Ukategorisert

Å VÆRE eller å GJØRE!

Av

Tron Øgrim

Dette er en ytterligere redigert tekst i forhold til den som sto i den trykte utgava av bladet.


Tron Øgrim om røde partier, Mao og maoismen


 

I: Parti

 

15. mars 2007: OM DET RØDE PARTIET

Jeg var med på å bygge AKP i 1973, gjennom et systematisk arbeid som begynte i 1965. Reint faktisk veit jeg trolig mer om den prosessen, 1965 til 1984, enn de fleste andre. (Om jeg har trekt de riktige konklusjonene er jo et anna spørsmål.)

+ Jeg rekner meg fortsatt som kommunist. Kanskje mer nå enn for 30 år sida?

+ (Jeg er bl.a. ikke noe særlig fornøyd med «Sosialismen» som modell, verken i Sovjet, Kina, Albania eller hvor som helst. Jeg har ikke så veldig lyst til å slåss for «sosialismen» i Norge heller. Jeg foretrekker å slåss for noe som heller likner «kommunismen», som Marx snakka om det. Dette diskuterer jeg med folk, hvis og når jeg blir invitert til det.)

+ Jada. Jeg rekner meg fortsatt som marxist, leninist og maoist. (Derimot sier jeg med den store marxistiske revolusjonære Razlatski at jeg er ikke «marxist-leninist» – det blir for nær den offisielle sovjetiske skitten.)

+ Jada, jeg tror ikke at kapitalismen kan styrtes – i Verden, i USA, i Norge, i India, uten VÆPNA revolusjon.

Jada, det krever et REVOLUSJONÆRT parti. (Neida, RØDT i dag er ikke DET revolusjonære partiet. Etter min oppfatning. Men ettersom det heller ikke er Rødt sin oppgave akkurat nå, oppfatter jeg ikke det som noe problem.)

+ Jeg tror ikke AKP VAR «det revolusjonære partiet». Men min oppfatning er at AKP(ml) heller ALDRI – ikke på sitt beste, ikke på sitt sterkeste – VAR eller var i ferd med å BLI det «revolusjonære partiet» som KUNNE ha styrta kapitalismen i Norge, OG starta oppbygginga av noe nytt.

Det var veldig mye bra å si om AKP(ml) – mener jeg – og partiet og medlemmene gjorde mye praktfullt. Men organisatorisk og sosialt hadde partiet store mangler, og politisk var det delvis på feil vei.

Derfor kan jeg ikke være med på – og ikke tro på – klager av typen «vi hadde det veldig gode, korrekte revolusjonære partiet, og så kom de fæle sosialdemokratene og la det ned». Min mening er at kammerater som tror på det, har verken skjønt prosessen bak AKP(ml)s vekst og fall, og slett ikke motsetningene i det norske samfunnet, åssen og under hvilke forutsetninger kapitalismen kan styrtes her.

Åssen IKKE lage et revolusjonært parti

Heller ikke er NOEN av de smågruppene som har operert i eller utafor RV engang PÅ SPORET av hva som må til for å opprette et slikt parti. Mener jeg. Dette sier jeg ikke for å desavuere dem som er med. Jeg tror de er ærlige kamerater med den best mulige vilje. Noen av dem kjenner jeg dessuten som veldig flinke klassekjempere, som jeg (som sagt!) gjerne går i krigen med.

Men for det første er de bittesmå og sosialt isolerte fra massebevegelsen. Sjøl om endel enkeltindivider har massekontakter og er flinke, er alle disse «organisasjonene» så små at det nærmer seg forsvinningspunktet. Og dette er etter TIÅRS arbeid. Når du etter MANGE ÅRS ARBEID er akkurat like bitteliten, så ære noe grunnleggende gærent et sted. Da er det noe ved organisasjonskulturen din, kanskje ved propagandaen, som er helt feil, og du kan ikke laga noe årntlig. Beklager.

SEKTERISKE er noe vi som skapte AKP aldri var. Vi utvida RASKT vårt støttegrunnlag til hundrevis av folk, etter hvert til tusenvis. DET skal vi i hvert fall ha, at på DETTE området hadde vi ingenting til felles med den inngrodde sekterismen og isolasjonismen til disse smågruppene.

For det andre inneholder POLITIKKEN deres ingen analyser av sterke eller svake sider av fortia og ikkeno NYTT. «Tjen Folket», fx, er i bunn og grunn bare ei gruppe som sier «AKP på 70-tallet bra, alt anna dårlig». Det ække antydning til forståelse for hva AKP på 70 tallet hadde av svakheter, som gjorde at denne bevegelsen ikke kom LENGER, til tross for oppimot 5 000 aktivistiske og entusiastiske kadre på toppen! (Inklusive RU og NKS)

«Revolusjon», som sier fornuftige ting om klassekampen og dagskampen, sitter fast i den oppfatninga at ALBANIA hadde et bra sosialistisk regime. Unnskyld, men jeg var der i over et halvt år, 1979, 1981, 1983, 1985, 1987, 1993, 1995. Jeg lærte meg tilmed å lese litt albansk. Og jeg er imponert over mye i Albania og mange albanere, men jeg tror ikke det.

NKS, uansett om noen av dem skal ha gjort bra arbeid, har så vidt jeg kan se bare klart å isolere seg, bli for gamle til å være på universitetet og redusere seg i størrelse til hele organisasjonen går inn i en telefonboks. Hva står de for POLITISK som representerer noe alternativ? Jeg har aldri hørt om det engang!

FIN, som var større enn alle de andre til sammen, hvor er det? Den mest kjente lederen er i SV, der han støtter den nåværende regjeringas FORFERDELIGE politikk. Organisasjonen er klappa sammen, så vidt jeg skjønner forsvinni? Flere utmerka folk som heldigvis fortsatt er med oss. Men PROSJEKTET er politisk fallitt!

Jeg sier ikke at disse orgene nødvendigvis skulle ha snakka med meg. Men hvis TF virkelig var interessert i å drøfte AKP på 70-tallet eller Revolusjon ville undersøke Albania med noen som var der, møtte Hoxha osv, hadde de sjansen. Jeg kan ikke se at kritisk tenkning og undersøkelser rundt deres egne prosjekter engang FINS. At disse orgene altså har noe å bidra med når det gjelder å løse spørsmåla om en kommunistisk politikk.

Det er greit å si at Rødt «er ikke det revolusjonære kommunistiske partiet». Det mener faktisk jeg åsså.

Men et en-taxi-parti – eller ei gruppe tilsvarende partier som KANSKJE trenger en maxitaxi, hvis de blir enige om holdeplass – uten noen annen politikk enn gjentakelser fra i går, uten noen kritisk analyse av det som har skjedd og noen konstruktiv analyse av det som skjer i imperialismen og kapitalismen nå – er faktisk HELLER ikke det kommunistiske partiet!

MIN oppfatning er at DE er MINDRE på vei til å lage noe som PEKER I RETNING av et sånt parti, enn Rødt. De har VERKEN folk ELLER poltikk til det!

Hvorfor jeg, som kommunist, foretrekker Rødt

Rødt inneholder flere kommunister enn dem, flere revolusjonære enn dem, mer virkelig revolusjonær DEBATT enn dem, og hælvetes så mange ganger titusen år mer MASSEARBEID enn dem. Og det er faktisk åsså FORUTSETNINGER for å skape noe revolusjonært parti virkelig verdt NAVNET.

Skulle smågruppene få til noe likkavæl, så tok jeg feil. Og jeg ønsker dem lykke på reisa. Men det er Rødt som ser ut som det som er verdt å satse på, for meg som kommunist.

At vi må FINNE mange nye svar her, er jeg sikker på. Det handler ikke om å hive ut revolusjonen, marxismen osv. Men det handler SIKKERT om å hive ut en del av det TF tror fullt og fast på.

Og at SVARET er å gå tilbake til AKP(ml) på 70-tallet? Nei, DET tror jeg i hvert fall ikke på. Det kan jeg nemlig alt for mye om.

bestekam hexer
Tøgrim


16. mars 2007: Snakk ÅPENT med hverandre på kryss og tvers!

Folk snakker HELE TIDA med hverandre, håper jeg! Tar en øl eller kaffe. Skriver en epost. Treffes tilfeldig på toget, og finner ut at de er veldig enige om no. Dette er ikke bare umulig å forby, det er BRA! Partiet LEVER av informasjon og debatt.

Noen fører «mer samhørighet med noen enn med andre». Jada, det er enkelte i RV jeg ikke føler samhørighet med i det hele tatt, dessverre. Andre liker jeg, noen stoler jeg på. Sånn har alle det.

Men det oppstår et PROBLEM, hvis jeg lukker meg inne med dem jeg er enige med, og ikke fortsetter å KRANGLE MED dem jeg ikke liker trynet på.

Poenget er ikke å lage noen tvangstrøye, eller noe parti der folk sniker seg rundt og passer veldig på hva de sier eller hvem de sier det til, for «alt er egentlig forbudt». Poenget er at omtrent alt skal være lov. Det som skal være forbudt, skal være KLART OG TYDELIG forbudt.

Så hva betyr det i praksis?

+ Jeg mener at om noen ønsker å lage et parti en gang i framtida, så la dem det. La folk ønske seg hva faen de vil. Stiller de alternativ liste til Rødt i Oslo eller Lørenskauen, så spark dem ut. Gjør de ikke det? Ja, hva er så problemet? Problemet er i framtida en gang – KANSKJE. Da får vi løse det – I FRAMTIDA. HVIS det evt dukker opp.

Mange medlemmer av Rødt i dag kommer HELT SIKKERT til å bli sosialdemokrater, fx om 15 år. Hva skal vi gjøre med det, sparke ut kammerater vi TROR kan bli sosialdemokrater om 15 år? Næh, det får da vitterlig vente til problemet dukker opp, hva?

+ Hvis folk skal til å lage grupper som bare diskuterer med hverandre og sperrer flertallet av oss ute, så vil jeg skrike og hyle.

Ja visst FAEN, jeg syns sånt er ugreit – i Rødt.

Vil jeg altså kaste dem ut? Ser ikke noen grunn til det, og jeg hakke noe makt til det, heller. Min erfaring er at sånne grupper skader seg sjøl mest av alle. Blir det for jævlig, så får vi diskutere det DA.

Jeg er ikke for «fraksjoner som er åpne i sin tendens og formål». Det er typisk for trotskistorganisasjonene, og se hva som skjer med dem? De sprekker og sprekker, endeløst, langs fraksjonelle skillelinjer. Vil du NEDLEGGE RØDT EFFEKTIVT, så innfør det der!

Jeg er for MEDLEMMER som snakker ÅPENT med hverandre på kryss og tvers. Men ellers, la oss løse de problemene HVIS og NÅR vi KOMMER til dem. Problemer av denne typen løses IKKE I TEORIEN, på forhånd, men i PRAKSIS; hvis og når de oppstår. Mener jeg.

beste kam hexer
Tøgrim


21. mars 2007: Hva er det å være kommunist?

+ Er det fx å værra en dogmatisk idiot, som mener at alle unntatt jeg og mine to venner er borgere, sosialdemokrater og allment sett helt ubrukbare?

+ Eller er det kanskje å grave seg ned så dypt at ikke engang nesa syns, for å holde seg usynlig, nedgravd for all overvåkning helt til Rrrevolusjonen kommer?

Ja, sånne rariteter har vært, om ikke sagt rett ut, så i hvert fall antyda, så vidt jeg forstår det.

For noen er dette greit. For dem er svaret «JEG er IKKE kommunist!» – og det er jo et greit nok svar, og fritar dem fra å gruble på hva det ER å værra kommunist.

Ikkeno trøbbel for meg det. Jeg har aldri hatt problemer med bra, progressive folk som IKKE vil kalle seg kommunister.

Noen av oss (bl.a. jeg!) VIL derimot kalle oss kommunister. Men hva betyr så dette?

Folk i gruppa Tjen Folket er opptatt av det. Tjen Folket regner seg som «virkelige kommunister». I motsetning til sånne som Tøgrim.

Okei. Jeg skal kommentere det. (Kommentaren min retter seg til dere andre, som kanskje faktisk er interessert i disse problemstillingene.)

Så vidt jeg kan se, er den viktigste forskjellen på folk i Tjen Folket og meg når det gjelder hva en KOMMUNIST er, dette:

+ For Tjen Folket er en kommunist noe du ER.

+ For Tøgrim er en kommunist noe du GJØR.

For Tjen Folket er en kommunist en som, i likhet med han sjøl, STØTTER moskvaprosessene 100 % (eller i hvert fall 98 %!), HAR et program som baserer seg på MELSM (MarxEngelsLeninStalinMao. red. anm), FORSVARER proletariatets diktatur, ER MEDLEM I en organisasjon som har som erklært mål å bygge et parti basert på MELSM, HAR vedtekter basert på demokratisk sentralisme, osv.

Legg merke til at STØTTER, HAR, FORSVARER, ER MEDLEM, HAR VEDTEKTER osv alle sammen er verb som her beskriver en passiv tilstand. De beskriver noe du ER.

For Øgrim derimot, som er revolusjonær marxist, blei en kommunist i kjerna beskrivi av Karl Marx for over 100 år sida i Teser om Feuerbach:

+ Filosofene har til nå nøyd seg med å prøve å FORSTÅ verden. Men den viktigste oppgava er ikke å forstå den, men å forandre den.

Erstatt «filosofene» med «kommunistene» og du får kjerna i den MARXISTISKE og REVOLUSJONÆRE forståelsen av hva det er å være kommunist:

– En som FORANDRER VERDEN. En som FAKTISK SLÅSS for å styrte den nåværende verdensordninga, for å bringe kommunismen nærmere. En revolusjonær kommunistisk PRAKSIS er kjerna i det å være kommunist.

ÅSSEN bringer du kommunismen nærmere?

Det er kanskje enkelt å svare på i en revolusjonær situasjon, der det er borgerkrig mellom De RØDE og DE HVITE! og fattigfolks hær kjemper på barrikadene (eller som geriljasoldater!) mot USA-imperialismens helikoptre, osv. Men hva med en stabil, ikke-revolusjonær situasjon? Hva betyr det i PRAKSIS å være revolusjonær kommunist, fx i det rike og stabile NORGE i 2007?

Mao sa: For å styrte ei politisk makt, må du først skape en opinion. Dette betyr:

– Det er nødvendig å utvikle propaganda og polemikk, og få den fram til folk, om at DET NÅVÆRENDE KAPITALISTISKE OG IMPERIALISTISKE SYSTEMET må styrtes.

Det er åpenbart umulig å gjøre det hvis du er alliert med folk som STØTTER OG ADMINISTRERER det nåværende kapitalistiske og imperialistiske systemet.

Det betyr: Du kanke gjørra dette hvis du er med i SV eller DNA. Det går ikke. Dem må du bryte deg laus fra og kjempe mot, politisk og propagandistisk. Men det er ikke nok å bryte seg løs fra sånne folk, men samtidig nøye deg med å PROPAGANDERE mot dem.

– DELTA I KAMPEN

Du må åsså gå inn i, alliere deg med og gå i ledelsen for de mest progressive og radikale folkelige BEVEGELSENE. Igjen praksis! Folk lærer ikke av propaganda aleine, men av propaganda og KAMP, praktisk erfaring!

Derfor må du inn i DAGSKAMPENE mot kapitalismen, de FAGLIGE kampene, i dag kampene mot sosial nedskjæring, mot privatisering osv.

OG kampene mot imperialismen, både imperialismen i Norge og for antiimperialistisk solidaritet, mot norske soldater i Afghanistan, for støtte til Palestina, Venezuela, for revolusjonen i Nepal osv.

– GÅ I LEDELSEN FOR SAMTIDAS VIKTIGSTE PROGRESSIVE BEVEGELSER

Proletarer og kommunister

Igjen tilbake til disse borgerlige gutta, FABRIKKEIER Friedrich Engels og han der borgerlige journalisten som han sendte penger til, JØDEN Karl Marx, i deres lille borgerlige pamflett, Det Kommunistiske Manifest: «I hvilket forhold står kommunistene til proletarene i det hele tatt? Kommunistene er ikke noe særskilt parti overfor de andre arbeiderpartiene. De har ingen interesser som skiller seg fra hele proletariatets interesser. De stiller ikke opp noen særlige prinsipper som de vil forme den proletariske bevegelse etter.

Kommunistene skiller seg fra de øvrige proletariske partiene bare ved det, at de på den ene sida i proletarenes forskjellige nasjonale kamper framhever hele proletariatets felles interesser som er uavhengige av nasjonalitet, og på den andre sida ved det, at de på de forskjellige utviklingstrinn som kampen mellom proletariat og borgerskap gjennomløper, hele tida står for hele bevegelsens interesser.

Kommunistene er altså i praksis den mest målbevisste og pådrivende delen av arbeiderpartiene i alle land; de har framfor den øvrige massen av proletariatet en teoretisk innsikt i betingelsene for, forløpet og de allmenne resultatene av den proletariske bevegelsen.»

Og mitt poeng er altså at partiet Rødt på ei rekke områder fyller disse oppgavene. F.eks. i fagbevegelsen, EU-kampen, antikrigsbevegelsen. Rødt DRIVER faktisk i virkelig kamp ei rekke av disse kampene videre, fx. Smågruppene derimot, gjør ikke det. Uansett deres gode vilje kan ingen si at de er «i sin praksis den mest målbevisste og konsekvente del av arbeiderpartiene i alle land, den del som driver dem stadig videre framover.»

