Blåblå landbrukspolitikk

Av Unni Kjærnes

2015-01A

Regjeringas landbrukspolitikk kan få noen dramatiske følger.

Men ikke alt er et brudd med de forrige regjeringene. En del av det Sylvi Listhaug foreslår, er en videreføring av tendenser som allerede var der.

Unni Kjærnes er ernæringsfysiolog og sosiolog, forsker på forbruk og matpolitikk og er leder av fylkesstyret i Rødt Oslo.

Det har vært utfordrende å følge med på alle utspill fra mat- og landbruksminister Sylvi Listhaug det siste året. Det samlede tilbudet i jordbruksoppgjøret var vesentlig lavere enn bøndene kunne akseptere. Stortinget økte rammene noe, men uten å endre retninga vesentlig (www.stortinget.no/Saker-og-publikasjoner/Saker/Sak/?p=60003). Regjeringa har lansert en lang rekke grep som samlet sett, uten tvil, vil få vidtrekkende følger for framtida, både for bønders levekår, norske bygder og vår matforsyning. Landbruksministeren anlegger en aktiv konfrontasjonslinje og bruker kraftig lut.

Fire dimensjoner

Matpolitikk kan sies å ha i hvert fall fire dimensjoner, som hver for seg er sammen-satte. Den første er levekårene de som produserer mat i Norge, har. Den andre er at folk har reell tilgang til nok og sunn mat, altså matsikkerhet. Den tredje er solidaritet med folk andre steder i verden, både de som produserer mat og de som trenger den, men ikke får nok. Den fjerde er de rammer som klodens bærekraft setter, altså ressurser, miljø og klima. Hensyn til disse fire dimensjonene peker ikke alltid i samme retning, men det går ikke an å se bort fra noen av dem. Det er i dag ikke vanskelig å se store utfordringer for alle de fire dimensjonene, som gir gode grunner til å opponere mot den rådende politikken. I denne artikkelen skal jeg likevel konsentrere meg mest om én av dem, nemlig hva regjeringas politikk innebærer for folks matsikkerhet.

Ny politikk?

ABC Nyheter meldte 30.10.2014 at landbruksminister Sylvi Listhaug (FrP) så smått har begynt å forberede seg på et nytt jordbruksoppgjør. Ambisjonene om endring er store. Det vil bety bråk. Men bråk er tydeligvis helt greit:

Hvis du ser historisk på det, blir det bråk om alle jordbruksoppgjør, sier Listhaug til NTB.

Tilbudet fra staten endte i vår med å bli endret av Stortinget, i seg selv en sjeldenhet.

Selv er landbruksministeren godt tilfreds med det endelige resultatet, og sier avtalen ble bedre enn hun hadde drømt om på forhånd, meldte ABC Nyheter:

Det ble tidenes forenkling. 26 av 29 forslag gikk igjennom. Det har aldri vært gjort så store endringer i jordbruksavtalen før, sier Listhaug.

Statens tilbud i jordbruksforhandlingene i vår hadde en rekke endringer som går i retning av industrijordbruk i Norge: Taket på melkekvoter heves fra 400 000 liter til 1 200 000 liter, begrensninger for sambruk fjernes, mindre ekstra støtte til tungdrevne arealer og flytting av tilskudd fra antall dyr til såkalt slaktetilskudd, for å motivere til økt kjøttproduksjon (Klassekampen 7.5.2014). Tilbudet ble presentert som en nødvendig modernisering av norsk landbrukssektor, en heroisk blå kamp mot kravstore og bortskjemte bønder. På vegne av forbrukerne, må vite. For politikere å avvise «forbrukerhensyn» er ikke så greit.Vi er jo alle forbukere. Debatten kan for en uten særlig kjennskap til matpolitikk og historie framstå nettopp som skraping og protester fra lite endringsvillige bønder. Det er derfor viktig å undersøke hva dette innebærer også ut over de umiddelbare konsekvensene for bøndene.

