Intervju
ved Johan Petter Andresen
Bring Them Home Now! (BTHN!) er en kampanje som samler ulike krefter. Den er viktig i antikrigsbevegelsen i USA, sier Dennis O’Neil i dette intervjuet.
Vietnam Veterans Against the War (VVW) spilte en svært viktig rolle i USA i kampen for å få slutt på Vietnam-krigen. Mange veteraner fra den gangen er fortsatt med i VVW, og enda flere er med i Veterans for Peace, som omfatter veteraner fra flere ulike kriger, invasjoner og okkupasjoner. Men det nye med Irak-okkupasjonen er Military Families Speak Out, som blei danna på slutten av 2002, mens invasjonen av Irak blei forberedt.
Det begynte med to familier som tilfeldig traff hverandre i en demonstrasjon og vokste slik at det var flere hundre medlemmer da invasjonen starta. Etter hvert som okkupasjonen har utvikla seg fra den ene katastrofen til den neste, har organisasjonen nå over 1.500 medlemmer. Alle disse har kjære i det amerikanske militæret i Irak eller risikerer i nær framtid å få sine kjære sendt dit.
Soldatenes vilkår gir kritiske soldater
BTHN! ble dratt sammen av en gruppe aktivister som kjente hverandre fra antikrigsaktiviteter, fagforeningsarbeid og generelt arbeid på venstresida. Det som utløste det hele, var en artikkel skrivi av en veteran som hadde 26 års tjeneste bak seg i de amerikanske spesialstyrkene Rangers og Delta Force. Han heter Stan Goff. Da G W Bush hånte den irakiske motstanden i juli 2003 med uttalelsen Bring ’em on!, blei Goff veldig sint og skrev et essay på 750 ord der han brukte sine erfaringer for å sympatisere med troppene viss leder nettopp hadde oppfordra fienden til angrep. Dette essayet spredte seg over internettet som ild i tørt gras. Dette igjen fikk en gjeng til å komme sammen og stille spørsmålet: Her skjer det noe, hvordan skal vi forstå det? Vi fant ut at det som måtte være konklusjonen var: Hvis Bush sier Bring ’em on!, så sier vi Bring them home – Now!
Misnøyen svekker den militære styrken
– Hvordan påvirker disse soldatene sjølve militæret?
Dennis O’Neil: Et annet element som har påvirka vår kampanje, er de stadige meldingene i pressen om den lave moralen blant troppene i Irak. Invasjonen var slett planlagt. Soldatene hadde ikke nok forsyninger, og hensikten med aktivitetene deres var i beste fall uklar. Samtidig ble de brukt til oppdrag som de overhodet ikke var trent for. Marinesoldater som er trent for militær kamp med lette våpen, ble brukt til politiarbeid, til å male skoler og å hamle opp med en hevngjerrig sivilbefolkning. Med for lite forsyninger og med utstyr som var nedslitt av ørkensand og kamp, begynte den tredje infanteridivisjonen i hæren å kreve å bli sendt tilbake til USA. Underskriftskampanjer sirkulerte, folk ringte og det ble sendte epost og brev til kongressrepresentanter. Pentagon trakk disse troppene tidligere enn planlagt ut av Irak og skynda 32. airborne inn for å erstatte dem.
BTHN!s dobbelte funksjon
Vår forståelse av BTHN! er at det er en kampanje med to avdelinger: En retta mot offentligheten generelt. Denne delen valgte vi å holde litt på avstand fra resten av antikrigsbevegelsen, fordi vi ønska å forsterke stemmene til familiene til de militære og veteranene. Vi ville at det skulle høres godt at det å støtte troppene i Irak, ikke er ensbetydende med å støtte krigen. Den eneste virkelige støtten til troppene i Irak er å kreve at de bringes hjem uskadd. Noe annet vil føre til flere døde og skadde og bety fortsettelsen av en urettferdig okkupasjon. Når vi forsterker denne stemmen blir det mye vanskeligere for regjeringa å framstille motstanden som en gjeng marginaliserte venstrefolk og «peacenics» fra 1960-tallet.
Den andre avdelinga til kampanja er retta mot troppene. Soldatenes familier kan kommunisere i mye større grad enn tidligere med sine kjære gjennom telefon, epost osv. På den måten blir mange informert om motstandens internettsider og særlig om BTHN!. Dette har i sin tur ført til at vi får brev fra soldater som forteller om forholda i Irak, og at de ønsker å avslutte oppholdet der så snart som mulig.
Boikott militæret?
– Oppfordrer du unge progressive til å verve seg?
