Abortkrigen

Av Judith Orr

2017-02

Abortspørsmålet har stått høyt på dagsorden i 2016. Kvinner har stått i spissen for en bølge av motstand mot angrep på allerede begrensede rettigheter og tilgang til abort. På tvers av Europa – fra Irland til Polen – har store menneskemengder tatt til gatene. I USA planlegges det en marsj med en million kvinner når Donald Trump innsettes som president i januar, i en protest mot den trusselen mot reproduktive rettigheter som administrasjonen hans vil utgjøre. I sitt første intervju etter valget gjorde Trump det klart at han ville virkeliggjøre truslene om å svekke retten til abort. Selv om han tidligere har hevdet han er for valgfrihet, spilte han på lag med lobbyen mot abort og evangeliske forsamlinger for å vinne stemmer.

Judith Orr er medlem av Socialist Workers’ Party i Storbritannia og tidligere redaktør av Socialist Register. Hun har skrevet boka Marxism and Women’s Liberation og arbeider for tiden med en ny bok om kampen for fri abort.
Artikkelen sto første gang i International Socialism nr. 153
Oversatt av Mathias Bismo, redaksjonsmedlem i Gnist.   Foto: Iga Lubczanska

Den skitne hemmeligheten om det faktiske abortforbudet i en del av kongeriket, Nord-Irland, har også fått økt søkelys på seg. Det har vært en rekke rettssaker og et voksende sinne.1 Kunngjøringen fra Skottlands førsteminister og leder av det skotske nasjonalistpartiet Nicola Strugeon om at hun ville se nærmere på om hun kunne tilby nordirske kvinner abort i det offentlige helsevesenet, er et tegn på de skiftende tider. Det bør imidlertid bemerkes at selv om det offentlige helsevesenet utfører nesten alle aborter i Skottland, er det en generell grense på 18 uker. Denne begrensningen er ikke lovfestet, men det betyr at kvinner som vil avbryte svangerskapet etter dette tidspunktet må dra til England der det skotske offentlige helsevesenet betaler regningen og refunderer reiseutgiftene, hvis du vet hvordan du skal søke.2

I Sør-Irland, der abort er forbudt gjennom det åttende grunnlovstillegget, er det en følelse av at vindene er i ferd med å snu. En demonstrasjon i Dublin 24. september som samlet 30 000, "mer enn tredoblet antallet deltakere fra året før, da det igjen var en dobling fra året før det igjen […] størrelsen, ungdommeligheten, entusiasmen og bestemtheten i demonstrasjonen var kraftigere enn det de fleste hadde forventet."3 I Polen sto kvinner bak en én dags streik 3. oktober – "den svarte mandagen" – i kampen for å forhindre den sosialkonservative høyreregjeringen fra å forsterke allerede svært restriktive lover om abort. Om regjeringens planer hadde lyktes, ville de ikke åpnet for abort i det hele tatt.

Den nye aktivismen er et symptom på en renessanse for aktivitet og debatt om kvinneundertrykking. Den er også et tegn på det voksende misforholdet mellom kvinnenes faktiske rolle i dagens samfunn og tilbakeskuende lover og ideologier som forsøker å kontrollere kvinner og deres kropper. I noen tilfeller har dette blitt drevet frem av en høyreside som har politisert saken og bruker sosiale spørsmål som abort for å mobilisere velgerbasen sin. Nedskjæringer har også ført til drastiske kutt i offentlige tjenester og velferdsgoder som særlig har betydning for arbeiderklassekvinner og deres reproduktive valg.

De senere årene har abortaktivister i økende grad reist kampen fra et menneskerettighetsståsted. En rekke saker har blitt reist, både sør og nord i Irland og andre steder. Utgangspunkt er at det å bli nektet trygg og lovlig abort er et brudd på menneskerettslovgivningen. Det har også vært en eksplosjon i alternative former for abort. Bedre tilgjengelighet på abortpiller har gjort organisasjoner som www.womenonweb.org i stand til å tilby dem og gi medisinske råd via nettet til kvinner internasjonalt der abort er forbudt eller vanskelig tilgjengelig.

Irland

Den irske revolusjonære James Connollys uttalelse om at et delt Irland ville innebære et "reaksjonens sirkus både i nord og i sør", kunne vært rettet mot den grusomme situasjonen for kvinner som ønsker abort på begge sider av grensen.4

I flere tiår har tusenvis av kvinner fra hele Irland reist til England for å få utført abort. Irish Family Planning Association (IFPA) anslår at minst 165 400 kvinner og jenter reiste fra Republikken Irland til Storbritannia for å få tilgang til abort mellom januar 1980 og desember 2015.5 Slike tall er alltid underdrevne, siden kvinner gjerne vil unngå å oppgi en irsk adresse for å sikre privatlivet. IFPA uttalte i mai 2016 at tallene for 2015 viste at "3 451 kvinner og jenter oppga adresser i Republikken Irland på abortklinikker i England og Wales, en nedgang på 7,6 prosent siden 2014." IFPA-direktør Niall Behan påpekte imidlertid at dette ikke nødvendigvis betydde at færre kvinner ønsket abort, siden "det er umulig å slå fast omfanget av bruken, fordi abortpiller som er bestilt over nettet, har hatt en betydelig innvirkning på nedgangen i antallet kvinner i Irland som oppsøker aborttjenester i Storbritannia".6

Men trykket for grunnleggende forandringer bygger seg opp. Det er en oppfatning i Irland at vinden er i ferd med å snu i retning av liberalisering av lovverket. Noen aktivister viser til den overraskende seieren i folkeavstemningen i 2015 om å tillate likekjønnede ekteskap som et bevis på hvordan Irland har endret seg. Folk er i økende grad villige til å innrømme at de har reist utenlands for å få utført abort, siden taushet gjør de irske myndighetene i stand til å snu ryggen til problemet. Enkelte som har reist til England for å få utført en abort, har "tvitret live" under reisen og oppholdet på abortklinikken, noe som har gjort det som ofte er en privat og hemmelig erfaring, offentlig.7

