og nøster opp tråder i tidligere forskning. I tillegg til det rettshistoriske, er hun mest opptatt av de demokratiske dimensjoner og retten til ytrings- og organisasjonsfrihet. Det er da også naturlig å framheve Arbeiderforeningens kamp for stemmerett som en hovedsak, men det er kanskje mindre naturlig å se den som et slags overordnet og langsiktig mål. Ringvej skaper et inntrykk av at tidligere historikere har gitt Thranes betydning som forløper for arbeiderbevegelsen for stor plass på bekostning av bevegelsens plass i kampen for demokratiske rettigheter. Men dette henger jo uløselig sammen. Dersom man har sosiale reformer og bedring av levekår for vanlige folk som mål, er jo utvidet stemmerett et nødvendig skritt på veien. Det var da også – som Finn Olstad har vist i boka Det vanskelige demokratiet – gjennom den seinere arbeiderbevegelsen at demokratiet blei kjempet fram (se Jørn Magdahls bokmelding).

Bildet er selvsagt sammensatt, ikke minst for deltakerne selv. Og som forfatteren viser til, gikk Thrane ikke av veien for å tale om arbeidsfolk i motsetning til «kapitalens tyranni». At det ikke var de aller fattigste og nødstilte som strømmet til Arbeiderforeningene, er ikke noe sært unntakstilfelle. Slik var det også da den mer moderne arbeiderbevegelsene brøt gjennom seinere i århundret, kanskje er det mer oppsiktsvekkende at så mange «småfolk» organiserte. Og at Thrane ikke hadde lest Marx eller var marxist, bør heller ikke være noe oppsiktsvekkende funn. Foreningene blei stifta i samme år som Manifestet, og før det besto Marx´ skrifter mest av natur- og rettsfilosofiske studier på tysk (samt et filosofisk manus på fransk). Mer direkte politisk var nok hans Feuerbachteser fra 1847, men de blei utgitt posthumt.

Rettsstat og demokratisk kapitalisme?

Det betyr selvsagt ikke at Ringvej er uinteressert i sosialhistorie, «arbeidsklassens» opprør og Arbeiderforeningenes – iallfall indirekte – betydning som forløper for den arbeiderbevegelsen som oppsto seinere. Hun tegner et bilde av et Norge midt på 1800-tallet med store klasseskiller, og minner om at overklassens relative «fattigdom» i forhold til andre europeiske land er til liten trøst for dem som kjenner nøden på kroppen. Dessuten får hun klart fram den sprengkraften som ligger i befolkningsøkning, vekst i tallet på eiendomsløse og uår i jordbruket nettopp på den tida hvor Arbeiderforeningene blir til.

Boka om Marcus Thrane (og like mye om bevegelsen og med et fint portrett av Josephine Thrane) føyer seg altså inn i den mer kritiske litteraturen om 1800-tallet i fedrelandets sagnomsuste historie. Dessverre har denne innsikten ikke nådd til festtalerne og de fleste politikere, som er mest opptatt av å lovprise demokrati- og frihetsideene i 1814, og som løfter fram inspirasjonen fra Frankrike og USA. Men i begge disse landa blei det som kjent religionsfrihet, i motsetning til i 1814-grunnlova. Og Ringvej forteller oss om europeiske land som innførte stemmerett for alle menn mange tiår før Norge, i Frankrike nettopp som følge av 1848-våren, og hennes velskrevne arbeid gir et bilde av domstoler, embetsmenn og annen øvrighet som ikke akkurat er besjelet av demokrati og frihet. Det gjøres også klart hvor skuffet Thrane og husmennene var over de bøndene som havnet på Stortinget; det var ikke hos Ueland og Jaabæk han fikk støtte, men hos den unge sakfører Johan Sverdrup. Den idylliske fortellinga om den gradvise utvidelsen av demokratiet, opplyste og nasjonsbyggende embetsmenn, demokratisk kapitalisme og rettsstaten velsignelser – som ikke minst er forbundet med historikeren Francis Sejersted – får seg altså her enda et slag. Noe godt kommer det da ut av grunnlovsjubileet, selv om de færreste 17. mai-talere vil lese seg opp.

