Ukategorisert
1 juni 1967, et par uker etter kampene hadde stilnet av i 6 dagers krigen, møttes president Johnson og statsminister Kosygin i den lille amerikanske byen Glassboro til en privat konferanse om Midt-Østen. Det er all grunn til å tro at samtalene foregikk i en god og tillitsfull atmosfære, i hvert fall kunne Johnson minst av alle ha noe å beklage seg over. Amerikanerne var klar over, allerede i god tid før krigen brøt ut, at Sovjetrevisjonistene aldri hadde ment alvor med sine løfter til Egypt og de andre araberstatene. Dertil hadde kontakten over den direkte linjen Moskva–Washington under sjølve krigen vært særdeles nyttig for den amerikanske regjering. Dayan var, som man vil huske, krigens store triumfator, og i disse dager var beretninger om hans veldige bragder å finne i alle vestlige aviser.
Men i den koselige rektorboligen i Glassboro satt de virkelige seierherrer, USA-imperialisten og den sovjetiske sosialimperialisten, og snakket seg sammen fram til forståelse og deling av byttet. De to supermakter hadde jo alt lenge hatt en allianse om deling av kloden mellom seg. Hva var da naturligere enn å dele det arabiske Midt–Østen, et av verdens aller rikeste områder, i to «innflytelses-sfærer», og på den måten skape ro og orden og gunstige utbyttingsforhold for begge parter? Av dette fulgte straks enighet om følgende spørsmål: De arabiske land måtte ikke tillates å utvikle en for sterk sjølstendig økonomi, men holdes i tilstrekkelig avhengighet, og de okkuperte områder skulle utnyttes som press for ei godkjenning av staten Israel, samtidig som man imøtekom Israels ønske om «Lebensraum». Videre måtte den arabiske nasjonalisme holdes i sjakk, og det viktigste her var å sette den palestinske frigjøringsbevegelse ut av verden og overbevise de arabiske regjeringer om at ei fortsatt støtte til de palestinske folks sak var nytteløs, og skadet deres egne interesser.
Sånn omtrent må summen av de hemmelige Glassboro-forhandlingene ha vært, for disse trekk går igjen, mer eller mindre åpent, i alle supermaktenes seinere forslag og aksjoner for «politisk løsning» i Midt-Østen. Allerede i resolusjonen de dreiv igjennom i Sikkerhetsrådet 22. november samme året, kom det klart fram. Den angripende part, Israel, ble der stilt likt med de arabiske ofre for den israelske aggresjon. Tilbaketrekkinga fra de okkuperte områdene ble gjort avhengig av ei fullstendig arabisk godkjenning av Israel. Endelig var alt som ble levnet det palestinske folks sak i dette dokument, noen vage ord om «rettferdig løsning av flyktningproblemet». Det samme gikk igjen i de forslag som i de følgende par år skiftevis ble framsatt av Washington og Moskva, de russiske 4- og 5-punkts forslag og det amerikanske 7-punkts forslag, som det ikke er noen grunn til å komme nærmere inn på i denne sammenheng.
Over tre år er gått siden Glassboro-møtet, og alt Johnson og Kosygin tenkte ut og planla, er fremdeles i det blå. Men nå vil superpartnerne tydeligvis ikke lenger finne seg i den arabiske halstarrighet. Den veldige geskjeftighet de har utfoldet i sommer for en «fredsavtale» i Midt-Østen, viser at de er grepet av en utålmodighet som grenser til panikk. Nå vil nok mange tro at «panikken» skyldes hendingene ved Suez-kanalen de siste månedene. Særlig etter at den israelske bombing tok slik overhånd at den tvang sovjetrevisjonistene til å demonstrere si støtte til Egypt med å sende raketter og militæreksperter, skrudde den borgerlige presse på den store dramatikk og de feite overskrifter om «truende verdenskonflikt» ved Suez. Noen slik konflikt var det neppe noensinne fare for – siden det er ganske andre veier de to «superstore» akter å rette våpnene i dag, enn mot hverandre. På den andre sida var det sikkert ikke uvelkomment at en oppskremt «verdensopinion» kunne tjene til å legge press på araberstatene – nettopp som de to store dreiv som hardest med møter og konferanser, for åpen scene og bak kulissene, med forberedelsene til den nye «fredsoffensiven».