De titusener som marsjerte i Dublin i september er det synligste beviset på den senere tidens kamper. De er en del av en bred og voksende kampanje for å oppheve det åttende grunnlovstillegget, der en gravid kvinnes liv likestilles med livet til et ufødt foster. Koalisjonen for å oppheve det åttende tillegget består av mer enn 65 grupper, "herunder kvinnegrupper og grupper for reproduktive rettigheter, sosiale og helserettslige forkjempere, fagforeninger og partier på venstresida."8

Markeringen av påskeopprøret, etter at britene henrettet Connolly, har også blitt brukt til å styrke bevegelsen. Den har blitt omtalt som et nytt opprør for fulle rettigheter for alle. Demonstrasjonene i september, i regi at Abortion Rights Campaign, fikk navnet Rise and Repeal (Gjør opprør og opphev). Den irske regjeringen forsøkte å avvæpne bevegelsen ved å innkalle til en folkeforsamling for å diskutere og komme med forslag til abortloven. Men organisasjoner for selvbestemt abort krever umiddelbar handling i stedet for å oppleve at endringene blir utsatt på ubestemt tid eller, som de sier det i Irland, "plassert på langfingeren".

Det åttende grunnlovstillegget er et resultat av en folkeavstemning i 1983 der 67 prosent støttet kravet om å endre grunnloven for å forby abort for alle praktiske formål. Tillegget betyr at i det en kvinne blir gravid, så mister hun autonomien over sin egen kropp. Men mye tyder på at folkemeningen har endret seg siden da. En meningsmåling fra Amnesty International i februar 2016 konkluderte med at "det store flertallet i Irland vil ha økt tilgang til abort (87 prosent) og abort avkriminalisert (72 prosent) […] På mange spørsmål var det progressive holdninger til abort på tvers av alle regioner og sosio-økonomiske grupper."9 De fant også ut at 66 prosent mener det er "hyklersk" når grunnloven forbyr abort i Irland, men tillater at kvinner drar utenlands for abort. Så mange som 72 prosent mener det er urettferdig diskriminering mot dem som ikke har råd eller kan dra utenlands når kvinner må reise ut av landet for å få utført abort, og 55 prosent beskriver Irlands abortlover som "rå og umenneskelige". Når det gjelder betydningen av katolisismen, viser undersøkelsen at 82 prosent av dem som regner seg som religiøse ikke ønsket at deres religiøse syn skulle bli påtvunget andre.10 Denne demonstrasjonen av kirkens reduserte makt, er et resultat av kvinners endrede forventninger til livet. Men kirkens kredibilitet har også blitt kraftig undergravet gjennom avsløringene av barnemishandlingsskandaler og forsøkene på å dekke over disse gjennom mange tiår. Kirken står overfor et motsetningsfylt indre press for å opprettholde sin innflytelse. På den ene siden er det dem som vil tilpasse kirken til kvinnenes økte forventninger, hvorav mange er aktive i menigheten, på den andre siden er det dem som vil tvinge gjennom en mer dogmatisk tilnærming. Pavens kunngjøring om at han ga prestene makt til å "tilgi" kvinner som hadde gjennomgått en abort, var et uttrykk for disse motsetningene. Frem til da kunne kvinner som hadde gjennomgått en abort, noe som fortsatt omtales som en alvorlig synd, bare bli tilgitt av biskoper.

Halpin og O'Grady har analysert utviklingen i folkemeningen over en rekke målinger over tid og skriver at "vi ser at støtten på 64 prosent […] vokser […] til 74 prosent for opphevelse […] mens motstanden faller fra 35 prosent […] til 18 prosent."11

Utfordringen av abortlovgivningen i Irland har delvis blitt stimulert av reaksjoner på enkelte høyprofilerte saker. Frem til saken om X i 1992 kunne ikke engang kvinner motta informasjon om abort eller reise til et annet land for å få det utført. Saken handlet om en 13 år gammel jente som hadde blitt voldtatt, og så ble forhindret fra å reise til England for å få utført en abort. Irsk høyesterett omgjorde utreiseforbudet, men det raseriet saken fremkalte innebar at kravet om i det minste enkelte mindre endringer, ikke lot seg stoppe. En folkeavstemning endret deretter på grunnloven slik at det åttende tillegget ikke kunne brukes til å pålegge kvinner reiseforbud.

I 2012 døde Savita Halappanavar etter å ha blitt nektet en livsnødvendig abort ved et sykehus i Galway etter at hun ble syk 17 uker inn i graviditeten. Da saken ble kjent, brøt det ut protester i Irland og internasjonalt. Savitas død førte til at loven fra 1861 om personkrenkelse, en rest av den britiske imperiemakten, ble avviklet. I dens sted ble det vedtatt en lov i 2013 om beskyttelse av liv under graviditet, som tillot abort om en kvinnes liv var i fare eller det forelå fare for selvmord. Men omfattende "retningslinjer" som regjeringen publiserte kort tid etterpå, var avslørende.12 De viste at de ikke ville tillate at loven ble fortolket på en slik måte at den ville gi kvinner, selv under de særlige omstendighetene den beskrev, tilgang til lovlig abort. Retningslinjene begynner med en gjentakelse av at abort er en kriminell handling og fortsettes med en beskrivelse av de labyrintene og hindrene en kvinne må forsere for å få lov til å avbryte svangerskapet.

