– Det er aldri så lett å gå seg vill, som når man tror man vet veien.
Kinesisk ordtak
1. Teorien
Fra Lenin har vi arvet en teori om imperialismen. Den hviler på tre forskjellige og selvstendige ideer, selv om de også må forstås sammen.
Den første er at imperialismen markerer et stadium i kapitalismens utvikling. I en dialektisk forståelse er imperialismen både kapitalismens høydepunkt og signaliserer starten på kapitalismens forråtnelse. Noe som gjør det til en revolusjonær tidsalder.
Det andre er beskrivelsen av at verdensmarkedet var hierarkisk med imperialistmaktene i sentrum og en stor periferi av dominerte nasjoner. Selv med en varierende grad av integrasjon – mange kolonier, noen halvkolonier og noen få uavhengige land – det vil si et rigid internasjonalt system av stater. Med andre ord, en verdensorden.
Den tredje ideen var definisjonen av kriteriene for hva som utgjorde en imperialistisk stat på 1900-tallet, og hvordan den skilte seg fra andre former for imperialisme og kolonialisme. Med andre ord, en «målestokk» for å karakterisere typen av integrering i verdensmarkedet og dens rolle i statssystemet.
2. Verdensordenen
De tre ideene, utarbeidet på ulike abstraksjonsnivåer, er fortsatt svært relevante. Den mest radikale påstanden hevdet at moderne imperialisme innledet en æra der kapitalismen nådde sitt høydepunkt selv om den gikk inn i en fase av forfall. Denne tesen er uimotsigelig fordi den har bestått historiens test. Det imperialistiske systemet har kastet menneskeheten ut i to katastrofale verdenskriger. Det tjuende århundret var et århundre med revolusjoner som fortrengte kapitalens dominans i en rekke land, som til sammen utgjorde rundt 30 % av verdens befolkning. Bevaringen av en imperialistisk verdensorden truer menneskehetens overlevelse av minst overbevisende fire grunner:
- Faren for nye ødeleggende økonomiske kriser, som de vi så i 1929 og 2008.
- Trusselen fra global oppvarming og kapitalismens manglende evne til å gjennomføre en akutt energiomstilling.
- Det globale våpenkappløpet og den militære skremselen fra Triaden (USA, EU og Japan), særlig USA, som hadde som mål å hevde imperialistisk kontroll over verden
- Fremveksten av en nyfascistisk nasjonal ytre høyrefløy, som kjemper om makten og undergraver alle demokratiske fremskritt fra de siste tre generasjonene.
3. Et rammeverk
Lenin var selvsagt ikke feilfri eller en profet. Hans arbeid ga oss et solid metodologisk fundament, men arven hans etterlot oss, er hovedsakelig et rammeverk for analyse av trender og mottrender, ikke en tusenårslære. God marxisme bygger på prognoser, men dette bør ikke forveksles med «spådom».
Det virker uunngåelig å erkjenne at de to andre tesene krever en oppdatering. Verdensordenen er ikke lenger den samme, og den har gjennomgått kvalitative endringer mer enn én gang. Kriteriene for å bedømme hva som er en imperialistisk stat er heller ikke de samme. Mer enn hundre år senere har realiteten i verdensmarkedet og statssystemet endret seg. Strukturen til den imperialistiske verdensorden utvikler seg og blir stadig mer kompleks.
Det har ikke vært en eneste vellykket sosialistisk revolusjon på femti år, siden Vietnam i 1975. Det er trettifem år siden det tidligere Sovjetunionen og Øst-Europa ble innlemmet i kapitalismens verdensorden. Det internasjonale statssystemet er ikke lenger bare delt mellom rivaliserende sentrale imperialistiske makter og en omfattende periferi. Mellomposisjonene er mange og varierte.
