Hva kan man lære av Fosen-markeringene

Annet
Nr 03/24
Avatar photo
Av

Elle Nystad

Elle Nystad er leder i NSR Nuorat

Fosen-aksjonene har gjort at mange har fått øynene opp for urett mot urfolk i Norge. På den ene siden har vi en regjering, som prøver å sette rettstaten til side. På den andre siden samisk ungdom som står opp for menneskerettigheter. Vi har fått leder i NSR Nuorat, Elle Nystad, til å oppsummere hva vi kan lære fra denne kampen.

 

Fosen-aksjonen skiller seg først og fremst fra andre aksjoner med at man aksjonerte for å beskytte en høyesterettsdom. Aksjoner er ofte assosiert med uenighet i et lovlig vedtak staten har tatt, i Fosen tilfellet så aksjonerte man fordi det tok altfor lang tid før det ble gjort noe for å få menneskerettighetsbruddet opphevet etter Høyesterettsdommen ble avsagt i 2021. Derfor valgte vi, 19 unge samiske-og miljøaktivister å ta oss inn på daværende olje-og energidepartementet sin lobby for å rette oppmerksomheten på at det hadde gått 500 dager siden Høyesterettsdommen falt.

 

Vi gjorde aldri noe under aksjonen uten Fosen-samenes støtte.

 

Vi brukte lobbyen til Olje- og energidepartementet (OED) som vår politiske plattform. For det første ville vi ansvarliggjøre de som håndterte saken. Blant annet Terje Aasland som er energiminister. For det andre aksjonerte vi for å få frem vårt politiske budskap og krav til de som sitter med makta i landet. Det politiske budskapet og kravene vi hadde under aksjonen var følgende:

  1. Riv vindturbinene på Fosen
  2. Oppheve menneskerettighetsbruddet
  3. Tilbakefør landet til Fosen-samene

Kravene ble satt i tett dialog med de berørte reindriftssamene på Fosen, og de støttet kravene vi aktivister satte. Vi gjorde aldri noe under aksjonen uten Fosen-samenes støtte. Dette var utrolig viktig for oss å gjøre med tanke på hvordan reindriften opplevde dialogen med myndighetene, reindriften sa blant annet at å kommunisere med myndighetene var som å snakke til en vegg. Derfor var det viktig for oss å lytte på Fosen-samene og sette i gang handlinger basert på deres behov. Våres viktigste jobb var å vise støtte og solidaritet for Fosen-samene.

 

Hva bør vi lære av Fosen-aksjonen

Dette er det første mange bør lære av Fosen-aksjonen, det er å inkludere reindriftssamer som er berørte i arealinngrepssaker i avgjørelsene som blir tatt og møte deres behov med rettferdige handlinger. Det holder ikke med å invitere dem på innspillsmøtene, de må være med på bestemmelsene. Dette er fordi slike saker omhandler deres liv, levebrød og levemåte. Ofte omtales reindriften som en interesse og som en jobb. Reindriften er så mye mer enn det. Reindriften er selve livet til noen samer, og en viktig bærebjelke for samisk språk og kultur.

 

Så må man være forsiktig med begrepet «dialog» med myndighetene. Dette så vi i forkant av aksjonene og under aksjonene, at det første myndighetene prøver på er å presse oss i et møte for å danne «god dialog». Vi lot oss ikke havne i et møterom med energiministeren de første dagene under aksjonen, om han ville snakke med oss måtte han komme til oss, og ikke motsatt. Dette var strategisk gjort fra vår side slik at dialogen var åpen for mediene og at denne dialogen ikke skjedde bak lukkede dører. Dette ønsket vi ikke fordi da kan personen fra myndighetene si til media at «Nei, vi har jo hatt god dialog med dem og vi har snakket sammen om dette …». Vi ønsket offentlig og åpen kommunikasjon med myndighetene. Energiministeren møtte oss og snakket til oss to ganger i løpet av aksjonen, han møtte oss i lobbyen og utenfor hovedinngangen til energidepartementet. Denne «dialogen» vi hadde med han var at han repeterte seg selv med et budskap til oss, at de på energidepartementet er nødt til å danne et nytt kunnskapsgrunnlag i denne saken før den løses. Det var på det tidspunktet at vi hadde null interesse å snakke mer med energiministeren, og at det var på tide at statsministeren kom på banen.

 

Vi hadde et krav til statsministeren for å la oss havne i et møte han, og det var at han skulle gi en beklagelse til Fosen-samene. Dette skjedde jo i løpet av torsdagen under aksjonene, og på kvelden var vi på møte med statsministeren på Trefoldighetskirka. Det var viktig for oss etter det møtet å si det vi hadde å si til pressen, først. Så dro vi fra pressekonferansen etter vi hadde fått pratet først med pressen etter møtet.

 

Opplevelsen med dialogen vi hadde med myndighetene var at vi ikke ble hørt på, og man så også overskrifter i mediene om hvordan Fosen-samene opplevde denne «dialogen». Da så man overskrifter hvor det blant annet stod «Det er som å mekle med pistol mot tinningen». Så det andre vi kan lære fra aksjonene er at vær forsiktig med å havne på møte med myndighetene bak lukkede dører. Prøv heller å få en offentlig og åpen dialog med dem.

