Abortkampen i Norge

Av

2013-01


Ellen Aanesen var programleder i NRK, og har laget mange programmer om feminisme og kvinnekamp. Blant annet har hun skrevet boka: Ikke send meg til en «kone», doktor! (Oktober, 1981). Hun innledet på Rødt! sin kvinnekonferanse i fjor.

Boka ble til takket være overlege Per Agnar Nilsen på Aker sykehus. Han ledet abortnemnda der og var ihuga abortmotstander. Hans nemnd hadde høyere avslagsprosent enn andre nemnder.

En dag befant jeg meg selv i køen i den lange korridoren på Aker sykehus, der alle vi som skulle i abortnemnd satt på utstilling i timevis, med et nummer i hånden, før vi slapp inn. Jeg hadde et lite barn og var gravid med spiral. Jeg var sikker på at feilslått prevensjon var god nok grunn til å få innvilget abort. Jeg hadde gjort det jeg kunne for å beskytte meg. Legen min hadde søkt for meg, og der satt jeg og ventet på å komme inn i nemnda.

Det ble min tur. Inn på et legekontor. En sykepleier ga meg beskjed om å ta av meg buksene, eller underbenklærne, kan jeg tenke meg hun sa. Der sto jeg naken fra livet og ned, inn kom en totalt fremmed mann, Per Agnar Nilsen. Prøv å presentere deg for en fremmed mann når du står der naken fra livet og ned!

Han foretok en gynekologisk undersøkelse. Så var det å vente. Før møtet i selve nemnda med to leger og en sosialkurator.

Feilslått spiral var ikke uten videre abortgrunn, fikk jeg vite. Legene var uenige om spiral kunne regnes som abort-indikasjon, svarte Per Agnar Nilsen meg.

Min neste tanke var selvsagt: Hvordan går det da med et foster som blir båret fram med spiral i livmoren? Legene er uenige om det er medisinsk forsvarlig, svarte overlege Nilsen, vel vitende om at han hadde makten til å nekte meg abort og sende meg hjem for å sette et barn til verden som jeg ikke følte jeg kunne ta imot, et barn som kanskje var skadet i fosterstadiet! Der og da ble kimen til denne boka lagt.

Etter aborten reiste jeg hjem med en dyp bestemmelse inni meg. Den vokste til et stort raseri: Bare vent, jeg skal ta deg!

Dette var i 1975, ikke lenge etter at abortmotstanderne med en stemmes overvekt hadde stemt ned lov om selvbestemt abort i 1974. Skuffelsen var enorm. Vi var så sikre på at tiden med illegale aborter, skam, fornedrelse og fortielse var over, at tiden med legenemnder var over, at kvinner endelig skulle få retten til å bestemme over egen fruktbarhet.

Dette var mens Biskop Per Lønning gikk av i høylydt protest mot den kompromissloven vi fikk i 1975. Den ga oss ikke selvbestemt abort. Den avkriminaliserte riktignok kvinnen, og den ga legen rett til å innvilge abort av sosiale årsaker. Jeg dro hjem fra sykehuset og skrev et avisinnlegg til Dagbladet om egen erfaring i abortnemnd og mot Per Lønning, som nok en gang hadde tilranet seg all oppmerksomheten i abortdebatten: Det innlegget sluttet slik:

Det er forstemmende å se hvordan realitetene i abortdebatten smuldrer bort i oppblåst dramatikk fordi Per Lønning går. I virkeligheten er det en uviktig detalj. La ham bare gå. Forhåpentligvis går han så langt at han ikke kan gjøre mer skade i denne sammenhengen.

Jeg var blitt modig og jeg undertegnet med fullt navn. Vi måtte bryte tausheten!

Et par år senere sto jeg på legekontoret til Per Agnar Nilsen med et TV-team. Jeg skulle lage to TV-program om abort. Ett om abortkampens lange historie og ett om kvinners møte med abortnemnda, der mange kvinner sto fram og fortalte om hvordan de ble behandlet i nemndene, under fullt navn, i det kraftigste massemediet vi hadde. De abortsøkende kvinnene hadde alltid blitt snakket om, men de hadde ikke kunnet snakke selv, om noe så sentralt i kvinnelivet som spørsmålet om abort. Er du kriminalisert, så tier du. Og det hadde abortsøkende kvinner gjort gjennom historien og fram til min egen tid.

