Den kinesiske revolusjonen og USAs radikale
Av Dennis O'Neil
Det er viktig å understreke at det ikke var den kinesiske revolusjonens feil, eller Kulturrevolusjonens eller Maos teorier som førte til at den nye kommunistiske bevegelsen i USA kollapset. Nei, det var våre egne feil, og vi står med oppgaven som handler om å formidle lærdommene, både fra suksesser og feilgrep til den nye generasjonen av sosialister, som plutselig har blitt synlige gjennom kampene i dagens USA.
Dennis O’Neil er en amerikansk sosialist og aktivist fra New York, tidligere postmann. Skriver jevnlig for Gnist.
Oversatt av Birger Thurn-Paulsen
Foto: Times Asi/Flickr
Folkets Frigjøringshærs overveldende seier over troppene til det korrupte Kuomintang regimet, og opprettelsen av Folkerepublikken Kina i 1949 ble feiret av kommunister og andre revolusjonære verden over. Imidlertid hadde det i utgangspunktet ingen positiv innflytelse på den radikale venstresida i USA.
USA hadde kommet ut av den andre verdenskrigen som den ubestridte lederen i imperialistleiren. Dets fiender, Tyskland, Italia og Japan var i ruiner. Hos dets allierte, Storbritannia og Frankrike stod det ikke stort bedre til. Den viktigste hindringen for USAs verdensdominans var samtidig den uunnværlige allierte under krigen, nemlig Sovjetunionen, som i løpet av krigen mistet rundt 25 millioner mennesker, og det hadde også etablert vennligsinnede regjeringer i land langs dets europeiske grense, som buffer mot å bli angrepet igjen. Kommunistpartier mange steder i verden hadde deltatt i, og ofte ledet væpnede motstandsbevegelser mot fascisme og okkupasjon. Nå ble de betydelige aktører i det politiske livet i sine respektive land.
Herskerklassen i USA fyrte opp en anti-kommunistisk kampanje om den «røde fare» for å mobilisere folkeopinionen mot Sovjetunionen, og for å svekke det amerikanske kommunistpartiet, som var en betydelig styrke i fagbevegelsen og i andre sosiale bevegelser. Ropet om den «røde fare» økte i styrke i 1949, etter at den kinesiske revolusjonen hadde seiret – verdens folkerikeste land hadde blitt kommunistisk! Det har alltid vært en reim av anti-asiatisk rasisme i USA, rettet både mot immigranter og store nasjoner på den andre siden av Stillehavet. Nå ble «den gule fare» også en del av «røde trusselen».
DET BLE VERRE
Regimet i Sør-Korea, et nikkedokke-regime under USA, var i ferd med å tape krigen mot det kommunistiske Nord-Korea i 1950. USA sendte massive forsterkninger, og de nærmet seg den kinesiske grensa. De ignorerte advarslene fra Zhou En Lai og andre kinesiske ledere. 200 000 kinesiske tropper ble oppmarsjert ved grensa, uten at de ble oppdaget, og de satte inn et overraskende motangrep sammen med nord-koreanske styrker for å drive de amerikanske styrkene på retrett sørover. Etter tre år med en krig som bølget fram og tilbake, ble det undertegnet en avtale om våpenhvile, som stadfestet delingen av Korea akkurat der hvor grensa hadde vært før krigen. Hver eneste større by på den koreanske halvøya var mer eller mindre jevnet med jorda av amerikanske bomber.
USA hadde ikke tapt krigen, men de hadde heller ikke vunnet den, en krig mot en ikke-hvit fiende som var forholdsvis dårlig utstyrt og praktisk talt uten luftstyrke. USA satte i verk en politisk kampanje for å gjøre Kina til en paria, internasjonalt sett. Det handlet om å holde Kina utenfor FN og andre globale fora, et forbud mot at amerikanske borgere kunne besøke Kina og hindringer mot import av kinesiske publikasjoner. Som en følge av dette var det få i USA som fulgte utviklingen i Kina særlig nøye.