Dette er ingen bakvaskelse av dem. Det bare er ikke sånn. De er ikke i stand til å spille denne rolla, bl.a. fordi de er alt for små og svake til det. Ellers syns jeg dette er et UTMERKA EKSEMPEL på at Rødt fortsatt har mye å lære om hva vi skal gjøre i åra framover av denne gamle, men livsfriske brosjyra til Karl og Friedrich.

SLÅSS MOT SITT EGET LANDS IMPERIALISME

I denne sammenhengen minner jeg om advokaten Uljanov (Lenin. red. anm), som for 90 år sida sa at kommunister viser at de er det i praksis ved å STØTTE FRIGJØRINGSKAMPEN I KOLONIENE mot «SINE EGNE» IMPERIALISTER. Dette betyr i vår sammenheng:

– Å slåss mot all imperialisme, – SPESIELT å slåss mot den imperialismen som den norske imperialismen er alliert med, underordna og støtter, som USA-imperialismen og EUs imperialisme.

– Føle en HELT SÆRSKILT forpliktelse til å slåss mot imperialismen der NORSKE imperialister er innblanda, som nå i krigen i Afghanistan.

+ DETTE sammenfatter for meg hva det er å HANDLE som kommunist – (og ikke bare å «være» kommunist!) = KOMMUNIST I PRAKSIS, KOMMUNISTISK PRAKSIS.

Hvem HANDLER SOM KOMMUNISTER i Norge i dag?

Så la oss bruke et sånt, marxistisk, materialistisk utgangspunkt for å vurdere hvem som HANDLER SOM KOMMUNISTER i Norge i dag.

Jeg er ærlig talt ikke så opptatt av NAVNET (hva folk kaller seg) om de «kaller seg» kommunister eller ikke. (NKP har fx KALT SEG kommunister hele tida, men det har vært få eller ingen virkelige kommunister der i de siste 30–40 åra, ut fra denne definisjonen.)

Får jeg valget mellom en revolusjonær ungdom som:

  • Slåss mot kapitalismen
  • Propaganderer for at den må avskaffes, og det vil ikke skje gjennom valgpartier og reformer, men massekamp
  • Deltar i de store massebevegelsene
  • Er mot SV og DNA
  • Bekjemper imperialismen
  • Er skånselsløs mot all støtte til norske tropper i Afghanistan, Irak og hvor som helst ellers, men sier: «Jeg rekner meg ikke som kommunist!»

OG en annen som:

  • Erklærer seg for å være kommunist
  • Er formelt sprenglærd udi Stalin og Mao
  • Polemiserer langt og lenge rundt proletariatets diktatur og moskvaprosessene
  • Fordømmer alle utenom sin lille klikk på 10 folk som borgerlige, reformister, revisjonister og sosialdemokrater
  • Ikke deltar i omfattende revolusjonær propaganda
  • Ikke deltar i noen store masseorganisasjoner, massebevegelser eller massekamper
  • I prinsippet fordømmer imperialismen, men ikke deltar fx i mobiliseringer mot norske soldater i Afghanistan

Ja, så foretrekker jeg, SOM KOMMUNIST, faktisk hun første framfor han andre.

+ Hun gjør noe SOM i den virkelige verden bidrar til å undergrave kapitalismen og bringe kommunismen nærmere.

+ Det hjælper ikke om han er «medlem» i ei isolert gruppe på 10 folk som formelt har «et kommunistisk program» som «støtter MELSM», er «for revolusjon», «organisert etter den demokratiske sentralismen» osv. Han er kommunist inni seg, i sjela si, men ikke i den virkelige, praktiske verden utafor sjela, og gjør ingenting nyttig for kommunismen.

Nå om kommunister og andre kammerater i Rødt

+ Rødt er et erklært revolusjonært parti, som har som program å styrte kapitalismen, og avviser reformismen og sosialdemokratiet.

(Dette ække nok for kammerater i Tjen Folket, bl.a. fordi de har et mye mer spesifikt program. Men ettersom jeg mener at dette programmet er GALT og i den virkelige verden ikke leder i retning noen slags revolusjon, sosialisme eller kommunisme, gjør anklager om at Rødts program er «sosialdemokratisk» osv ikkeno inntrykk på meg.)

+ Rødt driver PROPAGANDA mot kapitalismen. Jeg mener denne propagandaen på mange måter kan og bør bli bedre. Men ikkeno anna parti driver bedre propaganda, nå.

+ I og rundt Rødt er det en DISKUSJON rundt strategi og teori for å avskaffe kapitalismen.

Igjen mener jeg denne kan og bør bli bedre. Men det fins ikke noe bedre noe anna sted. Fx har SV eller DNA eller miljøer der, så vidt jeg kan se, ikke antydning til sånn debatt. (Smågruppene, deriblant TF, driver ikke med sånn debatt i det hele tatt, så vidt jeg kan se.)

+ Rødt spiller ei viktig politisk rolle som MOTPOL til SV og DNA, privatiseringspolitikken osv. i den antikapitalistiske PRAKTISKE kampen i Norge.

Dette skjer BÅDE gjennom fagforeninger og en del kommunestyrer. IKKE NOE ANNA PARTI gjør det.

+ Rødt er den mest konsekvente antiimperialistiske krafta og venstrekrafta i Nei til EU-arbeidet

+ Rødt er den viktigste politiske krafta i solidaritetsbevegelsen med Palestina, motstanden mot USAs krig i Irak osv.

+ Rødt er det eneste partiet som kjemper mot norske soldater i krigen i Afghanistan.

Jeg mener altså IKKE at Rødt er (eller skal være!) noe kommunistisk parti. Men jeg mener at Rødt STÅR FOR og GJØR mye av det kommunister i praksis BØR stå for i Norge nå, FOR Å HANDLE SOM VIRKELIGE KOMMUNISTER.

Å kalle dette «sosialdemokratisk», å snakke om Rødt som «sosialdemokratisk organisering» osv. blir for meg det reine sludder. Som Mao sa i sin tid, å ikke skille på feil i Yenan og Sian.

Å påstå at Rødt er «et skritt til høyre» kan jeg heller ikke se noen dokumentasjon for. I forhold til hva da? HVOR var RV betydelig til «venstre» for det Rødt er nå?

Rødt er ikke for meg noe «kommunistisk parti», men det står på den rette sida av skillelinja mellom reformisme og revolusjonær politikk, og er faktisk det i Norge nå som LIKNER MEST på et «kommunistisk parti».

(Interessant nok har høyresida faktisk heller ikke vanskelig for å se det, og propaganderer at Rødt er «kommunistisk»!)

Derfor syns jeg heller ikke det er noe rart at de jeg oppfatter som de politisk sterkeste og beste kommunistene, er aktive i Rødt.

Hva er problemet for meg med kameratene i smågruppene?

(Her kunne jeg plukka ut TF spesielt, men jeg inkluderer de fleste eller alle sammen – som fenomen, det jeg oppfatter at de har til felles – «maoister», «hoxhaister», «trotskister» osv.)

IKKE at jeg tviler på deres ærlige vilje. Det er hederlige og bra kammerater. Mange viser vilje til å gå mot strømmen, betydelig personlig offervilje for saker de tror på, osv. Alt dette er bra.

Problemet for meg er at de ER mer enn de GJØR.

Konkret:

INGEN av smågruppene driver noen betydelig propaganda for å styrte kapitalismen.

(For å ta TF som eksempel: Gruppa er simpelthen for svak til å nå ut med egne krefter, og får derfor heller ingen propagandistisk innflytelse i Norge. Revolusjon, fx, har et blad med et innhold som jeg stort sett syns er ganske bra. Problemet er at nesten ingen leser det! Den eneste smågruppa som i perioder har kommi litt ut over dette, var IS.)

+ INGEN av smågruppene har verken noen interessant og fruktbar analyse av mulighetene for å gjøre revolusjon i det 21. århundre, noen marxistisk politisk analyse av mulighetene for et nytt samfunn etter kapitalismen i Norge, noen interessant diskusjon om dette, osv.

Igjen er litenhet et problem. Det trengs KREFTER – bl.a. en del FOLK med TID – for å skape noe sånt.

Men et anna problem er DOGMATISME. Både TF, Revolusjon og Trottene tenderer i retning av å si at alt dette var godt løst for 30, 50 eller 80 år sida, det er ingenting nytt i situasjonen nå. Det holder fx å gulpe opp et gammalt program skrivi av Tron Øgrim da han var ung og dum (eller tilsvarende gammalt og tvilsomt materiale.)

Min oppfatning av fx TFs forsvar av moskvaprosessene er at den er ikke bare et antimarxistisk feilspor. Den er faktisk REAKSJONÆR: Den HINDRER fx dem og folk de evt får innflytelse over, i å diskutere og forstå hva som må gjøres.

+ Ingen av smågruppene betyr noe når det gjelder å forme den opposisjonelle POLITIKKEN mot sosialdemokratiet fx nåre gjelder faglig arbeid, kamp mot privatiseringa, nei til EU, antiimperialistisk arbeid, kampen mot norske soldater i Afghanistan.

NB: De tar stort sett bra STANDPUNKTER der. De har åsså medlemmer, som har gjort og gjør utmerka arbeid på forskjellige slike områder. De bare evner ikke å ha innflytelse på disse bevegelsene SOM KOLLEKTIVER. Til det er de bl.a. for svake. De har MULIGHET for å alliere seg med folk som står nær dem (og den største samlinga slike folk fins i Rødt) og få innflytelse på den større bevegelsen ved å influere dem. Nå ser det ut til å være en bevegelse vekk fra det. Det vil skade dem mer enn det skader Rødt.

+ Ingen av smågruppene er kjent for NOEN form for LEDELSE av ei stor massekamp i de siste 10 åra. Det er ikke sånn at noen kan si: «Protesten mot de sosiale nedskjæringene var leda av XYZ» – «initiativet til demonstrasjoner mot de norske styrkene i Irak var tatt av LMN».

+ Heller ikke utgjør NOEN AV DEM fx ei nasjonalt eller lokalt betydelig ledelse for opposisjonelle i fagbevegelsen i noe forbund eller noen forening.

+ Det som blir igjen, er en del individers i og for seg utmerka arbeid i massebevegelsen.

Problemet med enkelte sjølerklærte kommunister er nettopp at kommunismen deres ikke BYGGER no. Den VINNER ikke folk som kommunister (dette er ikke min påstand, dette er historias dom, opp til 2007 i hvert fall!), de SKAPER ikkeno som «kommunister» (men fx som antirasister, EU-motstandere, fagforeningsaktivister).

Og det er nettopp som «Kommunister» de er med i smågruppene. (I forhold til det de gjør i massebevegelsen, kunne de like godt vært «uavhengige progressive» osv.) Men DEN delen av virksomheten deres er ikke – virksom. Den betyr i praksis ikkeno.

Altså blir konklusjonen at de i og for seg utmerka kammeratene i smågruppene ER, de GJØR ikke. Som «kommunister».

Derfor kan jeg godt kalle dem kammerater, men de er i beste fall nokså problematiske KOMMUNISTER, for meg.

Mitt svar, ut fra argumentasjonen ovafor, er:

1) Jo, kammeratene i Rødt – kommunister og andre revolusjonære – jobber for å forberede en revolusjon mot kapitalismen

Deres arbeid vinner bl.a. ungdom, klassebevisste arbeidsfolk osv for kampen mot kapitalismen, utvikler politikk for et anna samfunn osv.

REVOLUSJONÆRE AKTIVISTER, FOLK er den viktigste delen av et REDSKAP for å lede kampen for samfunnsomveltninga, når den står for døra. (Noe jeg mener det er muligheter for i Norge i de neste 30 åra.)

Om de er perfekte ut fra TFs kriterier (som jeg dessuten stort sett mener er gærne!), spiller mindre rolle, i forhold til at de FINS og er LEVENDE!

Det betyr at de har FORUTSETNINGER for å kunne spille ei rolle i massekamper framover.

Som denne advokaten, Uljanov, sa det: – Grå og tørr er teoriens busk, men grønt er livets tre!

2) NEI, TF jobber IKKE for å styrte kapitalismen og forberede kommunismen.

Det er fordi deres organisasjon og politikk ikke er i stand til det. De er ei isolert smågruppe, uten innflytelse i ungdommen, uten en eneste faglig tillitsvalgt i noen stor industri, og uten evne til å vokse over mange år.

Da hjelper det ikke om de har ei rekke DOKUMENTER og VEDTAK som er aldri så «riktige». Om de er for «revolusjon», er «organisert» ut fra «demokratisk sentralisme», kaller seg ei gruppe som «bygger et kommunistisk parti» osv. For en virkelig kommunistisk bevegelse består ikke av dokumenter eller prinsipper eller slagord, den består av FOLK. Og det har ikke TF og de andre smågruppene.

TF er ikke noen BEVEGELSE. TF er en UDOKUMENTERT PÅSTAND. Uansett hvor mye de SKRIVER om dette, vil den fortsette å være like udokumentert.

Det er bare PRAKSIS – massearbeid, aksjoner osv – som folk kan SE er leda av et voksende antall TF-ere, som eventuelt KAN dokumentere denne påstanden.

Skulle noe sånt dukke opp, ville TFs argumenter få ei slags tyngde, for folk som bygger på Marx og Mao.

Og derfor, fordi jeg er marxist og materialist, foretrekker jeg altså den virkelige, levende, aktive og store gruppa handlende kommunister i Rødt. Og de andre kammeratene der, uansett hva de velger å kalle seg.

Mitt syn.

med vennlig og kammeratslig hilsen
Tøgrim


21. mars 2007: Utdrag fra brev: Om hemmelig organisering

Jeg var med på å utvikle den politiske linja om at en god del av AKP(ml)s organisasjon skulle holdes hemmelig, for å overleve et sovjetisk angrep.

Dette venta vi på denne tida. Historia har vist at det var feil. Hvilket jeg er hjertelig glad for. Folk kan godt mene at da dumma jeg meg ut, men jeg vil heller være latterlig og levende enn å ha rett og være dau.

Derimot var mitt syn ikke at det betydde at kommunister flest – eller svært mange av dem – skulle holde seg under jorda for å unngå den borgerlige overvåkninga som den var i Norge på 1970- 80- eller 90-tallet. Eller nå.

Det mener jeg er et tragisk politisk feilgrep. Bortkasta politiske liv. Mest til nytte for fienden, fordi det hindra kommunistene i å gå i spissen for kampen mot dem.

Sett ut fra denne synsvinkelen var 2.2-linja noe av det mest feilaktige AKP(ml), og jeg personlig, var med på å gjørra på 1970-tallet.

I den grad jeg er medansvarlig for at kamerater har holdt seg under jorda i flere tiår etterpå å grunn av dette, ber jeg både dem, den revolusjonære bevegelsen og arbeidsfolk i Norge om unnskyldning.

Dette sier jeg ikke som «sosialdemokrat» eller «reformist», men som revolusjonær og marxist.

Jeg mener at revolusjon er NØDVENDIG i Norge, og jeg TROR at sjansene for en virkelig revolusjon er større i de neste 30 åra enn den var i de siste 60.

Men ei viktig forutsetning for revolusjon er at det fins REVOLUSJONÆRE, som driver politisk PROPAGANDA, POLITISK KAMP og ORGANISERING på forhånd.

Jeg kan ikke ta utgangspunkt i «trongen til tryggleik for einskildkameratar» når jeg vurderer hva som trengs i en sånn situasjon.

Kommunisters oppgave er først og fremst å være villige til å ta sjanser, risikere ofre for andre, for det arbeidende folket, for å gjøre det mulig å skape en sånn bevegelse.

Det betyr at det som FØRST OG FREMST TRENGS, er ei vurdering av HVA vi kan gjøre for å styrke den politiske kampen og den revolusjonære bevegelsen.

Personlig sikkerhet, problemer på jobben osv. kommer i annen rekke.

Det er klart, sånt må vurderes. Lever vi under et fascistisk diktatur der det å åpne kjeften på offentlig sted kan bety tortur eller øyeblikkelig død, er det både dumt og feil å ikke ta hensyn til det. Men det har aldri vært vår situasjon!

Å organisere oss SOM OM det var sånn, betyr i praksis at den revolusjonære bevegelsen knebler og svekker seg sjøl. Og hvem har fordel av det?

hilsen
Tøgrim


21. mars 2007: Om «6 punkter om partiet» fra 1967

Jeg er blitt spurt om hva jeg mener om et 40 år gammalt dokument – 6 punkter jeg skreiv, som 20-år gammalt medlem av Sosialistisk Ungdomsforbund (det nåværende RU, faktisk!) i 1967, som et ledd i den indre partikampen den gangen i Sosialistisk Folkeparti (SF) og særlig SUF.

Dette er et greit utgangspunkt både for å drøfte hva jeg mente da og hva jeg mener nå – OG, ikke minst, hva som er FORSKJELLIG i dag, sammenlikna med situasjonen for 40 år sida.

Her er de 6 punktene fra 1967:

«1. Hovedmotsetninga i dette samfunnet er mellom to klasser: kapitalistklassen, som eier produksjonsmidlene og hersker, og arbeiderklassen, som framstiller godene og blir behersket. Staten er ikke til for hele folket, men er tvert imot et redskap for kapitalistklassen.

