Ukategorisert
av Olaf Svorstøl Sierraalta
Argentinas utenlandsgjeld beregnes å være om lag 150 milliarder dollar, dvs ca 1.400 milliarder norske kroner. Med en befolkning på ca 37,5 millioner innbyggere, tilsvarer dette ei gjeld til utlandet på over 37.000 kroner per innbygger. Til sammenlikning: Norges nettofordringer på utlandet var ved utgangen av 2001 anslått til om lag 485 milliarder kroner, dvs tilgodehavende på ca 107.000 kroner per innbygger .
Argentina er i dag et land med en arbeidsløshet på om lag 30 % av arbeidskrafta. Staten skulle i 2001 ha betalt 26,5 milliarder dollar i utenlandsgjeld: 15 milliarder i avdrag og 11,5 milliarder i renter. Statens ressurser holdt i 2001 til å betale 5 milliarder, de resterende 16,5 milliardene måtte finansieres via nye lån, til tross for en sterk innstramming av offentlige budsjettene: På grunn av oppsigelser sparte staten 600 millioner dollar i lønn. Overføringene til provinsene ble ytterligere skåret ned, til tross for den katastrofale situasjonen de befant seg i.
De spanske røttene
Allerede i 1515 kom spanjolene til nåværende Argentina. I perioder kjempet de med portugiserne om de områdene som blant annet omfatter dagens Argentina. I 1536 ble Nuestra Señora Santa Maria del Buen Aire, senere bedre kjent som Buenos Aires opprettet. I 1776 opprettes Vicekongedømmet Rio de La Plata, noe som ga området mer status.
Som andre steder på det amerikanske kontinentet betydde koloniseringen et folkemord. Beregninger viser at antallet urinnvånere i området til dagens Argentina sank fra 300.000-500.000 i 1515 til ca 1/7 av dette i 1776.
Det Spania som koloniserer Amerika, er et Spania som hadde kastet ut araberne som drev med jordbruk og begynnende manufaktur, samt jøder som drev med handel. Spania tok etter sin frigjøring fra araberne et skritt tilbake til en tidligere fase i føydalismen, der vanlig jordbruksproduksjon ble erstattet med dyrehold. I 1534 hadde all tekstil manufaktur i Toledo blitt borte.
Dette gjenspeiler seg også i Spanias kolonier. Her går utryddingen av indianerne og fordelinga av jord til koloniherrene hånd i hånd. Encomiendas, systemet der en får råderett over jord, dyr i området og etter hvert også menneskene som bor der, var i utgangspunktet ikke synonymt med eierskap. Systemet utviklet seg slik at råderetten ble eierrett og en fikk haciendas og estancias der urbefolkninga og andre jordløse måtte utføre tvangsarbeide for eierne og ble holdt nede i ytterste fattigdom.
Argentina hadde ikke noen betydelig forekomst av metaller som gull og sølv. Den viktigste leveveien ble jordbruk og fedrift. Men både koloniherredømmet fra Spania og føydalregimet stod i veien for utviklinga av produktivkreftene og etter hvert av en utvikling i retning av kapitalismens manufaktur og industriproduksjon. Spania bestemte på den ene sida at urbefolkningen måtte undertrykkes for å overta deres landområder, om nødvendig ved å tilintetgjøre dem. På den andre sida bestemte Spania fordelingen av diverse privilegier som retten til å drive handel, og ved landfordelingen hvem som skulle få lov til å ha rett til landområder.
Pga. hierarkiet i de spanske koloniene måtte handelen med Spania foregå via Lima, som ligger i nærheten av Stillehavskysten, ettersom Lima var visekongedømmets hovedstad som Argentina var underlagt.
Når jordbruk ble mindre prioritert, ble fedriften og dyrehold prioritert. Buenos Aires styrker seg pga. sterk satsing på både jordbruk og fedrift. Mye av produksjonen eksporteres og overskuddet av handelen brukes til import av varer til føydalfamiliene.
I løpet av 1776-80 opprettes visekongedømmet etter en del press fra overklassen i Argentina.