Perspektivet til regjeringa er i og for seg tradisjonell høyrepolitikk: by framfor land, markedskonkurranse framfor statlig subsidiering. Mange av tiltakene har Høyre og Fremskrittspartiet foreslått i lang tid. I den nyliberalistiske versjonen handler det om at globalisert, intensiv produksjon med utstrakt global arbeidsdeling er helt nødvendig for å sikre nok mat og billig mat i verden. Virkemidlene er velkjente: deregulering, tilrettelegging for kapitalsterke investorer, nedbygging av handelsrestriksjoner osv. Her har Listhaug lest de riktige bøkene og lyttet til de riktige rådene.

Produksjonen skal øke og bli mer lønnsom, og dermed mindre avhengig av subsidiering og beskyttelse, gjennom større bruk og mer intensiv produksjon. Det som går bra, skal bli bedre, og det som ikke går bra, skal legges ned. Konsesjonsgrensene for blant annet hvor mange slaktekyllinger en kan ha på en gang, skal opp. Både landbrukseiendommer og matproduksjon skal reguleres gjennom markedet. Landbruket skal ha heltidsbønder framfor deltidsbønder.

Tradisjonelt var motsvaret at i matpolitikken har by og land, forbrukere og bønder, felles interesser. Dette er tenkemåter som har sine røtter i by–land-alliansen som ble etablert gjennom «Kriseforliket» i 1935, og som var utgangspunktet for etterkrigstidas landbruks- og matforsyningspolitikk. Kopling av hensyn til produsenters levekår og folks matbehov ga på 1970-tallet en «landbruks- og matforsyningspolitikk», der det å opprettholde sjølforsyninga av mat gjennom importrestriksjoner og subsidier sto sentralt, samtidig som også ernæringsmessige behov skulle tilfredsstilles (Landbruksdepartmentet 1975). Politikken var ikke på noen måte konfliktfri, men befolkningas matbehov var med i vurderingene.

En slik politikk har hatt bred støtte i befolkninga og har det i stor grad fortsatt. De seinere åra har denne støtten i opinionen vært knyttet mer til kvalitet enn til kvantitet, altså til at norsk landbruk er mindre intensivt og derfor mer miljø- og dyrevennlig, og at mat produsert i Norge, særlig melk og kjøtt, er helsemessig tryggere. Holdningen til nøkkelspørsmålet om offentlig støtte til landbruket har endret seg lite; et stort flertall i befolkninga ønsker ikke kutt. Av 21 saker som folk ble bedt om å prioritere i en opinionsundersøkelse gjennomført våren 2014, ble trygg mat, dyrevelferd og sunt kosthold rangert øverst.1 Minst populært var reduserte overføringer til jordbruket, bare over det å stimulere til bruk av genmodifiserte organismer (GMO) i jordbruket. Få prioriterte også reduserte matpriser og å fjerne boplikten. Listhaug har åpenbart ingen planer om å gjøre seg populær, liberalismen er viktigere enn populismen.

En del av tiltakene har ikke vært foreslått av sosialdemokratiske regjeringer, som fri omsetting av landbrukseiendommer. Men det er ikke slik at før Høyre-FrP-regjeringa tok over, så hadde landbruks- og matpolitikken ligget fast. Den overordnede argumentasjonen om økt produksjon gjennom effektivisering er velkjent. «Strukturrasjonalisering» het det i mange år, nå har «effektivitet» og «robusthet» tatt over. Det er som utslag av en slik politikk at for eksempel tallet på melke-produsenter har gått jevnt og trutt ned og ble halvert fra 2001 til 2012. Men ser vi på de siste 20–25 åra, så har det vært viktige dreininger i politikken – altså før Listhaug tok til med hakke og spett. Norsk landbrukspolitikk skulle omlegges til å bli mer «markedsrettet». Mat har i hovedsak vært solgt gjennom markeder helt siden siste halvdel av 1800-tallet. Dreiningen på 1990-tallet handlet blant annet om at befolkninga ikke ble vurdert ut fra behov og velferd, men ut fra mer liberalistisk retorikk om forbrukervalg og preferanser. Vanlige folk som kjøper og spiser mat, har verken fått mer eller mindre innflytelse av denne dreiningen, det handler mer om hvordan produksjonen skal styres. Dagens opposisjon snakker også mest om lønnsomhet og effektivitet innenfor et slikt regime.

