Ammunisjon mot tåkelegging i klimakampen
Av Peder Ressem Østring
Holly Jean Buck
Ending fossil fuels – Why net zero is not enough
London: Verso, 2021, 208 s.
Omtalt av Peder Ressem Østring, masterstudent i samfunnsgeografi og redaksjonsmedlem i Gnist.
I de senere årene har begrepet netto null bredt om seg i diskusjoner rundt hvordan 1,5-gradersmålet skal oppnås. Netto null betyr at menneskeskapte klimagassutslipp skal balanseres opp mot opptak av CO2, enten fra naturlige kilder eller gjennom karbonfangst og lagring. Helt enkelt: Utslipp og opptak av klimagasser går i balanse. Klarer vi det fra og med midten av århundret, vil vi ha en god sjanse til å begrense menneskeskapt global oppvarming til 1,5 grader, og utsiktene til å unngå dramatiske vippepunkter, redde korallrev og beholde isdekke i Nordishavet vil være vesentlig lysere.
Den oppmerksomme leser har kanskje allerede stilt seg spørsmålet: Hvis menneskeskapte klimaendringer forårsakes av klimagasser, bør vi ikke kutte utslippene i sin helhet? Hvorfor skal man vanne ut et tydelig krav om nullutslipp, og dermed spille ballen over på banehalvdelen til tåkefyrster og våpendragere for det oljeindustrielle kompleks? Med boka Ending fossil fuels: Why net zero is not enough har den tverrfaglige samfunnsforskeren Holly Jean Buck lyktes med å gi en kritisk, men også nyansert, innføring i en av klimadebattens nye moteord. Den siste delen av boka tar for seg både begrepsmessige tilnærminger og strategier for utfasing av fossile energikilder, som forfatteren mener bør være målet til en radikal klimabevegelse. Akkurat hva man skal bygge opp i stedet overlates til andre bøker, siden det ikke mangler litteratur (eller kontroverser) om akkurat det emnet. Det er derimot evnen til å stoppe med ting som skader oss som samfunn Buck vil dyrke frem, selv om både stabiliseringen av ozonlaget og røykeloven er eksempler på at vi har klart det før – om enn i mye mindre skala. Når det kommer til verdens energimiks, har det vist seg at den revolusjonerende utviklingen man har sett innen fornybar energi kun kommer i tillegg til, og ikke i stedet for, fossil energi. Men, ved å gjenoppta planleggingens glemte kunst hevder Buck at det er teknisk fullt mulig å drastisk kutte ned på menneskeskapte klimagassutslipp før det er for sent.
Imidlertid avviser ikke Buck fullstendig karbonfangst som et virkemiddel i klimakampen. Hittil har klimabevegelsen vært svært tilbakeholden med å gå inn for storskala satsning på energikrevende teknologi som kan fange opp CO2, og heller rettet oppmerksomheten mot umiddelbare kutt i utslipp. Buck mener likevel at det er flere ting som gjør at en radikal klimabevegelse ikke lenger kan unngå å forholde seg til karbonfangst som et alternativ. For det første vil flere bærebjelker i det moderne samfunnet være svært vanskelige å gjøre utslippsfrie i løpet av den tiden vi har til rådighet for å nå målene fra Paris, slik som landbruk, langdistanseflyvninger og industri. For det andre stiller en rettferdig omstilling krav om at utviklingsland som har liten historisk skyld i dagens klimakrise, bør ha større armslag for å løfte sine befolkningers levestandard. Buck foreslår at rike land gjør hva de kan for å begrense egne utslipp, men likevel investerer i teknologi for å fange og lagre CO2 for å gi land i Sør bedre forutsetninger for å klare omstillingen vekk fra fossilt drivstoff.
Som Buck skriver, er netto null i utgangspunktet et lett kjedsommelig og ullent begrep med assosiasjoner som beveger seg i retning av lange webinarer og rapporter. Men det er nettopp dette som er noe av begrepets funksjon. Hun advarer mot at ambivalensen og usikkerheten knyttet til hva som legges i det, kan utnyttes av oljeselskapene som ønsker å fortsette å pumpe opp karboner fra jordskorpa, samtidig som de kan vise til planer om at alt skal kunne gå i balanse til slutt. Det finnes flere eksempler på oljeselskaper som har lagt inn romslige mengder med utslipp i egne ‘netto null’ scenarier ved å gamble på at verden har funnet en effektiv måte å fjerne CO2 fra atmosfæren på innen 2050. I det såkalte ‘Sky’-scenariet fra Shell, viser de hvordan verden kan nå 1,5 gradersmålet og samtidig slippe ut rundt 12 gigatonn CO2 hvert år. Baksiden er bare at for å fjerne disse utslippene regner Shell med at de må legge beslag på store areal til dyrking av biodrivstoff og skogplanting i en skala på størrelse med Brasil(!). Heller enn å la fossilkapitalen forme verden i sitt bilde og selge forlokkende fantasier om en ‘sirkulær’ storskala oljeøkonomi, bør vi sikte oss inn på å kutte så mye som er teknisk mulig. Samtidig må de resterende utslippene vi ikke like lett blir kvitt, kompenseres. Buck går altså inn for en ‘nær null’ variant av netto null. I en slik fremtid vil det likevel finnes en plass for oljearbeidere. De finansielle musklene og kompetansen til å gjennomføre en slik omstilling finnes i dag i de store oljeselskapene, men de må nasjonaliseres og omstilles til å rydde opp etter seg.
Ending Fossil Fuels er et nyttig redskap for å hindre at netto null kun blir et ideologisk tåkeslør. Boken er både tankevekkende og utforskende, og prosaen veksler mellom det essayistiske og reportasjeaktige, ispedd en og annen tørrvittig betraktning. Utfasing kan til tider virke som et uoverstigelig problem, men hos Holly Jean Buck blir det brutt ned til ulike komponenter, og ledsaget av både et tydelig mål og betraktninger om hvilken strategi som bør ligge til grunn for å komme dit. Selv om bokens lengde legger klare begrensninger på hvor dypt man kan dykke ned i spørsmålet om hva som må gjøres, sitter man som leser igjen med et klart bilde av utfordringen vi står overfor, og med tro på at handling er mulig.