Åsmund Egge: Fra Alexander II til Boris Jeltsin – Russlands og Sovjetunionens moderne historie
Universitetsforlaget, 293 sider, 298 kr
Den som har to bukser, bør selge den ene, og kjøpe denne boka isteden.
For marxister var spørsmålet om «Sovjetstatens karakter» helt sentralt på 70-tallet. Debatten var intens og de ulike teoretiske posisjonene varierte fra «degenerert arbeiderstat» og «overgangssamfunn» til «statskapitalisme» og «diktatur av Hitler-typen».
Debatten hadde ikke primært et historisk/akademisk utgangspunkt, men reflekterte snarere forskjellige venstregrupperingers behov for å distansere seg fra hverandre og forsvare sine respektive oppfatninger av innholdet i begrepene sosialisme og kapitalisme. Åsmund Egge var sjøl en sentral aktør i den såkalte «Sovjetdebatten». Med distanse til datidens behov for å manøvrere mellom debattanter «med uten rød frakk», eller «keisere uten klær» som det også ble sagt, er det interessant å lese faghistorikerens vurderinger, når han nå gjør et dristig forsøk på å gi en samlet framstilling av Russlands og Sovjetunionens moderne historie.
Uten å være verken faghistoriker eller noen kjenner av russisk historielitteratur, er det min vurdering at dette har blitt et meget vellykket bokprosjekt.
Boken tar for seg perioden fra Aleksander II og opphevelsen av livegenskapet i 1861, til augustkuppet mot Gorbatsjov i 1991. I tillegg gir Egge innledningsvis et kort riss av Russlands særegne plassering mellom øst og vest, de ekspansive tradisjonene, den ortodokse kirkens innflytelse og særtrekk ved det russiske imperiets styreform; autokratiet eller det absolutte enevelde. Å gi en historisk framstilling av en periode på 130 år på under 300 sider er antakelig ingen enkel oppgave, og innebærer selvfølgelig at det er de store linjene som må trekkes. Dette er også bokens styrke, men måten det er gjort på viser at en her også har å gjøre med en forfatter med solide kunnskaper om detaljene i det historiske kildematerialet.
Det er ikke mulig å gå i detalj i en kort anmeldelse, men jeg vil særlig framheve tre forhold som etter mitt syn gjør denne boken til en utrolig god veiviser for den som ønsker kunnskaper om bakgrunnen for den sovjetiske arbeiderstatens framvekst og Sovjet-imperiets raske sammenbrudd.
For de av Røde Fanes lesere som i hovedsak er kjent med stalinistisk historieframstilling, for eksempel Sovjetunionens kommunistiske parti (bolsjevikenes) historie, er Egges bok uendelig mye mer kritisk og nyansert. Forfatteren har også delvis benyttet seg av tidligere ukjent kildemateriale som ble offentliggjort fra slutten av 1980-årene. Av særlig interesse her er nye opplysninger om utrenskningene og de såkalte Moskvaprosessene i 1930-årene.
For det andre er det en befrielse å lese en historiker som behersker det marxistiske teorien og begrepsapparatet og dermed unngår åpenbare misforståelser av den typen som preger enkelte av de vestlige sovjethistorikernes framstillinger. Særlig framtredende er dette i kapitlene som behandler Stalin-perioden og «revolusjonen ovenfra» og den økonomiske og sosiale utviklingen under Bresjnev-tidens regime, herunder avsnittet som tar for seg planøkonomien og dens problemer.
Endelig må framstillingen av Sovjet-samfunnets økonomiske utvikling framheves. Egge har tidligere argumentert mot å operere med noe strengt analytisk skille mellom økonomi og politikk, samt understreket at det grunnleggende ved økonomisk utvikling nettopp er produksjons- og klasseforholdene (Materialisten nr 2, 1980). Ved å anlegge dette perspektivet på sin egen historieframstilling, illustreres de grunnleggende problemene som kom til å prege sovjetøkonomiens utvikling; i tillegg til kommandoøkonomiens særegne problemer, manglende direkte produksjonskoplinger og ubetydelige og sågar negative indirekte koplinger som bidro til at økonomien ble frosset fast i en periferiliknende utvikling. Dessuten er drøftingen av det sovjetiske jordbruket spesielt lærerik, og Egge viser på en overbevisende måte hvorfor nettopp jordbrukssektoren var og fortsatt er sovjetøkonomiens akilleshæl.
Til slutt noen ord om framstillingsformen. På omslaget heter det at boken i første rekke er skrevet for studenter ved universiteter og høyskoler. Boken er imidlertid usedvanlig lettlest, inneholder ikke en eneste fotnote (!) og er helt fri for jålete akademisk språkbruk. I den grad vanskelige faguttrykk er brukt, er de også forklart.
Med spesiell adresse til klassebevisste arbeidere og kommunister som ønsker å forstå bakgrunnen for den sovjetiske arbeiderstatens vekst og fall, er det derfor fristende å gjenta Jens Bjørneboes oppfordring fra anmeldelsen av David Horowitz bok USA og den tredje verden: «Den som har to bukser, bør selge den ene og kjøpe seg denne boken isteden.»