Aleksandra Kollontaj var en av de mest framtredende kvinner i det 20. århundres første halvdel. Hun var revolusjonær sosialist og feminist, forfatter og diplomat. Hun var verdens første kvinnelige regjeringsmedlem og verdens første kvinnelige ambassadør.
Åsmund Egge er professor ved Historisk institutt, Oslo
Artikkelen er en lett bearbeidet versjon av foredrag forfatteren holdt under Fritt Ords seminar 11. oktober 2004 og på Universitetet i Oslos faglig-pedagogiske dag 4. januar 2005
Først et biografisk riss. Aleksandra Kollontaj var jevnaldrende med Lenin – et par år yngre – født i 1872 i en adelig familie. Hun ble tidlig opptatt av arbeidernes stilling i Russland og sluttet seg etter hvert til de russiske marxister. Hun samarbeidet først med bolsjevikene uten egentlig å tilhøre noen av fraksjonene i det russiske sosialdemokratiske partiet. Men fra 1906 regnet hun seg som mensjevik. Under den første verdenskrig stod hun imidlertid i nær forbindelse med Lenin, brøt etter en tid med mensjevikene og gikk over til bolsjevikene. Kollontaj var kjent som en ypperlig agitator og ble den mest framtredende kvinne under den russisk revolusjon i 1917. I oktober ble hun med i bolsjevikpartiets sentralkomite, og etter bolsjevikenes maktovertakelse ble hun medlem av regjeringen med ansvar for sosiale spørsmål. Hun kom etter hvert i opposisjon til bolsjevikledelsens politikk og ble en av lederne for den såkalte "Arbeideropposisjonen" i partiet. Etter "Arbeideropposisjonen"s nederlag på kommunistpartiets 10. kongress i 1921, trakk hun seg tilbake fra opposisjonell virksomhet. Høsten 1922 ble hun sendt til Kristiania som medlem av den sovjetrussiske handelsdelegasjonen i Norge. Hun overtok den faktiske ledelsen av delegasjonen i februar 1923 med formell utnevnelse i mai. Etter at fulle diplomatiske forbindelser ble opprettet mellom Norge og Sovjetunionen i 1924, ble hun i realiteten verdens første kvinnelige ambassadør – selv om tittelen "ambassadør" ikke ble benyttet i det sovjetiske diplomatiet før senere. Bortsett fra et kort opphold i Mexico, var hun Sovjetunionens "befullmektigede representant" i Norge fram til 1930, da hun ble utnevnt til den tilsvarende stilling i Sverige. Den hadde hun fram til 1945. Etter det var hun en tid ansatt i utenriksdepartementet i Moskva, men uten noen framtredende posisjon. Hun døde i 1952.
I ettertid er Kollontaj først og fremst kjent som en framtredende feminist. Hun betydde mye for den nye kvinnebevegelsen som oppstod i 1970-årene. Det er karakteristisk at det i Vesten i slutten av dette tiåret ble utgitt tre større biografier om henne, som alle konsentrerte seg om de kvinnepolitiske aspektene ved hennes virksomhet. Men hun var også forfatter. Hun skrev en rekke noveller og romaner, og har også etterlatt seg omfattende dagboknotater og selvbiografiske manuskripter. Som diplomat var hennes største innsats i forbindelse med forberedelsene til fredsforhandlingene mellom Sovjetunionen og Finland etter Vinterkrigen i 1939-40 og den såkalte fortsettelseskrigen som fulgte senere.
Kollontaj følte en sterk tilknytning til Norge. Dette gav hun uttrykk for mange ganger – hun uttalte blant annet at hun anså Norge som sitt andre fedreland. Kollontajs opphold i Norge var delt i to klart atskilte perioder: 1915-1917 og 1922-1930. De to "Norges-periodene" hennes utgjorde svært ulike avsnitt i Kollontajs liv. Den første var en politisk kamp- og modningstid i eksil der kampen mot krigen var den viktigste oppgaven. Det var som nevnt i denne tiden Kollontaj vendte seg bort fra mensjevikene og nærmet seg Lenin, ja, ble en nær medarbeider av Lenin. Den andre perioden var også en slags eksiltid; Kollontaj ble sendt til Norge i realiteten som politisk persona non grata etter nederlaget for den såkalte "arbeideropposisjonen" i Sovjet-Russland. Men mens den første eksilperioden hadde bestått i politisk kamp, kom den andre perioden ganske snart til å bety politisk kastrasjon og en sterk begrensning i åpen politisk aktivitet fra Kollontajs side.
