Borgerlønn – en «quick fix»?

Av Per Medby

2020-04

Debatten om borgerlønn, eller samfunnslønn, er kommet på dagsordenen de siste åra, også i Norge. Ingeborg Eliassen og Sven Egil Omdal skrev i 2018 bok om temaet. I Norge er det foreninga BIEN (Basic Income European Network) som mest systematisk arbeider for borgerlønn. Borgerlønn framstilles ofte som en «quick fix» som løser mange problemer samtidig. Denne artikkelen drøfter kritisk om det også er tungtveiende argumenter mot borgerlønn som kan oppveie de positive effektene.
Av: Per Medby, redaksjonsmedlem i Gnist.
Foto: Rawpixel


Denne artikkelen drøfter borgerlønn i forhold til andre ordninger ut fra et kortsiktig perspektiv. Det betyr at borgerlønn i et framtidig sosialistisk samfunn ikke dekkes. Det jeg forsøker å diskutere, er hva som vil skje hvis borgerlønn i dagens situasjon kommer i stedet for eller som supplement til andre ordninger. Vil samfunnslønn styrke arbeiderklassens posisjon? Artikkelen tar videre utgangspunkt i det norske samfunnet. Det betyr at ikke alle argumentene som presenteres, vil være relevante i andre land, for eksempel i land med svært dårlige eller helt uten offentlige trygde- og velferdsordninger. 

Det er uklart hva som menes med borgerlønn, og begrepet brukes om til dels svært ulike varianter. Det kan derfor være nyttig med en presisering.

Hva er borgerlønn?

Tilhengere av borgerlønn finnes i hele det politiske spekteret. Det er derfor ikke rart at det mange meninger om hvordan et slikt system kan se ut. Den liberalistiske økonomen Milton Friedman var en av de ivrigste tilhengerne av borgerlønn eller garantert minsteinntekt på et lavt nivå som gis til alle. Dette må ikke forveksles med minstelønn som brukes i en del land med svak fagbevegelse. Minsteinntekten går til alle uansett om de er i arbeid eller ikke. Friedman var forøvrig motstander av minstelønn fordi dette ville forstyrre markedets funksjonsmåte, noe en garantert minsteinntekt ikke gjorde.

Tilhengere av progressiv borgerlønn har på den annen side lansert utforminger som er omfordelende. Noen tenker seg endatil universelle og meget tilstrekkelige utbetalinger som ville rane kapitalismen for enhver evne til å økonomisk tvinge folk til lønnsarbeid.

BIEN definerer fire kriterier som må være oppfylt for at en skal kunne tale om borgerlønn: 

  • Den skal være universell. Alle som bor innenfor et definert geografisk område, enten det er en kommune eller en stat, må ha samme rett til å motta ytelsen.  

  • Den skal være individuell, det vil si at utbetalingen skal gå til individer, og være uavhengig av sivilstatus. 

  • Den skal være betingelsesløs. Det skal ikke være noe krav om motytelse i form av arbeid, innsats i sivilsamfunnet eller andre aktivitetsplikter. 

  • Den skal være tilstrekkelig. Det må være mulig å leve av pengene, om enn enkelt og beskjedent. Det normale er å stipulere et beløp som tilsvarer den politiske fattigdomsgrensen, vanligvis 60 prosent av medianinntekten. 

I praksis brukes begrepet borgerlønn også om ordninger som ikke oppfyller alle de fire kriteriene. Mathilde Fasting viser fem eksempler på ordninger som bare delvis oppfyller kriteriene.  

En variant er såkalt negativ inntektskatt. Et system med en negativ inntektsskatt innebærer at under et gitt inntektsnivå, betaler en ikke skatt. Mellomlegget mellom det en tjener og det gitte inntektsnivået, blir kompensert. Det betyr at en som har inntekt under det fastsatte nivået, får utbetalt penger av staten opp til det nivået som er fastsatt. Jo lavere inntekt en har, jo mer kompenseres. De som tjener mer enn det gitte nivået, betaler skatt på all overskytende inntekt. 