 

Vi i NSR Nuorat valgte å alliere oss med Natur og Ungdom på bakgrunn av våres tidligere gode samarbeid i Repparfjord saken. Da demonstrerte vi sammen, og det var starten på et fint samarbeid mellom samiske og miljøaktivister. Det er viktig å ha gode allierte i en så tungbærende sak. Samer er urfolk og er en minoritet i landet, derfor kjemper man mot store krefter som staten, det krever mye krefter og ofte kan det føles håpløst fordi vi samer er ikke så mange. Derfor er det viktig å ha gode allierte i majoritetssamfunnet, og det gjorde at vi blant annet ikke følte oss alene i kampen. I tillegg til at vi ikke er så mange, så kan det være utfordrende for oss samiske aktivister å bli hørt, og det er dermed betryggende å vite at man har noen i majoritetssamfunnet som roper høyere om ikke vår kraftige samiske stemme blir hørt og blir ignorert. Men vi er kjempeflinke å vise at vi er et samlet folk og vi holder oss sammen i tunge kamper. Det samholdet vi dannet under aksjonen er noe jeg aldri vil glemme og vil være evig takknemlig for, det tror jeg mange andre også er. Det fine var at våre allierte lot oss snakke om våres sak, fordi dette var noe som berørte det samiske folket. De tilrettelagte slik at det var vi samiske aktivister som stod i front og bidro med det de kunne uten å ta over aksjonen og tale vår sak. Så det tredje vi kan lære av Fosen-aksjonen er at det er viktig å ha gode allierte, spesielt i saker som dette.

 

Hvorfor aksjonerte vi

Men hvorfor aksjonerte vi, var det nødvendig å aksjonere? Dette spørsmålet fikk vi stilt i Oslo Tingrett da vi ble tiltalt for å ikke etterfølge politiets pålegg den natten vi ble bedt om å forlate lobbyen inne på energidepartementet. Vi forklarte at dette var siste utvei, og det var det. Vi hadde allerede prøvd å skrive kronikker, artikler, holdt støttemarkeringer og appeller og hatt mediekampanje om saken, og alt dette uten å bli hørt. Dermed ble å aksjonere sivilt ulydig den siste utveien. Mange av oss samiske aktivister hadde aldri aksjonert sivilt ulydighet før. Vi fikk god veiledning om hva det innebærer og hva konsekvensene av det kan være. I en situasjon av håpløshet og desperasjon av å rette oppmerksomhet på saken så var det ikke tvil om vi ønsket å aksjonere for saken eller ikke. Det samiske aktivistsamfunnet ble styrket og rustet godt etter aksjonene og de erfaringene vi fikk er en rikdom i seg selv.

 

Dette var også en helt spesiell sak som omgår blant annet maktfordelingsprinsippet og om vi har en rettsstat i Norge. Vi har disse lovene og konvensjonene som skal verne og beskytte samene i landet mot overgrep fra myndighetene. Fosen-saken er et klart eksempel som viser godt hvordan staten reagerer når de ikke kan utføre grovt overgrep overfor samer, og når det de gjør bryter samenes menneskerettigheter. Aldri før har jeg sett regjeringen ha så mye meninger om hvordan en Høyesterettsdom ikke gjelder for dem. Aldri før har jeg sett en regjering mekle seg ut av et menneskerettighetsbrudd. Aldri før har jeg sett en regjering vise så klart og tydelig at vi ikke har en rettsstat i Norge.

 

Istedenfor å rive vindturbinene på Fosen så har myndighetene brukt tid og ressurser på et forsøk å mekle seg ut av et menneskerettighetsbrudd og bøtelegge unge mennesker som er menneskerettighetsforkjempere og beskyttere av rettsstaten Norge. Man mister jo håpet noen ganger. Det gjør man. Men etter aksjonene så fikk vi vist samholdet og den kraften vi sammen utgjorde i aksjonen. Vi var klar og tydelig på vårt budskap. Vi hadde symboler og hjelpemidler som både ga oss styrke og var kraftfulle i seg selv. Vi fylte Oslos gater med rop og joik, bannere og haug med mennesker.

 

Så klarer jeg ikke å skrive dette uten å takke samiske foreldre og forfedre som har tråkket stien før oss. Uten dem, så hadde ikke vi samisk ungdom utført aksjonen på den måten vi gjorde det på. Joikene som fylte Oslos gater har blitt joiket generasjoner før oss og nå til oss. Lávvu-aksjonen utenfor Stortinget som var inspirert av Alta-aksjonen. Tradisjonen om å vise motstand på med å vrenge kofta, fikk en ny betydning for oss som aksjonerte.

 

Nå har Fosen-saken fått et midlertidig punktum, og er langt ifra løst. Det er også et hav av lignende saker som berører samer i hele Sápmi og vi samisk ungdom kommer aldri til å gi oss, fordi vi er fortsatt her. Mii leat ain dás.

 

ČSV!

Ja til skeiv kamp, nei til «pinkwashing»

Annet
Nr 03/24
Av

Torstein Dahle

Hvorfor var det nødvendig for meg å sette merkelappen «homofil» på meg selv? Hvorfor var det nødvendig for meg å stå fram som homofil og leve som homofil med en seksuell praksis i samsvar med det? Det vet jeg ikke. Men det var nødvendig, og jeg kunne ikke ha levd som et helt menneske hvis ikke jeg hadde gjort det – etter at jeg måtte erkjenne det og dermed opplevde at en del brikker i livet mitt falt på plass.