2. For oss er ikke sosialismen at staten tar over en masse fabrikker, men at arbeidsfolk tar makta over produksjonsmidlene. Dette kan ikke skje gradvis, du kan ikke flå en tiger klo for klo, det må skje ved en revolusjon. Revolusjonen innfører et virkelig sosialistisk demokrati – proletariatets diktatur.

3. Følgelig dreier sosialistisk politikk seg om å skape bevegelse i folket, ikke i parlamentet. Folket skaper historie, parlamentet er ingenting annet enn en talerstol som kan brukes til å hjelpe fram bevegelsen i folket.

4. For å lede denne bevegelsen trengs det et parti som sammenfatter de mest bevisste og aktive kreftene i arbeiderklassen og som kan lede klassekampen og revolusjonen når den tida kommer.

5. SF/SUF er ikke en slik organisasjon, derfor må de omformes radikalt. Hvis det ikke skjer, vil hele skitten bli kasta på historias skraphaug den dagen det kommer en organisasjon som virkelig fyller oppgaven.

6. En slik organisasjon må bygge på marxismen-leninismen Mao Tsetungs tenkning. «Dette avspeiler seg i vår organisasjon også: Der hvor det er marxist-leninister, blir det som regel gjort godt arbeid, der det blir gjort godt arbeid blir det marxist-leninister.»»

Mener jeg disse punktene fortsatt er gyldige og ei god rettesnor for enhver revolusjonær i dag?

Tøgrims svar:

Jeg svarer kort på det, ettersom det er en annen og ganske stor diskusjon – eller kanskje riktigere: FLERE store diskusjoner:

1) Hva jeg er enig i:

– I hovedsak er jeg enig i disse punktene i 2007. De er ufullstendige, de har feil og svakheter, men de peker i riktig retning.

– Jeg er spesielt fornøyd med punktene 2 og 3. Beskrivelsen av sosialisme IKKE som at staten tar over, á la venstresida i SV og DNA, men at det arbeidende folket tar dem over, er bra, og skiller oss grunnleggende fra reformistene.

2) Viktige feil og mangler:

– Punkt 1 mangler ei setning om imperialismens rolle. En viktig mangel.

– Tross min ros av pkt 2 er jeg i dag lite glad i betegnelsen «Sosialismen», og tvilende til å beskrive «sosialismen» (evt BARE «sosialismen» ) som mål for en antikapitalistisk og antiimperialistisk revolusjon i Norge. (Unge T. Øgrims oppfatning av «sosialismen» i 1967 var dessuten ganske feilaktig, noe som ikke kommer fram i dette korte sammendraget.)

– Jeg må åsså føye til at teoriene om «proletariatets diktatur» som vi trodde på i 1967, i stor grad var tøv. (Se drøftinga av marxismen-leninismen nedafor.)

+ Jeg ville ikke kunne skrive noe tilsvarende, kort og programmatisk, i dag, uten å nevne KOMMUNISMEN som det sentrale målet, og uten å si noe om at dette er en kamp for å forandre HELE VERDEN.

3) Om det revolusjonære partiet – og situasjonen i 1967 og 2007

– Punkt 5 om behovet for et revolusjonært parti i en revolusjonær situasjon er jeg enig i. Ellers handler punktet om SF og SUF i 1967.

Det står av opplagte grunner ingenting her om Rødt i 2007. Av like opplagte grunner kan ikke dette punktet oppsummere 40 års kamp for å skape en revolusjonær bevegelse i Norge ETTER 1967.

Dette er en meget stor diskusjon, med mange rare deltakere (fra den godt statsfinansierte (stort sett) reaksjonære banden statsfinansierte intellektuelle svindlere i «kaderprosjektet», som er lønna for å «bevise» at det hele var satt i verk av onde mennesker og gærninger, til dogmatikere som mener at vi egentlig laga det (nesten, i hvert fall!) perfekte partiet på 1970-tallet – men så blei vi gamle og trøtte!).

Jeg har mine meninger om den. Men uansett kan ikke denne diskusjonen avsluttes ved å peke på noen setninger som jeg skreiv i 1967, og så si: «Slutt! FASIT!»

Det er tross alt ikke profeten det dreier seg om, men bare unge Tron Øgrim. Og uansett hva enkelte mener om at jeg gjør meg stor, er jeg egentlig en ganske liten person, en røyksky som henger her i noen år og så blåser bort, i en meget stor verden.

4) Om «marxismen-leninismen Mao Tsetungs tenkning»

+ Punkt 6 vil leseren kanskje alt vite at jeg er uenig i, ettersom jeg mange ganger har skrivi at jeg ikke lengre rekner meg som marxist-leninist (alt. tilhenger av marxismen-leninismen-Mao Tsetungs tenkning)?

Hva jeg er? Jeg sier, fritt etter Razlatski: Jeg er marxist, leninist og maoist, men mot all den offisielle skitten!

Maos verker inneholder mye bra, som jeg mener det er viktig å lære av. Men «Mao Zedongs tenkning» inneholder faktisk ingen analyse og ingen teori for revolusjonen i VESTEN, ikke på 1960-tallet og slett ikke i dag. Det trodde vi, der tok vi feil, og det er en av de viktigste grunnene til at forsøket vårt gikk delvis på trynet.

(Les Tron Øgrims 1982-bok Den vestlige maoismens sammenbrudd? Der diskuterer jeg dette i større detalj, for 25 år sida.)

Derfor blir revolusjonære strategier som feilaktig tar utgangspunkt i MLMtt, uten å være klar over denne teoriens ufullstendighet (i beste fall!) i vår situasjon (som AKP(ml)s 1976-program, i hovedsak skrivi av Tron Øgrim, som bl.a. TF klamrer seg til), helt feil i forhold til å forsøke å forstå oppgavene VI står overfor ETTER 2007.

Marxismen-leninismen er en kodifisering av Marx og Lenins verker gjort under Stalin, en dyktig politiker med store kunnskaper om marxismen, men på grunnleggende filosofiske områder en antimarxist. (Stalin skreiv bl.a. at svar på alle viktige politiske spørsmål alt fins i Marx og Lenins verker, det er bare å finne dem. En alternativ kodifisering av marxismen-leninismen, gjort av en enda dårligere marxist, blei laga av trotskistene.)

Det beste med ml-teorien er at den spredde Lenins analyse av imperialismen, som fortsatt gjelder i dag. Det var åsså nyttig at den oppfordra til grundige (men dogmatiske) studier av de 5 «marxistiske klassikerne» (inklusive den tvilsomme Stalin!) – (dessverre i for stor grad bare av dem).

Blant dens mange dårlige sider er at den spredde en slavisk dyrking av Sovjetunionen og SUKP som modell, en dogmatisk avvisning av smidig taktikk som anvendte de revolusjonære teoriene i andre deler av verden (som bl.a. førte til at Sovjet-partiet var skeptisk til Mao og sovjet-marxologene avviste store revolusjonære teoretikere som Mariategui, Gramsci og James Connolly), og en teoretisk oppfatning av sosialismen som bare blei gærnere og gærnere jo lengre tida gikk.

Dette gjelder åsså, tross mindre forsøk på kritisk oppgjør, «ml-oppfatninga» av sosialismen og proletariatets diktatur i land som Albania og Kina. Den var feil. Antimaterialistisk, antimarxistisk.

+ Å beskrive vårt politiske grunnlag som «marxismen-leninismen Mao Tsetungs tenkning» mener jeg derfor i 2007 er en propp, som vil hindre oss i å innse hva vi virkelig må finne ut av og gjøre. Derfor oppfatter jeg denne remsa som at den funker politisk reaksjonært.

(Dette kan vi evt godt diskutere. Men det krever en vilje til å sette seg inn i historisk materiale som i stor grad ikke fantes for 40 år sida.)

5) BØR disse punktene være EI GOD RETTESNOR for alle revolusjonære i 2007?

Jeg blir tilslutt spurt om jeg er enig i at disse punktene fortsatt er gyldige og ei god rettesnor for enhver revolusjonær i dag.

NEI, kammerat, jeg er IKKE enig i det.

Bl.a. er jeg ikke enig i at 6 punkter som IKKE sier noe om imperialismen og kommunismen bør være ei rettesnor for alle revolusjonære!

Jeg kan heller ikke underskrive noen «rettesnor» som IKKE har med at den revolusjonære marxistiske teorien må bygge på EGEN ANALYSE OG ERFARINGER FRA ANVENDELSE (AV TEORIEN) PÅ DEN EGNE SITUASJONEN. Uten det blir vi, for å si det brutalt, i beste fall dogmatiske idioter.

Når det gjelder nødvendighet av revolusjon, at den skapes gjennom bevegelse i folket og ikke parlamentet, er jeg sjølsagt fortsatt enig i det, ja.

6) Dogmatisk lesning av historisk materiale?

Å lese teori er bra. Å lese historisk materiale er bra.

Sjølsagt er fx Lenins IMPERIALISMEN fra 1916 – det viktigste marxistiske verket fra det forrige århundre, mener jeg – viktig ikke bare fordi det er historisk, men fordi dets beskrivelse av imperialismen åsså i store trekk stemmer I DAG.

Dets beskrivelse av åssen imperialistene konkurrerte i Afrika og Latin-Amerika er nesten som om den var skrivi i går, og handla om konkurransen mellom Kina, USA og EU (delvis Frankrike) i Afrika akkurat nå.

Samtidig har det jo skjedd no. Store imperialistmakter har bryti sammen og forsvinni. Nye har kommi til. Om fx Kina og India er beskrivi som kolonier/nykolonier i 1916, bestemmer ikke det hva de er til evig tid. Det er nødvendig å analysere den nye situasjonen.

Det jeg sakner hos spørsmålsstilleren som entusiastisk slutter opp om mine punkter fra 1967, er ei drøfting av om vi har lært noe ETTERPÅ.

Det mener jeg vi har. Fx om:

– Sosialismen. ALLE forsøk på å laga noe noen har kalt «sosialismen» har nå blitt erstatta med kapitalisme (i noen tilfeller føydalisme …). Kan vi lære noe av det?

– Mange forskjellige polemikker, påstander, forsøk på å utvikle den marxistiske TEORIEN, både i forbindelse med bygginga av den såkalte sosialismen, revolusjoner osv.

– 40 rike år med bygging av en revolusjonær bevegelse i Norge. I 1967 var dette knapt begynt. (Se ellers pkt 3.)

Nei, det handler ikke om å kutte ut revolusjonen osv. Men IDEEN om at 6 punkter den 20-årige tøgrim skreiv i 1967 (som ærlig talt var mangelfulle alt da – punktet om imperialismen, som mangla, burde få kritikk på en studiesirkel den gangen!) kan være ei god rettesnor i 2007, minner meg om en måte å lese Marx, Lenin og Mao på som jeg dessverre for ofte har sett (og, må jeg tilstå, tidvis har stått for sjøl åsså), og som jeg tror at vi trenger å bli KVITT.

At lille jeg nå blir lest på den måten, gir meg dessuten en ubehagelig følelse av at jeg kanskje har levd for lenge?

Dette var det KORTE svaret på spørsmålet om Tøgrims 1967-punkter.

Greit?

Tron Øgrim
Rødt Oslo


28. mars 2007: Ei sak til om politisk strategi

1) NEI, jeg vil ikke at Rødt skal bli et kommunistparti.

+ Det æ'kke min plan å prøve å skyve på for å gjørra Rødt til noe kommunistparti i framtida, heller. Jeg har ingen skjult dagsorden av denna typen.

(Politisk har jeg ingen skjulte dagsordener i det hele tatt! ALL politisk innflytelse jeg kan ha, får jeg ved å være så åpen som mulig. Kommunister forakter å skjule sine synspunkter, som Marx sa.

+ Det jeg ønsker, er at Rødt skal værra et parti som JOBBER FOR KOMMUNISMEN, i betydninga: – SKYVER detta samfunnet nærmere kapitalismens fall, i Norge og i Verden. – Er med på å forberede det som kommer etterpå!

Men jeg gir blaffen i hva andre kammerater KALLER detta. Om folk vil kalle det å slåss for sosialismen, greit. Om folk vil kalle det ei BØTTE, greit. («Hva jobber Rødt for? For å skape ei veldig fin BØTTE!») Det ække hva vi KALLER det som er viktig for meg, det er hva vi GJØR.

+ Som kommunist, og fordi det er en god del bra kammerater rundt som er kommunister, og fordi det kommer til å bli flere kommunister i åra som kommer, så vil jeg åsså slåss for at Rødt skal værra et bra sted for KOMMUNISTER.

+ OG for IKKE-kommunister. Raddiser. Venstresosialdemokrater. Grønne. Trotter. Anarkister. Stalinistiske Dogmatikere Fagggforeningsgutter. Feministhurper. Muslimske radikalere. Tullete ungdommer. Firkanta og trekanta og femkanta gamlinger. Samer som vil ha et eget sameland. Kall det hva du vil: Hvis de står på Rødts program og vil jobbe for det, vil jeg kjempe for at Rødt skal bli et parti for dem.

+ Et samlingsparti for den del av venstresida som står for klassekamp, antiimperialisme og revolusjon, og som er først og fremst aktivistisk og ikke byråkratisk og parlamentarisk. Høyt under taket. Mye motsetninger. Forhåpentligvis, mange folk som ikke liker trynet på meg, og noen som jeg virkelig ikke liker!

Jeg vil gjerne ha et parti der folk kan være med på å gjørra noe viktig uten å kompromisse med det de trur er avgjørende, og det samme gjelder fx Tøgrim, kammerater fra IS, fra RU-ledelsen og radikale fagforeningsfolk som går ut av DNA i raseri.

Et parti der «Kommunistisk Plattform»-folka evt. ikke er med ikke fordi døra er for trang eller taket for lavt, men fordi de er for sekteriske til å gå inn.

Jeg hadde sjølsagt syns det var leit dersom forslaget om at alle slags maoister eller folk som støtta sovjetrevolusjonen skulle bli hivd ut, ettersom jeg er en slags maoist og støtter sovjetrevolusjonen. Men jeg blir ikke hysterisk fordi om noen stiller sånne forslag, og føler ingen trang til å hive dem ut, dersom de ellers jobber for Rødt sin politikk. Uenighet gir grunnlag for diskusjon – «uten motsigelser dør partiet».

2) Før jeg går videre, la meg dementere endel TULL

Jeg har virkelig aldri «kjempa mot kommunistisk organisering».

+ For det første er jeg ikke mot at kommunister organiserer seg.

(Om dette sier jeg som Ghandi sa i London i 1931, da journalister spurte ham om hva han syntes om Den Vestlige Sivilisasjon: That would be a very good idea!)

+ For det andre er jeg ikke mot at halvkommunister og kvartkommunister og ultravenstrefolk og revisjonister og dogmatikere lager sine grupper og kaller dem kommunistiske HELLER!

Jeg blander meg ikke i at andre kammerater organiserer seg. Jeg har aldri vært trotte, men jeg blanda meg ikke i at FIN organiserte seg og gikk inn i RV heller. (Jeg reagerte derimot bl.a. da en kamerat som nå er i SV, sa at han ville arbeide for at RV gikk inn i den 4. internasjonalen. Et forslag han pussig nok IKKE har reist i SV!)

Nå skulle jeg ha dekka synet mitt på TF åsså: Greit for meg! Blander meg ikke i det.

Når det derimot kommer opp om jeg TROR på det de driver med, svarer jeg NEI. Jeg syns TF er ei politisk steril gruppe. Ingen teoretiske initiativer av interesse for andre. Ingen særlig interessant propaganda. Ingen røtter i arbeiderklassen. Mange års arbeid og fortsatt en taxi! Da er det noe GÆRENT med gruppa. Mener jeg.

Min oppfatning – som kan være feil – er at den

1) er for liten til å få til no særlig

2) er for dogmatisk og innavla til å gjørra no med det.

Det betyr ikke at jeg går mot at de organiserer seg, eller at jeg foreslår at de skal oppløse seg, eller no sånt. Men hvis jeg blir spurt, sier jeg at dette er ikke kommunistisk organisering. Kommunistisk organisering er organisering for KAMP, for PRAKSIS, for å GJØRRA NO, og TF kjemper ikke! DERFOR er Rødt MER kommunistisk organisering enn TF, ENDA RØDT IKKE ER OG IKKE BØR VÆRE (mener jeg) ET KOMMUNISTPARTI!

3) Rødt Risør!

Companiero Thygesen, som risikerer den skrekkelige skjebne (kanskje?) å før eller seinere bli ordfører i Risør, hadde et innlegg som mange syns var bra. Jeg åsså.

Sitat:

«På RV lista i Risør som nå setter som mål å få over 15 % ved en heldig og dyktig valgkamp, er det svært mange som regner seg, (dersom det i det hele er noe tema) som «venstresida i sosialdemokratiet». Dette er vi glade for. Vi ønsker romslighet, vi ønsker nye tanker og stemmer som kan utvikle politikken vår. Både når det gjelder vinklinger, språk og løsningsorientering.