Et hjertesukk

Til slutt et hjertesukk (eller en kjepphest): Det er fristende å ønske seg at norske historikere i større grad retter blikket utafor landets grenser, selv om det er norske fenomener som først og fremst studeres. Det er riktignok noen henvisninger til «arven fra 1848», men det gjøres det få forsøk på å vurdere forskjeller og likheter mellom Norge og andre deler av Europa. Det er da heller ingen henvisninger til nyere standardverker om 1848 i litteraturlista. Det er synd, ofte er det nettopp gjennom sammenliknende historie at en kan finne ut hva som eventuelt er et norsk særpreg. Var det Arbeiderforeninger og thraner i andre land vi pleier å sammenlikne oss med, og hvor finner vi eventuelt en høyesterettsdom som setter en stopper for deres demokratiske og sosiale virke? For denne anmelder minner bruk av rettsapparat og tukthusstraffer mot slik virksomhet mest om kolonistyret i afrikanske land, for ikke å si om Sør-Afrika nesten fram til våre dager.

Tore Linné Eriksen

Petter Bauck og Mohammed Omer (red.):
The Oslo Accords 1993–2013.
A critical assesssment
Cairo/New York: American University in Cairo Press, 2013, 270 s.
E-bok

Da den internasjonale Palestinakonferansen i Oslo i november 2013 ble planlagt, diskuterte arrangørene behovet for å publisere konferanseforedragene. Denne ekstrajobben ble helt unødvendig da Petter Bauck og Mohammed Omer sin bok ble presentert. Dette store arbeidet behandler nesten alle de temaene som ble tatt opp på konferansen, og mange av foredragsholderne er selv bidragsytere i boka.

Boka er publisert som e-bok på engelsk, slik at den er lett tilgjengelig og kan nå mange lesere. Jeg håper forfatterne lykkes med dette, ettersom boka har som mål å gi en brei og kritisk behandling av det som er kjent som Oslo-avtalen. Til tross for sitt navn, menes med dette den avtalen som ble undertegnet 13. september 1993 i Washington mellom PLO og den israelske regjeringen etter flere måneder med hemmelige forhandlinger i Oslo. Den norske regjeringa spilte en viktig diplomatisk rolle i forhandlingene. Avtalen innebar at PLO for første gang anerkjente staten Israel og Israel anerkjente PLO. (Men ikke en palestinsk stat.) Som en følge av avtalen ble Vestbredden og Gaza, som Israel okkuperte i 1967, og som FN gang på gang har krevd at Israel skal trekke seg ut av, nå reelt underlagt israelsk kontroll. PLOs ledelse, som siden krigen i Libanon i 1982 har levd i eksil i Tunis, fikk nå lov til å reise inn i det okkuperte området og etablere et politisk senter i Ramallah. Vestbredden og Gaza ble delt i A, B og C-områder der PLOs ledelse fikk etablere et begrenset selvstyre i A-områdene. Dette utgjør ikke mer enn vel 4 % av historisk Palestina. Kritikken mot Oslo-avtalen har vært sterkt økende i de palestinske områdene, mens den i Israel av mange er vurdert som en stor strategisk seier.

Boikottaksjoner med økende oppslutning

De forskjellige kapitlene i denne rikholdige boka retter søkelyset ikke bare mot Israel, men også mot den palestinske politiske eliten, det internasjonale samfunnet og den norske regjeringa. Med en slik omfattende målsetting må det bli ei stor bok, noe det også er blitt. Gjennom 21 artikler pluss forord av både tidligere erkebiskop og fredsprisvinner Desmond Tutu og den tidligere islandske utenriksministeren Ossur Skarphedinsson, behandles standardtemaer som stormaktenes såkalte fredsplaner, sionistisk strategi, den palestinske situasjonen før og etter Oslo-avtalen og Norges rolle som fredsmekler. Men i tillegg har det blitt plass til temaer som Israels utnytting av politiske fanger, helsesystemet i de palestinske områdene, mediesituasjonen og Israels kontroll av TV og telekommunikasjon, kvinners rolle under Oslo-avtalen og EU og Israel etter avtalen.

