Bokomtale Hvit og rød terror -den russiske revolusjonen med nye øyne
Av Benny Andersson
Bønder, bolsjeviker og demokratiets problem. I denne trekanten beveger diskusjonen i Orlando Figes store bok om den russiske revolusjonen seg, skriver Benny Anderson.
I et programmatisk essay skriver Eric Hobsbawm at først nå, etter den kalde krigens slutt, har følelsene roa seg såpass mye at man kan ta seg av 1900-tallets russiske historie på en seriøs måte. Dessuten har de russiske arkivene blitt åpna – noe som Hobsbawm trur kommer til å gjøre store deler av den tidligere historieskrivinga forelda.
Den unge Cambridgehistorikeren Orlando Figes sin ”A People’s Tragedy. The Russian Revolution 1891-1924” fra 1996 er, uten tvil, det mest imponerende resultatet hittil av denne nyere forskning. Figes arbeid tvinger oss til å omvurdere mange av våre ideer om den russiske revolusjonen. Dessuten har den store litterære kvaliteter. Den er ikke kjedelig et øyeblikk, til tross for at det er ei bok på mer enn ni hundre sider. Derfor har den fått glimrende kritikk, både fra historikere og journalister.
I Figes’ beskrivelse likner den russiske revolusjonen mer på en naturkatastrofe enn på ei planlagt utvikling. Det innebærer ikke at han er enig i bolsjevikenes syn på revolusjonen som en nødvendig følge av ”historiens lover”. Russlands problem kunne fått en fredelig løsning. ”Alt avhang av tsarregimets vilje til å innføre reformer. Men der lå problemet som Russlands to siste tsarer var djupt fiendtlige til: ideen om en moderne konstitusjonell stat. Mens Russland bevega seg mot det tjuende århundre, forsøkte de å vende tilbake til det syttende. De ville regjere Russland fra hoffet og stoppe byråkratiets moderniserende innflytelse.»
I 1905 ledet den oppdemma misnøya til et første utbrudd. En kort periode med innrømmelser fulgte. Den nye statsministeren, Stolypin, ville reformere Russland ovenfra på samme måte som Bismarck hadde gjort i Tyskland. Gjennom begrensa landreformer skulle det skapes en (over)klasse av sjøleiene bønder. Og i demokratiserte lokale sjølstyreorgan, zemstvos, skulle de sjøleiene bøndene få tilgang til politikken og utvikles til ”ansvarsfulle” medborgere.
Redda Stolypin Russland?
I dagens postsovjetiske Russland finnes det mange apologeter* som påstår at Stolypin var på vei til å ”redde Russland”, da han i 1911 falt som offer for et attentat. Flertallet av den vestlige verdens historikere har framført et liknende syn. De påstår at Russland befant seg i ei lovende utvikling og var på vei mot demokratiet, da første verdenskrig og bolsjevikenes ”kupp” avbrøt utviklinga.
Figes mener at dette er ønsketenkning. Straks den revolusjonære krisa var over, forsøkte både tsaren og landadelen å gjeninnføre alt det gamle. Stolypins reformforslag blei stoppa eller utvanna, mens han fortsatt var i livet. Dessuten var de utilstrekkelige. Russlands krise var alt for djup.
I følge Figes var det den djupe kløfta mellom bøndene sin verden og den verden de øvrige klasser og grupper levde i, som mer enn alt annet lå til grunn for denne krisa. Den tsaristiske statens administrative apparat strakk seg bare ut til Russlands provinshovedsteder. Bøndene blei styrt av knutepisken til godseierne (som etter 1861 blei erstatta av landkapteinens) og av landsbykommunenes eldste. Deres levesett hadde neppe blitt endra siden middelalderen. Dette ”evige Russland”, ”ikonenes og kakerlakkenes Russland”, var et ukjent kontinent både for tsarregimet og for de intellektuelle revolusjonære. Populistene tegna et romantisk vrengebilde og hengte seg eller gikk over til å kaste bomber når vrengebildet blei konfrontert med virkeligheta. Marxistene teoretiserte om klassesplittelse og ”kulakker”, til tross for at kapitalismen ennå ikke hadde nådd fram til landsbyene.