Det er ikke alle følelser man skal gi etter for. Hvis man opplever hat og raseri mot et annet menneske, er det viktig å holde det i sjakk. Men jeg spurte meg selv: Er det noe galt i å føle kjærlighet og seksuell tiltrekning mot en annen gutt? Nei, det kunne jeg ikke se, og grunnlaget for å ta konsekvensen av det måtte selvsagt bygge på gjensidighet, slik et heterofilt forhold også må. For meg kom denne erkjennelsen sent; jeg var 23-24 år gammel. Dette var tidlig på 1970-tallet, rundt den tiden da kampen mot straffelovens forbud mot homoseksuelle handlinger mellom menn var i ferd med å seire. For meg var ikke opphevelsen av forbudet egentlig så avgjørende, selv om det selvsagt var en viktig begivenhet. For meg var det viktigere at homofile ble synlige. Det var noen ytterst få eksempler, men ett av dem var en jeg kjente. Han viste at det å være homofil var en faktisk mulighet – også for meg. Jeg hadde inntil da klart å fortrenge at jeg 4-5 år tidligere opplevde min første, store forelskelse med en annen gutt, et usedvanlig godt og givende vennskap, mye dypere enn jeg tidligere hadde opplevd, og der fysisk nærhet var viktig, selv om jeg ikke var bevisst noen direkte seksuell dimensjon. Han var hetero, og den bevisste seksuelle dimensjonen klarte jeg å psykologisere bort. Først etter flere år klarte jeg altså omsider å sette navn på eget følelsesliv.

Det er sterke indre krefter vi snakker om. Hvorfor de er der, aner jeg ikke. Det interesserer meg heller ikke noe spesielt, bortsett fra alminnelig nysgjerrighet om hvordan fenomener henger sammen. Etter hvert er det blitt mer kunnskap om at homoseksualitet er ganske vanlig hos ulike dyrearter. I 1999 kom den kanadiske biologen Bruce Bagemihl med sin bok Biological Exuberance: Animal Homosexuality and Natural Diversity. Den var den første virkelig omfattende vitenskapelige gjennomgåelsen av at homoseksualitet i utallige, ulike former er svært utbredt i dyreriket. Hans utgangspunkt var forskning som dokumenterte homoseksualitet hos mer enn 450 arter av pattedyr, fugler, reptiler, insekter og andre dyr. I 2006 lanserte Naturhistorisk museum i Oslo utstillingen «Mot naturens orden?», den første utstilling noen sinne som tok for seg homoseksualitet i dyreriket i stort omfang. Med sitt vitenskapelig baserte budskap om at 1500 dyrearter praktiserer homoseksualitet, var den kontroversiell og vakte stor oppsikt.

Homoseksualitet, homoseksuell praksis og kjærlighet er altså en naturlig variant hos dyr og mennesker. Den har sannsynligvis eksistert i ulike menneskelige samfunnsformer i uminnelige tider. Over store deler av verden har den vært kraftig undertrykt, og de fleste steder er den det fortsatt. Men jeg var så heldig å leve i Norge i den historiske epoken da homofil frigjøringskamp vokste fram. Jeg opplevde hvordan det kunne bli samsvar mellom det jeg opplevde som nødvendig for mitt liv, og det som framsto som en samfunnsmessig mulig form for gjensidig kjærlighetsliv og seksuell utfoldelse. Da brikkene først falt på plass, følte jeg veldig sterkt at slik er jeg. Jeg er homofil.

Ikke alle er like heldige. 13. april 2023 hadde Reuters et intervju med Frank Mugisha. Han leder organisasjonen Sexual Minorities Uganda (SMUG), som forsvarer LHBT-rettigheter i Uganda. SMUG fikk i 2011 menneskerettighetsprisen Raftos minnepris. I intervjuet forteller Mugisha om anti-homoseksualitet-loven som parlamentet i Uganda da nettopp hadde vedtatt med overveldende flertall, og som Ugandas president Yoweri Museveni senere signerte. Alle som blir funnet skyldige i å «fremme» homoseksualitet i landet risikerer opptil 20 års fengsel, mens såkalte «serieforbrytere» kan risikere dødsstraff. Mugishas venn David Kato ble myrdet i 2011, noen måneder etter at en avis trykket navn, foto og adresse på ham og andre i LHBT-miljøet og skrev at slike som dem burde henges. Mugisha selv mottar jevnlig drapstrusler. Det bør nevnes at den voldsomme anti-homo-stemningen i Uganda er blitt drevet fram av amerikanske evangeliske menigheter, som skal ha brukt mer enn 20 millioner dollar fra 2007 til 2020 på å kjempe mot LHBT-rettigheter i Uganda. Scott Lively, en amerikansk pastor, sto i spissen med bl.a. en serie populære antihomofile forelesninger der homofili ble beskrevet som en «sykdom» fremmet av Vesten.

Det forteller mye om hvor sterkt og dypt dette ligger i personligheten når homofile kjemper for LHBT-rettigheter med livet som innsats. Dette er ikke noe man gjør fordi det er en motebølge, eller fordi det har vært mye om det på TV i det siste. Og vi behøver ikke gå ut av Norge: Så sent som 17. juni 2023 hadde Bergensavisen et stort intervju med den 24-årige kunstneren Thomas Sivertsen, med overskriften «Folk tar heller livet sitt enn å komme ut». Som kristen og homofil viet han sin masterutstilling «Skeivetestamentet» ved Universitetet i Bergen til å utfordre holdninger han hadde møtt i enkelte kristne menigheter på Vestlandet. Lenger enn det har vi altså ikke kommet.

Så langt har jeg stort sett skrevet om homofile menn. Homofile kvinner, lesbiske, møter selvsagt lignende utfordringer, og en del andre utfordringer i tillegg, fordi de er kvinner, dobbelt undertrykt, og med en kropp bygd for å bringe fram barn, med alle gleder og problemer det gir grunnlag for gjennom livet. De må både føre homokamp og kvinnekamp, der blant annet fenomenet kvinnelønn truer mange kvinners mulighet til å leve et økonomisk selvstendig liv, spesielt i byer med høye bokostnader som kan ligge langt utenfor økonomisk rekkevidde.

