Albanias syn på EEC: «Det forente Europa» – imperialistisk og kontrarevolusjonært
Av Albania today
«Det forente Europa» – imperialistisk og kontrarevolusjonært
Albanias syn på EEC
Det har vært stor interesse for de sosialistiske landas syn på EEC. Spekulasjonene har liksom ikke kunnet ta noen ende og i de borgerlige journalistenes hoder er hvitt blitt til svart like enkelt som det er å knipse i fingrene. Svært sjelden har de begitt seg til kildene og foretatt undersøkelser. Deres oppdragsgivere hadde gitt dem klar beskjed: De sosialistiske landa, Kina og Albania, skulle framstilles som egoistiske og sjåvinistiske stater som ikke interesserer seg for andre folks kamp. Hetsen har hatt liten praktisk betydning. Folk lar seg ikke så lett føre bak lyset. Likevel har den vel maktet å så en aldri så liten tvil i en og annen oppriktig progressiv.
For å bidra til å likvideremytene trykker vi en artikkel som sto i tidsskriftet «Albania today». Den er også en god fortettet analyse av EEC's historie og klassekarakter.
Red RF
«DET FORENTE EUROPA» – IMPERIALISTISK OG KONTRAREVOLUSJONÆRT
I politiske kretser i vår verdensdel, høres det stadig mer til slagordet om et «Forent Europa». Diskusjonen er forbi nivået med bare teoretiske debatter, og har nådd så langt som til å ta noen konkrete skritt mot en overstatlig europeisk forening.
«Det forente Europa» som Vest-Europeisk kapital «rasker sammen» sa Enver Hoxha på Arbeidets Parti i Albania's 6. kongress, «har som mål å bli en ny imperialistisk supermakt med krav om lederstilling og herredømme akkurat som USA og Sovjetunionen. Kampen mot USA-imperialismen ville være virkningsløs hvis den ikke samtidig ble ført mot USA-imperialismen venner og allierte, mot alle de imperialistiske maktene.»
Utviklingen av Europa-ideen
Historisk sett, ettersom forholdene mellom statene i denne verdensdelen har beveget seg i retning mot hverandre eller fra hverandre, har Europa, kapitalens vugge, herre over Europas og verdens skjebne, sett forskjellige begrep om Europa-ideen komme til verden. Ideen har blitt grepet med begjær av borgerskapets øverste kretser i de forskjellige landa som strebetetter fullstendig herredømme over verdensdelen. Det ble forandringer i det 20. århundre da USA ble den ledende i den kapitalistiske utviklinga, og særlig i siste halvdel av århundret da en rekke nye, uavhengige stater i den såkalte tredje verden trådte fram på verdensarenaen, de revisjonistiske landa begynte å gjeninnføre kapitalismen, og Sovjetunionen ble en imperialistisk supermakt. Dette førte til at Europas betydning og rolle i utviklinga av de internasjonale hendingene syntes å minke. Dette kunne ikke falle i det europeiske borgerskaps smak. For dem har ideen om et mektig forent Europa alltid syntes tiltrekkende, på tross av den malstrøm av voldsomme hendinger med økonomiske og politiske konsekvenser som har funnet sted de første sju tiår av dette århundre. Planene om et «Forent Europa» har gjennomgått en utviklingsprosess i overenstemmelse med styrkeforholdene i Europa og i verden. Som marxismen lærer oss, er disse ikke evige og uforanderlige.
Samtidig har denne utviklinga vært avhengig av de nasjonale borgerskapets indre vilkår. Pan-europeismen blomstret som en politisk retning særlig i tjue- og tretti-åra i skyggen av Lokarno-traktaten. Blant hovedpersonene var den Østerrisk-ungarske greve, R. Kudenhove Kalergi, som i 1922 bønnfalt Mussolini om å «redde Europa.» Etterhvert som hendingene utviklet seg ble samme bønn sendt til Hitler og John Foster Dulles. Pan-europeistene proklamerte Europas forening og redning som kampen mot bolsjevismen og kommunismen, på den tid legemliggjort ved Sovjet-Unionen. Det er karakteristisk at den pan-europeiske bevegelsen omfattet slike viktige representanter for europeisk kapital som Rotschildene i Frankrike, tungindustrimagnatene Vogler og Pegsen i Tyskland, etc. Alle kjenner til hvorledes disse tidlige forsøkene på et «forent Europa» endte opp. Hitler forsøkte å sette ut i livet en «Europas forening» under slagordet om en ny orden, og under den ariske rases lederstilling.
