Ukategorisert
av Johan Petter Andresen
Det nye programmets analyse av utviklinga av den kapitalistiske økonomien er et tilbakeskritt i forhold til forslaget fra programkomiteen som ble lagt fram i september 2001. Etter min mening bryter programmet med grunnleggende marxisme på økonomiens område. En analyse av den kapitalistiske økonomiens grunnleggende utviklingstendenser burde være en bærebjelke i et kommunistpartis program. Landsmøtet har valgt å skjære bort tilløp til en slik analyse.
Det er en god del å utsette på forslaget fra programkomiteen både når det gjelder form og innhold. Så dette er ikke noe forsvar for alt i programkomiteens forslag når det gjelder den generelle økonomiske utviklinga. Men innholdet i programforslaget er som sagt mye bedre. Her er noen av formuleringene som er fjerna av landsmøtet:
- 1. I Forordets fjerde avsnitt: «Men forråtnelsen i kapitalismen har blitt stadig tydeligere de siste 30 åra gjennom stagnasjonen i verdensøkonomien.»
- 2. I forslagets kapittel 1, som ble programmets kapittel 6, punkt 1.1, fjerde avsnitt: «Men de kapitalistiske produksjonsforholdene, som gjør profitt til produksjonens hovedmål, hemmer og hindrer også utviklinga av produktivkreftene og skaper nød, vold og menneskeskapte naturkatastrofer. I det stadiet kapitalismen nå er, er det dette trekket som dominerer. Slik undergraver kapitalismen også sin egen eksistens.»
- 3. I forslagets kapittel 2, som ble programmets kapittel 1. 3. avsnitt i ingressen: «De framskrittsvennlige sidene ved kapitalismen er for lengst historie. Dens måte å produsere og distribuere varer og tjenester på er ikke lenger den mest effektive. En allmenn stagnasjon i økonomien har for lengst satt inn, og den politiske legitimiteten er i ferd med å smuldre.»
- 4. I samme kapittels 2.3.3: «Konkurransen er en innebygd trussel mot det kapitalistiske systemet i seg sjøl, som fører til økonomisk stagnasjon.»
- 5. Samme kapittels punkt 2.10.2: «Den såkalte «nye økonomien» tilfredsstiller ikke borgerskapets krav om profitt, jo mindre jo mer det automatiske systemet innføres på flere områder i produksjonen. De nakne talla bekrefter dette. Stagnasjonen vi har sett de siste tiåra, med synkende vekstrate målt i bruttonasjonalprodukt for den kapitalistiske verdensøkonomien som helhet, fortsetter. Til tross for at enkelte land kan oppvise en imponerende vekstrate. Den lange oppgangskonjunkturen i USA på 1990-tallet illustrerte USAs spesielle dominans i denne perioden.»
Vedtatte formuleringer
Det som er vedtatt er en kritikk av hvordan kapitalismen fungerer. Altså at kapitalismen ikke er bra for folk flest og for miljøet. Men intet sted tas marxismens standpunkt om at kapitalismen er en historisk forbigående samfunnsform eller at de indre motsetningene i den kapitalistiske økonomien skjerpes etter hvert som kapitalismen modnes. Og når det gjelder stagnasjonen etter krigen, finnes det ingen beskrivelse av denne. Tvert imot, programmet beskriver et samfunn som evner å løse sine kriser. Årsaken til at det kan bli sosialistiske revolusjoner er at arbeiderklassen en gang vil ønske å frigjøre seg. Det nærmeste man kommer en kriseteori som går inn på dagens økonomiske utvikling er i punkt 1. 10.1 til 1.10.4. Her kan vi lese:
1.10.1: Slutten av det tjuende hundreåret framstod i den rådende propagandaen som en «ny vår» for kapitalismen.
1.10.2: Likevel står problema i kø for borgerskapet. Den nye teknologiske revolusjonen legger grunnlaget for raske og omfattende økonomiske, politiske og ideologiske samfunnsendringer, som kan bli en trussel mot sjølve den kapitalistiske samfunnsorganiseringa.
1.10.3: Den ikke-produktive og spekulative økonomien vokser. Det samme gjør den svarte økonomien. Omfordeling av merverdien gjennom valuta- og børsspekulasjon overgår langt varehandelen og investeringer i produksjon.