I tida mellom 1861, da livegenskap blei oppheva, og 1917 var det framfor alt to problemer som dominerte den russiske landsbygda. Det ene var ei økonomisk krise som ramma både bønder og jordadel, det andre var bøndenes sult etter jord. Tsarregimet forsøkte å avlede misnøya gjennom å appellere til stor-russisk sjåvinisme. Men bøndenes horisont strakk seg sjelden lenger enn til deres egen landsby. Reporterne fra Vesten som var vitner til mobiliseringa i 1914, blei slått av det totale fraværet av en patriotisk ramme. Ingen orkestre, ingen flammende taler, bare bondegutter som under resignert taushet steig på mobiliseringstoga. Nasjonalismens manglende evne til skape entusiasme hos de russiske bøndene førte fram til det militære sammenbruddet i 1917, da millioner av soldater deserterte. Tilbake i sine landsbyer snudde de våpna sine mot de lokale godseierne.
Demokrati, fred, jord og sjølstyre
Heller ikke ideen om en demokratisk konstitusjon greide å mobilisere bøndene. Feilen de revolusjonære fra Februar-revolusjonen gjorde i 1917, var at de fortsatte krigen og utsatte en jordreform, under påskudd av at en demokratisk konstitusjon først måtte utarbeides og ei konstituerende forsamling skapes. Det blei sagt at Russland sto foran en borgerlig revolusjon, som i Frankrike i 1789. Men ideene om folkesuverenitet og medborgerskap som dreiv fram den franske revolusjonen, var i Russland kun et ideal for et tynt skikt intellektuelle. For bondemassene tilhørte disse ideene en ukjent verden. Massene kanaliserte sine krav gjennom sovjetene, som med sitt direkte demokrati tilsvarte deres egen erfaringer fra bondekommunenes landsbyråd.
”Russland kunne ikke bli et annet Frankrike. (. . . . ) Politiske reformer hadde ikke mer å tilby. Bare en djuptgående sosial revolusjon uten forgjengere i Europas historie kunne løse de maktspørsmål som det gamle regimets fall stilte på dagsorden. Den manglende evnen til å forstå dette var februarmennenes grunnleggende feiltakelse: villeda av sitt eget sjølbilde som helter av 1789-årets modell, blei de forleda til å tro at de kunne løse 1917-årets problem gjennom å importere vestlig konstitusjonelle praksis og politikk som det i Russland verken fantes virkelige forgjengere for, eller den nødvendige kulturelle basis for.”
I følge Figes var det bare en bevegelse som kombinerte krava om demokrati med krava om fred, jord og sjølstyre som kunne ha forhindra bolsjevikenes maktovertakelse og opprettelsen av ettpartistyret. Bare et desentralisert demokrati, basert på både sovjeter og en konstituerende forsamling, hadde kunnet vinne de breie folkelaga sin støtte. En koalisjonsregjering med de tre sosialistiske partiene hadde vært akseptabelt for venstresida blant mensjevikene og de sosialrevolusjonære og for moderate bolsjeviker som Kamenev. Men ei slik regjering blei det aldri noe av. De mensjeviker og sosialrevolusjonære som utgjorde sovjetenes daværende ledelse beslutta i stedet å fortsette samarbeidet med de liberale. Dette var, skriver Figes, ”en offentlig erkjennelse av sovjetledernes politiske bankerott”. Dermed var det bare ett parti som framførte massenes umiddelbare krav og som derfor hadde muligheten til å gripe makta – bolsjevikene.
Statskupp?