En annen variant, som er foreslått og omtalt av professor i samfunnsøkonomi Kalle Moene, er Universal Basic Share (UBS). Det er en garantert minsteinntekt eller grunnlønn. Minsteinntekten er foreslått som en fast andel av samlet nasjonalinntekt (BNP). UBS knyttes på denne måten til den generelle inntektsutviklingen i samfunnet.

En tredje variant er en minimumsinntekt som på ulike måter kan behovsprøves eller hvor det følger med plikter. Dette vil i praksis gjerne være ulike former for harmonisering av velferdsytelser, fulgt av bestemmelser for hvem som kan motta. Her er målet å effektivisere og forenkle minimumsytelser, men behovsprøving gjør at ordningen ikke er universell. 

En fjerde variant av borgerlønn omtales gjerne som Partial Basic Income (PBI) eller delvis borgerlønn. Denne er på et lavere nivå enn full borgerlønn og det betyr at den ikke innfrir betingelsen om at den skal være tilstrekkelig. Tilhengerne av denne varianten argumenterer både for at den kan innføres gradvis, og at den vil fungere som et vilkårsløst grunnivå som kan suppleres med behovsprøvde ytelser.

En femte variant er foreslått av den kjente ulikhetsforskeren, professor Tony Atkinson. I flere av sine arbeider har han argumentert for noe han kaller «participation income», deltakelses-inntekt. Deltakelsesinntekten betales ut mot at man yter noe tilbake til samfunnet. Dette vil naturlig nok kreve en god del administrasjon.

Når borgerlønn løftes fram, må det være for at eksisterende velferds- og trygdeordninger ikke regnes som tilstrekkelige eller at de er innrettet på måter som ikke er tilfredsstillende. I det følgende betraktes derfor dagens trygde- og velferdsordninger. 

Ordninger for sosialforsikring

Siden borgerlønn er tenkt som supplement til eller erstatning for øvrige ordninger som finnes i dag, er det først greit å redegjøre for hvilke ordninger for sosialforsikring vi har i Norge i dag. Sosialforsikring er en betegnelse på ordninger som sikrer livsopphold og trygghet ved inntektsbortfall, uforutsette hendelser mm. I dette avsnittet gjennomgås kort de viktigste ordningene som skal ivareta større eller mindre grad av sosialforsikring i dag. 

Et viktig poeng som må nevnes først, er at en rekke offentlige tjenester i Norge fortsatt er tilgjengelige for hele befolkningen uten at det blir krevd noe vederlag fra brukerne. Dette er selvsagt også en viktig form for sosialforsikring. Dette gjelder for eksempel innenfor helse og utdanning. Ettersom disse tjenestene er tilgjengelige for alle aktuelle personer uavhengig av økonomisk evne, virker tilbudet klart utjevnende. I mange andre land må folk betale for slike velferdsytelser, noe som leder til at mange tegner privat forsikring, særlig når det gjelder helse. At borgerlønn skal erstatte disse tjenestene er imidlertid ikke blitt foreslått i Norge. Velferdsordninger av denne typen omtales derfor ikke nærmere i resten av artikkelen.

I tillegg til de nevnte velferdsordningene finnes det to hovedformer for sosialforsikring i Norge:

  • Trygde- og stønadsordninger

  • Sosialstøtte

Folketrygdloven trådte i kraft i 1967, og inneholder flere lovbestemte trygdeytelser. Alderspensjonen er den viktigste og mest omfattende, den er dels opptjeningsbasert, men har også et grunnbeløp. 

Personer som blir arbeidsufør på grunn av sykdom, har en hjemlet rett til sykepenger. Kompensasjonsgraden er 100 prosent, det som ofte omtales som full lønn under sykdom.

Ved varig sykdom skal uførepensjonen sikre at et visst inntektsnivå skal kunne opprettholdes. Det er også etablert flere stønadsordninger i tilfeller med overgang fra sykdom til helt eller delvis arbeidsførhet (attføring og rehabilitering). Kompensasjonsgraden varierer med hensyn til opptjening.