Kampen for å slippe å undertrykke sin evne til seksualitet og kjærlighet, men tvert imot kunne utfolde den som hele mennesker til glede for seg selv og sine medmennesker, oppleves som stadig mer nødvendig når man ser at muligheten egentlig finnes. At noen kaller denne kampen for «identitetspolitikk», som om det handler om å kjempe for retten til å sette en bestemt merkelapp på seg selv, gjør meg forbannet. Det er skadelig for mennesker å bli presset inn i en form som knuser grunnleggende deler av personligheten din. Dette kommer jeg tilbake til senere i denne artikkelen.

Hittil har fremstillingen min gitt inntrykk av at heterofili og homofili er to atskilte båser med en skillevegg mellom, et gitt og uforanderlig faktum. Det er ikke så enkelt. Kvinnekampen og kampen for homofil frigjøring har begge gjort det lettere å bryte med tradisjonelle kjønnsroller. Det har bidratt til større åpenhet for seksuell tiltrekning og kjærlighet mellom mennesker. Folk som har trodd at de var i den ene kategorien, opplever kjærlighetsforhold som sprenger båsene. Det blir stadig mer omfattende erfaringsmateriale som heller peker mot et kontinuum, en sammenhengende helhet, der man kan befinne seg i ytterpunktene eller ett eller annet sted på skalaen imellom, og der man også kan oppleve å ha beveget seg i en retning. En illustrasjon på hvordan disse erfaringene endrer vår erkjennelse, er navneendringene til Det norske forbundet av 1948. I 1992 ble DNF 1948 – sammen med flere andre – til LLH, Landsforeningen for lesbisk og homofil frigjøring. Så i 2008 til Landsforeningen for lesbiske, homofile, bifile og transpersoner. Og i 2016 til Fri – foreningen for kjønns- og seksualitetsmangfold.

Basert på mine erfaringer gjennom livet definerer jeg altså meg selv som en homofil mann. Jeg er glad og takknemlig for at jeg har evnen til inderlig kjærlighet og seksuell tiltrekning til mennesker av mitt eget kjønn. Menn som mangler slike erfaringer og evner, har gått glipp av noe viktig. Til gjengjeld har jeg gått glipp av evner og erfaringer som heterofile menn har. Det betyr selvsagt ikke at jeg ikke har et nært og godt forhold til en del kvinner, som betyr mye for meg. Men det er altså noen dimensjoner som mangler. Heterofile som får leve som det, har det sikkert OK. Det har jeg verken indre eller ytre forutsetninger for å kunne vite noe særlig om. Men jeg bruker min egen opplevelse av homofil kjærlighet til å prøve å forstå det. De får på tilsvarende vis prøve å bruke sine egne heterofile kjærlighetserfaringer til å forstå meg.

Slik jeg ser det, har kvinnekampen med sitt oppgjør med låste kjønnsroller betydd veldig mye for den homofile frigjøringskampen. På tilsvarende måte mener jeg at den homofile frigjøringskampen har styrket grunnlaget for transpersoners kamp. Transpersoners kamp er på en måte et nytt trinn opp på stigen.

Jeg forstår ikke fullt ut hvordan heterofile menn opplever livet. Jeg forstår selvsagt heller ikke hvordan transpersoner opplever livet. Deres indre krefter skiller seg vesentlig fra mine. Jeg er fysisk født som mann, og i min bevissthet er jeg mann, uten noe ønske om å være noe annet. Å være fysisk født som mann, men oppleve seg selv i sin bevissthet som å være kvinne, er uforståelig for meg. Men jeg forstår, bedre enn heterofile, at når du har sterke indre krefter som driver fram en konflikt med det etablerte kjønnsmønsteret, er de kreftene i mange tilfeller så sterke at de trumfer samfunnets hindringer. De oppleves som livsnødvendige og tvingende. De kan til og med oppleves som så avgjørende viktige at du kan være villig til å sette livet på spill. Kanskje ta ditt eget liv hvis du ikke kan leve som den du så sterkt opplever at du er.

Mine egne erfaringer som aktiv i homofiles frigjøringskamp, forteller meg at jeg må støtte transpersoners kamp og ta den på største alvor. Transpersoner fører ikke den kampen fordi det er moderne eller festlig. Tvert imot er det omfattende dokumentasjon på at andelen av mennesker som opplever livet som svært vanskelig å leve, er mye høyere blant transpersoner enn blant homofile. Og de blir mye hardere angrepet enn oss.

Vår kamp for å få leve fullverdige liv i stedet for å bli knuget av undertrykkelse og redsel, kalles altså av enkelte – også på venstresiden – for «identitetspolitikk». Fra tid til annen havner jeg i noen absurde diskusjoner om dette. Påstanden er at det egentlig er andre krefter som driver fram LHBT-bevegelsen og pride-bevegelsen. Det påstås at de som egentlig står frem, er de aller rikeste i verden. Folk som Bill Gates og George Soros, og noen ekstremt store amerikanske finansfond som BlackRock. Påstanden er at de bruker kampen for LHBT-rettigheter som et redskap for å få folk til å kjempe for egen identitet i stedet for å kaste seg ut i klassekamp mot økt utbytting og kapitalakkumulasjon.

Det er skivebom å tro at vi driver med dette fordi vi er lurt av verdens superrike som prøver å få oss til å splitte arbeiderklassen. Jeg spør: Fremmer det klassekampen at skeive arbeidere holder seg i skapet og hemmes og skades av selvforakt og skam, framfor at de går i prideparade og føler fellesskap og støtte til å framtre med stolthet og glede over å være den de faktisk er?