Når vi ser på de underliggende politiske og økonomiske drivkreftene, så er altså ikke konfliktlinjene så klare som det kan virke. Jeg skal ikke gå inn på det tekniske i endrede reguleringer, det kan andre mye bedre enn meg. Jeg skal heller ta for meg de overordnede målene om økt produksjon og lavere priser.

Mer mat

Det å sikre befolkninga mat er grunnleggende og har vært et overordna tema i veldig mange stortingsmeldinger om landbrukspolitikk. Nok mat har å gjøre med tilførsel på den ene sida og med at folk har råd til å kjøpe maten på den andre.2 Jeg skal først snakke om tilførsel og i neste avsnitt ta for meg matprisenes politikk.

Vi har masse mat i Norge. Uten å ha foretatt noen finregning vil jeg anta at vi kunne overlevd i Norge hvis vi spiste mye mer fisk og sjømat. Men et så ensidig kosthold ville nok de fleste kvi seg for og, selv om fisk er sunt, trengs annen mat også. Særlig må vi ha karbohydrater, altså korn (og/eller poteter). Men det er feil å si at det er imperialismen som har likvidert norsk sjølberging.3 De fleste steder i Norge ligger natur og klima ikke til rette for å dyrke korn, og vi har importert korn i 7–800 år. Denne importavhengigheten har i krisetider gjort oss sårbare. Inntil for få år siden var det en målsetting i landbrukspolitikken å holde kornproduksjonen så stor som mulig. Dette var en vellykka politikk, blant annet ved å beskytte kornarealer, utvikle nye, mer hardføre matkornsorter og gi kornbønder godt betalt. Det resulterte i at vi en periode var nærmest sjølforsynt med matkorn, i hvert fall i gode vekstår. Samtidig ble det satset mye på bruk av grovfôr. Denne politikken, med sitt voldsomt kompliserte sett av virkemidler, ble særlig utvikla på 1970-tallet.

I lang tid har vi også lagret korn som beredskap.4 Lars Sponheim, landbruks-minister fra Venstre (2001–2005), avviklet beredskapslagringa. Argumentet var at tilførselen på verdensmarkedet var god og stabil og logistikken i matdistribusjonen var blitt mye bedre. Dessuten var vurderingen i Norge, som i andre NATO-land, at kriser som kunne hindre import, var blitt mindre sannsynlige. Matberedskapen i Norge får nå økende oppmerksomhet, men den forrige regjeringa gjorde ikke noe. Heller ikke Listhaug. Mer bruk av importert kraftfôr, satsing på intensiv produksjon og lite beredskapslagring gjør oss stadig mindre forberedt på ei krise. Vanlige folk – de som skal kjøpe og spise mat – blir nødt til å stole på at dagligvarekjedene håndterer sine lagre på en måte som er til beste for befolkninga, og ikke fristes til spekulasjon. Det er ikke veldig overbevisende. Uansett holder ikke dette lenge. Og alt er jo oljeavhengig.