En naturlig problemstilling for det emnet jeg skal ta for meg vil være hvilken betydning Kollontaj hadde for norsk arbeiderbevegelse. Det er alminnelig antatt at de russiske revolusjonære som oppholdt seg i Norge under første verdenskrig, gjennom sin kontakt med norske sosialister bidro til å påvirke mange av disse i revolusjonær retning. På hvilken måte og i hvilken grad spilte Kollontaj en rolle i dette? Og hadde hun noen tilsvarende betydning etter at hun vendte tilbake til Norge som diplomat fra høsten 1922?
Jeg vil konsentrere meg om to perioder av hennes Norges-kontakt – hennes første opphold i Norge i 1915 og hennes første tid etter at hun kom tilbake etter den russiske revolusjon, nærmere bestemt 1922-1923. Denne siste perioden var sterkt preget av fraksjonsstridighetene i Det norske Arbeiderparti som, som kjent, endte med en splittelse av partiet og opprettelsen av Norges kommunistiske parti i november 1923. Hva var Kollontajs oppfatning av denne striden? Spilte hun noen aktiv rolle i fraksjonskampen? Og i tilfelle på hvilken måte?
Kollontaj og norsk arbeiderbevegelse under 1. verdenskrig
Kollontaj var naturligvis kjent for lederne innenfor norsk arbeiderbevegelse allerede før hun kom til Norge. Hun var før krigen ved siden av Clara Zetkin trolig den mest framtredende kvinne i den internasjonale arbeiderbevegelsen. Avisen Ny Tid i Trondhjem brakte et lengre intervju med henne i oktober 1914 og hadde utførlig omtale av henne i forbindelse med at hun ble utvist fra Sverige senere samme høst.
Kollontaj kom til Kristiania i begynnelsen av februar 1915 etter et kort opphold i København, dit hun hadde reist etter utvisningen fra Sverige. Hun slo seg ned i Holmenkollen Turisthotell, der hun blant annet brukte tiden til å oversette artikler av Lenin, som hun hadde hatt kontakt med siden høsten 1914. Snart ble hun trukket inn i smuglingen av post og revolusjonær litteratur inn i Russland, og i denne forbindelse hadde hun kontakt med norske transportarbeidere.
Hennes virksomhet i Norge bar særlig preg av kampen mot krigen og – etter hvert – for å få norske sosialister til å støtte antikrigsbestrebelsene til de russiske bolsjevikene. Ifølge hennes egne opptegnelser var hun initiativtakeren til feiringen av 8. mars som internasjonal kvinnedag i Norge i 1915. Kollontajs tanke var å utvide markeringen til en fredsdemonstrasjon. Dette fikk tilslutning på "et sosialistisk kvinnemøte" – det må trolig ha vært et møte i Arbeiderpartiets kvinneforbund. Arrangementet gikk av stabelen i regi av kvinneforbundet, og Kollontaj var en av hovedtalerne. Her karakteriserte hun krigen som en imperialistisk krig og avsluttet med et leve til "arbeidernes nye og sterkere Internationale".
I slutten av mai reiste Kollontaj til Trondhjem for å være med på Arbeiderpartiets landsmøte som skulle gå av stabelen der i pinsen sammen med landsmøter også for ungdomsforbundet og DNAs kvinneforbund. Under Trondhjems-oppholdet holdt hun en rekke taler. På landsmøtets åpning opptrådte hun som representant for det russiske socialdemokratiske parti med en hilsen fra det russiske proletariat. Hun framhevet det norske sosialdemokrati særlig for dets klare klassekamppolitikk og dets klare antimilitarisme. Hun unnlot likevel ikke å komme med et godlynt spark til partiets høyrefløy for stortingsgruppens opptreden etter krigsutbruddet i august. Hun henspilte her på stortingsgruppens tilslutning til regjeringens forslag om ekstrabevilgning til nøytralitetsvern. Hovedinnholdet i talen var innrettet på kamp mot krigen. Hun understreket at krigen var en kapitalistisk – i motsetning til en dynastisk – krig, og at de russiske sosialister ikke ønsket seier for noen av partene i krigen, men alene seier for sosialismen. Videre kritiserte hun Den andre internasjonale for ikke i tilstrekkelig grad å ha vært bygget på revolusjonær og internasjonalistisk grunn. Det trengtes en gjenoppbygging av Internasjonalen med sterkere revolusjonær politikk og en klarere klassekamp. Implisitt antydet hun muligheten for en splittelse i arbeiderbevegelsen: Hvis man ikke kunne vinne det gamle parti for en ny politikk, måtte det bygges opp en helt ny Internasjonal.
