Er kommunisme forbrytelser, grusomheter og diktatur eller et utopisk drømmesamfunn vi vil få oppleve i framtida. Eller er det arbeiderklassens frigjøring?
Jeg ser på kommunisme som en frigjøringsprosess fra kapitalens utbytting og ikke et virkelighetsfjernt drømmesamfunn. Et samfunn arbeiderklassen idag er gode nok til å skape.
Jokke Fjeldstad er redaksjonsmedlem i Gnist
Foto: Alpha Stock Images
Kommunismen som et helvete
Borgerskapet sine representanter er de som skriker høyest om sin frykt for kommunismen. For dem representere ideen en frykt for å miste alt de har kjært. En frykt for den mest grusomme forbrytelse. At den hellige akkumulasjon ikke vil gi dem maksimal profitt. Dette er klassen som uten ironi kan beskrive børsfall som krigshendelser og profittsvikt som massakre. Det er bare å se på forsiden av klasseavisene Dagens Næringsliv og Finansavisen. Dette borgerskapet har alltid fryktet ideen om at behovet til det store flertallet er viktigere enn profitten for de få som den største forbrytelsen mot mennesket,. Allerede før Karl Marx og Friedrich Engels skrev det i Det kommunistiske manifest, har borgerskapet fryktet kommunismen som et spøkelse som skal hjemsøke deres kapital eller rikdom. Denne kommunismen er for dem iboende i alt som kan være til hinder for kapitalens frie flyt. Det være seg bilfritt sentrum i Oslo, tollbeskyttelse av norske matproduksjon eller reguleringer av kapital og eiendomsforhold.
Borgerskapet hersker ikke bare gjennom rå makt aleine. Antonio Gramsci analyserte hvordan borgerskapet utøvde sitt klasseherredømme. Beskrivelsen av hvordan de dominerer det sivile samfunn, er kaller han hegemoni. Det er et system av politiske og ideologiske allianser som borgerskapet inngår. Å bygge allianser for å isolere ideer som ikke gagner klassen. Ideer som å begrense den frie flyt av kapital og markedets makt.
Det norske klassekompromisset er et godt eksempel på en slik allianse, inngått i en situasjon der borgerskapet virkelig fryktet kommunismen. Arbeiderklassen var på frammarsj, klassekampen mellom arbeid og kapital var tilspissa og Sovjetstaten var en realitet i øst. Klassekompromisset inneholder flere elementer, men i denne sammenheng er det viktigste at de tvang arbeiderbevegelsen til å legge sosialisme/revolusjon på hylla. Siden har denne historiske blokken styrket seg enda mer og den sosialdemokratiske arbeiderbevegelsen har skrotet drømmen om et annet økonomisk system.
Det er helt vanlig å høre at «alle vet» eller «historien viser» at kommunismen ikke virker. Det kan være en fin ide, men den vil alltid føre til voldelig og autoritær utøvelse av makt. Slik vil borgerskapet snu diskusjonen og prøve å etablere grenser for den alminnelige politiske debatten. Deres kritikk av kommunismen har som hensikt å etablere grenser for den politiske debatten og vilkårene for det demokratiske samfunnet. Kommunismen er ikke et akseptabelt alternativ.
Men beskrivelsen av kommunismen som et helvete har enda en rot. Sosialismen i det tjuende århundre var ikke noe glansbilde. Håpene til arbeiderklassen som ble tent i 1917, og gjennom frigjøringsbevegelsene ble dessverre fort druknet av forbrytelser gjort av de nye regimene. Ettpartistat, diktatur, Gulag, med mer kan ikke feies under teppet. Det representerer en blindvei i historien om arbeiderklassens frigjøring. Disse regimene kan ikke framstå som forbilder for frihetselskende mennesker. Borgerskapet veit hvordan de kan bruke denne grusomme historien til å slukke et hvert håp om en bedre verden.
Kommunismen som himmelen
Nesten som et tilsvar til framstillingen av kommunismen som et helvete har mange kommunister et behov for å framstille kommunisme som den rake motsetningen. Kommunismen beskrives som et paradis, like vakker som Guds himmel.
Kommunismen er hvor historien tar slutt. Hvor den lange rekken av klassesamfunn forsvinner. Alle motsetninger mellom mennesker blir løst. Rasismen forsvinner, kvinnene er frigjort, religionen overflødig osv. Menneskene forandres til det nye mennesket. Et menneske som klarer å leve i et nytt demokratisk og solidarisk samfunn.