Kapitalismens veksttvang og kjøttets betydning

Befolkninga i verden – og i Norge – vokser, og det må produseres mer mat. Men under kapitalismen handler økt produksjon ikke om å sikre nok kalorier og næringsstoffer til hver og en, det handler sjølsagt om økonomisk vekst. Den første regelen i kapitalistiske markeder er at varene går dit kjøpekrafta er størst, altså til den rike delen av verden og til de betalingssterke i disse landene. Den andre regelen er at for disse velstående gruppene er kjøpekrafta større enn den de trenger for å kunne spise seg mette. Det «å ta ut økt betalingsvillighet» er sentralt for vestlige (og norske) markedsaktører og står eksplisitt også i grunnlagsdokumenter for norsk landbrukspolitikk. Siden merverdi kommer av arbeid, kommer merverdien i første rekke av at det arbeides mer med maten. En måte er økt bearbeiding. Det har vært en hovedstrategi i norsk matindustri siden 1980-tallet og gir i dag mange flere arbeidsplasser enn det landbruket gjør. Det er ingen grunn til å moralisere over at arbeid er flytta fra kjøkkenbenk til fabrikker, særlig i Norge, hvor mye av dette arbeidet fortsatt gjøres i Norge og styres av bonde-eide samvirker. Men hovedinnrettingen i industrien har vært (og er) standardisert produksjon av store volumer, der effektivitet og priskonkurranse er det viktigste, ikke for eksempel råvarekvalitet. Og vi må huske på at det er en del av kapitalismens veksttvang, at det har samfunns- og miljømessige konse-kvenser, og at det er et enkelt grep for en regjering å endre reglene slik at verken eierskap eller arbeid er norsk.5

Men tilbake til råvareproduksjonen. En sentral strategi, som også har fått mye større betydning i Norge, er å satse på kjøtt. Kjøttproduksjon innebærer vanligvis mer arbeid, og mer profitt enn planteproduksjon. Så kan det legges lag på lag med bearbeiding, merkevarebygging og nisje-utvikling. Kjøttforbruket var inntil 1990-tallet forholdsvis lavt i Norge, og ikke veldig sentralt i landbrukspolitikken. Kontrasten var stor til land som Danmark, der kjøtt lenge har vært helt sentral i landbruksøkonomien og i politikken og der forbruket ligger høyest i Europa. For å øke lønnsomheten i norsk landbruk og matindustri, ble kraftfôrprisen satt ned i 1993. Det har fått store konsekvenser, både direkte og indirekte.

Kort fortalt gjorde redusert kraftfôrpris at det ble mindre lønnsomt å satse på korn i sentrale strøk, kraftfôrbasert kjøttproduksjon økte i raskt tempo – først svin, så kylling, kraftfôrandelen i melkeproduksjonen gikk opp (på bekostning av grovfôr) og import av kraftfôr har økt eksponentielt. Folks forbruk av kjøtt, og da særlig kylling, har de siste 20 åra økt kraftig, uten tvil et resultat av den endra politikken, men godt hjulpet av svært aktiv markedsføring. Den sektoren som de siste åra har vunnet på det, er kyllingprodusentene. Produksjonen er i hovedsak basert på importert kraftfôr og bidrar lite til sjølforsyninga. Kyllingproduksjonen foregår i store enheter, ofte plassert i nærheten av slakteri og kjøttforedlingsbedrift, og bidrar derfor også lite til levende bygder. Når Listhaug trår inn, er det ikke forbausende med tiltak som vil forsterke satsinga på intensiv kjøttproduksjon, særlig kylling. Avveininger mot hensyn som mattrygghet og dyrevelferd står ikke veldig sterkt. Det gjør heller ikke bekymringer for at vi legger beslag på stadig større landarealer i andre land, i denne sammenhengen særlig i Brasil. De som har vunnet enda mer, er de som selger maten, de store dagligvarekjedene. Med sine enorme volumer og fullstendige kontroll over det som selges til norske forbrukere, kan de presse prisene de betaler til produsenter og industri.