Etter den annen verdenskrig ble pan-europeismen gjenopplivet under USA's innflytelse. Dette var på den tida USA-imperialismen satte i gang sin store offensiv overfor verden, og Europa var blant dens første mål. Washington fremmet den pan-europeiske bevegelsen i håpet om at den skulle skape en passende stemning for det store Atlanterhavs-samfunnet. De amerikanske planene om et forent Europa (planene til Morgenthau, Acheson og andre) dukket opp den ene etter den andre. Samtidig skrev pan-europeistene på sine banner: «Sine America nulla salus» (ingen frelse uten Amerika). De amerikanske forsøkene gav seg konkret uttrykk i Marshall-planen og i Nato som en framtidig militær kjerne i Atlanterhavs-samfunnet. På det økonomiske området oppmuntret USA dannelsen av det» Europeiske fellesmarkedet» og den europeiske frihandelsavtalen.
Men også for dette «forente Europa» i amerikansk stil var ikke alt like enkelt. Loven om de kapitalistiske landas ujamne økonomiske og politiske utvikling virket uavhengig av disse planene og styrkeforholdet mellom kapitalistene begynte å utvikle seg til de europeiske landas fordel. I Frankrike, Vest-Tyskland, Storbritannia og andre steder, begynte de å se med mistenksomhet på planene om det store Atlanterhavs-samfunnet under amerikansk ledelse. Slik ble det en kjøligere stemning overfor den pro-atlantiske, pan-europeiske bevegelsen. I mellomtida dukket slagordet om et europeisk «Forente Europa», et «Forent Europa» uten USA, blant de europeiske statene. Dette er akkurat det Europa de snakker om i dag. Vi ser konturene av det i det såkalte lille Europa, som består av de seks medlems-landene i EEC. Med utgangspunkt i den nåværende kjerne i EEC, og ved å utvide den, har de som mål å integrere alle de kapitalistiske landa i Vest-Europa i en union med felles politikk, økonomi og forsvar. «Vårt mål», sier Willy Brandt, «er en europeisk regjering organisert på en fornuftig måte, som kan ta de nødvendige bestemmelser i felles politiske saker, og hvis aktiviteter vil bli underlagt parlamentarisk kontroll. Ingen i Fellesskapet er i tvil om at det vil komme en slik regjering en dag, og flertallet vet at hvis det ikke skulle lykkes, ville det ha katastrofale følger.»
Når det europeiske storborgerskapet streber etter dette, er det overhodet ikke ut fra sentimentale følelser om Europas uavhengighet. Det er ikke det minste opptatt hverken av de europeiske landas uavhengighet eller deres suverenitet, men bare av sine egne ønsker og ærgjerrige mål. Det vest-europeiske monopolborgerskapet ønsker å dominere Europa, og ved å forene alle sine krefter og ressurser, å motvirke USA-imperialismens borgerskap og sosial-imperialismens borgerskap for å kunne virkeliggjøre. sine egne mål om herredømme i verden på samme måte som dem. Når vi undersøker hvordan Europa-ideen har utviklet seg kan vi, som vi så ovenfor, dele den inn i tre perioder, hvor innholdet har vært henholdsvis anti-bolsjevisme, atlantisisme og europeisme. Vi er nå i den tredje av disse periodene.