Med USA på krigsstien mot det røde Kina ble det gamle kommunistpartiet katastrofalt svekket, ved å bli utsatt for fengslinger, oppsigelser, svartelisting, infiltrering, vold fra borgervern og politisk isolasjon. Den øvrige delen av den amerikanske venstresida besto for det meste av liberalere og sosialdemokrater som fulgte opp borgerskapets angrep på kommunistpartiet. Først på 1960-tallet kunne man se framveksten av en ny venstreside i USA. Den bestod i hovedsak av studenter, ikke industriarbeiderklassen. I mellomtiden skjedde det forandringer globalt. Den offentlige splittelsen mellom det kinesiske kommunistpartiet og det sovjetiske skjedde ikke før i 1963, men rollene de spilte i verden fram til da, viste stadig tydeligere forskjeller. Betraktninger rundt dette finnes i et personlig notat fra Nelson Peery, en svart kommunist i en segregert enhet som deltok i okkupasjonen av Filippinene rett etter at Japan var slått. I et tilbakeblikk husket han at han fikk gjenopprettet kontakt med partiet ved hjelp av noen hvite soldater, og hørte da om at Sovjetunionen la vekt på å bygge en fredsbevegelse. «For første gang fikk jeg en forvirret og bekymret følelse av at alliansen mellom antifascismen og kommunismen hadde ført til at det nå var to slags kommunister. Kommunistene hadde ført an i kampen mot fascismen i Europa. Den antifascistiske kampen var den praktiske siden av både de europeiske og amerikanske kommunistiske bevegelsene. I seierens eufori steg de fram som den sosiale fortroppen i sine respektive nasjoner. I Mindanao, i Alabama, i Rhodesia, Brasil, Shanghai og Calcutta hadde krigen bare så vidt begynt. Frihet, nasjonal frihet, nasjonenes rett til selvbestemmelse, enheten mellom alle fargede, koloniserte folk – det var den nye krigen. Taktikken til den ene grenen av kommunismen var kampen for fred. Den andre forberedte seg på krig.» Dette var en objektiv betraktning etter de rådende forholdende, men det var også linja som Mao Zedong stod for.
Da det kinesiske kommunistpartiet brøt med det sovjetiske i 1963, var forholdene begynt å bli modne for Maos linje. Koloni-imperiene holdt på å rakne. Den cubanske revolusjonen i 1959 sjokkerte verden, særlig den herskende klassen i USA. Og den inspirerte liknende geriljabevegelser rundt i Latin-Amerika. Frigjøringskriger var i gang i de afrikanske landene som fortsatt ikke hadde fått formell «selvstendighet» fra kolonimaktene. Det gjaldt Algerie, Rhodesia, Angola, Mosambik, Sør-Afrika og flere andre. I Sør-Øst Asia hadde vietnameserne gjenopptatt den væpnede kampen mot USAs marionetter, med sikte på gjenforening av landet. Kina bistod vietnameserne med mat, våpen og annen vital assistanse mens kampen økte i styrke. USA på sin side ble mer og mer bestemt på å kue denne kampen. Men Pentagon hadde også de sørgelige erfaringene fra Korea-krigen friskt i minnet, og visste at det å invadere Nord-Vietnam, eller å bombe for tett på den kinesiske grensa innebar en risiko for å møte en kinesisk hær som nå var enormt mye sterkere enn den USA hadde møtt ti år tidligere.
Samtidig vant Borgerrettighetsbevegelsen betydelige demokratiske seire i sørstatene, i kampen mot segregering, Jim Crow, rasistisk vold, utelukkelse fra stemmerett og dyp utbytting. Svarte og hvite reiste fra nord og fra vestkysten for å delta, og de ble radikalisert og forandret gjennom prosessen. I kampen ble det stort sett benyttet ikke-voldelige taktikk, og de kjempet for å åpne rasedelte institusjoner og tjenester for svarte, særlig skoler og stemmelokaler.