Denne framstillingen har utgangspunkt i Karl Marx beskrivelse av historien. Historien er en historie om klassekamp. Mennesket historie har gått gjennom en rekke produksjonsmåter fra urkommunismen, slavesamfunnet, føydalismen til kapitalismen. Kommunismen er klassesamfunnets avslutning. Et samfunn der klassene er oppløst.
Mot dette kan vi komme med mange innvendinger. Det er nok åpenbart for de fleste at urkommunismen var et tøft samfunn for mennesket. Det opprinnelige fellesskapet var først og fremst en nødvendighet for å overleve. Denne urkommunismen representerer ikke et samfunn uten konflikter og motsetninger, men et samfunn der vi eide våre produksjonsmidler i fellesskap, i en flokk. Utover det har jo dette samfunnet få likheter med visjonen om framtidssamfunnet.
Ideen om at menneskene må forandre seg, bli nye menn og kvinner for å bygge kommunismen blir kritisert av Ola Innset i teksten Totalitære utopier i Manifest tidsskrift.1 Utgangspunktet for teksten er å utforske om venstresida kan lære noe av totalitarismeforskningen. Han mener sosialismen klarer seg helt fint med de menneskene vi har, og at menneskenaturen ikke må forandre seg for å bygge en ny verden. Selv om jeg mener Innset har gode poenger, så gjør han det litt enkelt for seg. Jeg tror alle voksne mennesker kan reflektere tilbake til hendelser som var så betydningsfulle i deres liv at de forandret dem. For meg hadde jeg et slikt punkt i livet da jeg ble far for første gang. I litteraturen finner vi en rekke beskrivelser av mennesker som går gjennom slike eksistensielle endringer. Men også på det politiske nivået i dagens samfunn ser vi at menneske er i utvikling. Endres rollene i familien som en konsekvens av at vi dag har pappapermisjon, diskuteres jo nå av forskere. De fleste vil hevde at vi har endret oss siden 50-tallets kjønnsrollemønster. Mennesket har evnen til å endre seg. Når vi har denne evnen, er det også sannsynlig at en stor politisk omveltning fører med seg endringer i hvordan vi oppfører oss og ser på oss selv.
Fremmedgjøring er et sentralt begrep hos Marx. For Marx er arbeidet svært viktig. Det er en del av det å være et menneske. I det kapitalistiske system arbeider arbeideren for en annen. Han arbeider på mange måter utenfor seg selv, eller arbeider med noe som ikke tilhører han selv. På denne måten blir han fremmedgjort til sitt arbeid, og derfor også fremmedgjort til seg selv. For Marx viser fremmedgjøringa hvor ødeleggende kapitalismen er for menneskets frihet. Frigjøring fra fremmedgjøring vi opplever under kapitalismen, vil ha konsekvenser for samspillet, de sosiale relasjonene mellom menneskene og det vi opplever som å være mennesker.
På den andre siden er det en voldsom oppgave å skulle overbevise folk som er fornøyd med seg selv, å bli med i en politisk kamp for å endre dem som mennesker. Det er en retorisk oppgave der man gir seg selv små sjanser for å utvikle en folkelig ide.
Det mye større problemet med ideen om det nye mennesket, som nødvendig for framtidssamfunnet, er at man da indirekte går med på en av de mektigste stolpene i det borgerlige hegemoniet. At kommunismen er umulig fordi menneskene er egoistiske. Vi kan ikke yte etter evne og få etter behov fordi vi i utgangspunktet er ute etter å utnytte systemet. Dette er for eksempel et av de bærende trekkene ved dagens NAV-system. Man skal behandle alle trygdemottakere som snyltere fordi det kan være noen som utnytter systemet. Det kan jo godt tenkes at vi bruker større ressurser på å jakte på snyltere enn det snylterne ville lurt til seg. Men viktigere er at behovet for kontroll kommer i veien for å gi støtte. Det store flertallet som mottar støtte fra NAV, vil jeg tro har et ønske om å bidra i samfunnet, men er blitt ekskludert fra det av markedet.
