Barentshavet under angrep

Av Jens Ingvald Olsen

2014-03

Foto:Natur og ungdom

Foto:Natur og ungdom

Det svært gunstige skatteregimet for offshore petroleumsvirksomhet i Norge, både for leteboring og for investeringer for produksjon, er så gunstige at de inviterer til økonomisk gambling: Staten dekker størsteparten av kostnadene.

For første gang utgjør avkastningen av Oljefondets investeringer en større andel av fondets vekst enn innskutt kapital fra staten, dvs. skatteinntektene fra oljevirksomheten.

Jens Ingvald Olsen er kommunestyre- og fylkestingsrepresentant Rødt Tromsø/Troms.

2. februar 2013 var det en euforisk stemning i fjæra på Veidnes ved Honningsvåg på Magerøya i Finnmark. Den sentrale Statoil-ledelsen, ankommet i eget charterfly, med konserndirektør for norsk sokkel, Øystein Michelsen i spissen, var der i en samstemt jubel sammen med stortings- og lokalpolitikere fra regjeringspartiene AP, SV og SP. Michelsen pekte og fortalte om hvor pumpestasjoner og kai skulle plasseres, og om tankanleggene som skulle legges i store fjellhaller. Stemninga har knapt vært høyere siden Kjell Inge Røkke ble mottatt av AP-ordførerne og lokale LO-tillitsvalgte 8 år tidligere. Foranledninga for kanapeene og sjampanjen i fjæra var presentasjonen av Statoils oljelagringsterminal på Veidnes.

Her skulle olja som ble funnet med riggen Polar Pioneer på Skrugard 1.april 2011 og på Havis seinere i 2011, pumpes inn i rør på havbunnen og mellomlagres før opplasting på tankskip. Olja skulle pumpes 240 km i rør fra feltet, som nå heter Johan Castberg. Nærmere 600 arbeidsplasser under utbygginga av landbasen og 50–80 arbeidsplasser i driftsfasen, var det som ble forespeilet. 3 supertankere skulle lastes opp i uka gjennom 30 år. Naturligvis jubla ordføreren i Nordkapp, Kristina Hansen(ap). Området er forresten det mest attraktive hytteområde for lokalbefolkinga på Magerøya, og som vil være en saga blott, dersom Statoils Veidnesplan gjennomføres. For dette skulle ikke bli en gjentakelse av Røkke-historia, og det skulle heller ikke skje det samme som for det første oljefunnet i Barentshavet, Goliat – at olja ikke blir ilandført.

8.juli 2014 slår denne overskrifta i avisa Nordlys mot oss: «600 arbeidsplasser kan ryke – Utbygginga er utsatt». Etter flere korte utsettelser har nå Statoil, sammen med sine partnere ENI (det italienske statsoljeselskapet) og Petoro (Statens direkte eierskap), nå utsatt avgjørelsen helt til sommeren 2015 for hvilken utbyggingsløsning som skal velges for Johan Castberg-feltet, som er beregnet å inneholde mellom 4 og 600 millioner fat olje. Etter at Statoil traff «blink» ved første boring, har det nå vært skuffelse på skuffelse; 5 tørrboringer til nå. Også de på forhånd «sikre» brønnene har vært tørre, eller inneholdt kun litt gass. Hverken Statoil eller de andre oljeselskapene driver ressursforvaltningspolitikk eller distriktspolitikk, så de velger naturligvis den utbyggingsløsningen som har utsikt til størst mulig profitt. Eierne krever det! Det er derfor ikke usannsynlig at Statoil velger å bruke et rent produksjonsskip som på Åsgard utafor Helgeland, eller en FPSO1 som ENI, sammen med Statoil skal ha på Goliatfeltet 85 km nordvest for Hammerfest. Goliatolja, omlag 250 mill fat, skulle også først ilandføres, men det ble raskt skrinlagt. Men da ble det et massivt politisk krav om at plattformen i alle fall skulle bygges i Finnmark, ellers kunne ENI og Statoil se langt etter utvinningstillatelse!! FPSO-tanken/plattformen som bygges ved Hyundai-verftet i Sør-Korea, har blitt 2 år forsinket, og byggekostnadene har økt fra ca 30 milliarder kroner til nærmere 50 milliarder kroner. Den skal etter planen nå transporteres til Norge sommeren 2015.

