Det er lett å gå seg vill i alt som blir sagt om Iran. Hver gang landet er i sentrum for en ny krise, dukker de samme fortellingene opp: atomprogrammet, den iranske trusselen, sikkerheten til Israel, kampen mellom «det frie Vesten» og et mørkt og fanatisk regime. Men hvis vi skal forstå hva som skjer med Iran nå, og hva som står på spill for regionen og for det iranske folket, må vi begynne et annet sted. Vi må begynne med makt.
For det som utspiller seg, er ikke bare en konflikt om utvikling av atomvåpen. Det er en konflikt om hvem som skal dominere Midtøsten, hvem som skal kontrollere viktige transportårer og energistrømmer, og hvilke stater som får lov til å opptre som politiske aktører uten å underordne seg USA og dets allierte. USA og Israel begrunner angrepene med sikkerhet og avskrekking, men det er vanskelig å ta denne posisjonen på alvor når de samme statene i tiår har stått bak brutale invasjoner, okkupasjon, beleiring, undertrykking, attentater og systematiske brudd på folkeretten i regionen. Det gjør ikke det iranske regime progressiv, fredelig eller antiimperialistisk. Men det gjør det nødvendig å se krigen for det den er: et forsøk på å svekke og disiplinere en regional rival med militær makt.
Dette er heller ikke noe nytt. Iran har i over sytti år vært et land der vestlig innblanding har satt dype spor. Da den første valgte demokratiske statsministeren i Iran, sosialdemokraten Mohammad Mossadegh, nasjonaliserte oljen i 1951 (tidligere var kontrollert av britiske interesser, Anglo-Iranian Oil Company, nå BP), utfordret han ikke bare britiske økonomiske interesser, men hele forestillingen om at naturressurser i sør skulle være tilgjengelige for imperialistiske makter på deres premisser. Svaret kom i 1953, da USA og Storbritannia gjennomførte statskuppet (kjent som Operation Ajax) som styrtet Mossadegh og satte sjah Mohammad Reza Pahlavi tilbake i makta. Dette er ikke bare et historisk bakteppe. Det er en nøkkel til å forstå hvorfor så mange iranere, også de som avskyr dagens regime, møter vestlige frihetsløfter med dyp mistillit. De har hørt dem før, og de vet hva de ofte dekker over.
Kan ikke reduseres til antiamerikanisme
Det er nettopp derfor den vestlige debatten om Iran så ofte blir så grunn og banal. Iran framstilles enten som et rent sikkerhetsproblem, eller som et slags tomt lerret der andre kan skrive inn sin egen geopolitiske fantasi. Men Iran består ikke bare av autoritære mullaer eller den fryktede Revolusjonsgarden. Iran er et samfunn som er ekstremt klassedelt, sammensatt og konfliktfylt med en lang historie av folkelige kamper, streiker, kvinneopprør, studentprotester og motstand mot både utenlandsk dominans og innenlandsk tyranni. Hvis vi reduserer Iran kun til presteregimet, gjør vi oss dumme. Hvis vi reduserer det til antiamerikanisme, forstår vi heller ingenting.
Det er viktig å være helt tydelig på dette: Den islamske republikken er ikke et frigjøringsprosjekt. Den er ikke et sosialt alternativ til kapitalismen. Den er ikke et uttrykk for folkemakt. Den er en autoritær stat bygd opp rundt en religiøs og militær maktblokk som gjennom tiår har slått ned på arbeidere, kvinnebevegelsen, studentene, venstresida, kurdere, balutsjer og andre minoriteter. Den bruker fengsling, tortur, sensur og henrettelser for å holde seg ved makta. Protestene etter drapet på Mahsa Jina Amini i 2022 viste det for hele verden, og de nye protestene vinteren 2025–2026, utløst av økonomisk krise, priseksplosjon og dyp sosial misnøye, viste at undertrykkelsen ikke har skapt stabilitet, bare akkumulert raseri.