Den åpenlyst brutale rasismen i sørstatene i USA var noe Kina og andre rundt i verden rettet oppmerksomhet mot, i det de viste til at det avslørte den sanne karakteren av den «amerikanske friheten.» Det bidro til å øke presset mot det amerikanske borgerskapet om å innfri noen av de demokratiske kravene fra Borgerrettighetsbevegelsen. Kina fulgte en annen linje. Etter henstilling fra Robert Williams, en svart aktivist som flyktet fra USA etter å ha forsvart nabolaget sitt med våpen, kom det i 1963 en uttalelse fra Mao som oppfordret verdens folk til å støtte kampen. Den lød slik: «Kolonialismens og imperialismens onde regime vokste samtidig med slaveriet og slavehandelen med svarte. Det vil helt sikkert møte sin slutt når svarte folk erobrer fulle rettigheter og frihet fra sine lenker.»
I byene i nord fikk motstanden mot rasisme og ulikhet et mer revolusjonært uttrykk. Opprør i byene, kalt opptøyer av borgerpressa, startet i Harlem i 1964. Det fortsatte i nabolaget Watts i Los Angeles i 1965, for så å spre seg gjennom en rekke byer utover tiåret. Da den svarte lederen, Dr. Martin Luther King ble myrdet i april, 1968, brøt det ut voldsomme opprør i 110 byer. De utfordret den herskende klassen, som hadde holdt svarte i isolasjon i forfalne gettoer. De var uttrykk for en voksende svart nasjonalisme, noe som kom fram i slagordet «Black Power.» Det viste seg ved at det vokste fram svarte organisasjoner som hadde revolusjonære holdninger. En av de mest innflytelsesrike blant disse var Black Panther Party, som var sterkt inspirert av den kinesiske revolusjonen. Det var forventet at medlemmene skulle skaffe seg og studere utgaven med sitater av Mao Zedong, den lille rød boka. Panterne bygde sine baser i fattige svarte bydeler. De etablerte matprogrammer for barn, for eksempel og arbeidet deres ble utført i tråd med et av Maos slagord: Tjen folket. Avisa deres, «The Black Panther» framhevet Kinas framskritt i kampen mot fattigdom og underutvikling. De agiterte også for den verdensanskuelsen som lå i det kinesiske slagordet: Land vil ha uavhengighet, Nasjoner vil ha frigjøring, Folkene vil ha revolusjon.
VIETNAM
Samtidig med den svarte frigjøringsbevegelsen vokste motstanden mot Vietnam-krigen. De unge gikk i spissen. Foreldregenerasjonen deres gjorde i stor grad om patriotismen som lå i antifascismen under den andre verdenskrigen til flaggheising for en urettferdig og morderisk okkupasjon av et lite, asiatisk land. På den andre sida av generasjonsgapet risikerte millioner av unge å bli innkalt til tjeneste, for så å bli sendt til en kjøttkvern av en krig som ikke kunne vinnes. Selv troppene gjorde opprør. De malte fredstegn på hjelmene, nektet å utføre ordre, og det hendte ikke så sjelden at de drepte sine egne offiserer. Utviklingen av de to bevegelsene,
Borgerrettighetsbevegelsen som i sin tur ga støtet til den svarte frigjøringsbevegelsen, og framveksten av en kraftfull motstand mot Vietnam-krigen hang igjen sammen med et annet utviklingstrekk, nemlig fødselseksplosjonen i etterkant av den andre verdenskrigen. Demografisk artet det seg som om en Pytonslange hadde slukt en hel gris, en svulmende buk klar til å sende ut nye alderskull. Det startet etter at krigen var slutt, og det begynte å avta først rundt midten av 60-tallet. Kulturelt sett betød det oppfinnelsen av tenåringen. I en alder hvor tidligere generasjoner hadde vært i arbeid eller på jakt etter arbeid, gikk nå millioner på skoler og universiteter, med fritid og med økonomisk støtte fra foreldrene. Akkurat som dagens ungdom vokser opp med faren for en marerittaktig framtid med økologisk katastrofe, vokste barna fra etterkrigstidens baby-eksplosjon opp med skyggen av utslettelse, når herskerne i USA og Sovjetunionen bygde opp atom-kapasitet nok til å kunne utslette hverandres land opptil flere ganger.
