Gnist

Årets årbok fra Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek (ARBARK) handler nesten bare om den russiske revolusjonen og dens forhold til norsk arbeiderbevegelse. Den er en samling av artikler med ulike forfattere, og alle kan lastes ned gratis fra www.idunn.no. samlet sett gir disse artiklene både historisk informasjon om revolusjonens utvikling, stridsspørsmåla og forholdet til norsk arbeiderbevegelse, ­spesielt DNA

Da tyskerne okkuperte Norge i 1940, beslagla de arkivene både til Arbeiderpartiet og Norges Kommunistiske Parti. Antakeligvis ble de brent. Alt var vekk, trodde man, men hele NKPs arkiv og DNAs fram til 1924 fantes også i russernes arkiv. Så stiftelsesprotokollen til Arbeiderpartiet finnes faktisk fortsatt, i Russland. Årets årbok fra ARBARK , den 21. i rekken, er ett av resultatene av samarbeidet med det russiske arkivet som har fått økonomisk støtte til å digitalisere og gjøre tilgjengelig – tusenvis av dokumenter – og de finnes hos ARBARK.

Øyevitneskildringer

I København finnes det også dokumenter som kaster lys over 1917-revolusjonen, med riktig nok danske øyne. Michella Cathrine Erichsen var nemlig dansk og det er brevene hennes som finnes i arkivet, og som granddatteren hennes, Henriette Five, har skrevet om. Erichsen jobbet i et firma i Petrograd som solgte opptenningsbriketter, og hun skrev hjem for å fortelle. Fem av dem er med i årboka med Fives kommentarer. Eksempelvis:

«Dagen etter den 11. mars, ble det kjempet foran Nikolajbanegården, hvor det var oppstilt miltraljøser, men her i vår bydel spaserte folk glade og søndagskledte som om ingenting var på ferde. Men allerede den dagen gikk flere avdelinger med soldater over til arbeiderne. Ute på Liteinij, hvor den skjæres av Sergievskaja, så jeg etterpå den barrikaden som var reist tvers over gaten, der hvor soldater kjempet mot soldater.» (Petrograd 23. mars 1917)

«Av forsiktighetshensyn sov jeg i natt mot gården og vil foreløpig gjøre det. Jeg har redd opp på tre kasser med sagblad, over det et strykebrett, over det en madrass. – Gud vet hvordan rubelen står idag. Bankene er selvfølgelig lukket. (…) Ja, det er forferdelig, det hele – men spennende!» (8. november)

Tre dager etter var hun inne i bolsjevikenes hovedkvarter. Les brevet.

1917 og Putin

Jens Petter Nielsen har skrevet artikkelen «Å skape mening i konsolideringens navn». Den handler om hvordan dagens Russland forholder seg til 1917 – både 1. verdenskrig og revolusjonen – spesielt hvordan dagens makthavere forholder seg til en revolusjon Putin ikke er for og en verdenskrig han neppe hadde stoppet, hvis han som satt ved roret. Stormaktsinteresser og nasjonal sjåvinisme – de to henger veldig sammen. Lenins hadde et annet syn: Stopp krigen og sosialistisk revolusjon.

Putin-administrasjonen har følgelig et problematisk forhold til den russiske revolusjonen. Han kan ikke feire revolusjonen, og han kan ikke la den gå forbi i stillhet. Og fortsatt ligger nå Lenin der på Den røde plass.

Nielsen skriver:

«Kjernen i Putins historie­politikk er også et ønske om å styrke de ­russiske nasjonale verdiene. Da han på begynnelsen av 2000-tallet for alvor begynte å interessere seg for Russlands historie, viste han til at russiske historikere på 1900-tallet ’hadde fremhevet det negative, fordi oppgaven var å ødelegge det gamle system’, altså sovjetsystemet. Nå, derimot, stod man overfor, ikke en destruktiv, men en ’konstruktiv oppgave – å bygge det nye Russland. Da trengte man lærebøker.»

Martin Tranmæl

Martin Tranmæl var blant de mest ihuga forsvarerne av revolusjonen i Russland, opp­rettelsen av sovjetene og applauderte da Russland ble erklært en sosialistisk republikk i 1918.

Jorunn Bjørgum skriver om dette og hvordan han etterhvert skiftet syn, i artikkelen «Det knaker i det gamle samfunds fuger og baand.»

Bjørgum skriver:

«For var ikke tiden nå kommet? Med dette retoriske spørsmålet ga han også parolen for agitasjonsturen, der han snakket om dyrtiden, spekulasjonen, krigsfaren og hva som måtte gjøres.»

Tranmæl snakker om Norge, og revolusjonen har enda ikke seiret i Russland. Entusiasmen i opposisjonen i Arbeiderpartiet, der han samarbeidet med Kyrre Grepp, var stor. Det revolusjonære grunnlaget var ikke ulikt i Russland, selv om fattigdommen i Russland var mye værre og Russland deltok i en krig som slaktet millioner av fattige, russiske soldatbønder. Tranmæls antikrigspropaganda var for å unngå å dra Norge inn i 1.verdenskrigen, Russland satt fast i gjørma, nesten bokstavelig talt.

Folketaleren og agitatoren, Tranmæl reiste rundt og samlet fulle hus til «social reisning». «Man behøver ikke at sætte ut til neste generation med en social revolution,» skrev han.

