Svekket likestillingsvern
Av Anne Robberstad
Anne Robberstad er professor dr. juris ved Universitetet i Oslo.
Forslaget til helhetlig diskrimineringslov kan ende opp med å svekke kvinners stilling.
Et regjeringsoppnevnt utvalg ledet av Hans Petter Graver la i fjor frem forslag til en ny felles lov om forbud mot diskriminering (NOU 2009:14). Tanken er å samle alle diskrimineringsgrunnlag i en lov. Den nye loven vil derfor oppheve de diskrimi-neringslovene som gjelder i dag, blant annet lov om likestilling mellom kjønnene. Forslaget ligger nå i departementet.
Jeg var medforfatter av boka Juss & juks i 1975, som var et frontalangrep på regjeringens forslag til lov om likestilling mellom kjønnene. De fire forfatterne hadde først sendt en høringsuttalelse, som ledd i vårt arbeid i Juridisk rådgivning for kvinner (JURK). Den senere boka het Juss & juks, fordi vi mente kvinner ble lurt, at loven kunne skade dem.
Et hovedankepunkt var selve valget av modell, en lov om likestilling i stedet for en lov mot kvinnediskriminering. Problemet – for oss og for kvinnebevegelsen – var at kvinner ble diskriminert, ikke at menn ble det. En lov mot både kvinne- og manns-diskriminering ville forby positiv særbehandling av kvinner. Som svar på denne typen kritikk fikk loven (nr. 45/1978) en passus om at loven «tar særlig sikte på å bedre kvinnens stilling». Den står i likestillingsloven den dag i dag, i § 1. Og vi fikk en passus i generalklausulen om å tillate ulik behandling som i samsvar med lovens formål fremmer likestilling (nå § 3 a).
Det er tillatt å favorisere menn ut fra denne regelen, og det gjøres. Men gjennom henvisningen til formålet om å bedre kvinners stilling, skulle det ut fra loven være lettere å favorisere kvinner enn menn.
I Sverige vet vi at det har gått motsatt: menn er i stor grad blitt favorisert ved opptak til studier, for eksempel medisin, psykologi og veterinærstudiet. En rettssak i 2009 har slått ned på dette: 44 kvinner som ble forbigått av menn (med dårligere karakterer) ved opptak på veterinærutdanningen, gikk til gruppesøksmål mot staten. Staten ble felt for ulovlig kjønnsdiskriminering og kvinnene fikk erstatning. Beregninger som organisasjonen Centrum for rättvisa (som bisto kvinnene) har gjort på materiale fra utdanningsmyndigheten, viser at det bare i 2009 forekom over 5 000 lignende tilfeller av kjønnsdiskriminering i universitets- og høyskolesystemet – og i 95 prosent av tilfellene var det kvinner som ble rammet. Som følge av dette har den svenske regjeringen bestemt at det fra 1. august i år ikke lenger skal benyttes kjønnskvotering ved opptak til høyere utdanning i Sverige.
EU-jus
Likestilling i arbeidsliv og utdanning er nå blitt EU-jus, det vil si at det er EU som bestemmer over feltet. Derfor tapte den svenske staten denne rettssaken. På Universitetet i Oslo er det nok å minne om Efta-domstolens forbud, i 2003, mot regjeringens øremerkede kvinneprofessorater. Gjennom EØS-medlemskapet har Norge gitt fra seg friheten til å favorisere kvinner på en måte som virkelig monner.
Etter mitt syn er diskrimineringsjusen ikke viktig i kampen for å bedre kvinners stilling i samfunnet. Hva er da viktig fra en jurists synsvinkel? For eksempel kvinners økonomiske stilling ved skilsmisse, kvinner som ofre for vold og seksualforbrytelser og reguleringen av deltidsarbeid. De viktige tiltakene oppnås gjennom politisk kamp og fagforeningskamp. Det er andre typer lovtiltak enn likestillingslovgivning som er viktigst for kvinner. Et glitrende eksempel fra senere år er forbudet mot kjøp av sex, som ble innført i straffeloven.
Betydningen av diskrimineringsregler gjelder uansett hvordan loven utformes. Et åpent møte arrangert av JURK og Norsk Kvinnesaksforening stilte spørsmålet: «Er en helhetlig diskrimineringslov egnet til effektiv bekjempelse av kvinnediskriminering?» Mitt svar er nei, men det finnes gradsforskjeller. Noen slags lover er enda dårligere egnet enn andre. På min skala over diskrimineringslover står en lov mot kvinnediskriminering som det beste, og en generell diskrimineringslov som det verste alternativet. Det er dette vi vil få, hvis Graverutvalgets forslag vedtas. Etter at FNs kvinnekonvensjon ble inntatt i den norske menneskerettsloven, med forrang fremfor andre lover, er den rettslige situasjonen blitt mer usikker. Den finske professoren, Niklas Bruun, medlem av FNs kvinnekomite, har pekt på at det norske forslaget står i et problematisk forhold til FNs kvinnekonvensjon. Forslaget kan utvanne beskyttelsen for kvinner, som i dag har det sterkeste vernet, det kan bli mindre vekt på positiv forskjellsbehandling av kvinner og på de faktiske samfunnsforholdene.