En stor del av den generasjonen kastet av seg foreldrenes verdier på voldsomt vis. Propagandaen om den «amerikanske drømmen» fortonet seg som et liv i en steril forstad, som den ene halvparten av et heteroseksuelt ekteskap med 3,2 barn og en stor hund med flagrende pels. I stedet skapte de sin egen levende, og motsetningsfylte kultur – lydsporet var rock’n roll og funk, institusjonene var kollektive, med mat-kooperativer og kommuner. Overalt fantes det alternative media og undergrunnspresse, som spredde budskapet, formidlet nye ideer og fungerte som et sosialt lim som forbandt de unge i deres opprør mot det gamle.
GLOBALT FENOMEN
Dette var et globalt fenomen. Europa hadde mange likhetstrekk med USA. Kina hadde den store proletariske kulturrevolusjonen. Det var en dramatisk utvikling hvor de unge, rødegardistene, gikk i spissen for å forandre samfunnet sitt, og for å legge det gamle bak seg. Et populært slagord var: «Det er rett å gjøre opprør.» Dette utløste store følelser av solidaritet av det temmelig romantiske slaget blant ungdom i den nordlige delen av verden. Det bidro også sterkt til at Kina kunne bryte den isolasjonen som USA og dets europeiske følgesvenner, og Sovjet forsøkte å holde landet i.
Kulturrevolusjonen førte med seg noe enda mer betydningsfullt. Den viste en vei ut av den fella sosialismen lot til å ha gått i. Sovjetunionen og landene i Sovjet-blokken ble sett på som grå, kjedelige, undertrykkende, og som å være langt fra revolusjonære. Og enda verre var det at Sovjetunionen så ut som et speilbilde av sin store rival, USA. Da en masseoppstand brøt ut i Tsjekkoslovakia i 1968, sendte Kreml inn tanks og tropper for å knuse den. Oppstanden hadde som mål å bryte strupetaket som kommunistpartiet hadde på den politiske makta og dagliglivet. I august i Chicago ble anti-krigs demonstranter brutalt behandlet av politiet. De lagde plakater som sa «Tsjekkago.»
Kina hadde på sin side utviklet en annen form for sosialisme. Sosialisme nedenfra, som støttet seg på massene, ikke på ekspertene eller på ideologi. «Barfotlegene» brakte med seg grunnleggende medisinsk pleie ut til bondesamfunn som aldri hadde sett en lege før. Landsbybeboerne gikk inn for å dyrke jorda kollektivt for å øke avlingene og forbedre matsikkerheten. Og nå var det ungdommen som gikk foran. Det var nå den kinesiske revolusjonen hadde den sterkeste påvirkningen på det amerikanske venstre. Gjennom sekstiårene hadde studentbevegelsen i USA eksplodert i omfang, og den var blitt mer radikal. Det kan trygt sies at det var den mest dynamiske kraften i landet, og den så seg selv som det nye venstre. Det var noe nytt siden bevegelsen hadde vokst, på organisk vis ut av den marken som var grobunn for de svartes kamp, og for anti-krigsbevegelsen. Det var nytt fordi det var en ny generasjon. Den hadde ikke vokst ut av det gamle venstre, et miljø som hadde hatt det amerikanske kommunistpartiet som senter helt siden 1920-åra. Det var nytt fordi de forkastet det etablerte venstre, liberalere som var lojale overfor storkonsernene.
Den største enkeltstående organisasjonen var «Students for a Democratic Society» (SDS.) Det var en løst organisert, landsomfattende og hovedsakelig hvit enhet, med en målsetning om å tvinge Amerika til å leve opp til de idealene om likhet og demokrati for alle som nasjonen stolt erklærte at den stod for. SDS fikk hundre-tusener av tilhengere. I løpet av de 6-7 åra med konfrontasjoner med maktapparatet, hadde medlemmene blitt mer militante, mer erfarne og mer overbevist om at det bare var revolusjon som kunne knuse alt det skadelige som de kjempet mot. I 1969 kollapset SDS på grunn av splittelse. På dens siste nasjonale samling viftet begge sider med Maos lille røde, akkompagnert av tilrop og synging, som en slags halvt seriøs, halvt ironisk hyllest til de rivaliserende fraksjonene blant rødegardistene i Kina.
