Farida Ahmadi om Afghanistan
Av Birger Thurn-Paulsen
Birger Thurn-Paulsen har intervjuet Farida Ahmadi, forfatter av boka Tause skrik. Hun begynner med å fortelle en gammel historie:
Sultan Razia, eller Razia Sultana, var sultan over Storområdet som i dag kalles Afghanistan, Pakistan og India fra 1236. Den første kvinne blant muslimer som innehadde en slik posisjon, med støtte fra faren og folket.
Hun hadde dessuten en afrikansk kjæreste, i utgangspunktet en slave. Det ble også godtatt.
Sultan Razia, eller Razia Sultana, var sultan over Storområdet som i dag kalles Afghanistan, Pakistan og India fra 1236. Den første kvinne blant muslimer som innehadde en slik posisjon, med støtte fra faren og folket.
Hun hadde dessuten en afrikansk kjæreste, i utgangspunktet en slave. Det ble også godtatt.
Med andre ord, en kvinne som gikk på tvers av det meste. Hun er en legende, og heltinne, ikke bare i India, men også i Afghanistan.
Vi har, imidlertid, en samtale med en høyst levende og reflektert afghansk kvinne, Farida Ahmadi. Hun har en god grunn til å trekke fram denne gamle historien. Det kommer vi tilbake til.
Farida Ahmadi kom til Norge som flyktning i 1991, bodde først i et flyktningmottak i Haugesund, kom seinere til Oslo, og har siden bodd der. I 2006 hadde hun gjennomført hovedfag i sosialantropologi ved Universitetet i Oslo. I forbindelse med hovedfagsoppgaven skrev hun boka Tause skrik, omtalt i dette tidsskriftet i 2008. Med seg fra Afghanistan har hun også fire års medisinstudier, som ble avbrutt av den sovjetiske invasjonen.
Krigen i Afghanistan, okkupasjonen, omtales som alt annet enn akkurat det. Den omskrives til å handle om militære operasjoner som skal sikre frihet og demokrati, folkets rettigheter, ikke minst kvinnenes rettigheter, og skal stoppe fundamentalisme og terror. Hva er din kommentar til situasjonen?
De som tror de kan løse problemene i Afghanistan med krig, har ikke lest sin historie, enten det gjelder landets historie eller spørsmålet om fundamentalisme. Fundamentalismen er egentlig en politisk bevegelse som bruker religionen. Historisk sett er det et ukjent fenomen. Grobunnen for den fundamentalismen vi ser, ble skapt av den sovjetiske okkupasjonen, og seinere av Vesten. De fundamentalistiske bevegelsene som Vesten støttet, mot Sovjets okkupasjon, begikk drap av demokrater, sosialister og kvinneforkjempere, forhold som ble holdt skjult, og oversett av vestlige media. Sovjet hadde nøyaktig samme overbygning rundt okkupasjonen som vi hører nå: befrielse, demokrati og kvinnefrigjøring. Fundamentalismen er et barn av okkupasjonen, og de kreftene Vesten støtter. Afghanerne ser i grunnen fundamentalistene som Vestens venner. For eksempel, gir i praksis Norge og en rekke andre nasjoner, blant dem arabiske, støtte til skoler i Pakistan, som utdanner Taliban-tilhengere. Forøvrig er ikke Taliban en afghansk bevegelse, men en arabisk.
Hensynet til afghanske kvinners situasjon blir ofte brukt som argument for å rettferdiggjøre Vestens krigføring. Hva vil du svare til det?
Propagandaen forteller oss en ting, men det er verre for kvinner nå. Kvinner kan gå på skoler og studere, og danne organisasjoner. Det er opprettet krisesentre. På den andre siden, kulturministeren i Karzais regjering er fundamentalist. Kamp mot fundamentalisme, og kvinnefrigjøring går igjen i propagandaen, men som sagt, er fundamentalismen noe som er påført, skapt av okkupasjon og krig. Jeg brukte aldri slør. Det var ikke noe press eller tvang for å bruke slør da jeg vokste opp. Det virket som den norske justisministeren ble syk av å håndtere spørsmålet om hijab i politiet, etter en søknad fra en kvinne som ville inn i politiet, og bruke hijab i tjenesten. Her blir det et stort spørsmål. Det er ikke det i muslimske land, generelt, det er ikke utbredt med krav til slør og hijab.
Gjennom media blir vi påført bilder som ikke er sanne, og som forsterker forestillingene om «oss og de andre», de andre som trenger å hjelpes. Derfor er historien om Sultan Razia viktig. Hun er en legende, og en kvinne som betyr mye i vår historie, som står i motsetning til bildene av muslimske kvinner.
Til å begynne med var jeg faktisk optimistisk i forhold til Vestens tilstedeværelse, men mista fort motet. At kvinner kan studere, at det finnes krisesentre er vel og bra, men andre behov er viktigere. Det er store mangler.
Hvilke behov vil du peke på?
Jeg tenker på vann, helse, sjukehus, skole. Vannressurser mangler ikke i Afghanistan, men det som mangler, er rørledninger og nett som gjør at folk kan nyttiggjøre seg vannet. Det er et stort problem. Spørsmålet om slør og hijab og påkledning er en stor sak i Norge. I Afghanistan er det de materielle behovene det virkelig er viktig å tilfredsstille. All pengestøtten går i stor grad gjennom NGOer, men kommer i liten grad fram, til å bli reell støtte der det trengs. Det finnes 3000 NGOer og hjelpeorganisasjoner i Afghanistan for tiden. Det snakkes mye om at det er korrupsjon i Afghanistan og i den afghanske regjeringen, men det er det også i tilknytning til all pengestøtten, i vestlige land, i NGOene og i Verdensbanken, ikke minst, som er den som skal kanalisere penger til å bygge ut vanntilførselen, for eksempel. Det er mye som ikke kommer fram. Korrupsjonen er nesten verre i Vesten og i Verdensbanken.
Mitt budskap til den norske regjering er: Vær ærlig!
Man kan få inntrykk av at det i kjølvannet av krig nærmest blir en markedsplass for NGOer og andre velgjørere. Hvordan ser du på situasjonen nå, på krigen og på motstanden?
Som jeg sa, så kan ikke krig løse problemene i Afghanistan. De som tror det, må lese historie. Perioden på 60-tallet og langt inn på 70-tallet var en god tid. Det var en periode uten innblanding fra andre makter. Blant annet satt det flere kvinner i regjering og parlament. Innblanding fra andre, krig og okkupasjon har bare gjort det verre. Krig er urettferdig, krenkende og brudd på menneskerettigheter. Krenkelse er det motsatte av anerkjennelse. Og anerkjennelse handler om rettssikkerhet, kjærlighet og solidaritet.
Men så lenge det er kapitalisme vil det være krig!
Men det er rettferdig å yte motstand, å slåss mot okkupasjon.
Ja, jeg er enig i det, men for det afghanske folket nå, er ønsket om fred sterkere enn kraften til å slåss mot okkupasjon. Og like viktig er kanskje spørsmålet: Hvem er fienden? Hvem er hvem i Afghanistan er veldig komplisert, hvem kan folk stole på. Og kan de stole på Vesten? Det kan de ikke når Vesten viser at de er redd for, og isolerer de virkelige demokratiske kreftene. Og husk Vestens rolle, og hvem de støttet under den sovjetiske okkupasjonen. Og nå skal de plutselig snakke med Taliban. Afghanerne ser det slik at Vesten egentlig er fundamentalistenes venn, en bevegelse og et uttrykk de har bidratt til å skape. Afghanerne ønsker frihet fra innblanding, de ønsker fred, og anerkjennelse.