I 1916, året da Lenin skrev boka, Imperialisme, kapitalismens høyeste stadium, hadde verken Sovjetunionen eller slutten på europeisk kolonialdominans i Afrika og Asia ennå skjedd. Heller ikke eksisterte institusjoner som Bretton Woods, IMF, Verdensbanken, dollarens plass i verdensøkonomien eller «fjell» av dollar i fiktiv kapital skapt av den nyliberalistiske strategiens hegemoni. Heller ikke FN med sitt system, inkludert WTO, WHO, UNCTAD, UNESCO, Parisavtalen og Den internasjonale straffedomstolen. Lenins rammeverk kunne ikke ta hensyn til EU, et imperialistisk Israel, en ny russisk imperialisme utenfor G7, BRICS og langt mindre Kina som verdens nest største makt.
Å insistere på et «bokstavelig» forsvar av Lenins verk, i stedet for hans analysemetode, ville være dogmatisk stahet. Det finnes mye mer leninisme i en oppdatering av imperialismeteorien enn i et stivbent forsvar av boken fra 1916.
4. Tre faser
I et historisk perspektiv er det allerede mulig å vurdere at det innenfor den imperialistiske epoken har vært minst tre politiske faser i verdensordenen.
Den første og mest turbulente fasen var preget av stormaktsrivalisering og seieren til den første sosialistiske revolusjonen, og den fortsatte til slutten av andre verdenskrig.
Den andre fasen startet med nederlaget til nazismen, og kjennetegnes av samarbeid mellom de imperialistiske maktene i møte med trusselen om revolusjon og en politikk for sameksistens med Moskva. Denne fasen begynte med store seire og endte med Sovjetunionens fall.
Den tredje fasen begynte med kapitalismens utvidelse i Øst-Europa, Russland med mer. Utvidelsen av global kapitalisme kulminerte med krisen i 2008, og den ga oss deretter et tiår med økonomisk stagnasjon. Dette ble forverret av pandemien. Denne fasen strekker seg frem til i dag, med Kinas fremmarsj og offensiven til den nyfascistiske ytre høyresida.
5. Nasjoner og verdensorden
Når man hevder at verden er strukturert som en imperialistisk verdensorden betyr det ikke at det eksisterer en verdensregjering. Kapitalismen har holdt seg innenfor de nasjonale grensene til sine imperialistiske stater. Derfor er det fortsatt rivalisering mellom borgerskapene i de sentrale landene i kampen om økonomisk plass og i meklingen av politiske konflikter. Hypotesen om en «ultra-imperialisme», som ble flørtet med i Den andre internasjonalen – en sammensmelting av interessene til borgerskapene i de sentrale landene – er ikke blitt bekreftet. Det er fortsatt konflikter mellom borgerskapene i hver av stormaktene og mellom fraksjoner i hvert land, som tydeliggjort i konflikten mellom USAs Trump-administrasjon og EU.
Dette gjelder selv i den politisk-historiske etterkrigsfasen (1945–1991) i konteksten av den såkalte kalde krigen, da kapitalismen opplevde sjokket fra en kraftig revolusjonær bølge som gikk over de gamle koloniene. Men det ville være absurd å ikke anerkjenne at den imperialistiske kontrarevolusjonen har lært av historien.
USA, i samarbeid med Storbritannia, Canada, Australia og New Zealand, opprettholder en prioritert allianse i sentrum av Triaden, med komplementære forhold til EU og Japan. Kjernen i verdenskrisen er at denne overlegenheten er truet, fordi det er fare for økonomisk stagnasjon på mellomlang sikt. Satsingen på kunstig intelligens og andre teknologiske innovasjoner virker ikke tilstrekkelig for å blokkere Kinas fremvekst, som konkurrerer på like vilkår med Triaden. Som en konsekvens av dette ser vi behovet for en nasjonal-imperialistisk strategi fra USAs side, for å styrke et avskrekkende militært hegemoni.
6. Hegemoni
I over 75 år har USA hatt en ubestridt politisk lederrolle i verden, men dette hegemoniet har ikke fjernet behovet for forhandlinger. Konflikter mellom interessene til USA, Japan og Vest-Europa førte til at Washington delvis brøt med Bretton Woods i 1971. De suspenderte da den faste vekslingskursen mellom dollar og gull, devaluerte valutaen sin for å beskytte hjemmemarkedet og senket prisen på eksportvarer.
