Agenda sitt klasseblinde notat

Av Markus Hansen

2018-02

Tankesmien Agenda skrev i samarbeid med LO Stat et notat om fagbevegelsen i forbindelse med sin Kartellkonferanse i 2017. Notatet med tittelen «Fagbevegelse søker folk» utforsker hvorfor organisasjonsgraden faller og hva fagbevegelsen kan gjøre for å snu utviklingen. Notatet har identifisert 10 utfordringer som fagbevegelsen må arbeide med. Det som kanskje er det mest interessante med notatet, er hvor fraværende forholdet mellom arbeid og kapital er.

Markus Hansen er faglig leder i Rødt
Foto: Jan Richard Kjelstrup/Arbeids- og sosialdepartementet

Tilbud til nye abonnenter: ETT ÅRS ABONNEMENT TIL 100 KR! Send kodeord gnist + e-postadresse til 2090. Obs! Husk e-postadresse!

I notatet har ikke arbeidsgiver og arbeidstaker motstridende interesser, og de skal i harmoni finne løsninger sammen uten konflikter eller kamp. Tankesmien Agenda er for øvrig LO sin egen tankesmie, opprettet for å styrke sentrum–venstre-samarbeidet.

Notatet tegner et bilde av arbeidslivet litt sånn som vi kjenner det i dag: Utfordringer knyttet til omstillinger, og viktigheten av trepartssamarbeidet. Mye av utfordringene blir fremstilt som om de er naturgitt, at det ikke har ligget politiske beslutninger bak, eller at vi har hatt en liberalisering av sosialdemokratiet i Norge. Agenda nevner EØS én gang, da i forbindelse med at det har gitt økt mobilitet.

«Noen av trendene i arbeidslivet kan politikken påvirke, andre er mer unngåelige». Notatet nevner lite hva slags påvirkninger som har kommet i lys av politiske vedtak, eller mangelen på slike. Alt har på en måte «kommet av seg selv» via markedet. Det skal dog nevnes at notatet understreker at dagens velferdsstat Norge hadde ikke vært mulig uten «sterke» fagforeninger. Dessverre skriver ikke Agenda hva en sterk fagforening er, det kunne jo vært veldig interessant å finne ut av. Det som er gjennomgående i hele notatet, er viktigheten av samarbeid, evne til å finne gode løsninger, yte service til medlemmene og være en pådriver for omstilling i bedriften. Ja, og så er det viktig at den tillitsvalgte «viser vilje til samarbeid med sin arbeidsgiver»(!). Agenda tar utgangspunkt i at det ikke eksisterer noen form for konflikt på arbeidsplassen, og at man sitter i samme rom som sin egen sjef, holder hender, og synger Kumbaja mens man venter på at medlemstelefonen skal ringe for å kunne yte service.

Videre bedyrer Agenda viktigheten av å ha både en sterk arbeidstakerside og en sterk arbeidsgiverside, akkurat som om partene i arbeidslivet er likeverdige og at det ikke eksisterer noen maktforhold på en arbeidsplass. Så lenge man er snille og greie med hverandre, vil trepartssamarbeidet blomstre, og for øvrig kan man gjøre som man vil. Kardemomme by? Nei, det er fortellingen som Agenda vil fortelle.

Det må sies at flere av problemstillingene som Agenda trekker opp, er reelle. Som for eksempel at LO sin andel av de organiserte har gått fra 40 % på 70-tallet, til 25 % i 2016. De andre hovedsammenslutningene UNIO og Akademikerne vil være større enn LO om 20 år om den samme utviklingen fortsetter, siden de organiserer 3 ganger raskere. LO mister andelen av de organiserte. I 1946 jobbet 1/5 i industrien, i 2014 jobbet 1/10 i industrien. Jobbene har gradvis endret seg til tjenestebaserte jobber. Arbeidstakere med utdanning på grunnskolenivå er sjeldnest organisert.

En viktig årsak til at organiseringen har gått nedover er, som Agenda påpeker, at arbeidsmarkedet har endret karakter med økende bruk av bemanningsbransjen hvor folk har en mindre tett tilknytning til arbeidsplassen. Agenda nevner ikke hvem som innførte den, eller hvorfor man åpnet opp for den i år 2000. En annen viktig årsak er den økende individualiseringen i arbeidslivet hvor man i større grad tenker som et individ, enn som et kollektiv. Nesten halvparten av de uorganiserte som har blitt spurt i en undersøkelse, svarte at årsaken til at de ikke er organisert, var at de fikk de samme godene uansett – gratispassasjerer som jeg også kaller det.

I en undersøkelse hvor fagorganiserte er spurt om hva de syntes om fagbevegelsen i Norge, så svarer hele 39 % at «fagforeningene er for tett koplet til politiske partier». Det er vel ikke til å unngå å tenke på koplingen det henvises til er koplingen mellom AP og LO, i negativ forstand. I den samme undersøkelse­n­ fremgår det også at flere ønsker en individualisering av lønnsdannelsen. Dette er å gå imot de kollektive avtalene som fagbevegelsen alltid har kjempet for, men må sees i lys av avsnittet over med tankegangen om økende individualiseringen av arbeidslivet.