Ved arbeidsledighet skal arbeidsledighetstrygd (dagpenger) kompensere for deler av tapt arbeidsinntekt. 

I tillegg til Folketrygdens ordninger finnes det også tjenestepensjoner hvor offentlig sektor tradisjonelt har hatt de beste ordningene. 

I tillegg er det i Norge mulighet til å få økonomisk stønad etter Lov om sosiale tjenester som ble introdusert i 1964, ofte omtalt som sosialhjelp. Sosialhjelp er tiltenkt personer som ikke kan livnære seg gjennom arbeid, trygd, annet underhold, oppsparte midler, salg av eiendeler mv. Sosialhjelp er dermed preget av en veldig sterk grad av behovsprøving. 

Totale ytelser for Folketrygden og utbetaling av sosialhjelp beløp seg i 2018 til henholdsvis 416,5 og 6,95 mrd. kroner, noe som utgjør om lag 79 000 kroner per innbygger.

Alle de nevnte ordningene har vært og er under sterkt press. Sykelønnsordningen er den eneste som har holdt stand i sin opprinnelige form. Stortingsflertallet vedtok i 2005 å innføre et nytt pensjonssystem hvor risikoen i stor grad blir overført fra fellesskapet til det enkelte individ.

Spesielt hardt rammes folk med dårlig helse og tunge jobber som i perioder er utenfor arbeidslivet eller må ta ut pensjon tidlig. 

Kollektiv sparing gjennom Folketrygden vil bli redusert samtidig som det legges til rette for større individuell sparing. Dermed fører pensjonsreformen til økte forskjeller og at en stadig større del av pensjonssystemet blir privatisert. 

I tillegg til kutt i ytelsene har også kontrollregimet blitt strengere de siste tiårene. NAV ble opprettet for å drive gjennom den såkalte arbeidslinja, en politikk som legger opp til å straffe mottakere av trygd og stønader for å motivere dem til å jobbe. Mistenkeliggjøring og økonomiske straffetiltak har vært gjennomgangstone. Bla. har det blitt innført arbeidsplikt for sosialhjelpsmottakere under 50 år.

Hva skiller borgerlønn fra dagens ordninger?

Trygdeordninger og sosialhjelp er preget av behovsprøving i større eller mindre grad. Borgerlønn i sin egentlige form skiller seg fra disse ordningene ved at det ikke er noen behovsprøving. Arbeidsledighetstrygd utbetales bare dersom vedkommende har vært i arbeid og blir arbeidsledig. Tilsvarende innvilges uføretrygd bare til personer som på grunn av sykdom helt eller delvis må redusere arbeidsdeltakelsen. Sosialhjelp gis personer som verken kvalifiserer for arbeidsledighetstrygd, uføretrygd, eller annen økonomisk støtte, men som av forskjellige grunner ikke har inntekter til å opprettholde en akseptabel levestandard. Dette er en betydelig forskjell mellom borgerlønn og dagens ordninger. 

Borgerlønn som supplement eller alternativ til dagens ordninger

Et viktig spørsmål er om borgerlønn er tenkt som supplement til eller til erstatning for dagens velferdsordninger. I Norge har både Rødt og MDG tatt borgerlønn eller samfunnslønn inn i programmene sine, riktignok bare som forsøksordninger. I Rødts arbeidsprogram for perioden 2017–2021 står følgende formulering: 

Rødt vil ha forsøksordning med samfunnslønn. Dette vil på sikt kunne erstatte sosialhjelp, studielån og flere trygdeordninger. En slik samfunnslønn må som et minimum følge anbefalingene fra SIFO.

 I MDGs arbeidsprogram står følgende formulering: 

De Grønne vil utrede og prøve ut ordninger med borgerlønn for å sikre et anstendig grunnlag for livsopphold for alle borgere. En slik betingelsesløs og universell grunninntekt vil kunne gi alle en større frihet og fleksibilitet til selv å velge hvordan de vil bruke tiden sin, gi motivasjon til å søke og være i jobb, og generelt bidra til økt livskvalitet, oppfinnsomhet og integritet for mange. En godt fungerende borgerlønn vil i tillegg kunne gjøre flere av dagens behovsprøvde velferds- og trygdeytelser overflødig, og slik redusere byråkrati og demotiverende saksbehandlingstid.