Det siste kapitlet tar opp en aktuell debatt, nemlig spørsmålet om det skal satses på å saksøke selskap som driver ulovlige forretninger med de israelske koloniene på Vestbredden. Artikkelen gir viktig kunnskap om en rekke rettssaker som er kjørt mot multinasjonale selskap som Caterpillar, Elbit, Veolia og G4S med flere. Forfatteren, den amerikanske juristen Yasmine Gado, med lang erfaring fra forretningsjuss, oppsummerer at dette er en tungvint prosess som vanskelig fører fram. Hun har mer tro på den internasjonale BDS-kampanjen (Boycott, Divestments, Sanctions) der markedsmekanismen kan brukes til noe positivt. Utgangspunktet er at 170 palestinske organisasjoner i juli 2005 vedtok en oppfordring til en økonomisk boikott av Israel. Etter Israels brutale bombing av Gaza i 2008/2009 ble det startet slike aksjoner i mange land. En viktig del av dette arbeidet har vært kampanjen Akademisk og kulturell boikott av Israel, som bygger på erfaringene fra boikottkampanjene mot det sørafrikanske apartheid-regimet. Boikottkampanjen har fått stor oppmerksomhet i Israel, der det nå advares mot konsekvensene av at BDS-aksjonene også får økende oppslutning i USA. I Norge er det både en aktiv BDS-kampanje på gang og en kampanje for akademisk og kulturell boikott.

Både byråkrati og grasrotkamp

Det er ikke vanskelig å forestille seg det omfattende redaksjonelle arbeidet som har vært nødvendig for å sikre artikler fra flere av de aller beste, men også travleste, ekspertene på området Palestina/Israel. Her finner vi navn som Noam Chomsky, Ilan Pappe, Hilde Henriksen Waage, Mads Gilbert og Ossur Skarphedinsson. De har alle levert bidrag om viktige sider ved Oslo-avtalen. Jeg vil likevel bruke litt tid til sist på to bidrag som jeg personlig har lest med stor interesse, nemlig Liv Tørres og Petter Bauck sine artikler.

På Palestinakonferansen i november i fjor holdt den palestinske antropologen dr Khalil Nakhleh en innledning der han viste hvordan det internasjonale NGO-systemet1 bidrar til oppbygging av en palestinsk elite som er lojale til giverlandene, og som bidrar til å dempe kritikken av Israel2. Det er dette NGO-systemet Liv Tørres behandler i en meget god artikkel.

Liv Tørres er generalsekretær i Norsk Folkehjelp og har lang erfaring fra arbeid i okkupert Palestina, der Norsk Folkehjelp har jobbet siden 1987. Etter den første intifadaen (1987) økte den internasjonale bevisstheten om den kritiske situasjonen som folket i de okkuperte områdene levde under. Tørres forteller at et utall hjelpe-organisasjoner engasjerte seg med prosjekter i ulike områder. Prosjektene hadde som mål å styrke den palestinske befolkningen sosialt, økonomisk og politisk. Med Oslo-avtalen endret det seg. Den politiske eliten knyttet til administrasjonen i Ramallah (PA, Palestine Authority) skulle nå ta seg av det politiske arbeidet. PA innførte stram kontroll med NGOene. Fra nå av krevdes detaljert informasjon om virksomheten, og over 60 NGOer organisere seg i et eget nettverk for å bevare mest mulig uavhengighet av PA. Mange NGOer trakk seg ut av det palestinske området etter 1993. Tørres forteller at 800 av 1400 organisasjoner forsvant da PA tok over kontrollen. Politisk splittelse mellom Hamas og Fatah har påvirket NGOenes arbeid. Samtidig har det de siste årene kommet en rekke nye NGOer som har sine egne agendaer. Tørres oppsummerer at slik NGO-systemet har utviklet seg i okkupert Palestina, har «initiativene utenfra i mange tilfelle gjort lite for å hjelpe til med utviklingen av et genuint palestinsk samfunn». Selv om PA- kontrollen og byråkratiet har endret mye av situasjonen til det verre, har ikke makteliten lykkes i å hindre nye spontane grasrotaktiviteter i å utvikle seg. Tørres avslutter sin artikkel med å fortelle om motstandsarbeid og protester som ikke har latt seg stoppe. Dette er aktiviteter som peker framover og som motvirker den politiske splittelsen og avhengigheten som en stor del av NGO-systemet har bidratt til. Artikkelen inneholder mye viktig kunnskap og analyse som alle solidaritetsaktivister har stor nytte av å lese.

