Ukategorisert
Er fredelig protest nok for å forhindre klimakatastrofe, eller er det på tide at klimabevegelsen dropper silkehanskene til fordel for boksehansker? For å finne svar på det, kan en se til sosialdemokratiets historie.
Av Daniel Vernegg, samfunnsgeograf
Foto: Francesca Di Pasqua
For å unngå ikke-reversible menneskeskapte klimaendringer av katastrofale dimensjoner, har Parisavtalen av 2015 som målsetning at den globale oppvarmingen begrenses til 1,5 grader sammenlignet med førindustrielle nivåer. Skal en ha sjans til å oppnå dette målet, anslår FNs klimapanel at det er tvingende nødvendig med utslippskutt på minimum 12,5 % årlig frem mot 2030. Dessverre er det lite i de siste tiårenes håndtering av klimakrisa som gir grunn til optimisme: Mer enn halvparten av alle Co2-utslipp etter 1760 – omtrentlig da den industrielle revolusjonen tok av – er kommet etter at begrepet «økologisk bærekraft» ble popularisert blant politikere og hvermannsen med Brundtland-rapporten i 1986.[ref]Malm, Andreas (2016). Fossil Capital: The Rise of Steam Power and the Roots of Global Warming. Verso. [/ref] En fjerdedel er skjedd siden Obama ble valgt til president i 2008.[ref] The Salvage Collective (2021). The Tragedy of the Worker: Towards the Proletarocene. Verso. [/ref]
Gjennom hele 2010-tallet fortsatte utslippene å vokse hvert eneste år, og det var kun i finanskriseåret 2009 og coronaåret 2020 at utslippene falt, og da med så lite som henholdsvis 1,3 og 6,4 prosent.[ref]https://ourworldindata.org/co2-emissions [/ref] Selv med den omfattende økonomiske nedstengingen som har preget verden gjennom covidkrisa, har altså utslippsreduksjonen ikke vært mer enn omlag halvparten av hva som er påkrevd årlig. Ifølge en fersk FN-rapport styrer vi med det rett mot en oppvarming på 2,7 grader, og IPCC har erklært at det ikke lenger er realistisk at vi skal klare å oppnå 1,5 gradersmålet.[ref] https://www.ipcc.ch/report/ar6/wg1/downloads/report/IPCC_AR6_WGI_SPM_final.pdf[/ref]
Det er ingen overdrivelse å si at det brenner under beina våre. Ikke bare vil en oppvarming på tre grader i seg selv ha dramatiske konsekvenser for menneskelig liv gjennom å gjøre enorme jordbruksområder udyrkbare, øke forekomstene av dødelig ekstremvær og føre til at havnivået stiger med om lag 25 meter. med stor sannsynlighet vil en slik oppvarming også ta oss forbi «tipping points» som setter igang såkalte «feedbackmekanismer» som eskalerer oppvarmingen ytterligere og spinner klimasystemene utenfor enhver kontroll.[ref] Se for eksempel: https://www.nature.com/articles/d41586-019-03595-0[/ref] Blant de største farene i så måte er opptining av den sibirske tundraen, hvor millioner av tonn med klimagasser holdes lagret av permafrost, og at isdekket på Nordpolen forsvinner og lar havets mørke absorbere solstrålene som isen i dag sender i retur og ut av atmosfæren. Tas slike scenarioer med i beregningene, står vi plutselig overfor potensielle temperaturøkninger på så mye som fire, fem og seks grader. Når Verdens helseorganisasjon anslår at klimaendringene allerede i dag tar om lag 150.000 menneskeliv årlig, blir det skummelt å tenke på hva tallet kan bli et par tiår fram i tid.[ref] https://www.who.int/heli/risks/climate/climatechange/en/[/ref]
Det er innlysende at dersom denne utviklingen får fortsette, vil de økonomiske, politiske og samfunnsmessige konsekvensene bli enorme. Hva det konkret vil være er umulig å spå nøyaktig, men ikke ulikt hvordan naturvitenskapene kan modellere tipping points i utviklingen av klimasystemer, kan en se for seg at den følgende destabiliseringen vil kunne generere tipping points også i sosiale systemer. Hva vil skje med samfunnene våre om avlinger begynner å svikte i stor skala og millioner i det globale sør drives på flukt? Hva skjer når orkanene vi har sett de siste årene blir å regne som barnemat?