For å få tilgang til abort under loven, må en kvinne møte mellom tre og sju ulike leger og psykiatere for å få avgjort om abort kan rettferdiggjøres. Granskninger utført av The Irish Times viste at hver tredje psykiater i Irland avviste at en kvinne skulle få adgang til abort dersom hun var suicidal. Dette betyr i praksis at loven ikke engang gir de mest sårbare kvinnene noen beskyttelse.13

Dette ble bevist i en annen avskyelig sak i 2014. En ung flyktning i Irland som hadde blitt voldtatt i sitt hjemland, ble nektet abort etter åtte uker, selv om hun var suicidal. I desperasjon innledet hun en sultestreik, som endte med at hun ble tvangsforet frem til det ble gjennomført keisersnitt uten hennes samtykke etter 25 uker. Barnet ble satt under omsorg.

Dette er de offentlige sakene, tragediene som oppstår i de mest ekstreme omstendigheter. De skaper med rette sinne og forargelse. Men på den andre siden av skalaen er det hver eneste dag kvinner som reiser over Irskesjøen, samler sammen penger, bestiller reiser og som, når de kommer hjem, lager unnskyldninger for fravær fra jobb og lever med frykt for helsekomplikasjoner som kan føre til at det stilles spørsmålstegn. Alt dette fordi de regnes som kriminelle i sitt eget land for å ville utøve sine reproduktive rettigheter.

Irland har i stor grad ignorert internasjonalt press for å endre sitt ståsted. I mai 2016 slo FNs menneskerettighetsråd i sin periodiske landgjennomgang fast at Irland måtte avvikle abortforbudet. Av de 19 anbefalingene, aksepterte Irland bare én, "en anbefaling fra Sveits om at myndighetene går i dialog med alle relevante interessenter for å finne ut om lovverket som omgir abort kan utvides."14 Forrige gang, i 2011, hadde Irland avslått alle slike anbefalinger.

Under det andre reaksjonens sirkus på andre siden av grensen, står kvinner og leger overfor risikoen for livstidsstraff under lovverket fra 1861 dersom de legger til rette for eller deltar i en ulovlig abort. Abortloven fra 1967 ble aldri gjort gjeldende for Nord-Irland. En lov fra 1929 som tillot abort for å redde en kvinnes liv, ble utvidet til å gjelde Nord-Irland i 1945. The Standing Advisory Commission on Human Rights (SACHR) la i 1993 frem et offentlig konsultasjonsdokument om abort som slo fast at lovverket i Nord-Irland var så "uklart at det bryter mot standarder for internasjonal menneskerettslov."15 I mars 2016 la nordirske myndigheter frem et nytt sett med retningslinjer som slo fast at abort bare er tillatt om en kvinnes liv er i fare eller om det er en permanent eller alvorlig fare for hennes mentale eller fysiske helse.

Om lag 2000 kvinner reiser fra Nord-Irland til England årlig for å få utført aborter. Nord-Irland er en del av det forente kongedømmet, kvinner der betaler de samme skattene og de samme sosiale avgiftene, og på alle andre områder innenfor helse behandles de av det offentlige helsevesenet. Likevel nektes de lovlig og trygg abort, og når de reiser til andre deler av landet, nektes de også abort av det offentlige helsevesenet. I stedet tvinges de til å betale høye priser for private svangerskapsavbrudd. Dette gjør Sturgeons inngripen til en viktig utvikling.

Forkjempere for selvbestemt abort har avslørt de britiske myndighetenes hykleri når de uttaler seg om andre lands abortbegrensninger samtidig som de ignorerer anti-abortlovgivningen i Nord-Irland. "Departementet for internasjonal utvikling har, i en rekke publikasjoner, gitt uttrykk for at de oppfatter abort som en menneskerett […] Departementet støtter trygg abort på to grunnlag. For det første er det en rettighet. Kvinner har rett til å fatte valg om sin reproduktive helse. For det andre er det nødvendig […] i et humant og rettferdig samfunn at kvinner og tenåringsjenter har rett til å fatte sine egne valg rundt sitt seksuelle og reproduktive velvære."16

I november 2015 slo Nord-Irlands øverste domstol fast at abortlovgivningen i Nord-Irland brøt med den europeiske menneskerettighetskonvensjonen i saker der kvinner var voldtatt og i saker med store fosterfeil. Dommer Horner, som knapt er noen militant revolusjonær, sa at loven brøt med menneskerettighetslovgivningen og "smaker av én lov for de reike og en annen lov for de fattige." Nordirske myndigheter har anket avgjørelsen og avventer en avgjørelse fra ankedomstolen. En avstemning om å øke tilgjengeligheten i slike saker ble tapt i det nordirske parlamentet tidlig i 2016.

Men som i sør, beveger folkemeningen seg raskere enn hos politikerne og etablissementet. En undersøkelse fra Amnesty International i september 2016 viste at nesten 60 prosent av folket i Nord-Irland mente abort skulle avkriminaliseres. Når folk ble spurt om kvinner som var gravide som resultat av voldtekt eller kvinner som var gravide med et foster som ikke ville kunne overleve utenfor livmoren, økte støtten til rett til abort til 75 prosent.17

For kvinner som finner ut at fosteret har alvorlige feil, kan leger i Nord-Irland anbefale abort, men ikke tilby det. Siden en kvinnes graviditet i et slikt tilfelle gjerne er kommet så langt at det ikke kan avsluttes med piller, blir de tvunget til å reise til en fremmed by og et fremmed legekontor, gjerne i dyp sorg over å måtte avbryte et ønsket svangerskap, og å betale hundrevis av pund for en abort. Par som ønsker å begrave levningene hjemme, har i mange tilfeller ikke hatt noe annet valg enn å benytte en vanlig kjølebag. Kvinner reiser ofte tilbake umiddelbart etter aborten for å unngå kostnadene ved å bli i England, med følger for etterbehandlingen i tilfelle komplikasjoner.