Vi har spurt masse folk om å stå på RV-lista og fått masse positive svar, fra yngre folk, arbeidsfolk, nye folk, uten særlig teoretisk erfaring fra «klassikerne» men kloke erfarne mennesker, med masse verdifull erfaring fra mange sider av arbeidslivet og med en fin positiv innstilling. I motsetning til de andre partiene har vi hatt lett for å få folk på lista. Vi har invitert til bredde og romslighet og vi har vist til arbeidsstilen vår og til politikken vår, og til resultater, som de kjenner gjennom media.

Lista er en blanding av folk som kanskje regner seg som sosialister, anarkister, kommunister, sosialdemokrater, men som ikke har behov for å sette seg selv i slike båser, sikkert fordi de fleste av disse navnene sier så lite, forteller så lite i Norge i dag.» Sitat slutt.

Tøgrim:

Poenget er at i Norge i dag er en masse folk som definerer seg noe forskjellig – eller som kanskje ikke definerer seg i det hele tatt? – HJEMLØSE.

I forhold til for en generasjon sida er ikke fagbevegelsen en solid støtte for høyresida i sosialdemokratiet, fordi toppene i DNA av typen Jens og Kristin har vendt ryggen til fagforeningene og ikke har noe særlig å by dem lenger. (Årsakene til det er et interessant studium, men det ville føre for langt å drøfte det akkurat her. Hvis noen vil diskutere det, gjerne!)

Partier som DNA og SV smuldrer, ikke minst mindre steder som Risør. (Jeg veit ikke akkurat åssen det står til der nå, men det gjelder andre steder.) De byråkratiseres og går til høyre, samtidig som det begynner å blåse venstrevinder «nede på gølvet». Jfr RVs veldig høye målinger foran forrige valg blant førstegangsvelgere, unge jenter osv.

Da er spørsmålet: Stiller vi med sil, eller stiller vi med bøtte? Det er ikke «farlig for sjela vår» å forene oss med sånne folk. Tvert imot, dette er en bevegelse som går til venstre, det handler ikke om at «nå har Rødt kommet så lang til høyre at det er ikke noe problem for SV-ere å gå inn».

Politisk blir vi MER radikale og klassebevisste ved å kjempe SAMMEN med en masse folk. Hvis vi sitter på kottet med den bittelille sekta vår, blir vi passive, innadvendte og konservative.

Derfor mener jeg Rødt Risør er BRA: Det svarer til situasjonen, det handler om å organisere en pol i motsetning til klassesamarbeids- og sparepolitikken, og til imperialismen. På de punktene har Risør RV vært patente, det jeg veit.

Det ække alle steder som får til sånt. I Risør er det mange års arbeid som ligger bak, folk kjenner hverandre og har tillit. Andre steder mangler vi et sånt grunnlag. Noen steder har vi nettopp begynt eller er svake. Noen steder er vi, for å si det rett ut, for sekteriske.

Men Risør Rødt peker i ei RETNING. Og den retninga er ikke «høyre», den er bra.

4) Rødt som støt mot sosialdemokratiet

Mine argumenter for Rødt som ei bra plattform nå, går ut fra at sånne ting som Risør Rødt er mulig flere steder, og mer eller mindre i landsmålestokk.

Utgangspunktet her er at det skjer ei radikalisering.

Den er, som den var på 60-tallet (da den vokste langsomt) og etter 1970 (da den vokste veldig fort) i stor grad drivi av utenrikspolitikk. (Men det betyr ikke at den ikke åsså har innenrikspolitiske og klassemessige ÅRSAKER: Det bare er veldig lett å uttrykke motvilje mot samfunnsutviklinga ved å angripe Bush, fordi han er så ekstremt fæl!)

Det er åsså radikalisering i deler av fagbevegelsen.

Og det er en viss grad av krise i det tradisjonelle politiske systemet. Ustabiliteten der er større enn jeg noen gang har opplevd den utenom i de mest intense EU-valgkampene. (På den andre sida er SV-eras – og ikke minst «Venstre-SV»s – evne til å sluke og fordøye råtne kameler nærmest utrolig.)

Først og fremst handler denne BEVEGELSEN om UNGDOM. Det er en politisk kamp om hvilken vei de skal gå.

Vi mangla noen få hundre stemmer på å komme inn på Stortinget i 1997, vi var lenger vekk i 2001 og 2005. Men HADDE vi vært inne under Kossova, Afghanistan, Irak, pensjonsreformen osv osv hadde det gjort veldig VONDT for DNA og SV. (Jeg tror åsså Valla ærlig mente det, da hun sa at hun håpa Torstein kom inn!)

Vi trenger å trekke LITT opp, så får vi jævlig mye mer POLITISK uttelling.

Dette handler om å konfrontere DNA + SV i den store offentlige DEBATTEN i Norge. Det er et viktig ideologisk spørsmål, det handler om KAMP mot reformismen, og det handler om å vinne – et mindretall! Men helst et større mindretall enn nå! – av neste generasjon for revolusjonær forandring.

Da trenger vi, for å si det rett ut, ei større bøtte. IKKE for å trekke til oss folk som er mot klassekamp og antiimperialisme, men for å få med FLERE som er FOR klassekamp og anti-imperialisme, og VISE folk som står og tviler og tripper at dette er et alternativ som GÅR, som FÅR TIL NO.

Vi klarer ikke å slå mot disse politiske kreftene hvis vi går ut med sil. Det bør IKKE værra vårt alternativ.

6) Å forberede revolusjon

Strategisk (eller på lang sikt) mener jeg at et parti av Rødts type er nødvendig for å forberede revolusjon mot kapitalismen i Norge.

Utgangspunktet mitt er at noen sånn revolusjon står IKKE på dagsordenen her NÅ. Den kommer IKKE i løpet av 5 år eller 10 år. (Tar jeg feil i det, skal jeg spandere øl på alle som husker at jeg spådde feil. Munkholm til Erling Folkvord!)

Derimot mener jeg at den KAN komme på dagsordenen i løpet av 20 til 30 år. Jeg mener sannsynligheta er større fra 2010 til 2040 enn den var fra 1945 til 2010. (Jeg har åsså argumenter for at systemet vil bli mer ustabilt, inklusive i Norge. Som sagt, hvis noen vil diskutere det, greit.)

Vi veit ikke åssen ei sånn mulighet for samfunnsforandring kommer til å oppstå, åssen den vil se ut eller hva som vil være riktig politikk og taktikk. Det er fordi samfunnet i vår del av verden er kraftig forandra sia forrige revolusjonære periode. (Derfor har de som mener de har svara på dette, heller ikke skjønt noen ting.) Vi går inn i ukjent terreng. Vi blir nødt til å lære av historia.

NEI, det kommer IKKE noe nytt opplag av oktoberrevolusjonen eller den kinesiske revolusjonen.

Jeg kjenner veldig mange folk – inklusive progressive og radikale folk – som ikke kan TENKE SEG at kapitalismen i Norge kan bli styrta. Sånn er det politiske klimaet nå.

Jeg mener altså det motsatte, jeg tror MER på revolusjon her enn før. Samtidig mener jeg at VEIEN dit er mye mer uklar enn før. Men åssen dette går, vil åsså være avhengig av om det finnes et revolusjonært MILJØ, en revolusjonær TRADISJON, som både:

+ Sprer ideene om at det er MULIG å styrte kapitalismen i Norge, sjøl når det er veldig umoderne og motstrøms, som nå

+ og DISKUTERER OG UNDERSØKER tendensene i den retninga, de nye revolusjonære eksemplene som vil oppstå i de kommende tiåra, utvikler politikk, osv.

I denne sammenhengen mener jeg at det er nødvendig å samle et så bredt og åpent miljø som Rødt, fordi:

+ Hvis vi er sekteriske, blir miljøet for lite til å holde i gang en revolusjonær propaganda som kan nå en stor del av ungdommen.

+ Hvis vi er for snevre i hue, blir debatten for snever og sekterisk. Vi trenger bredde og motsetninger for å kunne registrere viktige ting som skjer.

(Hvis vi fx skulle overlate til grupper av typen TF og Kommunistisk Plattform å føre denne debatten ALEINE, vil det ikke komme noe ut av den – bl.a. fordi de trur de har løsningene, de skjønner ikke at de må lære. Dersom vi derimot kan få dem til å DELTA med sine synspunkter i en breiere debatt, kan de gjørra en nyttig jobb.)

Nepal er et eksempel på et solidaritetsarbeid som er viktig i seg sjøl, og som dessuten er veldig strategisk og teoretisk viktig, fordi det er et levende eksempel på en virkelig revolusjon, NÅ. Denne revolusjonen kan gå bra, den kan gå på rævva, eller ei blanding. AT vi driver solidaritetsarbeid betyr åsså at vi kan følge med og lære. Initiativet til dette kommer fra kamerater i Rødt. Sjølsagt er åsså andre med, men uten kameratene i Rødt hadde ikke dette arbeidet vært mulig.

7) Skal Rødt lede STORMEN MOT VINTERPALASSET?

MEN, innvender revolusjonære kamerater da:

+ HVIS og NÅR det evt blir revolusjon, da trengs et REVOLUSJONÆRT PARTI som kan KJEMPE PÅ BARRIKADENE! Rødt er da ikke det partiet?

Nei, Rødt er ikke det partiet. Og etter min mening skal heller ikke Rødt VÆRE det partiet.

Hvorfor det? Fordi vi er ikke i noen revolusjonær situasjon. Og vi skal heller ikke organisere oss eller drive politikk ut fra at vi VENTER noen revolusjonær situasjon her i den relativt nære framtida.

Si at situasjonen faktisk blir sånn at «revolusjonen står på dagsordenen» om 25 år. Da vil nåværende 35-åringer værra gamle kjærringer (og kæller) på 60! Skal de revolusjonære ha noen sjangs da, må ei ny og yngre generasjon gå i bresjen. Sånn har det alltid vært, revolusjonens stormsvaler» i de store samfunnsomveltningene har alltid vært veldig unge folk. Rulator-kamerater er fint, men til å gå først på barrikadene i massemålestokk egner de seg ikke.

Det som trengs NÅ, og i tiår framover, er FAKTISK et propagandistisk parti for fredelig og legal kamp, som kan være aktiv i sånn kamp og helst vokse i lang tid framover. IKKE barrikadekamp, men streiker, demonstrasjoner, masseaksjoner, debatter, propaganda, og SJØLSAGT parlamentarisk arbeid.

Ikke no av dette krever en veldig «rrrevolusjonær» organisasjon, fra et fysisk synspunkt. (Jeg hadde en diskusjon med en del unge AKP-kammerater for noen år sida som hevda at det var veldig rrrevolusjonært og prinsippielt å kaste stein, men de har visst kommi over det!)

HVIS OG NÅR situasjonen endrer seg, får de revolusjonære organisere et parti som svarer til situasjonen, med de kreftene som fins DA.

Ideen om at VI i flere tiår på forhånd kan organisere et «revolusjonært parti» FOR folk i en relativt fjern framtid, som vil måtte ha en hovedmasse av medlemmer som i beste fall er nokså nyfødte nå, har aldri gått noe sted i verden, så vidt jeg kan se.

8) Gerilja- og borgerkrigsparti?

Kammerater som «egentlig» mener at Rødt burde vært (eller bør bli!) som AKP på 1970-tallet, mener jeg ikke forstår oppgavene og forma for kamp som ligger foran oss.

AKP(m-l) blei på 1970-tallet organisert for å overleve krig, okkupasjon og fascisme. Det er løgn at vi hadde våpenlagre eller dreiv våpentrening, men det er helt sant at vi politisk forberedte oss på geriljakrig, spesielt mot en sovjetisk okkupant.

Som de fleste vil kjenne til, blei ikke den krigen noe av. Følgelig sitter jeg her, og er gammal, i live, og skriver.

Det er to grunner til at et parti av AKPs type ikke kan organiseres nå:

+ For det første bygde det på ei gjennomstrømning av kanskje over 20 000 studenter og skoleungdommer, som rekna seg som kommunister (i hvert fall i den tida de var innom studiesirkler), mange jobba heltids ubetalt i flere år, og hundrevis kunne rekrutteres til å gå inn i industrien og jobbe for partiet i fagforeningene. Den typen politiske konjunkturer fins ikke nå (noe fx NKS skulle vite godt, ettersom de utvikla seg fra over 1000 til under 10 medlemmer på en 10–15 års tid!!)

+ For det andre SKAL VI IKKE forberede oss på å gå under jorda og bygge et geriljaparti i Norge nå, fordi vi har ikke grunn til å VENTE krig eller fascisme!

Eller har vi det? Noen som vil hevde det?

Hvis vi IKKE har grunn til å vente det, er det FEIL å bygge et parti ut fra det!

9) Et historisk problem med «Kommunistiske partier som bygger på marxismen-leninismen»

Et historisk problem, som Taxipartiene BURDE tenke på, og som vi andre, som rekner oss eller har rekna oss som kommunister i hvert fall bør tenke over, er den historiske erfaringa med å bygge kommunistpartier i Vesten:

+ Marx var som kjent mot å bygge snevre revolusjonære partier. Hans politiske linje var å gå inn for breie arbeiderpartier som hadde marxistiske programmer (mer eller mindre), men der det også var med reformister av forskjellig slag.

(Blant de som ville lage snevre revolusjonære kamp-partier på Marx sin tid, var spesielt den ikke-marxistiske kommunisten Blanqui kjent.)

De fleste arbeiderpartiene fra Marx sin tid var ganske revolusjonære i begynnelsen. Flere av dem leda faktisk revolusjoner eller revolusjonsforsøk. (Russland, Bulgaria, Irland er eksempler.) Men som kjent blei hovedmassen av dem etter hvert borgerlige.

+ Lenin brøyt i praksis med Marx sin partimodell og utvikla modellen med et revolusjonært kommunistisk kaderparti. Modellen var såpass forskjellig at Lenin i samtida blei kalt blanquist.

+ Lenin begynte aktivt å skyve på for å organisere sånne partier I ALLE HØYT UTVIKLA LAND under 1. verdenskrig, og enda mer etter 1917.

Hans eksplisitte grunn for det var at REVOLUSJON OG VÆPNA BORGERKRIG STO FOR DØRA I ALLE KAPITALISTISKE LAND UTEN UNNTAK. Dette var Lenins syn da den første KOMINTERN-kongressen blei innkalt i 1918.

+ Dette var faktisk feil! Lenins modell for borgerkrigspartier fikk riktignok stor betydning raskt i en del 3. verden-land (særlig Kina), men det blei ikke revolusjon i NOE rikt kapitalistisk land etter 1917. (Og faktisk ikke til denne dag, hvis vi ikke skal rekne etterkrigs-«sosialismen» i Tsjekkoslovakia og Tyskland som en slags revolusjoner. Uansett svarte utviklinga der slett ikke til Lenins modell.)

+ Mange av kommunistpartiene i Vesten blei store under krisa på 1930-tallet, og flere av dem blei VELDIG store under okkupasjonen og kampen mot fascismen, der nettopp borgerkrigsmodellen sørga for at de (ulikt de fleste andre partier) faktisk overlevde under jorda og klarte å ta opp kampen. Noen av dem vokste sterkt like ETTER krigen åsså.

+ INGEN av disse partiene er revolusjonære partier i dag. Mange av dem er oppløst. Restene av det største vesteuropeiske kommunistpartiet, som førte partisankrig mot Mussolini, er nå et italiensk sosialdemokrati som støtter EU og heller er til høyre enn til venstre for SV.

+ Jeg var bl.a. internasjonal sekretær i AKP(m-l). Jeg fulgte organiseringa av nye maoistiske ml-partier fra den spede begynnelsen på 1960-tallet og gjennom deres storhetstid på 1970-tallet. På denne tida var mange hundre tusen, kanskje over en million, organisert i forskjellige ml-partier i Vesten.

+ De aller fleste av disse partiene gikk i oppløsning før eller på 1980-tallet. Ett av dem er i dag et parti som får omlag 10 % av stemmene i Nederland («tomatpartiet») – på et venstrereformistisk grunnlag. Under 5 andre er mer eller mindre revolusjonære partier med kanskje noen hundre eller et par tusen medlemmer, stort sett uten nasjonal politisk betydning.

+ Jeg kunne legge til at den trotskistiske «ml-bevegelsen» i min tid har gått gjennom ei liknende utvikling: Stort sett ubetydelige grupper på 1960-tallet, ei veldig oppblomstring på 1970-tallet, klappa sammen siden. (I Frankrike har stridende trotskistgrupper ei viss betydning som protestpartier ved presidentvalg, men de klarer ikke å få noen inn i parlamentet. I England, USA osv har relativt store trotskistbevegelser klappa sammen og forsvinni.)

ALTSÅ:

– I drøye 80 år har timillioner av folk som har rekna seg som revolusjonære kommunister, danna tallrike store kommunistpartier i de aller fleste rike kapitalistiske landa.

– Ikke ET STED har det ført til at et virkelig sterkt, revolusjonært kommunistisk parti har eksistert så lenge som 30 år.

– Forskjellige politiske retninger som har kalt seg kommunistiske, har stått bak disse forsøka. Det er altså ikke så enkelt at vi kan si «modellen er god, det skulle bare vært gjort på en noe annen måte». Forskjellige måter ER prøvd. Resultatet er det samma, uansett.

Jeg ha’kke noen enkle svar her. Men jeg mener at en så entydig, langvarig og utbredt historisk erfaring i det minste krever at vi tenker oss skikkelig om.