De følgende dager holdt Kollontaj taler under åpningen av Arbeiderpartiets kvinneforbunds landsmøte og i Arbeiderforeningen i Trondhjem. I den siste talen uttrykte hun sin tilfredshet med forhandlingene og beslutningene på Arbeiderpartiets landsmøte og framhevet spesielt det klare antimilitaristiske standpunkt landsmøtet hadde inntatt, og dessuten at man hadde besluttet å sette partiets stortingsrepresentanter under "demokratisk kontroll".
Kollontajs positive uttalelser om resultatene av DNAs landsmøte var ikke bare høflighetsfraser. Hennes rapport til den russiske emigrantavisen Nasje Slovo var optimistisk når det gjaldt partiets utvikling. Landsmøtet var "et bestemt og avgjørende skritt mot en fordømmelse av ettergivenhetstaktikken i … spørsmålet om de sosialistiske partiers forhold til den praktiske kamp mot krigen og militarismen. Etter de beslutninger som ble vedtatt på kongressen, har det norske parti inntatt en ærefull venstreplass i Arbeider-Internasjonalen".
Likevel var Kollontaj ikke helt fornøyd med landsmøtevedtaket om militærspørsmålet. Ifølge hennes dagbokopptegnelser fra denne tiden, anså hun vedtaket for et kompromiss. For den internasjonale bevegelse ville det vært nyttigere om landsmøtet "skarpt hadde fordømt Tyskland og Frankrike for stemmegivningen over budsjettet". Kollontaj henspiller her på de tyske og franske sosialdemokratenes tilslutning til sine lands krigsbevilgninger. Hun skrev en artikkel om dette som hun ville ha trykket i Social-Demokraten, Arbeiderpartiets hovedorgan. Men redaktøren, Jacob Vidnes, ville ikke trykke den. Det var krise i partiet nå, sa Vidnes, han fryktet for splittelse. Men splittelse ville ikke være skadelig, framholdt Kollontaj. "Det ville hjelpe den internasjonale arbeiderbevegelse. Nordmennene ville vise vei." Men Vidnes ville ikke høre – det var snart valg.
Kollontaj møtte også skuffelser i sin kontakt med Arbeiderparti-kvinnene. Hun forsøkte å få støtte blant dem for antikrigsresolusjoner som skulle legges fram på en internasjonal kvinnekonferanse som var under planlegging av Inessa Armand og Nadezjda Krupskaja, Lenins kone. Men resultatet var ikke oppmuntrende: "Jeg tror mer på ungdommen under de nåværende omstendigheter. Men dette vil selvfølgelig ikke få meg til å endre mitt kjære arbeid blant kvinnene, uansett hvor utakknemlig det er. Det er for vanskelig for dem, for overalt, overalt er de slaver. Selv her hvor de har stemmerett."
Det var på denne tiden, i begynnelsen av juni, at Kollontaj definitivt tok overgangen fra mensjevikene til bolsjevikene. Kort etter sluttet hun seg også til Lenins slagord om forvandling av den imperialistiske krig til en borgerkrig, en parole hun tidligere ikke hadde akseptert.
Det var særlig ungdomsbevegelsen Kollontaj hadde kontakt med i denne tiden. Kollontaj karakteriserte Ungdomsforbundet og dets avis Klassekampen som "vår viktigste støtte" som "sto oss nær når det gjaldt politisk innstilling" – selv om man også der måtte "forklare" mye, som hun skriver. Hun fant også sympatisører i Arbeiderpartiet og i redaksjonen til Social-Demokraten, som også var en av dekkadressene som ble benyttet av henne og andre russiske sosialister i norsk emigrasjon. Men Ungdomsforbundet var langt mer radikalt innstilt. Hun deltok på møter med dem der hun la fram Lenins standpunkter til krigen. Fra dagboken 22. juli 1915: "I går tilbrakte jeg kvelden med "de unge" (det norske Ungdomsforbundet). Jeg oversatte Lenins teser (novembertesene) for dem. Vi diskuterte. Jeg forklarte." Noen dager senere skriver hun at hun "arbeider med å overtale, å mobilisere mine norske venner, for å få dem inn på bolsjevikenes vei". Kollontaj forteller også at hun utarbeidet en erklæring som Ungdomsforbundet skulle legge fram for et internasjonalt møte som skulle forberede Zimmerwald-konferansen. Den ble vedtatt uforandret og uten debatt.
