Ukategorisert

Arbeid, sex og farer i Ciudad Juarez

Av

AKP

av Debbie Nathan

«Nå er historien om de myrdete kvinnene fra Ciudad Juárez blitt så gammel at de som bor der knapt bryr seg om den lenger. Den er bare interessant for de dreptes familier, og for utenbys journalister som fortsatt flyr til Texas-byen El Paso for å dekke blodbadet fra rett over landegrensen.»

Juárez er Mexicos fjerde største by, og det synes godt. Et lite sentrumsdistrikt med bleknede herskapshus i kolonistil er omringet av milevis med støvete slumområder, og trafikkorker hvor alderstegne biler og busser trenges mens de frakter tusenvis av arbeidere til byens enorme industriområder. For førti år siden fantes ikke industriområdene og alt var mye stillere. Den gang bygget Juárezes økonomi på den vanlige grensehandelen: Valutaspekulasjoner, fortolling, raske skilsmisser for gringos. Og så syndens distrikt, med barer og prostitusjon. Opprinnelig betjente det soldater fra Fort Bliss i El Paso, og forbudstidens turister på jakt etter sprit og sex for penger.

Denne økonomien ble fortrengt på midten av sekstitallet, da Mexico startet industrialiseringsprogrammet for grenseområdene, Border Industrialization Program (BIP). BIP skapte maquiladorene, eller forkortet maquilaene – utenlandskeide fabrikker som bruker billig meksikansk arbeidskraft til å sette samme importerte deler, for så å eksportere det ferdige produktet tilbake til land som USA, mens de bare skatter av merverdien skapt av den billige arbeidskraften. Før maquilaene kom hadde Juárez en befolkning på noen få hundre tusen. Nå kan det være så mye som to millioner i byen. Tallet er usikkert på grunn av den konstante strømmen med innflyttere som fra Mexicos kriserammete landsbygd og innlandsbyer.

Halvparten av befolkningen i Juárez er gamle nok til å jobbe, og mer enn en femtedel av dem – 230.000 ble det anslått i 1998 – arbeider i en av byens 400 maquilas. I begynnelsen av industrialiseringsprogrammet var nesten alle arbeiderne i maquilaene unge kvinner. De ble foretrukket fremfor menn fordi kvinner ifølge fabrikklederne har mer smidige hender. De mente også at kvinner var bedre rustet til å holde ut kjedsomheten ved samlebåndet. Men det viktigste var at kvinner ikke tradisjonelt hadde vært industriarbeidere, hadde liten erfaring med fagorganisering, og derfor var mindre tilbøyelig til å kreve bedre arbeidsforhold eller stoppe produksjonen på grunn av misnøye. Da 1990-årene kom hadde maquilasindustrien vokst så mye at det var underskudd på kvinnelige arbeidere. Derfor ble det rekruttert menn, og i dag er kjønnsdelingen i fabrikkene i Juárez omtrent femti-femti.

Uansett kjønn er arbeiderne generelt svært unge: Seksten eller syttenåringer er normalen, og det er ikke uvanlig å finne fjortenåringer med forfalskete fødselsattester i fabrikkene. Mange hjelper alt til med å forsørge familier. Andre jobber for å ha egne penger og for å slippe ut av hjemmet i et land hvor unge kvinner tradisjonelt har blitt holdt hjemme, og hvor utdannelse er en uoppnåelig luksus for de fleste av arbeiderklassens tenåringer. Den «ladete» minimumslønnen for disse unge arbeiderne er omtrent $1,36 i timen, eller litt under elleve kroner. «Ladet» inkluderer bonger for matvarer i fabrikkens butikk, og avgiften til Mexicos trygdesystem. «Uladet» betyr kontantene de får ut hver uke etter 45 timers arbeid. Det blir omtrent $ 26, eller litt over to hundre kroner – langt mindre enn den meksikanske regjeringen mener er nødvendig for å fø en familie på fire. En grunn til de lave lønnene er mangelen på fagforeninger, som bare finnes i ti til femten prosent av fabrikkene i Juárez. Selv når det finnes en fagforening kan maquila-ledelsen ofte forhandle frem kontrakter helt uten medvirkning fra arbeiderne, og fagforeningsrepresentantene samarbeider ofte med formennene og personalsjefene. Under slike forhold skiftes opp til 100% av arbeidstokken ut hvert år i denne industrien. Konstant forflytning fra fabrikk til fabrikk motvirker organisering for å få bedre betalt, og styrker ideen om at arbeidere er en billig, lett erstattelig vare. Dette har vært ekstra sant siden devalueringen av pesoen i 1994, da minstelønnen styrtet både i forhold til dollaren og til inflasjonen. Verdifallet har vært fryktelig for de fattige, men fantastisk for utenlandsk kapital på jakt etter billig arbeidskraft. Det var også bra for ideologien til den nordamerikanske frihandelsavtalen NAFTA, som ble innført i 1994.