Arbeiderklassens historiske oppgave er gjennom klassekamp å frigjøre menneskeheten fra utbytting, fra kapitalisme og imperialisme. Underveis til det målet er klassekampen en kamp for frigjøring av menneskene: Klassekampen går hånd i hånd med kvinnekampen, ikke slik at all kvinnekamp er klassekamp, men at klassekamp er nødvendig for at kvinnekampen skal nå viktige mål. Kvinners rett til arbeid og til en lønn som det går an å leve av, er et helt nødvendig materielt fundament for at kvinner skal kunne utfordre et patriarkalsk kjønnsrollemønster. At dette kjønnsrollemønsteret og kjernefamilien som økonomisk grunnenhet er blitt utfordret, har åpenbart vært viktig for homofiles og lesbiskes kamp, som igjen har vært viktig som grunnlag for transpersoners kamp, og slik fortsetter det.

Kampen for arbeiderklassens frigjøring er også en kamp for frigjøring av den enkeltes individuelle evner og ønsker – for frigjøring av et mangfold, at den enkelte skal kunne være selv. At skeiv kamp skjøt fart utover i forrige århundre i framskredne kapitalistiske land med en kjempende arbeiderklasse, er selvsagt ingen tilfeldighet. Klassekampens resultater la fundamentet, og med disse forutsetningene til stede har framgangen vi har oppnådd, blitt kjempet fram av oss selv og av våre skeive forgjengere.

Det står ikke i motsetning til arbeiderklassens kampkraft at skeive i arbeiderklassen frigjør seg fra undertrykking og fordommer og får utfolde sitt individuelle mangfold av kjærlighet og seksualitet. Tvert imot!

Men det er helt korrekt at vi og vår kamp misbrukes som falsk fasade, såkalt «pinkwashing», slik de misbrukte kamp for kvinnefrigjøring som begrunnelse for krigføring i Afghanistan, og slik de misbrukte krav om demokrati som begrunnelse for å angripe Irak. En slik falsk fasade er på ingen måte det samme som støtte til vår sak. Tvert imot blir saken skadet og skandalisert av slikt misbruk. Det er ikke vårt ansvar, og det kan på ingen måte aksepteres at vår kamp kritiseres på et slikt grunnlag.

Det mest groteske utslaget til dags dato er Israels forsøk på å skaffe sympati for folkemordet de begår i Gaza ved å spre bildet av en soldat som står i utbombede ruiner og poserer med et regnbueflagg med teksten “in the name of love” på. Bildet ble postet og delt på den israelske regjeringens kontoer på sosiale medier. Homofile i Gaza har tatt skarp avstand fra dette ekstreme eksemplet på såkalt «pinkwashing». Israels terrorkrig mot palestinerne har drept og lemlestet tusenvis av skeive i Gaza.

Denne bruken av «pinkwashing» kobler skeive og regnbueflagget mot den grusomste form for krigføring, og er til stor skade for oss. De som tror på dette og oppfatter homofili som en del av folkemordernes ideologi, vil selvsagt utvikle raseri mot homofile. Det er veldig skadelig og farlig.

Russlands president Putin har i sin tur utnyttet enkelte vestlige staters «pinkwashing» til å mobilisere russere mot slik vestlig dekadanse. Igjen: Veldig farlig for oss, fordi anti-homo-mobiliseringen knytter forsvar av tradisjonelle russiske verdier til angrep mot skeive.

Det er viktig at vi er tydelige og høylytt protesterer mot dette misbruket av vår kamp!

Eierlinja og arbeiderklassen

Annet
Nr 03/24
Avatar photo
Av

Jokke Fjeldstad

Jokke Fjeldstad (1982) har vært redaksjonsmedlem siden 2006, skriver selv om klassekamp, kommunisme, marxisme og mye annet i tidsskriftet. Er bidragsyter til spalten Revolusjonens A til Å.

Det er en bra ting at den norske arbeiderklassen eier sine egne hjem. Vi må ikke jobbe mot eierskap, men mot kapitalismen – selve årsaken til at tryggheten er trua i boligpolitikken. 

 

En av opprinnelseshistoriene til myten om nisser i Norge skal være en gammel tilbedelse av den forfar som først rydda gården. Han skulle gå igjen som nisse og passe på at gården var i gode hender, men kunne nok også straffe hvis man tok dårlig vare på den. Nissen ble en slags lokal semigud for den enkelte familie. Et bilde på hvor verdifullt og takknemlig vi skulle være overfor de som før oss hadde gitt sin innsats for at vi skulle ha et hjem, en gård og et sted å høre til. På samme måte viser det også hvilken anerkjennelse det var i at man hadde klart å etablere seg. At noen hadde sikret etterkommernes ve og vel. At det ikke var en liten innsats. 

 

Både arvesynd og nissemyter har gått av moten gjennom samfunnets utvikling. Nå tar vi dem bare fram for felles underholdning en gang i året når det er som mørkest. Men lista for å få seg et hjem henger fortsatt høyt. Det har aldri vært lett å få sitt første hjem, enten man har rydda plass, vært sjølbygger eller søker boliglån. Men på tvers av alle generasjonene har vi vært på jakt etter det samme – en trygghet og et sted å høre til. 

 

Skal vi flytte flertallet av norske velgere til venstre i boligpolitikken, er det viktig at vi framhever hvordan vi skal sikre den trygghet folk søker i boligen sin. Dette mener jeg at store deler av de som deltar i den norske boligdebatten ikke har tatt inn over seg. Man er mer kritisk til eierskap enn kapitalismen i debatten. Det er viktigere at det ikke skal lønne seg å eie, at bolig må skattes hardere, enn å tilby trygghet og stabilitet. Da blir det ekspertene og venstresida som er trusselen mot norske boligeiere, ikke kapitalismen. Samtidig står den norske høyresida med åpne armer for å ta dem imot. 