Likevel eksploderer vareproduksjonen som følge av den voldsomme produktivitetsøkinga. Men i stedet for at en mulig overflod blei delt på kommunistisk vis etter behov, reguleres produksjonen etter profittmulighetene. Varer ødelegges framfor å bli gitt til de stadig flere som ikke har råd til å kjøpe dem. Overproduksjonskriser og økte forskjeller mellom rike og fattige blir resultatet.
1.10.4: Det er merverdiproduksjonen som skal holde den kapitalistiske konkurransen i sving. For at denne skal kunne holde tritt med den voldsomme økinga av kapitalmengden, trekkes nye områder inn i vareøkonomien. Dette er drivkrafta bak privatiseringa av velferds- og infrastruktursektorene.
Dette er en livredningsmanøver for kapitalen som fører til at velferdsstaten som sosial og politisk stabilisator raseres. Hvor lenge kapitalistene kan holde økonomien i gang ved å rane felleskassa, vil derfor også være et politisk spørsmål.
Det er mye riktig beskrivelse i denne analysen, men den mangler logikk, for eksempel forklarer den ikke hvorfor den spekulative økonomien vokser. Kan borgerskapet velge å minske den spekulative økonomien, eller er denne utviklinga en del av en nødvendig økonomisk utvikling gitt de kapitalistiske produksjonsforholdene? Hva er sammenhengen mellom utviklinga av den spekulative økonomien og den merverdiproduserende delen av økonomien? Har kapitalismen en kronisk overproduksjonskrise? Eller har den bare konjunkturelle kriser som løses etter hvert? Programmet beskriver en kapitalisme med problemer, men ikke en kapitalisme som kun kan løse sine problemer ved å forverre sine egne sjukdommer.
Hva mente Marx om kapitalismen?
Kort fortalt var Marx utvetydig på at kapitalismen er en historisk forbigående samfunnsform, som på grunn av sine indre motsigelser må gå under. Dette preger både hans historiske tilnærming og hans økonomiske analyser.
Marx mente at de økonomiske krisene som det kapitalistiske systemet skaper, blir løst på en slik måte at dets indre motsetninger skjerpes og at dets kriser blir dypere. Han trekker fram som et grunnleggende forhold at det kapitalistiske systemets evne til å øke produksjonen har få hindre, mens forbruksevnen møter mange barrierer som begrenser dets vekst. Dette gir opphav til kriser, som altså overvinnes på en slik måte at systemets innebygde motsetninger skjerpes.
La oss se litt på åssen Marx så på de grunnleggende utviklingstrekka til den kapitalistiske økonomien. Fra Manifestet kan vi lese:
«Hvordan overvinner borgerskapet krisene? På den ene sida ved den framtvungne ødelegginga av en mengde produktivkrefter, på den andre sida ved erobring av nye markeder og grundigere utbytting av de gamle markedene. Altså hvordan? Ved at de forbereder enda mer omfattende og kraftigere kriser og minsker midlene til å forebygge krisene» (Side 27 i den norske utgaven fra 1970). (Min understrekning).
Legg merke til at Marx legger vekt på at måten krisene løses på er ved at det legges et grunnlag for enda større og sterkere kriser: altså at den kapitalistiske økonomiens indre motsetninger skjerpes og at etter hvert som det kapitalistiske systemet utvikles bruker det samtidig opp de midlene det trenger til å forebygge krisene.
Fra kapittel 15 i bok 3 av Kapitalen har vi noen flere, mer teoretiske sitater som omhandler det samme:
«Betingelsene for den direkte utbyttinga er ikke identiske med de som gjelder for dens realisering. De er ikke bare ulike i sted og tid, men også teoretisk. Betingelsene for den direkte utbyttinga er kun begrensa av samfunnets produktive evne, betingelsene for utbyttingas realisering er begrensa av det relative forholdet mellom de ulike produksjonsgrenene og samfunnets evne til å forbruke. Men den sistnevnte blir verken bestemt av den absolutte produktive evnen eller av den absolutte forbrukerevnen, men av forbrukerevnen basert på de antagonistiske betingelsene i distribusjonen, som reduserer forbruket til størstedelen av samfunnet til et minimum innafor mer eller mindre trange grenser. Realiseringa er videre begrensa av akkumulasjonstendensen, trangen til å ekspandere kapitalen og produsere merverdi i en større skala. Dette er en lov for den kapitalistiske produksjonen, gitt gjennom stadige revolusjoner i sjølve produksjonsmetodene, forbundet med den stadige forringelsen av den eksisterende kapitalen, av den generelle konkurransekampen og behovet for å forbedre produksjonen og dens skrittvise utvidelse, kun som et middel for dens vedlikehold, der straffen er ruin. Markedet må derfor stadig utvides, slik at dets indre sammenhenger og betingelsene som regulerer dem, antar formen av en naturlov som virker uavhengig av produsentene, og blir stadig mer ukontrollerbare. Denne indre motsigelsen søker sin løsning gjennom en utvidelse av det ytre produksjonsområdet. Men, jo mer produktiviteten utvikles, jo mer blir den i uoverensstemmelse med den snevre basisen på hvilken betingelsene til forbruket hviler.»