Det var på omtrent denne tiden at mordraten i Juárez – som frem til den tiden var langt under mordraten for USA-byer på samme størrelse – plutselig eksploderte. I 1998, det nyeste året det finnes tall for, er det registrert omtrent 54 mord for hver 100.000 innbyggere. Det er omtrent det dobbelte av mordraten i Monterrey, fire ganger Guadaljaras og nesten fem ganger så mange som i Mexico City. Mange av ofrene er menn: Ungdom knivstukket i gjengslagsmål, og eldre menn skutt på mafiamåten og kastet inntyllet i tepper, pakketape over øynene. Juárez ble i 1990-årene en stadig viktigere rute for handelen med heroin, kokain og marihuana, og det er utvilsomt grunnen til mye av denne volden. Kvinner har også dødd, omtrent 200 siden 1993. Som de mannlige ofrene har noen blitt drept mens narkosmuglere kranglet. Andre har blitt skutt, stukket eller slått til døde av ektemenn og elskere, som virker mer voldelige mot sine partnere enn noen gang i historien til Juárez.

Dusinvis av kvinner har møtt en annen død: Jack the Ripper-lignende sexmord. Liket av et av de første ofrene, Alma Chavira Farel, ble funnet tidlig i 1993. Obduksjonen viste at hun hadde blitt kvalt og voldtatt «por las dos vias» – et meksikansk uttrykk for vaginalt og analt. I løpet av de neste månedene ble åtte unge kvinner til myrdet på lignende vis. Mønsteret fortsatte i 1994 og 1995. Da sommeren kom det året ble det oppdaget nye lik hver uke, begravet i eller strødd rundt søppelplasser i utkanten av byen. Ofte var alt som var igjen bleknede benrester, men de bedre bevarte likene delte visse trekk. De var nesten alltid slanke, med skulderlangt svart hår. Av de som kunne identifiseres kom det store flertallet fra fattige familier. Mange hadde arbeidet i maquiladoraene.

I 1993 og 1994 ble funnene av disse likene bare nevnt i korte notiser på avisenes krimsider. Familier som presset på politiet for at de skulle finne deres forsvunne døtre ble møtt med likegyldighet. Ikke før i 1995 begynte Ocho de Marzo, en nystartet lokal kvinnekampkoalisjon, å kreve rettferdighet for Juárez’ eksplosivt økende antall ofre for sexmord. Gruppen sendte mordrapporter til pressen og internasjonale kvinne- og borgerrettsgrupper. Medlemmene holdt høylydte demonstrasjoner og fordømte rettsapparatets likegyldighet i forum som FN. På den tiden var det det nasjonale handlingspartiet, PAN, som hadde makten i Juárez. De hadde overtatt makten fra Mexicos tradisjonelle regjeringsparti, det institusjonelle revolusjonære parti, PRI. PRI begynte å fordømme PANs manglende evne til å beskytte byens kvinner. Resultatet var at byens ledelse og politiet kom under sterkt press for å fange det politiet og media kalte meksikansk histories verste seriemorder.