Innset har grunnleggende rett. Dagens mennesker er gode nok for framtidssamfunnet og menneskenaturen må ikke endres for å få en ny verden. Vi møter disse menneskene hver dag og ser ofte at handlingene deres ikke styres ut ifra et ønske om å snylte på andre, men med et sterkt ønske om å bidra med det de kan.
De siste årene har det kommet fram at flere ser på kommunismen som en teknologisk nødvendighet som følge av økt robotisering, effektivisering og ny teknologi. Tron Øgrim må regnes som en norsk pioner for det som i dag diskuteres som fully automated luxury communism. Denne luksuskommunismen bygger på følgende observasjoner: Fler og fler oppgaver i samfunnet blir automatisert bort eller overtatt av roboter. Arbeidet som tidligere blir gjort av den variable kapitalen, arbeidskraften, er nå overtatt av den faste kapitalen, maskiner. Under kapitalismen er automatisering et forsøk på å øke profittmengden, skvise arbeidskraftkostnadene. Når politikere, media eller NHO snakker om at vi må tilpasse oss automatisering og ny teknologi, og samtidig snakker om at vi må jobbe lengre og skape flere jobber, snakker de om to motstridene forskjellige virkeligheter. Luksuskommunismen argumenterer for at automatisering som tjener folket, og ikke profitten, er framskritt. Målet med automatiseringa bør være å gi folk mer fritid, mer tid til fornøyelser. Den teknologiske utviklinga gjør det mulig å se for seg et post-lønnsarbeidsamfunn.
Luksuskommunismen virker forlokkende, men har noen sentrale problemer. Det første er: Hvor ble arbeiderklassen av? Det er en fortelling om kommunismen der arbeiderklassen får sitte i baksetet, mens historien drives fram av teknologiske endringer. En av kommunismens kjernekonsept er at det er klassekamp som skaper historien. Det betyr at vi, du og jeg som skaper historien, er blitt erstattet med at det er teknologien som skaper historien.
Det andre problemet er at når man f.eks. ser selvbetjente kasser i butikken som automatisering, så ser man ikke at det er arbeidet som har flytta seg fra betalt arbeid gjort av butikkansatte til ubetalt arbeid, gjort gratis av forbrukeren. Arbeidet med å skanne varer har i seg selv ikke forsvunnet. Det er kapitalisten som har sluttet å betale for det.
Det tredje problemet er at man ser bort i fra hvordan kapitalismen eser ut i nye deler av samfunnet. Kapitalakkumulasjonen finner nye områder for å utbytte arbeidere og skape merverdi. Dette er drivkraften bak privatisering, varefisering av hva som tidligere var fellesoppgaver eller private oppgaver. Hvordan kapitalismen hele tiden finner tilbake til den primitiv akkumulasjonen eller det som David Harvey omdefinert som «akkumulasjon gjennom frarøvelse».
Jeg tror ikke vi er tjent med kommunismen beskrevet som et drømmesamfunn. Et samfunn der alle problemer er på historias skraphaug. Der kvinneundertrykking, rasisme, miljøødeleggelser, homofobi og andre ting vi ikke liker tar slutt. Jeg vil gjerne bekjempe alt sammen. Og bruker gjerne livet mitt på å forsøke. Men det er og forblir en vakker drøm. Det er selvsagt lov å drømme, problemet er bare hvis det blir for virkelighetsfjernt for de du vil ha med deg.
Kommunisme som frigjøring
Hvorfor skrev aldri Marx den store boka om kommunismen? Ville ikke agitasjon for et annet samfunn kunne vinne støtte for ideen? Marx filosoferte nok over framtidssamfunnet. Som flere har vist, kommer han i flere verk innom framtidssamfunnet. Men et helhetlig verk prioriterte han aldri. Det viktige var å avsløre det kapitalistiske samfunnet, vise motsetningene i systemet, og til sist avsløre kapitalens utbytting av arbeiderklassen. For Marx er arbeiderklassens frigjøring klassens eget verk. Det var for han liten hensikt i å prøve å presentere teoretiske løsninger på teoretiske problemer i et tenkt samfunn. Problemene til det nye samfunnet ville være bestemt av konteksten problemene oppstår i. Løsninger som mennesker som lever i den konteksten, vil være bedre egnet til å løse. Marx er kjent for å ha skrevet «hittil har filosofene vært opptatt av å fortolke verden, det som er viktig er å forandre den». Den samme kritikken kan rettes mot et utopisk framtidsdrømmeri.
