Arbeiderklassens lidende rolle?

Av Kjersti Nordby

Nr 4 1994


Hvem skal løse arbeidsmiljøproblemer i et EU-tilpassa moderne kapitalistisk samfunn, helseeksperter eller arbeidsfolk? Hører moderne helseproblemer hjemme i politikken eller på helsekontoret?

I flere år, både som arbeider i et hardt fysisk yrke og som verneombud, har jeg vært opptatt av arbeidsmiljøet og livsbetingelsene for arbeiderklassen i det moderne kapitalistiske arbeidslivet.

Jeg ser en nær sammenheng mellom de problemene folk opplever med sin egen kropp og den utbyttinga de er utsatt for. Samtidig har jeg erfaring fra helseekspertenes tilnærming til de samme problemene gjennom bedriftshelsetjenesten; helseekspertenes forlengede arm i arbeidslivet.

Etterhvert har jeg blitt skeptisk til bedriftshelsetjenestens evne og mulighet til å løse disse problemene, og stiller spørsmål om de ikke tvert imot kan bidra til å øke utbyttinga av arbeidstakere.

I denne artikkelen vil jeg utdype dette synspunktet, og forsøke å skissere noen alternative måter å jobbe med disse problemene på.

Arbeidsmiljøet er i forandring. Tyngdepunktet flytter seg fra de harde fysiske jobbene, sjøl om de fremdeles finnes, til jobber sorn ikke setter store krav til tungt rnuskelarbeid. Mange trekker derfor den slutninga at arbeidslivet har blitt enklere og at vi har «kommet langt».

Har vi kommet langt?

Jeg opplever ikke at vi har kommet så langt, og regner med at den virkeligheten jeg beskriver er kjent av mange. Et raskt overblikk i bekjentskapskretsen, og du vil med stor sikkerhet finne flere eksempler på følgende: Kamerater og venner som kaster seg ned på sofaen etter endt arbeidsdag, som ofte blir på 12 eller 14 timer, og ikke har ork til å løfte mer enn høyst nødvendige fingre resten av dagen. Folk sorn har stive, smertefulle skuldre, verkende rygg eller armer og vondt i hodet.

Hvor mange har ikke deltatt i samtaler med utveksling av adresser på virkningsfulle kiropraktorer eller erfaringer med effekten av ginseng eller Q10?

Hvor mange av oss som forsøker å organisere ting her i samfunnet har ikke opplevd problemer med å mobilisere folk fordi de jobber overtid, er på møte fordi det er hælvete på jobben, eller rett og slett ikke har ork eller overskudd.

Lenger har vi ikke kommet. Det er dette som blir konsekvensen når statsministeren sier at «det er typisk norsk å være god». Gullmedalje til den som er best, jobber mest, er mest effektiv, yter det lille ekstra, gjør sin innsats for bedriften, samfunnet og nasjonen (les unionen). Arbeidslivet er til for veltrente menn rundt 30, uten sosiale forpliktelser.

Typisk norsk å være god …?

Professor Per Fugelli har etter min erfaring helt rett når han peker på at EU-medlemsskap vil aksellerere sykdomsutviklinga. Markedsliberalismen og den frie flyten vil øke utstøtnings- og nederlagssykdommene på den ene sida, prestasjons- og konkurransesykdommene hos dem som er så heldige å ha jobb på den andre. På forsida av gullmedaljen står det «økt konkurranseevne», «økt effektivitet», «omstillingsevne» og «vekst for å trygge velferden».

På baksida opplever vi stadige forandringer, redsel for å ikke strekke til og dermed få sparken, omorganiseringer og trussel om oppsigelser, regelrett konkurranse om jobbene, ansvar som overstiger det vi har dekning for å ta, arbeidsoppgaver som tårner seg opp og stadige angrep på goder og rettigheter. Disse omstillingene i arbeidslivet uttrykker seg som smerter og stivhet, stress og oppjagethet, svimmelhet og mageproblerner, usikkerhet, angst og depresjoner. Medisinsk og fysiologisk sett går det an å finne klare sammenhenger mellom de symptomene vi opplever og de belastningene vi utsettes for. Og ennå er vi bare ofre for EU-tilpasning.

