Blockchain – for viktig til å overlates til høyresida

Av Jon Ramvi

2018-02A

Hvis venstresiden ikke finner ut hvordan blockchain kan fungere for deres sak, vil blockchain bli et verktøy for høyresiden. Blockchain er kommet for å bli, og vi må finne ut hva det betyr for en sterk stat, trepartssamarbeidet og den nordiske modellen.

Jon Ramvi jobber til daglig i startup-en sin Blockchangers
Foto: Pixabay

Tilbud til nye abonnenter: ETT ÅRS ABONNEMENT TIL 100 KR! Send kodeord gnist + e-postadresse til 2090. Obs! Husk e-postadresse!

Blockchain er den underliggende teknologien til bitcoin. Verdiforslaget til bitcoin er en påstand om at man kan få en bedre og mer forutsigbar økonomi ved å ha forutsigbarhet i inflasjonen. I dag setter verdens sentralbanker styringsrenten opp og ned for å endre inflasjonen. Før var de forskjellige økonomiene koblet til gullstandarden. Det betydde at hver krone var verd x gram gull og hver dollar var verd y gram gull. Siden det er en viss forutsigbarhet i at «gull vil alltid ha verdi» og at det finnes en begrenset mengde gull på planeten, skulle gullstandarden gi en stabil økonomi. Det gikk dessverre ikke slik, men tanken var god. Bitcoin vil igjen ha en slik standard, og vil at penger skal følge «bitcoin-standarden». På samme måte som gullstandarden, så finnes det kun et gitt antall bitcoins og inflasjonen ble definert da bitcoin ble født i 2008. Det er altså full forutsigbarhet. Likevel er dessverre bitcoin ekstremt volatil på grunn av spekulasjon.

Før det fantes banker, så skrev man ned hva en skyldte andre, og hva andre skyldte seg. Dette var enkelt å organisere og samtidig effektivt, men det var vanskelig å ha tillit til listene. Det tok ikke lang tid før det var uenighet om hvem som skyldte hvem hva. Man begynte deretter å bruke en tredjepart til å føre listene på vegne av de involverte partene. I dag kjenner vi til disse tredjepartene som banker. Dette behovet for en tredjepart, reduserte effektiviteten i prosessen, men ved å dermed ha tillit til innholdet var viktigere enn effektiviteten. Dette har vært utviklingen i samfunnet vårt siden loggføringen ble oppfunnet. Større registre som snakker sammen, store etater og gigantiske selskaper.

Med bitcoin lar vi hver person stå for egen loggføring, som er en totalreversering av retningen vi har hatt fram til nå. Forskjellen denne gangen er at bitcoin passer på at alle sine lister er enige. Og dette foregår kontinuerlig og globalt. Det vil si at vi får alle fordelene som store registre og byråkrati gir oss, uten selve byråkratiet.

Bitcoin er den største blockchainen, men det mange flere. Det finnes faktisk over 700 blockchainer. Grunnen til at det finnes så mange forskjellige blockchainer er at de har forskjellige verdiforslag for funksjonalitet. Noen er raskere, noen er sikrere, noen har bedre personvern osv. Det finnes ingen «den beste» blockchainen. Det er kun snakk om å vekte forskjellige egenskaper forskjellig, for eksempel kan man øke hastigheten på blockchainen gjennom å gjøre den mindre desentralisert.

Verdiforslaget til den nest-største blockchainen er å lage en global, gigantisk virtuell datamaskin på blockchain. Denne plattformen heter Ethereum og har hatt en voldsom vekst i anvendelse og verdi siden plattformen ble laget sommeren 2015. Ethereum kan kjøre såkalte smartkontrakter som er små autonome og desentraliserte programmer som kjører på blockchain. I dag er det slik at i den virkelige verden har vi papirbevis på ting: en billettt til en konsert, en aksje i en startup eller en hundrelapp. Disse tingene i seg selv betyr ikke så mye uten reglene og lovene som papirbeviset symboliserer. En aksje i seg selv er bare et bevis på at du eier aksjen. Det er aksjeloven og aksjonæravtaler som definerer hva det faktisk innebærer å ha denne aksjen. Det samme gjelder en billett med forbrukerkjøpsloven med mer. Med smartkontrakter kan disse reglene programmeres rett inn i hver enkelt mynt, hver enkelt billett og hver enkelt aksje, og smartkontrakten passer selv på at reglene blir fulgt. For å forklare konseptet med et konkret eksempel: Hver gang du kjøper noe, legger selger 25 prosent av betalingssummen til side for å sende denne inn til Skatteetaten annenhver måned som merverdiavgift. Med en penge på blockchain, kan denne logikken programmeres inn i hver enkelt mynt. Ved en handel, deles pengene opp og sendes til de respektive partene automatisk. Dette gjør det mulig å automatisere store deler av regnskapsføringen for selskapene. Men det er ikke alltid 25 prosent mva. På dagligvarer er det halv moms og på reise er det kun 10 prosent mva. Kompleks logikk som dette kan programmeres inn i blockchainen og håndheves automatisk. Pengene «forstår» om de blir brukt til reise eller dagligvarer.

