Analyse av klassene i det kinesiske samfunnet
Av Mao Tsetung
Mars 1926
Mao Tsetung: Skrifter i Utvalg, Oktober 1972.
Denne artikkelen ble skrevet av kamerat Mao Tsetung for å bekjempe to avvik som da forekom i partiet. Talsmennene for den første, representert av Chen Tu-hsiu, interesserte seg bare for samarbeid med Kuomintang og glemte bøndene. Dette varhøyreopportunisme. Talsmennene for det andre avviket, representert av Chang Kuo-tao,var kun interessert i arbeiderbevegelsen og glemte likeledes bøndene. Dette var «venstre»-opportunisme. Begge var oppmerksom på at deres egen styrke ikke strakk til, men ingen av dem visste hvor de skulle finne forsterkninger eller hvor de skulle skaffeforbundsfeller blant massene. Kamerat Mao Tsetung påpekte at bøndene var den påliteligste og tallmessig største av det kinesiske proletariatets forbundsfeller og løste på den måten problemet om hvem som var den viktigste forbundsfelle i den kinesiske revolusjonen. Dessuten innså han at det nasjonale borgerskap var en vaklende klasse og forutsa at den ville oppløses under revolusjonens oppsving, og at høyrefløyen ville gå over på imperialismens side. Dette ble bekreftet av hendelsene i 1927.
Hvem er våre fiender, og hvem er våre venner? Dette spørsmålet har primærbetydning i revolusjonen. Den viktigste grunnen til at alle tidligere revolusjonære kamper i Kina bare har ført til ubetydelige resultater, er at de evolusjonære ikke evnet å forene seg med sine sanne venner til slag mot sine virkelige fiender. Det revolusjonære partiet er massenes leder, og ingen revolusjon kan noensinne føre fram dersom det revolusjonære parti førermassene på villspor. For å være visse på at vår revolusjon ubetinget vinnerseier og ikke fører massene på villspor, må vi sørge for at vi forener oss med våre sanne venner, slik at vi kan rette slagene mot de virkelige fiender. For å kunne skille de sanne venner fra de virkelige fiender, må vi analysere de allmenne drag i klassenes økonomiske stilling i det kinesiske samfunn, og deres holdning til revolusjonen.
Hvordan er stillingen for hver av klassene i det kinesiske samfunn?
Godseierklassen og kompradorklassen.1 I det økonomisk tilbakeliggende og halvkolonialiserte Kina er godseierklassen og kompradorklassen fullstendig et
vedheng til det internasjonale borgerskap, og de er avhengige av imperialismen for å kunne overleve og vokse. Disse klassene representerer de mest tilbakeliggende og reaksjonære produksjonsforholdene i Kina og hindrer utviklinga av produktivkreftene. Deres eksistens er helt uforenlig med målet for den kinesiske 'evolusjonen. De store godseier- og kompradorklassene stiller seg alltid på imperialismens side og danner ei ekstrem kontrarevolusjonær gruppe. Deres politiske representanter er Etatistene2 og høyrefløyen av Kuomintang.
