Ukategorisert
av Khalim Siddiqui
Bondestanden i India er ikke bare en kategori, men kan deles inn i ulike klasser innen jordbrukssfæren, som godseiere, rikbønder, mellomstore bønder, småbønder, fattigbønder og eiendomsløse fattigbønder.
Det er ingen lett sak å beskrive den indiske bondestanden. Etter den vanligste definisjonen dyrker bøndene for eget forbruk, med familien som arbeidskraft. Mange ser bøndene som en homogen gruppe, så også den velkjente eksperten på bondeøkonomien, A V Chayanov.
Mange bruker Chayanovs teorier om det han kaller «bondeøkonomi». De forsøker å granske hvordan småbønder takler en situasjon med økende familiestørrelse, eller hvordan de har en tendens til å strebe mot kapitalistøkonomiens inntrengen. De bremser polariseringsprosessen ved å ikke gi opp jorden når den ikke kan livnære dem lengre, men heller blir et halvproletariat. Dette halvproletariatet utgjør en stor del av arbeidsstyrken. Men en slik generalisering gir ikke et riktig bilde av landsbygda i dagens India. Det sier ikke noe om plassering eller produksjonsforhold, som er viktig for å fastslå målet for produksjonen (for eget forbruk eller marked). En må ta produksjonsforholdene i betraktning, altså om bøndene bare har sin egen arbeidskraft, om de utbytter andres eller selv utbyttes. Utbyttingen kan ha flere former; gjennom leid arbeidskraft, gjennom å leie ut land, pengeutlån osv.
Bondestanden er ikke bare en kategori, men kan deles inn i ulike klasser innen jordbrukssfæren, som godseiere, rikbønder, mellomstore bønder, småbønder, fattigbønder og eiendomsløse fattigbønder. Godseierne tar ikke del i driften på noen måte, men støtter seg fullstendig på andres arbeid, leid arbeidskraft og gjerne leilendinger. Den andre gruppen i toppsjiktet, rikbøndene, skiller seg fra godseierne ved at de deltar i produksjonen, og at de investerer en stadig større del av overskuddet i produksjonen. Både godseierne og rikbøndene selger en stor del av avlingen på markedet. Middelbøndene driver bruket hovedsaklig med familiens arbeidskraft, men leier noe hjelp i såperioder og til innhøsting. Også mellombøndene selger en god del av avlingen. Småbøndene leier ikke arbeidskraft, og er heller selv bundet til å arbeide for andre, fordi avkastningen fra deres jord ikke er nok til dekke utgiftene. Mens fattigbøndene får hoveddelen av inntekten fra å arbeide for andre. De er netto kjøpere av matkorn. Den andre bunngruppen, de eiendomsløse fattigbøndene, er fullt avhengige av å arbeide for andre.
I følge folketellingen i 1981 var 526 millioner, dvs 77 % av befolkningen bosatt på landsbygda. Jordbruk, dyrehold, skogbruk og fiske er fortsatt den største og viktigste sektoren i Indias økonomi. Den sysselsetter 2/3 av arbeidsstyrken. I løpet av de to siste tiårene har befolkningen på landsbygda økt med 166 millioner, dvs en økning som tilsvarer befolkningen til Frankrike, Tyskland og Italia til sammen. Dessuten økte befolkningen på landsbygda med 46 %, mens netto jordbruksland økte med bare 10 %. Det var samtidig en dramatisk økning i intensivt vekselbruk som førte til hurtig økning i matkornproduksjonen i visse områder. Men parallelt økte også andelen av jordløse arbeidere svært raskt.
Det er målt at 1/3 av befolkningen på landsbygda skaffer hoveddelen av sitt levebrød gjennom lønnsarbeid. Dette er stort sett fattigbøndene og de eiendomsløse bøndene. Fattigbøndene eier mindre enn 2,5 acre og utgjorde over 60 % av husholdningene i 1981. I 1986 hadde deres andel av husholdningene økt til 2/3. Bak dette gjennomsnittet er det store regionale forskjeller. I stater som Kerala og Tamil Nadu, der befolkningstettheten er svært høy, er andelen av så små bruk over 80 %.
Daniel Thorner, en amerikansk forsker, stilte spørsmål ved de komplekse landbruksforholdene, som gjorde det mulig for godseiere å leve på forpaktningsavgifter, ågerrenter og overskuddet de utpinte bøndene skapte, heller enn å investere i høyere produktivitet. På slutten av 1960-tallet så han forandring i nordvest-statene. Det var den gang bare 5 % av bøndene der som hadde tatt i bruk ny teknologi. Det nye var at investeringene i jordbruksproduksjon økte.