Oktoberrevolusjonen beskrives iblant som et statskupp. Figes mener at den beskrivelsen stemmer – dersom man begrenser perspektivet til det som hendte i Petrograd. Selve maktovertakelsen involverte et lite antall mennesker. De aller fleste av hovedstadens innbyggere merka ikke engang hva som foregikk. De bildene på ”revolusjonære masser” som pleier å illustrere hendelsesforløpet stammer ikke sjelden fra Eisensteins propagandafilm Oktober. Men maktovertakelsen blei mulig fordi det pågikk en sosial revolusjon som involverte breie lag av folket i store deler av Russland. Denne sosiale revolusjonen ødela det gamle samfunnets institusjoner og skapte et maktvakuum som kun bolsjevikene hadde evnen til å fylle.
De historikere som beskriver Oktoberrevolusjonen som et enkelt statskupp glemmer både den sosiale revolusjonen og at revolusjonens fortsatte skjebne de første ti åra blei avgjort av massene. Figes hevder at bolsjevikene vant borgerkrigen som fulgte revolusjonen, fordi bøndene oppfatta deres hvite motstandere som et langt verre alternativ. Dessuten bekjempa de røde den stor-russiske sjåvinismen og vant derfor støtte fra de nye nasjonale bevegelsene. De hvite unnlot riktignok å være åpne talsmenn for å gjeninnføre det gamle regimet, men deres styrker blei dominert av adel, høye offiserer og gamle monarkister. De blei leda av militære som så på borgerkrigen i tradisjonelle militære termer og undervurderte nødvendigheten av å vinne politisk støtte for sin sak. Deres politiske program avviste, eller unngikk å gi svar på bøndenes krav om å få beholde adelsjorda som oktoberrevolusjonen hadde gitt dem eiendomsretten til. De avviste blank alle nasjonale krav, bortsett fra den stor-russiske sjåvinismen som de sjøl var talsmenn for.
I løpet av de store offensivene som avgjorde borgerkrigen sommeren og høsten 1919, blei Koltsjaks og Denikins hvite armeer framfor alt beseira fordi de led av mangel på soldater. Bøndene lot seg ikke innrullere, eller deserterte. På den røde sida var situasjonen den omvendte. Desto mer akutt trusselen fra de hvite blei, desto villigere lot bøndene seg verve. Bare i de to militærdistrikta Moskva og Orel vendte nesten en kvart million desertører tilbake til den røde arme mellom juli og september 1919, når trusselen om en hvit seier syntes å være overhengende. Først i 1920, da de hvite mislykkes i offensiven mot det sentrale Russland, begynte de å snakke om nødvendigheten av å vinne støtte fra bøndene. ”Mens jordreform var bolsjevikenes første tiltak, var det de hvites siste. I et bondeland sier dette alt.”
Terror mot befolkninga
Både den røde og den hvite sida brukte terror mot befolkninga. Høyrehistorikere pleier å ”glemme” eller nedvurdere den hvite terroren og å konsentrere seg om den røde, som man hevder var en uunngåelig konsekvens av bolsjevikenes politiske linje. I den grad venstrehistorikere har berørt den røde terroren, pleier man å forsøke og forklare den som en mer eller mindre nødvendig følge av borgerkrigen og sulten. Figes vurderer spørsmålet om den røde terroren som mer komplisert enn det. I de første årene etter revolusjonen var terroren for en stor del spontan. Den blei organisert av bønder og arbeidere som hevn mot deres tidligere herrer. Det var vanlig å døpe sine døtre for ”Terrora”. Tsjekaen** blei i disse åra styrt av lokale partiaktivister (bolsjeviker og venstresosialrevolusjonære) og blei i høy grad påvirka av lokal opinion og lynsjeemobber.
Figes viser at denne terroren ofte var ubeskrivelig brutal (å flå mennesker levende var en av ”spesialitetene” som de lokale torturekspertene brukte). Brutaliteten, var etter hans syn et speilbilde av den behandlinga bøndene i århundrer hadde vært utsatt for. Mange av tsjekaens ”eksperter” og ledere hadde lært seg håndverket i tsarens fengsler. Dessuten blei den folkelige terroren prega av tilfeldigheter. Å bli utpekt av personlige fiender, eller å ha ”europeiske” klær var ofte nok til å bli stempla som ”burzhooi” og dermed risikere å bli henta av tsjekaen.