I perioden som kommer, øker jordbruket i viktighet når byene øker i størrelse. Eksporten av huder øker, og pga. vansker med eksporten til Spania som nevnt foran, etablerer engelskmennene seg i Las Malvinas (kalt Falklandsøyene av England) og driver en del smugling av engelske varer til Argentina.
Det er nå at estancieros (store jordeiere) begynner å etablere seg og driver vekk de mindre selveiende bøndene. Som arbeidet i kollektiv form (chacareros).
Argentina utsettes for engelsk aggresjon i 1806. Det blir oppstand i Buenos Aires, en oppstand som viser folkets styrke. I 1810 starter kampen for frigjøring fra Spania, og England stiller seg som argentinernes allierte, naturlig nok for å få økonomisk innpass etterpå.
Den rike overklassen i Argentina turte ikke å bruke de undertrykte klassene i landet til å få til en virkelig borgerlig revolusjon i Argentina. De fattige fikk ikke sin borgerlige revolusjon en gang og føydalismen beholdes.
Den britiske forbindelsen
Argentina løsrev seg fra den spanske kolonialismen i begynnelse av 1800-tallet. Lederen for denne kampen var frihetshelten general San Martin som også leda frigjøringskampen i Chile. Britene støtta en del av frigjøringskampen mot spanjolene, delvis for å kunne overta deres økonomiske rolle etter hvert.
Fra 1860- til 1950-årene var Argentina økonomisk svært knytta til britenes økonomi. Den argentinske økonomien var såkalt komplementær (utfyllende) med britenes. Det ble etter hvert en stor produksjonen av korn, storfe og sauekjøtt. I 1920-årene var Argentina verdens nest største eksportør av kjøtt og hvete.
I 1942 var 60 % av alle utenlandske investeringer i Argentina britiske og 20 % fra USA. Argentina var for øvrig, etter USA, det landet i Amerika som hadde størst immigrasjon fra Europa: 1 million flere europeiske enn til Canada og dobbelt så mange som til Australia.
I 1910 var over 30 % av befolkninga i Argentina født i utlandet mot over 14 % i USA.
Den økonomiske utviklinga i Argentina fram mot 1930-40-årene var mer lik Australia og New Zealand, enn resten av Latin-Amerika. Midt i 1920 årene var Argentinas økonomiske produksjon like stor som resten av Latin-Amerikas, med bare 1/5 av befolkninga til resten av Latin-Amerika.
Industrialiseringen av Argentina var verken britene eller amerikanerne interessert i. Britene fikk solgt britiske industrivarer til Argentina. Dessuten kontrollerte engelsk kapital argentinsk transport. Landet prøvde å utvikle noe konserveringsmiddelindustri for kjøttprodukter. De hadde fram til midt i 1920-årene en forholdsvis stor eksport til Cuba og Brasil. USA gikk inn og stengte markedet på Cuba til fordel for Uruguay, og det samme skjedde i Brasil mot at brasiliansk kjøtt ble sikret markeder i Italia. Dette var mulig fordi USA kontrollerte over 60 % av Argentinas kjøtteksportmarkeder, mot Storbritannias 26 %.
USAs rolle
I hele perioden var det en sterk rivalisering mellom Storbritannia og USA om Latin-Amerika. Selv om USA økte sin tilstedeværelse i Argentina i alle disse årene, var landet ikke så sterkt innblandet i Argentina som britene fram til 1950-årene. I de to verdenskrigene var britene interessert i å holde Argentina nøytralt, nettopp for å få dekket kjøttforbruket og kornbehovet. USA ønsket fra 1942 at Argentina skulle bli med i krigen, etter at de tidligere hadde bedt landet om ikke å gå med på de alliertes side etter Pearl Harbor. Dette ønsket imidlertid ikke Storbritannia, og Churchill sendte brev om dette til Roosevelt.