Historien så langt er forferdelig, men til å være seriemord var det klassisk. Selv om mennesker som voldtar og dreper gjentatte ganger utvilsomt har eksistert til alle tider, er ideen om serie-sexdrap ny for vestlig kultur. Den skriver seg fra kriminologisk teori fra slutten av det nittende århundre, og særpreges av følgende kjennetegn:

  • Gjerningsmannen er av hankjønn. Han drives av hat mot kvinner, og lyst til å se dem påført sadistisk seksuell vold. Rituell voldtekt og tortur gir ham intens, sågar orgasmisk, utløsning for følelsene.
  • Utløsningen følges av ro, så kommer oppbyggingen av mordlyst som krever et nytt mord. Fordi prosessen er så seksuell, og fordi sex mellom to personer vanligvis skjer privat, handler drapsmannen vanligvis på egen hånd. Selv om han kan utføre sine mord med den ytterste kalkulasjon og kaldblodighet, er hans motiver i grunne langt mer følelsesbaserte enn rasjonelle.

I oktober 1995 trodde politiet i Juárez de hadde fanget seriemorderen. Han var Sharif Abdel Latif Sharif, en egypter med en lang forhistorie i USA som inkluderte en dom for voldelige seksuelle overgrep. Sharif var en kjemiker som hadde sittet fengslet for voldtekt i Florida. Tidlig i 1990-årene ble han anklaget for en lignende forbrytelse i Texas. Han arbeidet for Midland på den tiden, og sjefen hans hjalp ham unna anklagen ved å flytte ham til Juárez for å yte konsulenttjenester til maquilaene. Sharif bodde i et velstående strøk i Juárez og kjørte en ny bil. Han ble arrestert etter at en tenåring fortalte politiet at hun akkurat hadde unnsloppet fra ham. Hun sa at Sharif hadde plukket henne opp i en bar og tatt henne med til sitt hus. Så hadde han angrepet henne og sagt at hun ville «ende opp på søppelplassen» som de andre kvinnene funnet der. Politiet fant raskt vitner som hadde sett Sharif sammen med kvinner som senere ble funnet drept. Like raskt benektet Sharif å ha drept noen, selvom han innrømmet at han «kjente alle de prostituerte i sentrum». Han ble til slutt dømt for å ha voldtatt og drept et av ofrene, og avtjener nå 30 år i fengsel. Anklagerne tror han drepte 16 kvinner til, men fant ikke nok bevis til å få ham dømt.

Byens lettelse over arrestasjonen av Sharif varte ikke lenge. Han var knapt plassert bak fengselsgitteret før flere kvinnelik dukket opp. Under den videre etterforskningen oppdaget politiet at flere av ofrene pleide å tilbringe frikveldene sine i barene i sentrum, og dro dit alene eller sammen med venninner. De døde kvinnenes foreldre ble sjokkert og traumatisert da de fikk vite om denne oppførselen. For mens barbesøk i helgene er vanlig blant arbeidende kvinner i utviklede land, har det til helt nylig vært tabu for meksikanske kvinner. Å bryte tabuet er å risikere merkelappen hore. Politiets oppdagelse av ofrenes forbindelse med barer fikk borgermesteren i Juárez til å komme med retoriske uttalelser som: «Vet du hvor din datter er i kveld?» Implikasjonen var at sexmordene skjedde på grunn av moralsk utglidning. Eller som mange innbyggere i Juárez sa det, de skjedde på grunn av jenter som levde et dobbeltliv som kyske fabrikkarbeidere på dagen og syndefulle barbesøkende om natten. Tilfeldigvis høres det spanske uttrykket for et dobbeltliv, la doble vida, ganske likt las dos vias, sex både i vagina og anus.

Likheten mellom de to uttrykkene kan være helt tilfeldig. Ikke desto mindre finnes det en forbindelse mellom utviklingen av maquilaene, som har oppmuntret til «la doble vida», og den seksualiserte volden mot kvinner som ser ut som en reaksjon mot deres endrede økonomiske og sosiale stilling i områdene ved Mexicos nordre grense.

