Avkler nasjonale vrangforestillinger
Av Torgeir Holgersen
Blod, olje og våpen – norsk imperialisme
Larvik: Rødt!, 2014, 125 s.
Pål Steigan leverer mye faktabasert argumentasjon som kan kurere eventuelle vrangforestillinger om at Norge bidrar med mye godt i jubileumsåret for grunnloven. Men søker du en årsaksforklaring på den norske statens rolle i verden i jubileumsåret for første verdenskrig, finner du ikke det i dette heftet.
Jeg har i de seinere årene hatt stor glede av å lese Pål Steigans artikler og analyser om verdensutviklinga på bloggen hans. Alle artiklene på bloggen er fulle av kildebasert faktainformasjon, som ofte har vært ny og oppsiktsvekkende for meg. Steigan følger opp med masse kildebasert faktainformasjon også i dette heftet, men denne gangen fant jeg ikke så mye nytt. Men det vil den som ikke har fulgt bloggen hans. En stor del av kapitlene er basert på artikler som allerede er publisert her.
I kapittel 1 beskriver Steigan hvordan tidligere statlige etater og forvaltningsbedrifter har blitt omgjort til transnasjonale storselskaper. Kapittel 2 forteller om hvordan det norske oljefondet har blitt en del av kjernen i den globale finanskapitalen som kontrollerer alle verdens globale storselskaper. Kapittel 3 handler om den amoralske holdninga til de norske storselskapene når disse driver virksomhet i korrupte og udemokratiske land, og hvordan disse rundt om i verden er med på å utbytte arbeidere og ødelegge natur.
Ressursmangel, overvåkning og krig
Kapittel 4 argumenterer for at Vestens intervensjoner i Afrika har sitt grunnlag i rivaliseringa med Kina om Afrikas ressurser. I kapittel 5 beskriver han hvordan økende oljepriser har skapt økonomisk krise i EU, med spesielt fokus på Italia, landet hvor Steigan oppholder seg mye. Kapittel 6 river ned forestillinga om at amerikansk skiferolje kan bli redninga på energikrisa, mens kapittel 7 beskriver krigsnasjonen Norge – landet med de sjuende høyeste militærutgiftene per innbygger i verden, en stor og voksende våpeneksport, blant annet til okkupantmakta Israel, og med en krigsvillig politisk elite som absolutt har gjort seg «fortjent» til posten som generalsekretær i NATO.
I kapittel 8 går Steigan over til å beskrive hvordan den økte overvåkninga på ingen måte har klart å gjøre noe med den reelle terrortrusselen, fra høyre, men i stedet bidrar til å undergrave demokratiet og har sin reelle begrunnelse i frykten for et folkelig opprør mot økende ulikhet. Kapittel 9 demonterer den offisielle løgnen om at Libyakrigen var en humanitær intervensjon med FN-mandat. Kapittel 10 beskriver hvordan global oppvarming i kombinasjon med en liberalisert verdensøkonomi har brakt verdens kornlagre til et farlig lavt nivå, mens kapittel 11 er et kort kapittel via den stadig råtnere, både i bokstavelig og overført betydning, globale kjøttbransjen.
Kapittel 12 tar for seg hvordan EØS-avtalen undergraver demokratiet, og viser hvordan de pågående handelsforhandlingene mellom USA og EU kan føre denne prosessen videre. Viktigst i denne sammenhengen er institusjonalisering av mulighetene for private selskaper til å saksøke stater som ønsker å føre moderat venstrepolitikk for tapt framtidig fortjeneste. Steigan viser her til eksempler fra det amerikanske kontinentet hvor dette allerede har blitt en realitet.
I det avsluttende kapittel 13 oppsummerer Steigan at Norge er i ferd miste egen suverenitet gjennom EØS, og være så underdanig for USAs overvåkingssystem at vi omtales som «en av våre topp to partnere» i interne dokumenter fra NSA. Samtidig bidrar omdanninga av Norges landforsvar til et uttrykningskorps for NATO som vist i Libyakrigen, at det norske statsapparatet ikke bare undergraver vår egen, men også andre lands suverenitet.
Uavklart imperialismebegrep
I avslutninga av forordet skriver Pål Steigan følgende:
Vi feirer i 2014 en av verdens første demokratiske grunnlover. Hva hadde Eidsvollsmennene sagt om de hadde fått vite at landet med denne grunnloven skulle drive krig på tre kontinenter? Hvordan skjedde dette? Hvorfor skjedde det? Og hvem bestemte det? Det er det denne boka handler om.
Jeg syns denne beskrivelsen bare delvis er en dekkende beskrivelse. Som vist, inneholder heftet mye mer enn svar på akkurat disse spørsmålene. Samtidig kan det diskuteres om Steigan fullt ut gir svar på de spørsmålene han stiller i forordet. Det er spesielt på spørsmålet «hvorfor skjedde det?» jeg ikke opplever at jeg sitter igjen med svaret etter å ha lest Steigans hefte.