Under og særlig etter krigen utsatte USA Argentina for restriksjoner i handelen, restriksjoner som etter krigen var hardere mot Argentina enn mot de tidligere fascistfiendene. Etter krigen satt Argentina med tilgodehavender i Storbritannia på 150 millioner pund. Med USAs medvirkning, tvang Storbritannia Argentina til å kjøpe de britiske jernbanene i landet til samme pris som argentinernes tilgodehavende. Dette skjedde på et tidspunkt da den argentinske regjeringa slett ikke ønsket å nasjonalisere det dårlige vedlikeholdte jernbaneanlegget, men ønsket å bruke disse 150 millionene pund til en industrialisering.
Perón gjennomførte en helt nødvendig industrialisering for å erstatte frafallet av importmuligheter som boikotten førte til. Perón var med i et militærkupp i 1943, og bygde seg opp som arbeidsminister. Der støttet han de fagorganiserte og fikk vedtatt ferielov, pensjonsordninger og ulykkesforsikring osv. Perón vant valget i 1946 og ble gjenvalgt i 1951 med 65 % av stemmene. Det er fra denne tiden at peronismen som argentinsk bevegelse etablerer seg og har hatt sin kraft fram til våre dager.
Perón ble kastet av proamerikanske militære i 1955 og måtte dra i eksil, etterfulgt av flere sivile og militære regjeringer som ikke ga rom på den politiske scenen til peronistene. I den urolige tida i begynnelsen av 1970-årene fikk han komme tilbake og ble valgt som president i 1972. Den argentinske utenlandsgjelda lå i 1972 på 4,890 milliarder dollar. Den viktigste årsaken til at gjelda økte med i underkant av 3 milliarder dollar i peronist-presidentperioden fra 1973-76 (Perón dødde i 1974 og hans ektefelle Isabel som var visepresident overtok), var det store fallet i Argentinas eksport til Europa på grunn av oljekrisa og at oljeprisene gikk høyt opp.
Militærjuntaene 1976-83
I 1976 fant det sted et militærkupp ledet av General Videla, og denne sektoren av det militære apparatet holdt makta til 1983. Dette diktaturet er kjent for å ha drept 8.000 mennesker og er mistenkt for forsvinninger (drap) av 30.000 mennesker. Pinochet i Chile var en smågutt i forhold til dette regimet.
Denne juntaen hadde støtten fra Sovjet, og ga russerne større rom i den argentinske økonomien via stråmenn og firmaer som tok seg av handelen med Sovjet, østblokklandene og Cuba. Samtidig var USA interessert i å gjøre business med landet, og å delta i handelen med Sovjet og de andre landene for å tjene penger.
Ved siden av at det var en del korrupsjon, tilpasset regimet seg en begynnende nyliberalistisk modell. Mange private firmaer tok opp store lån med staten som garantist. Mange av disse erklærte seg konkurs, etter å ha ført selskapets midler ut av landet. Staten tok over gjelda. Med nye penger i utlandet kunne disse private ta opp nye lån osv. I tillegg til alt dette kjøpte militæret for 10 milliarder dollar i våpen i utlandet.
Oppsummeringsvis: I tillegg til all død og forfølgelse som militærjuntaene førte med seg, så var de årsaken til at Argentinas utenlandsgjeld økte fra 7,8 milliarder dollar i 1976 til 45,1 milliarder dollar i 1983 dvs. en økning på 364 % i løpet av 7 år.
Det har vært diskusjon i Argentina angående denne gjelda. Det er ført en rettssak der en fant alvorlige uregelmessigheter ved statens opptak av lån, den statlige overtakelsen av den private gjelda og ved den måten de private bedriftenes opptak av lån i utenlandske banker skjedde på. Særlig påtakelig var mangelen på dokumentasjon på hvor statens lån hadde tatt veien eller hva de var brukt til.
Domstolens konklusjon ble at gjelda ikke var legal, og at kreditorene burde visst det. Saken ble oversendt Kongressen i 2000 til politisk behandling, og der ligger den. Mange av folka bak denne økonomiske politikken, som også hadde stor egennytte av den, er fortsatt blant aktørene i argentinsk politikk, uansett regjering. Mange av disse står bak den nåværende regjering.
