Bokomtale: Israel. Historie, politikk og samfunn

Av Petter Bauck

Nr 2 2019

Marte Heian-Engdal:
Israel. Historie, politikk og samfunn
Oslo: Cappelen Damm Akademisk, 2018, 200 s.

Av Petter Bauck,
statsviter og medredaktør av boka The Oslo Accord. A Critical Assessment. Jobber i dag ved ambassaden i Kyiv
.

Marte Heian-Engdal har skrevet en bok om Israel, ikke om konflikten mellom Israel og palestinerne. Allerede i starten av boka gjør hun en klar avgrensning om hva hun akter å skrive om og formidle kunnskap om. Det er en forståelig, men uhyre vanskelig avgrensning, gitt hvor tett ulike sider ved konflikten med palestinerne er knyttet til sentrale trekk ved staten Israel og den politiske elitens politikk. Det er dette som framstår som den svakeste siden ved den foreliggende boka. Jeg kommer nærmere tilbake til dette.

Det prosjektet, som etableringen av staten Israel opplagt har vært, er verdt flere bøker. Staten Israel er et resultat av verdenspolitiske utviklingstrekk gjennom flere tiår, ikke minst i mellomkrigstiden og etter andre verdenskrig, hvor holocausts grusomhet ble avdekket for en hel verden. Samtidig er statens Israel fundert på et av de dristigste og mest kontroversielle vedtak i verdensorganisasjonens spede barndom. I dag framstår Israel og situasjonen som preger landet, som et bevis på den handlingslammelsen som for ofte har preget forsøkene på å institusjonalisere et internasjonalt styresett.

Israel, landet som ble etablert i 1948 etter at FNs generalforsamling hadde vedtatt å dele det tidligere britiske mandatområdet Palestina 29. november 1947, har stått sentralt i mang en politisk diskusjon, i Norge som ellers i verden. Dette nye landet, etablert på ruinene etter andre verdenskrig og holocaust, skulle raskt bli et økonomisk under, slik mange så det. Samtidig ble det sett på som et praktisk eksperiment på sosialisme gjennom den tidlige kibbutz-bevegelsen. Det var ikke minst jøder som kom i perioden fra 1904 til 1913, i den andre migrasjonsbølgen, ofte med bakgrunn fra Russland, og med en sosialistisk eller revolusjonær ideologi. Deres mål var ikke bare et jødisk hjemland, men i like stor grad et bedre og likestilt samfunn. Flere radikale nordmenn dro ned for å oppleve dette. Ørkenen blomstret og etter hvert skjøt industrialiseringen fart.

Israel skulle også bli et trygt hjem for verdens jøder, et svar på visjonen Theodor Herzl lanserte på slutten av 1800-tallet.

Heian-Engdal tar oss med på en reise gjennom statens Israels tilblivelse, fra Theodor Herzl og sionismens framvekst, via det britiske mandatområdet Palestina til Israels opprettelse i maidagene 1948. Vi lærer om immigrantbølgene, og ikke minst hvilke spenninger som etter hvert, og helt fram til i dag, utviklet seg i det israelske samfunnet. Diskusjonen om Israel skal være en jødisk stat eller en stat for jøder er like gammel som staten sjøl, det siste året kronet med Knessets vedtak om nasjonalitetsloven, som fastslår at staten er jødisk, og at jødiske borgere har en spesiell stilling i landet.

Konfliktene som gjennom hele statens eksistens har preget situasjonen, har satt sine spor. Det militære framsto tidlig som kanskje den mest sentrale institusjonen i landet. Ja, allerede før staten var en realitet, opererte jødiske militser, blant annet Stern og Irgun, som terroristorganisasjoner som angrep både britiske interesser og palestinere. Forsvarsindustrien er i dag noe av det viktigste Israel har å by på internasjonalt, «testet i virkelige situasjoner», les: testet i Gaza og på Vestbredden og Øst-Jerusalem. Tre års obligatorisk militærtjeneste for menn og to år for kvinner er utvilsomt viktig i formingen av den israelske befolkningen.