Sjøl om det blir utsettelser og endringer i utbyggingsløsninger, ser vi et langt større trøkk for utbygging slik at investeringene som er gjort skal kapitaliseres så raskt som mulig. Vi ser derfor også en voksende motsetning mellom Oljedirektoratet, som tross alt har et større (og lengre) forvaltningsansvar for olje/gass som naturressurser i fellesskapets eie. Oljedirektoratets leder Bente Nyland har i alle fall uttrykt at de ønsker en større baseutbygging på Johan Castberg som både kan være en produksjons-hub og beredskapsbase med helikoptre.

Stadig raskere utbygging

Det første drivverdige gassfeltet, Snøhvit, 140 km vest for Hammerfest ble funnet helt tilbake i 1984, i den første leteperioden i Barentshavet. Produksjonen kom imidlertid ikke i gang før over 20 år etterpå. Etter at utbyggingsbeslutning ble tatt i 2002, sto LNG-anlegget (Liquid Natural Gas) ferdig på Melkøya (se bildet) ved Hammerfest i 2007, riktig nok 2 år forsinka. Her blir gassen renset, komprimert og kjølt ned, før den lastes på gasstankere og fraktes til mottakerne, i hovedsak i USA, men også Spania og etter hvert Fjerne Østen.

Det første drivverdige oljefeltet, Goliat, ble lokalisert i år 2000, og kommer i produksjon (muligens) 15 år etterpå. Mens vi nå ser at partnerne på Johan Castberg-feltet har ambisjon om produksjonsstart kun 6–7 år etter at funnet ble gjort! Tida fra beslutning om utbygging til produksjonsstart er også kutta kraftig ned. Denne dramatiske endringa i tempo ser vi også utspiller seg på mange andre områder innafor den norske petroleumsvirksomheta, og med store konsekvenser, både økonomisk, miljømessig og politisk.

Gigantprosjekt med gigantoverskridelser

Prosjektering av svært store anlegg er naturligvis komplisert og omfattende, ikke minst når prosjektene ofte er «førstegangsprosjekt». Fremtidig inntektspotensiale gjør også at tid og ressurser presses i prosjekteringsfasen. Tid er penger – og utbyggerne er villig til å gamble på at «det går seg til». Noen ganger lykkes de, men svært ofte går det galt. Oljedirektoratet ga ut en egen granskingsrapport høsten 2013, «Vurdering av gjennomførte prosjekter på norsk sokkel», der 5 store utbygginger (på over 10 milliarder kroner) i perioden 2006–08 ble gjennomgått for å se hvorfor overskridelsene på mange 10-talls milliarder kroner oppstod, og det ble flere års forsinkelser. For plattformen Yme som skulle pumpe opp olje i Nordsjøen, økte kostnaden fra 7 til 15 milliarder, før det ble besluttet at plattformen måtte skrotes før den kom i drift! Med det begrensa tidsvinduet rapporten omhandler er det også bare en liten flik av helheta vi får innblikk i.

OD rapport på vegne av OE-dep 14.10.2013

Ingen av de to utbyggingene i Barentshavet er med i denne rapporten, men både Snøhvit og Goliat topper kostnadsoverskridelsene i norsk oljehistorie. Statoil fikk også ekstra gunstige skattebetingelser for utbygginga av LNG-anlegget på Melkøya, med en egen paragraf i petroleumsloven i 2001, § 3 b. Avskrivingstida for investeringa ble halvert fra 6 år til 3 år. Finansminister Karl Eirik Schjøtt Pedersen (ap) var hoveddrivkraft for å tilfredsstille Statoils ønske og krav. Snøhvit-utbygginga fikk kostnadsoverskridelser og forsinkelser som ingen utbygginger noen gang tidligere hadde vært i nærheten av. Fra opprinnelig 25,5 milliarder endte utbyggingskostnadene på omlag 70 milliarder kroner, og anlegget ble nærmere 2 år forsinket. Som nevnt vet vi ennå ikke hva Goliat-overskridelsene vil ende opp med.