Sosialdemokratiet og Alfonsin
Raúl Alfonsin fra Det radikale parti (UCR) vant valget etter at militæret måtte trekke seg i 1983, og det rådde en stor optimisme for landets nye demokratiske framtid. Arbeidsledighet og fattigdom skulle bekjempes, og landets tapte velstand skulle gjenvinnes. Men Alfonsins regjeringstid ble i stor grad betinget av den arvede gjelda og av at den økonomiske makten var samlet hos noen få innflytelsesrike grupper. Den nye demokratiske regjeringa disponerte ikke store nok finansielle ressurser til å betjene renter og avdrag, og Alfonsin ble tvunget til å søke IMF om refinansiering av gjelda. Det la sterke føringer på regjeringas handlefrihet. Alfonsin bekjempet fagbevegelsen hardt for å kunne følge IMFs pålegg. I løpet av hans seks år ved makta økte gjelda fra 45 til 65 milliarder. Han ble mot slutten av sin periode tvunget til å gå av, etter en hyperinflasjon som ved utgangen av 1989 lå på 3.000 prosent.
Høyreperonisten Carlos Menem
Inn kom Peronistpartiet og den nyvalgte president Carlos Menem. Den nyutnevnte økonomiministeren Domingo Cavallo (for øvrig sentralbanksjef i 1981, da staten overtok den private gjelda, og som dukker opp med De La Rua, og etter dennes fall!!!) med sin stab av ultraliberale økonomer, greide etter hvert å begrense inflasjonen og snu den økonomiske nedgangen til en periode med vekst. Mirakelkuren innebar blant annet å binde pesoen til US-dollaren, i forholdet 1 dollar for 1 peso, samt massesalg av alle store statlige selskaper.
Samtidig fulgte en total liberalisering, alle reguleringer og restriksjoner når det gjaldt import, kapitaltransaksjoner og investeringer ble fjernet i løpet av de fem første årene på 1990-tallet. De utenlandske multinasjonale selskapers oppkjøp av statlige og private bedrifter ga Argentina tilførsel av utenlandsk kapital.
Dette ga rentenedgang i lånemarkedet i årene 1991-95, noe som genererte en vekst også i innenlandsk økonomisk aktivitet.
Men veksten i BNP fikk sin motsats i en ustoppelige vekst i så vel offentlig som privat gjeld. Til tross for den økonomiske veksten eksporterte nemlig ikke Argentina nok til å få et handelsoverskudd og på denne måten skaffe staten valuta. I tillegg produserte de utenlandske multinasjonale selskapene i Argentina stort sett bare for det innenlandske markedet, og skaffet i liten grad valutainntekter. I tillegg ble omkring 70 prosent av inntektene deres og kapital overført i form av royalties for bruk av teknologi til moderselskapene i utlandet.
Offisielle tall fra det argentinske statistiske sentralbyrået viser at de multinasjonale selskapene importerer mesteparten av innsatsfaktorene sine fra moderselskapets hjemland. Den industrien av betydning som Argentina fortsatt hadde så sent som på 1970-tallet, ble borte. Den tidligere importerstatningstrategien blant annet under Perón, hadde skaffet landet en relativt variert industri. Til tross for problemer med konkurransedyktigheten internasjonalt dekket denne industrien etterspørselen i hjemmemarkedet og eksporterte noe til det latinamerikanske markedet. Militærdiktaturets omlegging av økonomien (1976-83) og de etterfølgende regjeringenes manglende industrialiseringspolitikk har forvandlet Argentina til en i hovedsak eksportør av råvarer og enkelte lite, bearbeidede industriprodukter. Landet er i virkeligheten tilbake til tida med ensidig råvareeksport til utlandet, og fullstendig avhengig av situasjonen i utlandet. Dette er en viktig forklaring for hvorfor en har fått det store underskuddet på handelsbalansen med utlandet. Bindingen av peso til dollar gjorde at den argentinske sentralbanken var avhengig av å alltid ha en stor tilgjengelig valutareserve, slik at alle til enhver tid kunne veksle inn pesos mot dollar. På grunn av handelsunderskuddet, og dermed mangel på ny valuta, måtte regjeringen fylle valutareservene ved hjelp av nye lån fra utenlandske banker.