Det sentrale perspektivet for meg var: Hvordan framstilte kvinner som står i abortvalget seg selv. Og hvordan ble de framstilt av abortmotstanderne.

Nå hadde jeg intervjuavtale med overlege Nilsen. Han husket ikke meg, men jeg husket ham!

Han betinget seg retten til å se programmet før det gikk på lufta. Det fikk han, sammen med alle de kvinnene jeg hadde intervjuet om deres erfaringer i abortnemnd. Da Per Agnar Nilsen reiste seg for å protestere mot programmet, tok kvinnene ham en etter en. Han forlot lokalet i stillhet og jeg hørte aldri noe mer fra ham.

Min generasjon kvinner er den siste som hadde erfaringer med illegale aborter. Det var nødutveien når legen din ikke ville søke om abort for deg. På 1960-tallet og tidlig 1970-tall stiger antallet aborter utført på sykehus bratt. Det skyldtes ikke at det totale aborttallet steg, men at flere aborter ble utført på sykehus. Og færre aborter ble utført illegalt av gode og dårlige hjelpere. Den siste kvinnen som døde etter illegal abort, døde i 1967. Da lov om selvbestemt abort omsider ble vedtatt, var det knapt noen illegale aborter igjen å legalisere.

Abortallene gikk ikke til himmels, slik motstanderne hadde spådd. Først hadde praksis endret seg, så kom loven. Det som sto igjen da loven ble vedtatt, var: Hvem som skulle ta avgjørelsen, legen eller kvinnen? Den siste harde kampen handlet om kvinnens rett til å bestemme. Selvbestemt abort var det største og viktigste spørsmålet i kvinnekampen på 70-tallet. I 1978, etter 65 års abortkamp, ble selvbestemt abort de 12 første ukene av svangerskapet vedtatt. Med en stemmes overvekt.

De to TV-programmene vakte en voldsom reaksjon. Aldri har jeg fått så mange henvendelser fra folk. Oktober forlag spurte om jeg kunne skrive bok. Jeg svarte at jeg vet ikke, for jeg har aldri gjort det før. Men jeg skal prøve.

Under arbeidet med boka tenkte jeg: Det spiller ingen rolle om mange leser den nå. Det viktige er at dette stoffet blir samlet slik at de som kommer etter oss, kan oppsøke historien og skjønne hva som står på spill, hvis noen tar fra oss abortloven. Altså: Denne boka er egentlig til de unge i denne forsamlingen. Det var dere jeg hadde i hodet da jeg skrev.

Abortkampen er historie i vårt land, men i mange andre land spiller den samme historien spiller seg ut her og nå!

Kvinner fornedres, skades og dør hver dag på grunn av sin fruktbarhet.

Norge var et fattig land da abortkampen startet her. I dagens fattige land er fremdeles svangerskap, fødsel og abort forbundet med stor fare for kvinnens liv og helse. I land der slik livsrisko er høyest, dør 1 av 7 kvinner i løpet av livet på grunn av svangerskap. I Norge dør 1 av 7000 kvinner. Men farlige provoserte aborter var inntil 1960–1970-tallet et viktig kvinnehelseproblem også her. I fattige land har man nå klart å få ned barnedødeligheten for barn under 5 år, men mødredødeligheten har man ikke fått ned. Kanskje gjøres det lite for å redusere sykdom og dødelighet knyttet til graviditet, fordi det rammer de fattigste og mest undertrykte kvinnene. De uten stemme.

I Norge var det tre aktører i abortkampen: Kvinnene, legene og kirken. Bare legene og kvinnene var parter i saken i lovens forstand. Kirken har ikke vært part i abortavgjørelsen. Likevel har kirken og den kristne fundamentalismen vært kvinnenes viktigste motstander i kampen for selvbestemt abort. Idag er det vanskelig å forstå hvilken makt kirken hadde her i landet. Og hvilken makt religion har, i land der kvinner nektes adgang til trygg abort.