Spørsmålet reiser seg: Hvilke forhold gjorde at den halvføydale utbyttingen tok slutt? Hvordan innvirket den nye teknologien på jordbruksforhold og sosioøkonomiske forhold? I hvilken grad har industrialiseringen grepet inn i Indias jordbruksforhold?
Det er sant at den raske industrialiseringen hadde vidtrekkende konsekvenser for jordbruket og jordbruksforholdene. Historisk kan vi se at prosessen med økning av kapitalisme i landbruket ikke bare startet som en del av utviklingen innen sektoren. Jeg mener at utenforliggende faktorer ofte stimulerte utviklingen av kapitalisme i jordbruket. Den viktigste faktoren er ofte større marked. En kan finne liknende eksempel fra vestlige land, for eksempel Storbritannia i det 17. og 18. århundre. Da stimulerte Enclosures fattigbøndene til å flytte til byen, ved at de mistet jorden de dyrket. Dette førte til at hjemmemarkedet for matvarer økte.
I India, under kolonistyret de første femti årene av dette århundret, var etterspørselen etter matkorn på hjemmemarkedet stabil. Produksjonen av matkorn var stabil. Bare produksjonen for eksport økte under kolonistyret. Dette for å få mest mulig utenlandsk valuta. I denne perioden gikk den industrielle utviklingen seint, og var begrenset til noen få byer. Antallet personer med landbruk som levebrød økte betraktelig. Befolkningstettheten steg, og antallet landløse jordarbeidere og leilendinger økte. Lønningene for disse gruppene var så lave at de ble tvunget til å oppta lån for å kjøpe mat. Dette satte indisk jordbruk i en særegen situasjon. Det skapte sterke hindringer for å investere i jordbruksproduksjon på kapitalistisk vis.
Thorner anslo, på grunnlag av statlig statistikk, at godseierne eide over halvparten av jorda, mens de understøttet bare 10 % av husholdningene på landsbygda. De leide ut jord til husmenn, og beholdt nesten halve avlingen. Denne leieinntekten hadde ingen sammenheng med noen kapitalinvestering i produksjonen, men var heller tilbakeskritt til godseiersystemet. Godseierne utgjorde en viktig gruppe som hadde kapital på landsbygda. Men de ville ikke investere i landbruk, og gjorde det heller i handel og utlån.
Skal forholdene for bøndene endres, og overskuddet investeres i produksjonen, er det nødvendig å bryte ned monopolet på jord, ved å fordele jorden til de som dyrker den, uten kompensasjon til godseierne. Slik det ble gjort allerede under den franske revolusjonen og senere i Kina i vårt århundre. Men i India ble det valgt en annen vei; godseierkapitalisme. Regjeringens politikk har vært å legge en demper på godseiernes varamannsstyre, ved å gi godseierne kompensasjon i form av statsobligasjoner og penger. De har kastet ut husmenn for å bruke lønnsarbeidere. Monopolet på jord har på denne måten blitt beskyttet.
Regjeringens politikk har hjulpet godseierne å omstille seg til rike bønder. Mens gruppene på bunnen ikke har blitt tvunget bort fra jorda og inn proletariatet. Ettersom regjeringen ikke har gjennomført noen radikale tiltak for å endre monopolet på jord, eksisterer det fremdeles halvføydale forhold i enkelte regioner, mens det i andre er kapitalistiske forhold.
La oss se på den avgjørende rollen den indiske staten har hatt ved å fremme teknologiske endringer og skjerpet regionale ulikheter i produktiviteten. Det er også viktig å se på variasjoner på tvers av regionene, som fødselsrate og utviklingen i jordbruket.
Den indiske regjeringen har gjennomført en rekke tiltak; etter uavhengigheten, landreformer med vekslende grad av suksess i de ulike regionene. Lover for å regulere godseierstanden, tak på hvor mye land de kunne eie osv.
Men slike lovforslag har ikke ført til noen radikal gjennomføring av «jord-til-dyrkerne»-prinsippet. Tiltakene har hatt liten effekt, fremdeles er jorden på få hender, mens de mange dyrkerne eier lite eller ingenting. At få eier jorden betyr at arbeidskraften må leies eller at jorden må leies ut til leilendinger. Selv om systemet med leilendinger synker, mens leid arbeidskraft blir vanligere hos storbøndene.
