BAMA-linja – et forsøk på en faglig strategi

Av Roy Pedersen

Nr 4 2017

Det nye spøkelset over Europa er ikke et oppsving for venstresida, men en foreløpig styrking av en nyliberal offensiv med innstrammingspolitikk. Innholdet er høy arbeidsløshet og velferdskutt, angrep på faglige rettigheter og svekking av fagbevegelsen. Dette gir nedtur for sosialdemokratiet, økt fremmedfrykt og rasisme samt framveksten av høyrepopulistiske og høyreekstreme bevegelser ­og partier.

Roy Pedersen er leder av LO i Oslo. BAMA-linja er vedtatt i LO i Oslos representantskap. Denne artikkelen og begrunnelsene står for egen regning. Forfatteren mottar gjerne kommentarer. roy.pedersen@lo-oslo.no

Allerede her er det mulig å miste pusten. Men for venstresida og tillitsvalgte i fagbevegelsen er utfordringen nå å utvikle en strategi som kan motvirke dette i eget land og på sikt åpne opp for en mer demokratisk utvikling. Intet mindre.

En slik faglig strategi betyr både en politisk og en faglig kamp. Fagbevegelsen må være en sjølstendig kraft på venstresida. Vi trenger egne analyser og krav, være partipolitisk uavhengig, men ikke politisk nøytral. For å komme dit må vi utvikle en strategi med utgangspunkt i hvordan fagbevegelsen er og ikke ut fra hvordan den burde være. Sistnevnte fører kun til isolasjon og sekterisme.

BAMA-linja er en ramme for egne analyser, standpunkter og krav. Bokstavkombinasjonen er forkortelse for fire viktige strategielementer. Bokstaven B står for å bekjempe H/FrP-regjeringa og høyrepolitikk ved å bidra til et politisk alternativ. Bokstaven A betyr å avvise aggressive arbeidsgiverforeninger og arbeidsgiveres angrep på og undergraving av landsomfattende tariffavtaler. Bokstaven M står for å motvirke høyredreining av Arbeiderpartiet og øvrig arbeiderbevegelse og den siste A-bokstaven står for å aktivisere fagbevegelsen – BAMA.

Bekjempe H/FrP-regjeringa og høyrepolitikk

H/Frp-regjeringa er den mest nyliberale og høyreorienterte i nyere tid. Derfor er det ille at den fortsetter. Høyre og FrP har svekket faglige rettigheter og velferdsordninger, kuttet skatten for de rike, kuttet i arbeidsløshetstrygd og uføretrygd. De har godtatt høy arbeidsløshet og mener at markedet alene skal skape nye klimajobber. I tillegg privatiseres jernbanen og annet statlig eierskap. Økt innflytelse fra storkapitalen presses fram i jordbruk og fiske. På toppen kommer kommunereform, regionreform og politireform som et ledd i sentralisering og nedbygging av velferdstilbud samt en tilrettelegging for økt konkurranseutsetting og privatisering av velferd.

Alt dette ligner europeisk høyrepolitikk og er i Brysselsk ånd, men den tilpasses norsk økonomi og vårt politiske styrkeforhold. Mange fortrenger at denne politikken ikke ville vært mulig uten støtte fra KrF og Venstre.

BAMA-linja var utgangspunktet for vår valgkamp. LO i Oslos hovedparole var «Velg side for nytt flertall». Vi fokuserte ikke kun på å bruke stemmeretten, siden vi ikke mener at det er likegyldig om man f.eks. stemmer Frp eller AP. Vi oppfordret til å stemme på enten Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Rødt eller Senterpartiet.

Et viktig krav var å ta tilbake reverseringen de borgerlige har gjort av arbeidsmiljølov og tjenestemannslov. Videre at dagens bemanningsbransje må forbys og begrenses til vikarer fordi den fremmer sosial dumping og annen arbeidslivskriminalitet, undergraver faglige rettigheter og organisering. Vi støtter kampen mot velferdsprofitørene fordi milliarder som er ment for velferd, havner i private lommer og fordi velferdsprofitører undergraver like lønns- og arbeidsvilkår. I tillegg tok vi opp boligspekulasjon og kampen for ikke-kommersielle utleieboliger.

