Capital and time. For a new critique of neoliberal reason.
Palo Alto: Stanford University Press, 2018, 184 s.
Dette er en dypt filosofisk bok, som til tross for at den handler om svært konkrete, økonomiske realiteter, tidvis kan framstå ganske svevende. Faktisk er noe av bokas argument at kapitalismen i seg selv er et flytende, ustabilt og svevende system som ikke hviler på noe fast, men at dets kritikere likevel vil gjøre lurt i å forsøke å forstå det produktive i kapitalismens spekulative natur.
Ola Innset er forfatter og historiker med doktorgrad fra European University Institute i Firenze. Jobber for tiden med en bok om nyliberalismens historie i Norge.
Foto: Stanford University Press
KAPITALISMEN ER GRUNNLEGGENDE SPEKULATIV
Målskiva for Konings’ kritikk er ikke først og fremst kapitalismen eller nyliberalismen i seg selv, men kritikere som han mener mangler verktøyene for å forstå det de kritiserer. Dette gjør han ikke for å forsvare nyliberalismen, men for å legge grunnlaget for en bedre kritikk. Her er Konings hovedpoeng godt: Helt siden finanskrisa i 2007/2008 har en lang rekke venstreorienterte tenkere beskrevet den som et slags nyliberalismens sammenbrudd. Den tyske sosiologen Wolfgang Streeck er blant de mange som har hevdet noe i nærheten av at nyliberalistisk politikk har gjort at kapitalismen nå lever på «lånt tid», og at endringer er nødt til å presse seg fram. Men det er vanskelig å si at vi har vært vitne til noe sammenbrudd, systemet fortsetter i den samme tralten og de politiske endringene lar vente på seg.
Konings hevder finanskrisa misforstås som noe som «avslørte» et misforhold mellom finansøkonomien og det som ofte kalles den produktive økonomien, altså den delen av økonomien som produserer faktiske varer og tjenester. Dette i motsetning til finansøkonomien, som kun omsetter verdipapirer, opsjoner, derivater av andre derivater og stadig mer kreative «finansielle produkter». Dette skillet mellom spekulasjon og produktiv økonomisk virksomhet er imidlertid ikke så tydelig som man kanskje skulle tro, og ifølge Konings har ulike venstreorienterte kritikere sett seg blind på denne motsetningen mellom finansøkonomien og «den virkelige økonomien». Alt fra ulike marxister til mer sentrumsorienterte keynesianere har dermed misforstått kapitalismens grunnleggende spekulative natur, og misforstår dermed også de siste tiårenes nyliberalisme og samtidens politiske utvikling.
«DOBBELTBEVEGELSER»
Konings er særlig ute etter tenkere som nevnte Streeck, som er inspirert av ungarske Karl Polanyi (1886–1964) sine arbeider. Polanyi var radikal sosialist, men uten det marxistiske rammeverket som forstår historiens gang som drevet av kamp mellom samfunnets klasser. Polanyi var isteden opptatt av markedsformens utbredelse fra og med Den industrielle revolusjon. Han mente at markedets logikk, med konkurranse og kjøp og salg, var en ekspansiv og destruktiv logikk som alltid ville forsøke å underlegge seg flere sfærer av samfunnet, og løsrive økonomien fra sosiale bånd. Dette mente imidlertid Polanyi at ville føre til en
naturlig motreaksjon, etterhvert som samfunnet motsetter seg å gjøres om til et marked. Den moderne historien kan dermed forstås som en slags «dobbeltbevegelse», hvor markeder først blir forsøkt «satt fri», for så å bli reintegrert i samfunnet gjennom ulike reguleringer og kontrollmekanismer.