Likevel er det nettopp her mange gjør en ny feilslutning. De ser regimets brutalitet og konkluderer med at ethvert slag mot staten er et slag for folket. Men det er ikke slik historien fungerer. Det er ikke slik imperialismen og kolonialismen fungerer. USA og Israel bomber ikke Iran for å frigjøre iranske kvinner, arbeidere, etniske grupper eller studenter. De bomber ikke for å skape demokrati. De bomber for å styrke sin egen stilling, svekke en fiende, kontrollere utviklingen i regionen og sende et signal til andre stater om hva som skjer når man trosser den geopolitiske hegemoni de forsvarer. Krigen presenteres som en respons på trusler, men den er også en maktdemonstrasjon. Og som alle slike maktdemonstrasjoner rammer den først og fremst dem som allerede bærer de tyngste byrdene.
Si to ting samtidig
Det er her venstresida må være mer presis enn den ofte er. Vi må klare å si to ting samtidig, uten å vike fra noen av dem. For det første: denne krigen er reaksjonær. Den er ikke humanitær. Den er ikke en snarvei til frihet. Den følger samme mønster som andre kriger som er blitt legitimert med ord som å frigjøre folk og endt i ruiner, sekterisering, okkupasjon og sosial katastrofe. Irak, Afghanistan og Libya er de beste eksemplene i nyere tid. For det andre: motstanden mot krigen må ikke gli over i politisk unnfallenhet overfor regimet i Teheran. Den som tier om regimets vold for å være «anti-imperialistisk», svikter folket i Iran. Men den som tror bomber kan rydde vei for frigjøring, svikter dem også.
Dette er den politiske knipen mange iranere selv står i. Og det er kanskje det viktigste utgangspunktet for enhver tekst om Iran i dag. For det finnes ikke ett iransk svar på krigen. Det finnes ikke én samlet eksiliransk opinion. Det finnes ikke én samlet innenrikspolitisk blokk. Samfunnet er dypt splittet, og eksilmiljøene er om mulig enda mer fragmenterte. Noen støtter åpent USA og Israel i håp om at militært press skal knekke staten og åpne for regimeskifte. Andre avviser enhver utenlandsk innblanding og ser krigen som en videreføring av en lang rasistisk, imperialistisk og kolonialistisk tradisjon. Mange er bitre mot regimet og samtidig redde for hva en krig vil gjøre med landet, familiene deres og muligheten for endring nedenfra.
For erfaringen fra regionen er brutal. De som snakker om «regimeskifte», snakker ofte som om stater bare kan tas ned og settes opp igjen uten at samfunn går i stykker. Men i praksis betyr slike prosesser nesten alltid at den gamle undertrykkelsen erstattes av kaos, militser, borgerkrig, utenlandsk kontroll eller en ny autoritær orden. Dette betyr ikke at dagens iranske stat er robust eller legitim. Det betyr at sammenbrudd ikke er det samme som frigjøring. En stat kan være undertrykkende og samtidig være en del av den infrastrukturen som holder et komplekst samfunn sammen. Når den brytes opp gjennom krig, er det sjelden de demokratiske kreftene som står best rustet til å ta over. Det er som oftest de mest væpnede, best organiserte og mest brutale kreftene som vinner fram.
Det er derfor spørsmålet om «hva som skjer etter krigen» ikke kan besvares med ønsketenkning. Ingen vet sikkert. Men vi vet nok til å være alvorlig bekymret. Den pågående krigen har allerede vist hvor enorme de regionale og globale ringvirkningene er. Hormuzstredet, som er en av verdens viktigste transportårer for olje og gass, har vært nær stillstand. IMF-sjef Kristalina Georgieva har advart om at krigen vil sette varige arr i verdensøkonomien, også om en fredsavtale kommer på plass. Dette sier noe viktig: Krig mot Iran handler ikke bare om Iran. Det handler om hele den politiske økonomien i verden og om hvem som bærer kostnadene når stormaktene spiller sine spill.
Men det sier også noe annet. Når krigen rammer energiinfrastruktur, handelsruter og sivil infrastruktur, rammer den ikke bare regimet. Den rammer hverdagslivet. Den rammer arbeidere som mister inntekt, familier som mister tilgang til strøm, medisiner og trygghet, og lokalsamfunn som presses enda dypere inn i fattigdom og frykt. Angrepet på South Pars-komplekset er et slag mot en helt sentral livsnerve i Irans økonomi og energiforsyning. Når slik infrastruktur ødelegges, er det ikke et kirurgisk inngrep i en stats militære kapasitet. Det er et angrep på samfunnets materielle grunnlag.