Vår linje er annerledes enn det som ble presset igjennom på LO-kongressen om at hovedproblemet er den sittende H/Frp-­regjeringa og at svaret er forsterket støtte til Arbeiderpartiet. Verken EØS eller økt arbeidsgiveraggressivitet ble framhevet som store utfordringer.

Avvise undergraving av landsomfattende tariffavtaler

En slik analyse er helt feil. Dagens EU/EØS er institusjoner som fremmer nyliberalisme som løsning på en kapitalisme i krise. EUs traktater forbyr sosialdemokratisk motkonjunkturpolitikk. I Europa er virksomheter og arbeidsgiverorganisasjoner i ferd med å trekke seg fra klassekompromisset/den sosiale modellen og å gå til kamp mot fagbevegelsen. Dette får aktiv støtte fra EU-kommisjonen og de fleste regjeringer, inkludert der sosialdemokratiene styrer eller deltar. I Tyskland tjener hver femte arbeider under 10 euro per time. Hvis ikke LO vil forsvare kongressvedtaket om at «norske tariffavtaler og norsk arbeidslivslovgivning må gis forrang foran EUs regler», vil EU/EØS presse på oss stadig mer høyrepolitikk.

NHO stiller seg i spissen for å bruke EØS-avtalen mot landsomfattende tariffavtaler.

Ett eksempel er omkampen om hvorvidt reise, kost og losji ligger innenfor det som kan allmenngjøres av tariffavtaler. Saken skal opp i kommende tariffoppgjør og ESA er dermed gjort til overdommer for norske tariffavtaler.

Et annet eksempel er bryggesjauernes krav om tariffavtale i Holship som ble erklært ulovlig av Høyesteretts flertall. Dette fordi den var uforenlig med EØS avtalens krav om fri etableringsrett. I begge de nevnte tilfellene plasserte NHO-advokaten seg til høyre for statsadvokaten.

Mens LO og NHO drar til ILO i Geneve for sammen å legge fram den norske modellen, er toneangivende arbeidsgiverforeninger i gang med å undergrave den på hjemmebane.

Anne Karin Bratten i Spekter har tatt til orde for å fjerne AFP i tariffavtalene. Spekter avviste kollektive forhandlinger om arbeidstid i historiens lengste legestreik som endte med tvungen lønnsnemnd. Vibeke Madsen i Virke kalte LO bakstreversk fordi seks av LOs lokalorganisasjoner 20. mars gjennomførte en markering foran Stortinget, med hovedparolen «Stopp regjeringas svekkelse av faglige rettigheter». Nylig tok både NHO og Virke til orde for en slanking av tariffavtalene. Hensikten er at lokale avtaler (uten streikerett) kan markedstilpasse faglige rettigheter. NHO krevde nylig forbud mot at fagforeninger og LOs lokalorganisasjoner kan gjennomføre politiske streiker. Både Virke og NHO ønsker utredet lovbestemt minstelønn begrunnet med at tariffbestemte minstelønninger er for høye og fordi lønnskonkurransen blant lavlønte er for liten.

Det borgerlige stortingsflertallets reversering av Arbeidsmiljøloven fikk støtte fra Spekter, Virke og NHO. Arbeidsgiverorganisasjoner støtter også skattekutt, privatiseringer og til dels velferdskutt. Typisk var det at Virke i valgkampen advarte mot reversering av Arbeidsmiljøloven og at NHO mente ordet profitør kun kan brukes om krigsprofitører. Enkelte arbeidsgiverorganisasjoner ser seg ikke tjent med å fjerne seg fra det norske klassekompromisset, men disse holdningene svekkes.

I tillegg merker vi at aggressive arbeidsgivere oftere enn før møter krav om tariffavtaler med skepsis og motstand. Norsk Sykepleierforbund streiket i mer enn fire måneder for å få tariffavtale med Kreftforeningen. Polske ansatte i Norse Production streiket seg til tariffavtale til tross for at de underveis ble undergravd av streikebrytere fra bemanningsbransjen. Avgjørende for seier var Industri Energis varsel om sympatistreik. Flere krav om tariffavtale oppgis lenge før det kommer til riksmekleren.