Bevisene for forbindelsen er indirekte men dukker opp over alt, fra sosialvitenskapens data til fiksjonen fra forfattere som Carlos Fuentes. Avslørende bakgrunnsopplysninger kommer fra sosiologen Leslie Salzinger, som tidlig på nittitallet observerte forholdet mellom menn og kvinner i maquiladoraene i Juárez. Salzinger jobbet selv ved samlebåndet ved siden av maquiladora-arbeiderne. Der merket hun at ledelsen fortsatt fostrer strenge skiller mellom kvinner og menn, selvom fabrikkene har gitt opp politikken med å bare ansette kvinner. Skillene baseres på de tradisjonelle forestillinger om manndom og kvinnelighet. Her er Salzingers beskrivelse av ansettelsespolitikken ved en stor fjernsynsapparat maquiladora som hun ga pseudonymet Panoptimex:

«Personalavdelingen planlegger grundig og bruker mye tid for å ansette «riktig» kjønn til de ledige jobbene. Irene Pérez, leder for personalavdelingen, har detaljerte kriterier for de fleste samlebåndsjobbene, og de begynner med å være kvinne og ung, og fortsetter med slankhet, smale hender og korte negler.»

Faktisk legges det så stor vekt på en attraktiv, konvensjonelt kvinnelig fremtreden at en kvinnelig arbeidsleder ved en annen fabrikk sa til Salzinger at «hos Panoptimex ser de ikke etter arbeidere, de ser etter modeller – korte skjørt, høye hæler, skjønnheter.»

Salzinger ga fabrikken navn etter panoptikonet fordi kontrollen med produksjonsprosessen er så gjennomført visuell. Sjefene sitter i kontorer høyt over produksjonslinjene og kikker ned på arbeiderne gjennom vinduer. På fabrikkgulvet går formennene – og alle er menn – konstant langs samlebåndene. En av dem, Carlos, stiger ned fra kontoret …

«Full av maskulinitet og eieglad omgjengelighet, og «vitser» med kvinnelige arbeidere … Når han går stopper han og snakker til de «unge og søte» … Disse samtalene er flørtende og fristende, fulle av erting på begge sider, milde, rødmende betroelser fra arbeiderne, og falsk faderlig støttende fra hans side. Han nøyer seg heller ikke med å snakke. Det er velkjent i fabrikken at han har en elskerinne ved samlebåndet, og det samme har sjefen for produksjonen. Slik blir hver samtale farget av tvetydighet og forbudt seksualitet.»

Mellom slike samhandlinger står formenn som Carlos og sjekker grafer som henger ved hver arbeiders hode, merket med gull, grønne og røde prikker som symboliserer godt og feilaktig arbeid. Sammen med flørtingen slår denne oppførselen «god arbeider» og «attraktiv kvinne» sammen i et begrep. Vekten på kvinnelig skjønnhet forsterkes i fritidsaktiviteter som byens «Senorita Maquila»-konkurranse, hvor kvinner fra forskjellige fabrikker konkurrerer mot hverandre i grenene badedrakt og festkjole.

På grunn av industriens mangel på nok kvinnelige arbeidere ansetter Panoprtimex og andre fabrikker også unge menn. De blir likevel ofte bevisst skilt fra sine kvinnelige kolleger: Gjennom klassifiseringen av arbeidet (kvinner gjør «lett» arbeid som å lodde kretskort, mens mennene setter sammen større og tyngre fjernsynskabinetter), ved fargen på arbeidsklærne (i en fabrikk har mennene mørkeblå, kvinnene lyseblå), og ved fysisk å bli plassert i forskjellige avdelinger av fabrikken. Slik blir mennene vist som forskjellige fra kvinnene. Men de blir også likestilt med kvinner på forskjellige nedverdigende måter. En av dem er at de får samme lønn som kvinnene: En luselønn som sjefene alltid har forsvart å betale kvinnene med at det er – sier de – ektemennene, som arbeider utenfor maquilaene, som skal være familiens forsørgere. Mannlige maquila-arbeidere føler seg også nedvurdert av at sjefene ignorerer deres maskulinitet. Mens hun var ved Panoptimex og en annen maquila i Juárez merket Salzinger at «kvinnelighet» – dvs passivitet og medgjørlighet – konstant ble forsterket, noe industrien fortsatt ser som bra for produksjonen. «Manndom» hos mannlige arbeidere blir derimot ignorert eller til og med motarbeidet. I beste tilfelle er mannlige arbeidere usynlige. I verste tilfelle blir de som bråker eller gjør en dårlig jobb straffet ved å bli flyttet til et samlebånd betjent av kvinner. Den verste tenkelige ydmykelsen for de unge mannlige arbeiderne i Juárez er derfor å bli symbolsk gjort til kvinner.