Et fremtidsscenario for konsekvensene av å fortsette å leke med ilden
Et skremmende fremtidsscenario for hvordan et slikt sosialt tipping point vil kunne se ut, finner vi i climate-fiction-romanen Ministry For the Future av Kim Stanley Robinson. Boka, som var blant Barack Obamas favorittbøker i 2020, starter med en brutal skildring av scenene som utspiller seg idet en ekstrem hetebølge i 2025 treffer den indiske delstaten Uttar Pradesh og tar livet av 20 millioner mennesker. Høres dette litt for ekstremt ut til å skulle kunne være mulig? Vel, det er det ikke: Forekomsten av ombinasjonen av temperaturer og luftfuktighet kraftig nok til å drepe – såkalte våttemperaturer på over 35 grader – har skutt i været de siste tiårene, og vil sannsynligvis fortsette å gjøre det med mindre den globale oppvarmingen stanses.[ref] Robinson har skrevet om temaet i Bloomberg Business: https://www.bloomberg.com/news/articles/2020-09-18/the-killer-heat-wave-era-isn-t-inevitable-yet-kim-stanley-robinson[/ref]
I Robinsons fortelling blir hetebølgekatastrofen et vannskille i klimakampen. Den indiske staten svarer på katastrofen med å unilateralt igangsette storstilt geoengineering i form av å sende jagerfly til å fylle stratosfæren med ørsmå partikler som reflekterer sollys tilbake ut i verdensrommet, en strategi det ikke er usannsynlig at vil se dagens lys i løpet av få år.[ref] Se for eksempel denne artikkelen i Aftenposten: https://www.aftenposten.no/meninger/kronikk/i/wE7don/vi-kan-kjoele-ned-kloden-med-oersmaa-partikler-i-stratosfaeren-men-er-det [/ref] Med det oppnås en nokså umiddelbar temperaturnedgang, men det med fare for at temperaturene raskt vil stige igjen så snart sprøytingen opphører. Andre land protesterer, men uten å få gehør.
Andre, radikalisert av det som nylig er skjedd, danner en bevegelse som tar navnet «Children of Kali» etter hinduismens dødsgud. Grupperingen går til væpnet og målrettet kamp mot klimaendringene, en kamp som tar form av blant annet bombeangrep mot sivil luftfart (særlig privatfly), dødelige attentater mot nøkkelpersoner i oljebransjen og senking av containerskip. I en blanding av et forståelig ønske om hevn, og ren desperasjon over at alle andre virkemidler har vist seg ineffektive, fremstår økoterrorisme for Children of Kali som eneste farbare vei for å forhindre nye katastrofer.
I Robinsons spekulative visjon blir ting betraktelig verre før de kan bli bedre. Slik vil det uunngåelig være også i virkeligheten, tatt i betraktning at business as usual hittil ikke er rokket ved og Co2 spys ut i atmosfæren som aldri før. Men må vi oppleve massedød av denne størrelsesordenen før vi makter å sette i verk tiltakene som behøves? Kan vi unngå at de kommende klimakatastrofene setter i gang voldsspiraler og terrorisme av typen Robinsons fremtidsvisjon beskriver? For å begynne å besvare disse spørsmålene, kan det være fruktbart å lete etter inspirasjon blant historiske sosiale bevegelser som har maktet å ta styring over samfunnsutviklingen. Vi trenger ikke gå lenger enn til det norske sosialdemokratiets historie.
Tvers igjennom lov til… kompromiss?
I slutten av mai 1921 var Morgenbladets spalter fylt med stoff om storstreiken som nylig var brutt ut. I det som var det inntil da største streikeuttaket i en norsk arbeidskonflikt noensinne, var 120.000 arbeidere tatt ut i streik for å forsvare sjømennene i Matros- og fyrbøterunionen som streiket for å slå tilbake et lønnsnedslag på 33 prosent. Fra den første streikedagen rapporterte avisa at »Efter et agitationsmøte paa Youngstorget med [Martin] Tranmæl og [Alfred] Madsen som talere, strømmet masserne i tusenvis til de avspærrede brygger ved grev Wedels plads, hvor den med stenkast gikk løs paa de stationerte politistyrker». Bak sperringene drev vestkantungdom rekruttert av den proto-fascistiske organisasjonen Samfundshjelpen organisert streikebryteri. Andre steder i byen ble det meldt om at «Folkets hus» hadde tatt i bruk takpappspiker som våpen i kamp mot streikebryteri blant sjåfører, ved å strø disse i gatene og slik punktere dekkene på bilene deres.