1. august skriver hun i sine dagbokopptegnelser: "Denne tid har vært brennende, jeg møter ofte våre venstreorienterte (nordmennene), de blir mer og mer grepet av riktigheten av Lenins standpunkt." Dagen etter meddeler hun sin dagbok at hun har hatt lange diskusjoner med Eugène Olaussen og Arvid Hansen om Lenins slagord om forvandling av den imperialistiske krig til en borgerkrig. Og noen uker senere: "Det har vært en hektisk tid. Vi har forberedt nordmennene til Zimmerwald-konferansen. Mye brevveksling osv. Diskusjoner om enkelte punkter med de svenske og norske kamerater, men i det store og det hele enighet." Og da hun fikk beretning om resultatet av Zimmerwald-konferansen, kommenterer hun: "Polakkene og mine skandinaver gikk med oss. Det betyr at jeg ikke har "jobbet" forgjeves med dem."
Det ser ut til å være alminnelig enighet blant historikerne om at det var Kollontaj som spilte den aktive og sentrale rolle i utformingen av Ungdomsforbundets politiske linje foran Zimmerwald-konferansen. Og hun var på denne tiden den eneste av de russiske emigrantene som aktivt samarbeidet med de norske sosialistene på venstre fløy. De fleste andre fremtredende bolsjeviker i Skandinavia, som Nikolaj Bukharin, Georgij Pjatakov og Aleksander Sjljapnikov, befant seg i Stockholm – de kom først til Norge året etter. Det var Kollontaj som var formidler og aktiv propagandist av Lenins standpunkter overfor de norske sosialistene, og da først og fremst de ledende i Ungdomsforbundet. Framfor noen annen må hun ha spilt en rolle for at radikaliseringen i Ungdomsforbundet fikk et leninistisk preg. Særlig deler av venstrefløyens aksept av Lenins tese om forvandlingen av krigen til borgerkrig ser ut til langt på vei å ha vært Kollontajs bedrift. Dette var et punkt som stod i sterk motsetning til den avvæpningslinje Ungdomsforbundet var programforpliktet på, en linje som riktignok ble fastholdt for Norges del. Først senere ble påvirkningen fra de russiske bolsjevikene styrket av andre bolsjevikers opphold i Norge og deres deltakelse i skribentvirksomhet i Ungdomsforbundets avis, Klassekampen, og andre av arbeiderbevegelsens organer.
I slutten av september reiste Kollontaj til USA på en lengre foredragsturné. Hun gledet seg til dette. Men samtidig ønsket hun seg tilbake til "skjønne Kristiania – ikke farvel, men på gjensyn", som hun skriver i dagboken sin. Hun kom tilbake til Norge i februar 1916 hvor hun oppholdt seg til august da hun på nytt dro til USA. Vi vet atskillig mindre om hennes andre Norges-opphold. Det ser ikke ut til at hun har etterlatt seg noen opptegnelser fra denne tiden. Men vi vet at hun fortsatte å korrespondere med Lenin om arbeiderbevegelsen i Skandinavia og gjenopptok sitt samarbeid med de norske ungsosialistene.
Etter det nye Amerika-oppholdet var Kollontaj i februar 1917 igjen tilbake i Norge. Oppholdet hennes nå ble svært kort. Bare en måned senere brøt det ut revolusjon i Russland og Kollontaj ble opptatt av så snart som mulig å komme seg dit. I et intervju i Social-Demokraten la hun fram bolsjevikenes standpunkt om kamp mot den provisoriske regjering og for en sosialistisk revolusjon. Dette ble dårlig mottatt av folk fra høyrefløyen i Arbeiderpartiet, og Kollontaj møtte heller ingen entusiasme for et forslag om at partiet skulle lage et større arrangement til ære for begivenhetene i Russland. Isteden besluttet hun å henvende seg til Ungdomsforbundet som så arrangerte et møte om begivenhetene i Russland med Kollontaj som hovedtaler. Her la hun igjen fram ideen om at det som nå foresto var en sosialistisk revolusjon, å overføre makten til de nye arbeider- og soldatrådene.
I forbindelse med forberedelsene til hjemreisen for de russiske emigrantene ble Arvid Hansen, en av lederne av Ungdomsforbundet, mobilisert til å rekognosere. Ifølge Hansens egne erindringer om dette hadde man først undersøkt i Social-Demokratens redaksjon og i partiledelsen for å få tak i en som kunne reise gjennom Finland for å rapportere om forholdene. Kollontaj hadde beklaget seg over de norske sosialister, som man trodde var så voldsomt radikale, men som ikke kunne finne et menneske som våget å reise.