Den 19. juni kom så planen for «fredsavtale» mellom Israel og araberstatene, framlagt av den amerikanske utenriksminister William Rodgers og pyntet med hans navn. USA-imperialismen riktig solte seg i æren, og i amerikansk presse kunne en se en smilende Rodgers presentert som «peacemaker» (fredsskaper), kledelig flankert av drabantene U Thant og Gunnar Jarring. Planen var altså amerikansk, men, som det snart skulle vise seg, på det beste anbefalt og garantert av Bresjnev og Kosygin. Det ble også snart klargjort at, i tillegg til alt det gamle kram fra Sikkerhetsrådsresolusjonen og tidligere supermaktsforslag, inneholdt Rodgers-planen et nytt skamløst krav til araberstatene. Den 3. juli røpet New York Times at sovjetregjeringen, i et tilleggsforslag, hadde akseptert at det ble stilt krav til de arabiske stater om at de skulle knuse den palestinske geriljaen på sine territorier etter at fredsavtalen var inngått. Dette var sjølve kjernepunktet i den nye «fredsoffensiven», og i den arabiske verden ble da også fra første stund spørsmålet om å godta eller forkaste planen et spørsmål om forræderi eller solidaritet overfor den palestinske frigjøringsbevegelse.
USA-imperialismen og dens sovjetiske sosialimperialistiske partner var fullt klar over den forandring som var skjedd i den arabiske verden i løpet av de siste par år. At den palestinske gerilja, med sin heltemodige kamp mot Israel og de utallige knusende slag mot Dayans mektige militærapparat, var omfatta med begeistring og solidaritet av folka i alle land, fra Irak til Mauretania, fra Syria til Sør-Jemen. Frigjøringsbevegelsen var med andre ord blitt en dominerende politisk faktor som hadde reist de store masser til kampbevissthet, og den betrakta seg som avantgarden for den store arabiske frigjøringskamp og revolusjon som ville sette den endelige sluttstrek for all utenlandsk dominans i Midt-Østen. For denne «farlige» utvikling var det nå de to stormakter, med Rodgers-planen, akta å settebom over veien. Siden deres maktinteresser og de arabiske folks interesser var uforenlige som ild og vann.
Den palestinske frigjøringsbevegelsen svarte straks med en flengende avsløring og fordømmelse av Rodgers-planen. Samtidig gjorde den det klart at den med full kraft ville fortsette den væpna kampen, og oppfordra alle arabiske folk til å slutte solidarisk opp om den palestinske sak. Under tittelen «Enda en gang nei» skrev frigjøringsbevegelsens hovedorgan, «Fateh», 26. juli:
Hvis disse stormakter tror at de fremdeles har kraft til å kontrollere verden, påtvinge betingelser og tegne karter, sier vi nei til dem. Vi skal tegne vårt lands kart med egne hender. For det er når alt kommer til alt vårt eget palestinske fedreland, og vi, folket i dette landet, skal sjøl bestemme over vår skjebne.
I mellomtida hadde Bresjnev-revisjonistene påtatt seg den sure jobb å prakke Rodgers-planen på de arabiske regjeringer. Med det sterke avhengighetsforhold han lenge hadde vært i til Moskva, var det ikke så overraskende at de fikk Nasser den vei de ville. Men det følge han fikk i denne forræderiske linja var mer enn ynkelig. Syria og Irak forkasta planen blankt, og om sovjet-revisjonistene hadde betrakta Nasser som lederen i den arabiske verden, måtte de bli like skuffa over det som hendte på Tripolis-konferansen. Denne konferansen, som var sammenkalt av Nasser nettopp for å drøfte Rodgers-planen, ble boikotta av Irak og Algerie. Bare fire land deltok foruten Egypt, og det som skjedde var at konferansen overhodet ikke drøfta Rodgers-planen.