I abortssaken ble kirkens makt utfordret. Det er få spørsmål som har konsolidert og samlet den organiserte kristenheten i Norge på samme måte som kontroll over kvinnens sexualitet og fruktbarhet. Kontroll over fruktbarheten er en sentral del av selve fundamentet i kristendommen.

I abortsaken kolliderer to grunnleggende forskjellige oppfatninger av fruktbarheten og livet: Livet som gitt av Gud eller livet som gitt av kvinnen.

Se bare Bibelens framstilling av hvordan Jesus ble til. Her er skapelsen et mannlig prinsipp. Vi presenteres for en allmektig Gud som vil ha en sønn. For å få dette til, betjener han seg av en hellig ånd som får i oppdrag å befrukte en fremmed kvinne, ikke ved hjelp av seksualitet og sæd, men ved hjelp av ord. Til alt overmål forblir kvinnen jomfru etter fødselen. Kvinnen er her et ikke-seksuelt hjelpemiddel til å frambringe Guds hellige barn med. Kvinnens seksualitet forties, og kvinnens sentrale rolle i forplantningen fornektes. Hun er et hjelpemiddel til å frambringe barn med.

Lenge forestilte man seg seg at sædcellen inneholdt en mikroutgave av det fullstendige mennesket, som kun trengte kvinnen som vekstmedium.

Først på 1820-tallet ble det kvinnelige egget oppdaget.

De urgamle forestillingene har fått råde på tross av, eller kanskje på grunn av det alle kan se: Det er kvinnen som skaper det nye livet i sin kropp etter befruktningen. Det er ikke Herren. Det er kvinnen som føder barnet til verden. Det gjør ikke herren.

Å lage et barn er noe helt spesielt. Det er kanskje den mest intime, private handlingen i menneskelivet, og samtidig en handling av aller største samfunnsmesige betydning. Barn er, når alt kommer til alt, det aller mest grunnleggende for at selve menneskeheten skal fortsette å eksistere. Derfor har det vært viktig å ha kontroll over fruktbarheten, gjennom kontroll av kvinnen.

Når kvinnen i abortkampen sto fram og sa at hun ville råde over fruktbarheten og det påbegynte livet, satte hun seg så og si i den allmektige Herrens sted, eller kanskje herrenes sted. Og det ble ikke tatt nådig opp. Hverken av herrene i kirken eller herrene i legestanden.

I fattiglandet Norge begynte abortkampen i 1913, samme år som kvinner vant stemmerett. Det begynte med et par avisnotiser om fosterfordrivelsessaker. Den ene notisen forteller om en ung kvinne som dør etter illegal abort. Hun arbeider som ekspeditrise og er forlovet. Hun blir gravid, forloveden svikter, og hun oppsøker en kvakksalver, jordmor Inger Kringen i Frognerveien i Oslo, og trygler om hjelp. Jordmoren behandler henne motvillig, men tar seg godt betalt og skysser henne avgårde. Om ettermiddagen blir kvinnen dårlig. Hun betror seg til søsteren. Tidlig om morgenen kommer fosteret. Dette brenner søsteren i ovnen. Da kvinnen ble lagt inn på Rikshospitalet med bukhinnebetennelse, var det for sent. Hun døde av blodforgiftning den første natten.

Ifølge avisreferatet var jordmoren godt kjent for sine lyssky tjenester. Da hun ble arrestert, sto hun på farten til København. Ved ransakning i hennes hjem fant politiet en vaskevannsbolle med en del instrumenter «av den sort man bruker for å frambringe for tidlig fødsel». Rundt om i huset ble det funnet en del penger og en bankbok med 11 000 kroner.