Hvor er det mektige finske, tyske, franske, spanske, italienske og greske kommunistpartiet? Hvor er det sterke islandske kommunistpartiet? Sjøl kommunistpartiet i USA skal på toppen ha hatt hundretusener av medlemmer. Hvor er Black Panther Party?

AKP har i hvert fall bidratt til å skape noe RØDT! som overlever. Om de fleste av disse partiene kan vi ikke si det.

Nå kan det jo kanskje hende at fx Kommunistisk Plattform kan skape det store, revolusjonære kommunistpartiet som i motsetning til alle disse andre partiene ikke bare flammer opp og går til grunne. Men det ville i så fall forbause meg.

NB! I den 3. verden er erfaringene annerledes, i hvert fall i en del land i Asia og Latin-Amerika. Der har riktignok heller ikke mange partier vart i mange tiår, men når de gamle falt fra, har nye oppstått. Maoistpartiet i Nepal tilhører 3. generasjon av kommunistpartier siden 1949!

Men i disse landa er åsså de sosiale og politiske forholda veldig forskjellige fra dem i den rike verden. Det er ikke opplagt at erfaringene kan overføres, sjøl om det er helt nødvendig å studere dem.

10) Den reine, skjære revisjonismen!

Det jeg sier her er sjølsagt, og for i hvert fall enkelte, helt FORFERDELIG. Går jeg MOT Det Kommunistiske Parti? AVVISER jeg LENINS partimodell? osv. Svaret mitt er for det første, som jeg har skrivi flere ganger i det siste (for å ikke bli misforstått og ikke lure noen):

+ Jeg ER IKKE «m-l»er. Jeg tror ikke på «marxismen-leninismen» i noen av dens versjoner, heller ikke «marxismen-leninismen-Mao Zedongs tenkning».

+ Jeg er revolusjonær marxist. Jeg studerer Lenin og Mao (og Connolly, Mariategui, Gramsci, Dimitrov og Razlatsky, for å nevne folk jeg har lært av, men ikke nødvendigvis alltid er enig med). Men jeg er «mot all den offisielle skitten».

+ Jeg tror fx ikke på «proletariatets diktatur», som teorien blei utvikla under Stalin, men heller ikke som den blei utvikla under Kulturrevolusjonen eller i Albania. Teorien er åpenbart feil. Full av forfalskninger av virkeligheta, byråkratisk svindel, antimarxistisk og forkasta av historia.

For det andre er ikke svaret mitt enkelt:

+ Lenins partimodell var åpenbart nyttig for de franske kommunistene da de sloss gerilja mot tyskera.

+ Men den hindra ikke deres store kommunistparti, det største arbeiderpartiet i Frankrike, i å bli et gjennom borgerlig parti på bare 10 år etter krigen.

Jeg tror ikke revolusjoner lager seg sjøl! De kommer ikke flygende inn i munnen på oss, som de stekte duene i Slaraffenland!

Jada, jeg mener at revolusjonær ledelse er nødvendig i revolusjoner.

Men jeg er derimot veldig tvilende til at revolusjonær ledelse er noe man kan laga lang tid på forhånd og sette på hylla til man får bruk for den, som syltetøy som lages i august og tas fram våren etter.

Jeg trur heller ikke på at det fins EI form for «revolusjonært parti» som er likt i ALLE land og i ALLE situasjoner, i ekstrem illegalitet og borgerkrig og i langvarig, fredelig og åpent arbeid, uavhengig av tid, sted og politisk kultur.

Og jeg tror slett ikke at man kan finne ut åssen et sånt «revolusjonært parti» er ved å slå opp på side 1 i sitatboka, (eventuelt supplert med kapittel 10 «partiutvalgenes ledelse»).

(Sitatboka er forresten ei ganske dårlig bok, satt sammen av en komité, og det ser man. Mao studeres best i originaltapning.)

Jeg tror først og fremst at vi MANGLER en masse svar. Inklusive om akkurat ÅSSEN «partiet» skal se ut i VÅR situasjon.

Og jeg tror at de som tror de VEIT det er på villspor, og kjører FEIL.

DERFOR vil jeg ha Rødt. IKKE et «kommunistisk parti» som bygger må «mlmtt» (eller på bare ml Stalin eller ml Hoxha eller ml Trotski), fordi både kommunistnavnet og teoriene blir for snevre til at vi får med mange av dem vi trenger med oss, og så inntørka at de sperrer synet for de endringene som skjer. Ikke et parti der folk MÅ være enige om moskvaprosessene, men gjerne et parti der vi kan være UENIGE om moskvaprosessene, og først og fremst et parti der den interne diskusjonen ikke HANDLER noe særlig om moskvaprosessene. Men om utviklinga av klassekampen, forandringene i kapitalismen, kampen mot imperialismen og muligheter for å åpne portene til et nytt samfunn FRAMOVER.

Med vennlige og kameratslige hexer
Tøgrim


II: Mao og maoisme

24. mars 2007: OM MAO OG MAOISME

Dette er for de av dere som er opptatt av MAO. Dere som ikke er interessert, hopp over. Det er dessuten en fortsettelse av diskusjonen om å være kommunist – om det handler om å VÆRE no eller å GJØRRA no.

0) På forhåndprat

Jeg skal diskutere noe som interesserer meg – om hva MAO egentlig sa for noe nytt.

Dette er en diskusjon jeg har fulgt med i sia det tidlige 1960-tall, da den kinesiske kommunismen for alvor begynte å utfordre den sovjetiske i verdensmålestokk. «Mao sier ingenting nytt!», sa sovjet«kommunistene». Han gjentar bare gamle dogmatiske greier! Eventuelt sa de «han er trotskist!» (Faktisk vanlig på 60-tallet). Evt «Han er en gal mann som vil ha atomkrig!»

Men vi som HOLDT MED Mao diskuterte også fra da HVA det var Mao sa som var viktigst.

Noen sa at Mao sier egentlig ingenting nytt sjøl, han forsvarer bare det Lenin og Stalin sa. (Noen av dem blei seinere hoxhaister, som våre kamerater i Revolusjon, og kom seinere til å si at Mao har ALDRI vært marxist, han er en revisjonist!)

Men i den delen av den kommunistiske bevegelsen som begynte å snakke om «marxismen-leninismen-Mao Zedongs Tenkning» (bl.a. AKP(ml)) spredde den ideen seg tvert imot, at Mao er en like viktig fornyer av marxismen som Marx og Lenin. Og det forutsetter jo logisk at Mao åsså må ha sagt noe viktig nytt?

Men akkurat HVA? Og hvor viktig er det? Om det har maoistene krangla til denne dag.

For oss som har vært med på dette i NORGE i over 40 år, blir det samtidig en diskusjon av hva VI lærte av Mao – og hva vi IKKE lærte.

En viktig og spennende diskusjon. For noen av oss.

TF hevder at Maos viktigste bidrag har vært rundt kommunistisk organisering. De mener at en av hans viktigste lærdommer er sammenfatta i følgende sitat fra Mao:

«Skal det bli noen revolusjon, må det finnes et revolusjonært parti, uten et parti som bygger på den marxist-leninistiske revolusjonære teorien og som er av marxist-leninistisk revolusjonær type, er det umulig å lede arbeiderklassen og de brede folkemassene i kampen for å knuse imperialismen og dens lakeier.»

Tøgrims kommentar:

Folk som ikke har lest (mye) Mao og ikke har vært borti diskusjonen rundt ham skjønner sikkert ikke hva jeg reagerer på her. Men for meg er poenget dette: Riktignok har jeg bare lest Mao i 41 år (og lest OM ham noe lenger.) Men at akkurat DETTE skal være det viktigste har jeg aldri lest før.

1) HVA HAR MAOISTER MENT VAR DET VIKTIGSTE HOS MAO?

La meg derfor referere, i grove trekk, noe av det folk som kaller seg maoister, VANLIGVIS har hevda er det viktigste hos Mao.

Kritikken av revisjonismen?

Nokså mange folk og partier som kaller seg maoister i moderne tid, vil si at KRITIKKEN AV (SOVJET)REVISJONISMEN var noe av det viktigste Mao bidro med.

Altså det at Mao pekte på at Sovjet ikke lenger var sosialistisk, men kapitalistisk og imperialistisk. At han fordømte invasjonen i Tsjekkoslovakia, og sa at Sovjet-imperialismen var akkurat like ille som USA-imperialismen

At de pro-sovjetiske partiene ikke lenger var kommunistiske, men borgerlige og pro-imperialistiske, og at det derfor måtte bygges nye, revolusjonære kommunistpartier isteden for dem. Bygd på revolusjonære prinsipper, bl.a. på sjølstendig anvendelse av marxismen på erfaringer fra sitt eget land, ikke på slavisk etterlikning av sovjetmodellen (eller andre modeller).

Kulturrevolusjonen?

Etter at kulturrevolusjonen i Kina begynte, føyde mange til at TEORIEN OM KULTURREVOLUSJON er Maos kanskje viktigste bidrag:

For at sosialismen ikke skal byråkratiseres og et nytt borgerskap ikke skal få makta som i Sovjet og Øst-Europa, er det nødvendig med NYE REVOLUSJONER UNDER SOSIALISMEN, som kulturrevolusjonen i Kina. Bare gjennom flere sånne nye revolusjoner under sosialismen kan utviklinga fortsette fram til kommunismen.

Militærteorien?

Den kommunistiske internasjonalen, KOMINTERN, hadde en militærteori for sosialistisk revolusjon. Enkelt sagt gikk den ut på at veien fram var arbeideropprør i storbyene. Denne teorien spredde åsså KOMINTERN til sine medlemspartier i Asia og Latin-Amerika.

Mao utvikla en alternativ teori ut fra erfaringene i Kina. Noe forenkla er den blitt kalt «Maos geriljateori», mens et mer nøyaktig navn er «langvarig folkekrig». Veldig forenkla går det ut på å IKKE satse på å seire i et slag, (det vil si, ved å forberede en hemmelig folkereisning i storbyene, og så ta HELE makta «over natta», som i Russland) men tvert imot ved å begynne med små styrker på landsbygda der klassefienden står svakest, og bygge opp større styrker gradvis, gjennom politisk og militær kamp, på lang sikt.

Denne teorien blei studert utafor Kina alt på 1930-tallet av asiatiske kommunister som kunne kinesisk (i Vietnam, Malaya). Under 2. verdenskrig viste det seg åsså i Europa og Sovjet sjøl at dette var den beste forma for militær motstandskamp mot fascismen.

I de siste 60 åra har Maos militære teorier fått enorm betydning i hele den 3. verden. De er åsså blitt pensum i Vestlige militærakademier, der de studerer åssen de skal slå ned opprør i Sør. (Kitson: Low Intensity Warfare, den historisk viktigste boka om det, bygger på Mao.)

(Kominterns og andre alternative revolusjonære militærteorier (Che Guevaras osv) har derimot alle sammen mista sin betydning.)

Mange mener derfor at Maos militærteori er det viktigste han bidro med.

Den 3. verden?

Mange kommunistiske ledere og teoretikere i den 3. verden (f.x. Samir Amin) vil kanskje ta med militærteorien, men underordne den et breiere og mer allment spørsmål: At Mao pekte på at kolonilanda (kolonier og nykolonier) i Asia, Afrika og Latin-Amerika, det som nå blir kalt Den 3. Verden, er det viktigste revolusjonære stormsenteret i vår tid.

Kommunistene både på Lenins og Stalins tid venta revolusjoner i koloniene. De mente likevel at de viktigste sosialistiske revolusjonene ville komme i de mer utvikla delene av verden, spesielt i Europa, der det bl.a. var høyt utvikla arbeiderklasser og arbeiderbevegelser.

Sånn gikk det som kjent ikke.

Revolusjonenes tidsalder i Europa slutta – foreløpig ihvertfall – med den 2. verdenskrig. Da var det revolusjoner på Balkan (I Jugoslavia, Albania – og i Hellas, men den blei slått ned) og det var mer eller mindre revolusjoner, mer eller mindre sovjetisk okkupasjon i kjølvannet av sovjetarmeen.

Derimot kom de virkelig store revolusjonene i Kina og Indokina, og en bølge av antikoloniale revolusjoner i hele den 3. verden.

Mao – mener mange – videreutvikla Lenins argument for HVORFOR revolusjonen kom i Russland og ikke (slik Marx, Engels og Kautsky hadde venta) til TYSKLAND først, der den største arbeiderklassen og det sterkeste arbeiderpartiet var.

Lenin sa: Revolusjonen seirer først i imperialismens svakeste ledd.

Mao sa at hele Asia, Afrika og Latin-Amerika har blitt imperialismens «svakeste ledd», og derfor er DET nå revolusjonens stormsentrum, IKKE de rike og høyt utvikla landa.

Han utvikla dessuten teorier for revolusjonær STRATEGI i disse landa, bl.a.:

Teorien for langvarig folkekrig (nevnt ovafor)

Teorien for nydemokratisk revolusjon – enkelt sagt revolusjon bygd på breie allianser mot imperialismen og rester av føydalismen, som IKKE stiller målet å bygge sosialismen med en gang.

DETTE, vil mange i den 3 verden og utafor hevde, var Maos viktigste teoretiske og politiske innsats.

– Kritikken av Stalin?

Maos utvikling av både kritikken av Sovjet, hans linje for utviklinga av ei ny kommunistisk verdensbevegelse, og hans linje for den kommunistiske bevegelsen i den 3. verden, bygde på en ganske kraftig kritikk av Stalin.

I første omgang oppfatta mange kommunister i utlandet Maos kritikk av Sovjet som ei tilslutning til Stalin, fordi de Mao kritiserte (som Khrusjtsjov) sjøl hadde kritisert og forkasta Stalin.

Men Maos kritikk av bl.a. Khrusjtsjov bygde åsså på at Khrusjtsjov kunne få makta ved å utnytte Stalins feil. Dels førte han åsså disse feila videre, bl.a. tendensen til å underordne andre kommunistpartier Sovjets interesser uten hensyn til om det skada revolusjonen i andre land. Mao kritiserte Stalin for å gripe inn i Kinas Kommunistiske Parti på 1930-tallet med katastrofale følger, noe som førte til at de revolusjonære områdene i Sør-Kina der over 100 millioner bodde gikk tapt, og revolusjonen led enorme tap i menneskeliv. Dette og annen kritikk av Sovjet under Stalin bidro til å skape den kritiske avstanden Mao alt hadde til Sovjet før Khrusjtsjov kom til makta.

(Enver Hoxha og albanerne kritiserte seinere Mao for å ha STØTTA kritikken av Stalin i første omgang, rundt 1955–1956. Dette stemmer faktisk. Mao uttalte seg ganske positivt om den første bølgen av Stalin-kritikk i Sovjet. Det var først etter at Sovjet etter Maos mening tok avstand fra kamp mot imperialismen og støtte til revolusjonen, at Mao begynte å legge vekt på at på DISSE områdene hadde Stalin rett, i motsetning til Khrusjtsjov.)

Maos teori for nydemokratisk revolusjon blei begge kritisert i Sovjet under Stalin. De var også utvikla i opposisjon til KOMINTERNs linjer både for Kina og for kolonilanda på 1920- og 30-tallet.

Maos sterke vekt på at de kommunistiske partiene må styre seg sjøl og ikke være underlagt noe felles internasjonalt sentrum, at alle kommunistiske partier er likeberettiga uansett om de er store eller små, i store eller små land, og at utenlandske modeller ikke må tas over slavisk, men anvendes ut fra egne studier og erfaringer i det egne landet, var sentrale i hans kritikk av den sovjetiske kommunistbevegelsen under Krustsjov. Men dette var alt sammen punkter som han hadde utvikla som kritikk av ledelsen av den kommunistiske verdensbevegelsen under Stalin, på 1930-tallet.

Mao kritiserte også utviklinga av Sovjetøkonomien under Stalin, som han mente førte til økonomiske tilbakeslag, og valgte en noe annen modell for Kina.

Han kritiserte tendensen til slavisk å godta alt sovjetisk (det berømte sitatet fra 1950-tallet: «Sovjetisk promp lukter åsså vondt!»), han kritiserte det han så som for harde metoder i forfølgelse av opposisjonelle («Problemet med å kutte av huer er at det er vanskelig å sette dem på igjen seinere hvis du gjør feil!»), han kritiserte Stalins ideer om at Sovjet-samfunnet var fritt for klassemotsigelser, at kommunistpartiet skulle være «monolittisk» og uten uenighet, han laga en teori for «motsigelser i folket» som bl.a. avviste at all opposisjon under sosialismen er borgerlig og reaksjonær, og han kritiserte Stalin på en del grunnleggende områder som gjelder marxistisk filosofi og dialektikk.

Mange har derfor også hevda at Maos kritikk av STALIN er av hans mest grunnleggende bidrag. (I motsetning til dette hevda Enver Hoxha etter 1976 at Maos kritikk av Stalin viste at han ikke var marxist, men revisjonist.)

– Masselinja?

Mange vil hevde at det er den delen av Maos teorier som blir kalt «masselinja» som er det viktigste bidraget hans til marxismen. Enkelt sagt er det ei linje for å samtidig utvikle politikken og utvikle politisk ledelse.

Utgangspunktet er at kommunistene skal tjene de arbeidende massene og lære av de arbeidende massene. Derfor skal de alltid være blant dem, kjempe sammen med dem, ta utgangspunktet i deres interesser og behov, undersøke hva de mener, lære av det og lede gjennom å ta utgangspunkt i det.