Bare måneder etter Horners uttalelse i april 2016 ble en kvinne dømt til tre måneders fengsel for å ha kjøpt piller for å provosere frem en abort etter 10–12 ukers svangerskap. Hun var 19 år da. Hun hadde forsøkt å samle sammen penger til å reise til England for å gjøre en lovlig abort, men hun fikk ikke samlet nok og bestilte piller på nettet i stedet. Hun ble rapportert til politiet av hybelkamerater. Hun ble straffet ikke bare fordi hun var en kvinne med en uønsket graviditet i et land der abort er forbudt. Hun ble også straffet fordi hun var fattig.

I protest mot dommen meldte en rekke abortaktivister seg selv for politistasjoner i Nord-Irland der de fortalte at de enten hadde tatt eller bestilt piller på Internett, og derfor også skulle bli straffeforfulgt.18 Men politiet nektet å tiltale noen av dem. De fryktet åpenbart den dårlige publisiteten en velorganisert kampanje kunne skape, i motsetning til rettsforfølgelsen av en enkeltstående ung kvinne som bare forsøkte å løse problemet med et uønsket svangerskap på den eneste måten hun kunne.

Polen

Også på den andre siden av Europa endrer folkemeningene seg. Angrepene på abortrettigheter i Polen i 2016 var ikke de første, men det som var nytt var responsen de provoserte frem. Det begynte 4. april 2016 da hundrevis av kvinner, og menn, forlot polske kirker da prestene begynte å lese opp den katolske kirkens støtte for den nye lovgivningen. Videoklipp av eksempler på denne offentlige avvisningen av den dominerende religiøse institusjonen i Polen gikk viralt. Men det var streiken og demonstrasjonene på "den svarte mandagen", da anslagsvis 100 000 mennesker deltok i demonstrasjoner for selvbestemt abort, som ble vannskillet. Det var protester over hele Polen, blant annet i Warszawa, Gdansk, Lódz, Wroclaw og Krakow. Mange av dem som ikke streiket, kledde seg i svart i solidaritet med protestene. I en øyenvitnerapport skrev en polsk sosialist at "Folk tok med seg hundrevis av plakater og banner med slagord som Min kropp, mitt valg, Til helvete med fanatikerne og Jenter vil styrte regjeringen."19 Fagbevegelsen kom også med støtte til protestene. "Sammenslutningen OPZZ støttet protestene i dag. Dette skjedde etter at lærerforbundet ZNP, Polens største fagforbund, gikk ut med støtte."20

Motstanden var så omfattende at selv den katolske kirken trakk støtten til loven. Tilsynelatende var det avgjørende punktet paragrafen som ville åpnet opp for å straffe kvinner som hadde gjennomgått en ulovlig abort. Krystyna Kacpura, som leder Føderasjonen for kvinner og familieplanlegging og som er en av de ledende abortaktivistene skrev at kirken erkjente at kvinner "utgjør flertallet av dem som deltar i messer og som gir penger" og konkluderte med at de ikke hadde råd til å fremmedgjøre dem fullstendig.21 Myndighetene gjennomførte en u-sving få dager senere, selv om den nye og bare svakt mindre drakoniske lovendringen som raskt ble utarbeidet, bare skapte større protester.

Den polske ministeren for forskning og høyere utdanning Jaroslaw Gowin, som er medlem av det styrende høyrepartiet, Lov- og rettferdighetspartiet, uttalte at regjeringen endret oppfatning om å støtte endringene fordi protestene hadde "fått oss til å tenke og lært oss om ydmykelse". Lovutkastet ville forbudt alle aborter i Polen, med fengselsstraff for kvinner som tok abort og helsepersonell som hjalp dem. De foreslåtte endringene ville gjort det like vanskelig å få utført en abort i Polen som i Vatikanstaten eller Malta, som har Europas strengeste abortlover.

Protestene har åpnet opp et potensial for ikke bare å slå tilbake forslag om ytterligere innskjerpinger, men også for å utfordre de patetiske rettighetene kvinner har under dagens lov. Kacpura har sagt at flere mennesker var innom organisasjonens lokaler i juni og juli i 2016 enn i de foregående 25 årene.22 Dette er et tegn på at stadig flere kvinner ikke lenger vil lide i stillhet, eller bli tvunget til å reise ut av Polen for å få tilgang til abort.

Dagens lover i Polen tillater bare abort når en kvinnes liv er i fare, når det er fare for alvorlig og irreversibel skade på fosteret, og når graviditeten er et resultat av voldtekt eller incest. Sistnevnte må bekreftes av en dommer. Det betyr at det store flertallet av aborter som skjer i Polen, selv uten den nye loven, er ulovlige. Polen har en befolkning på 38,5 millioner, men det er bare 1–2 000 lovlige aborter årlig. Til sammenligning var det i 2015 185.824 aborter i Storbritannia med en befolkning på litt over 63 millioner. Noen anslår at tallet på ulovlige aborter i Polen kan være så stort som 150.000.

I virkeligheten nekter så mange leger å utføre selv lovlige aborter, med henvisning til overbevisning, at muligheten til å få gjennomført en lovlig abort er enda vanskeligere enn selv det som følger av loven. Kacpura sier at organisasjonen hennes hører om "minst to eller tre slike saker hver dag". Hun viser til hykleriet med at "noen leger nekter ut fra overbevisning på offentlige sykehus. Samtidig som de tilbyr abort til høye priser ved sine private klinikker."23

I Polen er prevensjon ofte dyrt og vanskelig å få tak i.. En rapport fra 2012 viste at mange polske leger og etter hvert også apoteker dekker seg bak overbevisning når de nekter å skrive ut eller i det hele tatt lagerføre reseptbelagte angrepiller.24

Italia, USA og Storbritannia

Abortrettigheter er ikke bare et spørsmål i de delene av Europa der abortlovgivningen er strengest, som i Polen og Irland. I Italia døde Valentina Milluzzo i oktober 2016 på et sykehus på Sicilia etter at anti-abort-leger nektet å avbryte svangerskapet selv etter at den ene av de to tvillingene hun bar på, døde i livmoren og hun gikk inn i septisk sjokk. Abort har vært lovlig i Italia siden 1978.

