Først tok de pensjonistene, nå tar de uførepensjonistene
Av Arne Byrkjeflot
Fra 1. januar 2010 forsvinner uførepensjonistene. De får uførestønad, ikke uførepensjon. Dette markerer at uføretrygd er en rettighet som ikke er varig. Du kan miste den, og det normale blir at den skal vurderes på nytt etter ei tid. I dag blir uføretrygd beregnet som pensjon, du får framberegnet inntekten du hadde siste år før du ble ufør, fram til du blir 67. Så blir uføretrygda beregnet av de 20 beste åra og du får det samme i alderstrygd når du blir 67, som du har i uføretrygd. Nå skal uførestønaden beregnes etter samme prinsipp som attføring og rehabilitering, 66 % av inntekten i de tre beste av de fem siste årene før du ble ufør. Det er kompensasjon for inntektsbortfall, ikke en varig pensjon.
Arne Byrkjeflot er leder av LO i Trondheim og sitter i bystyret for Rødt
Ikke lenger legens avgjørelse
I dag er det din faste lege som vurderer din funksjonsevne på medisinsk grunnlag. Trygdekontoret kan overprøve dette med sin trygdelege, men det er fortsatt på medisinsk grunnlag. Denne medisinske vurderingen av funksjonsevne blir fortsatt en nødvendig forutsetning for uførestønad, men ikke tilstrekkelig. Den endelige avgjørelsen skal nå tas av NAV etter en arbeidsevnevurdering. Etter min mening er det ganske klart at en slik vurdering av en saksbehandler vil bli mye mer skjønnsmessig og styrt etter budsjett og politiske konjunkturer enn en ren medisinsk vurdering.
Ikke lenger pensjonistskatt
I dag har uførepensjonister lavere bruttoskatt. De omfattes av skattebegrensningsregelen, og har særfradrag. De betaler 3 % i bruttoskatt, mot 7,8 % for lønnstakere. Skattebegrensingsregelen betyr at du ikke betaler skatt av ei nettoinntekt på 99.100 kroner i 2007. Med minstefradrag på 24 % som pensjonist, betyr det at du kan tjene 130.200 kroner skattefritt. I tillegg skjermes du for full beskatning opp til ei inntekt på om lag 216.000 kroner på grunn av regelen om at du aldri skal få mer enn 55 % skatt på en inntektsøkning. I tillegg har uførepensjonister et særfradrag på 19.368 kroner ved mer enn 2/3 uførhet og det halve ved lavere uførhet.
Nå skal uføre skatte som lønnsmottakere. Utvalget kompenserer tapet for minstepensjonister og unge uføre. De får økt satsene slik at de får det samme netto, men det skjer ikke for dem som tjener litt mer enn minstepensjon. Derfor ser vi da også at taperne er enslige som tjener fra den nye minstepensjonen til om lag 260.000 kroner. Vinnerne er de med god pensjon. Men uførepensjonister flest har lav pensjon, så her er taperne i stort flertall.
Slik er faktisk den nye uførepensjonen enda mer usosial enn den nye alderspensjonen. Utvalgets forsvar for å ta fra de fattigste uføre og overføre til de med en bedre uføretrygd oser av overklasse. De kommer rett og slett for godt ut i forhold til inntekten før de ble uføre.
36.000 mindre i barnebidrag
I dag er det slik at uførepensjonister har et behovsprøvd barnebidrag på 25.157 kroner (0,4 G). 6 % av uførepensjonistene har ett barn og 5 % av dem har to barn. Nå skal de over på systemet som gjelder for de som er på attføring, 27 kroner per dag 260 dager i året, 7.020 kroner i året, ikke behovsprøvd. Det betyr at alle pensjonister med ett barn og familieinntekt under 165.000 kroner taper 1.500 kroner måneden, og alle med to barn og familieinntekt under 190.000 kroner taper 3.000 kroner i måneden. Ganske hjerterått å ta fra barn hos de fattigste uføre muligheten til en noenlunde brukbar oppvekst. Utvalget viser til at det faktisk finnes uføre med barn som tjener bedre med barnetillegg enn de gjorde før de ble ufør. Slik kan det jo ikke være, så får det heller skure med barna.
Alderspensjon for uførepensjonister
Det viktigste kuttforslaget er at også uførepensjonistene skal omfattes av levealdersjusteringa. Det betyr at når levealderen øker, så skal pensjonene minskes tilsvarende. I 2050 betyr det 18 % mindre i pensjon. Utvalget argumenterer med at de burde vært holdt utenfor, siden uføre faktisk ikke kan velge å jobbe lenger for å unngå tap. Logikken i pensjonsforliket er jo at vi andre kan ta igjen tapet når levealderen øker med et år, ved å jobbe 8 måneder lenger. Dette er umulig for uføre.