Utviklingen på 1990-tallet er altså mye av forklaringen på hvorfor Argentina kunne gå fra å være «best i IMF-klassen», til å synke ned i et katastrofalt økonomisk uføre. Veksten de første årene på 1990-tallet ble hovedsakelig skapt gjennom salg av statlige bedrifter og var dermed ikke resultat av en reell økning i produktivitet eller i investeringer i ny teknologi og produktive bedrifter. Mot slutten av 1995, da det var slutt på kapitaltilførselen som salget av statlige og private bedrifter genererte, måtte den argentinske staten dekke de offentlige budsjettunderskuddene med opptak av nye lån.
Resultatet var katastrofalt. Gjelda økte med 123 prosent og var i 1999 oppe i ufattelige 150 milliarder dollar. De nye lånene tatt opp under Menems regjeringstid gikk for det første til å dekke budsjettunderskuddet, for det andre til å skaffe sentralbanken valutareserver, for det tredje til betale renter og avdrag på lån og for det fjerde til å finansiere korrupsjonen.
Slik situasjonen er i dag, er den argentinske utenlandsgjelda i praksis ubetalelig. Som nevnt i begynnelsen måtte altså landet betale totalt 26,5 milliarder dollar i 2001, 15 milliarder i avdrag og 11,5 i renter. Statens ressurser holdt kun til å betale deler av rentene på gjelda og resten, det vil si 15 milliarder i avdrag og 6,5 milliarder i renter, må overføres inn i framtida og refinansieres med nye lån.
Hvis ikke Argentina er i stand til å betale rentene og avdragene i tide, vil Argentina i praksis bli erklært konkurs. Det samme skjedde i Mexico i 1982 og 1995, Thailand i 1997 og Russland i 1998. For Argentinas store antall fattige og marginaliserte gjør det liten forskjell. Landets myndigheter, enten de har vært militære eller demokratisk valgt, har sammen med de internasjonale finansinstitusjonene ruinert landet økonomisk i løpet av de siste 30 år.
Den største feilen Argentina har gjort, har vært å følge diktatene (kalles råd) fra USA via IMF.
Borgerskapet og imperialismen
Borgerskapet i Argentina har kontakter med forskjellige imperialistiske land – noen har samarbeid med USA, andre med diverse europeiske land og atter andre med Russland (tidligere med Sovjet). Disse delene av det argentinske borgerskapet er representert ved forskjellige politiske personer og delvis partier og utenlandske økonomiske interesser.
På den ene sida står borgerskapet samlet om å få massene til å betale den økonomiske krisa og gjelda. Men måten dette skal gjøres på, er viktig for hvilke av disse sektorene i borgerskapet og imperialismen skal komme gunstigst ut. Den kastede valgte presidenten De La Rua hadde en regjering som gjorde det som USA og IMF forlangte, nemlig å prøve å betale gjelda og at dette må gjøres med edruelige budsjett med store kutt på offentlig forbruk og derved offentlig sektor. Dette har den nåværende etterfølgeren Duhalde også gjort.
Hovedskillet i borgerskapet i dag går mellom på den ene sida de som er tilknytta finanssektoren og apparatet for nedbetaling av gjelda, importsektoren, de privatiserte bedriftene som tok seg betalt i dollar og ikke ønsket å tape på sine investeringer, de som har stor gjeld i utlandet, de store jord/godseierne. Alle disse ønsket å gå i dybden langs linja med fortsatt dollarisering samt balansert budsjett (dvs. null underskudd). Denne sektoren har gjort kjempeforretninger med president Menem fra 1989-99 og De La Rua fra 2000-01. De har tømt landets internasjonale valutareserver, 30 milliarder dollar bare fra den nye økonomiministeren Cavallo overtok i midten av 2001.
På den andre sida finns en annen sektor tilknytta eksportnæringene, den nasjonale industrien, som nesten er konkurs på grunn av ukontrollert import (fri markedsøkonomi!!) og smuglings-«industrien», små/mellomstore jordeiere som er blitt fattige fordi Mercosur har falt sammen og fordi det var umulig å eksportere til 1 peso = 1 dollar. Denne sektoren foreslo forskjellige former for devaluering (enten direkte devaluering, eller en tredje mynt).