Ifølge Polanyi var fascismens framvekst på 1930-tallet et uttrykk for nettopp en slik dobbeltbevegelse: Laissez-faire kapitalismen kollapset med blant annet børskrakket i 1929, og fascismen var, tross sin destruktive natur, en form for beskyttelsesmekanisme fra samfunnets side mot markedets herjinger. Etterkrigstidas klassekompromiss kan så forstås som et langt mer konstruktivt og vellykket utfall av dobbeltbevegelsen, hvor markeder ble regulert og dermed underlagt samfunnets egen logikk og behov i langt større grad enn i tida før. I vår tid har en ny generasjon «polanyianere» forstått nyliberalismen siden 1970-tallet som en ny episode av denne bevegelsen, hvor markeder er blitt forsøkt «satt fri». De destruktive konsekvensene av dette ser vi nå, og etter krisa i 2008 venter vi dermed på dobbeltbevegelsens fortsettelse: En eller annen form for politikk som sikter på igjen å underlegge markedene samfunnets kontroll. Dette gjelder ikke bare Streeck og de mange andre som eksplisitt refererer til Polanyi. Langt inn i den mer sentrumsorienterte venstresida venter man stadig på en «ny økonomisk politikk», til forveksling lik etterkrigstidas såkalte keynesianisme «embedded liberalism», som skal stabilisere finansmarkedene og bremse den sosiale ulikheten.
MISFORSTÅTT KAPITALISME
Men så langt venter vi altså forgjeves. Ifølge Konings skyldes dette at venstreorienterte tenkere har misforstått hvordan markeder fungerer, og dermed intet mindre enn hele kapitalismen. Det er ganske få filosofer som kan så mye om finansmarkeder som Konings, og blant de som kan mye om finansmarkeder er det få som har en så solid filosofisk bakgrunn som ham, (det finnes unntak her, for eksempel Donald Mackenzie, Joseph Vogl og Melinda Cooper). Dermed blir dette en unik og viktig bok, som det tidvis også er vanskelig å henge med på. Har man ikke først forstått ganske kompliserte finansøkonomiske sammenhenger, så må man også lese seg opp på moderne fransk filosofi for å forstå hva Konings forsøker å si om finans. Jeg er verken filosof eller økonom, men jeg skal forsøke å forklare kort hva Konings argument går ut på:
Ifølge Konings er utviklingen av kapitalismen tett knyttet opp mot utviklingen av moderne, sekulære samfunn, hvor endring skjer mye raskere enn tidligere, og ikke lenger forstås som forutbestemt av en guddommelig vilje. Det er her tid kommer inn i bildet, fordi kapitalistiske praksiser som utlån av penger og reinvestering av overskudd, i bunn og grunn kan forstås som en måte å håndtere slik sekulær tid på. Sekulær tid er preget av det Konings kaller radikal kontingens, altså det faktum at framtiden, for moderne mennesker, er usikker – man kan ikke vite hva som kommer til å skje. En rekke filosofer og modernitetsteoretikere har pekt på dette åpenbare som en viktig forskjell mellom moderne og tradisjonelle samfunn, ettersom innbyggerne i tradisjonelle samfunn opplevde at framtiden var nokså forutbestemt. For de aller, aller fleste var livets gang gitt på forhånd og at på til styrt av guddommelige makter. Dette forandret seg med overgangen til moderne, kapitalistiske samfunn når det, med filosofen Hartmut Rosas begrep er som om tiden akselererer og livsbetingelser som kan så mye om finansmarkeder som Konings, og blant de som kan mye om finansmarkeder er det få som har en så solid filosofisk bakgrunn som ham (…). Dermed blir dette en unik og viktig bok, som det tidvis også er vanskelig å henge med på.
forandrer seg på en helt annen måte og med en helt annen hastighet enn tidligere. Konings hevder at kapitalisme i seg selv alltid er en form for spekulasjon, samme hvor konkrete produkter man opererer med, fordi all kapitalistisk virksomhet i prinsipp innebærer satsing på en usikker framtid. Det er denne grunnleggende forståelsen av kapitalismen som gjør Konings så kritisk til skillet mellom spekulasjon og produksjon, som svært mange kritiske tenkere opererer med og bruker for å forstå nyliberalisme og finansialisering av verdensøkonomien etter 1970-tallet.