Mens svin og kylling lever av kraftfôr, altså mat som mennesker i stor grad kan spise direkte, kan drøvtyggere utnytte utmarksbeitene som Norge har mye av og hvor stadig mer blir liggende brakk. Mange mener kanskje at det gir løsning på matsikkerhet og sjølforsyning. Men dette er ikke en helt grei løsning. Drøvtyggere slipper ut klimagassen metan og globalt kommer ca 18 % av klimagassutslippene fra kjøttproduksjon. Som mottiltak egner beiting seg, ved – i moderat omfang – å gi oppbygging av vekstjord som lagrer karbon, men betydning i forhold til samla utslipp er uklart. I samme retning går argumenter for å videreføre den norske tradisjonen med å kople melk- og kjøttproduksjon for storfe (i dag øker andelen kjøttfe og for sau skjer dessverre lite av slik kopling). Men beiteressursene er ikke så veldig store. Med vesentlig større grovfôrandel vil ikke bare kostnadene øke, produksjonen samla sett vil høyst sannsynlig gå ned i forhold til dagens intensive produksjon. Sjøl om mer bruk av utmarksbeite kan bedre sjølforsyningsgraden noe, ville det altså ikke gi tilstrekkelig kalorier til å sikre at vi får nok mat..

Landbruksministerens mål om billigere mat

Mat- og landbruksminister Sylvi Listhaug har gjentatte ganger sagt at et viktig mål for henne er at maten skal bli billigere. Det har den blitt. Det er velkjent at gjennomsnittlig bruker nordmenn stadig mindre av sine forbruksutgifter på mat. Mindre kjent er det at prisindeksen for mat har gått ned i forhold til den generelle konsumprisindeksen. Mat har altså blitt billigere både i forhold til folks kjøpekraft og i forhold til pris på andre varer. Det skyldes først og fremst at kjøtt har blitt vesentlig billigere. Paradoksalt nok spiser vi mer kjøtt samtidig som vi bruker mindre av inntekten vår på kjøtt. Bakgrunnen er en kombinasjon av satsing på intensiv, industriell kjøttproduksjon med billig fôr (der produksjon av kylling er utrolig mye mer effektiv enn produksjon av storfe-kjøtt) og dagligvarekjedenes press på produsenter og industri. Kjedene bruker også kjøtt som lokkevare, med kampanjer for grillmat, fårikålkjøtt og ribbe. Kjøtt har blitt så billig at det ofte ikke dekker produsentenes kostnader, spesielt gjelder det okse- og lammekjøtt. Det er få som protesterer, ikke engang Norsk Bonde og Småbrukarlag, kanskje fordi det tross alt får opp forbruket, og det er noe alle produsenter underlagt kapitalismens veksttvang trenger. På tross av de lave prisene produseres det nå i perioder mer svin og kylling enn folk kjøper. Da blir det nokså absurd når landbruksministeren sier at økt produksjon er løsninga!

Dersom dette faktisk hadde handlet om folks velferd, så hadde politikken sett helt annerledes ut. Dårlig og lite mat er alltid et spørsmål om fattigdom. Når fattigdommen øker, så øker også matsikkerhetsproblemene. En sammenligning jeg nylig har gjort sammen med en australsk forsker, viser dette tydelig. Australia har hele tida vært et liberalistisk land, nå med klare nyliberalistiske strategier. Mens landet er storeksportør av mat, ser matsikkerhetsproblemene ut til å være mye større enn i Norge. Det skyldes særlig at fattigdommen øker, dels fordi støtte-ordningene er for dårlige, dels fordi folk ikke kan leve av den lønna de får (det henger jo sammen). Det gjør det ikke enklere at butikkstrukturen er konsentrert, så folk i fattige områder må kjøre langt til butikken («matørkener»), og kanskje de mangler bil eller ikke kan kjøre. Matprodusentene (og myndighetene) er ensidig opptatt av produksjonsvolumer og inntekt fra eksport. Dagligvarekjedene har svært stor makt; i Australia er det to dominerende kjeder, i Norge er det nå tre. Matprisene har økt i Australia de siste åra. Liberalisering er slett ingen garanti for reduserte matpriser eller økt matsikkerhet, heller at store markeds-aktører får enda større makt.