Normalt ville denne hendelsen vært glemt etter noen dager. Denne gangen skjedde ikke det. Katti Anker Møller, godseierfruen fra Torsø utenfor Fredrikstad, brøt muren av taushet rundt abort og skrev et avisinnlegg som skulle bli begynnelsen på tre generasjoners abortkamp. Hun skriver:

En kvinde som beslutter seg til fosterfordrivelse, hun vet hva hun gjør, men hendes motiver er sterkere enn frykt for døden. Overfor en sådan ulykke må andres domme forstumme. Især menns. Hensynet til det begynnende foster, den plantelignende ansamling av stoff og væske i en kvindes indre, uten følelse eller bevissthet, kan ikke veie opp mot de krav, som gjør seg gjeldende hos et voksent menneske, midt i livets kamp …

Det er noe annet når fosteret er født, da er det et selvstendig vesen, et barn …

Hva man derfor må beklage er at kvinder nu i sådanne tilfelle ikke med trygghet kan henvende seg til en lege med håp om å bli hjulpet. Den bestemmelse bør derfor avskaffes som setter straff for leger som yder sin hjelp til fosterfordrivelse. Den unge pike, som døde, vilde vært frelst om hun var kommet i en leges hånd.

Etter datidens straffelov § 245, risikerte kvinnen tre års fengsel for rettsstridig fosterfordrivelse. Den som hjalp kvinnen, risikerte fengsel i minst to år og inntil livstid dersom kvinnen omkom som følge av forbrytelsen.

La oss spare kvinnenes liv, sa Katti Anker Møller. La oss oppheve straffen for legene slik at kvinnen kan oppsøke betryggende hjelp, foreslo hun. Men det skulle legene ha seg frabedt. Denne pasientgruppen ønsket de ikke å ha noe med å gjøre. Dr. med. O Borchgrevink svarer. Han forutsetter at kvinner som søker abort er prostituerte: Han skriver:

Ærede Frue.

De forlanger at legestanden i sin alminnelighet skal stå til disposisjon for de kvinder som av en eller annen grunn vil ha sitt svangerskap avbrudt. Det ønsket får De heldigvis aldri oppfylt. Om De også fikk straffen for forsterfordrivelse opphevet, så ble det kun et fåtall leger som nedlot seg til en så skitten trafikk. Det har aldri vært såvidt anseelse forbundet med seksuelle leveveie … at en lege med noen respekt for seg selv vil agere tjener for sitt kvindelige klientels erotiske bedrifter.»

Borchgrevink fikk bred støtte hos andre leger og ledende kvinnesakskvinner. De kjempet for kvinnens renhet og sedelighet i det hellige ekteskapet. En kvinne som hadde ligget med en mann utenom ekteskap, fikk selv ta straffen for sin synd. Og straffen var barnet.

Men Katti Anker Møller hadde arbeidet i mange år for å hjelpe enslige mødre. Hun hadde etablerte hjem for enslige mødre, de som påviselig hadde syndet. Hun svarer:

La oss ha respekt for disse kvinder som opprettholder en mors verdighet under sønderknusende forhold. Forhold som menn har beredt henne, under lover som ennu ingen kvinde har øvet innflytelse på. Om så en av disse griper til den den eneste utvei som ennu synes å stå åpen for henne, med risiko for eget liv. Kan vi andre da egentlig dømme? Hvem har rett over det foster som går til grunn uten hun selv? Mannen som har forladt henne synes å ha forspilt sin rett. Og samfundet har så godt som ikke tatt noen forholdsrgeler for å stå henne bi. Moren nærer fosteret med sitt blod, hun skal føde det til verden. Ingen besiddelse er derfor mer berettiget enn en mors over sitt foster. Det er alt annet enn smukt å ødelegge det, med det får bli vedkommende kvindes egen sak. Vi andre kan bare bedømme hennes motiver, men vi har ingen rett til å gripe inn. La oss heller finne botemidler til å forhindre sånt.

I 1915 reiste Katti Anker Møller land og strand rundt med foredraget «Moderskapets frigjørelse» der hun sier:

… den beste beskyttelse for barn ligger i den kjendsgjerning at kvinden elsker barn og gjerne vil ha barn.