Det var ikke bare i Oslo det var gemytter: Den 6. juni, et par uker ut i streiken, kunne Aftenpostens korrespondent i Kristiansund rapportere at «3-400 streikende […] væbnet med køller af jernvire og andet» dagen før hadde havnet i et «voldsomt sammenstød» med politiet. I følge korrespondenten var de streikende ledet an av Arbeiderpartiets lokale formann, som «hadde forladt bystyremøtet for at deltage i aktionen sammen de fleste af partiets repræsentanter». Målet var å stoppe hurtigrutebåten Nordlys fra å bruke streikebrytere til å laste og losse.[ref]https://www.nb.no/items/01af979ba78f5e9c2981627e2551e9d8?page=0 [/ref] I Tromsø kunne Morgenbladet rapportere om at streikende hadde kastet stein mot en politibil da denne «maatte tilbake til stationen efter assistance» etter at de to politibetjentene som kjørte den hadde mislyktes i å hindre «at en hel flok [dro] hjem til nogen arbeidsvillige [les: streikebrytere]» og «øvet vold» mot dem.[ref]https://www.nb.no/items/0b2490d9b4846740f108c31d3fb033cb?page=1 [/ref]
Eksemplene over er langt ifra unike. Konfliktene mellom arbeiderbevegelsen og det borgerlige samfunnet var på begynnelsen av 1920-tallet såpass tilspisset at H.M. Kongens garde hadde stående ordre om hvilke gateløp i Oslo forsvarslinjene skulle ligge langs «når [sic!] østkanten kommer».[ref] I følge Kjeldstadli muntlig under byvandring i Oslo.[/ref] På flere politistasjoner rundt i landet stod lastebiler med fastmonterte mitraljøser på lasteplanet klare i garasjene. Ifølge statsviteren Magnus Rasmussen er det «godt dokumentert at den politiske eliten med partiene Høyre og Venstre i spissen, virkelig trodde at det kunne bli et revolusjonsforsøk i Norge».[ref] Omtalt i denne artikkelen på forskning.no: https://forskning.no/historie/da-ledere-i-hoyre-og-venstre-trodde-de-kunne-bli-drept-av-arbeiderpartiet/1826191[/ref]
Revolusjonsfrykten var ikke uberettiget. En god porsjon av æren for det (eller skylda – alt ettersom) kan tilskrives en av de to som talte på Youngstorget på første dagen av Storstreiken av 1921, malersvennen og arbeiderlederen Martin Tranmæl. Tranmæl var i løpet av det foregående tiåret gått fra å være en nokså perifer figur i den norske arbeiderbevegelsen, til på få år å bli en av dens absolutt mektigste menn. Dit var han kommet som lederskikkelse i Fagopposisjonen av 1911, en formelt organisert fraksjon innad i LO som hadde som uttalt mål å legge «organisasjonsarbeidet […] på et mer revolusjonært grunnlag enn før».[ref]https://www.arbark.no/eldok/Arbeiderhistorie1976_8.pdf [/ref] Fagbevegelsen skulle omskapes til en effektiv klassekampsorganisasjon, som ifølge opposisjonens program skulle kjempe ved bruk av «1) Streik. 2) Sympatistreik. 3) Boikott. 4) Obstruksjon. 5) Sabotasje».[ref] Fra foredrag holdt av Martin Tranmæl i Trondhjems arbeiderforening, 2. desember 1911. Tilgjengelig fra: https://www.arbark.no/Diverse/Fagopposisjonen/fagopposisjonen.pdf [/ref] Under et møte i 1912 reflekterte Tranmæl høyt om hvordan dette ville kunne se ut i praksis: «Er det ikke tåpelig å gjøre arbeidsforholdene trygge for streikebryterne i gruveindustrien? Enn om det lå noen dynamittpatroner igjen i borehullene, som bare de streikende visste av, tror man ikke streikebryterne ville betenke seg to ganger på å oppta arbeidet?»[ref]https://www.manifesttidsskrift.no/den-rode-veiviseren/ [/ref]