Mellomborgerskapet. Denne klassen representerer de kapitalistiske produksjonsforholdene i Kina, i byene og på landet. Med mellomborgerskapet menes hovedsakelig det nasjonale borgerskap.3 Denne klassen er inkonsekvent i sin holdning til den kinesiske revolusjonen: de føler at revolusjonen er nødvendig og oppmuntrer den revolusjonære bevegelse mot imperialismen og krigsherrene når de lider under de slag utenlandsk kapital påfører dem og under presset fra krigsherrene. Men de blir mistenksomme overfor revolusjonen når de oppdager hvor militant det hjemlige proletariatet slutter opp om revolusjonen og hvor aktivt det internasjonale proletariatet støtter opp under den, slik at revolusjonen truer håpet om at deres klasse skal oppnå status av et storborgerskap. Politisk står de for opprettelsen av en stat styrt av en enesteklasse, det nasjonale borgerskap. En som kalte seg selv en trofast disippel av Tai Chi-tao,4 skrev i Chen Paos i Peking: «Løft din venstre neve for å slå nedimperialistene og din høyre for å slå ned kommunistene.» Disse ordene gir et bilde av denne klasses dilemma og engstelse. Den er motstander av at Kuomintangs prinsipp om folkets levevilkår tolkes i overensstemmelse med teorien om klassekamp, og den setter seg imot at Kuomintang har inngått allianse med Russland og gir kommunister6 og venstreorienterte adgang. Men deres forsøk på å opprette en stat under styre av det nasjonale borgerskap er helt ugjennomførlig, fordi verdenssituasjonen i dag er slik at de to hovedkreftene, revolusjonen og kontrarevolusjonen, er låst fast i en siste kamp. Hver av dem har heist en mektig fane: den ene er revolusjonens røde fane, som blir løftet av Den Tredje Internasjonale som samlingspunktet for alle undertrykte klasser i verden; den andre er kontrarevolusjonens hvite fane, som blir holdt oppe av Nasjonenes Forbund som samlingspunktet for alle verdens kontrarevolusjonære. De mellomliggende klasser blir nødvendigvis raskt oppløst, noen grupper vender seg mot venstre for å slutte seg til revolusjonen, andre vender seg mot høyre for å slutte seg til kontrarevolusjonen. Det er ikke plass for dem til å bestå som «selvstendige». Derfor er den ideen som Kinas mellomborgerskap hyller, om en «selvstendig» revolusjon hvor det skal spille hovedrollen, bare en illusjon.
Småborgerskapet. Inkludert i denne kategorien er selveierbøndene,7 håndverksmesterne, de lavere lag av intellektuelle – studenter, lærere i den lavere og høyere skolen, lavere statsfunksjonærer, kontorpersonale, småadvokater – og småkjøpmenn. Både på grunn av dens størrelse og klassekarakter fortjener denne klasse stor oppmerksomhet. Selveierbøndene og håndverksmesterne er begge engasjert i produksjonen i liten målestokk. Selv om alle delene av denne klassen har den samme småborgerlige status, faller de i tre forskjellige grupper. Den første gruppa består av de som har overskudd av penger, det vil si de som ved fysisk eller åndelig arbeid tjener mer hvert år enn de bruker til livets opphold. Slike mennesker ønsker svært gjerne å bli rike og er oppriktige tilbedere av marskalk Chao;8 mens de ikke har noen illusjoner om å samle seg store formuer, strever de ufravikelig med å klatre opp i mellomborgerskapet. De får vann i munnen når de ser hvilken respekt som følger med de små pengesekkene. Slike folk er redde av seg, redde for statlige tjenestemenn og også litt redde for 'revolusjonen. Siden de står ganske nær mellomborgerskapet i økonomisk status, har de stor tro på dets propaganda og er mistenksomme overfor revolusjonen. Denne gruppa er en minoritet blant småborgerskapet og danner dets høyrefløy. Den andregruppa består av dem som i hovedsak klarer seg økonomisk. De er ganske forskjellige fra menneskene i den første gruppa. De vil også bli rike, men marskalk Chao lar dem aldri bli det. I de seinere år har de dessuten blitt klar over at verden ikke lenger er hva den var, da de har lidd under presset og utbyttinga fra imperialistene, krigsherrene, føydaladelen og det store kompradorborgerskapet. De føler at de ikke kan tjene nok til å leve ved å arbeide like mye som før. For å få endene til å møtes, må de arbeide raskere, stå opp tidligere, slutte seinere og være dobbelt så nøye med arbeidet sitt. De blir ganske grove, i det de omtaler utlendinger som «fremmede djevler», krigsherrene som «røvergeneraler» og de