Bokomtale: Abortkamp – maktkamp

Av Anja Rolland

Bokomtaler Nr 3 2019

Red. Susanne Kaluza,
Illustrert av Jenny Jordahl:
Abortkamp – maktkamp
Oslo: Res Publica, 2019, 167 s.

Av Anja Rolland,
Rødt-medlem og tidligere feministisk ansvarlig i Rød Ungdom.

2018 markerte 40-årsjubileet til den norske abortloven. I førti år hadde loven stått uendret, og det var derfor ikke overraskende at KrFs Kjell Ingolf Ropstad kalte det «en historisk mulighet til å endre abortloven» da statsminister Erna Solberg la kvinners selvbestemmelsesrett i forhandlingspotten for å beholde regjeringsmakt. Dette utløste et ras av protester landet rundt, med demonstrasjoner på hvert torg og leserinnlegg i hver lokalavis. Abortkamp – maktkamp er, ifølge redaktør Susanne Kaluza, en samling av kunnskap til forsvar for abortloven. Det er en svært brei samling, bestående av kronikker, taler, tegneserier, dikt, appeller, Facebook-innlegg og personlige historier. Bidragsyterne er også en svært sammensatt gruppe. Innlegg fra SV, Arbeiderpartiet, Feministisk Initiativ og Kvinnefronten var kanskje å forvente, men her er også leder i Unge Høyre, Sandra Bruflot, med et sviende angrep på eget moderparti. Hjerteskjærende fortellinger fra dem det gjelder – kvinner som har tatt det vanskelige valget det er å abortere et alvorlig sykt foster, og familier som lever eller har levd med barna det ofte snakkes høyt om, men sjeldent snakkes med.

Et tema som gjentas i flere av disse historiene er følelsen av å skulle være personlig ansvarlig for et mangfoldsideal, uten at politikerne som forkynner dette idealet gjør noe for å løfte byrden fra dem det gjelder. Karethe Hoft Solstad, mamma til et annerledesbarn, setter ord på dette i sin kronikk: «La den paragrafen berre vera, og sett heller litt prestige i å fiksa livet for dei borna som er her (…) So får dekan mangfaldet dekans, utan at me som har gitt dekan det slit oss heilt ut». Siri Fransson er født med SMA og regner seg med i gruppen med diagnoser som kanskje kan gjøre at kvinner velger abort. «Kan me verna om det fødde liv først? Då hadde kanskje aborttala gått ned utan tvang» sier hun, og påpeker dessuten at det er etter man er født at sorteringssamfunnet starter.

Boken har også en sterk faglig forankring. Nils-Halvdan Morken og Stine Andreasen, leder og nestleder i Norsk gynekologisk forening, advarer mot å gjøre abortloven til brikke i et politisk maktspill. Lege Mina Adampour anklager regjeringen for å ønske å føre oss 43 år tilbake i tid. Fødselslege og gynekolog Agnethe Lund ønsker å slå ring om kvinners selvbestemmelse. Professor i medisinsk etikk ved NTNU, Berge Solberg, stiller spørsmålstegn ved om abortloven – og spesifikt paragraf 2c – er diskriminerende, og konkluderer: «Det blir verken mer eller mindre likeverd av å fjerne 2c – bare mer forvirring». I en kronikk publisert i det anerkjente medisinske tidsskriftet The BMJ skriver norske og svenske professorer om den norske regjeringens forsøk på å innskrenke abortloven, og deres dom er ikke nådig: «For a government with no democratic mandate for change to instrumentalise women’s reproductive vulnerability is, we suggest, a betrayal».

Det mest uventede bidraget er kanskje fra Gyrid Gunnes, prest og doktorgradstipendiat i teologi/diakoni, som gir et kristent og feministisk ja til abortloven. Hun mener kirken alltid har vært opptatt av sårbare mennesker, og spør seg hvor denne omtanken er for kvinner som ikke ønsker eller makter å bære frem et barn: «En kristen etikk som ikke lar kvinnen bestemme over egen kropp, overser at kvinner er skapt i Guds bilde».

Abortkamp – maktkamp er en sterk og hardtslående bok som alle politikere burde lese før de uttaler seg kritisk til abortloven. Likevel synes jeg den mangler noe: de aller fleste bidragene er skrevet som et svar på at Erna Solberg sa seg villig til å forhandle om abortlovens paragraf 2c, som gir gravide rett på abort dersom fosteret har en alvorlig sykdom. Denne paragrafen fikk derimot stå uendret, mens det var muligheten for fosterreduksjon som ble innskrenket. Få av innleggene i boken handler om dette, noe som får meg til å tenke at den kanskje ble utgitt et par måneder for tidlig.