NYE BEVEGELSER
Ved inngangen til 70-åra oppstod det nye bevegelser. Unge mexikansk-amerikanere og puerto-ricanere var inspirert av den svarte frigjøringskampen. Det gjaldt også asier-amerikanere, og enkelte av dem tok i bruk praksis og navn inspirert av Kulturrevolusjonen, for eksempel en gruppe med tilhold i San Francisco som kalte seg Røde Garder. En ny kvinnebevegelse vokste ut av dette nye venstre. Her var innflytelsen fra den kinesiske revolusjonen ikke til å ta feil av. Maos slagord «Kvinner holder oppe halve himmelen» og filmer som «Kvinnenes røde bataljon» var tydelige eksempler. Den kinesiske revolusjonen hadde faktisk en dyptgripende innvirkning på måten den tidlige kvinnefrigjøringsbevegelsen organiserte seg. Et hefte kalt «Gyldne blomsts historie» var en levende beskrivelse i jeg-form av undertrykkelsen og brutaliteten mot kvinner under det føydale patriarkatet i Kina. Der den 8. Rutearméen rykket fram fikk kvinnene i de frigjorte landsbyene mulighet til å organisere seg. De brukte den muligheten til å anvende metoder som å møtes for å «lufte bitterhet» om undertrykkingen de var blitt utsatt for av ektemennene, og ektemennenes familier. Derfra gikk de videre til å analysere systemet som dette var en inngrodd del av, og de utviklet kollektive metoder for å slå tilbake og vinne fram (noe som kunne bety at bøllete ektemenn ble ydmyket og banket opp.) Tusenvis av kopier av dette heftet, sammen med et kapittel fra en heller ukjent bok fra 1949, skrevet av en journalist ved navn Jack Belden, ble distribuert fra 1970 og utover. Det bidro til utviklingen av bevisstgjøringsgrupper, noe som ble en av de viktigste formene for organisering i kvinnebevegelsens spede begynnelse.
Innflytelsen fra den kinesiske revolusjonen og Kulturrevolusjonen var mest tydelig i den nye kommunistbevegelsen som fødtes ved starten av 70-tallet (også kjent som marxist-leninist bevegelsen.) Den hadde vokst ut av det nye venstre fra 60-tallet. Mange universitetsaktivister og post-student revolusjonære hadde kommet til den konklusjonen at hele det råtne systemet måtte erstattes. De fant at marxistisk analyse var best egnet til å forstå hvorfor og hvordan det kunne gjøres. Små grupper gikk under jorda og begynte å forberede væpnet kamp, men de fant snart ut at langvarig folkekrig ikke var en mulig revolusjonær strategi i et moderne, i hovedsak urbant kapitalistisk land, med et massivt og høyt utviklet voldsapparat. I denne perioden ble det dannet dusinvis av lokale kollektiver. Mange av dem samlet seg etter hvert i fire-fem nasjonale organisasjoner som åpent erklærte at de baserte seg på marxismen-leninismen-Mao Zedongs tenkning. Det var politiske og praktiske forskjeller mellom dem, noen alvorlige, andre høyst trivielle, men denne oppsplittingen av styrkene gjorde i seg selv at hele bevegelsen var svekket. Ingen av dem ble større enn noen ganske få tusen. Likevel fikk de vist hva unge, disiplinerte, revolusjonære kadre kunne oppnå.
På tross av manglene stod disse gruppene for betydelige bidrag til klassekampen i USA. Medlemmene deres tok seg arbeid på fabrikker og andre arbeidsplasser med en målsetning om å bli en del av massene og delta i de virkelige kampene. De deltok i og ledet viktige framstøt for å styrke organisering i fagbevegelsen, og i andre kamper, som den store, ville streiken blant kullgruvearbeiderne i 1977. De gjenoppbygde studentbevegelsen og spilte viktige, til tider sentrale roller i forskjellige lokale kamper, i veteranbevegelsen, bevegelsen mot apartheid, kampen mot politivold og mange andre. De fremmet på aktiv vis systematisk kritikk av det kapitalistiske systemet, med sin iboende rasistiske, sexistiske, utbyttende og undertrykkende karakter.