Etter at OD la fram sin rapport hadde undertegnede debatt i Dagens Næringsliv med to professorer i økonomi, Petter Osmundsen og Thore Johnsen om årsakene til overskridelsene. På min blogg kan mine innlegg leses: http://jensingvald.wordpress.com/2013/11/10/det-unevnelige/ og http://jensingvald.wordpress.com/2013/12/22/la-pumpene-ga/

Store skattesubsidier

En hovedpåstand fra meg er at det svært gunstige skatteregimet for offshore petroleumsvirksomhet i Norge, både for leteboring og for investeringer for produksjon, er så gunstige at de inviterer til økonomisk gambling: Staten dekker størsteparten av kostnadene. For leteboring dekker staten ved direkte utbetaling 78 % av kostnaden dersom selskapet går med underskudd. Dette har for eksempel medført at det lille leiteselskapet North Energy as i Alta, med ca 40 ansatte har mottatt over 1,5 milliarder kroner fra staten fra 2008–2013! Selskapet har 9 direktører med millionlønn, og på toppen adm.dir. med omlag 7 millioner kroner i året inkludert pensjon! Samla utbetaling til leiteselskapene er 11–12 milliarder kroner årlig. Denne ordninga ble innført fra 2005.

For investeringer kan selskapene trekke fra omlag 90 % av kostnadene, før inntektene fra olje/gass-utvinninga kommer til beskatning. Dette gir også et spesielt økonomisk utslag i 2014, og muligens i åra framover.

Historiske vendepunkt

Pensjonsfond Utland, Oljefondet, la fram årsresultatet for 2013 den 28. februar. Markedsverdien var ved årsskiftet steget til rekordhøye 5038 milliarder kroner, en vekst på 1222 milliarder kroner i 2013.

Oljefondet er nå større enn noen i sin villeste fantasi forestilte seg da de første milliardene ble satt inn i fondet i 1996, 6 år etter at fondet ble stiftet.

Noen stiller spørsmål om fondet nå har blitt et Frankensteins monster, og som i sin jakt på fortsatt maksimal vekst er villig til å ta stadig større risiko. Det er verdt å nevne at fondet ved oppstarten bare hadde tillatelse til å investere i (sikre) statsobligasjoner, men med lavt gevinstpotensiale.

Seinere ble det åpnet for investeringer i aksjer, først 40 % og nå 60 % av kapitalen. I tillegg har Oljefondet de siste to årene også begynt å investere i eiendom, men har til nå kun eiendommer til en markedsverdi på 52 milliarder kr.

Dagens Næringslivs reportasje lørdag 1. mars om fondets investering på 1,8 milliarder kroner i Formel 1-sirkuset, den første kjente investeringen i et ikke-børsnotert selskap, viser at risikovilligheten er økende.

Første vendepunkt

Det er imidlertid et utviklingstrekk, og vendepunkt, ved Oljefondets årsresultat som ikke har vært kommentert. Det er at for første gang utgjør avkastningen av fondets investeringer en større andel av fondets vekst enn innskutt kapital fra staten, dvs. skatteinntektene fra oljevirksomheten! 692 milliarder kroner mot 239 milliarder kroner. I tillegg er det verdt å merke seg at 291 milliarder kroner av veksten på 1222 milliarder kroner skyldes kronekursfallet i 2013.

Dette er naturligvis et uttrykk for den enorme størrelsen på fondet, men det er også et varsel om at statens overføringer til fondet sannsynligvis vil ha et tendensielt fall de kommende årene fordi skatteinntektene synker.

Det andre vendepunktet

Fallet har sammenheng både med lavere oljeproduksjon og lave gasspriser, men det skyldes også det historisk høye investeringsnivået på over 200 milliarder årlig de nærmeste årene. Vi vil derfor også sannsynligvis se et annet historisk vendepunkt: For første gang siden de første årene i norsk oljehistorie vil statens refusjon til investering (ca 90 %) og leting (78 %) være større enn skatteinntektene fra oljeselskapene. Eneste faktor som kan bringe nettoinntektene fra petroleumsvirksomheten på plussida er inntektene til Petoro as (SDØE). Men også her ser vi sterkt fallende inntekter, noe resultatfremleggelsen for 2013 den 27. februar viste: nedgang i inntektene fra 146,4 milliarder til 124,6 milliarder kroner.