Plyndre plyndrerne!
Men den spontane terroren utgjør, i følge Figes, kun en delforklaring. Bolsjevikenes negative syn på ”det borgerlige demokratiet” rydda unna de sperrene som kunne holdt terroren innafor noenlunde anstendige rammer. Lenin lanserte i stedet den populistiske parolen: ”plyndre plyndrerne”! Etter 1918, da de opprinnelige revolusjonære idealene hadde blitt betenkelig besudlet, og etter hvert som fattigdom og nød økte i omfang, tenderte bolsjevikene, ifølge Figes, til mer og mer å appellere til folkets hat og lyst til å hevne seg på sine tidligere undertrykkere. Da borgerkrigen var vinni, hadde tsjekaen blitt sentralisert og forvandla til en stat i staten, utafor kontroll til og med for sentralkomiteens medlemmer.
Terroren ramma ikke bare den virkelige og mulige overklassen. Den ramma etter hvert også bønder og arbeidere. Og den hadde sine røtter i de stridende partenes politikk. De hvite snakka åpent om at man var ute etter å hevne revolusjonens konfiskeringer og folkelige overgrep. Kosakkene, som utgjorde den største delen av de hvites væpnede styrker, fikk ofte henda fri til å plyndre, voldta og myrde i de russiske landsbyene man passerte. I den grad de hvite overhodet forsøkte å få folkelig støtte for sin sak, stolte de på tsarregimets favorittaktikk: jødepogromer.
Krigskommunisme
Den røde terroren hadde sine viktigste politiske røtter i den såkalte krigskommunismen. Krigskommunismen innebar at så å si all markedsøkonomi, i ett slag blei erstatta av statlig monopol og planlegging. Bøndene blei pålagt å levere sitt ”overskudd” til staten til faste (lave) priser. I praksis dreide det seg om tvangsinndriving. Væpna grupper blei sendt ut på landsbygda i noe som snart skulle utvikle seg til systematisk terror. Høyrehistorikerne har forsøkt å vise at krigskommunismen var en direkte og planlagt følge av Lenins ideologi. For venstrehistorikerne var krigskommunismen i hovedsak en pragmatisk reaksjon på borgerkrigens ekstreme situasjon. Figes inntar en mellomstilling. Krigskommunismen lå der ikke som en ferdig plan, derimot var den for det meste en reaksjon på matkrisa i byene. Men reaksjonen var politisk, det vil si at den bygde på bolsjevikenes allmenne politiske ideologi. En annen politisk ideologi hadde gjort det mulig å håndtere problema på en annen måte, er hans vurdering.
Figes påstår at bolsjevikenes terrorpolitikk på landsbygda hadde sine røtter i en grunnleggende mistillit, som grensa til hat mot bøndene. Denne mistillit var felles for alle russiske intellektuelle, men den blei forsterka av bolsjevikenes marxisme. Bøndene blei betrakta som inkarnasjonen av det tilbakeliggende som det gjaldt å overvinne. Figes gir interessante eksempler på den oppfatninga fra de ”selvbiografiene” som det blei forventa at alle partimedlemmer skreiv. ” «. . . utdanning var min eneste sjangse til å komme bort fra landsbyens utfattige og idiotiske liv. Jeg ville flykte bort, hvor som helst, så langt bort fra landsbyen som mulig”.
I følge Figes var det å ta avstand fra landsbyenes verden typisk for de unge bøndene som hadde lært seg å lese, og som flytta inn til de moderne byene og fabrikkene. Det var blant disse bolsjevikene rekrutterte sine medlemmer. Marxismen gav, mener Figes, en pseudovitenskapelig legitimitet til disse ungdommenes lengsel etter utvikling og å ta avstand fra den trange og stillestående verden de hadde vokst opp i. Ifølge marxismen var bøndene som klasse dømt til å forsvinne. Lenin forsøkte å vise at landsbyene holdt på å splittes i to fiendtlige klasser: fattigbønder, som var arbeiderklassens naturlige forbundsfeller, og kapitalistiske bønder, eller ”kulakker”, som var deres fiender.