Katti Anker Møller la kvinnens kjærlighetsevne til grunn, når hun argumenterte for at kvinnen måtte bestemme over sin egen fruktbarhet. I stedet for straff og fordømmelse måtte kvinnen måtte få tilgang til prevensjon og samfunnets hjelp til det viktige morsarbeidet.

Sammen med arbeiderpartikvinnene åpnet hun det aller første Mødrehygienekontoret i Oslo i 1924. Der kunne gifte kvinner få kjøpt pessar, sæddrepende piller, kondomer, opplysningsbrosjyrer, spebarntøy og omstendighetsforklær.

På venteværelse, med Katti Anker Møllers gamle hagemøbler, hang to plakater på veggene der det sto:

-Vi elsker moderskapet og vil dets vel, men i full frivillighet og under vort eget ansvar.

-Moderskapet er kvindens viktigste yrke – til intet yrke går hun så uforberedt.

Bak et skjermbrett sto en gynekologisk stol. Om formiddagen var det butikk, om ettermiddagen kunne gifte kvinner komme og få hjelp til prevensjon. Men alle de abortsøkende som fortvilet henvendte seg til Mødrehygienekontoret kunne de ikke hjelpe. Loven hindret dem. En kvinne skriver:

Jeg har nå en tid benyttet meg av en gummikopp, men desverre tror jeg det har gått galt igjen. Men jeg orker ikke på noen måte å ha et barn igjen nu, jeg har 5, den eldste er 7 år. Jeg vet om en her som satte et kateter inn i livmoråpningen og fikk reglerne igjen og hun hadde ingen nød av det. Bør jeg gjøre det samme? Det får gå som det går, bare jeg kan slippe å få flere barn på et par år.

Kristenfolket protesterte mot både abort og prevensjon. De gikk til rettsak for å få stengt mødrehygienekontoret. Kvinnene måtte ikke få kunnskap om å regulere sin egen fruktbarhet. Men kristenfolket tapte den saken.

Professor Karl Vold, dekanus ved Menighetsfakultetet og leder for Norges kirkelige landslag, var ledende i motstanden mot abort og prevensjon. Han utredet prevensjonspørsmålet sett fra kristen synsvinkel. Han skriver:

Principielt sett strider enhver kunstig indskrænkning av fruktbarheten og barnefødsler mot kristendommens ånd og moral … en sådan rationel begrensning av barnefødsler bunder i et livsssyn som til syvende og sist setter Gud utenfor livet … barn er en Guds gave og uttrykk for guddommelig velsignelse.

Kvinnen var et middel til å bringe fram herrens barn med

Sykehusene var stengt for abortsøkende kvinner. Først etter at kvakksalvere hadde gjort sitt, slapp kvinnen inn i sykehus. Den økende illegale abortvirksomheten ble etterhvert et problem for legene. Legenes oppgave ble kun å reparere de verste skadene, lappe sammen ødelagte kjønnsorgan, føre journaler over stigende feberkurver og skrive ut dødsattester for kvinner som døde av bukhinnebetennelse, blodforgiftning, blodpropp, forblødning. Kanskje mødre med mange små barn. Kvinner som kunne vært reddet. Bare på Ullevål sykehus døde åtte kvinner hvert år etter illegal abort i 1920-årene. De fleste som ble lagt inn med alvorlige komplikasjoner etter abort, kom fra arbeiderklassen, var gift og hadde barn fra før. De alvorligste skadene og de fleste dødsfallene forekom blant ugifte kvinner fra arbeiderklassen.