Og nettopp her viser den vestlige imperialismen sitt egentlige ansikt. Den lover presisjon og leverer kollektiv avstraffelse. Den lover frigjøring og leverer sosial oppløsning. Den snakker om fred mens den produserer en ny og mer brutal virkelighet. USAs angrepskrig har fra dag en vært preget av uklare mål og glidende begrunnelser. Det er treffende. For i virkeligheten er målene ofte bevisst uklare. Er hensikten å svekke atomprogrammet? Avskrekke Iran? Knekke regimet? Endre den regionale maktbalansen? Alle deler brukes om hverandre. Nettopp derfor må venstresida være prinsipiell. Når målene flyter, er det som regel fordi krigen ikke drives av et avgrenset forsvarshensyn, men av en mer grunnleggende vilje til dominans.
Iran fra innsiden
Den indre dynamikken i Iran gjør dette enda mer alvorlig. De siste års protestbølger viser at det finnes et dypt og ekte sosialt raseri i landet. «Kvinne, liv, frihet» var ikke bare et slagord, men en historisk utfordring mot et helt system av patriarkalsk, politisk og sosial undertrykking. De økonomiske protestene vinteren 2025–2026 viste at misnøyen ikke bare handler om kulturell frihet, men om brød, lønn, valuta, inflasjon og overlevelse. Protestene som startet desember 2025, begynte etter at rialen falt kraftig og prisene steg voldsomt, og de ble først drevet fram av handelsfolk og bazaaren før de spredte seg videre. Det betyr noe politisk. Det betyr at regimets legitimitetskrise er brei, og at den ikke kan reduseres til vestlig påvirkning eller en smal eliteprotest.
Samtidig er protestene også preget av fragmentering: studenter, arbeidere, bazaaren, kvinner og ulike regionale og etniske grupper deltar, men uten at det nødvendigvis finnes en samlet organisert ledelse eller et felles overgangsprosjekt. Det er en svakhet, men også et resultat av tiår med represjon, knusing av mellomliggende organisasjoner og en økonomi som driver folk inn i prekære og fragmenterte liv. Nettopp derfor er forestillingen om at utenlandsk militærmakt skal «løse opp» situasjonen og åpne for et demokratisk gjennombrudd så farlig naiv. Krig styrker staten, sikkerhetsapparatet og de mest autoritære kreftene. Regimet har flittig brukt krigssituasjonen til å vise kontroll i gatene, samtidig som represjonen holdt potensielle dissidenter nede. Krig lukker progressive politiske rom. Den åpner dem ikke.
Hva bør være venstresidas posisjon?
Hva betyr så en progressiv, sosialistisk og internasjonalistisk posisjon i denne situasjonen? Den må begynne med en enkel sannhet: Vi skal ikke velge mellom bomber og prestestyre. Vi skal ikke velge mellom Netanyahu og Khamenei, eller mellom Washingtons raketter og Teherans fengsler. Det er et falskt valg. Og det er et valg som bare finnes hvis vi slutter å se det iranske folket som et politisk subjekt i egen rett.
Solidaritet med Iran betyr derfor ikke støtte til staten Iran. Det betyr støtte til folket i Iran. Til kvinnene som nekter underkastelse. Til arbeiderne som streiker og organiserer seg under umulige forhold. Til studentene som trosser politi og overvåking. Til nasjonale og religiøse minoriteter som både møter regimets vold og risikerer å bli brikker i andres spill. Til alle dem som prøver å holde fast i muligheten for et annet Iran enn både det prestestyret tilbyr og det imperialismen har på tegnebrettet.
Det betyr også at vi må være ærlige om allianser. Det finnes allianser som er nødvendige, og allianser som er politisk og moralsk uakseptable. En brei anti-krigsfront som samler folk med ulikt syn på Irans framtid, kan være nødvendig så lenge den er prinsipiell mot imperialistisk angrep og ikke krever politisk lojalitet til regimet. Men en allianse med dem som forsvarer henrettelser, kvinneundertrykking og teokratisk makt som del av en «anti-imperialistisk» front, er ikke frigjørende. Like lite er en allianse med dem som ønsker amerikanske eller israelske bomber velkommen i håp om at de selv skal ri inn på ruinene. En frigjørende politikk må holde fast ved begge avvisningene samtidig.