Kollontaj hadde et bredt kontaktnett innenfor norsk arbeiderbevegelse i denne tiden. I redaksjonen av Social-Demokraten hadde hun, i tillegg til redaktør Vidnes, forbindelse med Olav Kringen, som blant annet intervjuet henne for avisen. Hun ble også kjent med Martin Tranmæl. Første gang de traff hverandre var trolig under Arbeiderpartiets landsmøte i mai 1915. Tranmæl fungerte som oversetter under hennes foredrag i Arbeiderforeningen i Trondhjem. I hennes "norske dagbok" forteller hun om sin deltakelse da Tranmæl kort etter ble satt i fengsel – 10 dager på vann og brød: "Vi fulgte ham til fengselet og rakte ham en flaske "Lotion" for håret med sterk buljong i. Og jeg ga ham blomster. Han ble forvirret. De førte ham til porten. Den tunge porten slo igjen bak ham. Og hjertet krympet seg i meg, som for en nærstående." Bekjentskapet med Tranmæl utviklet seg til et vennskap som kom til å bli holdt varmt også gjennom hennes senere diplomattilværelse i Oslo og under Tranmæls opphold i Stockholm under krigen.
En annen hun møtte i denne tiden, var Adam Egede-Nissen som hun karakteriserer på følgende måte: "Han ligner ikke nordmennene, er altfor høflig-imøtekommende og bærer snipp med stor silkesløyfe "á la kunstner". Men i det store og hele en sympatisk kar. Og med det samme jeg hadde redegjort for ham om den innstilling Lenins tilhengere har, utbrøt han: "Lenin har naturligvis rett." Han vil bli nyttig." – Og Egede-Nissen skulle da også vise seg å bli nyttig. Som stortingsrepresentant etter valget i 1921 var han – sammen med Olav Scheflo – Kollontajs viktigste informant om hva som foregikk i Stortinget og norsk politikk i det hele tatt.
Men i 1915 var det som nevnt først og fremst Ungdomsforbundets folk hun hadde nær kontakt med. De hun ser ut til å ha hatt mest å gjøre med, var sentrale folk i redaksjonen av Ungdomsforbundets organ Klassekampen, som redaktøren Eugène Olaussen og Arvid G Hansen, denne "vennlige, tilbakeholdne, ungdommelig sjenerte" mann, som hun karakteriserte ham.
Også etter at Kollontaj hadde vendt tilbake til Russland opprettholdt hun forbindelse med norske sosialister. Det er kjent at hun planla en tur til Norge høsten 1921 og at hun via Olav Scheflo sonderte mulighetene for å bli innvilget visum for et kortere opphold her. Saken gikk helt til behandling på regjeringsnivå og søknaden ble innvilget under noen betingelser. Der ble det besluttet at søknaden ville bli behandlet "velvillig", så sant det ble søkt om oppholdstillatelse på et sted "hvor der ikke er bolignød, og hvis Kollontay erklærer ikke at ville drive propaganda, samt endvidere hvis oppholdet kun gjelder rekreasjon for begrenset stykke tid. Noget tilsagn kan dog ikke paa forhaand gis, er det sagt til Scheflo." Det ble imidlertid ikke noe av turen.
Kollontaj og striden i Det norske Arbeiderparti 1922-1923
I midten av oktober 1922 kom Kollontaj igjen til Norge. Bakgrunnen for dette, som jeg ikke skal gå i detalj om, var som nevnt hennes virksomhet som en av lederne for Arbeideropposisjonen. Kollontaj skal selv ha bedt om å bli sendt utenlands (eller i hvert fall bort fra Moskva). Hun ble sendt til Kristiania som legasjonsråd ved den sovjetrussiske handelsrepresentasjonen der, men i første omgang uten at det ble presisert hvilke funksjoner hun skulle ha. Hun hadde selv ikke forestilt seg at hun skulle ha en vanlig diplomatisk stilling, men isteden fungere som en slags formidler av informasjon om Russland i de skandinaviske land og omvendt – om "det politiske liv og arbeiderbevegelsen" i Skandinavia i Russland, slik hun skriver i nesten likelydende brev til Stalin og til utenrikskommissær Tsjitsjerin halvannen uke etter at hun ankom Norge. Dette fikk imidlertid Tsjitsjerin til å frykte for at hun skulle blande seg inn i norsk politikk. Han sendte derfor Kollontaj et brev der han understreket "det skarpe skillet vi på grunn av den historiske situasjon må gjøre mellom stats- og partiarbeid. Dersom et medlem av vårt diplomatiske korps i Norge," fortsatte han, "skriver revolusjonære kommunistiske artikler i partipressen i Moskva om indre norske spørsmål, vil det være et eksempel på en slik innblanding i et lands indre anliggender som det er en uttrykkelig forutsetning for alle våre diplomatiske forbindelser at vi avstår fra."