Den viktigste forskjellen til Norge når det gjelder matsikkerhet, er ikke det at matproduksjonen vår er så annerledes. Det avgjørende er at vår politikk har gjort at færre er så fattige at de ikke har råd til nok og sunn mat. I etterkrigstida ble diskusjon om matpriser i jordbruksforhandlingene koplet til folks kjøpekraft, særlig i arbeiderfamilier med barn. Kanskje det burde innføres igjen? Ingen undersøker lenger om de med lavest inntekt (fratrukket boutgifter) har råd til et sunt kosthold.

Mange liker kjøtt. Som med regjeringas økninger i taxfree-kvoter, er det helt sikkert mange nordmenn som setter pris på billigere kjøtt. Kostholdsundersøkelser viser at de fleste spiser mer kjøtt enn for 20 år siden.6 Ernæringseksperter anbefaler heller at vi bør spise mindre kjøtt.7 Det er typisk menn med lav utdannelse og inntekt som spiser mest kjøtt, særlig usunne produkter som pølser. Resultatet ser vi i helsestatistikken, der folk med lav utdannelse og inntekt har lavere levealder og har høyere sjanse for å få hjertekarsykdom og andre sykdommer som kan knyttes til kostholdet. Hvordan i all verden skal billigere kjøtt da kunne anses som et velferdsgode for de som skal kjøpe og spise maten?

Altså handler regjeringas politikk ikke om hensynet til folks velferd, men om å stimulere til økte volumer og lønnsomhet i noen bransjer. På sikt kan det kanskje også legitimere redusert importbeskyttelse.

Mange vil tape på det

Så hvem er den blåblå landbrukspolitikken bra for?

Jeg har i denne artikkelen pekt på at mange bønder og bygder vil være tapere med den blåblå landbrukspolitikken. Det har flere sagt, ikke minst bondeorganisasjonene. Det er lett å strupe store deler av landbruksnæringa, men det er ikke lett å bygge den opp igjen. Folk flest støtter ikke en slik politikk. Jeg har prøvd å vise at folk i rollen som forbrukere heller ikke er vinnere, spesielt om en tenker på de forbrukere hvor utgifter til mat faktisk er viktig. Sammensetning av kostholdet er vesentlig, ikke bare billig mat. Og da er ikke løsninga mer billig kjøtt.

Økonomisk vekst med landbruksministerens metode vil neppe gi flere arbeidsplasser i distriktene, der de trengs. Hun er heller ikke opptatt av matsikkerhet og sjølberging. Regjeringa ser ut til å følge det nyliberale dogmet om at økt handel og intensiv stordrift er eneste løsning. Da skal det samla sett bli mer mat i verden, og det kommer alle til gode. Praksis har vist at slik er det jo ikke; en reint markedsorientert politikk utrydder ikke matmangel og sult, det ødelegger på veien for utallige småprodusenter og er en katastrofe for miljøet. Handel i seg sjøl er ikke negativt, og vi i Norge er avhengige av å kjøpe mat fra andre land (sjøl om det sikkert kan reduseres noe). Spørsmålet er på hvilke vilkår det skjer. Det må være tema for en annen artikkel.

Vinnerne kommer tydeligst fram når vi ser på landbruksministerens visjoner og forslag til endringer i regulering for omsetning av landbrukseiendommer. Her skal landbrukseiendom reguleres som annen eiendom. Bønder med mye eiendom og mulighet til investering vil sikkert bli rikere. Men også andre kapitalsterke skal kunne kjøpe – uten nødvendigvis å bo der. Mulighetene for å slå sammen bruk skal økes. Nå er det ikke sikkert at så veldig mange investorer vil se særlig mye av norsk landbruksjord som fristende. Mer sannsynlig er det kanskje at jorda går til annen bebyggelse (eller fritidseiendom). Slike tendenser til nedbygging av produktiv jord har vi hatt en god stund, men fortsatt er det sterke begrensninger på omsetting av landbrukseiendom. Jordvern blir altså en viktig sak framover.