Elendig livsstil

Helsepersoner forklarer ofte dette bildet ved å vise til at vi har så elendig livsstil. Vi røyker og drikker for mye, mosjonerer for lite og spiser for dårlig mat. Eller de sier at vi har psykososiale problemer, gjerne med vekt på det psykiske. De vil gjeme diagnostisere oss og sette på merkelapper. Når utgangspunktet er feil fører strategien for å løse problemet sjelden fram.

Det er skapt et klima hvor helseekspertenes vurderinger lett faller sammen med samfunnsøkonomiske betraktninger om lønnsomhet. Helsevesenet kan ofte havne i en rolle hvor de vil kontrollere, knipe unnasluntrere og spare penger for samfunnet. Mange mangler også forutsetninger, både klassemessig og erfaringsmessig til å analysere seg fram til hvilke mekanismer og drivkrefter i samfunnsutviklinga som forårsaker den sykdomsutviklinga vi er vitne til. Samtidig har de tilrana seg monopol på dette området.

En annen måte og se det på er at disse sykdomstrekka har sitt opphav i det moderne arbeidsmiljøet. For marxister og revolusjonære er det et mye mer fruktbart utgangspunkt. Videre at dette arbeidsmiljøbildet tilsvarer det utviklingstrinnet vi har nådd i den kapitalistiske produksjonsmåten. Dette bildet må vi forholde oss til enten vi blir medlemmer av unionen eller blir stående utafor.

Marx hevder at arbeideren blir fremmedgjort for seg sjøl ved at en annen klasse tilraner seg resultatet av arbeidet. Det er rimelig å anta at dette er grunnlaget for at mange arbeidere er fremmedgjort for sin egen kropp. Det er ikke alltid like lett å lytte til kroppens signaler, og «medbestemmelse» innebærer sjelden at vi kan bestemme over kroppen. Fremmedgjøringa øker ytterligere ved at vi overlater helseproblemer til helsetjenesten.

Helsepersoner har som uttalt mål i denne vinnerkulturen at alle skal få utnytta ressursene sine bedre, og at det er viktig at alle gode krefter samarbeider for å øke trivselen på arbeidsplassen. Men ut fra marxistiske, politisk økonomiske begreper er trivsel et fremmedord i arbeidslivet. Det kapitalistiske arbeidslivet er ikke etablert for trivsel, men for produktivitet og konkurranse. Det moderne arbeidslivet krever ikke lenger bare arbeidskrafta vår, men også lojaliteten, skaperkrafta, omstillingsevna og fritida.

Spørsmålet er hvor mye vi greier å yte i det lange løp, og hvor mye energi som skal svettes ut av den menneskelige organismen. Hvis vi skal opprettholde arbeidskrafta, trenger vi å veksle mellom arbeid og hvile, mellom produksjon og reproduksjon. Mange opplever at de yter mer enn kroppen har dekning for. Det er ikke mer ressurser å utnytte. Hvis vi ikke får tid til å fornye arbeidskrafta, brytes arbeidsevnen ned over tid.

I Norge har vi arbeidsmiljøloven som beskriver hvilke krav vi som arbeidstakere kan stille til et fullt forsvarlig arbeidsmiljø. Loven regulerer også forholdet mellom de tre hovedaktørene i arbeidsmiljøspørsmål: Arbeidsgiver, verne- og helsepersonale og arbeidstakere, gjerne representert ved sine verneombud.

§ 14, arbeidsgivers ansvar

Mange arbeidstakere pukker på at det er arbeidsgiveren som har ansvaret for å sørge for at arbeidsmiljøet er fullt forsvarlig, og i forhold til loven har de sjølsagt helt rett i det. De mener at arbeidtakerenes oppgave er å stille de riktige krava, så er det opp til arbeidsgiver å gjøre noe for å løse problemet. Men konsekvensen av dette standpunktet er at det er arbeidsgiveren som legger premissene og finner svara på de spørsmåla vi stiller.

Jeg mener at de spørsmåla vi diskuterer her er for viktige til å overlates til arbeidsgiveren. Det handler om hvordan vi, all utbytting til tross, kan slåss for et verdig liv for oss sjøl og våre klassefrender.

§ 30: Helsepersonells fri og uavhengige stilling – mon det?