«Den kapitalistiske produksjonen prøver stadig å komme forbi disse innebygde grensene, men kommer forbi dem bare på en slik måte, at disse hindringene igjen plasseres i dens vei, og da i enda større skala.»
«Når derfor den kapitalistiske produksjonsmåten er et historisk bestemt middel for å utvikle de materielle produktivkreftene og skape et tilsvarende verdensmarked, er den samtidig den konstante motsigelsen mellom denne historiske oppgave og de tilsvarende samfunnsmessige produksjonsforhold.»
«Det kommer til overflaten her på en klar økonomisk måte – dvs. sett fra borgerskapets standpunkt, innafor begrensningene for kapitalistisk erkjennelse, fra standpunktet til sjølve den kapitalistiske produksjonen – at den har sin grense, at den er relativ, at den ikke er absolutt, men er kun en historisk produksjonsmåte som samsvarer med en bestemt avgrensa epoke i utviklinga av produksjonens materielle behov.»
«Utviklinga av det samfunnsmessige arbeidets produktive krefter er den historiske oppgava og berettigelsen til kapitalen. Akkurat derfor skaper den ubevisst de materielle betingelsene for en høyere produksjonsmåte.»
Det har rent mye vann i elva siden Marx lagde sine teorier. Men vi lever fortsatt under kapitalistiske produksjonsforhold, og kapitalismen har utvikla seg og skal da, i følge Marx ha fått skjerpa sine indre motsetninger. Og jeg mener at dette stemmer.
Hva mener en del marxister?
I motsetning til i Marx’ tid evner ikke den kapitalistiske økonomien å opprettholde den generelle økonomiske veksten i samfunnet. Jo større andel av totaløkonomien i verden som blir kapitalistisk, jo svakere blir den økonomiske veksten. Etter den brutale saneringa av produktivkrefter som den andre verdenskrig innebar, så det lenge tilsynelatende positivt ut for kapitalismen. Men allerede etter få år oppsto overkapasitetsproblemer i den internasjonale økonomien, og marxistiske økonomer kunne påpeke, allerede i 1966, at den moderne internasjonale monopolkapitalistiske økonomien hadde en innebygd stagnasjonstendens som kunne observeres statistisk (Monopoly Capital av Paul Baran og Paul Sweezy, 1966).
«Man kan vende og snu på det som man vil. Man kan likevel ikke unngå den konklusjon at monopolkapitalismen er et selvmotsigende system. Det har en tendens til å skape et stadig større overskudd, men det kan ikke frambringe det forbruk og de investeringsåpninger som er nødvendige for absorbering av et økende overskudd og for at systemet skal funksjonere tilfredsstillende. Siden overskudd som ikke kan absorberes, ikke kan produsere, følger det at den normale tilstand i den monopolkapitalistiske økonomi er stagnasjon» (Fra Pax-utgaven av Monopolkapitalen, Sweezy og Baran, 1971, side 110).
En liten illustrasjon på stagnasjonstendensen finner vi i følgende tabell:
Veksten stagnerer tiår for tiår
Paul Sweezy følger opp stagnasjonsanalysen sammen med Harry Magdoff i 1988, i boka Irreversible Crisis (Monthly Review Press 1988). Her viser de sammenhengen mellom stagnasjonstendensen og den eksplosive økinga av finanssektoren og gjeldas nye rolle i økonomien. Det var også med bakgrunn i denne boka at AKP arrangerte en økonomikonferanse i begynnelsen av 1990-tallet og inviterte Harry Magdoff som hovedinnleder. Hans synspunkter har tydeligvis ikke blitt gjort til en del av AKPs synspunkter.