Politiske spenninger og motsetninger

Den andre artikkelen jeg vil framheve, er skrevet av Petter Bauck, en av redaktørene av artikkelsamlingen. Bauck har jobbet med internasjonale konflikter i mange år, blant annet i Palestina. Han er for tida ansatt i Norad. I denne artikkelen viser han hvorfor PLOs ledelse og Israel hadde felles interesser i Oslo-avtalen. Styrken med artikkelen er at han knytter de politiske prosessene til den økonomiske og sosiale utviklingen i Israel/Palestina. Hans fokus er særlig på utviklingen innenfor det palestinske området. Okkupasjonen av Vestbredden ga Israel tilgang på store mengder billig arbeidskraft og en stor befolkning som utgjorde et viktig marked for en viktig del av Israels næringsliv. For den okkuperte befolkningen førte dette til muligheter for jobb og penger. De nye palestinske universitetene utdannet også stadig flere ungdommer med kunnskap og større politisk bevissthet. Denne proletariseringen og «politiseringen» av Vestbredden og Gaza la grunnlaget for en selvstendig politisk bevegelse som utover 80-tallet kom på kant med PLOs ledelse i eksil i Tunis. Den sosiale og økonomiske utviklingen var en viktig årsak til intifadaen i 1987. For Israel som nå var i full gang med sin nyliberale revolusjon, og for PLOs ledelse, ble dette en trussel. Målet med Oslo-avtalen var å stanse denne utviklingen ved å hente palestinske ledere fra eksil til å ta kontrollen over opprøret. Strategien ble en suksess for Fatah-ledelsen og Israel. Petter Bauck skriver også godt om hvilke politiske spenninger og motsetninger dette har skapt de siste 20 årene etter at avtalen ble undertegnet.

Etter å ha lest Baucks artikkel kommer det tydeligere fram at artikkelsamlingen kanskje har en svakhet jeg vil nevne, at den mangler en artikkel som viser de store økonomiske og politiske endringene som er i gang i Israel fra midt på 80-tallet: Israels overgang til global «high-tech» økonomi. En slik artikkel ville tydeliggjort hvem som er den dominerende parten i interesse-fellesskapet Israel-PLO-ledelsen, og den ville reise viktige spørsmål om framtida.

Islands tidligere utenriksminister Ossur Skarphedinsson forteller i forordet om hvordan den islandske regjeringen, som kom til makten i 2009 som det første vestlige landet, anerkjente en palestinsk stat innenfor grensene før 1967. Interessant nok skjedde dette på den internasjonale solidaritetsdagen for Palestina den 29. november 2011. Island har stått imot presset fra USA og andre allierte, åpent kritisert Israels undertrykkingspolitikk og modig anerkjent en palestinsk stat. Dette er en viktig symbolsk anerkjennelse, og jeg regner med at Island vil være blant de første til å støtte til kravet om flyktningenes rett til tilbakevending til Palestina/Israel og palestinerne i Israels rett til fulle demokratiske retter, på linje med jødene i landet.

Noter:

1. NGO=Non-Governmental Organisations. Dette er såkalte frivillige organisasjoner som driver humanitært eller annet hjelpearbeid. Disse organisasjonene finansieres i stor grad av regjeringer.
2. Se også boka Khalil Nakhleh: Globalized Palestine. The National Sell – Out of a Homeland (New Jersey: Red Sea Press, 2012.)