Dennis O’Neil: Dette er ikke et spørsmål om abstrakte prinsipper, men et spørsmål om konkret analyse av den konkrete situasjonen. I dag er det i USA over 10.000 færre soldater enn normalt som vil fornye sine kontrakter. Dette skyldes det som de og deres familier blir utsatt for under krigen i Irak. Denne tendensen, at erfarne soldater trekker seg fra de væpna styrkene, gjør det atskillig vanskeligere å fortsette krigen i Irak, og å sette i gang nye ekspedisjoner andre steder. Så nå er det arbeidet vi gjør blant skoleelever og studenter og særlig blant farga, innretta på å nekte å la seg lokke av tilbudene om fast inntekt, gratis utdanning og så videre som rekrutteringsoffiserene bruker i sin desperasjon etter å erstatte troppene som ikke fornyer sine kontrakter. Kombinasjonen av massive krav som stilles i forbindelse med okkupasjonen av Irak og «iveren» til «koalisjonspartnerne» som Spania, Portugal, Sør-Korea osv, som trekker ut sine tropper eller holder dem tilbake før avreise til Irak, og problemet med å rekruttere nye soldater, gjør det mer sannsynlig at regjeringa må vurdere å gjeninnføre verneplikten. Naturligvis vil verneplikt flerdoble intensiteten og størrelsen på antiokkupasjonsbevegelsen.
Akkurat nå gjelder det å organisere mot at folk lar seg verve og så, hvis vi får verneplikt, må vi organisere kampen mot å godta verneplikten. Prinsipielt synes vi at det er en god ting for unge kommunister å ta imot tilbudet om militær trening fra borgerskapet og å arbeide politisk blant soldater.
I dag er progressive veteraner som nylig har forlatt militæret, svært viktige, da de kan snakke soldatenes språk og forstår deres følelser. Stan Goff, som var i militæret helt fram til 1996, ble radikalisert da han deltok i invasjonen av Haiti i 1996. Han har skrivi et kraftfullt brev med tittelen Hold on to your humanity (Hold fast ved din menneskelighet), som beskriver hvordan man uunngåelig blir brutalisert ved å delta i krig og særlig ved å delta i aggresjonskriger og okkupasjoner.
Kanoner for brød
– Den amerikanske økonomien er i ulage og samtidig har USA over 500.000 verva soldater. Hvordan påvirkes militæret av den økonomiske utviklinga?
Dennis O’Neil: De enorme utgiftene til krigen er en av hovedfaktorene som gir næring til motstanden blant vanlige amerikanere. Utgiftene for okkupasjonene av Irak og Afghanistan vil beløpe seg til over 200 milliarder US dollar når dette året er omme. Den siste bevilgningsdebatten i Kongressen der man vedtok å bevilge 87 milliarder US dollar, ble fulgt med stor interesse på gulvet. For eksempel, jobben min er i postvesenet der de ansattes pensjoner stadig trues av nedskjæringer på grunn av det føderale budsjettet. Når det kommer negative forslag, blir årsaken «de 87 milliardene til Irak» brukt som et begrep av de ansatte.
Fordi regjeringa har gitt utrolig store skattelettelser til de rike, er underskuddet på statsbudsjettet større enn noensinne. En måte som regjeringa har prøvd å bøte på underskuddet som den sjøl har skapt, er å foreslå kutt i utgiftene til familier av militærpersonell og til krigsveteraner. De prøvde å kutte ut stridsbonusene til troppene i Irak etter at Bush hadde erklært hovedkampen for vinni i mai 2003. Familier som gjennomlever dager der de lever i stadig angst for sine kjære i Irak, som i like store angst leser artikler om stadige angrep på amerikanske tropper ble særlig ille berørt av denne foraktfulle gesten.
En annen sak er at militæret har privatisert mange funksjoner som brevforsendelser, måltidsforberedelser osv. Disse blei tidligere tatt hånd om av militæret sjøl. Dette fungerte både som innsparinger og som store gavepakker til Halliburton, Bechtel og liknende kjempekonsern. Denne endringa har vært med på å fremmedgjøre soldatene og undergravd logistikkjeden som skal forsyne dem. En soldat kan beordres til å kjøre en lastebil med forsyninger i en konvoi gjennom et område som er svært utsatt for overfall, og hun MÅ gjøre det. En sjåfør ansatt hos en privat kontraktør derimot …
Til slutt vil jeg nevne de mange kuttene som veteranene blir utsatt for: Man stenger sjukehus for veteraner, man krever egenandeler for medisinsk behandling som de var lova skulle være gratis da de ble rekruttert osv.
Motsigelsene skjerpes
Fanget i motsigelsen mellom å føre en dyr krig og samtidig belønne de rike og mektige, har Bush-regjeringa undergravd støtten i en sektor som tradisjonelt har vært en republikansk bastion. Dette viser på sitt vis at krigen i Irak er, som formann Mao sier, å løfte opp en stein, for så å slippe den på sine egne føtter!