Statens andre store inngrep i landbruket kom midt på 1960-tallet, med en massiv innføring av ny teknologi. Det ble gjort gjennom store investeringer i overrislingsanlegg, billige lån, høyere priser for landbruksprodukter og den generelle infrastrukturen. Men disse godene ble ulikt fordelt. De gikk til de største produsentene, i regioner som allerede var sterke. Lønnsomheten i landbruket førte til utkasting av leilendinger i stor stil, spesielt i nordvest-India. Mens i øst, i distriktene Vest-Bengal, Bihar og Orissa, står leilendingene fremdeles for dyrkingen av 1/3 av jorden. Både produksjonen av hvete og nye rissorter har økt enormt i nordvest-statene, der det før ble dyrket svært lite ris. Disse statene har i de siste årene blitt de største risprodusentene. Som en følge av den svært ujevne utviklingen av kapitalistisk produksjon, har skillet mellom regionene blitt større.
Faktisk økte produksjonen av matkorn med 32 millioner tonn fra 1973 til 83. Av dette har så mye som 62 % kommet fra nordvest statene (som Haryana, Punjab, Uttar Pradesh, Gujarat og Rajastan). Disse statene har økt sin andel av den totale matproduksjonen fra 35 % til 44 %. De har også økt sin risproduksjon fra 13 % i 1980 til 23 % i 1989. Til sammenligning har de tradisjonelle risproduserende statene, Bihar, Orissa, Vest-Bengal, Tamil Nadu, Karnataka og Kerala, til sammen 14 % av risproduksjonen. Deres tilskudd til den totale matproduksjonen har sunket fra 45 % til 34 % de siste ti årene. Dessuten har det ført til skjerpede motsetninger i de rurale områdene med halvføydale forhold, mellom godseierne på ene sida og fattigbøndene og de eiendomsløse på den andre siden. De fattige på landsbygda blir også utbyttet gjennom handelsmennenes stramme grep om markedet. Alle krav om høyere lønn blir brutalt slått tilbake.
I løpet av de siste femten årene har det oppstått flere bondeorganisasjoner, med krav som statsbestemte priser (dvs høyere priser for landbruksprodukter), subsidiert drift, mer tilgjengelig elektrisitet, billige lån osv. Men samtidig er disse organisasjonene mot fordeling av land eller rettferdig lønn for arbeiderne. De angriper blindt bybefolkningen og mener at de har fått fordeler. En slik generalisering overser problemene industriarbeiderne og andre fattige i byene har. Fokuseringen på konflikten mellom by og land, tar oppmerksomheten bort fra undertrykkingen av de fattige på landsbygda.
Mønsteret i produksjonsforholdene og produksjonsøkningen er annerledes i nordvest-India. I denne regionen har kapitalismen kommet lengre i sitt inntog – storbøndene bruker for en stor del leid arbeidskraft. I løpet av de siste årene har små og marginale bruk forsvunnet i Haryana og Punjab. I kontrast til dette har fremdeles Bihar, Madhya Pradesh, Orissa osv fremdeles halvføydale forhold.
Forskjellene mellom regionene gjenspeiles også i dødsraten. Ifølge offisielle data varierte dødsraten fra 6 per tusen i Kerala til 16 per tusen i Uttar Pradesh. Mellom statene med høy dødsrate er Bihar, Madhya Pradesh, Orissa osv, mens andre stater som Punjab, Hayana og Kerala har lavere dødsrate sammenlignet med sentralstatene i India. Fattige stater har en tydelig høyere dødsrate. Dette blir enda klarere om vi ser på barnedødeligheten. I Kerala er den omtrent 25 per tusen levende fødte, mens gjennomsnittet for landsbygda er nesten 100 per tusen; for sentralstatene er den enda høyere.
I de statene som har lavest befolkningsøkning, er det mindre press på de tilgjengelige ressursene. Årsaken til lavere fødselsrate er f.eks i Kerala flere utdannede kvinner, kampanjer iverksatt av ulike religiøse og kulturelle grupper, mobilisering av de fattige gjennom venstrepartiene, og samtidig iverksetting av landreformer, som legger forholdene til rette for lav fødselsrate. I de statene der det ikke har blitt satset på slike tiltak, vil sannsynligvis fødselsraten fortsette å øke de neste tiårene.
Etter uavhengigheten valgte regjeringen utviklingsplaner med stor økning av statsutgiftene gjennom underskuddsbudsjett. Dette førte til en inflasjon som gjorde at prisene på matkorn økte hurtig. Industrialiseringen oppfordret også til urbanisering, som igjen førte til at etterspørselen for kom på hjemmemarkedet økte, Det krevde nye investeringer for å stimulere landbruket, og godseierne kunne bli rikbønder frem til midten av 1970-tallet. Etter det økte prisen på industrivarer mer, sammenlignet med landbruksprodukter. Så tidlig på 1980-tallet ble vilkårene for handel med landbruksprodukter dårligere. Prisen alene var ikke motiv for å legge om fra å basere inntekten på leie til profitt. Når det samtidig blir flere fattige vil disse skape et slikt press at leilendingene blir villige til å betale høyere leie for jorda.