Det er ikke så overraskende at denne behandlingen oppmuntrer aggressivitet fra unge mannlige arbeidere mot deres kvinnelige kolleger. Salzinger så ganske mye mobbing fra menn mot kvinner, og cotorreo – insisterende masing om stevnemøter og sex – selv om samme oppførsel fra unge kvinner mot menn er tabu. Kvinnelige arbeidere reagerer på mennenes oppførsel med munter, grovkornet spøk. Som et resultat er fabrikkgulvet svært seksualisert og full av det arbeiderne kaller «ambiente», eller atmosfære. Det er så stimulerende at mange kommer på jobb en halvtime før skiftet starter, for å sladre og intrigere med kolleger. Denne intrigen erstatter en anstendig lønn, eller håp om forfremmelse, og distraherer unge arbeidere fra det dødskjedelige arbeidet langs samlebåndet.

Maquilaseksualiteten slipper ut fra fabrikkene i fritiden. Sentrum av Juárez er fullt av barer hvis klientell i hovedsak er samlebåndsarbeidere. Inngangsbilletten og ølet er billig på steder som Alive, Noa Noa og La Tuna Country. Nordamerikansk rock, disco og meksikansk musikk vibrerer fra enorme høytalere ved dansegulvet, og pausene fylles med konkurranser om «mest vågede bh» og «Wet String Bikini» for de kvinnelige kundene, såvel som opptredener av kjekke unge mannlige strippere.

Scenen blir febrilt fanget i Carlos Fuentes roman The Crystal Frontier. I denne utvidete meditasjonen over den transnasjonale meksikansk-USA kulturen i NAFTA-alderen har et kapittel en gruppe unge kvinner på nattlig visitt til Malibu, en oppdiktet bar i Juárez. Mens kvinnene lar seg hypnotisere av rockens rytme:

«Hvilke ville ideer de hadde, armer her, føtter der, knærne bøyd, håret flyende, brystene dissende, romper ristet fritt, og mest av alt ansiktene, uttrykkene – ekstase, hån, forførelse, sjokk, trusler, sjalusi, ømhet, lidenskap, løssluppenhet … Alt sammen var tillatt på Malibus dansegulv.»

Minutter senere nyter det utelukkende kvinnelige publikummet uhemmet «the Chippendales», «gringo» mannlige dansere «importert fra Texas»:

«Barbrystet hadde de på seg sløyfer, ankelhøye støvler, og minimale truser hvis tråder gled mellom rompeballene, og som knapt dekket kjønnsorganene deres mens de likevel avslørte formene og utfordret jentene: Opphiss meg med øynene dine … Jentene knuffer hverandre. I min seng, bare tenk. I din. Hvis han bare ville ta meg, jeg er rede. Hvis han bare ville kidnappe meg, jeg kan kidnappes.»

Jeg kan kidnappes. I Fuentes diktning er det maquiladoraenes kvinner som fantaserer om å bli bortført. I den virkelige verden langs grensen er kidnapping med i det skremmende repertoaret av seksuell vold som brukes mot nettopp denne gruppen. Å bli bortført med vold, voldtatt «por las dos vias», kvelt til døde, og dumpet i ørkenen er en forferdelig skjebne. Men hvilke forferdelig ting er det kvinnene gjør som krever en slik hevn? Er mennenes symbolske kastrasjon i maquiladoraene nok til at de angriper og myrder det annet kjønn? Eller er det noe mer grunnleggende som gir næring til raseriet?