Å lese Bjørgums artikkel er en kort oversikt over revolusjonens utvikling, sett gjennom brillene til Tranmæl. 22. januar 1918 skriver han i Ny Tid: «Det knaker i det gamle samfunds fuger og baand. (…) Det store oppgjør er kommet. (…) Denne verdensrevolusjonen angaar ogsaa os. Vi må forberede os paa den besøkelsestid som forestaar.»

1. februar overtok Tranmæl og Grepp sin fløy makta i Arbeiderpartiet.

Moskva-tesene og DNA

Revolusjonen seiret, partiet tok makta, det ble borgerkrig og intervensjonskrig fra vest. Men troen på verdensrevolusjonen var fortsatt stor, til tross for at håpet om at særlig den tyske revolusjonen skulle seire, brast. Flertallet i Den 2. internasjonalen hadde sluttet opp om sine respektive nasjonalstater i The great War, som britene fortsatt kaller den, så splittelsen i arbeiderbevegelsen var stor og organisatorisk.

Så ble Den kommunistiske internasjonalen (Komintern) stiftet, og verdensrevolusjonens senter ble Moskva og SUKP(b), i en tid der uro betød krig og ekstreme forhold for arbeiderklassen, spesielt i Russland men også i Vest-Europa. Arbeiderpartiet hadde et revolusjonært flertall med Kyrre Grepp som leder, og de meldte seg inn i Komintern.

Så kom Moskva-tesene, kravene som ble stilt til medlemspartiene i Komintern, og det er disse 21 tesene som DNA ble bedt/krevd å følge, som artikkelen til Eirik Wig Sundvall handler om. Og reaksjonene, debatten og konfliktene i DNA rundt tesene.

Det som vakte debatt og splid i DNA, og de fleste andre medlemspartiene i Komintern, var kravene om enhet, i praksis følge taktstokken til Sovjetunionens kommunistiske parti (SUKP(b)). Wig Sundfall formulerer disse kravene slik:

– Innføring av prinsippet om «demokratisk cen­t­ralisme» – at det skulle herske «jernhaard disciplin inden partiet» og at «dets particentrum, baaret oppe av partimedlemmernes tillid, er utrustet med den mest vidtgaaende magt, autoritet og myndighet».

– Alle medlemspartier måtte underkaste seg Kominterns sentrale beslutninger, og mellom internasjonalens kongresser skulle eksekutivkomiteens (EKKI) løpende direktiver være bindende.

Og slik introduserer Social-Demokraten, der Olav Scheflo er redaktør, tesene 1. september 1920:

«Den internasjonale arbeiderklasse staar foran avgjørende kampe. Den epoke vi nu gjennemlever er borgerkrigens epoke. Den avgjørende time nærmer sig. Næsten i alle land, hvor der findes en arbeiderbevægelse av betydning, staar arbeiderklassen foran en række bitre kampe med vaaben i haand. Mer end nogensinde trænger arbeiderklassen en sterk organisation. – Utrættelig maa arbeiderklassen nu forberede sig for disse kampe, uten at forsømme en time av den kostbare tid.»

Artikkelforfatteren skriver om den første fasen av «kampen om tesene», den fasen der tilhengerne er i medvind og Olav Scheflo ledet an. Forståelsen av den internasjonale, truende verdenssituasjonen var ganske lik i Moskvas Pravda som i DNAs partiorgan, Social-Demokraten, i Oslo. Men Tranmæl ble taus, tesene stred med hans oppfatning av hvordan en organisasjon skulle bygges, med kraft nedenfra – uten styring utenfra.

Striden endte med partisplittelse, Norges Socialdemokratiske Arbeiderparti ble stiftet av mindretallet i 1921, og i 1923 fikk vi Norges Kommunistiske Parti der Scheflo ble redaktør av hovedorganet, Norges Kommunistblad. Men dette er fase to i kampen om Moskva-tesene, som Wig Sundvalls artikkel ikke omtaler.

DNA og Russland 1917–1991

Hallvard Tjelmelands artikkel er den siste i årboka om 1917 og AP Norge. Den handler både om forholdet mellom det sosialdemokratiske AP og det kommunistiske partiet til Lenin og snart Stalin, men også om forholdet mellom de to statene. Gerhardsen, som startet ut som svoren tilhenger av den russiske revolusjonen, kom etterhvert på banen, Tranmæl var med på bruddet med Komintern, Hitler kom til makta – og behovet for å stå sammen mot nazistene ble etterhvert en felles plattform.

Tjelmeland skriver:

«Oppsummert for denne perioden mellom Arbeidarpartiets brot med Komintern i 1923 og utbrotet av andre verdskrigen kan det konstaterast at det ikkje lenger var formelle partimessige relasjonar. Arbeidarpartiet plasserte seg heilt til slutten av 1930-talet i ein posisjon mellom arbeidarinternasjonalane. Det var likevel framleis stor sympati for «arbeidarstaten» i aust, både ut frå dei økonomiske resultata og den rolla Sovjetunionen aksla som spydspiss i mobiliseringa mot den framveksande fascismen. Det politiske systemet vart ikkje lenger akseptert som ein modell for sosialisme, og i stigande grad, særleg under Moskvaprosessane vart dei repressive sidene ved livet i Sovjetunionen framheva. I siste halvdel av 1930-talet, etter at regjeringa Nygaardsvold vart etablert, vart Sovjetunionen også viktig som ein stat den norske arbeidarregjeringa måtte tenka inn i ein utanrikspolitisk samanheng.»

Og alle artiklene finnes altså i idunn.no under Arbeiderhistorie. ARBARK er en stor kilde til kunnskap, bare noen tastetrykk unna.

Erik Ness, redaksjonsmedlem i Gnist