Ledelse kan ikke bygge på at kommunistene sitter på kammerset og finner ut hva som er riktig, og deretter går ut og kommanderer folk flest hit og dit.

Masselinja går tvert imot ut på at ledelse begynner med at kommunistene går ut til arbeidsfolk flest, undersøker hva de mener og er opptatt av og hva som er deres virkelige behov, sammenfatter det, lager politiske linjer av dette råmaterialet, og går tilbake til massene med linjer som bygger på folks egne erfaringer og meninger, bare «konsentrert», bedre organisert og klarere enn det var før.

Så er det praksis i massekampen, og en stadig gjentakelse av prosessen – finn folks meninger, ideer og behov, konsentrer dem, lag linjer av dem og gå tilbake med dem – som utvikler de politiske linjene videre.

Maos skrifter om dette er mer omfattende og detaljerte enn det jeg får referert her. Svært mange av de som har rekna seg som maoister i Norge har lært veldig mye av akkurat denne sida av Mao, og det har fått stor betydning for arbeid i fagforeninger, anti-imperialistiske fronter, kunstnerisk arbeid, kommunestyrer og i det hele tatt den ganske store politiske styrken i massekampen som kommunistene som studerte Mao klarte å utvikle i Norge.

– Filosofien, dialektikken, praksis?

Mange har oppfatta Maos sammenfatning og fornyelse av den marxistiske FILOSOFIEN som hans største teoretiske innsats.

Mange mener at Maos artikkel «om Motsigelsen» og en del beslekta skrifter er den beste og mest pedagogiske sammenfatninga av den marxistiske DIALEKTIKKEN som er blitt laga.

Både Marx og Lenin var utmerka dialektikere, Men de laga ikke (klarte kanskje heller ikke å lage?) noen enkel og klar INNFØRING i sin egen metode for dialektisk tenking. Mao gjorde det. Han pekte dessuten på at det som i norsk oversettelse er blitt kalt «motsigelsen» ved sida av MATERIALISMEN er den absolutt viktigste saka i denne filosofien.

Maos MATERIALISME uttrykker han i artikkelen OM PRAKSIS og nærbeslekta artikler, der han peker på at all riktig tenking i utgangspunktet stammer fra praksis – praktisk arbeid, klassekamp, vitenskapelig undersøkelse.

Mao avviser SKARPT all «kommunisme» som IKKE bygger på sånn praktisk erfaring forbindi med studiene. Han tror IKKE på resultater av studier på kammerset, som IKKE er knytta til praksis og praktiske erfaringer. Dette er, i tillegg til den store sammenfatninga av hans syn i OM PRAKSIS, uttrykt i hefter som Bekjemp bokdyrkelsen og berømte sitater som «uten å ha gjort undersøkelser har du ingen rett til å snakke» og hans foraktfulle utsagn om kommunistledere som «studerer blomster fra hesteryggen».

Dette synet på PRAKSIS som grunnlaget for all riktig tenking, gjennomsyrer åsså Maos politikk på andre områder:

– Hans oppfatning av MASSELINJA, som ikke utarbeides av noen lærde kammerater på kammerset, men i praktisk kamp sammen med resten av de arbeidene massene, ut fra deres praktiske erfaringer, gjennom kommunistenes egne praktiske erfaringer fra arbeidet sammen med dem, deretter testes og videreutvikles ved å bli prøvd i praksis i massekampen, osv.

– Hans krav om at partiet skal bygges opp gjennom praktisk arbeid, skal «lære å føre kamp gjennom å føre kamp», og ikke fx FØRST gå gjennom en fase med studier og organisasjonsoppbygging, for så SEINERE å bli satt inn i kampen «når det er klart til det». Praktisk kamp, SAMMEN med studier og organisering, fra første minutt! Det er Maos linje.

– Hans linje for at kommunistpartiene i alle land IKKE skal bygge på fremmede modeller og IKKE bare på «marxismen-leninismen», men på de revolusjonære teoriene ANVENDT PÅ den konkrete virkeligheta i hvert enkelt land, ut fra ERFARINGENE kommunistene vinner i kampen der.

Dette er – har mange maoister ment – en viktig del, kanskje den viktigste, av Maos videreutvikling av marxismen.

Her er det ei rekke saker jeg ikke har diskutert, fx:

Kunstteorien («Yenan-talene»)

Folkekommunene som et alternativ til den sovjetiske kollektiviseringa

Men poenget er ikke å skrive om alle mulige områder i Maos teorier som noen kan mene er viktige. Men å vise noe av rikholdigheten i diskusjonen om hva som har vært Maos viktigste tilføyelser til marxismen, syn som kan være både ulike og overlappende.

Om MAO – for og imot!

2) Hva Tøgrim mener er det viktigste hos Mao FOR OSS

Jeg skal nå være ubeskjeden nok til å skrive hva JEG mener om diskusjonen om Maos teoretiske innsats.

Jeg har som nevnt fulgt denne diskusjonen i over 40 år. Lest Mao. Gitt ut Mao. Holdt foredrag om Mao. Skrivi om Mao. (Møtt Mao, men det gjør meg ikke til noe mer enn en vanlig iddjit som har møtt Mao …)

Hva jeg IKKE syns er det viktigste ved Mao.

– Jeg mener IKKE det viktigste vi kan lære hos Mao er om «bygginga av sosialismen».

Mao leda den viktigste revolusjonen i det forrige århundre, den kinesiske, som åsså var den som forandra verden MEST. Men som sosialistisk revolusjon kan vi nå se at DEN SLO FEIL.

Etter Mao er Kina en langt sterkere stat, et langt rikere land, og hans revolusjon var åsså avgjørende for disse framgangene.

Men Maos revolusjon blei åsså etter Maos død fulgt av et nytt klassediktatur, klasseskillene vokser stadig og blir mer brutale, og Kina utvikler seg i retning av å kanskje om noen 10-år ta over USAs rolle som verdens mektigste imperialistiske land. I DEN betydninga, som revolusjon for å AVSKAFFE KLASSESKILLER og BYGGE KOMMUNISMEN, slo altså Maos revolusjon feil.

Dette visste ikke vi som så Kinas revolusjon på 1960-tallet. Men vi veit det nå. Og da må vi åsså ta hensyn til det når vi vurderer Maos TEORIER i dag.

– Jeg mener HELLER IKKE det viktigste er det vi kan lære av kritikken av den sovjetiske revisjonismen, kapitalismen og imperialismen.

Den var overmåte viktig, for sin tid. Den åpna øya for oss som leste «den store polemikken» fra kinesera på 1960- og 1970-tallet, og er, etter min mening, mye av grunnen til at vi har noen revolusjonær bevegelse i Norge i dag.

MEN igjen var noe av poenget med denne kritikken at vi trodde den ville føre til at Kina åsså hadde finni ut hva som gikk GÆRENT med Oktoberrevolusjonens en gang så lovende Sovjet, som vi så var blitt en ny borger – og imperialiststat.

Polemikken – trodde vi – betydde at der Sovjet gikk gærent, ville Kina gå bra. Det skjedde altså ikke.

Jeg mener en hovedgrunn til det var at den kinesiske (og enda mer den albanske) kritikken av utviklinga i Øst-Europa og Sovjet var nokså grunn. Den slutta ganske tidlig (det kom lite nytt etter ca. 1965), og den gikk aldri virkelig grundig inn på samfunnsforholda i disse landa og åssen forandringene skjedde.

Min oppfatning i dag er at det er fordi at forholda i Kina under Mao (og i Albania!) var mye LIKERE de i Sovjet og Øst-Europa enn det både kinesere og albanere likte å innrømme. Derfor måtte kritikken av den østeuropeiske kapitalistiske utviklinga stoppes ganske tidlig, og den blei grunn og ufullstendig.

(Bedre og dypere kritikk er etter hvert blitt tilgjengelig fra andre kilder. Bl.a. mener jeg at den opposisjonelle sovjetiske kommunisten Razlatsky laga en kritikk av sovjetøkonomien som skar mye dypere og er mye mer interessant enn noe jeg har sett fra kinesera, inklusive Mao sjøl. (Sjøl om særlig Maos notater om sovjetøkonomien fra tidlig på 1950-tallet åsså er ei veldig viktig bok.)

– Kulturrevolusjonen kan jeg derfor heller ikke anerkjenne som blant det viktigste Mao hadde å lære bort.

Igjen er grunnen enkel, og henger logisk sammen med det jeg har skrivi ovafor: Den var medisin som ikke virka som legen sa.

Mao mente at kulturrevolusjonen skulle hindre kapitalistisk utvikling. Tvert imot, umiddelbart etter at den var over skaut den kapitalistiske utviklinga kjempefart.

Jeg mener det åsså henger sammen med for grunn og feilaktig analyse av både problemer og midler, og at kulturrevolusjonen slett ikke blei det Mao hevda den var, nemlig en ny revolusjon mot borgerskapet under sosialismen.

(Jeg må åsså legge til at når det gjelder Maos TEORIER for kulturrevolusjonen, så har vi nesten ikkeno. Sitater, enkelte korte dokumenter, og mye teoriskriving fra ANDRE. Dette gjør strengt tatt at «MAOS teori for kulturrevolusjonen» knapt er tilgjengelig for oss.)

– Kritikken av Stalin mener jeg var både historisk viktig og nyttig.

Samtidig viser jeg til det jeg alt har skrivi ovafor. Jeg mener den gikk for kort, og var for grunn. Det er utilstrekkelig både for å studere Stalin som teoretiker kritisk, for ikke å snakke om Sovjet på hans tid, å studere Mao.

– Områder der jeg mener Mao er svært viktig:

– Når det gjelder at Mao pekte på at de revolusjonære stormsentrene hadde flytta fra de rike landa til den 3. verden mener jeg at Mao hadde helt rett, og det er mye å lære av ham.

– Mao rydda tilside en masse dogmatisk og skadelig teoretisering fra Sovjet og Komintern, både når det gjaldt betydninga av landa i sør og deres revolusjoner og veien de kunne gå forover.

– Maos politisk-militære teorier (den langvarige folkekrigen) fikk enorm verdenshistorisk betydning, åsså utafor Kina. Vietnam-krigen blei fra begynnelsen utkjempa på grunnlag av studier av Maos teorier. De hadde åsså stor betydning for en masse andre viktige revolusjoner, fx den kubanske, revolusjonene i de portugisiske koloniene og i Zimbabwe, osv. Direkte og indirekte dreiv dette dessuten fram frigjøringskampen i over 100 land i den 3. verden.

I dag er revolusjonen i Nepal et resultat av 10 års opprør (1996 til 2006) der Nepals Kommunistiske Parti (Maoistene) veldig nøye fulgte den militære læreboka til Mao.

– Teoriene for nydemokratisk revolusjon feide åsså tilside dogmatisk slagg som blei spredd fra Sovjet.

– Mao plasserte fattigbønda og de store landdistriktene sentralt i revolusjonen, mens mange kommunistpartier hadde konsentrert seg i alt for stor grad om byene og by-arbeidera, uten å ta hensyn til at de største revolusjonære folkegruppene i deres egne land var nettopp fattigbønder. Dette bidro åsså til breiere revolusjonære bondebevegelser i land der det ikke fantes sterke kommunistpartier.

– Maos linje for ei breiere sosial allianse rundt mer begrensa mål enn sosialismen (styrte imperialismen og føydalismen), som åsså brøyt med dogmatikken fra KOMINTERN og Sovjet, bidro til å åpne dørene for mange revolusjoner i den 3. verden, og er fortsatt rettledende for f.eks. revolusjonen i Nepal, den første store sosiale revolusjonen etter år 2000.

Dette er av Maos aller største bidrag til utviklinga av marxismen og den revolusjonære bevegelsen i verden. Mener jeg.

For oss i Norge bidro det til at vi alltid kom til å prioritere solidaritetsbevegelsen svært høyt. Dette har faktisk åsså ført til at den revolusjonære bevegelsen som kom ut fra SUF, som seinere blei til AKP og RV og i dag er Rødt, hele tida sia 1967 har vært den ledende politiske krafta i solidaritet med den 3. verdens frigjøringskamper i Norge.

– Maos linje for utviklinga av en ny kommunistisk verdensbevegelse mener jeg åsså inneholder svært viktige nye ting, som vi trenger å ha med oss.– Mao pekte på at det æ’kke nok at partier er kommunistiske i NAVNET, hvis de I PRAKSIS er sosialdemokratiske og pro-imperialistiske.

(Han pekte åsså på det MOTSATTE: «Det fins konger og prinser som er mer revolusjonære enn Krustsjov!» For Mao vakke det viktigste hva folk kalte seg, men hva de gjorde.)

– Der kommunistpartiene hadde utvikla seg sånn, anbefalte han å bryte med dem, og danne nye revolusjonære kommunistpartier, som holdt fast på den revolusjonære kjerna i marxismen.

Men han gjorde mer enn det:

– Han understreka at å TA OVER TEORI FRA UTLANDET OG HISTORIA ER IKKE NOK. Det er ÅSSÅ nødvendig å kunne ANVENDE den revolusjonære teorien SJØLSTENDIG på forholda I SITT EGET LAND, ut fra undersøkelser og praksis der, som igjen la grunnlaget for EI SJØLSTENDIG ANALYSE av veien framover der.

Mao understreka at INGEN KAN LESE I EI BOK åssen du skal utvikle den revolusjonære politikken i ditt eget land! Han understreka åsså at REVOLUSJONÆRE PARTIER BYGGES I KAMP, GJENNOM PRAKSIS, «lær å føre krig gjennom å føre krig».

– Han tok derfor åsså skarpt avstand fra ideen om at det kunne finnes noe «LEDENDE PARTI», noe «pappaparti», som alle de andre partiene skulle følge, fordi det var så erfarent, klokt, korrekt osv. Han understreka at det går ikke an å sitte i Moskva (eller Beijing, eller Oslo) og LAGE den politiske linja for Sør-Afrika eller Bolivia. Det blir EN FILOSOFISK FEIL, fordi denne linja må UTVIKLES UT FRA REVOLUSJONÆR PRAKSIS DER. «Lær å kjenne pæra gjennom å smake på den»! Og det kan du ikke gjøre hvis du er halve verden borte.

Alt dette er sånne saker som får kammerater her til å oppfatte fx meg som «antiteoretisk» når jeg gjentar disse argumentene. Ja, er JEG antiteorietisk, så var MAO en ekstrem «teorifiende»! Det var han sjølsagt ikke, men han forakta og avviste passiv teorilesning, teori som ikke var knytta sammen og blei lært gjennom praksis, og teori som bare var tatt over, ikke videreutvikla gjennom egne erfaringer.

Igjen representerte dette et brudd med linja fra KOMINTERN-tida og den «Sovjet-kommunistiske» bevegelsen etterpå, der nettopp slavisk etterlikning og lydighet mot «Det ledende sovjetiske partiet» blei banka inn i de andre partiene. For oss som danna AKP, førte det til at vi tidlig diskuterte og lærte oss at vi skulle prøve å holde oss uavhengig fra ALLE modeller – åsså den kinesiske. Det gjorde det lettere for oss å ta stilling mot kinesera da de anbefalte EU foran folkeavstemninga i 1972, fx.

Det er typisk at Mao avviste enhver ide om gjenoppbygging av noen slags ny «kommunistisk internasjonale», noe «KOMINTERN». Dels bygde det på hans smertelige erfaringer med hva KOMINTERN kosta Kina. Men i følge Maos oppfatning av ÅSSEN man bygger og leder kommunistpartier MÅTTE organisasjoner av KOMINTERN-typen nødvendigvis gjørra sånn skade. Revolusjoner kan ikke fjernstyres. De MÅ ledes fra midt i kampen, politikken MÅ utvikles og prøves derfra.

Noe av det viktigste Mao bidro med som teoretiker, OG SOM FIKK STØRST BETYDNING FOR OSS I NORGE, var nettopp:

– MASSELINJA

– FILOSOFIEN: DIALEKTIKKEN; PRAKSIS

Begge deler blei studert om igjen og om igjen av tusener av kamerater som var gjennom den norske revolusjonære bevegelsen fra 1965 og framover. Begge deler ga veldig viktige praktiske resultater, og prega åssen tusenvis av folk for kortere tid eller over flere tiår kom til å tenke, undersøke ting, forholde seg til folk og jobbe.

Forskjellen på å «være kommunist» og «å handle som kommunist» som jeg har forsøkt å forklare i tidligere brev, mener jeg at vi lærte, fram for alt, gjennom å lese Om Motsigelsen, Om Praksis, og beslekta artikler, og bruke det som rettleiing i kampen og oppbygginga av den revolusjonære bevegelsen.

HVA vi SLETT IKKE kunne lære av Mao:

Mao understreka at de revolusjonære overalt må anvende den revolusjonære teorien ut fra vilkåra i sitt EGET land, og videreutvikle den sjølstendig ut fra undersøkelser, praktiske erfaringer og analyse der. Godt.

Men hvis du er fx i Nepal – et land med både likheter og ulikheter med Kina på 1930-tallet – eller i Etiopia – et mye mer ulikt land, men fortsatt et 3. verden-land med stor grad av føydalisme, i en nykolonial situasjon og med et stort flertall av fattigbønder – er det likevel nokså mye KONKRET som du kan hente ut av å studere hva Mao skreiv om den kinesiske revolusjonen for 60, 70 og 80 år sida.