Figes påstår at denne analysa var ”rein fantasi”. Før 1917 var andelen bondehusholdninger som regelmessig gjorde bruk av kjøpt arbeidskraft, på under to prosent. Etter revolusjonen sank andelen enda mer. Inntektsforskjellene i landsbyene var svært små. De bøndene som bolsjevikene utpekte som ”kulakker” var vanligvis landsbyenes patriarkalske ledere. Bolsjevikenes politikk gikk ut på å organisere de antatte fattigbøndene i komiteer og via dem utløse en klassekrig på landsbygda. Men de bolsjevikiske agitatorene lykkes ikke i å splitte landsbyene etter klasselinjer. I begynnelsen av 1919 beslutta derfor den sjette partikongressen å oppløse komiteene for landsbygdas fattige. Heretter skulle staten sentralt bestemme de kvotene det blei forventa at bøndene skulle levere. Dermed forsvant kunnskapen om og hensynet til hvor mye korn de lokale bøndene sjøl kunne disponere. Kvotene mista et hvert forhold til bøndenes evne til å levere.
”Og mens borgerkrigen gikk mot sitt klimaks våren 1919, gikk den andre borgerkrigen ‘slaget om kornet’, bak den røde fronten også mot sitt eget sprøe klimaks. Den utvikla seg til en kamp på liv og død mellom bolsjevikene og bøndene.”
Massesult og kannibalisme
I 1920 var borgerkrigen mot de hvite, i praksis vinni. Men bolsjevikene beholdt krigskommunismen ennå et drøyt år. Mange av partiets ledere og trolig også en majoritet av partiets medlemmer så krigskommunismen som noe mer enn en tilfeldig politikk. Man så den som en snarvei til sosialismen. Noen (blant annet Trotski) gikk inn for at hele økonomien skulle ”militariseres”. Resultatene blei streiker, arbeideropprør og ei bølge av oppstander på landsbygda. De sistnevnte utvikla seg snart til en alvorlig trussel (Lenin vurderte bondeopprørene 1920-21 som farligere enn trusselen fra de hvite noensinne hadde vært). I begynnelsen på 1921 greide Lenin å få med seg den tiende partikongressen til å akseptere ei radikal omlegging av politikken. Matrekvisisjonene fra bøndene blei erstatta av en (natural)skatt, som dessuten blei satt lavt for å stimulere produksjonen. Gjenværende overskudd kunne selges på private markeder som nå igjen blei tillatt.
For tusentalls mennesker kom den nye politikken alt for seint. Den russiske landsbygda blei i 1921 og 1922 herja av en forferdelig massesult. Mange steder var situasjonen så desperat at mennesker forfalt til kannibalisme. I følge Figes var kannibalismen mer omfattende enn det historikerne hittil har antatt. Delvis var tørke skyld i sulten, men bolsjevikenes tvangsrekvisisjoner var også en årsak. Mange bønder hadde helt enkelt ikke korn igjen til å så, når de blei plyndra for sitt antatte ”overskudd”. Situasjonen blei forverra av at regjeringa av prestisjehensyn lenge forsøkte å skjule katastrofens omfang. Situasjonen kunne først normaliseres etter ei omfattende hjelp fra utlandet (først og fremst fra USA) og to rekordavlinger etter hverandre i 1923 og 1924.
Lenin så den nye økonomiske politikken (NEP) som en måte å konkretisere ideen om sosialistisk oppbygging i et tilbakestående bondeland på, når den forventa revolusjonen i Vest-Europa uteblei. Men for mange av partiets medlemmer var krigskommunismen, med dens heroisme og vektlegging av statsmakt, disiplin og organisasjon, lettere å forene med de – ofte ganske primitive – ideer de hadde om sosialismen. Når Stalin seinere greip tilbake til krigskommunismens grunntrekk og lot dem utgjøre stammen i planen for å bygge ”sosialismen i ett land”, blei han derfor møtt med entusiasme fra partiets vanlige medlemmer.