Peder Martin Lysestøl

Det har gått så mange år at det er i ferd med å gå inn i glemmeboken nå – Statoils Iran-skandale som i 2003 tvang selskapets forrige toppleder Steinar Fjell til å gå av. Mange har kanskje også glemt den nesten identiske skandalen som involverte Norsk Hydros oljedel i 2007, da selskapet ble fusjonert inn i Statoil. Den gangen foregikk det hele i Gaddafis Libya. I begge tilfeller handlet det om utbetaling av enorme konsulenthonorarer som i realiteten var en korrupt utbetaling for å kjøpe seg en plass ved forhandlingsbordene. I Hydros tilfelle var det egentlig det gamle Saga som hadde knyttet de korrupte forbindelsene. Hydro ble tatt fordi selskapet forsøkte å dekke over det hele da Saga ble overtatt.

Lysskye mellommenn

I Ken Silversteins bok The secret world of oil er det nettopp oljeindustriens lysskye mellommenn som er temaet. For dem som følger oljeindustrien, er det en kjent sak at store deler av verdens resterende oljereserver befinner seg blant de minst demokratiske og mest korrupte av alle land i verden. Siden de store internasjonale oljeselskapene er aktive i de fleste av disse landene, trenger man ikke være konspiratorisk anlagt for å anta at de på et eller annet vis bidrar til å opprettholde en slik korrupt tilstand. Ett sted må jo pengene komme fra. Men hvordan foregår dette? En vesentlig andel av de utenlandske oljeselskapene som opererer i de mest korrupte landene, har sitt hovedkvarter i USA. Jo, vi vet at systemet for finansiering av valgkamper i USA skaper korrupte relasjoner mellom dem med penger og dem med politisk makt. Like fullt, USA har kanskje det strengeste lovverket mot korrupsjon i forretningslivet som finnes. Da Statoil ble tatt for korrupte forhold i Iran, var det ikke i hjemlandet Norge, men i USA hvor selskapet er børsnotert, at de måtte blø mest.

Et gjennomgående tema i Silversteins bok er nettopp de finurlige mekanismene som oljeindustrien benytter for på den ene siden å operere i en tilsynelatende «ren» korrupsjonsfri vestlig økonomi og på den andre siden i verdens mest korrupte land. Nå har mange nøkkelansatte i oljeselskaper lang erfaring i å operere i denne lysskye verdenen helt på egen hånd. Silverstein siterer tidlig i boken en tidligere Mobil-leder i Angola som hevdet at han brukte 99 prosent av sin tid på å prøve å finne ut av hvordan han skulle unngå å rent teknisk bryte USA’s Foreign Corrupt Practices Act (FCPA). Men ofte er altså det mest effektive å bruke ulike typer fiksere og mellommenn. Det er nettopp disse som er temaet i boken.

Første kapittel i Silversteins bok handler om den libanesiske forretningsmannen Ely Cali. Med base i London har Cali med sin gode tilgang på kapital og mektige bekjentskapskrets i årevis vært mellommann når store avtaler skulle inngås i en oljeverden preget av korrupte, udemokratiske regimer. Han er imidlertid mest kjent som den antatte bakmannen i et forsøk på å gjennomføre et kupp i Ekvatorial-Guinea i 2004. En av de andre som var involvert i prosjektet, er Margareth Thatchers sønn, «Baron Mark Thatcher». Det var åpenbart at kuppet handlet om å sette inn en regjering som skulle gi den involverte gruppen støttespillere økonomiske fordeler. Et annet kapittel tar for seg hvordan mektige familiemedlemmer i oljerike stater. Igjen er det Ekvatorial-Guinea som er eksemplet. Denne gangen ved Teodorin Obiang, diktatoren som ble sittende ved makten, til tross for kuppforsøket.

Ikke bare i sør og øst

Det mest interessante kapitlet i boken tar for seg selskapet Glencore, «det største selskapet i verden du aldri har hørt om.» Da Glencore for første gang ble notert på New York-børsen i 2011 ble selskapet verdsatt til 60 milliarder dollar, større en Ford og Boeing. Glencore kontrollerer i praksis store deler av verdens råvarehandel. Siden det nettopp dreier seg om handel med noen av de mest korrupte regimene i verden, opererer selskapet ut fra samme logikk som de enkeltstående fikserne, bare på et mer systematisert vis. Det handler om å bygge nettverk med dem som har makt. Slike nettverk oppnår man ikke uten å tilføre de samme personene ulike former for økonomiske tjenester. Det Silverstein beskriver, er en uformell økonomi utenpå den formelle økonomien hvor elitene belønner hverandre – litt på mafiavis.