Den eneste som diltet i Nassers fotspor var lille Hussein. Noe som heller ikke var uventa, da han i alle år hadde vært en åpenlys USA-lakei og tjent alle amerikanske intriger, også med flere væpna angrep mot den palestinske frigjøringsbevegelsen i Jordan. Det siste blodige angrepet, direkte inspirert av den amerikanske ambassadei Amman, fant sted i juni, og hadde kosta over 300 mennesker livet, da det til sluttble slått ned av geriljaen. Det var nettopp i de dagene Rodgers-planen var på trappene, og det palestinske folk fikk straks slående bevis for hva som skjulte seg bak USA-imperialismens «fredsvennlighet».
Da det gikk så rent bakvendt med a få araberstatene til å godta planen, ytret sovjetpressen, med Pravda i spissen, sin misnøye ved å øse skjellsord over den palestinske frigjøringsbevegelsen. Samtidig ble også Irak kritisert for «negativholdning». Frigjøringsbevegelsens avis «Fateh» brakte i den anledning, 4. august, følgende replikk til Pravda:
Sovjetavisen Pravda er meget hårsår for kritikk. Den blir forarget fordi våre standpunkter ikke faller sammen med Pravdas egne, når det gjelder det palestinske folks sak.
Likevel tillater Pravda seg å kritisere dem som forkaster Rodgers-planen, og beskylder dem for å innta en negativ holdning. Vi akter ikke å ta opp noen diskusjon med Pravda, men vil bare gjøre oppmerksom på en ting:
Det palestinske folks sak er vår sak. Ingen andre har rett til å blande seg inn her. De som vil ta et internasjonalt standpunkt, må enten stille seg på vår side, eller holde seg tause.
Til slutt vil vi si at det å forkaste USA-imperialismens planer ikke kan karakteriseres som negativt. Det burde Pravda vite.
Nå er det så at sovjetrevisjonistene i dag helst snakker minst mulig direkte om Rodgers-planen, men desto mer om det de kaller «Nassers fredsinitiativ», dvs. hans godkjennelse av planen. Det låter penere. Ellers er byrdene åpenbart nokså ujevnt fordelt mellom de to superpartnere, Hvor mye det enn til å begynne med ble skreket opp og protestert i Tel Aviv, er det klart at Washington har hatt det mye lettere med Israel enn Moskva med araberne. Fra det øyeblikk Nixon hadde gitt løfte om 125 nye supersoniske Phantom-bombefly, var det ikke nei i Golda Meirs munn. Den veldige ballade som fra israelsk side deretter ble reist om raketter i «den nøytrale sone» ved kanalen, var en ren politisk showbusiness – som bestilt for USA. Når Washington stilte seg avvisende til Israels klager mot Egypt for å ha flytta rakettene, kunne da ingen tvile på at USA-imperialismen var alvorlig innstilt på fred og oppriktig besjelet av ønsket om å tilgodese begge parter i konflikten.
Men sannheten ser nok annerledes ut, og det hender den kommer fram, tilmed i amerikansk presse. Avisen International Herald Tribune skrev 10. august at Israel hadde antyda at det hadde fått fire ekstragarantier fra USA i forbindelse med Rodgers-planen. En av disse garantier gikk ut på ei forsikring om at den tilbaketrekking av israelske tropper som nevnt i planen, var slik å forstå at «Israel behøver ikke trekke tilbake sine styrker fra de arabiske områder det nå okkupererfør en fredsavtale er undertegna, og sjøl da behøver det ikke å trekke dem tilbake fra hver fot av disse områder».
Araberne kunne nok ha grunn til å få vite hva det menes med en slik «fot».