Derimot: Hvis du er i et land der by-arbeidere og funksjonærer er i stort flertall, fattigbønder holder på å forsvinne helt, og de viktigste restene av føydalisme forsvant for grovt sett 150 år sida, er det veldig LITE du kan lære av Maos KONKRETE utvikling av politikken for Kina.

+ For oss i Norge på 1960- og 70-tallet gjaldt det bl.a. å utvikle ei revolusjonær FAGFORENINGSPOLITIKK. DNA og NKP dreiv på 1960-tallet i hovedsak klassesamarbeid i fagforeningene, SF/SV gjorde innledningsvis ikke det engang.

Vi trengte å gjørra noe helt anna. Hvor fant vi ideer om det hen?

IKKE hos Mao. Det står praktisk talt ikke et ord om fagforeningspolitikk hos Mao! Ikke så rart, ettersom han praktisk talt aldri før 1950 leda lenge i noen større by med en større arbeiderklasse og levende fagforeninger. Han kunne simpelthen ikke noe om det.

Vi fikk flere og bedre ideer fra de gamle «stalinistiske» kommunistpartiene i Europa før 1940 enn vi fikk fra Mao. Fra Nils Holmberg, en kommunistveteran i Sverige, som hadde organisert sjøfolk ved å jobbe fra båt til båt på 1920-tallet. (Faktisk skreiv albanera åsså en del fornuftige ting om faglig arbeid.)

I hovedsak måtte vi utvikle ideene våre sjøl, bl.a. ved å organisere i fabrikker og lede streiker (tilmed streiker der vi ikke hadde noen organiserte kamerater med.)

+ Ditto om VALG. VALG kunne vi se på 1960-tallet var veldig politisk viktig i Norge og alle rike vestlige land. (Nå kan vi legge til: VALG er åsså viktig i alle ØSTLIGE europeiske land, og i svært mange flere 3. verden-land enn for 40 år sida!)

Så HVA skulle vi gjøre med valg?

Mao sier IKKE ET ORD om å delta i valg!

Noen som kalte seg «maoister» (fx i Australia) sa det var feil og reaksjonært å delta i valg. Andre (fx våre kamerater i Sverige, som vi lærte mye av på 1960-tallet) så det som helt nødvendig å delta.

LENIN skriver om valg (og hevder at det er nødvendig å delta). Igjen fantes en masse (gode og dårlige) erfaringer fra de «stalinistiske» kommunistpartiene før 1940. Men i hovedsak måtte vi finne ut av dette sjøl.

Dette er et par eksempler som gjelder «dagspolitikk». Men hva med STRATEGIEN? VEIEN fram til revolusjonen (og HVA SLAGS revolusjon skulle vi gå inn for her, egentlig?)

– Oktoberrevolusjonen stilte slagorda «Jord, brød, fred». De fattigste som var det store flertallet, fattigbønda, mangla jord. Flertallet sulta og trengte brød. Alle hata krigen i 1917.

INGEN av de parolene var aktuelle i Norge i 1967.

«Nydemokratisk» revolusjon var ikke aktuelt for oss. Altså «Sosialistisk» revolusjon? Men HVA SLAGS SOSIALISME? Hvem skulle delta i denne revolusjonen, og åssen skulle vi vinne dem for det?

Igjen, IKKE ET ORD FRA MAO OM SAMFUNN AV VÅR TYPE:

+ Kort sagt rike, høy utvikla kapitalistiske samfunn der byene og by-arbeidsfolk er i stort flertall, landsbygda og fattigbønder spiller en krympende og marginalisert rolle, føydalismen forlengst har forsvinni som sosial kraft, monopolenes og imperialismens diktatur er skjult bak den borgerlige legalitetens maske, massemedia og «frie valg» spiller ei stor rolle for å holde kontroll over de arbeidende massene, fagforeninger og andre masseorganisasjoner organiserer de fleste, men er politisk leda av pro-kapitalistiske folk – og statene – sjøl de små – har en relativt stor grad av sjølstendighet, i hvert fall sammenlikna med fattige ny-kolonier i den 3. verden.

VI kan åsså legge til at det fins «nye» spørsmål, som at «miljøspørsmål» er blitt politisk viktige, kvinner deltar i arbeidslivet og er blitt politisk aktive i mye større grad enn før, men fortsatt er undertrykt som kjønn, både av kapitalen og av menn (inklusive ArbeidsMenn!), mesteparten av befolkninga holder på å få høyere utdanning, som for få år sida var et monopol for de privilegerte, og det oppstår en ny underklasse av millioner av innvandrere fra den 3. verden, som både undertrykkes økonomisk, mangler politiske rettigheter og blir utsatt for rasisme som mobiliseres mot mørk hud, islam osv.

Disse samfunna omfatter noe over 1 milliard mennesker, ca 1/6 av menneskeheten.

(Dessuten fins det en mengde samfunn som mer eller mindre grenser opp mot dem – fx fattige kapitalistiske stater der bybefolkninga er i flertall og mange har høyere utdannelse.)

Verden har altså forandra seg en god del, ikke bare sia 1900, men sia 1950!

Prøv å finn noen KONKRET analyse fra Maos side om NOEN av de spørsmåla som jeg er inne på ovafor!

Det fins spennende STIKKORD hos Mao. Fx var han ikke i tvil om at det var riktig å støtte Mai-opprøret i Frankrike i 1968 – da Danmarks Ledende Maoist, Gottfred Appel, erklærte at arbeidere i Vesten er bare overklasse, og streiker gjør dem bare rikere – så mai 68 handla bare om at franske arbeidere ville utbytte de fattige landa mer!

Mao vakke noen sånn idiot, riktignok satt han halve verden borte i Beijing, men han kunne se hvem han holdt med i Mai! (Appels danske tilhengere endte som danske terrorister, til slutt dømt for bankran og mord. De ville gjort lurere i å følge Mao, faktisk!)

På samme måte var Mao ikke i tvil da Martin Luther King blei drept. En del RRRevolusjonære vestinger sa at King, han er bare en sosialdemokrat. Mao pekte på King som leder for de undertrykte afro-amerikanera, stilte seg på deres side og pekte på at der hørte åsså amerikanske arbeidere, bønder, intellektuelle osv hjemme. (Mao gikk heller ikke inn for noe oppgjør med muslimer i vesten …)

Men når det gjaldt MESTEPARTEN av de linjene vi trengte å finne ut av, analysene vi trengte å gjørra, SÅ VAR MAO TIL LITEN ELLER INGEN HJELP.

Eller, mer korrekt: METODENE hans var nyttige, dialektikken, masselinja. Om praksis! Men fx om miljøbevegelsen, den nye kvinnebevegelsen, fabrikknedleggelser som følge av ny teknologi, privatiseringa, hadde han ingen ting å si. Ikke så rart, for han hadde ikke opplevd dette. Det var ikke hans erfaringer.

Men det begrensa åsså Maos verdi som teoretiker, til vårt bruk.

Dette skreiv jeg dessuten ei bok om alt i 1982, som het Den vestlige maoismens sammenbrudd og AKP(ml)s krise.

(De som trur at jeg er inspirert til å mene disse sakene i dag på grunn av utspill eller kritikk fra smågruppene, kan sjekke hva jeg skreiv for 25 år sida!)

3) Hvorfor jeg IKKE er for «marxismen-leninismen Mao Zedongs tenkning som rettesnor for alt vårt arbeid»

Jeg kaller meg, som jeg har forklart noen ganger, IKKE marxist-leninist. Heller ikke sier jeg at «vår rettesnor må være marxismen-leninismen-mao zedongs tenkning» eller «marxismen-leninismen-maoismen».

Dels handler dette om at disse remsene kodifiserer ei rekke teorier som jeg IKKE mener er riktige. «Marxismen-leninismen» som blei kodifisert under Stalin (alternativt under Trotski), inneholder fx en teori om proletariatets diktatur som jeg mener historia har vist er feil. Legg til «Mao Zedongs tenkning» og vi risikerer fx å få med «teorien for kulturrevolusjonen», som jeg åsså mener er historisk avslørt som feil.

Dels handler det åsså om det jeg har vært inne på ovafor: De store MANGLENE i disse teoriene for revolusjonære i vår situasjon, i 2007.

«Marxismen-leninismen-mao zedongs tenkning» inneholder fx en utmerka erkjennelsesteori og handlingsteori (inklusive masselinja!). Husker vi mellomleddet LENIN, finner vi bl.a. en veldig god imperialismeteori som fortsatt er fullt brukbar – jeg leser Lenins «Imperialismen» fra 1916 minst en gang i året, og hver gang har det skjedd noe nytt som jeg skjønner bedre ut fra denne boka.

Men det fins ingen ferdig strategi for land av vår type! Nettopp Mao, som la vekt på at sånn strategi IKKE kunne leses ut av bøker fra fortida eller overføres fra andre himmelstrøk, ville pekt på det, hvis han hadde vært i live, kunne norsk og hadde vært på denne lista. (Ellers skal man værra forsiktig med å si hva daue folk ville sagt, men denne påstanden er så sikker at den er ikke engang LITT dristig!)

Det betyr at for å komme videre her, er det nødvendig bl.a. å studere ANNA materiale (inklusive «borgerlig tenkning» som enkelte av våre unge venner er så redde for å besudle seg med!) og delvis å skrive og prøve ut kartboka sjøl!

Men blir det gærent? JA! I første omgang blir noe av det i beste fall HELT SIKKERT GÆRENT! Det er derfor vi må i gang så fort som mulig, så vi får prøvd oss fram og skrella av det gærne ut fra praktisk erfaring.

Derfor mener jeg åsså at formler som «la oss lede av marxismen-leninismen-mao zedongs tenkning» blir ei propp, og fører til dumhet. Formelen gjør det nemlig ikke klart at det er mye vi IKKE veit! I det minste skulle den vært forlenga, á la Mao, med noe om praktisk bruk, egne erfaringer og egne teorier.

Men nok om hva JEG mener.

4) Maos metoder

Dette er blitt så langt, at alle for lengst har glemt hva utgangspunktet var

Så la meg minne om det:

TF hevder at Maos viktigste bidrag har vært rundt kommunistisk organisering. De mener at en av hans viktigste lærdommer er sammenfatta i følgende sitat fra Mao:

«Skal det bli noen revolusjon, må det finnes et revolusjonært parti, uten et parti som bygger på den marxist-leninistiske revolusjonære teorien og som er av marxist-leninistisk revolusjonær type, er det umulig å lede arbeiderklassen og de brede folkemassene i kampen for å knuse imperialismen og dens lakeier.»

Som sagt, da jeg hørte dette satte jeg meg opp. Og klødde meg. I hue, i hvert fall. TF kaller seg maoister, må vite. FOR: Riktignok har jeg bare lest hva folk som har kalt seg maoister i noen hundre organisasjoner har hevda om Mao. Og LEST Mao i bare 41 år. MEN: DETTE har jeg aldri sett eller hørt at noen har hevda før!

Nåre gjelder marxismens utvikling så var det LENIN som, i motsetning til Marx og Engels, skapte akkurat DENNE teorien om kommunistpartiet, som Mao her refererer.

Marx og Engels sier ikke stort om kommunistpartiet som nødvendig for å gjøre revolusjon. De påstår aldri at det KAN IKKE bli revolusjon uten noe sånt parti.

Lenin, derimot, dreiv polemikker i årevis der AKKURAT det var hovedpoenget, og ropte denne meldinga ut over hele verden!

Jeg syns at Maos råd for ÅSSEN du skaper (bl.a.) et revolusjonært parti, «lær å føre krig ved å føre krig», er et mye mer spennende og nyttig sitat (og mye mer typisk MAO, det inneholder mer av sånne teorier som var NYE INNAFOR MARXISMEN nettopp hos Mao!) enn denne lille Lenin-parafrasen.

Personlig mener jeg altså at det er Maos revolusjonære METODER for analyse, tenkning, filosofi og politisk ledelse, som er hans «viktigste bidrag». Kort sagt, om motsigelsen, om praksis, om masselinja.

5) Tøgrim mot TF: To oppfatninger av Mao, to oppfatninger av kommunismen!

Men dette er nært knytta til min oppfatning av hva «kommunist» egentlig betyr:

+ Noe du ER?

+ Eller noe du GJØR?

For meg er den revolusjonære nytteverdien ved Mao knytta til at han representerer en marxisme, en revolusjonær teori for HANDLING. Det handler ikke om å sitte på kammerset og kose seg med å lese Mao. Det handler om å gå ut og gjørra no i praksis. Sammen med folk. Masselinja.

Til gjengjeld ville det aldri falle meg inn å påstå at Mao var først og fremst en «Oggasjonsmann». (Sånn oppfatta jeg heller Liu Chao Chi og hans kjedelige «om kommunistisk fostring» som i 1965 var lettere å få på norsk enn Mao!)

Men jeg skjønner Mao-forståelsen til enkelte kammerater, ut fra at deres oppfatning om at kommunist først og fremst er noe du ER.

Her sitter vi! I vår Oggasjon! Godt ogganisert sammen i Taxin vår! og ER kommunister, for det står i programmet og vedtektene våre!

Politiske forskjeller …

(Men hvis dette får noen av dere til å rote fram disse artiklene av Mao, har det vært bryet verdt å skrive om dette!)

med beste kam hexer
Tøgrim


27. mars 2007: STORE LINJER

Jeg by’ner med å klargjøre STORE LINJER, sånn som jeg ser dem.

Dette har sjølsagt åsså noe å gjøre med diskusjonen om hva er det å værra kommunist. Det noe som er MYE viktigere enn organisasjon. Og det er POLITISK MÅLSETTING. POL’TIKK! STRATEGI!

1) Mao leda en revolusjon – det ha’kke vi gjort!

Når’e gjelder Mao, så mener noen av oss at vi har en del å lære a’n. Andre mener ikke det. Helt iorden. Dette ække noe forslag om at Rødt skal bygge på Mao. Folk som ikke liker Mao kan jo bare hoppe over dette. (Hvis de ikke blir nysgjerrige og leser’e likkavæl.)

Uansett, så er det en viktig forskjell på Mao og oss. Mao var med på å lage det forrige århundres største revolusjon – den som forandra verden MEST.

(Og mest på GODT, mener jeg. Jordutdeling og skolegang og kvinnefrigjøring og mat i magan. Uansett hva som har skjedd etterhvert – uansett hvor mye jeg misliker høyrefolka og kapitalistene som styrer dagens Kina.)

Vi derimot, har ikke leda en LITEN revolusjon engang, i lille Norge. Dette er en opplagt forskjell.

2) Mao visste veien …

Men ser vi BAK denne forskjellen, ser vi en mye mer interessant forskjell.

Fra han var en nokså ung mann – på slutten av 1920-tallet, og kanskje før – visste Mao VEIEN til en revolusjon i Kina.

Mao kunne si: I Kina står hundremillioner av fattigbønder klare til å gjøre opprør. De er DESPERATE! De kan reise seg NÅR SOM HELST! Vi kan gå i spissen for dem, og da kan vi feie alt det gamle tilside.

(Vi kan åsså drite på skoen vår og bare stå og fomle. Eller vi kan gå mot dem, og da er det VI som vil bli feid vekk.)

Dette visste Mao ut fra 30 og 150 års erfaring i Kina, og ut fra mindre enn 10 års egne erfaringer, som riktignok var svært rike, i kampen i Kinas Kommunistiske Parti på 1920-tallet.

(Hvis noen som IKKE har lest dette har lyst til å sjekke det opp, les hans analyse av bondebevegelsen i Hunan. Og gjerne andre artikler han skreiv om samme tema omtrent samtidig.)

Dette stemte. Mao og andre i partiet fulgte den linja, og litt over 5 år seinere leda de frigjorte områder med mer enn 100 millioner mennesker i Sør-Kina.

På midten av 1930-tallet endra Mao linja endel. Japan hadde innleda et felttog for å erobre Kina. Mao sa at viktigere enn å lede bønda mot godseiera nå, er å lede dem mot Japan.

Folk er undertrykt av Japan, de blir drept og utsulta av Japan, vi må lede dem i å hive Japan ut. Igjen ga dette helt enorme resultater på bakken i løpet av mindre enn 10 år.

Fra 1945, da Japan blei slått, og fram til 1949, endra Mao linja tilbake igjen. Led bonderevolusjonen, ta jorda fra godseiera.

Og i 1949 hadde verdenshistorias til da største revolusjon seira.

Denne historia er mer komplisert enn jeg forteller den her. For det første gjorde ikke Mao dette aleine. Det var manges erfaringer, diskusjon, uenighet, kamper. For det andre gikk det ikke enkelt framover. Det var svære tilbakeslag på veien. Men i store trekk er det likevel som jeg sier. Over mer enn 20 år med intens revolusjonær kamp hadde Mao to nokså enkle strategiske mål.

+ Led fattigbonderevolusjonen for å ta jord fra godseiera

+ Befri Kina fra Japan.

Folk sto i kø for å slåss for dette. Det gikk an å starte å gjøre opprør for å få til disse sakene lokalt MED EN GANG, og de lokale kampene føyde seg inn i en veldig nasjonal kamp for å forandre Kina PÅ KORT SIKT. Dette var veldig enkelt, veldig klart, og det hadde en fantastisk sterk og brei appell.