Den kapitalistiske parallellen: integrasjon og desintegrasjon
Kan dette forente Europa bli helt og fullt virkeliggjort? Utviklinga av kapitalismen stimulerer i seg sjøl utviklinga mot større internasjonalisering og konsentrasjon av kapital og produksjon. Dette kan ikke unngå å ha konsekvenser for de politiske forholdene og strukturene. Integrasjon er typisk for den statlige monopolkapitalismen. I Vest-Europa har denne integreringsprosessen kommet lenger enn andre steder, og flere mellom-statlige økonomisk-politiske blokker har blitt dannet. Forklaringen på dette ligger ikke i det europeiske borgerskaps «forståelse og anlegg for integrasjon,» men i flere årsaker av objektiv karakter. Disse omfatter behovet for utvikling av produktivkreftene inspirert av den teknisk-vitenskapligerevolusjonen, de konkrete historiske forholda og spesielle trekk ved den vest-europeiske kapitalismen som mistet sin ledende stilling i kolonilanda. Videre minskende hjemme-markeder og den voldsomme konkurranse fra USA-monopolene, og fasttømringen av en mektig allianse mellom USA og Sovjet, hvis planer Europa blir sett på som underlagt deres herredømme, etc. Derfor er spørsmålet om hvilken framgang de integrerte strukturene skal få, avhengig av et sammensatt sett av faktorer.
Ved første øyekast virker en rekke av dem som drivkrefter mot integrasjon, mot et forent kapitalistisk Europa. Men en annen lov, uatskillig fra kapitalismens utvikling, er at motsetningene til dette også viser seg. Underkapitalismen foregår integrasjon og desintegrasjon alltid parallelt. Dette er uavhengig av den kjennegjerning at den ene tendensen kan være mer framtredende enn den andre i en spesiell periode. Integrasjon er i seg sjøl en form for kapitalistisk konkurranse. Den forandrer ikke ved den kapitalistiske produksjonsmåten og de lover den følger. I virkeligheten skaper den motsigelser i nye former og på nye områder for kapitalismen. Kapitalismens indre motsigelser er uungåelige også når den kapitalistiske produksjonen er organisert i overnasjonale former. Slik kan vi i EEC se to av kapitalismens typiske problemer i økende omfang – manglende utnytting av produksjonssystemets muligheter, og økende arbeidsløshet.
Utnyttingsgraden av produksjonsmulighetene i landene i EEC sank fra 91 prosent i 1960 til 79 prosent i 1965, og 78 prosent i 1970.
I følge data som FN's økonomiske kommisjon for Europa har, falt vekstraten for industriprodukter i de vest-europeiske landa med 1,5 prosent i1970 sammenliknet med 1969. Hæren av arbeidsløse i EEC-landene går opp i om lag 2 millioner mennesker. En av konsekvensene av integrasjon er motsigelsen mellom den statlige monopolkapitalismens nasjonale system, og dens overnasjonale form. EEC's erfaringer med stadige motsigelser på landbruks- og valutaproblemer, det at de nasjonale regjeringene har bevart så viktige redskaper for den statlige monopolkapitalen som skattepolitikken, nasjonal lovgivning, kontroll over kapitalmarkedet, statlige subsidier, etc. viser at til og med under EEC's betingelser, som er den mest utviklede form for kapitalistisk integrasjon, er det veldig vanskelig å oppnåforening. Ikke engang blant de mest optimistiske snakker de om en massiveuropeisk solidaritet. Dette er bare å vente siden monopolene i de forskjellige landa som er forent i det lille Europa har interesser som stadig støter sammen på grunn av sin antagonistiske karakter. Sjøl om det store forente Europa skulle bli skapt, vil fordeling av profitt bli gjort på grunnlag av styrke. Og styrken forandres gjennom den økonomiske og politiske ut-viklinga som bringer først en makt og så en annen i forgrunnen. Derfor er sammenstøt mellom forskjellige interesser en integrert del av enhver kapitalistisk union.
Rivaliseringen mellom Vest-Tyskland og Frankrike både i EEC og utafor viser dette tydelig. Både Frankrike og Vest-Tyskland streber etter å være den ledende i Europa, både nå og i det såkalte forente Europa. Dette har skapt nye motsigelser mellom Frankrike og Vest-Tyskland. Paris støttet planene om et forent Europa i form av en løsere sammenslutning, mens Bonn ønsker en forbundsstat. Så komplisert er veien til et forent Europa at forskjellige kretser av det europeiske borgerskap stadig mer åpent gir ut-trykk for desillusjonering. Det vest-tyske pressebyrå DPA skrev: «Europa har strebet etter politisk enhet i de siste tjue åra, men hittil har det gamlekontinent ikke vært i stand til å bli enig om en type tanks, ubåt eller fly. Hvert land produserer sine våpen fordi hvert land har sine egne mål.
