Bokomtale: Privatskoleparadokset

Av Ronny Kjelsberg

Bokomtaler Nr 3 2019

Riis Mossefinn:
Privatskoleparadokset. Kunsten å tjene penger i et marked som forbyr profitt
Oslo: Forlaget Manifest, 2019, 159 s.

Av Ronny Kjelsberg,
universitetslektor ved NTNU, styre­medlem i Rødt Trøndelag og tidl. fylkestingrepresentant i Sør-Trøndelag (2007–15).

Akkurat i rett tid til lokalvalgkampen kommer Manifest forlag med en kort og lettlest, men innholdsrik bok om et av de mest sentrale temaene for valgkampen – kommersielle aktører som eter seg inn på sentrale områder for velferdsstaten. Disse velferdsprofitørene har vi jo hørt mye om før, tenker du kanskje – men denne gangen tar forfatterne oss med på et dypdykk i ett sentralt område – kommersielle skoler.

Og det er et ganske grunnleggende spørsmål de stiller: Hvorfor er kommersielle aktører interesserte i å etablere seg på et område hvor loven sier at alle pengene de får skal komme eleven eller studenten til gode? Dersom loven hadde fungert etter hensikten, ville jo dette vært et uinteressant investeringsobjekt for for eksempel investeringsselskaper etablert i skatteparadiser. Men det viser jo historien at det ikke er – så hva er greia?

Den som har lest noen bøker fra Manifest vil kjenne igjen metoden bak denne. Man blander tilgjengelig statistikk, data og faktaopplysninger med personlige fortellinger. Det er, tror jeg, en klok og effektiv tilnærming. De personlige kvalitative historiene synliggjør hvordan dette oppleves for de som står i det, og det minner oss om at vi har å gjøre med beslutninger som får konsekvenser for virkelige mennesker. Statistikk, fakta og tall viser oss at dette faktisk får, og kan få, konsekvenser for ganske mange av oss.

Boken er skrevet av to tidligere studenter ved Westerdals høyskole, Annika Sander og Eirik Riis Mossefinn. Westerdals kom som mange kanskje husker i offentlighetens søkelys etter at de to brødrene Peder og Nicolai Løvenskiold hadde klart å få 100 millioner som skulle gått til ”studentenes beste” over i egne lommer, samt krevd ulovlig mye i egenbetaling av studentene og jukset med hvilke linjer studentene gikk på for å utløse ytterligere offentlige midler.

Det mest interessante i boka, og det boka kanskje lykkes best med er for det første å dokumentere og beskrive de mekanismene finansakrobater benytter seg av for å få penger ut av en sektor hvor det strengt tatt er forbudt. Og de dokumenterer svært godt hvor krevende (umulig) det er å føre noen effektiv offentlig kontroll med systemet. Det er god grunn til å tro at det som er avslørt av juks både i høyskole- og skolesektoren bare er en brøkdel av det som faktisk har foregått.

Det andre de beskriver svært godt er hvordan eiere forsøker å manipulere både ansatte og studenter til å holde kjeft om uregelmessigheter de blir kjent med – det er jo deres jobb, og deres utdanning som vil bli rammet om selskapet legges ned eller får svekket omdømme.

De viser også hvordan selve ideen om konkurranse­ om å tiltrekke seg elever får uheldige konsekvenser for selve kjerneoppgaven – utdanning. Det er for eksempel et skremmende stort sprik mellom standpunkt- og eksamenskarakter for kommersielle skoler. Standpunktkarakterene blåses opp for å tiltrekke seg elever, men bløffen avsløres når elevene møter en sentralgitt nasjonal eksamen.

På dette punktet får boken meg også til å tenke på en annen nylig utgitt Manifest-bok, Simon Malkenes’ Det store skoleeksperimentet. Den viser hvordan den samme markeds- og omdømmetenkingen får store negative konsekvenser når den flyter inn i også den offentlige skolen.

Til sammen vil disse to bøkene være svært nyttig ballast for alle som skal inn i debatter om norsk skole i både den kommende valgkampen, og senere.

Til sist, som et ekstra svært nyttig bidrag, kommer Sander og Mossefinn med helt konkrete tiltak som kan gjøres for å tette igjen en del av hullene som gjør at statsstøttede private skoler kan kjøre skattepengene våre inn i private konti på Guernsey. «Look to Denmark», er den avsluttende oppfordringen. Der er det blant annet forbud mot at aksjeselskaper eier privatskoler, og flere andre begrensninger som gjør at de i stor grad har unngått de problemene vi har hatt i Norge. For ikke å snakke om Sverige. Men det sistnevnte skal ikke jeg gjøre. Dere får lese boka.