Politiske og faglige organisasjoner
Det finnes flere politiske partier i Argentina og flere fagorganisasjoner. Peronismen har som nevnt vært en viktig kraft i Argentina fra slutten av 40-årene og fram til i dag.
Fagbevegelsen fikk en stor rolle under Perón, og det ble bygd opp en slags velferdsstat. Perón stod i sin periode 1972-74 for kamp mot både USA og Sovjet. Peronismen har forblitt et sterkt parti, og selv om Menem og de andre av dagens peronister står for en helt markedsliberalistisk politikk, er fortsatt en stor del av massene knyttet til peronistpartiet Partido Justicialista.
UCR (Union Civica Radical) er et sosialdemokratisk parti der Alfonsin var president etter diktaturet. UCR har ført en ettergivende politikk overfor det internasjonale pengefondet, ført en hard politikk mot fagbevegelsen og var under Alfonsin økonomisk/politisk tilknyttet europeisk imperialisme i land styrt av sosialdemokrati samt Sovjet.
Frepaso (Frente del Pais Solidario) er gruppe av peronister i allianse med andre fra definert venstreside som går mer mot markedsliberalisme. Frepaso ble danna i 1994 som en allianse av den venstredefinerte breifronten med diverse venstrepartier, kristelig demokratiske partier og andre grupper.
UCD (Union del Centro Democratico) som er et mer tradisjonelt liberalt parti, har vært utenfor allianser og ikke hatt parlamentarisk maktposisjoner.
I 1997 dannet Frepaso en allianse med UCR og De la Rua ble alliansens kandidat til presidentvalget i 1999 og vant valget. Under De la Rua har Argentina fulgte en tilknytting til særlig spanske monopoler som under hans (og Menems) regjering har gjennomført den andre spanske erobringen av Argentina, og via Spanias statsminister Aznar ført press overfor USA så en kunne gi en henstand eller bedre sagt nye milliarder i lån til Argentina.
I det siste valget til parlamentet i oktober 2001 stemte under halvparten av de stemmeberettigede, etter en kampanje som en del av massebevegelsen førte for at folk ikke skulle stemme. Begge de store blokkene mistet millioner av stemmer, også den parlamentariske venstresida.
Fagbevegelsen
Fagbevegelsen har i prinsippet sluttet opp om peronistenes hovedsammenslutning CGT som under Perón tiden hadde 2 millioner medlemmer. I realiteten er det blitt mange splittelser, og mange som ønsker å være ledere.
Den andre store hovedsammenslutningen oppstår i slutten av 1990-årene som en splitt fra CGT av folk som ønsker en fri og partiuavhengig fagbevegelse. I tillegg er det en del lokale, provinsielle fagforeninger med eller uten et slags nasjonalt tilsnitt.
Massebevegelsen
Viktigere de siste ti årene har vært oppblomstringen av diverse massebevegelser. Kampen som genererte i desember, var ikke en anarkistisk kamp som er oppstått av det store intet. Det ble først forsøkt malt et bilde av latinske brushoder som uten mål og mening gikk ut i gatene, eller at det bare er mellomklassene som slåss.
Det har i lang tid vært organisering av de arbeidsløse, av aktivister som stenger veier/gater (piqueteros), kvinner i kamp (for å slåss mot at folk mistet sine boliger ved personlige konkurser av vanlige folk), av pensjonister som sloss for å beholde sine pensjoner, arbeideres okkupasjon av fabrikker, befolkningens okkupasjon av myndighetenes bygninger. En av Menems guvernører ble for eksempel kastet i begynnelsen av 1998, lenge før perioden var slutt, av store massemobiliseringer.
En pådriver i alt dette har vært den såkalte Corriente Clasista y Combativa, CCC, den kjempende klassestrømningen, som har organisert arbeidet blant pensjonister, fagorganiserte og arbeidsløse. Med sin karismatiske leder, Santillan, i spissen sluttet mange seg til en organisering som folk har oppfatta, har stått i spissen for kampene mot korrupsjon, for ærlighet og for økonomisk rettferdighet.