En annen amerikansk garanti til Israel, helt på linje med Rodgers-planen, er at «USA ikke vil trekke seg tilbake fra Midt-Osten etter en fredsavtale er oppnådd, men bli stående der og sammen med Sovjet-Unionen opprettholde en maktbalanse i dette område».
Så det var det altså den fine nye «fredsplanen» kokte ned til, fred med den gamle, gode terrorbalansen om igjen. Det vil si terror og overmakt for de arabiske folk og balanse mellom supermaktenes innflytelsessfærer og profittinteresser.
I stormaktenes spor i Midt-Østen har det alltid fulgt blod og brann, og meget tyder på at det samme vil skje denne gang. Til USA's «fredsbestrebelser» hører også den ting at det, under hele forberedelsen av Rodgers-planen, fortsatte å øse våpen inn i Israel og gjøre det klart for krig. Den lille lakeien kong Hussein har også sine ordrer å utføre i samme retning.
I ei erklæring fra sentralkomiteen i den palestinske frigjøringsorganisasjonen 9. august heter det at den reaksjonære regjering i Amman har trukket mange militæravdelinger tilbake fra Jordan-dalen og lagt dem i en ring rundt hovedstaden. Planen er å utslette den palestinske gerilja i et fryktelig blodbad, satt i verk med angrep samtidig fra jordansk og israelsk side.
Opprettinga av staten Israel på det palestinske folks to tusen år gamle jord var en stormaktsforbrytelse, velsigna av FN med det groveste brudd på verdensorganisasjonens eget charter. Følgene av denne forbrytelse har fra 1948 til i dag vært tre blodige kriger, et helt folk drevet i landflyktighet og en uendelighet av nød og lidelser påført befolkningen i tre arabiske land. Burde det ikke da være soleklart at ingen forslag fra stormakter og ingen FN-mekling noensinne kan føre til fred i Midt-Østen? Hele det kompaniet har tapt de arabiske folks tillit en gang for alle.
I 22 år har de arabiske land holdt sammen som en mur mot anerkjenning av staten Israel. Å slå sprekker i denne muren har derfor hele tiden vært stormaktenes mål, og med den amerikanske Rodgers-planen, støtta av sovjetrevisjonismen, kan det synes som det til en viss grad har lykkes. Men i virkeligheten er det ikke mer enn en rift på overflata, for Nasser er ikke det egyptiske folk og Hussein heller ikke det jordanske. Av meldingene om deres representanters samtaler med Jarring i FN aner man at det allerede er noen som begynner å få kalde føtter. Det er ingen småsak for arabiske ledere å tuske bort det palestinske folks sak og anerkjenne Israel, og dette beinharde kravet er det alt dreier seg om.
Under den nye krigstrussel som har fulgt i Rodgers-planens kjølvann, har Al Fatah, den største av frigjøringsorganisasjonene som i dag er samla under en kampledelse, beslutta å åpne sine rekker for frivillige fra andre arabiske land. Den første «arabiske bataljon» er alt oppretta og under trening. Flere slike bataljoner vil også komme i tida framover, for det er ingen hemmelighet at arabisk ungdom fra mange land lenge har brent etter å komme med i frigjøringskampen.
«Frigjøringen av Palestina er veien til enhet» er parolen som er sendt ut i forbindelse med de frivillige. Det palestinske folk er et lite folk på knapt to millioner, men de arabiske folk tilsammen teller hundre. Av det kampfellesskap som nå vokser fram i Al Fatahs rekker, kan den enheten spire som sveiser sammen disse millioner i en kompakt anti-imperialistisk front. Den dagen det skjer, og det tvil skje, for ingen «supermakter» kan lenger skru klokka tilbake i den arabiske verden — vil også årsakene til spenning, uro og ustanselig krig og blodsutgytelser forsvinne i dette området. For like sikkert som frigjøring av Palestina er veien til arabisk enhet — er det også eneste vei til fred i Midt-Østen.