I sine opptegnelser, som ble redigert mange år senere og som er ytterst upålitelig som kilde, tillegger hun Stalin dette pålegg i en samtale hun skal ha hatt med ham før hun reiste til Norge. Brevet til Stalin etter at hun kom til Norge viser at dette er galt.
I et intervju i Social-Demokraten skal intervjueren ha villet ha hennes kommentar til den forestående Komintern-kongressen. Men dette anså hun som "overflødig": "Ikke et ord om Komintern …" I opptegnelsene stiller hun likevel spørsmålet om hvordan man skal holde seg borte fra de herværende kommunister. "Skal man så ikke rette på dem når de gjør feil?" spør hun seg.
Kollontaj kom til Norge midt under den opprivende striden i Arbeiderpartiet som endte med splittelse i november 1923 og opprettelsen av Norges kommunistiske parti. Striden i partiet hadde umiddelbart før hennes ankomst tatt en ny vending. Komintern-ledelsen hadde sendt partiet et brev der det for første gang tok klar stilling for Scheflo-fløyen med sterk kritikk av partiets manglende oppfølging av Kominterns krav blant annet om å legge om partiets organisasjonsform fra kollektivt til individuelt medlemskap og å endre navnet på partiets hovedorgan som fortsatt het Social-Demokraten. Redigeringen av avisen var også gjenstand for sterk kritikk, en kritikk som dermed også rammet Tranmæl som avisens redaktør. Tranmæl ble for øvrig også kritisert direkte.
Kollontaj ble etter alt å dømme grundig orientert om striden i Arbeiderpartiet både fra de ulike fløyene i partiet, særlig Scheflo-fløyen, fra Kominterns utsending til Norge på denne tiden, Mikhail Kobetskij, og fra folk i den russiske handelsrepresentasjonen, spesielt Marcel Body, en franskmann med russisk mor som i 1917 hadde sluttet seg til den russiske revolusjon. Marcel Body og Kollontaj inngikk snart et nært samarbeid som etter hvert utviklet seg til et varmt vennskap. Det er usikkert hvor varmt vennskapet egentlig var – det florerte rykter om at de inngikk i det som i dag ville bli kalt et "forhold". Dette lar seg imidlertid – i motsetning til Kollontajs tidligere forhold – ikke bekrefte av kildene. Uansett: Det ser ut til at Body var en av svært få personer som Kollontaj stolte fullt på og kunne betro seg til. Og vi skal se at de stod hverandre svært nær med hensyn til politiske oppfatninger og vurderinger.
Den første tiden av sitt nye opphold i Norge holdt Kollontaj en lav profil. Hun gav et par intervjuer, men arbeidet ellers hovedsaklig med artikler og skjønnlitterære bidrag av forskjellig art. Og etter at hun i februar 1923 overtok den faktiske ledelsen av handelsrepresentasjonen, var hun fortsatt forsiktig med å gjøre noe som kunne oppfattes som en innblanding i partistriden. I en rapport til utenrikskommissariatet kort etter Arbeiderpartiets landsmøte i slutten av februar gir hun et lite flatterende bilde av forholdene i Norge generelt og Arbeiderpartiet spesielt. Det offentlige livet i Norge karakteriserte hun som "et klassisk eksempel på absolutt stillstand, kjedsomhet og småborgerlig dagligliv". Hun hadde begynt å lure på om nordmennene hadde fiskeblod i årene. Når det gjaldt Komintern-tilhengernes muligheter i Arbeiderpartiet, var hun svært pessimistisk – til tross for en tilnærmet likevekt mellom fløyene på det nylig avholdte landsmøtet.