Legeforeningen tok opp saken, og utredet forslag til ny lov. I komitéen satt blant annet legen Tove Mohr, Katti Anker Møllers datter. Hun var lege på Sagene i Oslo. Hun gikk lengst og mente abortavgjørelsen måtte ligge hos kvinnen. Hun begrunnet det slik:

For disse kvinnene finnes det intet valg. De tvinges ut i abortene som en følge av den konflikt som oppstår mellom deres eget legemes fruktbarhet og de ytre vilkår som bys moderskapet. Disse kvinner mangler alt hva jeg vil henregne til begrepet mødrehygiene: De kan for det første ikke unndra seg samleie når de ikke ønsker det, der har dernest ikke et enerom hvor de kan forta en utskylling etter kjønnsakten, de er knuget av den største overtro og kirkelige fordom når det gjelder det seksuelle, de kjenner ikke sin egen kropp og den frekkeste kvakksalver kan indbilde dem nær sagt hva som helst,og de er endvidere berøvet legehjelp når de av moralske og fornuftige grunner ønsker å befris for sitt foster. De lever endnu i våre dager og midt for våre øyne i kjønnsslaveri og fødetvang.

I 1935 la justisdepartementet fram et lovforslag som ville utvide adgangen for legene til å foreta abort. Da gikk kristenfolket mann av huse. De samlet seg rundt et opprop, fra Det frivillige kirkelige landsmøtet, om Livets Hellighet. Der het det at en ny lov ville innebære «et angrep på det norske folk mer drepende enn krig». De mente de hadde Gud, loven og moralen på sin side. Det var de som forsvarte det hellige gudegitte livet mot de morderiske kvinnene. 207 000 skrev under på oppropet.

Bildet av den gravide kvinnen som potensiell morder dukker opp hver gang forslag om utvidet adgang til abort blir diskutert.

I 1969 uttalte sosialminister Årvik i Ukebladet illustrert: «Si hva man vil. Abort er drap!»

1974 skrev Biskop Per Lønning i bladet Kirke og Kultur at abort kunne sammenliknes med tidligere tiders avgudsdyrkere, som ofret små barn på bålet til avguden Molok. «Å bli brent på bålet er ikke noen mer inhuman skjebne enn å bli sugd eller skrapt ut av en livmor.» Skrev Lønning.

1974 laget Folkeaksjonen mot selvbestemt abort et informasjonhefte der de advarer mot at den sterke part, nemlig moren, får bestemme over den svake part, fosteret. En slik tankegang er farlig, det var slik nazistene fjernet rettsvernet om de uønskede jødene, skrev de. I samme slengen sammenliknet de abort med å slippe en atombombe over Hiroshima.

Avisene Vort Land og Dagen rant over av innlegg om hvilken flom av fosterdrap og lovbeskyttede mord vi kunne vente, dersom kvinnen fikk rett til å bestemme over egen fruktbarhet. Abortmotstanderne opphevet seg til fosterets forsvarer og manet fram et bilde av den gravide kvinnen som en blanding av et monster og en viljeløs svekling som kunne presses til drap. Denne kvinnen måtte holdes i sjakk.

Så uendelig fjernt fra Katti Anker Møllers framstilling av kvinnen fra 1915 som det går an:

… den beste beskyttelse for liv ligger i den kjendsgerning at kvinden elsker barn og gjerne vil ha barn.

Noen må tale for de tause, sa Tove Pihl, Katti Anker Møllers datterdatter, på et stort møte om abortloven i studentersamfunet i Oslo i 1973. Målet må være at at intet barn skal komme uønsket til verden, mente hun.

Tidlig på 1970-tallet hadde kvinner såvidt begynt å snakke og kjempe på tross kriminaliseringen. Deler av legestanden var etterhvert på vår side. Leger som Aud Blegen Svindland og Gro Harlem Brundtland må nevnes. Legene Berthold Grünfeld og Astor Reigstad forsket på nemndene og uretten og ga oss argumenter vi trengte. Astor Reigstad og en rekke leger i Sosialistiske Legers Forening etablerte rådgivingsklinikk og hjalp kvinner gjennom abortnemndene.

Over hele landet reiste kvinnene seg og krevde selvbestemt abort. Mange var med oss.

Men altfor sent forsto vi kraften i den organiserte kristenheten.

I 1974 overleverte Folkeaksjonen mot selvbestemt abort 610 000 underskrifter mot selvbestemt abort før Stortingsbehandlingen av loven som skulle gitt oss rett til besemme selv. Loven ble stemt ned.