lokale tyranner og onde storfolk som «de hjerteløse rike». Når det gjelder bevegelsen mot imperialistene og krigsherrene, tviler de sterkt på om den kan lykkes (på grunn av at utlendingene og krigsherrene synes så mektige). De nøler med å slutte seg til den og foretrekker å være nøytrale, men de bekjemper aldri revolusjonen. Denne gruppa er svært tallrik, i det den utgjør omkring halvparten av småborgerskapet. Den tredje gruppa består av dem som har en synkende levestandard. Mange i denne gruppa, som opprinnelig hørte til de bedre familier, gjennomgår en gradvis forandring. Fra å ha klart seg så vidt, blir deres levevilkår stadig verre. Når de gjør opp regnskapet ved slutten av hvert år, blir de forskrekket og utbryter: «Hva? Enda et underskudd! «Ettersom slike mennesker har sett bedre dager og det går nedoverbakke med dem for hvert år, deres gjeld øker og livet blir mer og mer elendig, så «fryser de med tanke på framtida». De føler seg svært elendige fordi det er en slik forskjell mellom deres fortid og framtid. Slike mennesker er ganske viktige for den revolusjonære bevegelsen. De danner en masse som ikke er liten, og de utgjør venstrefløyen av småborgerskapet. Under normale forhold vil disse tre gruppene av småborgerskapet adskille seg i sin holdning til revolusjonen. Men i krigstid, det vil si når revolusjonens flodbølge løper høyt og seieren er i sikte, vil ikke bare venstrefløyen av småborgerskapet slutte seg til revolusjonen, men også mellomgruppa vil sannsynligvis slutte seg til den. Og til og med folk fra høyrefløyen som sopes med av proletariatets store revolusjonære flodbølge og fra venstrefløyen av småborgerskapet, vil komme til å slå følge med revolusjonen. Vi kan se at denne konklusjonen er riktig ut fra erfaringene av 30. mai-bevegelsens i 1925 og bondebevegelsen på forskjellige steder.
Halvproletariatet. Det som her kalles halvproletariatet, består av fem kategorier: 1) den overveldende majoriteten av de halvveis selveiende bøndene,10 2) de fattige bøndene, 3) de mindre håndverkerne, 4) handelsbetjentene11 og 5) kremmerne. Den overveldende majoriteten av de halvveis selveiende bøndene utgjør sammen med de fattige bøndene en svært stor del av massene på landsbygda. Bondespørsmålet er i hovedsak deres spørsmål. De halvveis selveiende bøndene, de fattige bøndene og de mindre håndverkerne er engasjert i produksjonen i en enda mindre målestokk enn selveierbøndene og handverksmesterne. Selv om både den overveldende majoriteten av de halvveis selveiende bøndene og de fattige bøndene hører til halvproletariatet, kan de deles videre i tre mindre kategorier, den øvre, den mellomste og den lavere, alt etter deres økonomiske stilling. De halvveis selveiende bøndene er verre stilt enn selveierbøndene fordi de hvert år mangler omkring halvparten av den maten de trenger, og de må rette opp dette underskuddet ved å leie jord av andre, selge deler av sin arbeidskraft eller ta del i småhandel. Seint på våren og på forsommeren når avlingen ennå ikke er moden og forrådene fra fjoråret er oppbrukt, låner de til urimelige renter og kjøper korn til høye priser. Deres stilling er naturligvis dårligere enn selveierbøndenes, som ikke trenger noen hjelp fra andre, men de er bedre stilt enn de fattige bøndene. For de fattige bøndene eier ikke noe jord, og de får bare halvparten av avlingen eller til og med mindre for ett års slit, mens de halvveis selveiende bøndene kan beholde hele avlingen fra den jorda de eier, selv om de bare får halvparten eller mindre av grøden fra jorda de leier av andre. De halvveis selveiende bøndene er derfor mer revolusjonære enn selveierbøndene, men mindre revolusjonære enn de fattige bøndene. De fattige bøndene er leilendinger som blir utbyttet av godseierne. De kan også deles inn i to kategorier etter deres økonomiske stilling. Den ene kategorien har forholdsvis tilstrekkelig med redskap og litt tilgang på penger. Slike bønder beholder kanskje halvparten av produktet av ett års slit. For å rette opp underskuddet sitt dyrker de litt ved siden av, fanger fisk eller reker, aler opp høns eller griser eller selger en del av sin arbeidskraft. Slik skraper de med besvær sammen nok til å leve mens de håper midt i sitt strev og sin fattigdom å komme seg gjennom året. På denne måten har de et hardere liv enn de halvveis selveiende bøndene, men de er bedre