3) Vi derimot, veit vi veien?

Utgangspunktet mitt er at jeg ikke tror på kapitalismen. Jeg tror mindre på kapitalismen enn for 30 år sida. Jeg trodde ikke på den da heller, men alt som går gærent er mye klarere for meg nå.

Jeg mener dessuten at det store flertallet av arbeidsfolk åsså i Norge har bruk for et samfunn der kapitalismen er lagt i grava. Et samfunn der de styrer seg sjøl, og ikke er styrt fra Washington og New York (og da tenker jeg på den militære, politiske og økonomiske ledelsen til de sterkeste kapitalistene i verden.)

Kall kapitalismen A, kall alternativet B. (Jeg er altså ikke glad i ordet sosialisme, men jeg skal ikke ta denne diskusjonen ÅSSÅ akkurat nå.)

Men veit jeg veien fra A til B?

Nei.

Er det fordi jeg er så forferdelig dum, da, siden jeg ikke veit det?

Veit fx kammerater i TF veien fra A til B? Nei. Veit kammeratene som sitter i RU-ledelsen veien? Nei! Er det noen i RV som veit den? Noen her som har lyst til å formulere politikken vår for et anna samfunn i to eller fire setninger, som er sånn at folk stiller seg i kø for å værra med og slåss for dem?

4) «Veier fram» som IKKE er veier fram

Vi veit en del om veier som IKKE funker.

+ Å tro at det holder å få stemmer i valg og danne regjering under kapitalismen fører IKKE til noen forandring av systemet. Det var klart for over 100 år sida. (Marx diskuterte faktisk om det kunne gå i England … men i dag ville han ikke ha sagt det.) Jeg har sett det demonstrert i Norge gang på gang i de siste 50 åra. Sist med de «rød-grønne» som har endt som leiesoldater for USA-imperialismen i Afghanistan.

+ Å forandre sjela til folk som hippiene og Hjelmsgatekollektivet ville, førte heller ikke fram. Vennerød fra Gateavisa er nå en ledende finansrådgiver for kapitalistene.

+ Å propagandere sovjetmodellens fortreffelighet, og vente at det skulle få arbeidera til å løpe ut og kreve sosialismen i Norge, som mine mer naive venner og kjenninger i NKP trudde på for mange år sida, holdt heller ikke.

+ Men vi var ikke helt befridd fra sånne tanker vi heller. Bjørn Nilsen laga et en gang meget populært dikt om å befolke Finnmarka med folkekommuner. Det vant mange kammeraters hjerter, men det førte ikke til masseoppslutning i Finnmark.

+ Så kommer et litt mer intrikat eksempel. Vi som, inspirert av bl.a. Kina, brøyt med den sosialdemokratiske «kommunismen» som dominerte i Norge på 1950- og 60-tallet, hadde opprinnelig en revolusjonsmodell som likna på den russiske oktoberrevolusjonen:

– En dag kommer verdens største KRISE. – Da velter arbeidermassene ut fra fabrikkene, griper det røde flagget i den ene hånda og geværet i den andre, og med sitt kommunistiske parti i ledelsen nedkjemper de kapitalmakta.

Problemet er at nå er det 90 år sia 1917. IKKE EN ENESTE GANG har noen revolusjon av denne typen seira, i et 50-talls forskjellige rike land, NOE STED i det nesten-hundreåret som har gått. (Med unntak av enkelte forsøk i Tyskland og andre europeiske land først på 1920-tallet har sånne revolusjoner ikke vært PRØVD en gang!)

+ Det som derimot HAR seira, er revolusjoner som har kommi i bakkanten av okkupasjon og fascisme, som på Balkan (Jugoslavia, Albania og Hellas – den i Hellas blei slått ned av England og USA etterpå) – for 60 år sida!)

Da vi laga AKP, rekna vi med verdenskrig, krig og okkupasjon i Norge. Vi mente at vi skulle forsøke å føre motstandskrig, som 30–40 år før. Ikke kall det romantisk, jeg rekna med at jeg skulle dø, og jeg syns ikke det var romantisk. Men vi mente åsså at mulighet for revolusjon kunne dukke opp på slutten av en sånn krig.

Dette betydde faktisk åsså at vi så for oss en slags vei «fra A til B». Hvis krigen kom. Nå kom ikke denne krigen, gudskjelov. VI TOK FEIL da vi vurderte den som sannsynlig, og overbeviste hverandre om det. (Det var millioner av andre som frykta krig i Europa i de åra, fra folk i toppen av regjeringene til gamle bestemødre på gata, men vi tok feil likevel.)

Hvor står vi da?

Det HAR vært kriser. Kommunistene hadde fx rett da de spådde at det kom en veldig hard krise etter boomen på 1920-tallet. Den førte til radikalisering, men ikke revolusjoner.

Etter den 2. verdenskrigen åsså. Belgia så ut til å stå på randen av revolusjon rundt 1950 og 1960. I Frankrike drepte politiet hundrevis av demonstranter på gatene på begynnelsen av 1960-tallet. Lik fløyt i Seinen! Det var noe av bakgrunnen for 1968. Som HELLER ikke førte til revolusjon. Eller de mer langvarige og kanskje større bevegelsene som fulgte, fx i Italia. Massekampene som kom før og etter fascismens sammenbrudd i Hellas, Portugal og Spania. Osv.

Østeuropa har opplevd forferdelige kriger, og det i land med rike kommunistiske tradisjoner. Jugoslavia har hatt 10 år med blodig kaos. Tilmed Albania hadde en borgerkrig og lokale væpna opprør i 1996. Tilsvarende saker har skjedd forskjellige steder i det gamle Sovjet. Dette er land som, sjøl om fattigdommen er stor, har en moderne kapitalistisk struktur, en stor arbeiderklasse – og mengder av kommunistiske tradisjoner overalt. Det ække vanskelig å finne fattigfolk, fx i Russland eller Bulgaria eller Albania, som sier at det vi trenger er en revolusjon mot kapitalistene.

Likevel – ingen revolusjoner. I Europa som helhet, på 60 år. I Vest-Europa, på 90 til 150 år!

Så åssen kommer vi fra A til B?

La oss si at noen få kammerater står og deler ut avisa si. Om 20 år «har de verva ungdommer og laga avdelinger», så de er 30 000, og så velter folk ut på gatene og gjør revolusjon?

Beklager, men jeg tru’kke på det.

Ære noen andre som har veien fra A til B?

Ingen som rakte opp handa?

5) Går det ikke an?

Et utbredt syn er jo at «revolusjonenes tid er forbi» og at «kapitalismen vil vare evig» – unge blå er tilmed skråsikre på at det FINS IKKENO ANNA SYSTEM.

Og «kommunismen, veit dere, er en vakker ide men den går ikke i praksis». Jeg mener ikke noe av det:

+ Det fins mengder av eksempler på at «kommunismen går i praksis». De er tilmed rundt oss på alle kanter, og mange av dem viser at «kommunismen går BEDRE enn kapitalismen».

+ Jeg mener det er SIKKERT at kapitalismen kan IKKE vare evig. Den kan ikke engang vare veldig LENGE.

Jeg hakke tenkt å skrive hele natta, så jeg ska’kke argumentere for det her. Men hvis noen vil diskutere det, står jeg klar.

Stikkord:

  • + Sammenflettinga av det kapitalistiske systemet (Kinas utvikling styrer norsk økonomi!)
  • + De voksende miljøkatastrofene
  • + Syklusene av fattigdom, håp og skuffelse i den 3. verden
  • + Den nye teknologiske revolusjonen
  • + Motsetningene rundt USA-imperialismen
  • + Kinas og andre nye imperialisters vekst.

Alt dette vil føre til mange slags kriser og kriger som vil riste systemet til langt ned i grunnmuren. De vil føre til motstand. De vil bl.a. føre til revolusjoner i den 3. verden, der veien «Fra A til B» er et enklere spørsmål enn hos oss.

Min oppfatning er at dette er sikkert.

Jeg mener derfor det er mye større muligheter for virkelig samfunnsforandring i Norge (og andre rike land) i de neste 30 åra, enn det var i de siste 60 åra etter 1945.

I og for seg sa nettopp MAO det åsså. Han sa at i de neste 50 til 100 åra vil det komme svære revolusjonære bevegelser – og han sa åsså at de vil ta mange nye og ukjente FORMER i forhold til dem vi har sett hittil.

6) Marx og Engels om former for samfunnsomveltning

For 150 år sida var Marx og Engels i en situasjon ikke helt ulik vår. De kom fra et århundre med revolusjoner – men det var BORGERLIGE revolusjoner, der kapitalister, bønder og arbeidere gikk sammen om å styrte adelsmakta, og borgerskapet tok mesteparten av potten etterpå.

Nå var de ute og jakta på en ny slags ukjente og merkelige dyr. ARBEIDER-REVOLUSJONER? Men åssen så de ut? Hva var programmene deres? Hva skulle de gjøre?

Utgangspunktet for Marx og Engels var at det var ikke noe to Geniale Gubber kunne pønske ut på skrivebordet og så gå og kreve at massene skulle følge. Det æ’kke sånn det skjer: Massene går først, og så får Geniene følge etter. Mente Marx, som hadde stor forakt for «verdensforbedrere» som dikta opp åssen revolusjonen blir på forhånd.

(Marx var i denne sammenhengen, akkurat som Mao, det noen kammerater her kaller «teorifiendtlig»! Dvs. han trodde at teori blei UTLEDA FRA PRAKSIS, og ikke omvendt!)

Derfor skreiv åsså Marx i sitt viktigste skrift om det framtidige systemet, Pariskommunen, at han REVIDERTE SINE SYNSPUNKTER etter at han hadde sett hva Pariskommunen gjorde!

Pariskommunen var, mente Marx, «det nye dyret»: Sånn løste arbeidera samfunnsproblemer når de tok makta sjøl! Marx fant ikke på hva de skulle gjøre, han STUDERTE hva «det nye dyret» – arbeiderrevolusjonen – gjorde, og laga poltikk av det.

Pariskommunen var en begrensa erfaring. Kanskje hadde Marx rett, kanskje tok han feil, kanskje ei blanding. Men det viktige her er METODEN han brukte: UT og studer revolusjonen, finn veien ut fra DET.

(Der hadde Mao, over 50 år etter, den fordelen at kinesiske revolusjoner hadde rast i 15–20 år og vist hva folk kunne og ville gjøre for å forandre samfunnet.)

7) Vi må finne en ny vei!

Jeg mener, helt uten beskjedenhet, at vi må gjørra som Marx og Engels.

NEI, poenget er ikke at forandring er umulig.

TVERT IMOT, det blir stadig mer mulig og stadig mer NØDVENDIG.

MEN forandringene kommer ikke til å komme på samme MÅTE som tidligere revolusjoner:

= Både oktoberrevolusjonen og den kinesiske revolusjonen likna egentlig mer på den franske revolusjonen enn på noe som nå kan skje fx i det NORSKE (eller USAnske, italienske …) samfunnet.

Alle disse landa var dominert av fattige, undertrykte, grovt brutaliserte fattigbønder. Alle hadde korrupte føydalstyrer. Alle brukte kampen for jord til fattigbøndene som drahjelp.

Ikke no av det LIKNER moderne kapitalistiske samfunn, som det norske, det aller minste.

Så hva trenger vi å gjørra, da?

– For det første, å se sannheta i kvitauget og være ærlige nok mot oss sjøl og samtida vår til å si AT VI IKKE VEIT: VI VEIT IKKE VEIEN. VI ER PÅ VEI INN I UKJENT OG VEILAUST LAND.

Sånn har det vært mange ganger før i historia. Det er ikke noe «revisjonistisk» eller «sosialdemokratisk» i å innrømme det.

Tvert imot, Marx så med dyp forakt på folk som blei kalt «jakobinske sosialister» og sånt, som trodde at alt det dreide seg om var å gjennomføre den franske revolusjonen en gang til med flere røde flagg. Problemet var at den franske revolusjonen VAR gjennomført. Disse folka skjønte ikke at det måtte nye analyser til, og de var bl.a. avhengige av nye praktiske, revolusjonære erfaringer.

(Trenger jeg si hvem jeg mener svarer til de «jakobinske sosialistene» som Marx mislikte så sterkt, i 2007?)

– For det andre, gå ut og studere samtida!

Det er bl.a. revolusjoner i gang, NÅ!

Jeg mener ikke Nepal gjennomfører en revolusjon som kan danne mønster for Norge. Men det skjer interessante ting der, som folk som virkelig er nysgjerrige på samfunns-forandring burde studere.

Ei sak som HAR betydning for fx Norge, er åssen de takler USA. Spørsmålet om å unngå å bli slått flat – militært og økonomisk – er fx et problem et hvilketsomhelst Norge med ei regjering til venstre for USA-lakeien Kristin Halvorsen vil ha.

Det samme kan for den saks skyld sies om Venezuela. Der kan riktignok uttrykket «sosialdemokratisk» kanskje være på sin plass. Det går an å argumentere for at Chavez representerer mer av en veldig radikalisert sosialdemokratisk reformbevegelse enn en egentlig revolusjon. (Men det fins argumenter den andre veien åsså. Bl.a. har minst to folkereisninger rydda veien for at Chavez sitter.)

Og Bolivia? Visste du at det sitter et maoistparti i regjeringa til Evo Morales?

Politisk skiller forholda på landsbygda i Nepal seg enormt fra de i Norge. Økonomisk og kulturelt ligger Rolpa, der opprøret starta, på en del måter nærmere Norge på 1300-tallet enn Europa i dag.

Men på den andre sida er storbyer som Caracas og Kathmandu byer som strukturelt og ikke minst kulturelt og politisk ligger nærmere Oslo og London enn Maos Yenan gjorde. Mye av ungdommen har høy utdannelse – også mange fattigfolksunger. Store universiteter er med i den politiske kampen. Internett og mobiltelefoner med SMS er viktige for å mobilisere folk til demonstrasjoner og gatekamper. Måten å diskutere Bush og demokrati på, er gjenkjennelig.

Ellers trenger vi å lære av hva som skjer i antikrigsbevegelsen i USA. Hva folk får til og ikke får til når de blir virkelig slått flate av ei EKSTREM miljøkrise, som i New Orleans. Organisering i forstedene i Paris. Gryende sosiale bevegelser i Øst-Europa.

+ Det som er ABSOLUTT DREPEN nå, er å sprade rundt med ideen om at VI HAR IDEEN! VI VEIT VEIEN FRAM TIL SOSIALISMEN («Sosialismen»?) i et land av Norges type. Fordi det er den typen «klokskap» som SPERRER FOR undersøkelse, studium og erkjennelse, og derfor fører til DUMSKAP.

Dette sier jeg sjølsagt bare fordi jeg er gammal, trøtt, og høyrevridd, vil gi opp all revolusjon, hindre unge kommunister i til sammen kanskje 4 drosjer som kjører hver sin vei (men kanskje bare 3?) å storme fram til nye store seire, men isteden vil kaste meg i sosialdemokratiets favn, osv.

Men, når det er sagt:

8) FØRST finner vi ut hva strategien er. Hva POLITIKKEN er. Det POLITISKE MÅLET. POLITIKKEN ER HOVEDSAKA. Så, når vi veit hva målsettinga er, kan vi bl.a. diskutere om ORGANISERINGA svarer til det. IKKE OMVENDT!

Våre venner de «hemmelige kommunistene» i NKS (som jeg skulle ønske ville være med i Rødt, og som utmerka godt KAN det, sjøl om de nå lager sitt nye taxiparti) sier fx at de skal sørge for «fornuftig sikkerhet» i det nye parti’ sitt.

Problemet er at det de da klamrer seg fast til, er ei sikkerhetslinje vi i AKP laga på 1970-tallet FOR Å OVERLEVE SOVJETISK OKKUPASJON. Kjente folk ville bli torturert og skutt. Arbeidskameratene, unga. Det krevde at noen skulle graves DYPT ned. – Som sagt, krigen kom jo ikke, men HADDE den kommet, hadde denne typen organisering vært relevant.

Våre kamerater i NKS holdt på den forma for nedgraving av seg sjøl i 20 år etter at det var klart at det blei ikkenon krig. Jeg mener at det førte til at de BLEI og FORBLEI bittesmå.

Tror de amerikanera kommer? Tror de det blir fascisme? Hvis IKKENO av dette har skjedd i de første 10 åra, har de kasta bort masse krefter til ingen nytte på å skade seg sjøl med å holde seg hemmelige uten grunn!

Det ser ut for meg som om organiseringa blei et dogme for disse kammeratene. Et mål i seg sjøl, riktig i seg sjøl, «sånn organiserer kommunister seg, alltid, alt anna er ikke kommunistisk organisering»:

+ ÅRNTLIG KOMMUNIST = HEMMELIG!

Hvis de derimot hadde hørt på den store revolusjonære marxisten James Connolly, som sa:

  • + I ordinære tider bruker vi ordinære metoder.
  • + I ekstraordinære tider, ekstraordinære metoder!

POL’TIKKEN MÅ GÅ FØRST. METODENE FØLGER AV POL’TIKKEN. (Organisasjon, bl.a. er en METODE, et MIDDEL, og IKKE sjølve kjerna i politikken.)

med vennlige og kammeratslige hexer
Tøgrim