Bucharin og andre kritikere trodde at en fortsettelse av NEP kunne legge grunnlaget for en industrialisering av Russland, uten at forbundet med bøndene måtte ofres. Figes er kritisk: hvorfor skulle bøndene få interesse av sosialismen når de får det bedre økonomisk? Figes tror at politisk demokrati hadde vært nødvendig for å videreutvikle NEP og industrialisere Russland med den som grunnlag. Men da hadde det kanskje vist seg at Russland, nettopp som mensjevikene påsto, ennå ikke var ”modent” for sosialisme.
All makt til sovjetene!
Bolsjevikenes maktovertakelse i 1917 skjedde ikke i partiets navn, men i sovjetenes. Den folkelige bevegelsens fremste krav var: All makt til sovjetene! Også blant ledende bolsjeviker fantes det omfattende forestillinger om at sovjeter og andre desentraliserte demokratiske organ skulle utgjøre kjerna i det nye, ”sosialistiske” statsapparatet. På begynnelsen av tjuetallet var konstruksjonen av den bolsjevikiske staten i hovedsak avslutta. Resultatet hadde ikke mye felles med de utopiske ideene som sirkulerte før de tok makta. I Lenins Staten og revolusjonen fins både utopiske ideer om direkte demokrati og ideen om sentralisert kontroll via staten og partiet. Stilt overfor maktas og borgerkrigens kaos greip bolsjevikene tilbake til den sistnevnte ideen og skapte, uten egentlig å ha noen plan for det, et ekstremt sentralisert maktapparat. Figes viser hvordan det skjedde. Bolsjevikene lykkes i å forvandle sovjetene og andre demokratiske masseorganisasjoner til passive ”overføringsbånd” for partiets beslutninger.
Innafor partiet pågikk en liknende prosess. Makta blei overført fra de valgte til de utøvende organa og videre til et lite antall personer i partiets ledelse. Som et resultat av dette blei partiet forvandla til en mafialiknende organisasjon, der klaner bygd opp rundt personlige lojalitetsbånd spilte en stadig viktigere rolle. Korrupsjon blei et voksende problem også innafor det kommunistiske partiet. Lenin forsøkte å forklare problemet som en følge av tilsiget av ”småborgerlige elementer” i løpet av borgerkrigen. Figes tilbakeviser denne forklaringa og utpeker derimot mangelen på enhver demokratisk kontroll over makta som årsak til korrupsjonen. Lenins mottiltak innskrenka seg til periodiske utrensinger av partimedlemmer og til å skape ulike organ som skulle ”kontrollere byråkratiet” innafor partiet. Figes mener at Lenin ikke forsto at bolsjevikene holdt på å bli utvikla til et privilegert sosialt sjikt med egne interesser. Derfor trodde han at begrensa administrative reformer kunne løse problema. Et resultat av disse reformer blei i stedet at Stalin steig opp til makta.
Lenin
Figes gir oss et meget negativt bilde av bolsjevikene og spesielt av Lenin. Bolsjevikenes maktovertakelse sies å være en av årsakene til at den russiske revolusjonen blei forandra til tragedie. Lenin beskrives som under innflytelse av en idealistisk handlingsmetafysikk med dype røtter i russisk tradisjon. I følge Figes var Tjernytjevskijs roman Hva bør gjøres og terroristen Petr Tkachev like viktige for Lenins intellektuelle utvikling som Marx og marxismen var. Resultatet av denne blandinga blei etter Figes vurdering, voluntarisme: Gjennom jernhard disiplin og høy bevissthet kan ei lita gruppe presse samfunnet i ønsket retning, langt utover det de økonomiske forholdene i seg sjøl skulle tillate.