stilt enn den andre kategorien av fattige bønder. De er mer revolusjonære enn de halvveis selveiende bøndene, men mindre revolusjonære enn den andre kategorien av fattige bønder. Disse siste har hverken tilstrekkelige redskaper eller tilgang på penger eller nok gjødsel. Deres avlinger er dårlige, og ettersom de har lite tilbake etter å ha betalt avgiftene, har de enda større behov for å selge en del av sin arbeidskraft. I harde tider tigger de ynkelig om hjelp fra slektninger og venner. De låner noen tou eller sheng med korn som de lever på noen få dager, og deres gjeld tårner seg opp som byrdene på oksenes rygger. De er dårligst stilt blant bøndene og er svært mottagelige for revolusjonær propaganda. De mindre håndverkerne er kalt halvproletarer fordi de selv om de eier noen enkle produksjonsmidler og stort sett arbeider for seg selv, også ofte blir tvunget til å selge en del av sin arbeidskraft og er ganske lik de fattige bøndene når det gjelder økonomisk status. På grunn av tunge forsørgelsesbyrder og kløften mellom inntektene deres og levekostnadene deres, føler de det stadige presset av fattigdommen og frykten for å bli arbeidsløse; også på dette punktet minner de om de fattige bøndene. Handelsbetjentene er ansatte i butikker og magasiner, og de underholder sine familier på magre lønninger. De får lønnspålegg kanskje bare en gang med flere års mellomrom mens prisene stiger hvert år. Hvis du tilfeldigvis kommer i fortrolig samtale med dem, legger de hele tida ut om sine endeløse klagemål. I økonomisk status er de stort sett likestilt med de fattige bøndene og de mindre håndverkerne, og de er svært mottakelige for revolusjonær propaganda. Kremmerne har små midler og svært små inntekter enten de bærer varene sine omkring på ei stang eller setter opp utsalgsbuer langs gatene, og de klarer ikke å skaffe seg nok til å fø og kle seg selv. I økonomisk status står de likt med de fattige bøndene, og i likhet med de fattige bøndene trenger de en revolusjon for å forandre de nåværende tilstander.
Proletariatet. Det moderne industriproletariatet teller omkring to millioner mennesker. Det er ikke så stort fordi Kina er økonomisk tilbakeliggende. Disse to millioner industriarbeidere er hovedsaklig ansatt i fem industrier – jernbaner, gruver, sjøtransport, tekstiler, skipsbygging – og en stor del er slavebundet i foretakender som eies av utenlandske kapitalister. Selv om det ikke er så tallrikt, representerer industriproletariatet Kinas nye produktivkrefter. Det er den mest progressive klasse i det moderne Kina og har blitt den ledende kraften i den revolusjonære bevegelse. Vi kan se hvilken viktig stilling industriproletariatet har i den kinesiske revolusjon av den styrken det har vist i streikene de siste fire åra, slik som sjømennenes streiker,12 jernbanestreiken, streiken i kullgruvene i Kailan og Tsiaotso,14 Shameen-streiken15 og generalstreiken i Shanghai og Hongkong16 etter 30. mai-episoden. Den første grunnen til at industriarbeiderne har denne stillingen, er deres konsentrasjon. Ingen annen del av folket er så konsentrert. Den andre grunnen er deres lave økonomiske status. De er blitt berøvet alle produksjonsmidler, de har ikke noe igjen foruten sine to hender, de har ikke noe håp om noensinne å bli rike, og i tillegg er de gjenstand for den mest ubarmhjertige behandling fra imperialistene, krigsherrene og borgerskapet. Derfor er de spesielt gode til å kjempe. Kuliene i byene er også en kraft som på kaller oppmerksomhet. De er for det meste havnearbeidere og rickshawkjørere, men blant dem finnes også reinholdsarbeidere og gatefeiere. De eier ingen ting foruten sine to hender, og de er likestilt med industriarbeiderne i økonomisk status, men de er mindre konsentrert og spiller en mindre viktig rolle i produksjonen. Det finnes hittil svært lite moderne kapitalistisk jordbruk i Kina. Med landproletariatet mener vi jordbruksarbeidere som leies for ett år, en måned eller en dag. De har verken jord, jordbruksredskaper eller tilgang på penger, og de kan kun leve ved å selge sin arbeidskraft. Av alle arbeiderne er det de som har den lengste arbeidsdagen, de laveste lønningene, arbeider under de verste forholdene og med den minste trygghet i stillingene. De er hardest presset av alle i landsbyene, og de har en like viktig stilling i bondebevegelsen som de fattige bøndene.
