Bokomtaler: Historie, marxisme og den lesende arbeiders spørsmål
Av Tore Linné Eriksen
Richard J. Evans:
Eric Hobsbawm: A life in history
London: Little Brown, 2019, 800 s.
Av Tore Linné Eriksen,
professor em. ved OsloMet – Storbyuniversitet, faglitterær forfatter, bokredaktør i Gnist, anmelder i Klassekampen og medlem av Rødt.
Det er ikke mange akademikere eller enkeltpersoner på venstresida som er så interessante at de fortjener en massiv biografi, med 600 sider og et par tusen fotnoter. Men både hans liv, hans enorme produksjon og store popularitet er gode grunner til at Eric J. Hobsbawm har gjort seg fortjent til dette. Den britiske historikeren døde i 2012, 95 år gammel, og han var aktiv som forfatter helt til det siste. I nekrologene blei han hyllet som sin tids mest leste historiker, og hans bøker er oversatt til 50 språk og går fortsatt i kjempeopplag. Mest kjent er han for sine fire klassikere som dekker hele verden fra den industrielle revolusjonen til Murens fall. Men det er også dem som avviser Hobsbawms arbeider, eller lar være å lese dem, med den begrunnelse at han var medlem av det britiske kommunistpartiet fram til det blei oppløst i 1991.
(Sir) Richard J. Evans er vel skodd til den store oppgaven. Hans eget område er tysk og europeiske historie, i tillegg til at han har skrevet mye om historikeres metode og om verdien av å studere fortida for å forstå vår egen tid. Han var ingen nær venn, men åpenbart en stor beundrer av Hobsbawms faglige prosjekt. Ut fra et sosialdemokratisk ståsted, har han også en viss kritisk distanse til sin historikerkollegas selverklærte kommunisme. Men viktigst er det at han ikke bare har lest alle bøker og artikler, men at han har adgang til et enormt personlig arkiv av brev, notater og utkast, for ikke å snakke om alle rapporter fra overvåkingstjenesten. (Kanskje fant han to brev fra yngre kollega, som forgjeves fortalte han at gjentatte datering av unionsoppløsninga til 1907 var en nasjonal hån mot Norge.) Fra telefonavlyttinga av kommunistpartiets lokaler er det spennende å høre om partiledelsens forakt for sitt frittalende og kritiske medlem. Evans har også sans for andre sider ved Hobsbawm, slik som hans virke som betydelig jazzskribent (under navnet Francis Newton) og iherdig syklist i vakre landskaper.
Hva var hemmeligheten bak denne suksessen? Svaret er at det ikke er noen hemmelighet, det ligger åpent i dagen. Hobsbawm valgte tidlig å svare på det som Bertolt Brecht kalte «den lesende arbeiders spørsmål». Det betyr at han sikter mot en slags total samfunnshistorie, med sans både for lange linjer og dypdykk. Historiefaget handler ikke bare om å lete fram ny kunnskap, men om å forsøke å forklare de drivkrefter som både opprettholder maktforholdene og som kjemper for å forandre dem. Kanskje behøver man ikke å være marxist for å få til dette, men det hjelper. Et annet særmerke som ligger til grunn for Hobsbawms enorme popularitet, er at han evner å uttrykke seg i et levende språk som burde kvalifisere til en nobelpris. Vi får da også vite at det i hans etterlatte papirer er en rekke dikt og skjønnlitterære tekster, det overrasker ikke.
Mer enn andre britiske historikere, også innenfor den marxistiske retninga, løfter Hobsbawm blikket utover denne lille og forblåste øya, med dens pompøse selvbilde forankret i kolonialismens herjinger. Hans særlige interesse for Italia, Spania og Latin-Amerika, kombinert med brei lesning på i alle fall fem språk, peker i retning av det som nå kalles globalhistorie. I Brasil er hans bøker solgt i en million, og de er obligatorisk lesning ved en rekke universiteter i India.
I en biografi vil hovedspørsmålet være å vise hvordan det personlige er politisk, og det politiske er personlig. Her det mye å ta av. Som foreldreløs femtenåring, med britisk-østerriksk og jødisk bakgrunn, opplevde han kampen mellom fascisme og sosialisme/kommunisme i Berlin tidlig på 1930-tallet. Han deltok i den siste demonstrasjonen før kommunistpartiet blei forbudt og dets ledere sendt til leirene. Livet gjennom beholdt han den stensilerte teksten som blei sunget. For den unge Hobsbawm sto valget mellom fascisme og verdensrevolusjonen, og det var få andre å sette sin lit til enn Sovjetunionen. På dette tidspunktet var kunnskapen om stalinismens uhyrligheter ikke så utbredt, og Hobsbawm har seinere sagt at han akkurat da heller ikke ville ha trodd på det.
Etter den ungarske revolusjonens nederlag i 1956 meldte andre marxistiske historikere seg ut av kommunistpartiet, med E. P. Thomson i spissen. Men ikke Hobsbawm, til tross for at det nå er en rekke kilder som forteller hvor kritisk han var, og at han etter 1956 aldri utførte noe aktivt arbeid for partiet. Selv har han forklart det med lojalitet til det som en gang formet han, og frykt for at det kunne se opportunistisk ut for å få en bedre karriere. Derfor holdt han seg som historiker til 1800-tallet helt fram til sovjetkommunismens sammenbrudd, da han gikk løs på «ytterlighetenes tidsalder» mellom 1914 og 1991. De som roper på avbikt, vil langt på vei finne den her. Men de vil også finne noe annet de aldri vil tilgi Hobsbawm for: hans skarpe analyser av kapitalisme som et system som skaper kolonialisme, kriger, massevold og rovdrift på natur og mennesker. Det er lett å se på kommunismen i sovjetisk versjon som en feilslått utopi, men det er også utopisk å tro på en krisefri kapitalisme i harmoni med naturen.
Skal man først lete etter politisk skadeverk i Hobsbawms liv, er det interessant å lese i biografien om hans utspill sist på 1980-tallet. I tråd med tankegangen om en folkefront, mante han ikke bare til samling om Labour, men ønsket ei endring av partiet vekk fra den tradisjonelle arbeiderklassen. I praksis var han med på å legge grunnlaget for Blair-ismen, selv om han angret da han så resultatet. (Han omtalte Blair som «Thatcher i bukser».)
Skulle man ønske seg noe mer, må det være diskusjon av sider ved Hobsbawms forfatterskap som viser blindflekker. Det gjelder ikke bare Sovjetunionen, men også manglende interesse for retninger som anarkisme, feminisme, anti-stalinistisk sosialisme, maoisme og økologi. Til tross for sitt globale perspektiv, var han til det siste også eurosentrisk. Det vil si at den industrielle, franske og russiske revolusjonen brukes som prismer, og samtidig som han aldri fant afrikansk historie særlig nevneverdig. Men selv med disse forbehold, lykkes biografien godt med å forklare hvorfor Hobsbawm fortsatt bør leses, og hvordan hans lange og begivenhetsrike liv også kaster lys over det forrige århundret. Dessuten blir det lettere å forstå hvordan han endelig blei tatt inn i varmen, overdynget med æresbevisninger og sluppet inn i prestisjefylte selskaper. Det likte han godt.
PS: Verken Pax forlag eller Gyldendal ser noen grunn til å holde Hobsbawms klassiske verker i trykk, men hele hans omfattende produksjon er heldigvis tilgjengelig i rimelige utgaver på engelsk.