Ukategorisert
Europas og verdens forente kapitalkrefter har påført den greske motstandskampen et nederlag som truer med å splitte den folkelige fronten. Det desillusjonerer også solidaritetsbevegelsene utenfor Hellas.
Det gjør det nødvendig å vurdere vår egen strategi og taktikk mot de samme kreftene som grekerne slåss mot.
Arnljot Ask er medlem av Internasjonalt utvalg i Rødt og har i mange år hatt nær kontakt med venstrebevegelsen i Hellas. Artikkelen ble skrevet 1. august.
Når Arbeiderpartilederen Jonas Gahr Støre går åpent ut og avfeier Syriza som en blindgjenger og sier seg i hovedsak enig med kravene som Troikaen stiller, er det klargjørende og i en klasse for seg på det som kalles venstresiden. Men skal vi som har støttet Syriza, også dyrke nederlaget i slaget i Brüssel 12.–13. juli, kalle de som før var helter, for forrædere og konsentrere oss om partikampene som nå pågår i Hellas?
Det greske kommunistpartiet (KKE) prøver nå sjølsagt å komme på offensiven. De har siden Syriza framsto på den politiske arenaen, kalt dem sosialdemokrater eller kapitalens trojanske hest på venstresiden, og motarbeidet regjeringen ved stadig å stemme sammen med høyreopposisjonen. Og den politiske spennvidden i den venstre-fronten som inntil 2013 ennå besto av 13 fraksjoner, med delvis ulikt syn på sentrale spørsmål som synet på euroen og EUs rolle i europeisk politikk, kan nå føre til at partiet splittes opp igjen.
For oss som har støttet opp om Syriza, er det solidariteten med det greske folket som har ligget i bunnen, vi har ment at Syriza var det politiske uttrykket for den greske motstandskampen mot den funda-mentalistiske markedsliberalismen som tynte grekerne og andre folk i Europa. Vi skal være med å trekke lærdommene av det tilbakeskrittet som denne kampen nå ble påført, slik greske kamerater nå gjør. Var det avgjørende politiske feil ved den strategien som Syriza fulgte for å komme i regjeringsposisjon og for også å ta opp kampen på det europeiske planet? Eller var det taktiske blundere og manglende erfaringer som lå til grunn for at Alexis Tsipras sin regjering ble stilt ovenfor bare dårlige alternativer den skjebnesvangre Brüssel-helga? Eller er det slik at vi blåser opp betydninga av dette enkeltslaget i en lengre krig, at Troikaen & CO bare fikk en Phyros-seier og at Syriza og grekerne kan gjenvinne initiativet igjen allerede denne høsten?
Når dette skrives (1. august), pågår oppsummeringene for fullt i Syriza, og de utpekte seierherrene i Berlin og Brüssel vurderer også hva de skal gjøre videre. Dere som leser dette nå, veit mer om utviklingen videre. Men på grunnlag av situasjonen i slutten av juli, vil jeg fortsatt støtte opp om det jeg håper blir et mest mulig samla Syriza framover. Vi kan være uenige i deler av den politiske analysen som Syriza har jobbet etter, som jeg peker på nedenfor, men samtidig må det være grekerne som utformer taktikken for den greske klassekampen.
Skulle det bli en full splittelse og fragmentering av Syriza, vil vi sjølsagt vurdere hvem vi har mest til felles med. Men uansett må venstrekrefter i Norge drive solidaritetsarbeid for det greske folket og ikke stille betingelser om at de skal følge «vår korrekte linje». Hellas vil fortsatt være et brennpunkt for den alleuropeiske kampen mot et destruktivt EU-system.
EU-krisa
Hellas har i over fem år vært en prøve-kanin for hvor langt EU kan gå i å skvise en nasjon og et folk for å få gjennomført en krisepolitikk som EU-sjefene har iverk-satt for å prøve å komme ut av den økonomiske krisa som ramma også EU-land etter 2008.