Uttalelsen vakte harme i både arbeider- og borgerpressen, hvor den fra redaksjonelt hold stort sett ble fordømt på det sterkeste. Likevel skulle Tranmæls fløy bare få år senere komme til å utgjøre majoriteten i arbeiderbevegelsen. Fagopposisjonen og Den nye retning (som tilhengere av radikaliseringen i Arbeiderpartiet ble kalt) sikret seg på landsmøtene i henholdsvis 1920 og 1918 flertall for sitt revolusjonære program i både LO og Arbeiderpartiet. Tranmæl tok ikke lenge etter plass i redaktørstolen i Arbeiderbladet, hvorfra han helt frem til 1949 øvet en markant innflytelse på bevegelsen. Han fremholdes således av flere som arbeiderbevegelsens mektigste mann og de facto leder i perioden frem mot krigen. Medlemsgrunnlaget for radikaliseringen besto for stor del av en fremvoksende anleggs- og industriarbeiderklasse som ofte arbeidet med periodens storstilte vannkrafts- og jernbaneutbygging.[ref]https://www.norgeshistorie.no/forste-verdenskrig-og-mellomkrigstiden/1608-fra-gatekamper-til-faste-forhandlinger.html [/ref] Ifølge historikeren Edvard Bull d.e. skilte denne klassen seg fra eldre generasjoner ved at den var mindre stedbunden, og dermed også mer rotløs og åpen for politikk som brøt med det bestående samfunnet.[ref] Bull var historieprofessor og selv del av den nye retning. Han var utenriksminister i den kortlivede Hornsrud-regjeringen (Ap) i 1928. Bull, Edvard. (1976 [1922]). Arbeiderbevægelsens stilling i de tre nordiske land (1914-1920). Arbeiderhistorie 3. Tilgjengelig fra: https://www.arbark.no/eldok/Arbeiderhistorie1976_3.pdf [/ref]
Sammen med lavkonjunktur bidro omleggingen i retning kamporganisasjon til at resten av 1920-tallet og begynnelsen av 1930-tallet utartet seg til å bli en særdeles militant periode i den norske arbeiderbevegelsens historie.[ref] Se for eksempel Kjeldstadli, Knut. (2021). Dei harde tredveåra. Samlaget. [/ref] Store og epokegjørende arbeidskonflikter kom nærmest på løpende bånd i disse årene. Blant de viktigste var den allerede nevnte storstreiken i 1921, den ulovlige jernstreiken i 1923-24, Julussakonflikten i 1927, bygningsarbeiderstreiken i 1928 og storlockouten i 1931.
Under jernstreiken i 1923-24 ble et drivstofflager påtent på Bjølsen i Oslo, og ståltråd hengt opp over veiene for å hindre polititjenestemenn på motorsykkel å komme til. Ved Julussakonflikten i 1927, som handlet om arbeidsforhold i trevirkeindustrien i innlandet, kom det til flere voldelige sammenstøt mellom streikebrytere og streikende, begge sider bevæpnet med skytevåpen.[ref]Moren, Germund. (1980). Julussakonflikten 1927, klassekamp i et bygdesamfunn. Arbeiderhistorie 4. Tilgjengelig fra: https://www.arbark.no/eldok/Arbeiderhistorie1980_4.pdf [/ref] Angivelig ble det utstasjonert så mye som fire statspolitimenn per streikebryter for å sikre at arbeidet fikk gå sin gang uforstyrret. Bygningsarbeiderstreiken i 1928 ble delvis gjort mot loven, etter at arbeidsretten kjente den ulovlig fordi den kom midt i en tariffperiode. Perioden kulminerte i Storlockouten i 1931 som skulle bli den siste av de store arbeidskonfliktene i perioden, og hadde med 7,5 millioner like mange tapte arbeidsdager som alle streiker mellom da og 1980 – sammenlagt.[ref] https://frifagbevegelse.no/skjult-artikkel/tradisjonsrikt-kampvapen-6.158.98787.3d92d5b96f[/ref] I ettertid huskes den best for det såkalte Menstadslaget utenfor Porsgrunn, hvor streikebrytere ble jaget og både statspoliti og militære avdelinger ble utkommandert fra Oslo.[ref] Se for eks. Jonas Bals´ artikkel om slaget i Klassekampen: https://klassekampen.no/utgave/2021-06-08/vendepunktet [/ref]
Men 1930-tallet skulle også vise seg å bli begynnelsen på en stabilisering av forholdet mellom partene i arbeidslivet, en tilstand som i grove trekk har holdt seg helt inn i vår tid. I 1935 kom Hovedavtalen mellom LO og NHO, en avtale som i ettertid ofte er blitt omtalt som arbeidslivets grunnlov. Det sentrale i denne var at arbeidskjøperne anerkjente streikeretten i bytte mot at fagbevegelsen anerkjente motpartens styringsrett, og gikk med på fredsplikt innen tariffperiodene. I boka Frihetens århundre beskriver historiker Finn Olstad tiden som ledet opp til avtalen som at «Det var som om to tungvektsboksere lå der, utmattet og utslått, og lurte på hvorfor de egentlig skulle fortsette å slåss. Begge parter erfarte at ingen av dem var sterke nok til å trumfe sin vilje igjennom».[ref] Olstad, Finn. (2010). Frihetens Århundre: Norsk historie gjennom de siste hundre år. Pax forlag. [/ref]
