Osvald – storsabotøren Asbjørn Sunde
Spartacus Forlag, 2015, 356 s.
Å lese Morten Conradi og Alf Skjeseth bok om Osvald, Asbjørn Sunde, er å lese et stykke spennende krigshistorie fra motstandskampen i Norge under annen verdenskrig. Men mer enn det. For bak navnet Osvald og Osvaldgruppa skjuler det seg en av de mest markante myteomspunnede, og ikke minst omdiskuterte skikkelser i norsk krigs og tidlig etterkrigshistorie. Asbjørn Sunde, kommunisten, spaniakjemperen, mannen som bygde opp og ledet Osvaldgruppa, den mest effektive motstandsorganisasjonen i Norge under krigen. Og den samme Asbjørn Sunde som i 1954 ble spiondømt og sonet 8 års fengsel. Ja, fortsatt i dag 70 år etter krigens slutt er betydningen av Osvaldgruppas krigsinnsats kilde til hissig uenighet. Ikke minst ser man at dette ligger som et bakteppe i krangelen om oppsetningen av «Osvald-monumentet» ved Oslo S.
Hva var det som drev Asbjørn Sunde, og hvilke motiver lå til grunn for de valgene han gjorde? Noe av svaret på finner man i Conradi/Skjeseths bok, men man kan også lese det ut fra den selvopplevde krigshistorien, i boka Menn i mørket som Sunde gav ut få år etter at krigen var avsluttet. Et spørsmål som melder seg i den sammenhengen, er om krigen for Sundes del egentlig var over, eller om den hadde gått inn i en ny fase? Et ikke helt urimelig spørsmål. For etter seiersrusen fra aprildagene i 1945 hadde lagt seg, gikk Norge få år senere inn i den av den kalde krigsperioden, hvor tidligere motstandshelter ble stemplet som potensielle landssvikere.
NKP som ved det første valget etter krigen hadde rekordoppslutning på 11,9 prosent og 11 stortingsrepresentanter, mistet alle sine representanter ved valget i 1949, og falt dermed ut av Stortinget. Bakgrunnen for katastrofen som rammet NKP, var langt på vei forårsaket av hetsen og kommunisthatet som Gerhardsens Kråkerøytale innledet. Men ikke bare av den grunn. Den åpne striden mellom Furubotn og Strand Johansen, fløyer innad i partiet, medvirket også til dette. Dramatikken i denne striden og Asbjørn Sundes rolle – som ikke var partimedlem! – blir godt beskrevet Conradi/Skjeseth.
Sett på bakgrunn av den massive propagandaen som startet rundt 1948, er det derfor ikke så merkverdig at flere enn Sunde må ha følt at en ny krig var i emning. Denne gang rettet mot Sovjetunionen. Den tidligere allierte fra krigsårene ble med ett anklaget for å være den største trusselen Norge sto overfor. Dermed ble det å være kommunist og sympatisør med Sovjet ansett som et potensielt landssvik. Frykten for et russisk angrep var og et av de viktigste argumentene for at Norge skulle bli medlem av NATO. At Sunde og flere med ham forsto at de var i overvåkningspolitiets søkelys, viser ettertidens avsløring av de konkrete interneringslistene som var utarbeidet. Dette var lister med folk som Overvåkningspolitiet anså som potensielle femtekolonnister, og derfor de som først skulle «tas hånd om».
Ut fra kapitlene i boka til Conradi/Skjeseth som handler om etterkrigsårene og tida fram til spiondommen mot Sunde i 1954, skjønner man at den erfarne motstandsmannen, som hadde vært i mer eller mindre sammenhengende strid siden den spanske borgerkrigen, var på vakt. Og det virker troverdig at han igjen, som man kan lese i boka, forberedte en ny organisasjon. Selvfølgelig var Sunde fullt klar over at han konstant befant seg i Overvåkningspolitiets søkelys. Denne overvåkningen foregikk jo gjennom flere år, og krevde mesteparten av Overvåkningspolitiets resurser. Ofte foregikk det en ren «katten og musen»-lek der politifolkene febrilsk prøvde å holde tritt med Sundes finurlige krumspring i forkant av hans møter med russiske diplomater.