Gjennom boka får leseren et godt innblikk i et svært sammensatt politisk bilde, med skiftende allianser som opp gjennom årene har preget utviklingen. Fra en situasjon, hvor det å være jøde var en identitetsfaktor og kulturell faktor, spiller de religiøse aspektene ved jødedommen nå en langt sterkere rolle. Det «sosialistiske» prosjektet som mange på venstresiden ble fascinerte av på 1950- og 60-tallet, har endret seg til et religiøst prosjekt, som ikke minst kristen-sionistene identifiserer seg med, fordi de ser på jødene som et nyttig redskap for å «rense det lovede landet» før Messias tilbakekomst. For jødene, som fortsatt venter på at Messias skal komme for første gang, ser kristen-sionistene kun to valgmuligheter den dagen Messias kommer tilbake: overgang til kristendommen eller utslettelse. Når ­Heian-Engdal behandler den jødiske staten og den jødiske verden, er dette forhold hun ikke berører.

Israels stadige ekspansjon, gjennom ­militære erobringer og gjennom en utstrakt etablering av ulovlige bosettinger i de okkuperte palestinske områdene, omtales stadig oftere som ledd i et nykolonialistisk prosjekt. Landets første statsminister Ben Gurion uttalte etter FNs delingsvedtak i desember 1947 at dette var et utgangspunkt. Ilan Pappe har seinere dokumentert, basert på israelske arkiver, at lenge før etableringen av staten Israel, var det en uttrykt politikk å stadig erobre nye områder og utvide statens territorium ut over hva FN tilgodeså jødene med. Eretz Israel dekker etter manges mening hele området vest for Jordanelva. Det er også de som mener at landområdet mellom Indus og Nilen er jødenes lovede land. Dette har vært en bærebjelke i landets politikk siden før 1947, og framstår som et svært viktig karaktertrekk ved staten Israel.

Terrorisme er en merkelapp det er lett å sette, særlig på Hamas, den palestinske politiske bevegelsen som i dag kontrollerer Gaza. I boka omtales også de jødiske terrororganisasjonene, som Stern og Irgun, som opererte i den britiske mandatperioden, og som seinere gikk inn i den israelske hæren. Flere ledere fra disse organisasjonene ble seinere framstående politiske og militære ledere i Israel. Israel bruker i dag faren for terrorisme og betydningen av sikkerhet som sitt viktigste argument for politikken overfor de palestinske områdene.

Tilbaketrekningen fra bosettingene i Gaza i 2005 var et ledd i Israels forsøk på å bedre sitt internasjonale omdømme. Men det var også et uttalt skritt for å forsøke å forhindre at den ikke-jødiske befolkningen i et utvidet Israel, inklusive Øst-Jerusalem og Vestbredden, skulle utgjøre flertallet. Det demografiske aspektet av Israels politikk oppfattes som avgjørende for at staten kan betegnes både som jødisk og demokratisk.

Oslo-avtalen, som ble undertegnet i 1993, blir omtalt som viktig i forsøket på å skape fred mellom Israel og palestinerne. For Israel var avtalen viktig av flere grunner, ikke minst som et ledd i å bryte den internasjonale isolasjonen og berede grunnen for økonomisk ekspansjon.

Da Israel ble akseptert som medlem i FN i mai 1949, lovte landet å oppfylle en rekke forpliktelser, inklusive å sikre likeverdige vilkår for den eksisterende befolkningen og sikre flyktningene fra 1947/48 retten til retur. Dette framstår i ettertid som de første av en lang rekke brudd på internasjonale forpliktelser, som Israel er ansvarlig for. Dette er knyttet til konflikten med palestinerne, men det er også sentralt når Israels omdømme i verden som helhet skal vurderes.

Boka er lettlest. Og den er smekkfull av ny kunnskap. Derfor er den verdt å lese. Men som antydet over, er det viktige sider ved staten Israel som ikke dekkes. Det kan innvendes at slik vil det alltid være. Og forfatteren har tatt noen klare forbehold om hva hun har som intensjon å dekke. Men som anmelder er min innsigelse at det er viktige sider ved utviklingen i Israel, og knyttet til Israels rolle i regionen og verden, som forteller viktige ting om staten Israel, om den politiske eliten og om spenningene som landet lever med, som hadde forsvart sin plass i boka. Dette er etter min mening forhold som er avgjørende om vi skal forstå Israel på godt og vondt, om vi skal få et sannferdig bilde, om det er mulig, av denne jødiske staten.