Hver eneste av disse gruppene hadde som mål å danne det partiet som skulle være fortroppen for den amerikanske arbeiderklassen. Innen tiåret utløp var det flere av dem som erklærte at dette målet var nådd. Det viste seg snart at de tok feil. Rundt midten av åttitallet hadde de splittet seg, falt sammen eller så hadde de endret karakter.
Røttene fra Maoismen som fantes i den nye kommunistbevegelsen spilte også en rolle når de gjorde feil i sine forsøk på å bygge partiet. For det første, er det mange farer forbundet med tanken om at man kan kopiere revolusjon. Mange mente: «Hei, det kinesiske partiet ble startet av 13 mennesker. Hvorfor kan ikke vi det?» Denne fullstendig ahistoriske og idealistiske holdningen ignorerte at bevegelsen hadde svært svake røtter i de amerikanske massene. For det andre, så hadde disse gruppene absorbert en kultur fra kineserne som inkluderte en udialektisk tolkning av «kampen mellom to linjer.» Det var en tolkning som sa at det er én politisk posisjon som er riktig (den vi står for) og som representerte proletariatets interesser. Det motsatte synspunktet (som de andre står for) representerer da nødvendigvis interessene til klassefienden. Denne tilnærmingen bidro til å blokkere enhet i organisasjonsbyggingen mellom de forskjellige partibyggende grupperingene, og det førte til splittelse i egne rekker. Men gjennom det tiåret hvor den nye kommunistbevegelsen så dagens lys, blomstret, for så å oppleve tilbakegang, hadde hundrevis av unge blitt organisatorer og kommunister for livet. Deres lederskap og råd bidrar til å rettlede kamper også i dag, og de bruker redskapene fra kamperfaring, som masselinja og enhetsfronten. Det var i perioden på rundt 15 år som startet i 1963 at den kinesiske revolusjonen hadde størst betydning for USAs venstreside. Det hadde begynt med at Kina utfordret revisjonisme og byråkratisk stagnasjon, og at Sovjet hadde forlatt visjonen om verdensrevolusjon.
Men forandringene i Kina viste tydelig problemene med å stole for mye på modeller fra andre. Da Kina brøt ut av USAs blokade og inntok sin plass på verdensscenen, ble utenrikspolitikken deres mer og mer pragmatisk og mindre og mindre revolusjonær, for eksempel et forsøk på å lage en allianse med USA for å stenge for Sovjetunionen. Internt i Kina var det forvirring om hva som skjedde med Kulturrevolusjonen. Ungdommens Røde Garde organisasjoner ble oppløst, og Lin Biao, Maos utvalgte etterfølger, falt fra makta. Han ble anklaget for å planlegge et kupp.
Snuoperasjonen startet da Mao døde i 1976, og andre kinesiske ledere hadde falt, ledere som Firerbanden, som i ord hadde erklært at de ville følge Maos linje. Innledende skritt mot å gjenopprette kapitalistiske forhold ble igangsatt av de konservative i partiet, ledet av Deng Xiaoping. For eksempel ble folkekommunene brutt opp og jorda ble delt opp i individuelle områder. Det ble mer og mer klart at den store proletære Kulturrevolusjonen hadde feilet i å nå målet, som gjaldt å hindre at utbyttende klasserelasjoner ble gjenopprettet, med de som satt på kommandopostene i statsapparatet som en selvfornyende herskerklasse.
Avslutningsvis er det veldig viktig å understreke at det ikke var den kinesiske revolusjonens feil, eller Kulturrevolusjonens eller Maos teorier som førte til at den nye kommunistiske bevegelsen kollapset. Mye av den historiske bagasjen er fortsatt gyldig og nyttig i dag. Erfaringene fra Norge forteller at det er mulig å gå en annen vei. Nei, det var våre egne feil, og vi står med oppgaven som handler om å formidle lærdommene, både fra suksesser og feilgrep til den nye generasjonen av sosialister, som plutselig har blitt synlige gjennom kampene i dagens USA.