Halvert oljeproduksjon

Som det fremgår av statistikk fra OD, er oljeproduksjonen halvert fra toppåret 2000 og til nå! Oljeinntektene er «redda» av de historisk høye oljeprisene de siste årene. Gassproduksjonen har økt, men gass-prisene følger ikke lengre oljeprisen, og har falt kraftig. Skifergassproduksjonen, særlig i USA har bidratt til dette, men også den økonomiske krisa har relativt sett redusert etterspørselen av naturgass. Denne utviklinga bidrar sterkt til en økende, og, som vi har vist, et statlig finansiert race mot Arktis etter Norges siste olje. Områdene lenger nord, lenger øst, og nærmere land enn noen gang tidligere ble åpnet gjennom vedtaket i Stortinget av konsekvensutredninga for «Barentshavet sørøst», i juni 2013. Dette var på mange måter avskjedsgaven fra AP, SV, SP-regjeringa! 74,5 °N, på høyde med nordkanten av Bjørnøya er nå den nye nordlige grensa, langt inn i et område som tidvis er dekket med drivis. Østover er området helt til den nye delelinja med Russland klargjort. Delelinjeavtalen kommer vi tilbake til. Men det er også verdt å merke seg at gjennom «Goliat-kompromisset» på Stortinget i 2009 ble leite- og eventuelt utvinningsområde mot Finnmarkskysten utvida slik at det nå er tillatt med virksomhet helt inntil 35 km fra land, mot tidligere 50 km. I følge regjeringspartiet SV sa de ja til dette for å redde Lofoten.

Nærmere Finnmarkskysten enn noen gang

Nettstedet Offshore.no meldte 10. juli at Statoil har fått Petroleumstilsynets samtykke til leteboring med brønn 7125 4-3, «Ensis», i lisens 393 i Barentshavet med boreriggen Transocean Spitsbergen.

Brønnen ligger bare 42 kilometer fra land, som er Knivskjelodden i Nordkapp kommune. Aldri tidligere er det boret så nært kysten i Norge! Boringen er planlagt startet tidligst 1.september 2014 og vil ha en varighet på cirka 30 dager, avhengig av funn.

Delelinja, oljeoligarkenes triumf

Da delelinjeavtalen mellom Norge og Russland ble presentert 28. april 2010, mangla det ikke store ord for å beskrive den: «Viktigste siden 8.mai 1945», «Et sus av evighet», skreiv redaktør i Nordlys, seinere statssekretær for statsminister Jens Stoltenberg, Hans Kristian Amundsen. Rune Rafaelsen i Barentssekretariatet mente det var: «Det største siden Berlinmurens fall.» Johan Petter Barlindhaug, styreleder i North Energy gliste på bildet i Nordlys, og så nå muligheten for å hente ut gevinsten de sikler etter. Sjøl om Barlindhaug er en petroaktivist, og har tjent gode penger på oljeutredninger for finnmarkskommuner, er han og oljemyggen North Energy, en mygg i kampen om Barentshavet. Avtalen som Norge og Russland har inngått om delinga av Barentshavet var første og fremst olje-oligarkenes triumf, både de russiske og de norske. I Norge er de først og fremst representert med Statoil.

Aggressive Norge

Etter en del turbulens og motstand i den russiske Dumaen mot avtalen, ble den ratifisert der den 7. juni 2011 og trådte i kraft en måned senere, den 7. juli 2011. Allerede dagen etter, den 8. juli, var det første norske skipet, Harrier Explorer, i gang med seismikkskyting helt inntil den nye grenselinja! Seismikkskytinga har økt med voldsom styrke sommeren 2014, noe som har medført umiddelbart fall i fiske-fangstene i området med opptil 80 %! Det svært gode og viktige sommerfisket utafor kysten fikk en bråstopp. Fiskerne i Øst-Finnmark protesterte kraftig – i likhet med fiskekjøperne. Ledende forskere ved Havforskningsinstituttet i Bergen sa det var godt dokumentert at seismikkskyting skremmer fisk over store avstander, og at den også dreper fiskelarver som ikke er i stand til å svømme unna. På sommeren er det store mengder i drift i denne delen av Barentshavet, blant annet torskelarver fra Lofoten. Seismikkskytinga med opptil 8 skip fortsatte imidlertid ufortrødent.

Grenseoverskridende felt

I vedlegg til grenselinjeavtalen er reglene for håndtering av grenseoverskridende olje/gassfelt nedfelt. I hovedsak gjelder samme reglene som i Nordsjøen mellom Norge og Storbritannia. Selskap fra nasjonen som finner grenseoverskridende felt, har retten til utvinning, og dermed salg av forekomsten. Representanter for myndighetene i Norge og Russland skal beregne og forhandle om hvordan feltet er fordelt. Salgsinntektene fordeles så etter hvor stor andelen er på hver side av grensa. Dersom det ikke blir enighet, skal en voldgiftsdom-stol avgjøre saka. Både norske myndigheter og norske selskap har derfor stor interesse av kartlegging og leiteboring i grenseom-rådet før russerne prioriterer offshorevirk-somhet i dette området.