Før jeg problematiserer helseekspertenes samfunnsmessige rolle i arbeidslivet, vil jeg understreke at opplevelsen av at bedriftshelsetjenesten (BHT) er bra og fører til mye bra, utvilsomt er riktig i mange sammenhenger. Men utviklinga den seinere tida har gjort at jeg stiller meg spørsmål om hva bedriftshelsetjenestens oppgave egentlig er, og hva og hvem vi egentlig er til for.

Er det BHTs oppgave å bidra til å bevare arbeidstakernes helse gjennom sitt forebyggende arbeide, ved å oppfordre dem til å sette grenser for utnyttelse og utbytting av egen arbeidskraft, eller er det å gå inn for alt som kan suge den ut?

Er det vår jobb å bidra til å styrke enkeltbedriftenes konkurranseevne, eller å bidra til at arbeidstakerne bevarer sin helse, sin arbeidsevne og sin integritet?

Det verserer en del tanker, begreper og metoder i bedriftshelsesammenheng som det lukter borgerskapets og næringslivets ideologi av. Jeg opplever at helsepersonell kaster seg ukritisk på den og gjør den til sin egen.

Det dreier seg om et knippe moteord som makteliten preger den økonomiske debatten med, som internkontroll, kvalitetskontroll, kvalitetssikring, «medbestemmelse» og medarbeidersamtaler, lederutvikling og organisasjonsutvikling, økt effektivisering, bedring av produktiviteten, økt konkurranseevne, senking av sykefraværet (uten å spørre seg om det stiger eller synker), konfliktløsning, standardisering og ISO-sertifisering.

Konsensuskonferanser har blitt en ny trend, mens et gammeldags ord som fagkritikk har gått i glemmeboka.

Ved å legge seg så kloss opptil bedriftslederideologien, har helsepersonell på et vis tatt standpunkt. Ledernes standpunkt er maktas standpunkt. På denne måten blir helsepersonell megafoner for de herskendes tanker, og lager egne systemer og arbeidsmetoder som er tilpassa borgerskapets og kapitalens behov.

Framskritt – for hvem?

La meg nevne et par eksempler for å illustrere poenget: For ett års tid siden kunne Aftenposten gledesstrålende fortelle om en ny muskelmåler som kan måle muskelstyrken nøyaktig, med tall. Med denne maskinen kan helse- og trygdeapparatet avsløre simulanter, bestemme rekkefølgen i trygdekøen og vurdere arbeidstakeres yteevne. Dette ligger kanskje litt fram i tid, men det er ikke vanskelig å se at det ligger i forlengelsen av det vi opplever her og nå. Det er jo et stort framskritt at vi kan få vitenskapelige og objektive målemetoder, og ikke være overlatt til helsepersoners skjønn og vedkommendes subjektive framstilling av sine egne plager.

En annen diskusjon som er langt mer aktuell, og som er reist i BHT-kretser den seinere tida, er hvordan vi skal kunne stille krav til arbeidstakerne i form av trening for at de skal kunne tilfredsstille de krava som arbeidet setter. Jamfør med marxistisk teori om merverdiproduksjon, hvor arbeidstakeren i store deler av arbeidsdagen jobber penger rett ned i lomma på kapitalisten. Hva skylder vi dem egentlig?

Bedriftshelsetjenesten kan være bra og føre til mye bra. Men sjøl om vi vil oppleve at forbedringer på arbeidsplassen også oppleves som umiddelbare forbedringer for vanlige ansatte på kort sikt, er det også grunn til å spørre seg hva som vil skje på lang sikt, og hvor mye ytelse som kan presses ut av den menneskelige organismen.

Ekspertrollen inneholder dessuten et klasseperspektiv. Eksperten tilhører oftest en annen klasse. I bedriftshelsesammenheng uttrykker dette seg gjennom at eksperten handler på «vegne av» personer som ikke vet bedre og kan bedre. De kolonialiserer folks kunnskaper og erfaringer og gjør dem til ekspertkunnskaper.

Et alternativ

Helsepersonell behøver ikke å ha det utgangspunktet at de skal stable arbeidskrafta på beina for kapitalen.

