Jorun Gulbrandsen: Er skolen for Kari eller Ronny?
Ad Notam Gyldendal 1993
Les også intervju med forfatteren her
La meg innrømme det med en gang. Jeg setter meg ned med boken Er skolen for Kari eller Ronny? med en viss uvilje.
En bok om «forskjellsbehandlingen mellom jenter og gutter i barnehagen og skolen». Kanskje fordi jeg venter lite nytt. Kanskje fordi jeg, som mannlig oppdrager, ikke ønsker å bli konfrontert med egen praksis og holdninger?
Vil jeg la meg provosere av enda en slik dusinvarebok? Kanskje venter jeg en sur og moraliserende bok. Eller mer avansert: irriterer det meg at kjønnsperspektivet nok en gang skal bli det dominerende eller eneste i en debattbok om skole. I en tid med arbeidsløshet, rasisme, et stadig bedre tilslørt klassesamfunn og økende ulikheter i restene av «enhetsskolen».
Og så stemmer det. Boken bringer ikke nye uventede analyser. Den er ikke vitenskapelig, dyptpløyende eller banebrytende. Det meste har jeg hørt før. Kan boken være berettiget?
Følgende refleksjoner etter lesing: boken er forførerisk underholdende og lettlest. Jorun G velter seg i konkrete eksempler fra egen og andres praksis. Vi som har hørt henne snakke, og det er etter hvert alle med radio på, «hører» stemmen hennes surre og gå mens vi leser. Hun snakker seg velskrevet gjennom boken. Her pretenderes ikke høyt akademisk nivå. Jeg oppfatter det slik at forfatteren ikke pretenderer noe som helst, men rett og slett har noe hun vil ha sagt. Det blir en bok som du gjerne kan gi bort til naboen med nybakt førsteklassing. Eller la en av elevene i ungdomsskoleklassen lese den. Sånn sett er dette en skolebok for folk. Det er en styrke.
Jorun G har mye sans for, og godt grep om, organisatoriske løsninger. Her gir boken en del, både i forhold til disiplin og arbeidet for jentene. Og det er hvilken skole jentene egentlig går i, som interesserer forfatteren. Etter mye herlig situasjonsbeskrivelse og drøfting, ender hun opp med problemstillingen: skille jenter fra gutter? Eller som hun sier: «la jentene slippe guttene noen ganger».
Utfordringen har vært reist noen tid. Den provoserer og krever at vi tar konkret stilling. Jeg tillater meg å synes at problemet ikke er enkelt. Det lyder så fengende når Jorun G skriver seg gjennom vellykte eksempler på ulike former for rene jentegrupper. Jeg undret meg underveis over om hun ville finne noen motforestillinger og på hvorfor hun ikke ville ta steget fullt ut mot jenteklasser; når alt virket så greit. Jeg fant motforestillingen. Hun ser faren ved at det over tid vil utvikle seg, uformelt og reelt, et guttepensum og et jentepensum. Men hvorfor ikke stille følgende spørsmål: Hvordan ville Norge blitt dersom vi hadde beholdt delt undervisning helt opp til 1990-årene? Hvilke vanskelig målbare endringer har fellesundervisningen ført med seg? Boken problematiserer lite.
Men slik blir boken forførerisk. Lettlest og attraktiv. Leseren må skjerpe seg og spørre: hva står det faktisk her? Er jeg enig? Hva mener jeg om dette? Kan det være styrker ved fellesundervisningen som overses i boken? Jeg tror det. Et eksempel. Min førsteklassedatter leker også med et par guttevenner fra klassen. Det synes jeg er bra. Hadde hun gjort det dersom jenter og gutter var skilt organisatorisk i barnehagen og på skolen? Jeg tror ikke det. Jeg er faktisk helt sikker på at det ville blitt annerledes. Men så er en gutt dominerende og sjefete i perioder. Da er Jorun Gs parole om å la jentene slippe av og til, en god regel for foreldre. Vi må la jentene få bygge sitt fellesskap og finne sin måter å møte dette på. Til det trenger de tid sammen.
Er vi enige da? Kanskje. Men følelsen jeg sitter med etter lesing, er at bokskriveren egentlig ville gått inn for fullt skille. Er det bokens tekst eller mine fordommer som skaper følelsen. Er Jorun G litt feig eller kanskje usikker?
For Kari eller Ronny er glimrende konkret, fylt med masse erfaring og, ikke minst, ujålete. Vi finner mange mindre og lengre tråder å følge i praktisk arbeid «for Kari». Jeg savner utdyping av ressursene som ligger hos foreldrene. Anvisninger til Karis foreldre om hvordan de kan hjelpe henne til å bli mer synlig. Hvis jeg, som lærer, får et skikkelig besøk av hennes foreldre, der de gjør meg mer kjent med henne og stiller krav til meg, er jeg sikker på at det blir lettere å skjerpe meg. På å gi henne hennes del av meg som lærer. Jeg har ofte opplevd at gutters foreldre evner å sette fokus på sine sønner. Foreldre skal vite at det er effektivt.
Og så er jeg enig i det viktigste: jentene må stå sammen og sloss sjøl. Fikse lærere og førskolelærere kan ikke ordne «biffen». Men gi rom og vise muligheter. Gi språk på hva som skjer. Og det kan altså foreldre også.