Et fellestrekk ved disse europeiske landene er den katolske kirkens makt. Men det er feil å se lover og ideologi mot abort som utelukkende et katolsk spørsmål. Situasjonen i USA viser dette. I USA, der abort ble lovlig gjennom Høyesteretts dom i saken Roe vs. Wade, var retten til abort allerede under press av delstatsparlamenter som forsøkte å reversere dommen. Men med Donald Trumps seier i presidentvalget har dette fått en ny styrke.

I den siste TV-debatten mot Hillary Clinton påsto Trump at "Hvis du støtter det Hillary sier, kan du i niende måned ta babyen og rive den ut av livmoren, rett før fødselen." Som så mange av Trumps løgner, ble dette avslørt etter debatten. Men det var for sent for å stoppe dette brutale bildet som anti-abortbevegelsen elsker å få spredt til et TV-publikum på over 70 millioner. Nå med valget av Trump, vil disse synene bli enda sterkere profilert.

Trumps visepresident, Mike Pence, som kommer fra vervet som guvernør i Indiana, er manisk i sin motstand mot abort og skrev i løpet av fire år under åtte anti-abortlover.25 I forbindelse med valgkampen i juni 2016 slo Pence fast at han og Trump ville "plassere Roe vs. Wade på historiens skraphaug der den hører til."26 Forkjempere for fritt valg lanserte "Mens for Pence" (nå "Mens for politikere") som en protest der kvinner ble oppfordret til jevnlig å ta kontakt med Pence' kontor med detaljer rundt syklusen sin, siden han tilsynelatende er så opptatt med hva som er i livmoren deres. Det er bestilt transport fra hele USA til de planlagte protestene i januar. Den omfattende støtten de får, viser hvor sterkt folk frykter at tida skal bli skrudd tilbake når det gjelder reproduktive rettigheter.

Det er en åpenbar fare for nye angrep på kvinners rettigheter, som kutt i bevilgningene til Planned Parenthood – den viktigste tilbyderen av råd og tjenester om familieplanlegging i USA – og kutt i bistandsbudsjetter der tilbud av reproduktive helsetjenester er en del. Planned Parenthood rapporterer om en vekst i donasjonene i solidaritet. Abortrettigheter har vært en synlig sak i protestene mot Trump som gikk over USA etter valget, der mange demonstranter gikk med plakater med forsvar for kvinners rett til å velge selv.

Over store deler av kloden nektes kvinner fortsatt retten til å kontrollere sin egen fruktbarhet. Mangelen på abortrettigheter i Latin-Amerika viste seg i fjor med utbredelsen av zika-viruset. Flere land fortsatte å forby eller innskrenke retten til abort trass i at det ble oppdaget at viruset førte til fosterfeil og spedbarn født med mikrocefali. Verdens helseorganisasjon anslår at minst 48 000 kvinner dør årlig som følge av utrygge aborter.27

Selv i England, Skottland og Wales, som er underlagt abortloven fra 1967, har kvinner rett til å kreve abort, uansett hva abortmotstanderne påstår. Kvinnens rett til å velge er faktisk fortsatt betinget og begrenset, og abort er fortsatt ulovlig under 1861-lovgivningen. Etter denne arkaiske loven skal en kvinne som tar abort eller noen som hjelper henne ", kunne holdes fengslet for livet."28 Lovgivningen fra 1967 ga unntak og beskrev når leger kunne utføre en abort uten å straffeforfølges etter 1861-loven, dersom bestemte betingelser ble møtt.

Retten til trygg og lovlig abort, som var et av de tidlige kravene til den andre bølgen av kvinnefrigjøringsbevegelsen i USA og Storbritannia, er ennå ikke oppfylt. I 2017 planlegger abortrettsaktivister å bruke 50-årsjubileet for abortloven i Storbritannia til å vise det store fremskrittet den representerte, men også at kampen for trygg og lovlig abort etter eget ønske ennå ikke er vunnet.29

Samvittighetsreservasjon

Valentina Milluzzos dødsfall på et obstetrikk- og gynekologisykehus på Sicilia, trass i at abort er lovlig, er et varsel om hvordan samvittighetsreservasjon kan undergrave kvinners legale rettigheter. På Sicilia nekter 87,6 prosent av gynekologene å utføre abort ut fra samvittighetsgrunner. Undersøkelser utført av valgfrihetstilhengeren og legen Silvana Agatone viste at av over 10 000 gynekologer i Italia, utfører bare 1200 abort. Hun og mange andre leger som er for selvbestemt abort, nærmer seg pensjonsalderen, og hun er bekymret over veksten i antallet yngre leger som reserverer seg av samvittighetsårsaker. I deler av landet kan ikke kvinner finne noen som vil utføre en abort. Som svar på dette sender den italienske foreningen for demografisk utdannelse abortleger til deler av landet der kvinner ellers ikke ville fått utført en abort.30 En gang i uka reiser for eksempel leger fra Milano eller Roma til Ascoli Piceno i det østlige Sentral-Italia for å utføre aborter ved byens sykehus der det ikke er én eneste gynekolog som vil avbryte et svangerskap.