Dette er krevende, også følelsesmessig. For mange i eksil er forholdet til Iran fullt av sorg, raseri, skyldfølelse og håp på én gang. Mange har flyktet fra landet og nekter å romantisere den. Mange har også sett hvordan vestlige medier og makter bruker iransk lidelse selektivt, bare når den kan tjene egne interesser. Derfor blir det så viktig å insistere på en tredje vei: ikke nøytralitet, men uavhengighet. Ikke likegyldighet, men politisk klarhet.
Det er denne klarheten som trengs nå. Krigen mot Iran er ikke en vei til frihet. Prestestyret er heller ikke en vei ut av krisa. Framtida kan ikke bygges gjennom utenlandsk vold eller gjennom lojalitet til en stat som har gjort undertrykking til styreform. Hvis det skal finnes et håp, må det ligge i de kreftene som allerede finnes i samfunnet: de som kjemper for frihet, verdighet, sosial rettferdighet og demokrati nedenfra. Ikke fordi seieren deres er garantert, men fordi alle andre «løsninger» allerede er prøvd, og de har etterlatt seg gravplasser, ruiner og nye lenker.
Våpenhvile
Nettopp derfor må vi også forstå hva den såkalte våpenhvilen mellom USA og Iran faktisk innebærer. Den framstår mer som en pause i krigen enn et reelt vendepunkt. På papiret er kamphandlingene stanset og forhandlinger åpnet, men i praksis er nesten alle de grunnleggende konfliktene fortsatt uløst: atomprogrammet, sanksjonene, Irans regionale rolle, Israels aggressive og brutale framferd i regionen og USAs militære tilstedeværelse. Begge parter erklærer seier, men ingen av dem har oppnådd sine strategiske mål. Iran står fortsatt, med stat og militær kapasitet intakt, samtidig som USA ikke har fått gjennomslag for krav om full stans i anrikning eller regional tilbaketrekning. Samtidig er våpenhvilen preget av uklarhet, motstridende tolkninger og pågående brudd, noe som gjør den grunnleggende ustabil.
Det viktigste å forstå nå, er at maktforholdene ikke er avklart – de er bare midlertidig frosset. Kontroll over Hormuzstredet, som er avgjørende for verdens energiforsyning, er fortsatt et sentralt stridspunkt, og trafikken er langt fra normalisert. Det betyr at krigen allerede har flyttet seg fra direkte militær konfrontasjon til økonomisk og geopolitisk press. Samtidig tyder mye på at Iran, snarere enn å bli svekket politisk, har styrket sin posisjon internt gjennom å framstå som motstandsdyktig mot utelandsak angrep og innblanding. Historisk er dette en kjent dynamikk: krig utenfra gir ofte autoritære stater nytt pusterom innenfra.
Veien videre vil derfor ikke avgjøres av én avtale, men av en lengre dragkamp. Det mest sannsynlige er ikke en stabil fred, men en «kald konflikt» med høy risiko for nye eskaleringer – enten gjennom stedfortrederkriger, økonomisk press eller nye militære sammenstøt. For det iranske folket betyr ikke våpenhvilen en løsning, men en ny fase av usikkerhet: et samfunn fortsatt fanget mellom et regime som bruker krigen til å konsolidere makt, og stormakter som ikke har gitt opp målet om å forme Iran etter egne interesser. Det er nettopp derfor den viktigste politiske oppgaven fortsatt er den samme: å avvise både krig og undertrykking og insistere på at framtida til Iran må avgjøres nedenfra, ikke gjennom bomber eller geopolitisk spill.
Når krigen tåkelegger alt, må vi holde fast ved det viktigste: Iran er ikke et sjakkbrett. Det er et levende samfunn – fullt av motsetninger, kamp og håp. Og det iranske folket trenger ikke flere bødler. Det trenger solidaritet, politisk klarhet og rom til å kjempe sin egen kamp.