En slik forståelse av kapitalismen stiller nemlig denne utviklingen et litt annet lys: Den økonomiske politikken som er blitt ført siden 1970-tallet forstås altså nå av mange som feilet, ettersom finansmarkedene kollapset for over ti år siden og regjeringer verden rundt måtte gjennomføre storstilte redningsaksjoner som i mange tilfeller fortsatt pågår. Men hva om 2007/2008, sett med nyliberalistiske øyne, egentlig ikke var noen jordskjelvlignende krise som gjør at alt må endres, men snarere en hendelse man nok gjerne skulle ha vært foruten, men som man tross alt kan hanskes med – innenfor systemet og med akseptable kostnader? Slik forstår Konings den nyliberalistiske filosofen Friedrich Hayek (1899–1992) sin insistering på at økonomien er noe som verken kan eller bør forstås eller styres. Hayek var en reaksjonær tenker som ønsket å argumentere mot enhver form for omfordeling av makt og velstand, og hans teorier bygde videre på Adam Smiths (1723–1790) idé om markedets usynlige hånd, som gjør at egoistiske enkelthandlinger går opp i en høyere, samfunnsnyttig enhet. Som Smith var Hayek opptatt av hvordan uplanlagte og tidvis svært komplekse markedsinteraksjoner likevel generer en form for orden.
Konings ser Hayeks fokus på ordenen som oppstår gjennom markedsinteraksjoner som nyliberalismens essens, og foreslår dermed et nokså originalt syn på bakgrunnen for skiftet til nyliberalistisk økonomisk politikk på 1970-tallet. Utviklinger som liberalisering av kredittmarkeder og arbeidsmarkeder foregikk over hele verden på 1970-tallet, også i Norge. Istedenfor å forstå denne politikken som et mislykket forsøk på å skape vekst og stabilitet, ser han den som forsøk på å tilpasse samfunnsstyringen til kapitalismens spekulative logikk. Han mener det er misforstått å se stater og sentralbanker som noe som kan og bør legge bånd på spekulasjonen, snarere ser han de som institusjoner hvis oppgave under nyliberalismen er å normalisere kontingens og spekulasjon i selve samfunnsveven. Etter en krise kan man alltids «mop up after», og bruke krisesituasjonen til å innføre tiltak som ikke bryter med nyliberalismen, men tvert i mot forsterker den og
går enda hardere til angrep på omfordelende og forsøksvis samfunnsstyrende mekanismer i kriserammede samfunn.
NY MATERIALISME?
Her hopper Konings så elegant som bare en filosof kan fra finansmarkeder og over til den store litteraturen som finnes om nyliberalistisk rasjonalitet. Her er poenget at enkeltmennesker i våre samfunn i stadig større grad tvinges til å forstå seg selv som humankapital, og gjøre selv de mest hverdagslige foreteelser til en del av kapitalens logikk med kjøp og salg, inves- tering og avkastning. Mye av dette er relativt kjent stoff fra annen litteratur, så Konings store bidrag må ligge i påstanden om at andre kritikere sitter fast i ideen om at det er for- skjell på spekulasjon og produktiv økonomisk virksomhet, og at misforholdet mellom de to førte til finanskrisa. Konings poeng er altså at kapitalisme i seg selv er spekulativ, ja faktisk at hele den moderne, sekulære og sammenvevde verden er det, og at denne måten å kritisere nyliberalismen på derfor bommer på mål. Spørsmålet blir hvordan nyliberalismen da skal kritiseres, og der har dessverre Konings lite konkret å komme med. Siste kapittel er enda mer teoretisk enn de forutgående, og omhandler noe han kaller «ny materialisme» – men det forblir svært uklart hvordan dette skal kunne brukes til å kritisere og ikke minst finne alternativer til nyliberalismen. Konings kritikk av en rekke gjengse oppfatninger på venstresida av hva nyliberalisme er og hvordan det skal bekjempes er likevel såpass treffende at det er lov å håpe at den legger grunnlaget for økt forståelse av verden rundt oss. Det er ikke utenkelig at det er en nødvendighet for å kunne forandre den.