Bøtene som ilegges kvinner som blir funnet skyldig i å ha fått utført en ulovlig abort, har økt fra 50 til 10 000 euro. Leger rapporterer om at antallet spontanaborter øker som følge av at flere har ulovlige aborter. Til The Guardian fortalte Agatone at det økte bøtenivået gjør at kvinner blir redde for å oppsøke behandling: "Hvis en kvinne i dag står i fare for å bli anklaget for en ulovlig abort, vil hun holde seg hjemme selv om hun ikke er frisk. Dette er svært farlig."31 Italias største fagorganisasjon, CGIL, sendte en melding om saken til Europarådet i 2013. Den enstemmige vurderingen fra 2016 slår fast at Italia "bryter mot kvinners rett til helse".32

Leger i Storbritannia kan reservere seg ut fra samvittighetsårsaker fra å utføre aborter, en innrømmelse som ble bygget inn i loven i 1967. To jordmødre i Skottland tapte en sak for Høyesterett i 2014 da de forsøkte å utvide loven. De ønsket til og med å slippe og ha noe å gjøre med kolleger som tok seg av kvinner som var der for å få utført en abort.33 En studie fra Marie Stopes i 2007 konkluderte med at 20 prosent av allmennleger beskrev seg selv som "anti-abort", selv om ikke alle disse nekter å henvise kvinner til abort. Marie Stopes anslår at om lag 10 prosent av allmennlegene i Storbritannia reserverer seg av samvittighetsgrunner.34

Det er skremmende materiale som viser at et voksende antall yngre leger nekter å delta i aborter.35 The Royal College og Obstetricians and Gynaecologists uttalte allerede for ti år siden at de merket et "sakte, men voksende problem med turnuskandidater som valgte bort opplæring i svangerskapsavbrudd og er derfor bekymret for aborttjenester i fremtiden."36 Dette kan ha å gjøre med det stigmaet som fortsatt omgir abort – det er ikke en prestisjefylt spesialisering. Men det gjenspeiler kanskje også at abort ikke verdsettes som en grunnleggende livreddende handling av generasjoner som ikke har erfaring med minnet om lidelsen og døden som fulgte av bakgateaborter.

Konklusjon

Spørsmålet om abort vil ikke forsvinne. Der populister og det ekstreme høyre gjør fremskritt, vil angrep på abortretten trolig bli en del av angrepet på de senere tiårenes fremganger. Men, som Polen viser, selv i samfunn der abortrettighetene er minimale kan nye angrep fremprovosere betydelige konflikter og mobiliseringer. Kvinner forventer å være økonomisk uavhengige, de antar at de har politiske rettigheter til å forme offentlig politikk, og de viser at de har fått nok av at kroppene deres benyttes som politiske fotballer.

Abort er en grunnleggende del av høyresidas ideologiske agenda på grunn av den rollen familien har, og som del av denne, den rollen kvinnen har som bærer og oppfostrer av barn. Dette er en rolle som står sentralt i det materielle grunnlaget for kvinneundertrykkingen.37 Tradisjonelle konservative politikere snakker også om de "tradisjonelle" familieverdiene når de vil innskrenke kvinners rettigheter. Men forsøk på å pålegge ekstreme begrensninger på abortrettigheter gjenspeiler ikke interessene og agendaen hos det flertallet av kapitalistklassen der profittjakten avhenger av en stadig mer fleksibel arbeidsstyrke, hvorav kvinner utgjør en stor del. Men akkurat som med tradisjonelle politikeres angrep på immigranter, går høyrepopulistene ett skritt lenger. Enda mer ekstremt er fascistpartiene. Den forrige lederen av det fascistiske Front National, Jean-Marie Le Pen, faren tildagens leder Marines , har omtalt abort som et "anti-fransk folkemord". Marine Le Pen har forsøkt å omprofilere FN og mykne opp bildet av partiet. Men niesen hennes, Marion Maréchal-Le Pen, Frankrikes yngste parlamentariker da hun ble valgt i en alder av 22 år, er utvetydig. Hun er høylydt i sin motstand mot offentlig finansiering av familieplanleggingsklinikker og hevder at de "selger aborter som noe hverdagslig".

Historien viser at kvinner, uavhengig av lov og uavhengig av samfunn, har forsøkt å kontrollere fruktbarheten sin på den måten de kan. Fremskrittene med prevensjon, der det er tilgjengelig og ikke for dyrt, har vært frigjørende ved at sex har blitt løsrevet fra forplanting. Bruken er utbredt og akseptert i de fleste samfunn, med unntak av de mest repressive. Likevel blir fortsatt abort fremstilt i den herskende ideologien som et avvik fra kvinners "naturlige" instinkter, eller i beste fall som et nødvendig onde. I populærkulturen, som i Østkantfolk, blir det alltid fremstilt som noe negativt. Styrken i ideologien som omgir familien og kvinners seksualitet er så omfattende at selv i land der abort er lovlig og der et flertall støtter det, medfører det fortsatt en visst sosial stigmatisering.

På tross av dette er den folkelige støtten til retten til lovlig abort høy over hele Europa. En undersøkelse i 23 land fra Ipsos tidlig i 2016 viste at britene var de som hadde de tredje mest positive holdningene til abort, etter Sverige og Frankrike, med 62 prosent som sa seg enige at en kvinne skulle ha muligheten til å få utført en abort "dersom hun ønsker det".38 Alle de store fagforbundene i Storbritannia støtter kvinners rett til valg, og den største demonstrasjonen for valgfrihet, da 80 000 personer tok til gatene i 1979, var organisert av den faglige hovedsammenslutningen (TUC).