Denne krisa har sin bakgrunn i en tradisjonell overproduksjonskrise i verdenskapitalismen, men slo ut i et gigantisk finanskrakk utløst av gjeldsbomba i det amerikanske boligmarkedet. Også EU-banker kom i skvisen i kjølvannet av dette. Den enorme statsgjelda til Hellas kom som følge av at statene ble tvunget til å ta over bankgjelda for å «redde» dem.
Den greske oligarkdominerte økonomien, preget av kleptokrati og skatteunndragelse for de rike, som for en stor del har plassert rikdommene sine i Sveits eller skatteparadiser, har sjølsagt også skyld i Hellas sin økonomiske misere. Men det er allment erkjent at det var EU-politikken som pressa statsgjelda opp fra 130 % av BNP i 2009 til 170 % i 2011. Krisepakkene (memorandumene) kasta gjeld på Hellas, samtidig som innstramningspolitikken minska BNP, kutta lønninger, pensjoner og velferdsordninger. Altså fra vondt til verre både for det greske folket og nasjonen som ble satt under overformynderi.
Andre EU-land er også hardt ramma av den samme politikken. Spania, Portugal og Irland pluss at også baltiske land har vært utsatt for lignende hestekurer. Men ingenting av dette har fått EU ut av den økonomiske krisa som kan blusse opp til nye høyder når som helst. Aviser refererer nå meglere og bankfolk som melder om at Irland, Portugal og Spania er på rett vei, slik som de hevdet at Hellas også var ved vendepunktet i fjor høst da Syriza kom og ødela alt. De nevner ikke at økning i BNP hadde som forutsetning at pensjoner og lønninger ble kuttet, at arbeidslivsvilkår ble svekka og privatiseringer skjøt fart, for å oppnå statlige overskudd. Folk ble tynt. Ungdomsarbeidsledigheten i Spania, som Dagbladet 31. juli nå friskmeldte, er fortsatt nesten 50 %.
Lokomotivet Tyskland strever også, sjøl om det har tjent grovt på eurosystemet som nå er i ferd med å sprekke. Det holder det gående med sitt store eksportoverskudd, ca 50 % av BNP. 40 % av dette går til EU-land. Når flere av dem ikke lengre kan opprettholde importen fra Tyskland, og USA tvinger Tyskland til å kutte i eksporten til Russland, svir det også for tyskerne. Det er lett å piske opp en stemning om at «vi betaler ikke mer til late grekere». Sjøl om Bundesbank meldte om oppgang i 2. kvartal i år og oppgraderte prognosene for 2015 til 1,7 % vekst, og utsikter til 1,8 % i 2016, så er det lite å møte en ny økonomisk verdenskrise med, særskilt når store deler av EU-området har problemer.
Når vi snakker om Hellas-krisa, er det derfor riktigere å kalle den EU/euro-krisa. Og når grekerne slåss for livet mot EU-kommisjonen, Den europeiske sentralbanken og Eurogruppe-lederne, så fører de en kamp for oss alle. De går i spissen for å stanse en politikk som utarmer folk flest, avskaffer folkesuvereniteten og demokratiet og gjør flere og flere land til nykolonier. Imperiebyggeren er her Tyskland, med EU-byråkratene som framskutt bakkemannskap. Derfor er det så viktig at sjøl vi, i det rike nord, utenfor EU, slår ring om grekerne og støtter dem, og øker vår egen innsats for å komme ut av EØS-klemma. Ikke minst når grekerne taper et slag som de nettopp gjorde.
Hva er oppnådd?
Både vi og flertallet av grekerne applauderte at Syriza stilte seg i spissen for kampen mot Troikaen og innstramningspolitikken. Den politiske og organisatoriske plattformen de utvikla, var god og til etterfølgelse også for andre i lignende posisjoner.