En tendens som hittil har gått under radaren, men som antakelig vil forsterkes framover, er endringer i eierstruktur i næringsmiddelindustrien. Ikke bare integrerer dagligvarekjedene i økende grad bakover i forsyningskjeden, med eierandeler i industri som (noen) i sin tur har kontrakter med bønder. Kontraktsproduksjon er utbredt for eksempel i Storbritannia. Dagligvarebransjen tjener gode penger, og hva er mer naturlig enn å investere dette i større kontroll bakover i forsyningskjeden? Det kommer også inn kapitalsterke investorer i industrien som er opptatt av kortsiktig gevinst (såkalt ‘venture capital’). Hvor ser vi dette? Jo, blant annet i den sterkt voksende og lønnsomme kyllingsektoren.

Sluttord

Jeg har i denne artikkelen tatt for meg noen sider av den blåblå mat- og landbruks-politikken og hvilke utslag den kan få. Det er ikke vanskelig å peke på politiske beslutninger som vil ha riktig dårlige utslag for mange matprodusenter og bygdesamfunn. Jeg har forsøkt å få fram at dette heller ikke er godt nytt for den norske befolkning som forbrukere og samfunnsborgere.

Men når en skal utvikle en alternativ politikk, er det viktig å analysere de spenningene og utfordringene som lå der allerede i den rødgrønne landbrukspolitikken. Det som skjer nå, handler om kontinuitet mer enn at det er et tydelig skifte. Målet er å bli enda mer markedsorientert, selv om det er dårlig politikk for småbønder og uten at det gir forbrukere større innflytelse eller velferd. Andre sider ved politikken, som miljøkonsekvenser og vår økende avhengighet av internasjonal handel, er også viktige. Vi må forstå dette bedre. Og vi må bygge allianser mellom småbønder, arbeidere i næringsmiddelproduksjon og handel og de som skal kjøpe og spise maten – forbrukerne.

Noter:

  1. Presentert på seminar 22.5.2014: Hvilke landbrukspolitiske målsettinger vektlegger folk flest? v/ Klaus Mittenzwei, Norsk institutt for landbruksøkonomisk forskning, Oslo.
  2. Nok mat innebærer ikke bare å spise seg mett eller nok kalorier, maten må også ha riktig sammensetning av næringsstoffer.
  3. Hentet fra forsida til Røde fane nr.2 1975
  4. Under 1.verdenskrig hadde Norge ingen beredskapspolitikk. Det førte til spekulasjon, mangel og matopprør.
  5. Så er det sjølsagt merkevarebygging som er grunnlagt på mer eller mindre anonyme råvarer inn og god profitt ved utsalg gjennom å øke lojaliteten og hindre priskonkurranse. Det har vært og er viktig i Norge, ikke bare med utenlandske merker som Coca Cola, men Gilde og Tine. Nisjer for de kvalitetsbevisste og kravstore er en annen strategi. Tross stor oppmerksomhet betyr nisjer og segmentering lite i den samla norske matøkonomien..
  6. G.Vittersø og U. Kjærnes ‘Kjøttets politiske økonomi’. Tidsskrift for samfunnsforskning. Publiseres i 2015
  7. Generelt sier norske og internasjonale ernæringseksperter at vi bør spise mindre kjøtt – anbefalinga er 110 gram per dag per person, i dag spiser vi gjennomsnittlig over 140 gram og for noen mye mer Spesielt uheldig er det å spise mye bearbeida kjøtt, slik vi gjør i Norge (Nasjonalt råd for ernæring 2011). Fettet fra storfe og sau har særlig uheldig sammensetning av fettsyrer med tanke på hjerte- og karsykdommer. World Cancer Research Fund konkluderer også med at mye kjøtt fra storfe, svin, sau og geit øker risikoen for utvikling av tykk- og endetarmskreft. Se også Totland, T.H., og medarbeidere. 2012. Norkost 3. En landsomfattende kostholdsundersøkelse blant menn og kvinner i Norge i alderen 18-70 år, 2010–11. Oslo: Helsedirektoratet.