Vi ser samme grunnleggende holdning fra et annet marxistisk miljø. En artikkel som har vekt oppsikt er av Robert Brenner. «Verdensøkonomien ved årtusenskiftet – i retning oppsving eller krise?». (Se Vardøger nr 26, 2000.) I motsetning til Sweezy legger han vekt på utviklinga av profittraten og hvordan denne har påvirka monopolkapitalens ulike tiltak for å opprettholde denne. Men i likhet med Sweezy og andre har han samme hovedtese i bånn for sin analyse. En hovedtese som han har fra Marx. Han skriver:
«Bakgrunnen for dagens situasjon må søkes i utviklingen av de tre fundamentale langsiktige og nært sammenhengende trender. Alle tre ble utløst omkring 1965-73 av det systemomfattende fallet i avkastningen, og av det faktum at man over lang tid ikke fikk avkastningen opp igjen. Til grunn for dette lå framveksten av vedvarende overkapasitet og overproduksjon i den internasjonale industrien. » (Min understrekning)
Altså Marx, Sweezy, Baran, Brenner og Magdoff trekker alle sammen forholdet mellom produksjon og forbruk som det som ligger i bånn for de andre symptomene: enten det er de sykliske krisene, opphoping av finansiell kapital, gjeldsoppbygginga, profittratens utvikling, globaliseringa, monopoliseringa, stagnasjonstendensen osv.
Faktisk kjenner jeg ikke til en eneste marxistisk økonom som i dag ikke hevder at den internasjonale økonomien stagnerer og at dens indre motsigelser skjerpes. Men her forventer jeg å bli opplyst av de som har gått i spissen for å stryke programkomiteens forslag på dette området. Hvem mener noen annet, og hvorfor? Kanskje kan vi da få en klargjørende diskusjon om meningsforskjeller?
Fra Sverige har journalisten og marxisten Mikael Nyberg gitt oss boka kapitalet.se (Ordfront 2001). AKP har med god grunn reklamert for denne boka, men nettopp fordi den kan forstås å innholde en alternativ analyse til ovennevnte økonomers analyse føler jeg at det er på sin plass med en kommentar.
Boka gir en meget god beskrivelse av sentrale sider ved utviklinga av klassekampen i Sverige og av utviklinga på sjølve arbeidsplassene som jeg satte særlig stor pris på. Men fordi forfatteren ikke tar utgangspunkt i stagnasjonstendensene som grunnlag for borgerskapets angrep på arbeiderklassen, ender han opp i en klassekampteori som overdriver endringene i arbeiderklassens styrke og dermed også borgerskapets styrke. Folkhemmet på 50-, 60- og 70- tallet forklares som et resultat av arbeiderklassens styrke. Deretter, fra åttitallet angriper borgerskapet, og arbeiderklassen svekkes. Dette er også delvis riktig etter mitt skjønn. Dersom vi ser på den globale klassekampen er det vel liten tvil om at det skjedde et negativt skifte fra slutten av 70-tallet med splittelsen mellom Kina og Albania, Vietnams invasjon av Kampuchea, og innmelding i Comecon og seieren til Teng Siao Ping i Kina. I likhet med mye fra AKP/RV de siste 20 åra legger Nyberg vekt på «borgerskapets offensiv». Men han tar ikke opp at denne offensiven, for å øke utbyttinga, skjer på bakgrunn av en kapitalistisk økonomi som har stadig større problemer med å fungere. Dermed ebber hans analyse ut i et mørkt bilde av en stadig mer menneskefiendtlig kapitalisme som han regner med at den svenske arbeiderklassen før eller seinere vil reise seg mot. Hans bilde er av et stadig sterkere og råere borgerskap. Mitt bilde er av et stadig mer fortvila og desperat borgerskap. Hans bilde er av en svekka og oppsplitta arbeiderklasse. Mitt bilde er av en større, bedre organisert og mindre systemtro arbeiderklasse i dag enn for 30 år siden ( i hvert fall i Norge, og antakeligvis i Sverige også). Nyberg påpeker at kapitalismen nå synker ned i en tilstand av kriser, massearbeidsløshet og global misære. Men dette knyttes til borgerskapets økte makt, ikke til nedgangen i veksttakten etter krigen. Det ligger som en logisk konklusjon på Nybergs tilnærming at dersom arbeiderklassen styrker sin stilling, vil det internasjonale kapitalistiske samfunnet oppleve nye tiår med høy vekst.
