Bokomtale: Kan Mélenchon bryte ut av EU-tvangstrøyen?
Av Karianne Hagen Wendt
Ingrid Grønli Åm:
Hjelp, vi er i EU!
Oslo: Forlaget Manifest AS, 2018, 206 s.
Av Karianne Hagen Wendt,
styremedlem i Nei til EU og tidligere generalsekretær i Ungdom mot EU.
Samtidig som «de gule vestene» demonstrerer i Frankrike, er lite mer aktuelt enn en solid innføring i den franske politikken som har blitt ført de siste par tiårene, og som nettopp har ledet an til dagens situasjon. Ingrid Grønli Åm gir oss i Hjelp, vi er i EU! et innblikk i historien til den franske sosialistbevegelsen. Boken tar for seg hvordan Sosialistpartiet, Parti socialiste, flere ganger har brutt med sine egne valgløfter til fordel for EU-prosjektet, og hvordan dette sakte men sikkert har ført til en splittelse på den franske venstresiden. Dette har til slutt har resultert i fremveksten av Mélenchons bevegelse, La France Insoumise (det ukuelige Frankrike), og et nærmest dødt Sosialistparti.
Blikket rettes først tilbake mot Mitterrand og deretter mot Hollande, to ledere i Sosialistpartiet (som egentlig er mer å regne som det franske sosialdemokratiske partiet) som begge lot sine valgløfter vike til fordel for troen på det felles europeiske prosjektet. Tilsynelatende har franske sosialdemokrater blitt nærmest tvunget fra Brussel til å føre en mer liberalistisk politikk enn de selv har ønsket, med flere oppmykninger og fleksibilitet i arbeidslivspolitikken. Det hele har resultert i at Mélenchon, som forlot Sosialistpartiet på grunn av de stadige svikene mot eget valgprogram, gjorde et brakvalg i 2017 hvor hans bevegelse fikk nesten 20 % av stemmene, mens Sosialistpartiet havnet på skarve 6 %. En av grunnene til Mélenchons suksess, er at han fikk en oppvåkning da den franske befolkningen i 2005 stemte nei til førsteutkastet til det som senere skulle bli Lisboatraktaten. Da forstod han hvor EU-skeptisk den franske befolkningen faktisk er, noe som han har vist at han respekterer. Denne EU-skepsisen kommer også klart til uttrykk med fremgangen til Marine Le Pen, som også kjører en veldig hard retorikk mot EU.
Grønli Åm viser at hun har mye kunnskap om fransk politikk, og det er spennende å følge fortellingen om hvordan Mélenchon har gått vekk fra å lede et tradisjonelt venstresideparti, til å danne en mer løsrevet bevegelse. Der spiller internettavstemninger rundt valgprogram og forsøk på å appellere til en bredere gruppe en mye større rolle enn marxistisk teori og studiesirkler. Det er ikke venstre- mot høyresiden som er viktig lenger, i følge Mélenchon, det er folket mot elitene – mot de rike som flytter arbeidsplasser ut av landet, mot politikere som ikke viser en reell interesse for noe annet enn liberalisering og mot Brussel, som presser kuttpolitikk og umulige krav til underskudd i budsjetter ned over hodene på medlemslandene. Spesielt denne skepsisen mot den gamle politikereliten kom til uttrykk ved det franske valget i 2017, hvor Macron med sin helt ferske bevegelse, La République en Marche, og høyrepopulisten Marine Le Pen, stakk av med seieren i første runde. Samtidig nådde Mélenchon nesten opp, bare et par prosentpoeng under.
Bevegelsen Mélenchon har bygget opp, er fascinerende. La France Insoumise har åpnet for en annerledes organisasjonsstruktur, som antageligvis mange venstresidepartier i Europa kommer til å studere nærmere i fremtiden. Denne måten å bygge organisasjon på var antageligvis viktig for den gode valgoppslutningen, men det var kanskje enda viktigere at Mélenchon turde å ta opp kampen mot Le Pen når det gjaldt EU-spørsmålet. Riktignok går ikke Mélenchon like langt som Le Pen. Han vil først og fremst forsøke å reformere EU eller å trekke Frankrike ut av de mest ugunstige EU-ordningene. Tidligere snakket han om en Plan B som var å trekke Frankrike ut av unionen, men her har han blitt mildere i målet i det siste. Likevel er det ganske skarpt for en gammel, fransk sosialist som Mélenchon å være såpass kritisk til EU-prosjektet.
«Er det mulig for et venstreparti å reformere EU dersom de kommer til makten?», spør Grønli Åm. Det er nettopp dette spørsmålet det bygges opp til gjennom hele boken. Leseren får ikke noe klart svar på dette fra forfatterens side, men heller visse pekepinner som lar leseren selv reflektere over nettopp dette spørsmålet. Et annet viktig spørsmål jeg som leser også satt igjen med, er hvorvidt den franske sosialistbevegelsen burde forsøke å reformere EU dersom de kommer til makten. Burde de kanskje heller gå inn for en såkalt «Plan B», og sakte men sikkert trekke seg ut av ulike deler av EU-samarbeidet, som for eksempel euroen, eller være mer ulydige mot EU ved å nekte å overholde kravene om hvor mye underskudd man kan budsjettere med hvert år? Kan bevegelsen til Mélenchon vokse seg like store eller større enn Rassemblement national (tidl. Front National) uten å være minst like skarpe i sin EU-kritikk? Frykten er at Mélenchon, slik som Mitterrand og Hollande, kommer med gode løfter men liten evne til å gjennomføre dem.
Samtidig har Mélenchon etablert EU som et problem i fransk politikk, noe veldig få andre ledere av venstresidepartier i EU har. Til og med Yanis Varoufakis, den tøffe, greske, tidligere finansministeren som sto så hardt imot EU-makten, har nå dannet sin egen bevegelse for å reformere EU fra innsiden. For meg virker det tydelig at dersom venstresiden i Europa ønsker å ta opp kampen mot ytre høyre, så er EU-spørsmålet og det å tørre å være kritisk til unionsprosjektet uten nødvendigvis å ville melde seg ut, helt sentralt. Spørsmålet er om Mélenchon faktisk er kritisk nok. Også han står i en spagat mellom hensynet til EU og politikken han lover sine velgere. Dette er det underliggende poenget i boken, slik jeg tolker den. Boken gir oss fortellingen om hvordan tidligere sosialistledere har sviktet seg selv og egen befolkning til fordel for EU, noe som har gitt grobunn for Mélenchons bevegelse. Så blir spørsmålet om han har lært av andres feil, eller om han blir nødt å begå dem selv.
Ingrid Grønli Åm skriver godt om fransk politikk, og det er ikke vanskelig å tenke at det finnes paralleller mellom den franske situasjonen og andre europeiske land. Til tider er boken kanskje litt mye oppramsing av ulike ledere av Sosialistpartiet, og ulike lover de innførte, men det er nettopp denne historiske bakgrunnen som må til hvis man skal forstå hvorfor Frankrike er blitt som det er. Kanskje er det lov å håpe på en oppfølger om et par år, etter at «de gule vestene» har sagt sitt?