Planene om et «forent Europa» blir betraktet med en viss mistro både av USA og Sovjet. De har, innen rammene av alliansen USA-Sovjet, blitt enige seg imellom om oppdelingen av Europa, vest under USA og ost under Sovjet. På den ene eller den andre måten bygger de to supermaktene opp under motsigelsene mellom de europeiske landa, setter det ene landet opp mot det andre. De streber også etter å vende pan-europeismen i sin egenretning. Samtidig har USA og Sovjet i stadig stigende grad utelukket Vest-Europa når de kjøpslår om begivenhetene i verden. Dette kan ikke den vest-europeiske kapitalen, med sine tradisjoner og interesser, akseptere. «Det mest smertefulle i Europa er at Europa ikke eksisterer og ikke fungerer i verdenssammenheng. Alt ville ha vært annerledes hvis et (forent– forfatterens note) Europa endelig ville bli dannet. Et slikt Europa må ikke være en satelitt hverken under USA eller Sovjet, men, tvertimot, en samarbeidspartner med begge.» Disse ordene til Pietro Nenni, en tidligere italiensk utenriksminister, uttrykker tydelig målet for det europeiske borgerskap – et forent Europa som, splittet som det er av indre kamper og sterke motsigelser helt fra starten av, prøver å nå en verdens-supermakts nivå slik at det også kan være med på oppdelingen av interessesfærer.
Men allerede for dette «forente Europa» har tatt sine første vaklendeskritt, gjør de to andre supermaktene alt de kan for å ødelegge det, i det minste å gjøre det til en partner i betydning av å få herredømme over det. USA fremstiller seg som, og utroper seg til og med som, de «europeiske besittelsers» rettmessige arving. Mens Nixon på den ene side har godtatt dette «forente Europa» som «et av de framtidige sentra for verdens makt», som han gjorde 7. juli 1971, minner han på den annen side stadig sineallierte om at «vår politikk forutsetter en ny form for ledelse, og ikke at den ledende rollen forkastes.» De samtalene som lederen for det Hvite hus har hatt med en rekke statsoverhoder i Vest-Europa – Frankrike, Storbritannia, Vest Tyskland og Italia, må forstås ut fra denne politikken. USA-imperialismen søker å hevde sin stilling som den uomstridte leder av den kapitalistiske leir, overfor den sovjetiske sosialimperialismen som kommer til forhandlingene mellom USA og Sovjet som den uomstridte leder av den revisjonistiske leir.
Washington har noen sterke kort som NATO, USA's militære nærvær og enorme investeringer i de europeiske landa. Sovjet, på sin side, sitter ikke likegyldig og ser på dette «forente Europa» som prover å etablere seg. De gjør tvert i mot store anstrengelser for å vri det inn under sin egen innflytelsessfære.
De retoriske appellene om et «demokratisk forent Europa» og Sovjet-pressens understreking av de enorme økonomiske mulighetene Sovjet og Europa kunne skape sammen, retter seg mot langsiktige mål. I denne sammenhengen mener Kremls politiske strateger at de har funnet sitt arki-mediske punkt i den såkalte europeiske sikkerhetskonferansen. Men mens Sovjet og USA tenker seg at en europeisk sikkerhetskonferanse skal være102Nettpublisering ved en godkjenning av deres ledende rolle på kontinentet, betrakter det «forente Europa» (dets framtidige medlemmer) den som en stadfesting på at det har steget i gradene til å bli en likeverdig partner som ingen av stormaktene kan dirigere. De ser den som en konferanse hvor supermaktene vil gå med på gradvis nedtrapping av sin innflytelse i Europa, og overlate til det europeiske borgerskap å styre.