Som overalt på kvinneundertrykkingens område, kan ikke tilgangen til reproduktive rettigheter forstås fullt ut uten å se hen til klasse. TUC klarte å mobiliserte så mange i 1979 fordi så mange fagforeningsfolk innså at lover mot abort rammer arbeiderklassekvinner mest. Rike kvinner har i alle samfunn og alle historiske epoker hatt tilgang til de beste tilgjengelige aborttjenestene. Før 1967 kunne en britisk kvinne oppsøke en lydhør psykiater som – i tråd med Bourne-dommen fra 1938 – kunne bekrefte at fortsatt svangerskap vil "gjøre kvinnen til et fysisk eller mentalt vrak."39 Deretter ville hun bli henvist til en lege for et lovlig privat inngrep. I dag betyr det at hvis du har penger, så kan du reise ut av det landet som nekter deg denne rettigheten, for å få utført en lovlig abort

De få bivirkningene ved medisinske pilleinduserte aborter og tilgangen til dem, har revolusjonert tilgangen til abort. Internett har ofte blitt omtalt som de nye bakgatene, men disse virtuelle bakgatene er mye tryggere enn de faktiske bakgatene som for mange kvinner tidligere var det eneste alternativet. Men hvorfor skal kvinner måtte gå under jorda for å ha tilgang til helsetjenester? Hvorfor kan ikke kvinner i det 21. århundret ha tilgang til abort på et lokalt legekontor eller klinikk, akkurat som de kan ta en celleprøve eller en mammografiundersøkelse som en del av de ordinære helsetjenestene?

Dette er spørsmål mange kvinner – og menn – stiller seg. Samtidig er det klart at kampen for kvinnens rett til å velge, er en kamp som fortsatt må bli ført med kraft. Anti-abortaktivister i Storbritannia har tilpasset propagandaen til det politiske klimaet. Det er få som går direkte ut mot abort. I stedet blir obligatorisk veiledning fremstilt som noe som fremmer kvinners helsevalg. Den moralske forargelsen som oppsto med de uriktige påstandene om at noen etniske minoriteter fikk aborter utført for å få velge barnets kjønn, ble fremstilt som et forsvar for kvinners rettigheter, siden det ble påstått at de var kvinnelige fostre som hovedsakelig ble fjernet.40

Disse angrepene må slås tilbake, men det vil komme mer. Aktivister for valgfrihet må komme tilbake til det sentrale poenget – enhver politiker, lege eller ideolog som forteller en kvinne at hun må gjennomføre et uønsket svangerskap opptrer per definisjon mot kvinners rettigheter. En slik tvang kan aldri være progressiv. Alle kvinner må ha rett til selv å bestemme hva hun gjør med sin egen kropp, inkludert når og om hun vil ha et barn. Dette er en grunnleggende rettighet. Uten denne muligheten til å kontrollere vår fruktbarhet, vil kvinner aldri være i stand til å spille en full og likeverdig rolle i samfunnet.

Noter

  1. Se www.alliance4choice.com
  2. Pearson, 2015.
  3. Halpin and O’Grady, 2016, s. 3.
  4. Connolly, 1914.
  5. Se www.ifpa.ie/Hot-Topics/Abortion/Statistics
  6. Irish Family Planning Association, 2016.
  7. Se https://twitter.com/itstimetorepeal
  8. Halpin and O’Grady, 2016, s. 3.
  9. Amnesty International, 2016a.
  10. Amnesty International, 2016a.
  11. Halpin and O’Grady, 2016, s. 4.
  12. Se http://health.gov.ie/wp-content/uploads/2014/09/Guidance-Document-Final-September-2014.pdf
  13. O’Regan, 2013.
  14. Fitzgerald, 2016.
  15. Se www.publications.parliament.uk/pa/cm200910/cmselect/cmniaf/236/236we09.htm
  16. Department for International Development, 2009, sitert i Horgan and O’Connor, 2014.
  17. Amnesty International, 2016b.
  18. Gentleman, 2016.
  19. Zebrowski, 2016.
  20. Zebrowski, 2016.
  21. Kacpura, 2016a.
  22. Kacpura, 2016b.
  23. Kacpura, 2016b.
  24. Kacpura, Więckiewicz, Jawień, Grzywacz and Zimniewska, 2013, s. 32.
  25. Berg, 2016.
  26. Livengood and Ferretti, 2016.
  27. Se www.who.int/mediacentre/factsheets/fs388/en/
  28. Se www.legislation.gov.uk/ukpga/Vict/24-25/100/section/58
  29. Se www.abortionrights.org.uk
  30. Pianigiani, 2016.
  31. Kirchgaessner, Duncan, Nardelli and Robineau, 2016.
  32. European Committee of Social Rights, 2016.
  33. Brooks, 2014.
  34. Marie Stopes International, 2007.
  35. Strickland, 2011.
  36. Royal College of Obstetricians and Gynaecologists, 2007.
  37. Orr, 2016.
  38. Ipsos, 2016.
  39. Bourne-dommen er basert på rettsforfølgelsen i 1938 av gynekologen Aleck Bourne som utførte en abort på en 14-åring som hadde blitt utsatt for flere voldtekter. Han var åpen om sine brudd på loven og håpte at en seier i saken ville sette en ny standard. Seieren åpnet opp for en bredere definisjon av lovlige aborter. Dommen utgjør fortsatt lovgrunnlaget i Nord-Irland.
  40. Orr, 2015.