Da selvbestemt abort endelig ble vedtatt fire år senere, var det med kun en stemmes overvekt.

Det er heldigvis lenge siden 1970-tallet. Kvinnens rett til å bestemme har blitt en selvfølge. Men nettopp fordi retten har blitt en selvfølge, er det viktig at oppmerksomheten ikke svekkes. Motstanden er der. Jeg er sikker på at motstanderne vil ta fra kvinner retten til å bestemme, hvis anledningen byr seg.

I 1986 holdt Pro Vita og Folkebevegelsen for Livsrett og menneskeverd massemønstring i Oslos gater. De hentet inn Mor Teresa, for å tale sin sak.

I 1991 ville Krf foreslå abortforbud. Ja, noen av deres stortingspolitikerne ville ikke engang tillate abort etter incest og voldtekt.

I 1993 ville kallskapellan Helen Bjørnøy og Peter Hjort i fuksjonshemmedes Fellesorganisasjon innskrenke selvbestemt abort til 10 uker. Før ti uker var det ikke mulig å finne eventuelle fosterskader. De argumenterte med at en grense på 10 uker ville hindre kvinnen i å kunne få kunnskap om eventuelle fosterskader. Kvinnen måtte ikke få kunnskap. Andre måtte forvalte kunnskapen på hennes vegne.

Høyreideolog Kristin Clemet ønsket å totalforby abort, men innså at det ikke var realistisk politikk.

I 1995 fremmet politikere fra Senterpartiet, Krf og Frp et forslag til ny paragraf 95A i grunnloven. De ville ha grunnlovsfestet at «Enhver har Ret til Liv og Legemlig integritet fra Undfangelse til naturlig Død.» Dette forslaget samsvarer med Pro Vitas grunnlag, og ble backet opp av Pro Vita gjennom Rett til liv-aksjonen, med kjendiser fra toppolitikken, kirken, næringsliv og kultur i spissen.

Ved stortingsvalget i 2005 stilte abortmotstanderne liste mot «Folkemord i Norge» i sju fylker. Alle listene ble toppet av Børre Knudsen og Ludvig Nessa, som fulgte opp med aksjoner med blodige abortdukker og begravelser av fostre osv.

I november 2012 sammenliknet professor emeritus fra Menighetsfakultetet Bernt T. Oftestad massakren på Utøya med de 15000 lovlige abortene her i landet.

Felles for abortmotstanderne er den mer eller mindre åpne påstanden om katastrofer som massutryddelser og folkemord, hvis kvinnen får bestemme.

De tilskriver seg selv et større samfunnsansvar enn den gravide kvinnen, en høyere moral, en større evne til omsorg, en bedre dømmekraft. Abortmotstanderen påstår de beskytter det ufødte liv. Det er vrøvl. Det er faktisk kvinnekroppen som beskytter fosteret.

Og den som ønsker å bistå må henvende seg til kvinnen og spørre: Kan vi bidra med noe, i så fall hva?

Ved abort etter 12 uke, tar en nemnd fremdeles avgjørelsen.

Tallenes tale fra nemndene: I 2009 fikk nemndene totalt 698 begjæringer om svangerskapsavbrudd etter 12 uke.

Hvor mange kvinner fikk avslag til slutt? Elleve. Elleve av alle de 698 som ble behandlet i nemnd. 11 kvinner fikk av avslag på sin abortsøknad av totalt 15774 aborter dette året.

For fosteret blir utkommet det samme om det er kvinnen som bestemmer eller en nemnd. Utviklingen mot å bli et barn som kan leve utenfor mors kropp avbrytes i alle fall. Spørsmålet er: Hvem skal bestemme.

Alle gravide kvinner står i eksistensielle valg. Den kvinnen som er gravid slipper ikke unna valget, hun vet at hun må bære følgende av både et nei og et ja. Hun vet bedre enn noen at hun ved et nei avslutter livet til fosteret. Hun vet at hun ved sitt ja påtar seg et livlangt ansvar. Hun må være den nærmeste til å dømme. En nemnd, selv om den etter beste evne tar sin avgjørelse, er ansvarsfri når møtet er slutt.