Ved siden av alle disse har vi det forholdsvis store fille-proletariatet. Som består av bønder som har mistet jorda si og håndverkere som ikke kan finne arbeid. De fører den mest usikre tilværelsen av alle. I alle landsdelene har de sine hemmelige samfunn, som opprinnelig var deres organisasjoner for gjensidig hjelp i politisk og økonomisk kamp, som f. eks. Triadesamfunnet i Funkien og Kwangtung, Brodersamfunnet i Hunan, Hupeh, Kweichow og Szechuan, Det store sverds samfunn i Anhwei, Honan og Shantung, Samfunnet for den rasjonelle livsførsel i Chihlil og de tre nordøstreprovinsene og Det grønne bånd i Shanghai og andre steder.18 Et av Kinas vanskelige problemer er hvordan man skal behandle disse menneskene. De kan bli en revolusjonær kraft hvis de blir gitt skikkelig veiledning, for de er modige i kamp, men tilbøyelige til å bli destruktive.
For å summere opp, ser vi at alle krigsherrer, byråkrater, kompradorklassen og den store godseierklassen som har inngått hemmelig forståelse med imperialistene, samt den reaksjonære delen av de intellektuelle som er avhengig av dem, er våre fiender. Industriproletariatet er den ledende kraften i vår revolusjon. Hele halvproletariatet og småborgerskapet er våre nærmeste venner. Høyrefløyen av det vaklende mellomborgerskapet kan bli vår fiende,– mens venstrefløyen derimot kan bli vår venn. Men vi må stadig være på vakt og ikke tillate dem å skape forvirring i våre rekker.
NOTER:
1.Etter den imperialistiske invasjonen i Kina ble noen kinesere ansatt av utenlandske kapitalister som deres agenter for å foreta økonomiske angrep, og disse kaltes kompradorer. Kompradorklassen var den delen av borgerskapet som direkte tjente kapitalistene i de imperialistiske landene og som ble underholdt av dem. Talløse båndknyttet dem nært sammen med de hjemlige føydale kreftene.
2.Etatistene var en håndfull skamløse fascistiske politikere som på den tida dannet Det kinesiske etatistiske ungdomsforbundet, seinere omdøpt til Det kinesiske ungdomspartiet. De skapte seg en kontrarevolusjonær karriere ved å bekjempe kommunistpartiet og Sovjetunionen og mottok subsidier fra de forskjellige grupper av reaksjonære som hadde makt, og fra imperialistene.
3.For ytterligere diskusjon av det nasjonale borgerskapets rolle, se «The Chinese Revolution and the Chinese Communist Party», kap. 2, 4. avsnitt, Selected Works of MaoTsetung, Bd. II.
4.Tai Chi-tao sluttet seg, til Kuomintang i sin ungdom og var for ei tid ChiangKai-sheks kompanjong i børsspekulasjoner. Etter Sun Yat-sens død i 1925 fortsatte han med anti-kommunistisk agitasjon og forberedte ideologisk Chiang Kai-sheks kontra-revolusjonære statskupp i 1927. I mange år var han Chiang Kai-sheks trofaste løpegutt i kontrarevolusjonen. Drevet til desperasjon over Chiang Kai-shek-regimets foreståendeundergang begikk han selvmord i februar 1949.