Men var Asbjørn Sunde spion? I så fall hadde den høyprofilerte og åpent sovjetvennlige kommunisten svært dårlige odds mot seg for å kunne fungere som spion. Bryhns folk i Overvåkningspolitiet hadde etter alle årene hvor de nærmest «satt» på ryggen til Sunde, full oversikt med alt han foretok seg. Men samtidig lå det et overhengende press på overvåkerne om å levere resultater som kunne holde i en rettssal. Ikke minst kom dette kravet fra de myndighetene som gav bevilgninger til oppbyggingen av politiets overvåkningsorganisasjon. Så da man omsider i 1954 mente å ha nok på Sunde til å kunne reise tiltalte, var det allikevel et nokså spinkelt materiale tiltalen bygget på. Riksadvokatens la ned påstand om 12 års fengsel. Dommen ble 8 år.
Mye av bevismaterialet mot Sunde var hemmelighetsstemplet, og er det fortsatt! I tillegg ble deler av rettssaken som lå til grunn for denne dommen, ført for lukket rett uten offentlig innsyn. Skyldig i spiontiltalen eller ikke? Det var lagt ned alt for mye prestisje i denne saken for å få Sunde dømt til at kunne ha blitt frifunnet.
Asbjørn Sunde var kontroversiell lenge før krigen. Alt i årene før han reiste fra Kopervik på Karmøy og bosatte seg og giftet seg i Horten i 1936, hadde han et rykte som radikal revolusjonær kommunist, en som ikke bøyde seg for øvrighetspersoner. Heller ikke Arbeiderpartiets klassesamarbeidslinje hadde Sunde mye til overs for. Slike holdninger og en grunnleggende tro på at et annet mer rettferdig samfunn var drivkraften som gjorde at Sunde støttet opp om sovjetstaten, som i 30 årenes kriserammede Europa ble selve symbolet på at et samfunn var mulig der arbeiderklassen hadde makta. Men samtidig som den europeiske krisa med enorm arbeidsløshet og stor sosial nød bredte seg, vokste det fram et annet og svært urovekkende svar på krisa. For i ruinene etter det borgerlige samfunnets fallitt grodde den italienske fascismen og den tyske nazismen. De norske kommunistene med partiet NKP i spissen var blant de aller første som var klar over hvilken fare disse ytterst reaksjonære bevegelsene representerte.
Da de spanske fascistene med general Franco støttet av italiensk og tysk militærmakt gikk til angrep på Spanias republikanske folkefrontregjeringen, ble NKP det organisatoriske leddet som hjalp de frivillige som ønsket å reise til Spania for å kjempe for den spanske republikkens eksistens. Asbjørn Sunde var en blant de mellom 225 og 255 som dro. I januar 1937 reiste han sammen med fem andre for å slutte seg til den internasjonale brigaden i Spania. Det skulle gå halvannet år før han vendte tilbake til Norge. Ikke lenge etter hjemkomsten marsjerte soldater fra den samme svarte reaksjonen som Sunde hadde kjempet innbitt mot i de spanske skyttergravene, opp Karl Johans gate i Oslo.
De frivillige som deltok i den spanske borgerkrigen, kom fra mange europeiske land. Disse menneskene var blant de første som fikk erfare hva fascisme og nazisme sto for. Ikke minst tyske kommunister som iherdig ble forfulgt av Hitlers naziregime, så tidlig hva som var i emning. Den tyske kommunisten og riksdagsmannen Ernst Wollweber som måtte rømme landet, bygde opp en internasjonal sabotasjeaksjon som sto under sovjetisk lederskap. Denne organisasjonen hadde som mål å ramme tysk og italiensk skipsfart. Wollwebers dristige sabotører utførte i flere land mange vellykkede sabotasjeaksjoner mot tyske og italienske skip. Ofte var det dynamitt smuglet ut fra gruvene i Kiruna som sendte skipene til bunns. Asbjørn Sunde var en av de norske sabotørene i Wollwebers organisasjon. Wollweber som var gift med en norsk kvinne, bosatte seg i Norge, men måtte rømme til Sverige etter den tyske okkupasjonen. Der satt han i svensk fangenskap til krigen nesten var over. I Norge ble Asbjørn Sunde organisasjonens leder. Dette var starten på Osvaldgruppa.
Men selv om Asbjørn Sunde var Osvaldgruppas ubestridte leder, så betød ikke dette at organisasjonen på noe vis var en kommunistisk kaderorganisasjon. For i løpet av årene fra1940 til 1944 som Osvald-organisasjonen eksisterte, hadde den til sammen mer enn 200 hundre deltagere. Dette var folk med høyst ulik bakgrunn, noen var kommunister, men slett ikke alle. Flertallet kom fra arbeiderklassen og fagbevegelsen. Noen av Osvaldgruppas deltagere var som Sunde selv med hele veien, andre på deler av den.