Det viktigste vilkåret for ny kapitalinvestering i landbruket er at det kommer ny teknologi som øker produktiviteten. Det vil kunne gi en langt bedre avkastning og inntekt per acre. Bedre såkorn, overrislingsanlegg og gjødsel har økt avlingen per acre. Det har også gjort vekselbruk mulig. Den raske økningen i avkastning ble nådestøtet mot leilendingssystemet. Men det er vanskelig å oppnå samme framgangen i områder med mye nedbør og i fuktige kystregioner. Disse har tradisjonelt stått for en stor del av matkornproduksjonen, men andelen minker etterhvert som den kapitalistiske produksjonen blir utviklet i nordvest.
Et spørsmål kommer opp: i hvilken grad er kapitalisme blitt innført i det indiske landbruket? Innføringen er dominert av en liten sosial gruppe, og begrenset til visse regioner, som klarer å heve nivået på produktivkreftene under visse vilkår.
På midten av 1960-tallet ble det gjort et teknokratisk framstøt for å endre økonomien på landsbygda. Dette ble lansert da regjeringen innså at utvikling av landbruket gjennom såkalte landreformer, som å gjøre godseierne til rikbønder, ikke ville føre fram. De trengte et nytt stimuli. Den neste strategien som ble valgt av de herskende var «den grønne revolusjonen».
Midt på 1980-tallet hadde den totale jordbruksproduksjonen økt til 55 % mer enn gjennomsnittet i 1969. Den største økningen var produksjonen av hvete med 325 %. I snitt økte produksjonen av alle kornslag med 45 %.
Sammenlignet med kolonitiden er vekstraten i indisk landbruk god i samtlige stater, men den er ikke tilfredsstillende sammenlignet med andre land i Asia, som Kina, Sør-Korea o.a. I disse landene er vekstraten flere ganger høyere enn i India. Den økonomiske politikken, som har blitt ført de siste førti årene, har ikke vært tilpasset en økonomi med stort overskudd på arbeidskraft.
Strukturen i det koloniale føydallandbruket, med godseier-leilending-forholdet, har i en viss grad blitt omformet. Dette har blitt erstattet av et nytt mønster, men fremdeles er fattigbøndene og de eiendomsløse landarbeiderne avhengige av de store godseierne. Det er ikke mulig for små- og fattigbøndene å delta i moderniseringsprosessen på en slik måte at de kan høste fordeler eller sikre at de overlever som bønder. I mange stater fungerer prosessen som en destabiliserende kraft for små- og fattigbøndene.
I de siste årene har de vokst fram en ny type fattigdom i India, som ikke kan knyttes til arven fra kolonitida, men som er et resultat av regjeringens politikk etter uavhengigheten. En vurdering må være basert på fakta som har kommet fram gjennom den siste tidens omfattende empiriske forskning Da er det mulig å møte det økende skillet mellom raskt økende velstand for de få og fortsatt fattigdom for de mange, som skaper nye spenninger og konflikter. Det ble aldri slik at framgangen i den «grønne revolusjonen» kom alle til gode gjennom høyere lønninger, tvert imot.
Kort sagt er tilførselen av moderne teknologi, sett i forhold til acre, langt større hos rike bønder enn fattige. Men intensiv dyrking fører til mye større avkastning per acre for rike og middels bønder. De får praktisk talt monopol på moderne teknologi. På denne måten oppnår de både størst avling og størst utbytte per arealenhet. Toppsjiktet selger nærmere 3/5 til 2/5 av avlingen, mens små- og fattigbøndene er netto kjøpere av matkorn. Som resultat er toppsjiktets andel av markedet større og de får nærmest monopol på fordelene, som subsidier og høyere priser på produktene.
Den politiske økonomien i omdanningen av Indias landbruk er dominert av rikbønder og tidligere godseiere, som drar det fulle utbytte av regjeringens politikk. Deres makt står i sterk konflikt med interessene til den veldige majoriteten av småprodusenter. Det enorme potensialet i jordbruksteknologien, som kunne hevet levestandarden, til de fattige på landsbygda, er stort sett ikke tatt i bruk på grunn av den herskende eliten.