 

Rødt og MDG åpner altså (på sikt) for å erstatte dagens ordninger for sosialforsikring med borgerlønn eller samfunnslønn. Ingen av de to partiene er imidlertid veldig spesifikke med hensyn til hvilke ordninger som borgerlønn skal komme til erstatning for.

Venstre var det første partiet som programfestet borgerlønn i Norge som forsøksordning. Men en analyse Stortingets utredningsseksjon gjorde for partiet, anslo at ei borgerlønn på 160 000 kroner ville medføre kostnader på mellom 100 og 600 milliarder kroner. Partiet strøk derfor dette punktet fra arbeidsprogrammet. Også Venstre ville ha borgerlønn delvis som erstatning for ordninger gjennom folketrygd og sosialhjelp: 

At borgerlønn må bli samkjørt med de standardiserte ytelsene fra folketrygden. At borgerlønnen skal finansieres av staten og at den må sees i sammenheng med reduserte kommunale utgifter til økonomisk sosialhjelp. At borgerlønn i første omgang kan bli innført til langtidsmottakere av sosialhjelp.

Argumenter for borgerlønn

Borgerlønn har i mange år vært en av kjepphestene til grønne partier og grupper. Deres argumenter har vært at borgerlønn vil kunne fristille kapasitet hos den enkelte, og ta kapasitet vekk fra områder der den ikke trengs, den skal gi arbeidende frihet til å arbeide mindre og den skal gi arbeidsledige eller folk på deltidsansettelser mulighet til å velge i større grad hva slags arbeid de vil ta. Den skal ligge som et sikkerhetsnett til alle, og slik også være med på sikre kjøpekraft. 

Med borgerlønn vil ikke arbeidsledighet på samme måte være et problem, og stigmaet forbundet med å være utenfor arbeidslivet faller bort. Man får økonomisk frihet, en reell frihet til å velge hva man vil gjøre med tiden og livet sitt», argumenterer Anja Askeland på Radikal Portal i 2013.

Det har også blitt brukt som argument at en grunnlønn til borgere av et land kan være et alternativ til dagens veksttvang og arbeidslinje. Forbruket må derfor ned, og vi må tilpasse oss et samfunn der vekst defineres på en annen måte enn kjøpekraft og produksjon av forbruksvarer. Dette lettes ved borgerlønn, hevdes det.

Ett punkt som videre ofte løftes fram i borgerlønnsammenheng, ikke minst av Eliassen og Omdal (2018), er automatisering av næringslivet. Den gir færre ansatte med økt robotisering, noe som kan øke lønnsomheten dramatisk for næringslivet. Hvis robotene erstatter lønnsarbeid, er det rimelig at dette overskuddet betales tilbake til arbeiderene på et vis, hevdes det. Forslag som ligger framme er at næringslivet skal skatte høyere av overskudd slik at det fordeles ut til samfunnet. Altså vil en robotifisering av industrien kunne dekke (deler) av borgerlønna til de arbeiderne som ikke har arbeid på grunn av dette. 

Et argument for borgerlønn framfor andre ordninger som ofte er blitt framført, er at den er universell. Kontroll og vurdering av den enkeltes økonomiske situasjon vil virke stigmatiserende, og da på en måte som påfører mottakerne en betydelig sosial/psykisk kostnad. Denne kostnaden kan også ramme familiemedlemmer og barn. Stigmatiseringen er kanskje særlig stor i forhold til sosialhjelp. For noen kan denne kostnaden framstå som så høy at de ikke oppsøker kommunenes sosialhjelp. Utbetaling til alle vil fjerne stigmaet, hevdes det. Et alternativ til å innføre borgerlønn kan være å ta opp kampen mot stigmatiseringen av trygdede og sosialhjelpsmottakere. Trygd er et ord som er avledet fra adjektivet trygg og bør være et honnørord.  