I sin anmeldelse i Radikal Portal, skriver Vegard Velle at Steigan for å gi heftet en bredere forståelsesramme burde gått inn i både klassiske og mer moderne diskusjoner rundt hva som ligger i imperialismebegrepet. Til dette svarer Steigan at
Det er ikke et teoretisk verk. Det er en pamflett der jeg gir et detaljert riss av den store forandringa av norsk kapitalisme som har skjedd siden oljealderen startet i 1970. Og jeg viser sammenhengen mellom privatisering, globalisering, oljeimperialisme, militarisme og krig. Jeg har villet gjøre dette, ikke via teoretiske utlegninger, men gjennom ugjendrivelige tall og fakta, slik at det vanskelig kan avvises.»
Jeg er enig med Steigan i at det å skulle gå inn og gi en drøfting av klassisk og moderne imperialismeteori i lys av empirien fra norsk utvikling, er et ganske annet prosjekt enn det han i denne sammenhengen har gitt seg ut på.
Jeg syns ikke det er påkrevd at Steigan skal begrunne sin imperialismedefinisjon med basis av de siste hundre årene med teoretisk diskusjon på venstresida, men det har, også i en kortfatta og empirisk orientert gjennomgang, en klar verdi å avklare hva som er hans definisjon av det begrepet han har satt seg som mål å beskrive. Velle skriver:
Gitt bokas innhold kan man gjette seg frem til at imperialisme, det må være at store, private selskaper går på oppkjøpsraid i Sør, hvor de også plyndrer folk og at staten går til angrepskrig i Vestens interesse. Noe sånt.
Noe av problemet for de som ikke allerede befinner seg innenfor en marxistisk-leninistisk imperialismeforståelse, er at det slett ikke eksisterer noen åpenbar selvforklarende sammenheng mellom norske selskapers oppkjøpsraid i Sør, og norsk krigsdeltakelse.
Også vi som oppfatter oss selv som tilhørende den skolerte marxistiske venstresida bør stille oss spørsmålet om i hvor stor grad det faktisk eksisterer en årsakssammenheng mellom alle de observerte utviklingstrekkene. Det Steigan viser overbevisende, er at utviklinga av transnasjonale norske selskaper med omfattende økonomiske interesser i korrupte og udemokratiske regimer, innenlandsk privatisering, utviklinga av en stor norsk rustningsindustri og Norges økende deltakelse i kriger «out of area» følger hverandre i tid. Det kan sannsynliggjøre at det også finns en årsakssammenheng, men det er ikke noe automatisk bevis.
Har globaliseringa skapt krigsnasjonen?
Jeg kan problematisere antakelsen om en automatisk sammenheng ved å trekke fram Sveits som et eksempel. Det er et land som i lang tid i stor grad har basert sin økonomi på teknologisk og organisatorisk kontroll over en rekke store transnasjonale selskaper, men som forholder seg strengt nøytralt i alle internasjonale konflikter og som aldri deltar med egne styrker til noe annet utenfor landets grenser enn forsvar av paven.
Det er også mulig å problematisere empiriske konklusjoner rundt at økt norsk næringslivsetablering i andre deler av verden har gjort oss mer krigerske. Selv vil jeg trekke fram hvordan norske næringslivsledere, med Stein Erik Hagen i spissen, har fungert som konfliktdempere i relasjonen mellom Norge og Kina. Hvis man, som jeg gjør, ser den vestlige støtten til utvalgte kinesiske opposisjonelle, herunder Dalai Lama, som strategiske grep for å svekke Kina som hovedrival for USA på den internasjonale arenaen, bidrar næringslivslederne til å svekke brodden i den imperialistiske offensiven, som her drives fram av angivelig uavhengige menneskerettsorganisasjoner.
Steigan beskriver i heftet hvordan Statoil høster profitt fra investeringer i det korrupte Angola. Men Angola er ikke et land som i alt har spilt på lag med Vesten. Tvert imot, ikke bare var det nåværende korrumperte MPLA-regimet i front mot apartheid i Sør-Afrika under den kalde krigen, noe som medførte at USA og apartheidregimet sammen støtta opp om opprørsgeriljaen UNITA, mens Cuba sendte soldater for å forsvare MPLA-regjeringa. Angola bidro også, sammen med Zimbabwe, med styrker til regjeringa i DR Kongo under krigen fra 1997 til 2003, for å slå tilbake invasjonsstyrkene fra de USA-støtta, USA-utrusta og USA-trente hærene i Rwanda og Uganda.
Deres mål var og er å få kontroll over alle de strategisk svært viktige mineralressursene i det østlige Kongo. Så er det et uttrykk for imperialisme når Statoil investerer i Angola på de vilkårene den angolanske staten stiller? Jeg ville heller sagt det var et tydelig eksempel på imperialisme om Norge og andre vestlige land forsøkte å boikotte Angola, for å straffe landet for måten Vestens interesser ble motarbeida i DR Kongo, gjerne under påskudd av den helt åpenbart riktig beskrevne korrupsjonen og fraværet av faglige og politiske rettigheter for arbeiderklassen.
Jeg vil understreke at det at jeg her problematiserer noen av eksemplene fra heftet og den implisitte antakelsen om at det er en årsakssammenheng mellom globaliseringa av den norske økonomien og militariseringa av den norske staten som Steigan i detalj beskriver, ikke betyr at jeg avviser at det finns en sammenheng. Selv om jeg ikke syns at heftet til Steigan gir svar på hva sammenhengen helt presist er, gir den oss et grundig faktamateriale som vi kan legge i bunn om vi ønsker å gå videre på den debatten. Det syns jeg vi bør.