Lofoten – The Missing Link

I intervju med NTB søndag 3. februar 2013 sa rådgiver Morten Anker i analyseselskapet Poyry at utvinning fra nye gassfunn fra Barentshavet kanskje må vente i 30 år. Dette fordi Snøhvit-anlegget i Hammerfest allerede kjører med full kapasitetsutnyttelse for produksjon av LNG. Det er ikke infrastruktur hverken på land eller i Barentshavet for produksjon og transport av naturgass. Gass kan ikke pumpes opp direkte på skip, eller lagres på tanker slik som olje.

Gass må enten kjøles ned til LNG, som i Hammerfest, eller pumpes direkte gjennom rør til landanlegg for foredling og eksport til mottakere (i Europa).

Norvarg

Hittil er det gjort ett relativt stort gassfunn, Norvarg, i Barentshavet i tillegg til Snøhvit. Men gassen kan ikke hentes opp i dag, og er dermed «verdiløs» for lisenseierne.

Det er derfor ikke overraskende at styreleder og aksjonær i North Energy as, Johan Petter Barlindhaug, har argumentert sterkt for å bygge gassrørledning fra Barentshavet, sørover langs kysten av Troms og Nordland, det vil si forbi Lofoten, Vesterålen og Senja, til rørledninga kan koples sammen med gassrør utafor Midt-Norge/Helgeland. Sentrale politikere som AP-leder Jonas Gahr Støre har framført samme argumentasjon som Barlindhaug.

Etter at Statoil har vedtatt og er i gang med utbygging av gassfeltet Aasta Hansteen, like sør for Lofotodden, er påkoplingspunktet for gass fra Barentshavet flytta et godt stykke lenger nord. Gassen fra Aasta Hansteen, hvor havdypet er 1400 meter, skal føres 480 km gjennom gassrøret «Polarled» til Nyhamna i Møre og Romsdal.

Ikke lønnsomt med gassrør

I dag er det ikke økonomisk lønnsomt nok å bygge en slik rørledning for distribusjon av gass fra Barentshavet. Det er et sterkt internasjonalt prispress på gass, særlig pga den økte skifergassproduksjonen i USA og andre steder. Våren 2014 meldte partene i Norvargfunnet, bl.a. North Energy as, at de hadde skrinlagt videreutvikling av feltet «for godt».

Derfor er det av svært stor økonomisk og strategisk betydning for oljeindustrien og den norske politiske ledelsen så raskt som mulig å finne ut om det er drivverdige gassforekomster i andre områder i Barentshavet og utafor Lofoten, Vesterålen og Senja (Nordland VI og VII og Troms II). Drivverdige forekomster i LoVeSe vil kunne gi grunnlag for å videreføre distribusjonsnettet nordover, helt til Barentshavet.

I juni i år la det statlige selskapet Gassco frem rapporten «Barents Sea Gas Infrastucture» (BSGI). Rapporten er helt klar i sin konklusjon på at et gassrør fra Barentshavet ikke er bedriftsøkonomisk lønnsom. Dersom det blir gjort svært store nye funn, og det dermed kan bygges ledning med stor diameter (42 tommer), vil mengden bli så stor at det kanskje kan bli lønnsomt, også med lave gasspriser.

Oljedirektoratet anslår at ca 60 % av petroleumsressursene i Barentshavet er gass. Utviding av LNG-anlegget på Melkøya, Tog 2, er skrinlagt av Statoil, særlig på grunn av bortfallet av store deler av gassmarkedet i USA, og prognosen for fortsatt lave priser. Derfor er jakta på den mest klimaødeleggende, og mest lønnsomme, fossile energikilden olje, første prioritet for oljeselskapene og myndighetene. Distribusjon av olje har også langt flere alternativ enn gass. Men som vi ser i forbindelse med Johan Castberg-feltet, er det konflikt mellom den rent forretningsmessige vurderinga til Statoil og Oljedirektoratet som skal ta litt mer «samfunnsmessige, strategiske og nasjonale» hensyn.