Til slutt er administrativ forenkling og dermed lavere ressursbruk til å administrere velferdsordninger, brukt som argument for borgerlønn. Dette argumentet er mest relevant hvis borgerlønn skal erstatte dagens ordninger. Men, også hvis borgerlønn er tenkt som supplement, kan det bli noe lavere ressursbruk til administrasjon, fordi noen da vil falle ut av strengt behovsprøvde ordninger.

Ingen av disse argumentene kan avfeies, men det er viktige argumenter mot borgerlønn som presenteres i neste avsnitt. 

Argumenter mot borgerlønn

Det første viktige argumentet mot borgerlønn er at man ikke kan overleve på borgerlønna når alle skal få dette, gitt at skattenivået ikke økes vesentlig. Det betyr at det er tvilsomt om fjerde forutsetning knyttet til borgerlønna, at den skal være tilstrekkelig, vil holde. Med dagens skattenivå er videre min påstand at en overgang fra dagens ytelser til borgerlønn vil medføre lavere inntektsnivå, særlig for trygdemottakere som etter et langt arbeidsliv har lang opptjening. Dette er ofte folk i typiske arbeiderklasseyrker. For realistiske nivåer på borgerlønna vil derfor de aller fleste som har vært i arbeidslivet, oppleve en kraftig reduksjon i kompensasjonsgraden ved borgerlønn kontra dagens ordninger gitt de samme bevilgningene. Dette er etter mitt syn i hvert fall et sterkt argument mot borgerlønn som erstatning for uføretrygd.

Videre er det av betydning hvilket styrkeforhold det er på tidspunktet borgerlønn blir innført. Bjørgulf Claussen illustrerte dette når han i et avisinnlegg kommenterte Rødts landsmøtevedtak i 2017 om å innføre borgerlønn eller samfunnslønn:

Samfunnslønn. Dersom trygdene blir trappet videre ned, kan det bli en mulighet. Det viktigste da er hvor stort beløpet blir. Idealistene vil sikkert ha det høyt nok til å leve av, men de har ikke makten. Staten vil mest sannsynlig sette beløpet langt nærmere sosialhjelp på ca. 7000 kroner måneden enn en vanlig uførepensjon på 20 000 kroner. På den måten vil folk tape vesentlige rettigheter som vi har i dag. Det er antakelig den materielle virkeligheten bak samfunnslønn i Norge om noen år.

Borgerlønn vil dermed mest sannsynlig ikke innebære samme grad av forsikring mot inntektsbortfall som dagens ordninger gjør. Dette kan eventuelt motvirkes ved å øke skattene. Uttak av oljefondet som i Alaska er også en mulighet. Eller man kan en introdusere nye skatter som for eksempel grunnrenteskatt på oppdrett.

En bieffekt av en overgang fra dagens velferdsordninger til borgerlønn er at det, gitt samme skattenivå, vil medføre økt etterspørsel etter private forsikringsordninger, siden trygdede med lang opptjening sannsynligvis vil komme dårligere ut. Dette kan medføre ytterlige individualisering, slik vi har sett har skjedd med Folketrygdens ordninger. Fra et venstreståsted er dette problematisk. Når kampanjer for borgerlønn kommer samtidig som kapitalen har en strategi for å rulle tilbake velferdsordningene, er det grunn til å være på vakt.

Et annet argument mot borgerlønn er at hvis denne gis også til folk i arbeid, blir dette en faktisk subsidie til arbeidsgivere. Lønnskampen kan dermed undergraves. De mest utnyttende arbeidskjøpere vet at deres arbeidere blir betalt fra skatteinntektene og de føler dermed lite press for å heve lønninger. 

Under kapitalismen ønsker kapitalen å ha en reservearme som kan hentes inn i produksjonen i oppgangstider og sparkes ut igjen ved nedgangstider, og som sørger for at lønnsnivået presses ned. Arbeidsledighet har fram til nå blitt sett på som et problem. Med borgerlønn eller samfunnslønn vil arbeidsløsheten bestå, men den er offisielt ikke-eksisterende fordi arbeid ikke lenger er en del av samfunnskontrakten. 