5.Chen Pao var organ for Foreningen for studiet av konstitusjonelt styre, ei politisk gruppe som støttet krigsherreveldet i nord.
6.I 1923 besluttet Sun Yat-sen seg for å omorganisere Kuomintang med hjelp av Kinas Kommunistiske Parti, å sette samarbeidet mellom Kuomintang og kommunistene ut i livet, og tillate medlemmer av kommunistpartiet å slutte seg til Kuomintang. 1 januar1924 sammenkalte han Kuomintangs første rikskongress i Canton hvor han la fram De tre store politiske retningslinjene – allianse med Russland, samarbeid med kommunistpartiet og hjelp til bøndene og arbeiderne. Mao Tsetung, Li Ta-Chao, LinPo-chu, Chu Chiu-pai og andre kamerater deltok ved kongressen og spilte en viktig rolle ved å hjelpe Kuomintang til å velge ei revolusjonær linje. En del av disse kameratene ble valgt til medlemmer, og andre til varamedlemmer, av Kuomintangs sentrale eksekutivkomite.
7.Med selveierbønder mener kamerat Mao Tsetung mellom bøndene.
8.Marskalk Chao er Chao Kung-ming, rikdommens gud i kinesisk folkeminne.
9 30. mai-bevegelsen var en landsomfattende, anti-imperialistisk protestbevegelse mot den massakren det britiske politiet utførte blant de kinesiske innbyggerne i Shanghai den30. mai 1925. Tidligere samme måned hadde generalstreiken brutt ut ved de japanskeide tekstilfabrikkene i Tsingtao og Shanghai, streiker som de japanske imperialistene og krigsherrene i nord, som var deres løpegutter, undertrykte. ben 15. mai skjøt og drepteden japanske tekstilfabrikkeieren i Shanghai arbeideren Ku Cheng-hung og såret et dusin andre. Den 28. mai ble åtte arbeidere slaktet ned av den reaksjonære regjeringen i Tsingtao. Den 30. mai demonstrerte mer enn to tusen studenter i Shanghai i de
utenlandske konsesjonene til støtte for arbeiderne og for å få tilbake de utenlandske konsesjonene. De samlet mer enn ti tusen mennesker foran det britiske politihovedkvarteret der de ropte slike slagord som «Ned med imperialismen!» og «Kinasfolk, foren dere!» Det britiske imperialistiske politiet åpnet ild og drepte og såret mangestudenter. Dette ble bekjent som 30. mai-massakren. Den utløste øyeblikkelig forbitrelse over hele landet, og arbeidere, studenter og butikkeiere gjennomførte demonstrasjoner og streiker overalt. Disse dannet en veldig, anti-imperialistisk bevegelse.
10.Med «den overveldende majoriteten av de halvveis selveiende bøndene» sikter kamerat Mao Tsetung her til de utarmede bøndene som arbeidet delvis på sin egen jord, og delvis på jord som de leide av andre.
11.Det var forskjellige lag av handelsbetjenter i det gamle Kina. Her viser kamerat Mao Tsetung til det største. Det fantes også et lavere lag av handelsbetjenter, som levde som proletarer.
12.Sjømennenes streiker ble organisert av sjømennene i Hongkong og av mannskaper på dampbåtene på Yangtsefloden tidlig i 1922. Sjømennene i Hongkong holdt ut i åtte uker. Etter en bitter og blodig kamp ble de britiske imperialistiske autoritetene i Hongkong til slutt tvunget til å heve lønningene, oppheve forbudet mot Sjømannsforbundet, slippe fri de arresterte arbeiderne og betale skadeerstatning til martyrenes familier. Mannskapene på dampbåtene på Yangtse gikk til streik like etterpå, kjempet i to uker og vant også seier.
