Tittel: Konrad Nordahl. Fagbevegelsens mektige leder
Forfatter: Inger Bjørnhaug
Forlag: Res Publica
Utgivelsesår: 2022
Tittel: Berge Furre. Eit liv i rørsle.
Forfatter: Arnhild Skre
Forlag: Samlaget
Utgivelsesår: 2022
Av Jørn Magdahl, pensjonert lektor, historiker og aktiv i Rødt.
Fjorårets biografier av Inger Bjørnhaug om Konrad Nordahl (1897-1975), og Arnhild Skre om Berge Furre (1937-2016), er begge tradisjonelle i sjangeren. De er kronologisk oppbygd, og nærmest heldekkende i sin framstilling av hovedpersonenes liv – samtidig som disse settes inn i sin historiske kontekst. Begge biografiene er svært solide, og resultat av et enormt arbeid. Det merkes tydelig at Skre er en fremragende kulturjournalist, og Bjørnhaug ditto historiker – med stor faglig grundighet. Det er en styrke hos begge at de tillater seg å drøfte noen valg og beveggrunner hovedpersonene, men de er forsiktige og spekulerer ikke. Begge vier stor plass til «indre stridigheter» i arbeiderbevegelsen, slik en kan forventer av politiske biografier. At bøkene er blitt svært omfangsrike er forståelig, men de hadde neppe tapt seg på enda strammere redigering.
Konrad Nordahl
Konrad Nordahl var LOs mektige leder* fra han var 42 år gammel i 1939, og helt til 1965. Han hadde hele tida basen sin i fagbevegelsen, selv om han også hadde sentrale politiske verv. Nordahls dreiv faglig arbeid i Bergen, før han i 1931 ble formann i Norsk Jern- og Metall. I 1935 blei han nestformann i LO, og i 1939 fungerende leder, da Olav Hindahl gikk til oppgaven som arbeidsminister. Under krigen var Nordahl for det meste i eksil – først og fremst i LO-sekretariatet i London, som jobbet i tett tilknytning til det norske regjeringsapparatet, og formelt var overordnet det illegale sekretariatet (kjent som Faglig Utvalg) hjemme i Norge. Kommunikasjonen med hjemlandet gikk gjennom Lars Evensen og Martin Tranmæl ved sekretariatet i Stockholm.
Bjørnhaug er klar på at Nordahls fremste styrke lå i evnen til å bygge organisasjon. Men i eksilperioden gjorde han et stort arbeid med å utvikle en politikk som kom til å bli viktig organisering av økonomi og arbeidsliv etter krigen. Han sendte et 30 siders manus med overskriften «Det norske arbeidsliv etter gjenerobringen» fortrolig til en engere krets. Et videre samarbeid mellom de ulike faglige eksilmiljøene førte til «Framtidens Norge», best kjent som «blåboka», som var Arbeiderpartiets og Landsorganisasjonens felles plattform for etterkrigstida, og som også influerte på partienes fellesprogram i 1945.
Avtalen var at Hindahl skulle tilbake som formann i LO så snart han gikk ut av regjeringa, men tilbake i Norge i 1945 blei han utmanøvrert av Nordahl og støttespillerne. LO gjennomførte et representantskapsmøte i juni, der Nordahl blei valgt til formann før Hindahl var ferdig som statsråd, istedenfor å «følge boka», og vente til kongressen. Det viste at Nordahl hadde stor vilje til makt, men det hadde også skjedd ting under krigen som hadde gjort ham veldig bestemt på at han ikke ville ha Hindahl tilbake som sjef. I desember 1942 hadde regjeringa fått direktør i Arbeidsgiverforeningen (NAF), Finn Dahl, over til London for å diskutere overgangen fra krig til fred når den tid kom. Dahl og Nordahl arbeidet nå sammen i en tomannskomite (også kalt Dahl-Nordahl-komitéen). De hadde et felles mål i å la hovedorganisasjonene ha sentralisert kontroll over tariffavtaler og lønnsoppgjør. Slik unngikk de mer direkte statlig innblanding, men da Hindahl fremmet skarp kritikk av den maktkonsentrasjonen som han mente lå i innstillingen, blei Nordahl irritert.
Det var ikke bare den valgte LO-lederen som blei presset ut av posisjonen av andre enn dem som hadde valgt ham. Etter et intrikat spill måtte statsminister Nygaardsvold, som hadde styrt med basis i stortingsflertallet før krigen, gå av til fordel for Einar Gerhardsen. Nordahl støttet i praksis Gerhardsen i den prosessen.