 

Den virkelige trusselen mot den vanlige boligeier forsvinner ut av debatten, nemlig kapitalismen. Boligspørsmålet er ikke enkelt, men det er helt sentralt i våre liv – og alt for viktig til å overlate til markedet og kommersielle krefter.

 

Kapitalistisk og kommersiell boligutbygging baserer seg på en situasjon med evigvarende prisvekst. Vi ser at produksjonen går ned hver gang det blir uroligheter rundt den framtidige prisveksten i boligmarkedet. I store deler av Norge er boligmarkedet helt utenfor kommersiell interesse, og her bygges det kun hvis privatpersoner ønsker å bo her. 

 

Det er to kjente historier om hvordan boligpolitikk påvirker velgere. Den ene er med den sosiale boligbygginga i byer som Wien. Her er det så mange som bor i ikke-kommersielle offentlige boliger at det blir ofte brukt som en forklaring på at det har vært en sosialdemokratisk eller rød by i hundre år (hvis man ser bort ifra perioden mellom 1934 og 45 da fascismen hadde kontroll over Wien).Den andre historien er om hvordan gjøre arbeiderklassen til boligeiere så man fikk dempet streikeviljen. Arbeidere med boliglån og gjeld vil ikke streike i fare for å miste sine hjem. Dette ligner tankegangen bak 1800-tallets paternalisme, hvor arbeidere som var avhengig av arbeidsgiver for å bo dermed skulle forbli lydige. 

 

I norsk boligdebatt blir den høye andelen boligeiere pekt på som et hinder for å gjøre endringer med boligpolitikken. 76 prosent av husholdningene og 82 prosent av den voksne befolkningen eier sitt eget hjem i Norge. I stor grad er den norske arbeiderklassen huseiere. At politikere ikke tør å gjøre noe med boligpolitikken er derfor ikke en helt grunnløs påstand. 

 

Boligdebatten sett gjennom et klasseperspektiv

Det er flere økonomieksperter og samfunnsdebattanter som ønsker drastiske endringer i boligskatten. Hannah Gitmark fra Agenda tar dette opp sin bok Det Norske Hjem og støtter seg på NHH-professor Ola H. Gytten og sjefsøkonom Harald Magnus Andreassen i SpareBank 1 Markets. De kritiserer skattesystemet for å ta fra de som ikke eier og gi til de som gjør. Gitmark har en seriøs gjennomgang av mulige måter å beskatte boligeiere hardere, og veier de forskjellige måtene opp mot hverandre. Denne alliansen mellom eliter innen kommentariatet og økonomifaget som har dannet seg i debatten, assosieres med den breie definisjonen av venstreside og kan lett brukes til den breie høyresidas fordel. For den vanlige boligeier fra arbeiderklassen framstår da dette som en trussel mot tryggheten i egen bolig. Denne boligeieren har som oftest stor gjeld og bruker en stor andel av sine inntekter på å betjene lån og andre boligrelaterte utgifter. Skatteendringer som øker disse utgiftene framstår først og fremst som en trussel mot å ha balanse mellom utgifter og inntekter i livet, uansett hvor gode intensjoner forslagsstiller har. Du må være privilegert for å kunne stemme mot dine direkte økonomiske interesser ved valg, og de som er virkelig privilegerte, går mye lengre enn stemmeseddelen for å beholde sine privilegier. 

 

Når klasseperspektivet trekkes inn i norsk boligdebatt er det som oftest for å male opp et klasseskille mellom de som eier egen bolig og de som ikke eier. Dette er egentlig ikke et klasseskille i marxistisk forstand. Og for oss som er opptatt av en boligpolitikk for arbeiderklassen, er dette et sidespor. Det er bra at arbeiderklassen i Norge eier ting. Det gir større kontroll og bedre liv, selv i en ellers kapitalistisk verden. Det er nok heller ikke sannsynlig at offentlig eller kommersiell utleie ville gitt arbeiderklassen i Norge bedre livsvilkår og større frihet i sin fritid, tvert imot. For meg handler ikke kommunisme om at staten skal eie og styre alt, det er et mål at arbeiderklassen skal eie og at vi som fellesskap skal styre. Dermed blir det ikke feil å jobbe for at arbeiderklassen kan eie sin egen bolig. 

 

Noen av de positive sidene til høy eierandel i boligmassen er at folk gjør relativt store investeringer i den. Norge er på verdenstoppen når det kommer til oppussing og nordmenn bruker gjerne penger på å heve egen bokvalitet. Mange av disse investeringene gjøres ikke ut fra en ide om økonomisk fortjeneste, men først og fremst fordi man vil ha bedre liv. 

 

Tilrettelegging av eierskap fører også med seg at man har bygd boliger uten at det er kommersielt grunnlag for det. Boligeieren bygger på tomter fordi det kan bidra til et godt liv. Det at gjeldsrenter regnes som negativ inntekt i Norge, gjør at det ikke er helt vanvittig å bygge i usentrale områder. Store deler av Norge er jo ellers kommersielt uinteressant å bygge i (hvis man ikke tenker på hytter). Likevel gjør økte byggkostnader det utfordrende å få bygd i flere utkantkommuner, siden verdiene til boligene vil være mindre enn byggkostnadene og dermed utfordrende å få finansiert med lån. 

 

Bolig – bare er et personlig ansvar?