Likevel ender altså utvalget opp med å la uføre rammes av levealderjustering. De sier at dersom det viser seg at folk jobber lenger, så bør det vurderes på nytt om også uførepensjonistene bør skjermes like mye som gjennomsnittet. Men å unnta uføre fra levealdersjustering betyr at 13 av de 28 milliardene som var ment å spare på pensjonsreformen, forsvinner. Her er altså alle fagre ord borte om motivasjon for å jobbe lenger og et arbeidsliv der folk er friskere og arbeidslivet inkluderende. Her er det ren straff, en ufør som blir alderspensjonist i 2050, skal miste 18 % av pensjonen sin. Så kan hun håpe at folk flest jobber lenger, så tapet blir litt mindre. Kollektiv straff er vanligvis forbudt.
Det finnes ingen statistikk i dag om utviklingen i levealder for uføre. Men jeg er ganske sikker på at de har svært kort levealder, og jeg tviler på at den øker noe særlig. Det er ganske bittert at denne gruppa skal gå ned i pensjon fordi de med lang utdannelse, god økonomi og god helse, lever lenger.
I tillegg skal pensjonen senkes før levealdersjustering. Det er forskjellige modeller, men de gir samme nedskjæring av pensjonene. Nedskjæringen blir på 12,5 % eller det du taper på at fem opptjeningsår fra 62 til 67 forvinner.
I tillegg får du ikke lenger full opptjening for de år du går på rehabilitering, attføring eller midlertidig uføretrygd. Her vil pensjonen bli beregnet ut fra stønaden, ikke tidligere inntekt slik det er i dag. Tre år på midlertidige tiltak betyr et tapt opptjeningsår.
Konsekvensen blir senket alderspensjon med om lag 30 %, enda mer for de med kort opptjeningstid. Og dette er 30 % nedskjæring på ei gruppe som stort sett har ganske lav pensjon fra før og en yrkeskarriere som gjør at de har lite å tære på som pensjonister
AFP og uføretrygd
Utvalget legger til grunn at alle med rett til AFP får et flatt AFP-tillegg, uansett når eller om du går av med AFP. Derfor mener utvalget det ikke lønner seg å gå av med uføretrygd framfor AFP. Og det har de jo rett i, så lenge du uansett mister fem opptjeningsår og omfattes av levealdersjustering. Da er det ekstra tapet på å gå av med AFP istedenfor uføretrygd, avkortinga på 22 % ved 62 år. Denne avkortinga skyldes at når du går av tidligere enn pensjonsalderen, så skal opptjent pensjon fordeles på flere år. Førtidspensjonen din betales ved at du får mindre i alderspensjon. Regnestykket er enkelt: Så lenge avkorting er større enn AFP-tillegget, så lønner det seg å gå av med uføretrygd. Med Bjarne Håkon Hanssens AFP-tillegg på 38.000 kroner i 15 år eller 26.000 kroner livsvarig, så lønner det seg å gå av med uføretrygd dersom førtidspensjonen din blir under 120.000 kroner ved 62 år, 140.000 kroner ved 63 år, 200.000 kroner ved 64 år osv.
Men dette basere seg på en AFP-ordning med flatt tillegg, som vil være en katastrofe for alle som vil gå av med AFP ved 62 eller 63 år. Får vi en AFP-ordning som faktisk oppfyller det som er lovt, at den er minst like god for 62-åringer som dagens ordning, altså uten avkorting og med opptjening fram til 67 år, så vil ingen velge uføretrygd dersom de har krav på AFP.
Slik lages det en ordning for uføretrygda som gjør det enda verre å videreføre dagens AFP-ordning
Det er vel også på tide å slå fast at også AFP-pensjonistene vil bli beskattet som lønnsmottakere. Det er jo allerede slik at Bjarne Håkon Hanssen har tatt med verdien av både opptjening og skattefordeler i sitt AFP-tillegg. Han har neppe tenkt å gi pengene to ganger. Og når de nå til og med skal behandle uføre som lønnsmottakere, så er vel tvilen borte. Det er i så fall dramatisk, en minstepensjonist taper 15.000 kroner netto, ved en pensjon på 130.000 kroner er tapet 20.000 kroner.
Nei til klasselov
Vi har vært vant til en utvikling der velferdsordningene jamner ut de skjevhetene vi har ellers i samfunnet. Vi har vært likere som pensjonister og uføre enn vi var i arbeidslivet. Pensjonsreformen og forslag til ny uførepensjon gjør det motsatte, den øker forskjellene når du går ut av arbeidslivet. Spesielt stygt er det å legge stein til byrden for de som er syke eller utslitt. Klasseskille ved sykdom har vært utenkelig for arbeiderbevegelsen og alle som har stått på velferdssida i samfunnsdebatten. Nå innføres det som prinsipp i den nye folketrygda. Og den innføres av de som burde ført arven fra folketrygdens fedre videre.