Konkurransen mellom selskaper og rivaliseringen mellom stater har ikke forsvunnet, selv om intensiteten har variert. Trumps nåværende tollkrig er bare et nytt kapittel i denne historien om imperialistisk dominans. Samtidig må vi anerkjenne at borgerskapene i de imperialistiske landene har klart å bygge et maktsentrum i det internasjonale statssystemet, opp fra ruinene av andre verdenskrig. Dette sentrumet eksisterer fremdeles, 35 år etter Sovjetunionens fall, gjennom institusjoner som FN- og Bretton Woods-systemene. Dette inkluderer Det internasjonale pengefondet (IMF), Verdensbanken, Verdens handelsorganisasjon (WTO) og Den internasjonale oppgjørsbanken (BIS) i Basel, samt G7-gruppen.
I dette maktsenteret finner vi Triaden: USA, Den europeiske union og Japan. Både EU og Japan har et assosiert og komplementært forhold til Washington og har akseptert USAs overlegenhet siden slutten av andre verdenskrig. Den historiske endringen, 1989–91, med Sovjetunionens fall, endret ikke Triadens rolle og spesielt ikke USAs posisjon. Selv om USAs lederskap er svekket, er det fortsatt dominerende. Landets store hjemmemarked, dollarens posisjon som reservevaluta, militære overlegenhet og en mer aktiv politisk agenda har bidratt til at USA har kunnet opprettholde sin lederposisjon i statssystemet, til tross for en nedadgående trend.
7. Kina
To store, feilaktige verdenssyn splitter venstresiden angående betydningen av den nåværende verdensordenen. Det første er det som sidestiller Kinas prosjekt med USAs strategi og vurderer at den nåværende «kalde krigen» vil være en forsmak på en tredje verdenskrig på et tidspunkt i fremtiden. Å forenkle verdensordenen i det 21. århundre med verdensorden fra hundre år siden, hvor den inter-imperialistiske striden mellom England/Frankrike og Tyskland rådet, ved å tillegge konflikten mellom USA og Kina en tilsvarende betydning, er en feil. Sammenligningen av Kinas rolle med Tysklands eller Japans plass i det 20. århundre er en anakronisme.
Kina er ikke et Tyskland som forbereder seg på verdenskrig i «sakte film». Vi er ikke i trettiårene i forrige århundre i «sakte film». Kina har gjennomgått en av historiens største bonde- og anti-imperialistiske revolusjoner. Borgerskapet flyktet til Taiwan og en post-kapitalistisk overgang begynte. Til tross for at en kontrollert kapitalistisk gjenoppbygging, som har skapt en historisk hybrid som kombinerer markedsøkonomi med økonomisk planlegging, er det verken det interne borgerskapet eller det kinesiske borgerskapet i diaspora som kontrollerer staten. Staten er under kontrollen til kommunistpartiet, som har bevart seg selv til tross for tragiske interne kamper.
I Kina, i motsetning til i Russland, tillot ikke det sosiale sjiktet som tok makten med revolusjonen i 1949 – et byråkrati som er ideologisk sett sosialistisk – at styrkingen av det interne borgerskapet ødela revolusjonens framskritt. Den kinesiske staten er en fremvoksende økonomisk og i økende grad militær- og romfartsmakt, følger en defensiv strategi for akkumulering av makt og bevaring av posisjoner. Makten som truer verden er USA.
8. Komplekst
På den annen side, å redusere hele denne komplekse virkeligheten til en kamp mellom Triaden og det globale sør er absurd.
Kina er ikke en del av et romantisert globalt Sør, og selv om landet ikke truer med imperialistiske intervensjoner, utnytter det de kommersielle fordelene med ulike bytteforhold med Afrika, Latin-Amerika og Midtøsten gjennom handel. BRICS-gruppen er et støttepunkt for de perifere landene, men foreløpig går det ikke lenger enn å være en defensiv økonomisk artikulasjon i møte med trusselen fra Triaden.