I ettertida er det blitt undervurdert hvor stor makt Konrad Nordahl hadde. Ved løpende beslutninger i landets fremste politiske maktsenter øverst i Arbeiderpartiet blei mye avgjort ved at han og Gerhardsen var enige. Det var også maktkamper mellom dem, men det skyldtes alltid at partilederen og LO-lederen nettopp var i ulike posisjoner. Særlig viste dette seg i den økonomiske politikken hvor regjeringa gjorde grep «for helheten», som sto i motstrid til arbeiderklassens umiddelbare interesser. Nordahl var en utpreget privatmann på fritida, og han og Gerhardsen hadde ingen sosial omgang. Dagbøkene hans røper en dyp skepsis til det han mente var Gerhardsen-dynastiets store makt. Det var en skepsis som nok var prinsipiell, men som like mye bunnet i det han mente var en naivitet i sikkerhetspolitikken overfor Sovjet, og i omgang med sovjetrussere.
Fra revolusjonær til anti-kommunist
Fra han var ung hørte Nordahl til den revolusjonære delen av arbeiderbevegelsen i Bergen. Ved splittelsen i 1923 fulgte han NKP, som var overlegent største arbeiderparti der i byen. Han var et framtredende medlem, men gikk ut av NKP i 1927. To år etter gikk han inn i Arbeiderpartiet.
Da den første delen av selvbiografien hans kom ut i 1967 (Minner og meninger, Tiden forlag), hadde han lenge stått for en knallhard anti-kommunisme i fagbevegelsen. Jeg blei slått av hvor saklig, nøkternt og interessant han likevel beskriver den perioden i livet sitt da han var ung kommunist. Bjørnhaug viser riktignok at han på sine eldre dager nok nedtonet aksjonistiske sider ved den revolusjonære ungdomsbevegelsen han hadde vært en del av, men han sluttet på den annen side aldri å se med glede tilbake på den tre måneders lange partiskolen som hadde gjort ham til kommunist den gangen.
Bjørnhaug utdyper rollen den eldre Nordahl hadde i overvåkninga av kommunistene, som framfor alt dreide seg om å skaffe en total oversikt over tillitsvalgte og delegater som kunne tenkes å ha sympati i retning kommunismen, og på den måten befeste kontrollen ovenfra. Hun viser at Nordahls direkte befatning med de hemmelige tjenestene i begynnelsen var noe mindre enn enkelte har antatt, men at han etter hvert blei stadig mer personlig involvert. Her hadde han ingen skrupler. Det er heller ikke sterke tegn til anger på at han i sin tid hadde tilhørt de nå så foraktede kommunistene.
For mange som gikk veien fra kommunisme til antikommunisme så lå forklaringen opplagt i en veldig skuffelse over utviklinga i Sovjet, og dermed etter hvert et positivt syn på USA og Storbritannia. Så også for Nordahl. Men Bjørnhaug trekker også inn som en mulig del av forklaringen en personlig erfaring Nordahl hadde med Peder Furubotn (Partileder i NKP 1925-30). Furubotn hadde vært hans mentor og forlover, og en den unge Nordahl så veldig opp til. En gang Furubotn hadde en av sine fyllekuler ville han låne penger av Nordahl. Denne «måtte» på sin side låne i fagforeningskassa for å få det til, men fikk aldri pengene tilbake fra Furubotn. Det var også sider ved Nordahls måte å tenke på, som gjorde at overgangen hans fra kommunisme og til anti-kommunisme aldri førte til noen videre selvrefleksjon. Han hadde alltid blikket festet framover, og fortsatte å referere til den historiske materialismen hos Marx og Engels for å forklare hvorfor menneskenes tenkning forandrer seg.
I likhet med Gerhardsen og andre sluttet Nordahl heller aldri å tro at Arbeiderparti-styret ville føre fram til sosialismen. Arbeidet under krigen med å forberede en ny modell fororganiseringa av samfunnet, ga en viss grunn til optimisme, men noen marsj til sosialismen skulle det ikke bli.