Hva skjedde i desember 2001?
3. desember 2001 lanserte De La Rua-regjeringa, valgt i desember 1999, den såkalte Plan Freezer. Planen innebar en frysing av alle bankkontoer og banktjenester. På denne måten fikk ikke folk ta ut sin lønn (de som hadde lønn), ta ut penger av lønnskontoen (de som hadde bankkonto) eller sine pensjoner (de som hadde pensjoner).
Denne planen gikk ut over 93 % av befolkninga og var gunstig for 7 % av befolkninga (utenlandske kreditorer kom i tillegg til finanssektoren som låna som staten og provinsene hadde, de privatiserte bedriftene og store jordeierne på landsbygda).
Samtidig med at dette skjedde, startet skoleferien, og derved mistet hundretusener av skolelever det ene eller begge måltidene de vanligvis får der fra mandag til fredag. Regjeringa reduserte tiltaksarbeidets omfang, mange som var i tiltaksarbeid ble ikke betalt, og den sluttet å gi mat til organisasjonene for arbeidsløse. Mange bedrifter stengte: tekstil-, metallurgisk-, sko-, nærings og nytelsesindustri, byggebransjen osv. Dermed ble tusenvis av nye arbeidsløse satt på gata.
De internasjonale organenes (som IMF) krav om å stramme befolkningas livreim gjorde at situasjonen rett og slett ble desperat for store deler av den argentinske befolkninga. Dette rammet de over 100.000 familiene som bor i slummen i Stor Buenos Aires, mest.
Den nasjonale «piquetera«-forsamlingen (aktivistene som stopper trafikken i vitale veier og gater) kalte til kampdag 12. desember. Dette ble starten på ti kampdager med to heroiske kampdager 19. og 20. desember. Massene ble møtt av hard undertrykking og mange fler enn det offisielle tallet på 31 ble drept. 13. desember var det nasjonal streikedag fra de tre største landsorganisasjonene, streik som ble styrket og garantert av mobiliseringa til «trafikkstopp-aktivistene» og masseorganisasjonen, CCT, sammen med andre kampinnstilte organisasjoner. Disse stoppet trafikken, gater og jernbanelinjer samt okkuperte offentlige bygninger over hele landet. Denne nasjonale streiken omfatta industriarbeidere, også de som var arbeidsløse og pensjonistene, stats- og kommuneansatte, bønder og landarbeidere, håndverkere, små og mellomstore sjølstendige næringsdrivende, ungdom, lærere og studenter. Dette skjedde over hele landet – fra Ildlandet i sør til Jujuy i nord, fra vindistriktet Mendoza i vest til østkysten.
Etter 13. desember 2001 gikk president De la Rua inn for unntakstilstand, og ble støttet av peronistene Duhalde (som tapte presidentvalget da De La Rua vant) og Menem samt representantene for de andre delene av borgerskapet. Svaret fra massene var klart: 20. desember gikk hundretusener av mennesker igjen ut i gatene. Politiet ble innkalt for å rydde opp. (De militære nektet i denne omgangen å delta i undertrykkinga.) Undertrykkinga fra politiet i slumområdene i La Matanza var nærmest fascistisk. Men befolkninga der, i en bydel på Oslos størrelse, nektet politiet adgang og organiserte kvartalsvis sjølforsvar med alle de våpnene de kunne finne. Opprøret var så sterkt at De la Rua gikk av som president 21. desember.
Da De la Rua gikk av, ble Ramon Puerta innsatt. Han la ikke skjul på å være en kontinuitet for den forrige presidenten og hadde i sin regjering diverse korrupte figurer fra forskjellige peronistretninger. Nok en oppstand 28. desember gjorde at deler av denne regjeringa gikk av, og Rodriguez Saa kom som ny president.