Det «Forente Europa» og proletariatet
Det europeiske monopolborgerskap forsøker å overbevise de arbeidendemassene om at et «forent Europa» er i deres interesse ved å spekulere i folkets voksende motvilje mot alliansen Sovjet-USA og deres intriger. Dette er slett ikke sant. Kapitalistisk integrasjon, uansett under hvilket påskudd den måtte bli foretatt, kan ikke ha noen fordelaktig virkning for arbeiderklassen. Det kapitalistiske borgerskapet i Europa streber etter å forene sine krefter for å undertrykke den revolusjonære bevegelsen i Europa for å intensivere utbyttingen av de arbeidende massene, for å øke sin ekstra-profitt og styrke sin konkurranse-posisjon overfor USA's kapitalistiske borgerskap og Sovjets revisjonistiske borgerskap. Planene om et «forent Europa» bærer seglet og klassestemplet til dem som har skapt det. V. I. Lenin ga på sin tid et knusende svar på kapitalens teorier og konkrete forsøk på et «Forent Europa.» «Europas forente stater under kapitalismen er enten umulig eller reaksjonært. Sjølsagt er det mulig å danne midlertidige overenskomster mellom kapitalister og mellom stater. Slik sett er det også mulig å danne Europas Forente Stater, som en ordning for Europas kapitalister …, men for hva? Ene og alene for den felles undertrykking av sosialismen i Europa. Å skape Europas Forente Stater under kapitalismen betyr å organisere reaksjonen,» skrev revolusjonens geni i 1915, en nøyaktig vurdering som er like riktig i dag.
13 år med erfaringer fra EEC, som blir betraktet og anerkjent som kjernen i det framtidige Europa av de kapitalistiske planleggerne, er den beste pekepinn på hvilke følger kapitalistisk integrasjon har for de arbeidende massene. Den gjennomsnittlige prisstigninga i EEC-landa er 6 prosent pr. år, mens leveomkostningene stiger med 5 prosent pr. år. Arbeidsløsheten har blitt en konstant verkebyll, som de mange programmer for såkalt planlegging og samordnet bevegelse av arbeidskrafta innen de «seks», er ute av stand til å lege. Bøndenes stilling er spesielt vanskelig, på tross av at EEC's jordbrukspolitikk høyrøstet ble offentliggjort som veien til forbedring. I det siste tiåret har bøndenes inntekter sunket med 10 prosent. Prisen på varer kjøpt fra bøndene for blir den samme, mens prisene de blir solgt for i byene har blitt fordoblet. Slik betaler byboerne i Belgia 10 ganger mer for poteter enn bøndene mottar for dem fra oppkjøperne. Kreditter og subsidier fra EEC-institusjonene blir bare betalt til store kapitalistiske virksomhetene. Disse utgjør mindre enn5 prosent av det samlete antall gårdsbruk i EEC-landa. Dette er noen av de konsekvensene som det såkalte lille forente Europa har hatt for de arbeidende massene. Det skulle ikke være nødvendig å si at for det store forente Europa vil de måtte betale dyrere både i økonomiske tap og i sosiale og politiske tap. I verdensmålestokk kan ikke dette «Forente Europas» rolle bli annet enn imperialistisk og kontra-revolusjonær. Konsekvensene av dette vil de europeiske folkene måtte bære, akkurat som det amerikanske folk må bære konsekvensene av det Hvite hus' vanvittige aggressive politikk. Instituttet for strategiske undersøkelser i London har utgitt ei bok som heter «Europas framtid, Europas valg.» I denne boka, som omhandler det Forente Europas monstre og målsettinger, blir det lagt vekt på at en sammenslutning av typen Europas forente stater «vil ta ansvaret for sikkerhetsspørsmålene i noen områder, og sammen med USA opprettholde lov og orden i verden.»
Det Forente Europas slagord og planer er reaksjonære, og representerer ikke noe godt for arbeiderklassen og de arbeidende massene i Europa. Proletariatet kan aldri se sin framtid i et interessefellesskap med det kapitalistiske borgerskapet. Og det «Forente Europa» vil bli finansherrenes og industriherrenes Europa, kapitalens Europa rettet mot revolusjonen og proletariatet. Det er ikke et virkelig alternativ slik borgerskapet og revisjonist-klikkene i Vest-Europa prøver å fremstille det. For å fullføre linjen med det nasjonale borgerskaps integrasjon, har de grepet med begjær dette slagordet og prater om et «Forent Europa med fred, samarbeid og vennskap.« Den europeiske arbeiderklasse avviser disse forsøkene med forakt. Den ser det virkelige alternativet for sin framtid i revolusjonen og sosialismen, i ødeleggelsen av det kapitalistiske og imperialistiske undertrykkingssystemet