Agenda har listet opp disse utfordringene for LO, som undertegnede kommenterer:

1) Forbundene speiler ikke det nye arbeidsmarkedet

LO har vært en av forkjemperne for gratis høyere utdanning, men det kan virke som om LO ikke klarer å tiltrekke seg de med høyere utdanning.

2) Fagbevegelsen ligger ikke foran medlemmenes behov

Agenda lister opp tre motivasjoner for å bli medlem; Egeninteresse, beskyttelse og verdiorientering. Agenda nevner ingenting at det finnes en arbeidsgiver som har andre interesser enn arbeidstakere, og tilsynelatende skal de tillitsvalgte yte service, rådgivning og gi tilgang på advokathjelp til medlemmet, og medlemmet skal få gode bank- og forsikringsordninger.

3) Konflikt, retorikk og kultur som flere ikke kjenner seg igjen i

Her kan det tolkes som at det ikke skal legges vekt på at det verken er motstridende interesser eller kamp. Man skal være konstruktiv, og «forhandlinger skal begrenses til tariffoppgjørene».

4) Fagbevegelsen rekrutterer for lite

Igjen så snakkes det om rekruttering, ikke organisering.

5) Enkeltforbunds interesser går foran fellesskapets beste

Konkurransen om medlemmene strammes til, og forbundene begynner «å spise av hverandre» i stedet for å tenke helhet og felleskap.

6) Medlemskap er for dyrt for mange som trenger fagbevegelsen

Når tankegangen har blitt at man kjøper et produkt ved å organisere seg, så har man allerede tapt. Man må organisere seg inn i et fellesskap, man kan ikke kjøpe seg et produkt og så kan hver og en foreta en «kost–nytte-analyse».

7) For stor avstand fra folk til fagbevegelsen

Når LO forsøker å ta fra lokal-LOene både makt og ressurser, så er det for å redusere aktiviteten lokalt, for så å øke ressursene sentralt. Legg til et voksende pampevelde som ikke har vært på en vanlig arbeidsplass på mange, mange år, så er det ikke rart høyt lønnede tillitsvalgte kopler seg fra medlemmene.

8) Det trengs bedre skolering av tillitsvalgte

«Den tillitsvalgte må bli ansett som konstruktiv og kompetent av arbeidsgiver for å bli inkludert» Her bommer Agenda totalt. Godt skolerte tillitsvalgte må representere medlemmenes interesser på en gode måte. Det har ingenting med arbeidsgiver å gjøre. Medlemmene må velge den som er best skikket for medlemmene.

9) Arbeidsgiversiden må bidra. Forholdene må legges til rette

«… arbeidsgiverne gjør for lite for å oppmuntre sine ansatte til å organisere seg». Her må Agenda gå og spørre seg sjøl om det virkelig ikke finnes motsetningsforhold mellom arbeidstaker og arbeidsgiver. Selvfølgelig ønsker ikke alle arbeidsgivere at ansatte skal organisere seg, så de får økte utgifter, kollektiv lønnsdannelse eller i verste fall begynner å rette felles krav mot bedriften. Agenda faller tilbake på Kardemomme by som nevnt i innledningen.

10) For mange hovedsammenslutninger

Så lenge man har hovedsammenslutninger som sloss om de samme medlemmene i de samme profesjonene eller yrkene, vil det alltid bli konflikter. Punktet er tett knyttet med punkt 5.

Alt i alt lister tenketanken Agenda opp flere viktige utfordringer knyttet til en fallende organisasjonsgrad. Dessverre så er hele notatet fullstendig blottet for motsetningsforholdet mellom arbeid og kapital. Akkurat som om det ikke eksisterer, er fra en svunnen tid eller hører historiebøkene til. Man kan lure om Agenda virkelig mener at arbeidstaker og arbeidsgiver har de samme interessene. Det å være organisert har blitt redusert til et produkt hvor det handler om å være attraktiv, og Agenda faller for fristelsen til å spille på det individuelle uten å nevne viktigheten av samhold, organisering, sterke klubber osv.

Man kan håpe at LO tar utfordringene alvorlig, men samtidig lar være å gjøre som Agenda påpeker flere steder: som blant annet at norske banker bør være en inspirasjonskilde for LO. Man trenger en sterk fagbevegelse i framtiden også, ikke bare i fortiden. Tilsynelatende trenger Agenda skolering i hva en sterk fagbevegelse er, og hvordan kamper på arbeidsplassen vinnes, men også hvordan kamper inspirerer flere til å bli medlemmer av fagforeninga. For det er nemlig slik at samhold gjør en sterk, og kamp nytter. Tør man ikke ta kampen, har man allerede tapt.