Kampen for tariffavtaler vil i økende grad kreve solidaritet på tvers av forbund og fagforeninger. Sympatiaksjoner må planlegges allerede når tariffavtaler kreves, spesielt der vi står svakt fra før. Hovedavtalen må endres slik at avgrensa sympatiaksjoner enklere kan benyttes.

Fagbevegelsens hovedutfordring er at en borgerlig regjering, aggressive arbeidsgiverorganisasjoner og arbeidsgivere i praksis ser på landsomfattende tariffavtaler og velferdsordninger som trusler mot konkurranseevnen. Derfor brukes konkurranseutsetting og privatisering, sosial dumping, bemanningsbransjen og EØS-avtalen for å undergrave lov- og avtaleverk. Fagbevegelsen begår en stor feil dersom man fortsatt fokuserer på at det er den borgerlige regjeringen som alene er hovedproblemet.

Uteblir den prinsipielle og konkrete kritikken av arbeidsgiverforeningers nye linje vil de få økt støtte i media og stadig flere arbeidsgivere vil følge «NHO-linja». En allianse mellom den politiske høyresida og aggressive arbeidsgiverforeninger kan vinne fram.

Motvirke høyredreining av Arbeiderpartiet og øvrig arbeiderbevegelse

Et utviklingstrekk i europeisk politikk er svekkingen av sosialdemokratiene. Ved årets ­parlamentsvalg i Holland, Frankrike og Tsjekkia falt sosialdemokratene ned på 6–7 prosent av stemmene. Stoltenberg-regjeringas nyliberale politikk ga kun 24,3 prosent oppslutning ved valget i 2001. Årets stortingsvalg har justert Arbeiderpartiet ned til samme nivå som de danske og svenske søsterpartiene.

Arbeiderpartiet har programfestet flere forslag til et mer seriøst og organisert arbeidsliv. Løftet om å fordoble fagforeningsfradraget og lettere adgang til allmenngjøring av tariffavtaler er et ønske om å styrke fagbevegelsen. Ikke alle sosialdemokratiske partier i Europa går inn for det.

Andre av Arbeiderpartiets politiske initiativ gå i motsatt retning. Partiet drev igjennom en pensjonsreform med tverrpolitisk støtte, hvor de negative virkningene for mange fagorganiserte komme stadig klarere fram. Arbeiderpartiet slutter seg til institusjoner som fremmer høyrepolitikk og aksepterer prinsippene i EØS-avtalen. Partiet stemmer normalt for alle nye EU-direktiv. Det vises liten interesse for å følge opp LOs krav om at tariffavtaler, og norsk arbeidslivslovgivning må gis forrang framfor EUs regler.

Partiet stemte for H/Frp-regjeringas artikkel 19 etter forhandlinger med EU, som gir økt press på norsk landbruk. Blir det noe TISA-avtale, vil den høyst sannsynlig få Arbeiderpartiets stemme.

En tilpasning til en nyliberal politikk fører til at partiet går inn for noe av det Høyre og FrP prinsipielt vil ha. Derfor er Arbeiderpartiet uklare når det gjelder borgerlig reversering av arbeidstidsbestemmelsene i Arbeidsmiljøloven, offentlig pensjon og profitt i velferden.

Et uklart parti skaper usikre velgere. Fra LO-hold oppsummeres det med at valgbudskapet ikke nådde fram. Kan hende var det omvendt. Budskapet nådde fram, men det var så uklart at 87 000 som sist gang stemte på Arbeiderpartiet, denne gang valgte å sitte på gjerdet ifølge opplysninger fra LO.

Aktivisere fagbevegelsen

Etter den vellykkede generalstreiken mot forverringer av Arbeidsmiljøloven, 28. januar 2015, var det ingen ny landsomfattende mobilisering mot H/Frp-regjeringa, med unntak av 1.mai-markeringene. Denne passiviteten har svekket LOs innflytelse og gjort det enklere for det borgerlige stortingsflertallet å vinne fram.