To linjer
En kan spore to utviklingslinjer på likestillingslovområdet: Den første handler om at tiltak som igangsettes til fordel for en diskriminert gruppe (kvinner) brukes til fordel for den andre gruppen (menn). Dette advarte vi mot i 1975, men det ble nok verre enn vi forutså. Jeg kjenner den norske utviklingen bare fra avisoppslag om det norske ombudets saker om diskriminering av menn. Det svenske eksemplet med favorisering av menn i utdanning har sikkert paralleller i Norge, jeg har ikke tall herfra. Vi får den paradoksale situasjonen at EU-lovgivningen kommer inn som den reddende engel for kvinnene. Samtidig gjør altså EU-lovgivningen det umulig eller svært vanskelig å gi effektiv positiv særbehandling av kvinner.
Den andre linjen handler om at diskrimineringsbegrepet blir allmenngjort, gjort helhetlig. «All diskriminering er like ille, uansett hvem den rammer». Allerede likestillingsloven fra 1978 hadde dette elementet: det er ikke bare forbudt å diskriminere kvinner, det er også forbudt å diskriminere menn. Kjønn er kriteriet, ikke kvinnekjønn.
Det neste skritt langs denne stien ble tatt i 2005 ved opprettelsen av et felles håndhevingsorgan for kjønns- og annen slags diskriminering: Likestillings- og diskrimineringsombudet og tilhørende klagenemnd (lov nr. 40/2005).
Det er bare en logisk fortsettelse av denne linjen når vi nå har fått forslag til Lov om forbud mot diskriminering, som omfatter alle de formene for diskriminering som ombudet i dag ivaretar (og flere til). Samme håndhevingsorgan tilsier samme lov.
Hovedbestemmelsen er slik, i lovutkastets § 4 første setning:
Diskriminering på grunn av kjønn, graviditet, permisjon ved fødsel og adopsjon, etnisitet, funksjonsnedsettelse, seksuell orientering, religion, livssyn, politisk syn eller alder er forbudt.
Kjønn likestilles her med andre kjennetegn på folk som utgjør minoritetsgrupper. I de fleste land er kvinner faktisk i majoritet, i lovens øyne er de en minoritet, på linje med for eksempel transseksuelle. (I debatten om øremerking av stillinger på universitetet ble det faktisk hevdet at problemet ikke er kvinnediskriminering, men diskriminering på grunn av etnisitet og seksuell legning.)
Hvem er det den nye loven egentlig skal beskytte? Bortsett fra graviditet som er en kvinnespesifikk egenskap, er alle diskrimineringsgrunnlagene kjønnsnøytrale. Hvert grunnlag (bortsett fra kjønn) kan deles inn i undergrupper, med minoriteten som diskrimineres og majoriteten som tilgodeses i samfunnet. For å ta «funksjonsnedsettelse»: vi har gruppen «blinde og svaksynte» kontra de «seende». Det er neppe lovens mening at de seende blir diskriminert. Ordet «nedsettelse » viser klart at det er de med redusert syn som skal beskyttes, ikke de med normalsyn.
Det er verre med kategorien «seksuell orientering». Det er ikke lovgivers mening at de heterofile blir diskriminert. Men ordlyden beskytter også dem.
Nina Karin Monsen har gått til rettssak fordi hun mener at heterofile blir diskriminert gjennom den nye ekteskapsloven. Denne rettssaken er nokså dumt konstruert, og er allerede avvist fra tingretten og lagmannsretten. Når den blir avvist også i Høyesterett, kan Monsen vente på den nye diskrimineringsloven, og deretter klage til Ombudet over at heterofile blir diskriminert.
Adresser problemet!
Det samme gjelder lovens forhold til «alder». Problemet med aldersdiskriminering består i dag i at de eldre blir diskriminert, ikke de yngre. Slik kunne en fortsette med alle kategoriene i loven. Det blir veldig tydelig at diskrimineringsloven ikke adresserer de faktiske problemene i samfunnet, den bygger på et abstrakt begrep om «diskriminering » som anses like ille uansett samfunnsmessig kontekst og uansett hvem som rammes, medlemmer av den sterke eller den svake gruppen. Den logiske fortsettelsen langs denne linjen vil være å vedta en «lov mot diskriminering» som ikke spesifiserer hva det diskrimineres på grunnlag av: All diskriminering er forbudt.
Jeg leste nylig at: «Liberalismens credo er likebehandling av individer. Rettigheter tilkjennes individer, ikke grupper ( … )» (Cathrine Holst i Aftenposten 14. mai i år). Dermed har vi fått klarlagt det ideologiske opphavet til denne type lovgivning.
Jeg nevnte at vi i dagens likestillingslov, i hvert fall på papiret, har en hjemmel for positiv forskjellsbehandling særlig av kvinner. Og formålet om å bedre kvinners stilling står i loven. Dette formålet forsvinner med den nye loven. Adgangen til positiv særbehandling er tatt med (§ 13), men fordi formålet forsvinner, blir dette likt for kvinner og for menn. For så vidt stadfestes den favoriseringen av menn som er blitt brukt en del. Typisk nok har lovforslaget en egen passus nettopp om favorisering av menn, i forbindelse med undervisning av og omsorg for barn. Men det har ingen bestemmelse om favorisering av kvinner.
For kvinner er lovforslaget et klart tilbakeskritt. Politisk er det irrelevant, for enkeltindivider kan det virke direkte skadelig. Dagens likestillingslov er, med alle sine mangler, tross alt bedre. Innfør gjerne en felles diskrimineringslov for andre svake grupper, men behold lov om likestilling mellom kjønnene. Eller bedre: skriv den om den til en lov mot diskriminering av kvinner, i tråd med FNs kvinnekonvensjon.
(Artikkelen sto i Klassekampen 10.06.2010, og trykkes i Rødt! med avisas tillatelse.)