Den nåværende verdensordenen kan ikke forklares av disse to modellene. Definisjonen av imperialistiske stater basert på nesten utelukkende økonomiske kriterier virker anakronistisk. Triaden dominerer statssystemet, men dens hegemoni i verdensmarkedet har minket. Russland er avhengig av utvinning av olje og gass, men er den nest største atommakten, eller en subaltern imperialisme som opprettholder innflytelse fra Hviterussland til Kirgisistan. Kina er verdens største industriøkonomi og en stigende global makt. India har atomvåpen, Pakistan har et kjernefysisk arsenal, Iran er et land med subimperialistisk innflytelse i Libanon, Irak og Jemen, for ikke å snakke om rollen til Tyrkia og Saudi-Arabia i Midtøsten, Venezuelas uavhengige motstandskraft med de største oljereservene, eller til og med Brasils posisjon i Mercosul.
9. Hvilke kriterier bestemmer om et land er imperialistisk?
Hvordan skal vi måle posisjonen som hver stat inntar i det internasjonale systemet?
I den marxistiske tradisjonen har diskusjonen vært konsentrert om nødvendigheten av å svare på endringene som skjedde i opptakten til første verdenskrig, og som gjorde det mulig å forstå den.
I 1902 ble boken, Imperialismen, utgitt av engelskmannen J. A. Hobson, og den ble godt mottatt av Karl Kautsky, den viktigste teoretiske lederen for det tyske SPD, det mest innflytelsesrike partiet i Andre Internasjonale. I 1910 kom Rudolf Hilferdings Finanskapitalen, som fikk stor gjenklang. Rosa Luxemburg og Nikolaj Bukharin var også pionerer i utarbeidelsen, men det var Lenins bok Imperialismen som kapitalismens høyeste stadium som hadde størst gjennomslag.
Lenin fremhevet fem nye kjennetegn som forklarte at det var en ny fase i kapitalismen: (a) konsentrasjon av kapital og dannelse av monopoler; (b) bankkapitalen er smeltet sammen med industrikapitalen og skapt finanskapitalen; (c) kapitaleksporten får særlig stor betydning; (d) det oppstår internasjonale monopolistiske kapitalistsammenslutninger som deler verden mellom seg; (e) deling av verden mellom de kapitalistiske stormaktene er avsluttet.
Disse fem, primært økonomiske, kriteriene er fortsatt relevante i dag. Å avfeie dem ville være uklokt. Likevel er de ikke nok. Mange tidligere imperialistiske stater fra forrige historiske stadium, kanskje de fleste, har mistet sin formelle imperialistiske status. Selv om de fortsatt er sentrale land innenfor det internasjonale hierarkiet, inntar mange av disse statene nå posisjoner med delvis avhengighet av det nåværende imperialistiske sentrum.
10. Lenins kriterier
Selv om Lenins kriterier fortsatt er relevante, så er de også utilstrekkelige for å forstå hva en imperialistisk stat er i dag, av tre grunner:
(a) I dag er kapitalakkumulasjonen avhengig av globalisert finansialisering og at det skapes en massiv menge fiktiv kapital. Dette krever høyt integrerte produksjonskjeder og internasjonal kapitalsirkulasjon, en fordel som få stater har.
(b) Verdensordenen har endret seg. I over syv tiår har det vært mulig å forhindre en ny verdenskrig takket være terrorbalansen som atomvåpen utgjør. Derfor hevder imperialistiske makter seg ikke bare gjennom økonomisk hegemoni, men fremfor alt gjennom militær overlegenhet.
(c) Kun stater med full suverenitet over mat-, energi-, utdannings- og vitenskapelig, økonomisk, politisk, militær og geografi kan innta en imperialistisk posisjon.
(Artikkelen ble først publisert i det portugisiske nettstedet Esquerda Online og er oversatt av Jokke Fjeldstad. På engelsk finnes den på https://links.org.au/lenins-theory-imperialism-still-valid.)