Bokomtale: Brev til et en ufødt datter
Av Anja Ariel Tørnes Brekke
Anne Bitsch:
Brev til et en ufødt datter.
Om frihet, sex og søsterskap
Oslo: Spartacus 2018, 110 s.
Av Anja Ariel Tørnes Brekke,
sitter i Gnist-redaksjonen og går på forfatterstudiet i Tromsø.
Hvorfor skjer voldtekter? Hvordan gjøre noe med det? Hvordan reise seg etter man har blitt krenket? Hvordan leve uten å være redd for seksuell trakassering? Hvordan våge mer? Og vil #metoo føre til faktisk endring?
Brev til en ufødt datter. Om frihet, sex og søsterskap av Anne Bitsch er et utmerket sted å starte får å finne svar på disse spørsmålene.
Bitsch er samfunnsgeograf og kjønnsforsker. I 2012 ga hun ut boka Bak lukkede dører. En bok om voldtekt (sammen med Anja Emilie Kruse). I 2017 mottok hun Kritikerprisen for beste sakprosabok for Går du nå, er du ikke lengre min datter.
Boka, eller pamfletten, Brev til en ufødt datter består av en rekke brev til en tenkt datter. Alle starter med «Kjære Emma», før Bitsch går inn i ulike temaer. Blant annet seksuell trakassering, sex, voldtekt, mediers fremstilling av dette og fellesskap.
Bitsch sine personlige erfaringer og forskning, blandet med feministisk historie og samfunnets fordommer rundt seksuell trakassering og voldtekt, gjør boka enormt kunnskapsrik og klok. Bitsch er en forfatter og feminist det er lurt å lytte til.
Skildringene fra rettssakene Bitsch har observert, gjør inntrykk. Både fortellingene om jentene som, ut av frykt og skam, ikke klarer å få frem et ord, men også fortellingene om gutter som er tiltalt for voldtekt.
Bitsch skriver:
Mange unge gutter og menn bombarderes med budskapet om at de ikke er noe særlig verdt med mindre de presterer seksuelt. Det fører til en destruktiv og konkurransepreget seksualkultur […] Det er i dette landskapet risikoen for overgrep oppstår.
Hun setter enkelthendelser i system, og peker mot strukturene som ligger til grunn for noe vi kanskje kan kalle en voldtektskultur.
Ett av målene med boka er å utfordre klisjeene om verdige ofre og rovdyraktige overgripere. Det er også et viktig poeng for Bitsch i møte med #metoo-kampanjen. Hun sier det godt når hun skriver:
Uten presise analyser […] står vi nemlig tilbake med en fæl overgriperstereotypi som ingen noensinne vil innrømme å ha noe til felles med. Da får vi ikke bare et samfunn med altfor mange tilskuere som ikke griper inn når urett begås, men fortsetter også å oppdra generasjoner av unge menn i den tro at det å utøve ondskap, samt å skade andre seksuelt, er noe alle andre gjør, og ikke noe som angår dem personlig.
Dette er en presis og berettiget kritikk av #metoo, samt et forsøk på å stake ut en kurs videre for bevegelsen.
For det er nettopp bevegelser, store fellesskap, som er grunnlaget for feministiske fremskritt. Når kvinner går sammen blir vi sterkere og modigere. Ikke minst fordi vi overfører erfaring til hverandre, slik Bitsch så sjenerøst gjør i denne boka.
Jeg håper boka når ut til unge kvinner, for dersom de har lest Brev til en ufødt datter, tror jeg de har bedre forutsetning for å leve et fritt og selvstendig liv, uten så mye frykt eller skam.