Dette fører meg til at vi har en slags dobbel boligutfordring i landet. NRK hadde før sommeren en rekke saker om hvordan distriktskommuner hadde arbeidsplasser, men ikke boliger til dem som fikk jobb. Samtidig veit vi at Oslo og andre sentrale kommuner har så høye boligpriser at de som har godt betalt jobber men er single, ikke har råd til å kjøpe. Den mye omtalte sykepleierindeksen, utviklet av Eiendom Norge, viser dette. Og vi må huske på at det er mange kommunalt ansatte som har lavere lønn enn en sykepleier. I begge tilfellene så er utfordringen at man ikke klarer å skaffe bolig til arbeidsfolk. Løsningene blir da ofte midlertidige, fragmenterte og preget av utrygghet. Dette gjelder enten boløsningene som foreskrives er på leiemarkedet, midlertidige brakker eller har lang pendlervei. Dette er ikke gode løsninger på sikt for trygghet og stabilitet i arbeiderklassefamiliene. I dag ser kommunene det kun som sin jobb å regulere tomter til bolig, men selve boligproduksjonen og det å sikre at folk har en bolig, blir sett på som et privat ansvar. 

 

Synet på bolig som et privatansvar går igjen helt opp til regjeringa. I Solbergregjeringas strategi for boligsosialt arbeid slås det fast at bolig er «et personleg ansvar å skaffe seg et sted å bo». Samme syn hadde Stoltenberg-regjeringa som i 2013 i stortingsmeldinga Bygge – Bu – Leve skrev at bolig er «eit personleg ansvar. Folk kjøper og sel bustad på ein fri marknad. Det offentlige si oppgåve er å leggje til rette slik at folk kan klare seg best mogleg på eiga hand». Denne tankegangen står nå i veien for at folk kan være trygge på å ha bosted i relativ nærhet til sitt arbeidssted, hvis de ønsker. 

 

Tanken om at bolig er et personlig og ikke samfunnsmessig ansvar kommer også tydelig fram når man vurderer det eneste «store» grepet som er gjort i boligpolitikken de siste 20 årene. Jeg sikter til innføringen kravet om egenkapital ved boliglån, først med 10 prosent og seinere økt til 15 prosent. Konsekvensen av tiltaket er at man har stengt de med minst sparepenger eller støtte fra foreldre ute av boligmarkedet. Med dette har også foreldreansvaret økt for å sikre hjem til sine voksne barn. Det har ikke satt en brems på boligprisveksten eller sikret at flere har fått tilgang til egen bolig. Den største endringen denne regelen representerte, var å understreke at bolig er et personlig, og ikke et samfunnsmessig ansvar. Det viktigste med denne endringen var å slå fast at hvis vi får et boligpriskrakk så skal tapet tas personlig og ikke sosialiseres, enten ved at bankene må ta tap eller at staten i neste runde må gå inn å lage ordninger for å redde bankene og/eller boligeiere. Dette understreker også klasseperspektivet ved et boligkrakk. Regninga for et krakk vil først og fremst falle på arbeiderklassen.

 

Det er synet om at bolig er et privat ansvar, vi må ta et oppgjør med. Politikken kan ikke begrenses til å regulere tomter, men må ta steget videre. Politikken må se til at boliger blir bygd og at folk flytter inn i dem. Vi må utvide boligpolitikken til å sikre folk et godt sted å bo. Det betyr at det er et politisk ansvar både å bygge og å sikre at folk får tilgang på boliger. 

 

Deler av venstresida er inne på et slikt ansvar når de løfter fram en tredje boligsektor. Svakheten ved tredje boligsektor er ikke ideen, men gjennomføringsevnen. For mange framstår dette som luftslott og gode ideer som ikke blir virkeliggjort. Det mangler noen med styrken til å bygge og fordele boliger som også har viljen til å få det til. Oslo kommune har f.eks. vedtatt mange gode intensjoner om en tredje boligsektor, men mangler planen for å få dette virkeliggjort før de mørkeblå vinner et valg igjen. Det er en akutt utfordring for oss alle som er for boligsosiale løsninger å være konkrete på hvordan vi skal få de til. Historisk sett har det vært boligbyggelagene som starta som selvorganisering for å sikre egne medlemmer hjem. Videre utvikla de seg til samfunnsaktører som skulle bygge landet. Men dessverre står de igjen som kopier av sine kommersielle motparter i dag. Det mest konkrete håpet vi har sett for å få fart i sakene, var vinterens viktige medlemsopprør i OBOS. Mange medlemmer protesterte mot at OBOS brydde seg mer om å tjene penger enn å oppfylle sitt opprinnelige formål med å sikre boliger til sine medlemmer. Opprøret tapte det første slaget, men ikke uten at det kom noen små innrømmelser fra ledelsen. En bevegelse for økt medlemsdemokrati og ny boligpolitikk i OBOS har potensiale til å være grunnlaget for en ny boligsektor og en ny boligpolitikk. 

 

Trygghet for leietaker

Veien fram til at norsk boligpolitikk preges av tredje boligsektor kan se ut til å bli lang. Man kan selvsagt begynne nå, men målet om å etablere en reell tredje sektor ligger langt fram. I mellomtiden må man ta tak i en av de to allerede eksisterende sektorene, nemlig leiesektoren. 23 prosent av norske husstander leier. Her har Norge en boligpolitikk som fører til lav stabilitet og lite trygghet. Dagens lovverk er fra 1993 og er i hovedsak en lov som tar hensyn til utleier og ikke leietager. Andelen leietagere er økende, og det må antas at den også vil være det fremover, spesielt siden tilgangen til å bli eier ikke ser ut til å bli enklere med det første. 