Berge Furre
Skre skriver grundig om Furres sentrale rolle i en rekke stridigheter på venstresida fra slutten av 50-tallet til han selv måtte ta over som partileder i SV i 1976. Han var viktig i både i striden i Sosialistisk studentlag som førte ut av AUF og Arbeiderpartiet, og til dannelsen av Sosialistisk Folkeparti (SF), og ved splittelsen mellom SF og SUF (m-l). Det samme var han ved dannelsen av SV og omformingen fra valgforbund til parti, og i turbulente tider i stortingsgruppa etter rekordvalget i 1973. Det fins mange framstillinger av de samme begivenhetene, og selv om alt er samvittighetsfullt gjort hos Skre, bringer det strengt tatt ikke mye nytt.
Berge Furre var den som i lange perioder jobbet tettest med velgermagneten Finn Gustavsen politisk, og var også den som måtte ta ansvar for å nøytralisere svakhetene til Gustavsen. Furre var frustrert over at hans nære allierte nærmest abdiserte i sluttspurten av samlingsprosessen da SV gikk fra valgforbund til parti, men Gustavsen hadde som kjent sine grunner: Han var skeptisk til NKPs rolle, og prosessen førte til at SF og hjertebarnet Orientering forsvant. Furre var også den som måtte gå imellom i stortingsgruppa (i perioden 1973-1977) da det var strid om Gustavsens rolle der.
Er en opptatt av Furre som person, så trigges nysgjerrigheten av kulturjournalisten Skres framstilling av ham som motkulturell. Han var fra Stjernarøy i Ryfylke (f. 1937), men fra 1950 var han elev på Oslo katedralskole, og han hadde resten av oppveksten på vestkanten i Oslo. Det må være grunn til å spørre om det er røtter eller identitetsbygging som gjorde at han blei en så sterk målbærer av verdiene i de norske motkulturene – som kristen, som framtredende målmann, og som tilhenger av radikal distriktspolitikk. Fra han var ganske ung kombinerte han dette med pasifisme og sosialisme.
Hos Skre er Furre av en av de viktigste strategene i striden om EEC i 1972. Men den største politiske seieren hans kom da han som leder i Stortingets landbrukskomite fikk til jamstellingsvedtaket i 1975. Det ga bøndene et betydelig økonomisk løft, og skulle gi dem samme inntekt som industriarbeiderne innen 1981. Det var ingen liten bragd å få dette gjennom i Stortinget. Furre hadde spesielle forutsetninger, siden han også hadde jobbet mye med primærnæringene som historiker. Etter at han hadde gått ut av aktiv partipolitikk, engasjerte han seg sterkt i kontakten med «De jordløses Bevegelse» (MST), den største av de sosiale bevegelsene i Brasil.
Furre var opprinnelig teologistudent, men avbrøyt og begynte på historiefaget, der en akademisk karriere både samvirket med og konkurrerte med det politiske engasjementet. Han skreiv det som er blitt ei grunnbok i norsk historie for «Vårt hundreår 1905-1990», der særlig det han beskriver om «den sosialdemokratiske orden» og oppløsningen av denne, står seg godt. Arbeidet hans med den store biografien om presten, indremisjonshøvdingen og avismannen, Lars Oftedal (Samtiden 1990), har fått et eget, interessant kapittel hos Skre. Etter dette arbeidet gikk Furre tilbake til teologien, og blei professor i kirkehistorie ved det Det teologiske fakultet, og i 1998 blei han også ordinert som prest.
Det er kjent at Furre og partiet hans hadde et ganske nært forhold til de uavhengige «kommuniststatene» Jugoslavia og Romania. Men det er mer overraskende at han rundt 1960 ikke bare ville bygge bru i tråd med det tredje standpunkt, men ifølge Skre også så svært positivt på viktige sider ved det sovjetiske samfunnssystemet.
På ett punkt avslører Skre ny viten om et ømtålig tema: Det tidlige forholdet Furre hadde til DDR. Som 22-åring i 1959 hadde han det Skre kaller klandestine (hemmeligholdte) forbindelser i DDR. Han leverte for eksempel tidsskriftartikler under pseudonym, og mottok større honorarer enn det som rimelig var, ifølge Skre. Da Furre mange år seinere skulle bli medlem i Lundkommisjonen og være med å kartlegge den ulovlige overvåkninga, satte Overvåkningspolitiet som mottrekk, i gang ny gransking av ham. Det var en skandale som førte til at både overvåkningssjef Hans Olav Østgaard og justisminister Faremo måtte gå av. Hadde de svært nidkjære overvåkerne avslørt også disse forbindelsene fra 1959, er det fare for at ordskiftet om Furres rolle i Lundkommisjonen kunne ha tatt en annen vending.
*LO het AFL (Arbeidernes faglige Landsorganisasjon) til 1957.