Mange mener denne revolusjonerende teknologien betyr at tiden for registre, mellomledd og byråkrati er forbi, men det er ikke min mening. Når mye av det vi gjør i dag automatiseres, gir det oss mulighet til å levere produkter på et nytt abstraksjonsnivå. Altså kan man levere tjenester med høyere granularitet. Igjen vil jeg forklare med et konkret eksempel: Si at Stortinget vedtar at det skal være mindre moms på frukt og grønt for familier med lav inntekt, så ville det vært umulig å håndtere i dag. Man ville måtte opprette en ny Frukt og Grønt Etat med flere hundre ansatte som gikk gjennom alle transaksjonene for å sjekke at dette ble gjennomført riktig, og at ingen lurte seg unna. Med blockchain-teknologien kan dette programmeres til å automatisk håndheve dette. Ved å hente lønnsopplysninger fra Skatteetaten, kan man levere dette uten å ansette en eneste ny byråkrat.

Som sagt tror jeg ikke tiden for mellomledd er fordi, men jeg tror blockchain kommer med strukturelle endringer til hvordan alt organiseres. Teknologien er en bevegelse fra sentralisert til desentralisert organisering. Og av akkurat denne grunnen kastes ordet «desentralisering» mye rundt når det snakkes om blockchain, men hva faktisk ordet betyr er ikke alltid like klart. For meg betyr desentralisering en endring i hvordan vi løser mange av våre strukturelle utfordringer i dag. I utviklingen av samfunnet, har vi alltid gått mot sentralisering. Eksempelvis, hvis man har to autonome grupper og skal få disse til å samarbeide mer effektivt, så lager vi et hierarki hvor vi setter en leder på toppen av disse to gruppene. Da banknæringen kom i gang på 1400-tallet, så var det ingen kobling mellom dem. Én bank hadde sine penger og sine kunder. Man kunne ikke bytte penger på tvers av bankene, så kun kunder i samme bank hadde et fungerende pengesystem mellom seg. Man hadde altså autonome grupper som man ville at skulle samarbeide, så på 1700-tallet innførte man et hierarki og sentralbanker over bankene. Dette fjernet autonomiteten til bankene, men gjorde at det bankbransjen ble standardisert, regulert og at man enklere kunne gjøre transaksjoner på tvers av banker og nasjoner.

Desentralisering betyr at vi kan organisere entiteter i nettverk istedenfor hierarkier, altså at man ikke trenger en sentralbank som sjef for bankene, eller at man trenger Netflix på toppen av verdikjeden for å samle alle filmrettighetene ett sted. Bankene, rettighetshaverne – organisasjonene kan organisere arbeidet direkte mellom seg. Ved å organisere dette i nettverk oppnår man samme nivået av styring, men med økt autonomitet i organisasjonene og økt effektivitet på tvers av organisasjonene. Videre er endringene demokratiserende gjennom at endringen fra hierarki til nettverk, bryter ned siloene. Det betyr altså at markeder åpnes opp for flere aktører.

Det som er vanskelig å forholde seg til, er hvordan denne bevegelsen vil påvirke deg og samfunnet. Blockchain og smartkontrakter gjør det for eksempel mulig å lage delingsøkonomi-løsninger (som for eksempel taxi-tjenesten Uber) helt desentralisert, det vil si en løsning hvor det ikke er et selskap i midten. I denne løsning kobles sjåfører og passasjer direkte sammen gjennom krypterte kanaler. I slik situasjoner vil det ikke være noe selskaper som er ansvarlig for tjenestene, men et desentralisert nettverk av titalls tusen maskiner over hele verden som driver en gitt tjeneste. Spørsmålet er hvordan slike tjenester skal reguleres politisk?

Bitcoin-bevegelsen bygger originalt på libertarianistiske verdier. I Silicon Valley tar de blockchain til sitt bryst og fryder seg med å lage løsninger som staten ikke kan «regulere og skatte i hjel». I de autokratiske statene Russland og Kina er de også veldig interessert i blockchain, men av motsatt grunn: teknologien kan brukes til å styre økonomien og å bedre overvåke transaksjoner. Verken USA eller Kinas anvendelse av blockchain passer til den nordiske modellen. Teknologien kan like gjerne brukes til å styre staten, til å øke byråkratiet uten ekstra kostnad, til demokratisering eller til å styrke fagbevegelsen.

Bitcoin kan feile, men blockchain er kommet for å bli. Det er viktige nå er at venstresiden tar aktive valg til hvordan vi anvender teknologien, fordi uten styring, er teknologien til et verktøy for høyresiden.

Det finnes i dag 700 forskjellige allemannseide (public) blockchains med en samlet markedskapitalisering på cirka 4 billioner kroner. Bitcoin er den største blockchain-en, tett fulgt av Ethereum. Det finnes også et ukjent antall private blockchains. Mens hvem som helst kan delta i allemannseide blockchains, så får kun utvalgte parter ta del i private blockchains. Forskjellen minner om forskjellen på det åpent internett, hvor alle kan legge ut og lese data, og intranett hvor kun utvalgte parter har tilgang.

Topp 5 allemannseide blockchains:

Navn Markedskapitalisering
Bitcoin $156 000 millioner
Ethereum $73 000 millioner
Ripple $30 000 millioner
Bitcoin Cash $26 000 millioner
EOS $15 000 millioner

Et knippe norske selskaper, avdelinger og institusjoner som undersøker blockchain: Pwc, EY, Deloitte, Kommunal- og moderniseringsdepartementet, Statkraft, Innovasjon Norge, Knowit, Kantega, Bisnode, Klaveness, DNB, Skatteetaten, Norges Bank, Storebrand, Obos.