Det tradisjonelt største venstrepartiet, kommunistpartiet KKE, har dannet en blokk sammen med de borgerlige partiene og motarbeida Syriza, uansett om de påberoper seg egne motiver. De mente at Syriza sto for en sosialdemokratisk linje som var dømt til å føre kampen på avveier.
KKE utforma ikke en politikk som hadde sjanse til å samle massestøtte, som kunne fravriste memorandum-partiene regjeringsmakta. De har heller ikke klart å utnytte problemene til Syriza-regjeringa til å øke oppslutninga fra den de fikk i valget januar 2015. På meningsmåling som ble publisert 24. juli, dvs. etter Brüssel-avtalen, hadde de til og med falt ned til 4,2 %. Og parolen om å kaste bort nei-stemmen i folke-avstemningen ved å levere protestlappen med dobbelt-nei ble bare fulgt av 1–2 % av deres egen velgermasse.
KKE har ikke tidligere vært prinsipielt mot å gå i regjeringsposisjon. De deltok, gjennom Synaspismos, i koalisjon med Nytt Demokrati og Pasok, i to «overgangsregjeringer» rundt 1989–91.
Det kan imidlertid ikke utelukkes at de mente det var feil å slåss for regjeringsmakt nå i 2015, at det ikke bare var deres aversjon mot Syriza som lå bak at de sa nei til invitasjonen om regjeringssamarbeid. Det er uansett en viktig problemstilling å drøfte, om det var riktig for anti-memorandum-fronten å sikte mot regjeringsmakt ved denne korsveien.
Jeg mener det var riktig å legge lista så høyt, å kaste de greske samarbeidspartnerne med Troikaen ut av regjeringskontorene og sjøl bruke regjeringsmakta til å slåss for en annen kurs for Hellas.
Derfor var det foran valget 25. januar 2015 riktig å spisse valgprogrammet for å profilere Syriza som det samlende motstandspartiet mot Troikaen og memorandum-politikken. Sjøl om da viktige utenrikspolitiske merkesaker, som ut av NATO og oppsigelse av den famøse forsvarsavtalen med Israel som ble inngått i 2011, ble satt på vent. Sentrale punkter var konkrete tiltak for å bekjempe den humanitære krisa som var akutt og tiltak for å utvikle en økonomisk politikk for et Hellas på egne bein.
Dette var et politisk program som hadde gjenklang i det greske folket. I motsetning til KKEs program om en revolusjonær omveltning, men uten konkrete svar på hvordan dette skulle kunne settes ut i livet. Syrizas program var mer revolusjonært målt etter Lenins revolusjonsappell om Fred, Brød og Jord. Valgresultatet viste da også at Syriza var de som var på parti med motstandsbevegelsen mot Troika-politikken. De ble det suverent største partiet, mens KKE holdt seg på sitt tradisjonelle nivå (de hadde 8,5 % i mai-valget 2012, 4,5 % ved juni-valget 2012 og nå 5,5 % i 2015).
Regjeringen og Syriza har vært ute i en tøff krig fra dag en av, med både seire og nederlag. Det første store slaget sto om grunnlaget for en ny avtale med kreditorene som skulle erstatte memorandum-perioden. Rammeavtalen som ble inngått 20. februar var både sur og søt. Den la opp til en overgangsfase på 4 måneder, dvs. til 30. juni og at en deretter skulle komme fram til en endelig, langvarig avtale. Hellas kunne få utbetalt de resterende 7,2 mrd euroene, som var tilbakeholdt fra den 2. lånepakka siden august 2014, for å holde den løpende drifta av statsskuta i gang, inkludert utbetaling av offentlige lønninger og pensjoner. Haken var at de 7,2 mrd var «fugler på taket». En forutsetning var at Troikaen skulle godkjenne den reformpakken som regjeringen la fram. Det gjorde de aldri, men stilte stadig hardere krav og trenerte prosessen, slik at regjeringen aldri fikk fred til å legge kraft i gjennomføringen av de reformene de sjøl gikk inn for. I tillegg ble det humanitære programmet fra Thessaloniki-programmet kuttet ned fra 2 mrd til 200 mill euro for denne 4 månedersperioden.