For øvrig nevner hennes rapporter til utenrikskommissariatet partistriden bare en passant. Det gjelder i hvert fall de rapportene som hittil har vært mulig å spore opp i det russiske utenriksdepartementets arkiv. Og hennes forbindelse med Komintern begrenset seg til å formidle kontakt mellom Scheflo-fløyen og Komintern-ledelsen i spørsmålet om et lån fra Komintern som skulle benyttes til å støtte partiets presse og fagbevegelsen. Handelsrepresentasjonen fungerte også som formidler av finansiell støtte til Scheflo-fløyen og til Ungdomsforbundet, som etter sitt landsmøte i begynnelsen av mars hadde støttet Komintern-tilhengerne.
Hennes pessimisme med hensyn til Scheflo-fløyens muligheter i Arbeiderpartiet har trolig sammenheng med hennes syn på denne konflikten. De direkte og indirekte kilder vi har til dette, tyder på at hun var svært opptatt av at partiet ikke skulle sprenges. Etter møtet i Kominterns utvidete eksekutivkomite i juni 1923, der det ble vedtatt flere resolusjoner som hadde falt Tranmæl-fløyen tungt for brystet, sendte Marcel Body alarmerende brev til ulike instanser i Moskva. I et av dem ber han om at det snarest mulig blir sendt en ledende kamerat for å hindre opposisjonens planer om brudd med Komintern og sikre at Tranmæl ville forbli "hos oss". Og kort før åpningen av Arbeiderpartiets ekstraordinære landsmøte i november, som skulle ta stilling til striden med Komintern, sendte Body et brev til det russiske partiet der han sterkt advarte mot en uforsonlig politikk fra Kominterns side. Og Kollontaj selv sendte et telegram til Zinovjev, Kominterns president, der hun ga uttrykk for at hvis Kominterns krav ikke var urimelige, ville det ikke bli noen splittelse.
Dette siste tyder på at Bodys synspunkter var representative også for Kollontaj. Det er blitt hevdet at Kollontaj brukte Body som en formidler av sine egne standpunkter. Body var sekretær for particellen ved handelsrepresentasjonen og sendte i den forbindelse rapporter til byrået for det russiske kommunistpartiets avdelinger i utlandet. Her kunne han uttale seg mye friere om partiforhold enn det Kollontaj følte hun kunne gjøre i sine rapporter til utenrikskommissariatet – ikke minst etter Tsjitsjerins pålegg om at hun skulle ligge unna partisaker i Norge. En skribent har for øvrig hevdet – uten belegg eller nærmere begrunnelse – at forholdet Kollontaj-Body i denne sammenheng var omvendt: Det var Body som styrte Kollontajs oppfatninger av striden i Arbeiderpartiet og Kominterns politikk i denne forbindelse. Trolig er det ikke grunn til å legge vekt på noen av disse oppfatningene. Body var Kollontajs nærmeste medarbeider de tre første årene av hennes nye opphold i Norge. Begge to understreker i flere sammenhenger sitt nære samarbeid og sin samstemmighet. Det er riktignok lite trolig at Bodys rapporter til det russiske partiet ble sendt uten at det var diskutert med Kollontaj. Men det er ikke noe kildemessig grunnlag – og heller ingen andre grunner – til å anta at den ene av de to var mer styrende enn den andre når det gjaldt de politiske vurderingene av partistriden og Kominterns politikk. De var ganske enkelt enige.
Kollontajs frykt for partisplittelse hadde trolig dels sammenheng med at hun åpenbart hadde stor personlig sympati for Martin Tranmæl og et nært vennskap med Rachel Grepp, enken etter partiets formann, Kyrre Grepp, som var død året før. Tilsvarende er det hevdet at hun hadde atskillig mindre til overs for folk i Scheflo-fløyen, selv om hun hadde nær kontakt med Scheflo selv og selvfølgelig var programforpliktet til å forsvare Komintern-tilhengerne. Men det er ikke utelukket at hun hadde sympati med Tranmæl-fløyens ønske om en mindre sentralistisk Komintern-organisasjon og større grad av uavhengighet for Kominterns medlemspartier. Hennes politiske fortid som en av lederne av Arbeideropposisjonen kan gi støtte for en slik antakelse. Men noe kildebelegg for dette har vi ikke, og det synes klart at hun var negativ til dem i det norske partiet som ønsket å bryte med Komintern.