Debatten i 1983-84
Jeg kan dessverre ikke vise til en eneste norsk marxistisk økonom, da jeg ikke kjenner til at noen av dem har gjort forsøk på sjølstendig analyse av utviklinga av den internasjonale kapitalistiske økonomien etter krigen, med unntak av det vesle heftet Kriser i kapitalismen (AKP(ml), 1983, red. Carl-Erik Schultz). (Og den gangen var Schultz, Mønnesland, Lysestøl, «Per Lund» m.fl. medlemmer av AKP(ml).) Her skriver man i forordet at man ikke kan spå om utviklinga av den sykliske krisa man da var oppe i. Hensikten med heftet var, i følge forordet, å «legge fram noen hovedpunkter når det gjelder fakta om den kapitalistiske krisa i verden og i Norge. Den teoretiske og politiske drøftinga av krisa kommer i seinere avsnitt.» Heftet utløste en debatt blant «ekspertene» i partiet der man konsentrerte seg om årsaksforholdene i forbindelse med de sykliske krisene. Leser man f. eks. Per Lunds artikkel «Akkumulasjon og krise under kapitalismen» (Marxistisk studiebok, trinn 2, 1983) finner man hans forklaring på årsaker til de periodiske krisene og hvordan de løses, men ingenting om den historiske tendensen til at de løses på en slik måte at de indre motsetningene skjerpes. Etter min mening er det opplagt mulig å ha ulike vinklinger på de sykliske krisene (altså de som kommer jevnlig med cirka 10 års mellomrom), blant annet fordi disse sykliske krisene kommer i ulike etapper i kapitalismens generelle utvikling.
Dessverre gikk ikke debatten inn på det som må være det overordna for oss å få grep om: når kapitalismen løser disse sykliske krisene, hva da? Skjerpes kapitalismens indre motsetninger, eller fortsetter man da som om ingenting har skjedd? Her mener jeg at Marx påstår og virkeligheten viser at det må gå galt. Så må vi spørre oss: Hvordan kan vi studere, i virkelighetens verden, empirisk, hvordan kapitalismens indre motsetninger skjerpes? Dette bør en videre debatt konsentrere seg om. Et annet naturlig spørsmål som vi også kan videreutvikle er: Hva er det ved kapitalismen som gjør at dens indre motsetninger skjerpes?
Import fra Sovjet
I 1975 ga AKP(ml) ut en sovjetisk bok produsert i 1954, Politisk økonomi, lærebok. Den har to kapitler som handler om «kapitalismens almene krise». Problemet er at dens hovedtese om årsakene til denne krisa er feil:
«Grunndragene i kapitalismens almene krise er: verdens kløvning i to systemer – det kapitalistiske og det sosialistiske – og kampen mellom dem, krisen i imperialismens kolonisystem, skjerpningen av markedsproblemet og den kroniske massearbeidsløshet som henger sammen med dette» (side 260).
«Skjerpingen av problemet om markedene under kapitalismens almene krise skyldes først og fremst den ting at enkelte land er falt ut av imperialismens verdenssystem» (side 267).
Historia har i ettertid vist at monopolkapitalismens allmenne krise ikke er avhengig av sosialismens og kolonienes seierrike framganger. Monopolkapitalismen greier helt av seg sjøl å skape overproduksjon, stagnasjon, massearbeidsløshet osv.
Vil AKP prioritere studier av kapitalismen?
Med tanke på hvor lite det er jobba med å utvikle en sjølstendig norsk marxistisk analyse av den moderne kapitalismens generelle økonomiske utvikling, er det ikke noe rart i tendensen i partiet til å undervurdere kapitalismens indre motsetninger.
Men det er mildest talt uheldig for utviklinga av den ideologiske kampen generelt i samfunnet at det ikke er noe parti som hevder med tyngde at borgerskapet ikke er på offensiven, men tvert imot – borgerskapets samfunn ris av stadig sterkere indre motsetninger som fører til en nedgang i veksten og fører hele verdenssamfunnet ut i en kommende depresjon i overskuelig framtid.