En farlig og blodig vei som krevde mange ofre, 35 medlemmer av gruppa ble drept under denne krigen. Et mye høyere antall enn i noen annen motstandsorganisasjon.
Sundes forhold til NKP, især til partiets leder Peder Furubotn, var til tider svært anstrengt. For selv om Osvald-folkene stilte som livvakter for NKP lederne som hadde søkt tilflukt i den norske fjellheimen under okkupasjonen, ble Osvaldgruppa aldri noen offisiell del av NKP. Heller ikke Furubotns forsøk på å gjøre Sunde til en slags militær leder for NKP førte fram. Dette forsøket endte da også med et brudd mellom Sunde og NKP, og Osvald-folkene ble trukket ut av livvaktfunksjonen.
Gjennomføringen av rundt 110 sabotasje-aksjoner og likvideringer av kjente nazister gjorde Osvaldgruppa til den mest effektive organisasjonen i kampen mot den tyske okkupasjonsmakta.
Naturlig nok opptar skildringene av disse aksjonene en stor plass i boka til Conradi/Skjeseth. Og dette er spennende og uhyre dramatisk lesning. Man kan vanskelig forestille seg hvilket press disse folka må ha følt på kroppen, der de iverksatte sine aksjoner ofte med livet som innsats. Fienden var nådeløs hvis man ble tatt. Men i tillegg var det sparsomt med anerkjennelse fra de som satt i London og forsøkte å opprettholde status som Norges offisielle myndigheter. Til tider var disse myndighetene direkte fiendtlig innstilt til aksjoner rettet mot okkupantene her hjemme. Det ble hevdet at aksjonenes betydning ikke sto i forhold til hvilke represalier sivilbefolkningen kunne bli utsatt for. Derfor mottok Osvaldgruppa da heller ingen materiell støtte fra London-regjeringa, men var helt avhengig av å skaffe midler tilveie på egen hånd. Noe som medførte både stjeling av Milorg materiell, og flere ganske så spektakulære bankran. Allikevel var det til tider et utstrakt samarbeid mellom Osvaldgruppa og deler av Milorg, som ikke kviet seg for å bruke Osvald-folkene til å iverksette aksjoner som Milorg anså å være for farlige, eller som de ikke hadde erfarne folk til å utføre. En samarbeidspartner med bedre militær kapasitet til sabotasjearbeid var det britiske Special Operation Executive der Max Manus var med. Asbjørn Sunde og hans folk hadde og på et tidlig stadium av krigen et samarbeid med den såkalte «politigruppa» som ble ledet av Asbjørn Bryhn, mannen som etter krigen ble sjef for Overvåkningspolitiet. Det var etter at Bryhn hadde fått denne stillinga, at han rapporterte at Sunde hadde gjort et forsøk på å verve ham som sovjetisk agent. En ganske utrolig historie ikke minst sett på bakgrunn av at de begge kjente hverandres standpunkter fra år tilbake.
Fredsdagene i 1945 førte ikke til at medlemmene av Osvaldgruppa ble løftet fram og fikk tildelt samme heder som «gutta på skauen» – Milorg folka eller de som tilhørte Kompani Linge, Max Manus og hans organisasjon. Osvaldgruppas innsats ble slett ikke fremhevet, og mange av de som hadde ytt store ofre, forsvant inn i en anonym tilværelse. Årsaken var igjen at disse tilhørte «feil» organisasjon. Stemplet som kommunister og uregjerlige voldsmenn, som hadde satt andres liv i fare valgte mange å trekke seg unna offentlighetens lys, og la være å si så mye om hva de hadde vært med på.
Sunde selv ble, som man kan lese i Conradi/Skjeseths bok en nokså anonym person etter at dommen var sonet. Søknaden om krigspensjon som han burde ha vært fullt berettiget til å få, ble avslått. Avslått ble også forsøket om gjenopptagelse av NKP-medlemskapet. Allikevel deltok han i Østkantlaget, et av NKPs største partilag. Her var han godtatt, og da 24 av lagets medlemmer i 1970, den såkalte «maoistfløyen» ble ekskludert fra partiet, fulgte Sunde med disse. Den tidligere så innbitte forsvareren av Sovjetunionen var fortsatt omstridt og revolusjonær, og skjønte tydeligvis at forbildet hadde endret karakter.
Conradi /Skjeseth har levert en interessant og grundig fortelling om en av krigshistoriens mest markante aktører.