Helsepersonell ikke begrunne bedring av arbeidsmiljøet med at det er så bra for produktiviteten. De behøver ikke å spille rollen som «revolusjonsforsikring», slik arbeidervernlovgivinga var det fra slutten av det forrige århundre for å demme opp for det sosiale opprøret som fulgte i kjølvannet av den industrielle revolusjonen. De ikke utøve hjelpe- og formynderholdning ovafra og ned og overdynge arbeidstakerne med velmente gode råd, uten å spørre hva folk har muligheter for. Vi kan klare oss uten å bli påført ekstra skyld og ansvarsfølelse for alt det vi ikke får til, men burde ha gjort.

Helseekspertene har kunnskaper som folk har bruk for. Kunnskap om hva slags arbeidsforhold som skaper sjukdom og hvordan sjukdom kan unngås. Kunnskap som kan brukes til folks egen frigjøring mot det som bryter helsa ned.

Dette kan virkeliggjøres ved at arbeidstakerne blir likeverdige deltakere i en prosess for å undersøke virkeligheten. Målet med denne undersøkelsesprossessen må være å utvide folks forståelse av egen situasjon, og dermed styrke muligheten deres for å handle. Handle på egne vegne og i tråd med egne interesser og verdier.

Proletære metoder for ledelse og arbeid – PMLA

Under det arbeidet som gikk forut for utarbeiding av arbeidsmiljøloven, var et av premissene at arbeidstakerne sjøl skulle gjøres i stand til å løse miljøproblerner på jobben, framfor at dette skulle være ekspertenes domene. Verneombudsordninga skulle være virkemiddelet i dette arbeidet. All erfaring tyder på at det er et drøyt stykke igjen til at disse idealene kan virkeliggjøres. Men alle progressive, både verneombud, tillitsvalgte og helsepersonell kan begynne å utvikle alternative metoder for kunnskapsutvikling og metoder for å øke arbeidsfolks muligheter til å forsvare seg mot et arbeidsliv som systematisk bryter helsa ned.

«Massene er de virkelige heltene.» Dette utsagnet fra Mao må være motivasjonen og drivkrafta i slike metoder. Hvis vi har som målsetting å oppnå bevegelse og forandring, er dette utgangspunktet mye mer fruktbart enn «på vegne av»-holdninga.

For oss som jobber for et annet samfunn blir masselinja viktig som strategi. Hvordan vi organiserer opprøret i dag, kan gi oss viktige erfaringer og modeller for hvordan vi vil organisere det sosialistiske samfunnet.

Kunnskap for hvem – kunnskap om hva

Hvor kommer kunnskapen fra? Hva slags kunnskap blir viktig hvis vi skal mobilisere arbeidsfolks evne og vilje til å slåss mot den utviklinga vi ser?

Det viktigste første trinnet progressive tillitsvalgte, verneombud og helsepersoner kan bruke i arbeidsmiljøsaker er å samle, systematisere og utvikle den kunnskapen folk samla sett har om sin egen arbeidsplass.

Vondt i skuldra er sjelden en individuell foreteelse. De plagene folk opplever, er noe de har felles med arbeidskamerater og andre klassefrender. Felles opplevelser i et felles arbeidsmiljø gir felles kunnskap. Opplevelsene er ganske like, men forskjellige enkeltpersoner har egne vinklinger som utvider den felles kunnskapen hvis de diskuteres offentlig. Alle kan legge sin kunnskap i potten.

Hvis vi skal få ting til å skje, hvis vi skal kunne omskape klaging og sutring til aktiv handling, er vi nødt til å ta folk på alvor og stole på at de har noe å melde. Denne holdninga er et bevisst valg vi må ta. All erfaring viser at folk har ideer til hvordan problemer kan løses i massevis, og at de kan mobiliseres i en slik prossess.

Som helseperson kan jeg bidra til denne kunnskapsutviklinga på denne måten:

  • Jeg har min kunnskap. Jeg har gått på skolen og lært anatomi og fysiologi. Dette er gjennomsnittlige kunnskaper. Ingen personer er like, alle varierer vi rundt gjennomsnittet.
  • Dessuten har jeg erfaringer. Egne og andres. Den teoretiske kunnskapen er utvikla og modifisert gjennom erfaringer.
  • Du på arbeidsplassen har dine kunnskaper og dine erfaringer. Og de er ikke mindre viktige. Min kunnskap er død og ubrukelig uten din kunnskap. Du må knytte mine kunnskaper til dine erfaringer. Det er ikke sikkert at det jeg hevder, kan brukes «rått» av deg.
  • Det viktigste er at du bevisstgjør egne erfaringer og deler dem med andre, for du har mye mer kunnskap enn du tror! Flere tolkninger av virkeligheten gir flere muligheter og flere handlingsalternativer. Derfor er det viktig at du er med på å bygge opp den kollektive kunnskapen.
  • Grip inn i virkeligheten, ikke la andre ta avgjørelser som har betydning for deg. Ikke overlat viktige ting til eksperter. Bruk kunnskapen til det du har behov for!