Den som måtte tro at en slik praksis hvor nettverk inn mot politisk makt kommersialiseres begrenser seg til stater i sør og øst, kan jo bare se på hvordan selskaper som First House og tilsvarende har fått vokse også her i Norge. I Danmark har Fogh Rasmussen, Jens Stoltenbergs forløper som Nato-leder, blitt kritisert fordi han allerede samtidig som han gikk av, opprettet et selskap som gjorde det mulig å cashe inn for de kontaktene (og tjenestene?) han hadde etablert gjennom Nato. Silverstein beskriver i detalj hvordan Tony Blair i tiden etter sin statsministerperiode har tjent seg søkkrik på tilsvarende vis. Dette er ikke bare skitne, enkeltstående historier. Det dreier seg om forhold som gjennomsyrer vår tid.

Etterlyst: helhetsbilde og strukturer

Er Silversteins bok en av bøkene du bare «må» lese? Jeg er ikke helt sikker. The secret world of oil føyer seg inn i en strøm av kritiske fremstillinger av oljeindustrien som særlig har kommet fra USA på 2000-tallet. Det var en stor fremgang sammenlignet med 1990-tallet, hvor industrien var mer eller mindre overlatt til seg selv. Boken skriver seg dessuten inn i en rik kritisk amerikansk tradisjon som går tilbake til Ida Tarbell og andre kritiske journalister som tok tak i «big oil» allerede helt på slutten av 1800-tallet. Men der Ida Tarbells og mange av hennes samtidige bygde på en underliggende teoretisk forståelse, fremstår Silversteins bok mer typisk for mange litt lettvinte kritiske fremstillinger av oljeindustrien i dag: Man tegner et bilde av suspekte politikere, diktatorer og forretningsfolk, uten å sette dette i sameheng med systemet som helhet. Når Tarbell skrev om oljeindustrien, demonstrerte hun at hun hadde både detaljkunnskaper og et helhetsblikk for hva oljeindustrien handlet om.

Det samme liberale, lett venstreorienterte publikumet Silverstein skriver for, ser ofte opp til de nordiske «sosialdemokratiske» samfunn som et forbilde. Dermed virker det symptomatisk at historien om Statoil i Iran er gjemt bort i en fotnote. Silverstein siterer tidlig i boken Statoils tidligere svært så operative «fixer» ,Willy Olsen, som viser til at det i en lang periode var umulig å operere i mange oljeproduserende land uten å betale en agent som hadde forbindelser. Der kunne selvfølgelig Silverstein fulgt opp med å vise til at det ikke bare var den vanlige skurken som var trukket med i spillet. I fotnoten hvor Silverstein beskriver Statoils skandale er tonen svært så unnskyldende: Statoil gjorde hva alle andre selskaper gjorde, men på en så «ham-handed» måte at selskapet ble tatt.                      

Et mer analytisk perspektiv

Nå har Silverstein valgt et avgrenset tema, altså ikke å skrive om oljeindustrien som helhet. Så ja, for den som ønsker å vite mer nettopp om den mest fordekte siden av oljeindustriens virksomheter gir boken mye innsikt. Jeg mener like fullt at det finnes måter å skrive kritisk om oljeindustrien som er både mer analytisk og mer nyttig for aktivister som vil forandre verden. Et godt, ganske ferskt eksempel er Richard Heinebergs Snake oil. How fracking’s false promise of plenty imperils our future. Med «snake oil» som bokens hovedtittel plasserer den seg entydig i strømmen av kritikk mot «big oil». Heineberg har imidlertid gode kunnskaper om den faktiske teknologiske og økonomiske utviklingen av oljeverdenen. Dette presenterer han så på en forståelig måte som dermed etablerer konkrete, håndfaste argumenter som både kan brukes i kampen om ideologisk hegemoni og som utgangspunkt for politisk aksjon.  

Helge Ryggvik