Forskningen til sosiologen Pablo Vila tyder på at ja, volden kan være provosert av forstyrrelser i de dype, grunnleggende måtene frontizeros – de som bor langs grensen – ser seg selv som menn, kvinner, grenseboere og meksikanere. I løpet av 1990-årene, som del av en studie av hvordan folk langs gensen mellom Mexico og USA bygger sine identiteter, intervjuet Vila og hans studenter hundrevis av meksikanere som bodde i området Juárez-El Paso. Mange var ferske innflyttere fra det indre av Mexico. Andre var født i Juárez, eller hadde bodd der i årevis. Når de snakket med forskerne koblet de ofte visse mennesker og institusjoner, spesielt kabareter, maquilas og kvinner som besøker eller jobber i dem, med en ulovlig seksualitet så pervers at den sees som en trussel mot selve Mexicos selvstendighet. I bemerkningene under assosierer de intervjuede fortsatt Juárez og kvinnene der med «syndens by» begrepet som skriver seg fra byens utvikling som et underholdningssenter for US-soldater og forbudstidens turister:

Meksikanernes assosiering av maquiladoraene og deres kvinnelige ansatte med moralsk fordervelse kan være overraskende for industrien, spesielt for utlendingene i administrasjonen. Under planlegningen og de første årene av industrialiseringsprogrammet for grenseområdene hevdet ofte dets forkjempere at de nye fabrikkene ville redde grensekvinnene fra prostitusjonen, formodentlig til da det eneste levebrødet tilgjengelig. Med disse påstandene om frelse kopierte forkjemperne for maquiladoraene, kanskje ubevisst, dyptfølte, til og med mytiske, meksikanske bekymringer for landets grense mot USA.

I følge Vila er det ikke tilfeldig at forestillinger om grensehandelen og kulturen her er blandet med forestillinger om seksuell degenerering. Vila nevner blandingskulturen. Menneskekroppen symboliserer ofte det sosiale systemet, der kroppens grenser representerer systemets grenser. Men en grense løper ofte sammen med annen, og de kan likeens overskrides eller gjennomtrenges. Allikevel så innebærer de et forsvar mot uønsket forplantning og voldtekt. Eller som Vila legger til «besmittelse og farer». For meksikanere sier han, er grensa mot nord en spesielt betydningsfull grense. For det er her landet deres møter landet som er deres historiske fiende. Landet som ifølge meksikansk historie stjal halvparten av deres nasjonale område. På dette vis sammenligner mange de meksikanske grensebyene med sårbare kropper, – maskuline og feminine.

Den symbolske betydningen bli mer betent når prostitusjonen blandes inn. Prostituerte i byer som Juarez, betjener både meksikanere og utlendinger. Men det er utlendingene man legger merke til. Prostituerte sees på som kvinner som åpner kroppen sin til bruk for US soldater og turister. Symbolsk blir disse kvinnekroppene lik grensa som åpnes for at andre kan ta seg til rette. Denne åpenheten skriver Vila, er ikke bare kjennetegnet ved den stadig trafikken av amerikanske menn i Juarez cantinaer, men også av industriprogrammet, og dets overveldende bruk av unge meksikanske jenter i fabrikkene. Det er derfor ikke rart at mange av grensebeboerne sammenligner maquilaene med prostitusjonen. Dette skjer ikke pga noen nye eller tilfeldige bekymringer.

Vila legger til at ideen om «den åpne kvinnekroppen», knytter seg til historiske forestillinger i Mexico, med røtter helt til bake til landets okkupasjon av conquistatadoren Hernan Cortes elskerinne og tolk, Malintzin. Som den meksikansk-amerikanske feministen Norma Alacorn bemerker. Jomfruen fra Guadeloupe spiller i de nasjonale meksikanske mytene, rollen som landets «gode mor». Malintzin derimot, er jomfruens onde motpol. Hun er landets «onde mor», den fallne synder. Og hun opptrer under flere navn: Dona Marina, La Malinche, og La Cingada. Den siste betegner en kvinne som både har blitt knullet med hensyn til å ha fordel av det, og en som bokstavelig talt har blitt knullet, eller opptrådt seksuelt. Som La Malinche, har begge typer av «chingadas» fordeler av sine erobringer, selv om disse «landets mødre» forråder sitt «patria» – sitt fedreland.

