Debatt: Hvem skal bestemme?
Av Eivor Evenrud
Av Eivor Evenrud,
gruppeleder for Rødt i bystyret i Oslo.
(Eli Aaby svarer i Gnist nr 2/19:http://https://marxisme.no/abortdebatt-hvem-skal-bestemme/)
Endelig grense for abort er i dag ved svangerskapets 22. uke (21 uker + 6 dager.) De 10 siste ukene av denne perioden, altså etter uke 12, må kvinner sende søknad til en nemd for å få innvilget abort.
Hvorfor må de det, er ikke kvinner selv best egnet til å bestemme over egen kropp? Jo, selvfølgelig er de det. De aller fleste faller lett ned på dette standpunktet, inkludert meg selv.
Men så skjer det noe i tankerekken min. For, siden kvinner selv er best egnet til å bestemme over egen kropp, bør ikke kvinner da kunne ta avgjørelsen om abort helt til uke 22?
Jeg har lyst til å svare «ja, selvfølgelig skal kvinner det!», slik som Rød Ungdom har gjort.
Men det er ikke så enkelt. I uke 22 er det ikke lenger snakk om bare kvinnens kropp, men også et foster som i mange tilfeller er levedyktig. Abort i uke 22 innebærer en fødsel, og hva skal skje med barnet som blir født? I Norge overlever mange premature barn født i uke 22. De overlever ikke fødsel og nyfødtperioden på egenhånd, men med medisinsk hjelp.
I dag kan ikke et svangerskap avbrytes etter uke 18, med mindre det er særlig tungtveiende grunner for det. Dersom man tror at fosteret er levedyktig, kan det ikke gis tillatelse til svangerskapsavbrudd (i følge abortloven.)
Et foster har ikke rettigheter på egenhånd før uke 18, men med dagens lovverk trer på dette tidspunktet fosterets levedyktighet ved svangerskapsavbrudd inn som en faktor i spørsmålet om abort.
Det jeg savner i debatten om nemder og kvinners rett til å bestemme over egen kropp, er hva som skal skje med et levedyktig foster.
Har kvinnen som har valgt abort også mulighet til å bestemme at den nyfødte ikke skal få hjelp til å overleve? Kan helsepersonell pålegges å ikke foreta seg noe ovenfor et barn som kan overleve hvis det gis riktig hjelp?
Debatt om abort er både enkelt og komplisert. Det er ikke sikkert antallet senaborter øker hvis man fjerner alle nemnder og endrer lovverket slik at levedyktige fostre kan aborteres. Det argumenteres ofte med at tall fra Storbritannia viser at kun 2 % tar abort mellom uke 20–24. Det høres lite ut, men med tallene fra Norge (2017), så vil det bety 254 senaborter.
Jeg er selvfølgelig for at kvinner skal bestemme over egen kropp, men jeg er ikke for at kvinner skal kunne bestemme at et levedyktig prematurt barn ikke har rett til å få medisinsk hjelp til å overleve. Foreslår man opphevelse av nemdene og selvbestemt abort helt til endelig grense på uke 22, må man samtidig komme med konkrete standpunkt på løsninger for den «sårbare». Ved abort i uke 22 er det ikke lenger bare kvinner som avbryter svangerskap som er i en sårbar situasjon. Et prematurfødt barn er totalt prisgitt omgivelsene og den medisinske hjelpen som blir gitt, eller ikke gitt.
Ingen andre enn den gravide vet best hvordan situasjonen for den gravide er. Den gravide er den beste til å ta avgjørelsen om abort. Men hvem skal bestemme hva som skjer med et levedyktig foster ved en senabort? Jeg kan ikke støtte selvbestemt abort helt til uke 22 uten å få konkret svar eller forslag på det spørsmålet. Og det synes jeg det er merkelig at noen som helst kan.