Miljøkampen i nord

I slutten av mai i år satte politimester Ole Sæverud i Troms politidistrikt politistyrker inn for å fjerne Greenpeace-skipet Ezperanza som hadde lagt seg i posisjonen på Hoop-området sørøst for Bjørnøya, der Statoil skulle bore Apollo-brønnen.

Riggen Transocean Spitsbergen starta boringa på Apollo den 3. juni, som ligger på 74 °N, den nordligste offshore lete-brønnen noensinne. Brønnen ligger 50 km nord for Wisting-Central der det østerrikske selskapet OMV fant olje (65–165 mill fat) i september 2013. Bortsett fra noen svært få små oljefunn i de etterfølgende boringene i området, har alle vært tørre. Apollo-brønnen viste seg også å være tørr, til stor skuffelse for oljeselskapene. Wisting-Central er (heldigvis) dermed fortsatt ikke drivverdig.

Olje har langt flere negative miljø- og klimaspekter enn gass. Dette gjelder både faren for akkuttforurensing på natur, sjøpattedyr, fisk og fugler, og langt større klimagassutslipp. Men i 7 år har Hammerfest hatt det største punktutslippet av CO2; Gasskraftverket ved LNG-anlegget står alene for 2 % av alt CO2-utslipp i Norge: 1,2 millioner tonn. Dette tilsvarer utslippet fra 300 000 biler! Når drifta på Goliat kommer i gang (kanskje i 2015), vil CO2-utslippene øke ytterligere.

Imidlertid sier driftsoperatør ENI en pressemelding 2. juli i forbindelse med at transformatoren ved Hammerfest er ferdigstilt:

Elektrifisering av Goliat-plattformen i Barentshavet gir betydelige reduksjoner i CO2-utslippene.

og videre:

Med denne løsningen reduseres CO2-utslippene med opptil 50 prosent. Dette tilsvarer det årlige utslippet fra flere enn 50 000 biler, sier leder av elektrifiseringsprosjektet i Eni Norge, Eivind Espe.

Realiteten er imidlertid at CO2-utslippet fra olje- og gassvirksomheta i Barentshavet øker med 200 000 tonn når Goliat kommer i produksjon.

Ofre miljø og klima?

Barentshavet er under et altomfattende angrep fra petrokapitalen og norske myndigheter og det store stortingsflertallet. Fra den nordligste boringa noensinne skal riggen Transocean Spitsbergen flyttes opp mot fjæresteinene i Finnmark: 42 km fra Knivskjelodden ved Nordkapp. Aldri har det vært boret etter olje så nært land i Norge. Dette er en konsekvens av det fatale «Goliat-forliket» der boregrensa ble flytta fra 50 til 35 km fra kysten. Tett opp til russergrensa pågår en nærmest desperat seismikkskyting. Er makta til oljekapitalen og dets støttespillere så sterk at Norge ikke bare er villig til å ofre de evigvarende fiskeriene i Barentshavet, men også miljøet og klimaet? Er 2-gradersmålet blitt et mål som raskest mulig skal oppnås, eller skal vi fortsatt prøve å unngå å komme dit? Er det sånn at issmeltinga gir så mange nye muligheter for deler av kapitalen at det er helt utmerka at isen i Arktis blir borte?

Petrokapitalens makt

Det er stort flertall på Stortinget i dag for konsekvensutredning og åpning av Lofoten, Vesterålen og Senja.

Skal kampen for LoVeSe vinnes, trengs det en helt annen mobilisering og organisering i befolkninga. Det trengs både grundigere informasjon blant folk om konsekvensene, både for dagens arbeidsplasser, bosettinga, det unike naturmiljøet og områdets betydning som «evighetsmaskin» for verdens rikeste torskefiskerier. Miljøorganisasjonene, fagmiljøer, også statlige etater, utfører et omfattende og viktig arbeid i dokumentasjon og mobilisering for LoVeSe.

Men det trengs også en mye skarpere og kritisk analyse, argumentasjon og agitasjon om petrokapitialens økonomiske og politiske makt. Det gjelder både lokalt, nasjonalt og globalt.

Er Barentshavet ofra for en pyrrhosseier i Lofoten?

Note:

1)FPSO er en flytende sirkelrund produksjonsplattform med stor lagringstank for olje som selskapet Sevan har utvikla. FPSOen på Goliat er den første i norsk offshorevirksomhet.