Men Kollontaj fryktet også for at en splittelse av Arbeiderpartiet ville svekke hennes muligheter for å lykkes i sitt diplomatiske arbeid. Etter at splittelsen var konsumert i november, kom hennes frustrasjon åpent til uttrykk. Kominterns ultimatum til Arbeiderpartiets landsmøte ble sterkt kritisert. Og Kollontaj understreket skadevirkningene splittelsen kunne ha for arbeidet med å få til en diplomatisk anerkjennelse av Sovjet-Russland fra norsk side. I brevet til den russiske viseutenriksminister, Maksim Litvinov, skriver hun således:
"Til min store sorg kan jeg ikke unnlate å bemerke at splittelsen i partiet, som inntil nå har hatt stor politisk egenvekt, kanskje det eneste kommunistpartiet som i spørsmålet om anerkjennelse av Russland kunne ha spilt en rolle som en vesentlig politisk faktor, nå er svekket av splittelsen.
Tidspunktet som ble valgt for splittelsen er ytterst ugunstig for oss.
Jeg er særdeles forundret over at Komintern ikke tok hensyn til den politiske situasjon og hadde overdreven hastverk med å drive frem splittelsen, åpenbart uten å ta i betraktning eller ta hensyn til i hvilken grad det som har skjedd nå vanskeliggjør vår nærmeste oppgave. I et slikt øyeblikk er en samordning mellom politikkens styrende organer absolutt nødvendig, og jeg ber Dem innstendig, kjære Maksim Maksimovitsj, om å snakke med Kominterns ledere slik at det i fortsettelsen blir tatt hensyn til arbeidet som står foran oss og til oppgavene som Representasjonen til enhver tid er satt til å løse."
Kollontaj skriver videre at den borgerlige presse var fra seg av begeistring over splittelsen og tolket den ikke bare som et nederlag for Komintern, men også som et tegn på at den revolusjonære appell – "fortryllelsen" som utgår fra Moskva – er i ferd med å fortape seg, og dermed også som tegn på at Russlands prestisje er svekket. "I Norge," skriver hun, "er det nå to proletarpartier, som begge bruker sin energi på gjensidig krangel og polemikk, heller enn å støtte Komintern og Russland. Jeg er redd for at verken Komintern eller Russland vil bli skånet i polemikkens hete. I tillegg har vi mistet et innflytelsesrikt ankerfeste i parlamentet. Regjering og Storting måtte ta hensyn til et parti som i antall var det tredje største. Kommunistenes stemme hadde tyngde. Parlamentsgruppen som nå har blitt splittet i to like deler, ble straks svekket. Verken den ene aller den andre gruppen har samme betydning som før splittelsen."
Etter Arbeiderpartiets splittelse fortsatte Kollontajs kontakt med både det gamle og det nye partiet. Naturlig nok var likevel kontakten med det Komintern-tilknyttede partiet, Norges kommunistiske parti, viktigst. Kollontaj fortsatte å være formidler mellom Komintern og NKP, men – så vidt det er mulig å se – uten noen faktisk innflytelse på begivenhetenes utvikling. Når det gjaldt kontakten med Arbeiderpartiet, ser det ut til at hun unngikk kontakt med kadrene på lavere nivå. Men det er samtidig klart at hun opprettholdt kontakten med sine tidligere venner i Arbeiderpartiet, ikke bare formelt, som del av sitt diplomatiske arbeid, men også på det personlige plan. Dette gjaldt særlig Tranmæl og Rachel Grepp. I årene som fulgte splittelsen er det trolig at hennes politiske sympatier lå minst like nær Arbeiderpartiet som kommunistpartiet, en antakelse som styrkes av hennes brevveksling med svensken Fredrik Ström – uten at jeg har anledning til å gå nærmere inn på det her.
Jeg begynte med å stille spørsmålet om Kollontajs betydning for norsk arbeiderbevegelse. Men vi kunne også snu spørsmålet. Hvilken betydning hadde Kollontajs kontakt med norske og andre skandinaviske sosialister for hennes politiske oppfatninger og for hennes innsats som diplomat? Dette kan vanskelig bli noe annet enn spekulasjoner. Men vi vet at Kollontaj allerede etter sitt første opphold i Norge, ble knyttet med spesielle bånd til landet. Hun uttrykte flere ganger at hun ble "forelsket" i Norge. Og det gjaldt ikke bare norsk natur, men også det norske folk. Og selv om hun fant mye som hun anså som småborgerlige trekk ved nordmennene og ved norsk arbeiderbevegelse, er det ikke utenkelig at hennes opphold her – med den nære kontakten med norsk politisk og kulturelt klima generelt og norsk arbeiderbevegelse spesielt – bidro til å påvirke henne i en politisk mer moderat og demokratisk retning enn den som var den rådende i hennes hjemland.