Slike refleksjoner omkring symbolske myter, kan kanskje virke svært abstrakte, helt til vi vender tilbake til de mye mindre analytiske meksikanske utsagna om kvinner i grenseområdene. Men sammenlign disse med f.eks. Carlos Fuentes oppdiktede fabrikk arbeidersker som er ute på byen. Ei av jentene, som Fuentes har kalt Marina, binder den unge sønnen sin til sengestolpen med et tau, før hun drar på kabareten. Hun og arbeidskameratene har sett ferdig nummeret der gringo danserne the Chippendales opptrer sammen med ei naken meksikansk jente, som forestiller bruden i et bryllup. Men så får de beskjed om at Marinas sønn er død av kveling. Forestillingen om den meksikanske gutten, landets farsarv som blir ødelagt av dets moderlige del, bli her gjenskapt i rollen som den kvinnelige samlebåndsarbeideren spiller i Fuentes roman. I kapitlet med tittelen Malintzin of the Maquilas.

En mye mer prosaisk fornærmelse blir tildelt de kvinnelige fabrikkarbeiderne av prostituerte i Tijuana. Disse ble intervjuet av sosiologer da de undersøkte prostitusjonen i denne grensebyen, lik Juarez har den hundrevis av utenlandske fabrikker. I spørsmåla om personlig moral, diskuterte intervjuerne «la doble vida», måten de strevde å holde sitt levebrød skjult på, fra familie og venner. Med en nesten patriotisk glød, beskrev de også hvorfor de nektet å gjennomføre sex por los dos vias med sine klienter. Dette fordi anal sex blir betraktet som «utenlandsk», og derfor anti meksikansk. Når det dreide seg om faren for å få seksuelt overført sykdommer, beskrev en av de intervjuede de forsiktighetsreglene prostituerte tok for å unngå infeksjon. Hun regnet med at smittefaren kom fra mens nytelsessyke uforsiktighet, ikke fra de prostituerte. Men så sammenligner hun oppførselen til disse libertinerne som løper rundt, med kvinnene fra maquiladorene. Ut fra sine moralske normer har derfor de prostituerte som blir ansett for å være de mest moralsk fordømte i Mexico, en høyere moral enn de kvinnelige fabrikkarbeiderene.

Sett på bakgrunn av dette er det foruroligende å høre Luz, en av Juarez beboerne som ble intervjuet av sosiologen Pavlo Vila. Å rense byen sier hun, ville kreve at man ikke bare ble kvitt bulene, men også at ble kvitt kvinnene. Hennes bemerkninger får en til å tenke på kvinnene i Juarz som skadedyr, eller unyttig berme man helst skulle være foruten. Kan det være at dette negative synet på kvinnene i grenseområdene forklarer den ekstreme volden som har blitt rettet mot dem i Juarez, siden NAFTAS inntreden startet. Muligheten er tilstede, særlig når en ser hvor vanskelig det har vært for politiet å oppklare sexdrapene. I 1996, da det ble klart at Sharif Abdel ikke kunne ha tatt livet av de kvinnene som ble drept mens han satt i fangeskap, arresterte myndighetene noen menn kalt «Rebellene». En gjeng bestående av en del unge menn som arbeidet i barene på strøket. Disse jobbet som dansere, utkastere, stoff selgere og halliker. Politiet mente at den fengslede Sharif hadde leid gjengen, og betalt dem noen få hundre dollar per drapsoffer, slik at han selv skulle virke uskyldig. Da denne gjengen ble arrestert ble den klassiske teorien om den ensomme seriemorder trukket tilbake, selv spesialister på seksualdrap fra FBI, innleid av myndighetene i Juarez sa at de aldri hadde vært hørt om tilfeller der så mange utførte seksualdrap sammen.