I tillegg fungerte nok, slik blant andre Mimir Kristjansson nylig har påpekt i boka Martin Tranmæls metode, fascismens frammarsj gjennom Europa i disse årene som et svært sterkt insentiv for å legge maksimumsprogrammene på hylla og akseptere kompromisser.[ref] Kristjansson, Mimir. (2020). Martin Tranmæls metode – da arbeiderbevegelsen nedkjempet ytre høyre og hvordan vi kan gjøre det igjen. Manifest forlag. [/ref] For arbeiderbevegelsen var stadige kamper og massemobiliseringer utmattende og økonomisk belastende, og man fryktet at vedvarende ustabilitet ville kunne generere oppslutning om fascistiske organisasjoner som Nasjonal samling, Fedrelandslaget og Bygdefolkets krisehjelp.[ref] Se for eks. Kjeldstadli, Knut. (2021). Dei harde tredveåra. Samlaget. [/ref] For kapitalistklassens del fremsto de stadige urolighetene som en betydelig investeringsrisiko – det å innrømme fagbevegelsen forhandlingsrett og noe bedre vilkår ble derfor for NHO og mang en næringslivsleder en pris det ble ansett som verdt å betale i bytte mot arbeidsfred og uavbrutt produksjon.
Tilbake til fremtiden: Kompromisser forutsetter konflikt
Til tross for at tjue millioner mister livet i hetebølgekatastrofen som The Ministry for the Future åpner med, omtaler Robinson romanen som en anti-dystopi.[ref] Robinson skriver interessant om dystopier og utopier i Robinson, Kim Stanley. (2020). Dystopias Now. Commune Magazine. Tilgjengelig fra: https://communemag.com/dystopias-now/[/ref] I det legger han at boka beskriver en fremtid hvor ting går så bra som det er mulig å håpe uten å bli fullstendig utopisk, tatt i betraktning situasjonen vi står midt oppe i. For etter den heller dystopiske åpningen, utvikler romanen seg til å beskrive hvordan ulike sosiale krefter ender opp med å samvirke på en måte som gjør at klimasituasjonen ser langt mer positiv ut når vi kommer til århundrets andre halvdel.
Sentralt for denne dynamikken er relasjonen mellom de voldelige reaksjonene som katastrofen setter i gang, og reformistiske initiativer som søker å stabilisere det politiske og økologiske kaoset som er produsert av krisa. Heller enn at disse tilsynelatende motstridende kreftene spenner bein under hverandres prosjekter, oppstår en synergieffekt hvor trusselen som øko-terrorismen representerer utvider det politiske mulighetsrommet for radikal reform og fungerer som et insentiv for at investeringer flyttes fra fossile sektorer av økonomien til grønne. Slik kan for eksempel senking av lasteskip inngå i en politisk produktiv relasjon med grønn omlegging av sentralbankenes pengepolitikk.
Hittil har vi heldigvis ikke opplevd øko-terrorisme av kaliberet beskrevet i Robinsons roman. Tvert imot har klimakampen fra klimabevegelsens side vært tilnærmet fri for aksjonsformer som går ut over ikke-voldelig sivil ulydighet. I stedet har vi, som samfunnsøkologen Andreas Malm påpeker i boka How to Blow Up a Pipeline, sett en bevegelse som nærmest kjemisk har fjernet enhver form for vold eller eiendomsødeleggelse fra sitt repertoar.[ref]Malm, Andreas. (2021). How to Blow Up a Pipeline: Learning to fight in a world on fire. Verso books. [/ref] Men dersom oppvarmingen skulle komme opp i tre, fem eller sju grader, er sannsynligheten for at dette vedvarer ikke så stor. I en verden preget av sviktende avlinger, ukontrollerbart ekstremvær og voksende globale flyktningestrømmer, vil – som Malm påpeker – en handling som det å sprenge en oljerørledning antageligvis ikke lenger fremstå som særlig radikal.