 

Litteratur

  • Amnesty International, 2016a, “Irish Public want Expanded Access to Abortion to be a Political Priority for Incoming Government” (4. mars), http://tinyurl.com/johuxdx
  • Amnesty International, 2016b, “Northern Ireland: Nearly 3/4 of Public Support Abortion Law Change—New Poll” (18. oktober), http://tinyurl.com/jm7smod
  • Berg, Miriam, 2016, “8 Outrageous Facts About Mike Pence’s Record on Reproductive Rights” (20. juli), www.plannedparenthoodaction.org/blog/8-outrageous-facts-about-mike-pencerecord-reproductive-rights
  • Brooks, Libby, 2014, “Catholic Midwives’ Abortion Ruling Overturned by Supreme Court”, Guardian (17. desember), www.theguardian.com/world/2014/dec/17/catholic-midwives-abortion-ruling-overturned
  • Connolly, James, 1914, “Labour and the Proposed Partition of Ireland”, Irish Worker, www.marxists.org/archive/connolly/1914/03/laborpar.htm
  • Department of Health, Social Services and Public Safety for Northern Ireland, 2016, “Guidance for Health and Social Care Professionals on Termination of Pregnancy in Northern Ireland” (March), www.health-ni.gov.uk/sites/default/files/publications/dhssps/guidance-termination-pregnancy.pdf
  • European Committee of Social Rights, 2016, Confederazione Generale Italiana del Lavoro (CGIL) vs Italy (publisert 11. april), https://rm.coe.int/CoERMPublicCommonSearchServices/DisplayDCTMContent?documentId=090000168063ecd7
  • Fitzgerald, Cormac, 2016, “Ireland has been told by the UN Human Rights Council to Change its Abortion Laws”, thejournal.ie (13. mai), www.thejournal.ie/ireland-hum-rights-2768942-May2016/
  • Gentleman, Amelia, 2016, “Northern Irish Women Ask to be Prosecuted for Taking Abortion Pills”, Guardian (23. mai), www.theguardian.com/world/2016/may/23/northern-ireland-women-ask-to-be-prosecuted-for-taking-abortion-pills
  • Halpin, Melisa, and Peadar O’Grady, 2016, “Equality, “Democracy, Solidarity: The Politics of Abortion”, Irish Marxist Review, issue 6.
  • Horgan, Goretti, and Julia S O’Connor, 2014, “Abortion and Citizenship Rights in a Devolved Region of the UK”, Social Policy and Society, volume 13, issue 1.
  • Ipsos, 2016, “Ipsos Global @dvisor”: Abortion” (23. februar), http://ipsos-na.com/download/pr.aspx?id=15335
  • Irish Family Planning Association, 2016, “Online Abortion Pills Impact UK Statistics” (17. mai), www.ifpa.ie/node/678
  • Kacpura, Krystyna, 2016a, “This Victory on Abortion has Empowered Polish Women—We’ll Never be the Same”, Guardian (6. oktober), www.theguardian.com/commentisfree/2016/oct/06/victory-abortion-rights-empowered-polish-women
  • Kacpura, Krystyna, 2016b, “Stop this Crackdown on Abortion in Poland”, Guardian (21. september), www.theguardian.com/commentisfree/2016/sep/21/stop-abortion-law-crackdown-poland-reproductive-rights
  • Kacpura, Krystyna, Karolina Więckiewicz, Bożena Jawień, Anka Grzywacz, and Martyna Zimniewska, 2013, Twenty Years of Anti-Abortion Law in Poland (Federation for Women and Family Planning).
  • Kirchgaessner, Stephanie, Pamela Duncan, Alberto Nardelli, and Delphine Robineau, 2016, “Seven in 10 Italian Gynaecologists Refuse to Carry Out Abortions”, Guardian (11. mars), www.theguardian.com/world/2016/mar/11/italian-gynaecologists-refuse-abortions-miscarriages
  • Livengood, Chad and Christine Ferretti, 2016, “Pence: Abortion Law Will End in History’s ‘Ash Heap’”, Detroit News (29. juli), www.detroitnews.com/story/news/politics/2016/07/28/pence-trump-will-tap-justices-overturn-abortion-law/87678778/
  • Marie Stopes International, 2007, “General Practitioners: Attitudes to Abortion”, www.shnwales.org.uk/Documents/485/Report,%20GPs%20attitudes%20to%20abortion%202007%20Marie%20Stopes.pdf
  • O’Regan, Eilish, 2013, “More than 100 Psychiatrists Disagree with Abortion Proposal”, Irish News (25. april), www.independent.ie/irish-news/more-than-100-psychiatrists-disagree-with-abortion-proposal-29222046.html
  • Orr, Judith, 2015, “We Must Keep up the Fight for Abortion Rights”, Socialist Worker (24. februar), https://socialistworker.co.uk/art/40002/We+must+keep+up+the+fight+for+abortion+rights
  • Orr, Judith, 2016, Marxism and Women’s Liberation (Bookmarks).
  • Pearson, Hannah, 2015, “‘Scottish Women Face Significant Barriers’—Access to Abortion in Scotland” (20. juli), www.abortionrights.org.uk/scottish-women-face-significant-barriers-access-to-abortion-in-scotland
  • Pianigiani, Gaia, 2016, “On Paper, Italy Allows Abortions, but Few Doctors Will Perform Them”, New York Times (16. januar), http://tinyurl.com/zf878pm
  • Royal College of Obstetricians and Gynaecologists, 2007, “RCOG Statement on Article ‘Abortion Crisis as Doctors Refuse to Perform Surgery’ (Independent, 16. april 2007)” (16. april), www.rcog.org.uk/en/news/rcog-statement-on-article-abortion-crisis-as-doctors-refuse-to-perform-surgery-independent-16-april-2007/
  • Strickland, Sophie L M, 2011, “Conscientious Objection in Medical Students: a Questionnaire Survey”, Journal of Medical Ethics, volume 38, issue 1, http://jme.bmj.com/content/38/1/22.full.pdf+html
  • Zebrowski, Andy, 2016, “Fight for Abortion Rights Explodes onto Poland’s Streets”, Socialist Worker (3. oktober), https://socialistworker.co.uk/art/43458/Fight+for+abortion+rights+explodes+onto+Polands+street