 

Forbrukerrådet har laget en rapport om tilstanden i leiemarkedet. Rapporten gir mange fakta om boligsituasjonen til dem som leier. En av tre som må flytte, gjør det grunnet huseieres ønske. 18 prosent føler seg diskriminert på leiemarkedet. Seks av ti mener det er vanskelig å finne seg en egnet bolig i leiemarkedet. Halvparten av leietakerne opplever at boligen eller bomiljøet ikke er tilfredsstillende. Rapporten mener undersøkelsen avdekker grove overtramp mot leietakers privatliv.

 

Forbrukerrådet, et statlig forvaltningsorgan, mener at den norske husleieloven ikke er en forbrukerlov. At den styrker det allerede asymmetriske forholdet mellom leietaker og utleier. De konkluderer med:

 

At leietakerne har så svakt forbrukervern, korresponderer dårlig med de framskrittene som er gjort innen forbrukervern, særlig knyttet til varekjøp gjennom Forbrukerkjøpsloven. Skjevheten blir ekstra påfallende når vi vet hvor grunnleggende retten til et stabilt hjem er i forhold til retten til å reklamere på en mangelfull vare. Forbrukerrådet ønsker en totalrevisjon av dagens Husleielov med tanke på å øke stabiliteten og friheten for leietaker.

 

Trygghet og frihet henger sammen. Hjemmet vårt er et sted vi ønsker å finne tryggheten. Dagens boligpolitikk gjør at mange ikke har den tryggheten og kanskje færre vil ha den i framtida. Skal boligpolitikk bli en del av vinneroppskriften til progressive krefter, må vi jobbe for å utvide tryggheten til flere og forsvare tryggheten til de som allerede har den. 

 

 

 

Den sunne maten er ikke for alle

Annet
Nr 03/24
Avatar photo
Av

Seher Aydar

Seher Aydar er kurder født i Tyrkia, har vokst opp i Fredrikstad, og er tidligere leder i Rød Ungdom. Stortingsrepresentant for Rødt.

Å spise sunt handler om mer enn gode råd fra myndighetene.

Vi er mange som har kjent på at vi burde gjort en større innsats for å følge kostholdsrådene. Men hva betyr kostholdsrådene i en tid med høye matvarepriser og stram økonomi for flere?

Jeg synes det var litt rart at jeg som helsepolitisk talsperson skulle få spørsmål om kostholdsrådene. Om jeg er enig i at folk bør spise mer av det ene og mindre av det andre. Men politikere har ikke mer peiling på kropp og sunnhet enn vanlige folk. Det vi trenger å diskutere politisk, er tilgangen til den sunne maten.

Det er nemlig ikke på grunn av valgene de fattige tar at de lever kortere og med dårligere helse.

Det som står i veien for et sunt kosthold for mange handler om livsbetingelser, og den beste måten å bidra til at flere har sunnere kosthold er nettopp å sørge for å bedre dem. Når tid og penger står i veien for muligheten til å spise sunt, så er det dette som må være en politisk diskusjon.

Vi kan ikke snakke om matvaner som om det kun handler om individuelle valg og vilje. Vi må også snakke om den faktiske tilgangen. Det er nemlig ikke på grunn av valgene de fattige tar at de lever kortere og med dårligere helse. Det er på grunn av ulikhetene at de har dårligere helse.

Mat er politikk

Jeg følger personlig ikke alle kostholdsrådene, og min største fiende er tiden. Men det finnes enda større barrierer. Det er kombinasjonen dårlig tid og dårlig råd. For alle vi som vet hvordan det er å ha dårlig råd, vet også at det er lommeboka som bestemmer hva du spiser, ikke faglige kostholdsråd.

Det er ikke noe galt med de faglige kostholdsrådene i seg selv. Jeg er den generasjonen som fikk innprenta fem om dagen. Selv om vi ikke husker alt eller følger alt, har de fleste av oss tatt med oss noe lurt på veien.

Det må være mulig for flere å velge sunt. Men du har ikke et valg i dagens samfunn, hvis du ikke har penger til å betale for det. Derfor etterlyser jeg debatten om, ikke bare hva som er sunt, men også hva vi skal gjøre for at folk skal ha råd til sunn mat. Det er et politisk ansvar å sørge for at økonomi ikke blir et hinder for muligheten til å sunt kosthold. Rødt mener for eksempel at en start er å fjerne moms på norskprodusert frukt og grønt.

Det er lommeboka som bestemmer hva du spiser, ikke faglige kostholdsråd.

Sosial ulikhet tar år fra livene til folk. Likevel øker forskjellene, og folk gruer seg til å trekke kortet i betalingsautomaten enten det er på butikken eller sykehuset. For å redusere sosiale ulikhet i helse, må vi redusere økonomiske forskjeller i samfunnet vårt. Vi kan for eksempel ha en omfordelende skattepolitikk, slik at folk sitter igjen med mer etter at strøm og bolig er betalt.

Vi må alle spise hver eneste dag. Men matprisene økte med 25 % på to år, og det er spesielt fisk, frukt og grønt som blir dyrere. Da er det klart at det ikke bare er et spørsmål om å vite hva som er bra for kroppen, men å ha råd til det. Samtidig som matvareprisene har økt, har også overskuddene på toppen økt. Bønder og butikkansatte har heller ikke fått mer. Da må det også endringer til i dagligvaremarkedet, sånn at ikke kjedene tjener seg smekkrike mens både de som produserer mat og vi som spiser mat taper på det.

Mange i samfunnet vårt har dårlig råd, og med de økende prisene og forskjellene er det flere som må velge mellom helt grunnleggende basisbehov. Da er det ikke tilstrekkelig at politikere ber folk om å spise sunnere, når den sunne maten er dyrere. Når økonomi gjenspeiles i problemet, må også løsningene gjøre det. Det er et politisk ansvar å sørge for at økonomi ikke blir et hinder for muligheten til å sunt kosthold.