For å roe ned massene erklærer den nye Rodriguez-regjeringa at den ville stoppe betalingen av gjelda, starte mange nye arbeidsplasser, gi en lønnsøkning og innføre minimumspensjoner samt endre De la Ruas reaksjonære arbeidslovgivning. Dette medførte et sterkt angrep fra bankene, privatiserte selskap, media og de pro-amerikanske og pro-europeiske gruppene i borgerskapet. Borgerskapet trakk tilbake sin politiske støtte til Rodriguez som måtte gå av og Camaño, den nye presidenten i deputerkammeret, ble valgt som president, mens en ventet på å sette inn Duhalde.
Camaño var tidligere tiltalt for å ha vært korrupt og for å forårsake en stor gjeldsøkning for det statlige oljeselskapet YPF. Uansett ble han kun en overgangsfigur.
Duhalde er som peronistpartiets presidentkandidat til valgene i 1999, helt enig med den politikken Menem har ført: fri markedsøkonomi. Duhaldes regjering bygger på parlamentsflertallet, et parlament som har mindre enn 50 % av stemmene bak seg ettersom over 50 % enten ikke deltok, annullerte sin egen stemme eller stemte blankt. Duhaldes regjering har tenkt å føre samme politikk som den De la Rua førte, og som resulterte i de store massedemonstrasjonene som gjorde at han måtte gå av. Samtidig er situasjonen i Argentina slik i dag at en ikke kan løse krisa bare ved å straffe vanlige folk, det må også gå ut over deler av borgerskapet.
Duhaldes regjering har fått støtte av flesteparten av lederne i partiene, både innenfor peronistene (PJ), sosialdemokratene i UCR og noen venstre i Frepaso. Duhaldes regjering representerer også deler av borgerskapet (monopoler og mellommenn) som er pro-russiske, monopoler og jordeiere som er pro-europeiske og kontrollerer banker, industri og bygningsnæringen og finansherrer i hovedstadsområdet. Disse gruppene har ikke hatt så gode venner i regjeringsposisjon siden Videlas militærdiktatur og den første delen av Alfonsins regjering.
De som står bak Duhalde, mener at dette er en politisk enhetlig regjering. Det skal kun være små uenigheter om hvordan de kan styre den økonomiske og finansielle krisa til sitt eget beste. Dette innebærer imidlertid mer arbeidsløshet og sult for folket, mer ettergivenhet overfor utlandet (imperialismen) i tillegg til at deler av borgerskapet blir nødt til å tape noe framover.
Samtidig er det et problem overfor USA imperialismen: Duhalde har en linje med å akkumulere krefter og manøvrere for å forhandle. Noe en kunne se ved utnevnelsen av Mario Blejer som president i Sentralbanken – en mann som har 20 år bak seg i Det internasjonale pengefondet. USA har understreket at istedenfor å gi konkret støtte til kontinentets nasjoner, er det nødvendig at de fortsetter å støtte reformene for fri markedsøkonomi og advarer mot konsekvensene av proteksjonisme.
Situasjonen i dag
I dag har Argentina ca 8 millioner arbeidsløse i tillegg til de uregistrerte arbeidsløse på landsbygda, en økning på i underkant av 1 million siden Duhalde ble president. Produksjonen er gått tilbake og det har vært sterk motstand mot myndighetens ettergivenhet overfor pengefondet og USA og den ytterligere tilpassinga til en markedsliberalistisk politikk.
Regjeringa har arbeidet for å få til en avtale med Pengefondet når det gjelder gjelda. Det ble gjort en avtale med en del for befolkninga ukjente premisser. Det kan nevnes to eksempler:
- Innen 14. mars 2003 må den argentinske kongressen vedta de lovene Pengefondet krever for å gi «syndenes tilgivelse». Blant slike lover er privatisering av de statlige bankene, som har ganske mye av de argentinske jordbruksområdene pantsatt. Hvis ikke lovene vedtas, vil avtalen med Pengefondet oppheves og landets gjeld ville falle forfalle til kreditorene (Pengefondet, Verdensbanken, Den interamerikanske utviklingsbanken osv).
- Pengefondet og USA forlangte å bestemme når valgene skal finne sted. Kandidatene må foreligge 8. mars, og 14. mars er fristen som Pengefondet har satt for at kravene skal gjennomføres: Enten fullføres de hemmelige og offentlige kravene, eller så blir avtalen opphevet.