Det kan også stilles spørsmålstegn ved om samfunnsengasjementet vil øke ved overgang til borgerlønn. Folk skal i prinsippet få «frihet» til å dyrke sine interesser og være samfunnsengasjerte. Men det vil nødvendigvis bli et individualisert samfunnsengasjement fordi de organiserende kollektivene som arbeidsplassen, fagforeninga osv. blir borte for de som har samfunnslønna som eneste livsgrunnlag. Og naturligvis har borgerlønnsmottakere heller ingen kampmidler. De kan jo ikke nekte å motta lønn.

Et alternativ til borgerlønn er jobbgarantien: Samfunnet tilbyr alle fast arbeid der de bor og på dagen, organisert via kommune eller bydel, til en statlig betalt minstelønn. Får de tilbud om annet arbeid – med bedre lønn – slutter de i jobbgarantien, men den ligger alltid som en sikkerhet i bunnen. 

Borgerlønn i ekstraordinære situasjoner

Koronakrisen har vist hvor sårbart også det norske samfunnet er, når arbeidsplasser forsvinner over natta.

For massevis av nordmenn var dagene etter 12. mars vanskelige. Musikere, skuespillere, bartendere, servitører, sykkelbud, sjåfører, alle registrert i Skatteetatens database som «selvstendig næringsdrivende» var plutselig ingen av delene. Solbergregjeringa kom med en pakke: Alle ville få utbetalt 80 prosent av gjennomsnittsinntekten de siste tre årene, men den som etablerte seg i fjor, ville fortsatt ligge svært dårlig an. Utbetalingene fra NAV lot vente på seg for denne gruppa, uten at betalingsforpliktelsene uteble. 

Flere land innførte kontantutbetalinger i denne situasjonen. Canada innførte et system der de som ikke kvalifiserer til dagpenger, får 2000 dollar i måneden. Alle amerikanere som tjener under 75 000 dollar i året, og det gjelder 90 prosent av dem, fikk en sjekk på 1200 dollar som en engangsytelse. Australia bevilget 3000 dollar i måneden til seks millioner av landets arbeidsstyrke på 13 millioner, alt i et forsøk på å holde økonomien i gang.

Dette er varianter av såkalt universell grunninntekt (Universal Basic Income, UBI). Dette er ikke borgerlønn slik begrepet er definert av BIEN, men det garanterer for midler til å betale for mat, klær og tak over hodet.

Oppsummerende merknader

Det er klart at borgerlønn er å foretrekke framfor rein nød. I land med svært dårlige trygdeordninger kan derfor borgerlønn ha større fordeler enn ulemper. 

Norge har i dag flere ordninger for sosialforsikring. Hvis vi tar utgangspunkt i at borgerlønn skal erstatte dagens ytelser, er det lite sannsynlig at borgerlønn alene vil være tilstrekkelig til å gi borgerne et økonomisk sikkerhetsnett som er like godt som dagens. Omlegging av dagens inntektssikringssystem til et system der samme beløp benyttes til borgerlønn, vil dermed trolig innebære at de fleste sysselsatte vil komme dårligere ut. 

Hvis borgerlønn er tenkt som supplement til dagens ytelser, kan dette stille seg annerledes. Og  situasjonen med koronapandemien har vist at det kan være et behov for et inntektsgolv. Men, dette vil ikke være noen borgerlønn slik det er definert av BIEN. Det spørs også om ikke dagens ordninger kan bygges ut slik at de tar høyde for ekstraordinære situasjoner som kan oppstå.

Uansett er det grunn til bekymring med hensyn til hvordan borgerlønn vil påvirke styrkeforholdene i arbeidsmarkedet. 

Det er selvsagt fullt mulig å, på papiret, lage en modell for samfunnslønn som er både tilstrekkelig og ikke innebærer nedskjæringer på andre områder. Men spørsmålet er hvilken versjon som er mer sannsynlig, basert på de rådende økonomiske og politiske herskende tankene og den nåværende balansen av krefter i samfunnet. Borgerlønn er uansett ingen «quick fix».