Mange historikere har trudd at Lenin sin beslutning om å gripe makten i 1917 bygde på en slik voluntarisme. Figes er ikke så uvitende. Lenins strategi for Oktoberrevolusjonen har sine røtter i ei analyse som henter alle vesentlige trekk fra marxismen. Riktignok var Russland fortsatt et uutviklet bondeland og derfor ikke ”modent” for sosialismen. Men imperialismens epoke og spesielt den første verdenskrigen hadde, i følge Lenin, stilt en sosialistisk revolusjon på dagsorden i hele Europa. Derfor kunne en sosialistisk revolusjon i Russland ”nøytralisere” bøndenes småborgerlige tendenser og bygge sosialismen med hjelp fra de utvikla landa i Europa.
Når den europeiske revolusjonen uteble, forsvant også grunnlaget for bolsjevikenes analyse. Nå satt de med statsmakta. Men hva skulle de gjøre med den? Det er her Figes mener at Lenin og bolsjevikene greip tilbake til tradisjonell russisk voluntarisme. Ved hjelp av stat, organisasjon og disiplin, skulle et tilbakestående bondeland som Russland likevel kunne ta steget over til sosialismen.
Det er vanskelig å nekte for at bolsjevikpartiets medlemmer var sterkt tiltrukket av voluntarismen. Meningene om krigskommunismen som snarvei til sosialismen og oppslutningen om Stalins politikk på slutten av tjuetallet kan ikke forklares på noen annen måte. Men proporsjonene mellom russisk idealisme og marxisme i Lenins tenkning er ikke like lett å fastslå. Jeg mener personlig at Figes undervurderer Lenin som marxistisk teoretiker. Lenins unike posisjon i partiet bygde jo først og fremst på at han så ofte – oftere enn alle andre – hadde en riktig analyse av situasjonen. Og disse analyser henta han, nesten utelukkende, fra marxismen.
Men også som marxistisk teoretiker hogg Lenin iblant i stein. Hans tro på en umiddelbar forestående revolusjon i Vest-Europa, som er en av de viktigste konklusjonene i hans arbeide om imperialismen, var feil. Figes viser hvordan dette, i begynnelsen på tjuetallet, stilte bolsjevikene uten strategi. Men han forsøker ikke å klarlegge hva Lenins feilaktige antagelser kom av. Feilen kommer imidlertid av Lenins tese om at kapitalismen, i og med inngangen i det han kaller ”imperialismens epoke”, hadde mista sin utviklingsmulighet og dermed har endra seg til råtnende og snyltene. Av den karakteristikken utleda Lenin sitt syn på reformismen som forræderi mot arbeiderklassens grunnleggende interesser. Dette innebærer at store deler av bolsjevikenes samfunnsbygging og den ideologi som seinere ble kalt ”leninismen” bygger på feilaktige grunnpremisser.
Leninismens røtter
Men om vi begrenser spørsmålet om ”leninismens” russiske røtter til et spørsmål om røttene til Lenins tanker, oppfører vi oss som idealister. Figes forsøker å videreføre spørsmålet gjennom å diskutere betydninga av de egenskaper og særegenheter som karakteriserte det daværende russiske samfunnet og de mennesker som utgjorde dets minste deler. Bolsjevikenes maktovertakelse er bare en av mulighetene til at Figes kaller revolusjonen for en tragedie. Den nøyaktige undertittelen lyder ”Et folks tragedie”. Dermed vil han understreke at det var det russiske folket sjøl som spilt hovedrollen.
I følge Figes var det russiske folkets sosiale og kulturelle underutvikling den viktigste årsaka til at revolusjonen utvikla seg til en tragedie. Bolsjevikene kunne ta og beholde makta fordi bøndenes oppfatning om politisk makt handla mer om sjølstyre, hevn og vold, enn om å opprette et konstitusjonelt demokrati og styre gjennom lov. Den samfunnsmodellen som i hovedsak blei skapt under borgerkrigens improvisasjoner og som siden kom til å bli markedsført som allmenngyldig hadde også sine røtter i disse fakta og ikke bare i Lenins og bolsjevikenes ideverden.