Etter at Rebellene ble fengslet i 1996, har Juarez blitt hjemsøkt av flere kvinnemord, utført som ren forretningsvirksomhet, eller ennå verre, utført som «lagsport», nærmest lik fotball. Det store antallet av mordtilfeller fortsatte i 1997, og i 1998 var det flere mord inkludert seksualmord enn i noe år siden 1993. I mai 1998 kunngjorde politiet arrestasjonen av en annen såkalt gjeng. Denne gjengen besto hovedsakelig av gutter i 14 til 16 års alderen, som det ble sagt hadde loddtrekning for å bestemme hvilke av dem som skulle drepe kvinner. Guttene forsvant deretter på et mystisk vis vekk fra politiets journaler, for så å bli erstattet våren 1999 av en ny gjeng. Denne gangen var de anklagede bussjåfører, som arbeidet for den kaotiske ansamlingen av private selskaper som hadde kontrakter med fabrikkene om å kjøre de ansatte til og fra jobben, i utrangerte amerikanske skolebusser. «Bussjåførhistoria» gjenopplivet det gamle temaet om Latif Sharifs utrolige evne til å gjøre mordavtaler fra fengselscella, for å uskyldiggjøre seg selv. På nytt har antall mord minket etter at bussjåførene ble arrestert. Men både fengslinga av disse, samt tidligere arrestasjoner har blitt preget av tvilsomt politiarbeid, inkludert tortur av de mistenkte for å tvinge fram tilståelser.

Men hvem er da de virkelige skurkene? Viss vi bare setter fokus på sexmordene, og spør om det er fordi disse kvinnene som setter sammen smådelene til det globale forbruket for ei ussel lønn, derfor selv blir plukket fra hverandre til smådeler, av noen samvittighetsløse menn, som gjør dette for småpenger. Eller kan vi anta at dette «fri markedssenarioet» med sin historie om leieoppdrag, og lønn for drap, samt mishandling av kvinner, ikke er annet enn en fryktelig urban myte, i en by så «maquilized», at ingenting uført etter samlebåndsmetoden synes å være umulig mer. Ikke engang døden «por los dos vias». Skjønt ingen av disse fortolkningene inkluderer det faktum at Juarez også har det høyeste antall med registrerte tilfeller av hjemmevold i Mexico: Juling, slag, og voldtekt av kvinner, der gjerningsmennene nesten alltid er kjærester, ektemenn og andre av hankjønn. Denne mishandlingen er mye mer vanlig enn seksualmord, men disse overgrepene har også steget med rakettfart siden 1993. Men dette regnes som hverdagslig, og pådrar seg ikke noe interesse i media, verken lokalt eller internasjonalt.

I mens synes folk i Juarez å være utmattet av volden. Støttegrupper for voldsofrene, tegner rosa firkanter med svarte kors på telefonkioskene, i et desperat forsøk på rette bybeboernes oppmerksomhet mot krisen. Kvinneorganisasjoner som Ocho de Marzo retter sitt arbeid mot staten og de lokale myndighetene for å få opprettet kontorer ved politikamre og domsseter som spesielt skal ta seksualforbrytelser. Aktivistene fra Ocho de Marzo har også åpnet et krisesenter for ofre for mishandling og seksuelle overgrep, de hjelper og fabrikkindustrien med å start selvforsvarsskurs for de kvinnelige arbeiderne.

Selv om det sikkert er godt ment, kan det hende at disse tiltakene ikke blir annet enn plaster, dersom de overnasjonale selskapene fortsetter å utnytte kjønnsforskjeller i sin tilegnelse av arbeidskraft.

Denne praksisen nyttes langt mer enn bare i Mexico, og når den innføres i tradisjonelle patriarkalske kulturer, kan dette føre til forhold mellom kvinner og menn som ikke er særlig oppmuntrende. I steden for at den gamle maskuliniteten blir mindre betydningsfull sosialt og økonomisk, samtidig som det feminine blir mer oppvurdert. Kan disse nye ordningene oppmuntre til et dobbelt livet «doble vida», – gamle og nye roller, fulgt av et vulkansk mannlig raseri som grunnleggerne av maquilaene aldri hadde forventet seg. Men hvorfor skulle de det? Globale samlebånd drives ikke med hensyn til kulturell følsomhet, men ut fra hensyn til effektivitet og profitt. Til sist er det kanskje disse «dos vias», som ligger bak lidelsene og døden til kvinnene fra Ciudad Juarez.