Fagbevegelsen utvikles i retning av færre og større forbund og fagforeninger. Dette bidrar til sentralisering og regionalisering av fagbevegelsen. Hovedtanken er at et sentralt apparat kan handtere en stadig økende bunke tvisteprotokoller, utvikle en serviceorganisasjon, øke satsingen på nye forsikringsordninger og LO Favør. Modellen utvikler et byråkrati av ansatte som på forbundets vegne vil styre og kontrollere organisasjonen. Resultatet er passivisering både på klubb- og foreningsnivå. Medlemmer blir til «klienter» framfor fagforeningsrepresentanter.

I det ytre er det fortsatt sånn at lov- og avtaleverk og partssamarbeid består. Dette sammen med bygging av fagbevegelsen «oppover» tar fokuset vekk fra det økende presset på fagforeninger, klubber og tillitsvalgte på arbeidsplassene.

I virksomhetene innføres en aggressive HR-linje som motarbeider og svekker de tillitsvalgte. I kommunal og statlig sektor heter det «New public management». Arbeidsgiverforeninger inntar en mer nonchalant holdning til lov- og avtaleverk. Tolkningen av lov- og avtaleverk flyttes ned i den enkelte virksomhet og til arbeidsgivers favør. Tillitsvalgte tvinges til å gi etter. Dette forsterker arbeidsgiverkrav om å svekke bestemmelser i landsomfattende tariffavtaler. Oppløsningstendenser av det organiserte arbeidslivet er hovedårsaken til denne utviklingen og som er kommet lengre enn mange er klar over.

Betydning av LOs lokalorganisasjoner øker. Med unntak av Fagforbundet er disse den eneste «fagforeningsrepresentanten» som er tilstede i en rekke byer. LOs lokalorganisasjoner er, utenom LO sekretariatet, det eneste stedet der fagorganiserte fra privat, tjenesteytende, kommunal og statlig sektor møtes. Dette bidrar til diskusjoner, kunnskap, solidaritet og felles krav som vitaliserer og styrker fagbevegelsen.

Med unntak for LO i Oslo vedtok kongressen å åpne opp for at forbundene får økt styring og kontroll med LO lokalt via et regionalt kontrollapparat. Hvordan det blir i praksis gjenstår å se. LOs lokalorganisasjoner har nettverksorganisering som uansett vil fortsette.

LO i Oslos arbeidsparole er at fagbevegelsen i alle ledd må erstatte administrering, styring og kontroll med organisering, skolering, aktivisering og ledelse.

Vi vil en fagbevegelse som er for økt rekruttering, aktivt slåss for nye tariffavtaler og framfor alt driver med organisasjonsbygging. Det handler om organisatorisk og politisk skolering, utvikling av sjøltillit og å stå sammen for økt kollektiv styrke.

Tillitsvalgte som sammen med medlemmene vil bruke lov- og avtaleverk aktivt har krav på støtte fra topp til bånn i fagbevegelsen.

Vi vil en fagbevegelse som fremmer egne krav og aktivisering for å få flertall for retten til arbeid, faglige rettigheter, rettferdig pensjon, offentlig velferd og klimatiltak.

Initiativ både innenfra og utenfra vil bidra til at fagbevegelsen inntar en pådriverrolle. Eksempler er «Gjenreis AFP – Rettferdig pensjon», «Forsvar offentlig pensjon», «Broen til framtiden», «Stans velferdsprofitørene» og organisasjonen Nei til EU.

Vi vil en fagbevegelse som bygger allianser med partier, fagbevegelse utenom LO og andre interesseorganisasjoner. Det trengs et fagligpolitisk samarbeid, med dette må utvides fra ett til flere partier og der fagbevegelsen inntar en selvstendig pådriverrolle. Denne prosessen er allerede i gang flere steder lokalt, inkludert egne krav til partiene ved valg.

Vår BAMA-linje er en erkjennelse av at bare å vedta krav ikke er nok. Og at det trengs noe mer enn bare det å støtte små og store kamper.