Ut i mai forverret situasjonen seg, da reservekapitalen som regjeringa kunne skrape sammen for å betale de stadige gjeldsavdraga til IMT og ESB, snart var brukt opp, og fortsatt var ikke de 7,2 mrd frigitt. Siste halvdel av juni måtte regjeringa misligholde tre avdrag til IMF på til sammen 1,7 mrd euro, som førte til at euro-institusjonene og EUs sentralbank (ESB) satte tommeskruen på de greske bankene. Dette førte til kapitalrestriksjoner og stengte banker, som begrensa greske borgeres uttak til 60 euro per dag. Minibanker som gikk tomme, forsterka denne unntakstilstanden. I denne situasjonen la EU-institusjonene den 25. juni fram et reformforslag for Hellas som ble framstilt som et ultimatum. Regjeringen avviste dette og innstilte på en folkeavstemning den 5. juli som skulle si ja eller nei til dette ultimatumet. Parlamentet støttet dette 28. juni.
I uka fram mot folkeavstemningen ble presset mot bankene forsterka fra EU sin side. Media i Hellas, som i hovedsak støtter opposisjonen mot regjeringen, kjørte en kampanje for å framstille avstemningen som et ja eller nei til euro, vel vitende om at et nærmere 80 % av grekerne ville at landet skulle forbli i eurosonen. Allikevel ble resultatet en dundrende seier for regjeringen, med vel 61 % mot knappe 39 %. Grekerne stemte mot å bli hundset videre av Troikaen og for en støtte til regjeringens motstand mot memorandum-politikken.
Regjeringen varslet etter folkeavstemningen at de ville følge opp forhandlingene om en avtale. EU-toppene opptrådte fornærmet og tyskerne truet også med Grexit, og at Hellas måtte tre ut av eurosonen en periode. Samtidig brukte de at fristen for et større avdrag til ESB på 3,5 mrd euro nærma seg, som ville føre til en total kollaps for det greske bankvesenet, dersom avdraget ble misligholdt.
Det var i denne situasjonen den greske regjeringa dro til Brüssel helga 11.–12.juli. Etter kontinuerlige forhandlinger og det som øyenvitner beskrev som «waterboarding» av Tsipras, da han satt sammen med Merkel og Hollande fram til morgenen 13. juli, ble det inngått en avtale som midler-tidig «berga» Hellas fra økonomisk kollaps, og som det nå fram mot 20. august skal forhandles videre på for at Hellas skal kunne få et tre års lån på opptil 86 mrd euro.
Betingelsene som Tsipras aksepterte, var en reformpakke som på noen punkter var verre enn den som ble avvist i folkeavstemningen, for å få en langsiktig låneavtale og åpning for en gjeldslette i neste omgang. Tsipras har etterpå sagt at han mener avtalen var dårlig og neppe heller vil bli satt ut i livet. Da han forsvarte at de allikevel måtte jobbe med utgangspunkt i den på det stormfulle møtet i sentralkomiteen 30. juli, karakteriserte han situasjonen han var oppe i som å velge mellom «et pinefullt kompromiss eller et kaotisk økonomisk sammenbrudd». Han viste til at de var ansvarlige overfor det greske folket og ikke hadde rett til å kaste korta, men fortsette kampen sjøl med dette vanskelige utgangspunktet.
Som jeg følger opp i neste bolk, så viser det som har skjedd disse 6 månedene, at det ikke er grunnlag for å få til en såkalt «ærverdig og rettferdig avtale» med Troikaen. Du blir bare pressa videre fra skanse til skanse. Oppsetsige land og regjeringer skal presses på kne, for at EU-toget skal valse videre.