I vår tid kommer undergravingen av loven først og fremst via buzz-ordet sorteringssamfunnet. Er du for eller mot sorteringssamfunnet? Ingen er vel for sorteringssamfunnet – unntagen den abortsøkende kvinnen?

Høyre har programfestet at vil de fjerne abortlovens § 2c, dersom de kommer til makten. § 2c sier at nemnda kan innvilge abort dersom «det er stor fare for at barnet kan få alvorlig sykdom, som følge av arvelige anlegg, sykdom eller skadelige påvirkninger under svangerskapet.» Det er riktig at antallet nemndbehandlede aborter på dette grunnlaget har økt etter at det har blitt mulig å slå fast arvelige feil og sykdom. Og det er å vente at tallet vil øke ytterligere med utvidet kunnskap.

Hvis Høyre lykkes i å fjerne § 2c, kan ikke en nemnd innvilge abort hvis det er feil på fosteret. Da har Høyre etablert en platform for å angripe selvbestemmelses-retten.

Hvis det ikke skal være tillatt å ta abort i tilfelle arvemessige feil og sykdom hos fosteret etter 12. uke. Hvorfor skal det da være lov å ta abort på friske fostre før 12 uke?

Jeg må spørre: Hvorfor skal det være moralsk mer høyverdig å sette et barn med påviste kromosomfeil og sykdom til verden enn barn uten feil og sykdom?

Hvorfor kan vi klandre kvinnen om hun velger bort et foster med påviste feil og skader, mens vi ikke klandrer kvinnen for å velge bort et friskt barn?

Og husk: Med selvbestemt abort kan kvinnen idag velge å sette et barn med kromosomfeil og sykdom til verden, hvis hun ønsker det. Noen velger det. Med selvbestemt abort kan en kvinne kan velge å ikke vite. Noen velger det.

Vi vet at vi får færrest aborter ved god prevensjon, selvbestemt abort og gode ordninger for kvinner knyttet til svangerskap og fødsel og abort.

Vi vet at kvinnens rikelige fruktbarhet gjør at vi alltid vil ha abort. Selv med god prevensjon, vil en stor andel kvinner gjennomgå abort i løpet av sitt fruktbare liv, bare på grunn av feilslått prevensjon.

Når vi vet at abort en er en del av kvinnelivet

Når vi vet at det eneste man oppnår ved nekte kvinner adgang til trygg abort, er et illegalt abortmarked, med utrygge aborter og påfølgende lidelser, da spør vi med Katti Anker Møller: Hvordan skal vi ordne samfunnet slik at kvinner ikke skades på grunn av sin rikelige fruktbarhet? Hvordan kan vi bistå kvinner som er vanskeligstilt? Hvordan ordner vi samfunnet slik at kvinner kan sette de barna de ønsker til verden?

I etterordet til denne boka skrev jeg til dere som er unge idag: Foreløpig har vi skaffet dere retten til å si nei, men ennå har vi ikke vunnet den fulle muligheten til å si ja. Ennå er det mye som hindrer før kvinner kan velge både seg selv og de barna de ønsker. Men en gang skal vi også erobre retten til å si ja.

Valget i USA er en påminnelse om at abort er storpolitikk og at kvinnekroppen fremdeles er en sentral politisk slagmark.

Kilder:

  • Katti Anker Møller. Moderskapets frigjørelse.
  • To foredrag – fra 1915 og 1919. Tiden 1974.
  • Ellen Aanesen. Ikke send meg til en «kone», doktor. Fra tre års fengsel til selvbestemt abort. Oktober Forlag A/S 1981
  • Berit Austveg. Kvinners helse på spill. Et historisk og globalt perspektiv på fødsel og abort. Universitetsforlaget 2006
  • Finn Egil Skjeldestad. 20 år med selvbestemt abort – hva viser aborttallene. SINTEF Unimed seksjon for epimemologisk forskning 2000 http://helsedirektoratet.no/Om/nyheter/Documents/abortstatistikk.pdf