Så hvordan kan vi hindre at Robinsons scenario blir mer enn en sci-fi-roman? Kan utviklingen stanses før vi når sosiale tipping points som i hetebølgekatastrofen i India? Her kan klimabevegelsen hente lærdom fra blant annet det norske sosialdemokratiets historie. Fagforeningsmannen Asbjørn Wahl har skrevet om denne at «Det var et spesifikt styrkeforhold mellom klassene – ikke kompromissets ånd i seg selv – som muliggjorde velferdsstaten».[ref] Wahl, Asbjørn. (2021). Class Struggle Built the Welfare State. Tribune Magazine. Min oversettelse. Tilgjengelig fra: https://tribunemag.co.uk/2021/05/class-struggle-built-the-welfare-state [/ref] Som vi har sett, viste den organiserte arbeiderklassen den gang at den på tross av lovverk og represjon fra styresmaktene var villig til å sette alle kluter inn på å utgjøre en alvorlig investeringsrisiko for kapitalen. Slik tvang den frem trepartssamarbeidet og et reguleringsregime som la begrensninger på utbyttelsen av arbeidskraft. Men der arbeiderbevegelsen i og med kapitalens avhengighet av arbeidskraft kunne sentrere sin kamp rundt streiken, må klimabevegelsen i kampen mot utbyttelse av naturen finne andre kampformer. Andreas Malm foreslår følgende:
[…] for a start: announce and enforce the prohibition. Damage and destroy new CO2-emitting devices. Put them out of commission, pick them apart, demolish them, burn them, blow them up. Let the capitalists who keep on investing in the fire know that their properties will be trashed.[ref] How to blow up. Side 67.[/ref]
Ved å fysisk sette kjepper i hjula for fossilkapitalen, argumenterer Malm, vil klimabevegelsen kunne utgjøre en investeringsrisiko sterk nok til å vri investeringer bort fra fossiløkonomien.
Hva må gjøres?
For inspirasjon foreslår Malm at en ser til den tyske antikull-bevegelsen Ende Gelände. Bevegelsen har de siste årene organisert en rekke spektakulære masseaksjoner mot kullproduksjon, hvor tusener av identisk kledde aktivister har tatt seg forbi politisperringer og ned i kullgruver, ofte med rop av slagordet «Vi er investeringsrisikoen!». Når produksjonen fysisk stanses, påføres fossilkapitalen potensielt enorme økonomiske tap, og dens insentiv for å trekke seg ut av fossilsektoren og i stedet investere grønt økes dermed betraktelig. Hva om vi «lot hundre Ende Gelandë-leirer blomstre»?[ref] How to blow up. Side 24.[/ref] Med potensialet for at noe som ligner på Robinsons fremtidsscenario realistisk sett kan materialisere seg i forholdsvis nær fremtid, kan en slik grad av eskalering være en lav pris å betale for å unngå destabiliseringen som uunngåelig vil følge om gradestokken får fortsette å stige.
Det siste året har klima- og miljøaktivister utført en rekke sivil ulydighetsaksjoner rundt om i Norge. Ved Repparfjorden i Finnmark har aktivister blokkert gruvedrift og i Oslo har gruppa Extinction Rebellion gjennomført blokader av blant annet Majorstukrysset og en oljetanker i Oslo havn. En kan lett se for seg hvordan denne typen aksjoner i fremtiden kan eskaleres, oppskaleres og repliseres så de faktisk begynner å koste.
I Norge må det selvsagt ypperste målet være å ramme oljenæringen. Men der plattformene og den faktiske ekstraksjonen av olje er vanskelig tilgjengelig for mer enn en håndfull aksjonister av gangen, vil leverandørindustrien, hovedkontorer og oljeraffinerier være tilgjengelige mål for blokader og andre aksjoner. Se for deg gjentatte masseaksjoner som stengte ned verft, raffineringsprosessen og transport av installasjoner og komponenter, komplementert av mindre og strategiske sabotasjeaksjoner uten forvarsel – oljenæringen ville blitt påført betydelige kostnader.
For å parafrasere arbeiderdikteren Rudolf Nilsen, gjelder det denne gangen uten tvil å redde vår jord. I den kampen har klimabevegelsen mye å lære mye av de radikale og konfrontative taktikkene som lå til grunn for å skape maktbalansen som muliggjorde den sosialdemokratiske velferdsstaten. For er det ikke tåpelig å gjøre investeringsforholdene trygge for fossilkapitalen? Enn om det ble lagt noen skjær i sjøen – ville ikke da kapitalen betenke seg to ganger med å investere fossilt? Da kan vi forhåpentligvis også unngå massedøden og den påfølgende volden beskrevet i Robinsons roman.