I slutten av juli stadfestet IMF det som de hadde «lufta» i flere uker, at de ikke ville gå inn i en 3. lånepakke for Hellas uten at EU-institusjonene gikk med på en betydelig gjeldslette. Da lånebyrden til Hellas ikke var bærekraftig i forhold til de reformene de ville klare å gjennomføre. Vi kan se på dette som et tveegget sverd. På den ene siden vendt mot EU for at de skal gå med på gjeldslette i en eller annen form, for det andre mot Hellas som et press for at de skal gjennomføre reformpakken.
Hva videre nå?
Først noen hovedtrekk ut i fra det som har skjedd:
For det første: Syriza har heist opprørsfanen mot EU-toppenes folkefiendtlige politikk og greid å mobilisere det greske folket bak dette. Til tross for at de formelt nå sjøl kan kalles et memorandum-parti gjennom den avtalen de gikk inn på, blir de ikke oppfatta som det. De har fortsatt folkelig oppslutning og ville vunnet et nyvalg utifra meningsmålinger som er tatt også etter den dårlige avtalen. En meningsmåling offentliggjort 24. juli viste også at 63 % mente det var riktig av Tsipras å inngå 13. juli-avtalen, sjøl om 83 % mente den ikke var i overensstemmelse med nei-et den 5. juli. Et tillitsvotum til Tsipras som den som slåss for deres interesser, men kanskje også et hint om at han valgte feil løsning morgenen 13. juli?
Om Syriza og Tsipras skal klare å holde denne fanen hevet inn i de neste fasene av denne kampen, og beholde den folkelige støtten, avhenger derfor av om de fortsatt våger å konfrontere EU.
Om det nå var frykt for at Varoufakis plan B ikke ville virke som gjorde at Tsipras bøyde av 13. juli, at han derfor valgte å ta flere skritt tilbake i bytte mot at et langsiktig lån og gjeldslette skulle gi arbeidsro for kampen videre, får vi vel ikke vite. Men historia til nå viser at både 86 mrd-lånet og gjeldslette neppe kommer uten flere knebøyninger. I forhandlingene som nå er gjenopptatt, har EU allerede krevd at ytterligere innstramningstak må vedtas før en låneavtale kan komme, som en forverring av situasjonen for bøndene. En avstemning her vil sannsynligvis felle den nåværende Syriza-regjeringa, som jo er Troikaens mål.
For det andre: Syriza har påskynda prosessen med å få gravlagt euromonsteret. Sjøl om de ironisk nok har slåss for å bli værende i Euroland. Å beholde Hellas i euroen vil vise seg å være umulig nå i de neste fasene. Schauble vil med indirekte hjelp fra IMF-venninna Lagarde sørge for at Hellas blir suspendert midlertidig fra euroen sannsynligvis allerede denne høsten. Hellas vil ikke kunne innfri reformkrava som nå ligger på bordet. Ved siden av å trenere iverksettinga av innstramningskrava må derfor den plan B som det er avdekket var under utforming, gjøres klar. Slik at grekerne kan unngå å bli helt robba når Grexiten kommer.
Med den økonomiske krisa som bakteppe vil den oppløsningsprosessen av eurosonen som Hellas har satt i gang, fortsette. Det er ikke tema for denne artikkelen, men vi kan takke Syriza for fødselshjelpa!
Tida fram til og med partikongressen i september vil vise hvor store utbrudd det blir. De vil nok fortsette som regjeringsparti i alle fall fram til et sannsynlig nyvalg utpå høsten, og forholdet mellom partiet og utbryterne vil sjølsagt påvirkes sterkt av det regjeringen gjør videre nå.
Både Syriza og utbrytere har derfor et ansvar for at den grunnvollen som motstanden mot Troikaen har hvilt på, skal bevares: den folkelige bevegelsen som både har agert politisk gjennom svære massemønstringer som sist nå på Syntagmaplassen fredagen før folkeavstemningen, og som har organisert sjølhjelp til de hardest rammede, slik «Solidaritet for alle» er eksponenten for.
Vårt fortsatte solidaritetsarbeid må også bygge opp om dette.