På denne måten vil kunnskapsspiralen utvikle seg gjennom en vekselvirkning mellom diskusjon, ettertanke og ekspertkunnskaper. På denne måten kan arbeidsfolk sjøl formulere det problemer de opplever, og finne den løsninga som de synes er best. Gjennom undersøkelsen finner vi det verktøyet vi trenger for å løse problemet. Mao igjen. Og løsningen blir arbeidsfolks eget verk, ikke noe som er pådytta utenfra. Mens helsepersonen, som kommer utenfra, kan fungere som en vegg å spille ballen mot og derigjennom styrke folks sjøltillit til å analysere og til å handle.

Når løsningen er funnet, må arbeidstakere sammen med sine verneombud og tillitsvalgte slåss for å få forbedringene gjennomført.

Utfordringa til fagbevegelsen

Fagforeninger og klubber kan bryte med samarbeids- og konsensusideologien ved å bruke klassebegrepet og klasseorganiseringa som utgangspunkt. Fagforeninger er bedre egna til å ta vare på arbeidstakerne enn helsetjenesten, og de har også midler til å gjøre det på en helt annen måte enn bedriftshelsetjenesten kan.

Bedriftehelsetjenesten begrenser ofte sin funksjon til å påpeke helseskadelige forhold, uten videre oppfølging, mens fagforeninger og klubber er organisert for arbeiderklassens kamp.

Arbeidsfolk og faglige tillitsvalgte opplever en strategisk defensiv for tida. Det er i høyeste grad bekymringsfult at arbeiderklassens organer blir forsøkt knust og spilt utover sidelinja, og at arbeidsfolk på denne måten blir et lett bytte både for kapitalen og for borgerskapets ideologiprodusenter.

I denne situasjonen kan fagforeningene begynne å diskutere hvordan de skal bruke bedriftshelsetjenesten kollektivt, og ikke bare en og en, om det er krav som kan stilles til helsetjenesten, og om helsetjenesten gjør den jobben arbeidsfolk har bruk for.

Jeg synes det ville være bra i den situasjorten vi er i, om fagforeningene kunne engasjere seg i arbeidsmiljølovens kapitler 2 til 8, og ikke bare dem som kommer etter. Det betyr ikke at det ikke er viktig og nødvendig å kjempe for lønns-, arbeidstids- og ansettelsesforhold. Men det kan også være mye å hente på å jobbe med de forholda som direkte griper inn i hvordan arbeidshverdagen oppleves.

Det er gjerne det som skjer i arbeidshverdagen som har direkte konsekvenser for helseutviklinga og utviklinga av belastningsplagene over tid. Min erfaring er at om vi greier å knytte forbindelsen mellom de personlige problemene og de personlige plagene og vår samfunnsanalyse, vil det bidra til å heve bevisstheten om hvordan klassesamfunnet virker. Det er mye sprengkraft i denne sammenknytninga.

Gjenreis arbeiderkollektivene

For noen år siden var det ennå noen som opplevde noen mening i ordet arbeiderkollektiv. Dagens kapitalisme har bidratt til å bryte dette kollektivet ned.

Er det noen muligheter for å tenke på å bygge dem opp igjen, for å stå samla mot klassefienden i tida som kommer? «Samla står vi sterke» i motgangen framfor «Når krybba er tom bites hestene»? Da trenger vi å videreutvikle PMLA – de proletære metodene for ledelse og arbeid, sette dem ut i praksis og skaffe oss nye erfaringer.

Marx sier at vi godt kan oppleve kortvarige oppgangsperioder, men hvis vi ikke opphever fremmedgjøringa gjennom revolusjonen, vil vi snart ha den samme elendigheta gående på nytt. Det er mye som taler for at den mest effektive forebygging og behandling av belastningslidelsene finner sted når vi kan ta kontrollen over egen virkelighet og egen helse.