Kommunismen kan også bli sett på som en prosess der arbeiderklassen frigjør seg fra utbyttinga og kapitalen. Vi finner dette også hos Marx og Engels. I Manifestet blir vi presentert for arbeiderklassens historiske oppgave. Hvordan all historie er historien om klassekamp og at arbeiderklassen kan frigjøre seg fra klassesamfunnet. I Kapitalen avdekker Marx hvordan kapitalen fungerer i samfunnet. Boka gir arbeiderklassen innsikt i kapitalismen for å kunne frigjøre seg fra den. Friedrich Engels definerte kommunismen som læren om vilkåra for proletariatets frigjøring.
Proletariatets frigjøring, hva betyr nå det? Kapital er en prosess av ekspanderende verdi. Kapitalen bytter i denne prosessen form fra pengekapital til varekapital for å forvandles tilbake til pengekapital. Men når den returnerer til pengekapital har det skjedd noe: den er større, den har tilegnet seg en merverdi. Denne merverdien kommer fra at varen arbeidskraft potensielt skaper større verdier enn den kostnaden den har. Det er kun varen arbeidskraft, som har potensiale til å tilføre varen økt verdi i den andre enden. Dette fordi prisen på varen arbeidskraft defineres av hva som er sosialt nødvendig for at selgeren kan leve fra måned til måned, mens verdien av hva den skaper, kan være så uendelig mye mer. Det at arbeideren bare får en del av den verdien han eller hun tilfører produktet, og på den måten jobber «gratis» et antall timer for en kapitalist, er det vi kaller utbytting. Det er denne utbyttinga i et system der vi produserer for noen andre, vi vil frigjøres fra.
Kapitalismen er en prosess som sniker seg inn i hvert rom den får tilgang til. Den endrer forholdet mellom mennesker til et forhold mellom varer, og menneskeliggjør samtidig vårt forhold til varene. Vi er alle vareeiere i et marked. Gjennom markedet opplever vi en upersonlig disiplinering. Markedet fungerer som en usynlig og uutfordret kraft som dominerer våre liv. En kraft definert av behovene, ønskene, valgene og viljene til en grå fremmed masse. Den upersonlige dominansen er mulig bare fordi tingene er produsert som varer. Og de fleste ting er produsert som varer bare fordi folk flest må selge sin arbeidskraft til dem som eier produksjonsmidlene, i bytte mot lønn. Lønna og arbeidskontrakten er med på å skjule kapitalens despotiske makt over arbeideren. Arbeideren framstår som fri, selv om han er avhengig av å selge sin arbeidskraft. Den despotiske makta blir brukt til å gjøre kjøperen av arbeidskraft enda rikere og mektigere. Dette maktforholdet ble nettopp nylig illustrert på den mest grotesk måten ved at Petter Stordalen gikk ut som P3-reporter og oppfordret folk som ikke var fornøyd med jobben sin, om å slutte. Dette er den samme hotellkongen som ikke har ga et øre i lokale tillegg etter hotellstreiken i fjor.
«Kommunisme er ikke for oss en tilstand som skal opprettes, et ideal som virkeligheten skal innrette seg etter. Vi kaller for kommunisme den virkelige bevegelse som opphever den nåværende tilstanden.»2 skriver Marx i Den tyske ideologi. Her er det jo nettopp kommunismen som en prosess for vår frigjøring som er sentralt. Vi vil oppheve den nåværende tilstanden med urettferdighet, utbytting og ufrihet. Det er kapitalismen som skal avskaffes som er det sentrale. Det er det som gir grunnlaget for å se den kommunistiske horisonten som Jodi Dean kaller det. Horisonten som er å gi etter evne og få etter behov. Et fellesskap samfunn der vi eier, arbeider, skaper, styrer og fordeler i fellesskap. Vi vil fortsatt krangle, være uenige, oppleve dritt og baksnakke hverandre. Kommunismen er ikke et drømmesamfunn, det er et virkelig samfunn.
Noter:
1) http://www.manifesttidsskrift.no/totalitaere-utopier/
2) Karl Marx: The German Ideology http://www.marxists.org/archive/marx/works/1845/germanideology/ch01a.htm (forfatters oversettelse)