Figes mener at denne innsikten er viktig for å motvirke de tendenser som finnes i dagens Russland til bare å gi bolsjevikenes innflytelse skylda for fortida (og i neste skritt på de ”jødiske” intellektuelle som styrte partiet). I følge Figes forma Russland bolsjevikene og den stat de bygde, i minst like høy grad som bolsjevikene forma Russland. Det er mulig at Figes her går lengre enn hva han egentlig har dekning for i de fakta han presenterer. Men en viss dekning har han, og hans hypoteser er unektelig av stor interesse. Komintern lanserte ”leninismen” som allmenngyldig. Den russiske revolusjonen og dens ”leninistiske” ideologi erklæres som nøkkelen til framtida. Det er en skjebnens ironi dersom denne ideologi, etter analyse, viser seg å bestå av rød forkledning over et innhold som har det meste av sine røtter i Russlands føydale etterdønninger.
Sjøl om det stemmer at den leninistiske samfunnsmodellen for en stor del kan forklares ut fra Russlands særegenheter, så faller ansvaret tungt på Marx og marxismen. Sjølsagt gjelder spørsmålet synet på demokratiets problem. Anarkisten Bakunin stilte en rekke spørsmål til Marx i boka Etatisme og anarkisme i 1874. Spørsmåla gjaldt demokratiet. Marx svarer avfeiende. Bare vi endrer på eiendomsforholda (kollektiviserer), så kommer demokratiets problem også til å løses.(1) I andre skrifter framfører han og Engels profetier om hvordan omgjøringa av eiendommen til statlig kommer til å innebære at politikken ”dør bort” og erstattes av administrasjon (”I stedet for en regjering over personer får vi en forvaltning av ting og en ledelse av produksjonsprosessen. Staten ‘avskaffes’ ikke, den dør bort.”(2).
Det går ei strak linje fra disse uttalelser til Lenins utopier i Staten og revolusjonen. Og dermed går det også en strak linje fra Marx og Engels undervurdering av demokratiets problemer til de russiske bolsjevikenes samfunnsbygging og til ”leninismen”.
Her har jeg bare gitt en anelse om det rike innholdet i Figes bok og om de spørsmål den stiller. Et spørsmål som av naturlige grunner ikke er berørt, gjelder den russiske revolusjons følger for vårt århundres videre historie. Som Hobsbawm påpeker, er det ikke den virkelige russiske revolusjonen, men det ideologiserte speilbilde , som har hatt den største innflytelsen i den sammenhengen. Og selv her har høyre og venstre hatt tendenser til å gi to svar. Ernst Nolte og andre hevder at skrekken for den russiske revolusjonen utgjør en viktig delforklaring på utviklinga av nazismen og fascismen. Hobsbawm og andre venstrehistorikere mener at den russiske revolusjonens spøkelse er en av faktorene som forklarer den sosialdemokratiske reformismens framgang og velferdsstatens framvekst.
Dersom Hobsbawm m.fl. har rett, så er det enda et bevis på at historiske fenomen ofte er kompliserte og sammensatte av både godt og vondt. I såfall hadde kanskje den stalinismen som fengsla og drepte flere millioner mennesker i det daværende Sovjetunionen, på tross av dette, i forvrengt og idealisert form, hatt positiv effekt på utviklinga utafor Sovjets grenser.
(Artikkelen sto i det svenske tidsskriftet, Clartè nr.1/99, og trykkes med forfatterens tillatelse.)
NOTER
- Karl Marx: Political Writings. Volume 3. The First International and After: s. 333 – 338. (Penguin Books, 1974).
- Friedrich Engels: Anti-Dühring. s. 387. (Arbetarkultur, 1970).
LITTERATUR
Orlando Figes: A People’s Tragedy. The Russian Revolution 1891 – 1924. (Jonathan Cape, 1996).
Eric Hobsbawm: Can We Write the History of the Russian Revolution? I On History.
(Weidenfeld & Nicolson 1997).
Ordforklaring:
- *Apologeter er lik omtrent forsvarere (spesielt mye brukt om forsvarere av kristendommen).
- ** Tsjeka = hemmelig russisk politisk politi.
- *** Burzhooi = borgerlig
(Oversatt av Arne Hedemann med hjelp av Kirsten Holstad)