13.Umiddelbart etter at Kinas Kommunistiske Parti ble grunnlagt i 1921, satte det i gang med å organisere jernbanearbeiderne. I 1922–23 fant det sted streiker underpartiets ledelse på alle hovedbanene. Den best kjente av disse var generalstreiken ved jernbanen Peking–Hankow som begynte den 4. februar 1923. Det var en kamp for retten til å organisere en fagorganisasjon for alle arbeiderne ved banen. Den 7. februar slaktet krigsherrene Wu Pei-fu og Hsiao Yao-nan, i nord, som ble støttet av den britiske imperialismen, ned de streikende. Dette ble kjent som 7. februar-massakren.
14.Kailan kullgruver var et fellesnavn for de store tilstøtende kullfeltene Kaiping og Luanchow i provinsen Hopei, som den gangen hadde over femti tusen arbeidere. I løpet av Yi Ho Tuan-bevegelsen i 1900 tok de britiske imperialistene Kaiping-gruvene. Deretter dannet kineserne Lungchow kullgruvekompani som seinere ble innlemmet i Kailan gruveadministrasjon. Begge kullfeltene kom dermed helt under den britiske imperialismens kontroll. Kailan-streiken fant sted i oktober 1922. Kullgruvene Tsiaotso som ligger i provinsen Hunan, er også godt kjent i Kina. Streiken ved Tsiaotso varte fra1. juli til 9. august 1925.
15.Shameen, en bydel i Canton, var leid bort til den britiske imperialismen. I 1924 utstedte de britiske imperialistene som styrte der, en ny politiforskrift som forlangte at alle kinesere skulle framvise pass med foto når de forlot eller kom inn i området. Men dette gjaldt ikke for utlendinger. Den 15. juli gikk arbeiderne i Shameen til streik for å protestere mot dette meningsløse lovforslaget, som de britiske imperialistene til slutt ble tvunget til å oppheve.
16.Etter 30. mai-hendelsen i Shanghai brøt generalstreiker ut den 1. juni i Shanghai og den 19. juni i Hongkong. Mer enn 200 000 arbeidere deltok i Shanghai og 250 000 i Hongkong. Den store Hongkong-streiken som fikk støtte av folket over hele landet, varte i seksten måneder. Det var den lengste streiken i den internasjonale arbeiderbevegelsens historie.
17.Chihli var det gamle navnet på provinsen Hopei.18Nettpublisert av Forvaltningsorgan for AKPs partihistorie (www.akp.no) 2011
18. Triadesamfunnet, Brodersamfunnet, Det store sverds samfunn, Samfunnet for den rasjonelle livsførsel og Det grønne bånd var primitive hemmelige organisasjoner blant folket. Medlemmene var hovedsakelig bønder som hadde gått konkurs, arbeidsløse håndverkere og andre fille-proletarer. I det føydale Kina ble disse elementene oftetrukket sammen av en religion eller overtro til å danne organisasjoner av en patriarkalsktype og med forskjellige navn, og noen hadde våpen. Gjennom disse organisasjonene prøvde fille-proletarene å hjelpe hverandre sosialt og økonomisk, og noen ganger bekjempet de byråkratene og godseierne som undertrykket dem. Selvfølgelig kunne ikke slike tilbakeliggende organisasjoner finne noen utvei for bøndene og håndverkerne. Dessuten kunne de lett kontrolleres og brukes av godseierne og de lokale tyrannene, og på grunn av dette og deres blinde ødeleggelseslyst, ble en del av dem forvandlet til reaksjonære styrker. I sitt kontrarevolusjonære statskupp i 1927 gjorde Chiang Kai-shek bruk av dem til å bryte enheten i det arbeidende folket og ødelegge revolusjonen. Ettersom det moderne industriproletariatet oppsto og vokste seg sterkere, samlet bøndene seg gradvis under ledelse av arbeiderklassen, i organisasjoner av en helt ny type, og disseprimitive, tilbakeliggende samfunnene mistet sine livsbetingelser.