Svenske aviser har avslørt at det høyreradikale partiet Sverigedemokratarna står bak «trollfabrikker» som sprer hets og desinformasjon på internett. I dette intervjuet gir Ali Esbati, rådgiver i De Facto og tidligere riksdagsrepresentant for Vänsterpartiet, et innblikk i hvordan disse trollfabrikkene fungerer.
Emil Øversveen: Først og fremst: Hva er en trollfabrikk?
Ali Esbati: Begrepet «trollfabrikk » ble anvendt i forbindelse med en sak i den svenske avisen Dagens ETC som viste at Sverigedemokratarna (SD) jobbet organisert for å spre desinformasjon på nettet. Alle som har vært politisk aktive og vært borti denne typen miljøer vet selvfølgelig at det gjerne ikke er enkeltpersoner, men grupper, som agerer i diskusjoner på nettet. Det Dagens ETC viste, var at det i disse også var folk som hadde koblinger til SDs partikontor og partiledelse.
Det interessante med hvordan disse gruppene holder på, er at det ikke bare handler om å fremme et bestemt parti eller en bestemt sak. Målet er heller å framstille visse type hendelser på en bestemt måte. Det kan være snakk om reelle nyheter som blir blåst ut av alle proporsjoner, eller saker hvor det finnes en kjerne av sannhet, men som blir framstilt på fullstendig misvisende måter. På denne måten skaper man usikkerhet om hva som er sant og ikke, noe vi jo kjenner igjen fra for eksempel russisk statspropaganda.
I den nye høyresidens tilfelle har disse desinformasjonsstrategiene blitt forent med en type mannsdominert og trollende internettatferd.
Når denne type atferd blir dominerende på digitale arenaer, forsvinner muligheten til å prate om viktige spørsmål.
EØ: Hvilke konkrete praksiser var det Dagens ETC avslørte?
AE: De viste at SD hadde brukt partiets medieplattformer til å rekruttere folk til digitale kampgrupper, og at dette i hvert fall hadde pågått siden 2018. Ofte er det unge menn det er snakk om. SD mobiliserte ikke bare folk til å delta i internettdiskusjoner, men også til å lage falske kontoer som skulle forsøke å gi et skjevt bilde av den politiske opinionen. Også folk med høye posisjoner i partiet var med på dette, uten at det har fått noen særlige konsekvenser for dem i ettertid. En av dem var for eksempel leder for SDs ungdomsforbund på den tiden, og er nå en av partiets tyngste profiler og formann for Riksdagens industri- og handelskomité.
EØ: Hvem er det som er aktive i disse trollfabrikkene? Du sa at det gjerne er unge menn, men har de noen andre fellestrekk utover det?
AE: Som regel er det snakk om folk på høyresiden i SD og i partiets høyreradikale omland. Kjønn er nok det mest utslagsgivende. Vi ser også en viss overlapp her med 4chan og lignende nettsteder hvor denne typen atferd har blitt dyrket fram. Ofte er det snakk om menn som kanskje ikke er de mest ressurssterke i samfunnet, men ellers er det ganske bredt.
EØ: For meg virker det som om det har skjedd en slags crossover her, mellom en forholdsvis gammeldags konservatisme på den ene siden, og en postmoderne internettkultur på den andre.
AE: Her tror jeg internett har spilt en konkret materiell rolle i å tilrettelegge for denne nye høyresiden. Nett-trollene har gjerne veldig konservative syn på hvordan menn og kvinner skal oppføre seg, og en overbevisning om at det eksisterer noen naturlige hierarkier som man ikke skal rokke ved. Så blir dette kombinert med en type politisk aktivisme som muliggjøres av internett, hvor man kan skape sosiale bevegelser uten å måtte møtes fysisk ute i gatene. På denne måten får man muligheten til å hylle rasisme og rakke ned på seksuelle minoriteter, uten å bli konfrontert av den politiske korrektheten man mener gjennomsyrer samfunnet. Resultatet er en høyreside som frigjør seg fra de begrensningene som tidligere har lagt lokk på denne type tankegods. Når man først har sprengt gjennom disse begrensningene, er det bare å kjøre på.
EØ: Samtidig er det jo også en merkelig politisk allianse sett utenfra. De opphøyer familien og tradisjonelle kjønnsrelasjoner, samtidig som at de gjerne selv er enslige og barnløse. Konservatismen vektlegger også gjerne verdier om verdighet, anstendighet og respekt, mens internettkulturen tvert imot er basert på et nihilistisk verdenssyn, hvor alt skal latterliggjøres og plukkes fra hverandre. Hvordan tror du man var i stand til å bygge opp denne alliansen?
AE: Jeg tror det like så godt kan handle om sosialpsykologi som om partipolitikk. Om man skulle forsøke å gi en forklaring på det, kunne man sagt at vi har gått gjennom en periode med nyliberalt hegemoni, hvor mange sosiale strukturer har gått i oppløsning.
Vi har økende ulikhet, og en radikal individualisering av folks livssfærer. Dette skaper grunnlag for en slags reaksjon.
Så er det også slik at det progressive alternativet framstår som ganske svakt og usynlig. Da blir det fort det reaksjonære alternativet som blir dominerende.
Dagens høyreside er ulik den fascismen som vokste fram på 1920-tallet, men det er en del likhetstrekk. Om man for eksempel ser på fascismen, var det en bevegelse som nærmest av prinsipp ikke hadde noen prinsipper. Det var ikke de konkrete ståstedene som var riktige, men vibes, altså hvilken stemning man lagde rundt bevegelsen. Også i dag er det mye vibes. En viktig ingrediens i den nye høyresidens suksessoppskrift er at man aldri riktig vet helt hvor man har den. Det gjør det mulig å samle Tulsi Gabbard, Elon Musk, folk på landet og forsmådde arbeidere i det samme prosjektet, fordi de kan fylle dette prosjektet med det de selv er opptatt av. Hvis man da legger til politisk kompetente mennesker som er i stand til å forene disse kreftene, har man en eksplosiv situasjon.
EØ: La oss gå tilbake til SD og nettroll-fabrikkene. Hvilke konkrete strategier er det de benytter seg av?
AE: En viktig metode er å koble enkelthendelser på en overordnet historiefortelling. Hvis det skjer et lovbrudd hvor man mistenker at det er en med innvandrerbakgrunn som står bak, så blåser man opp denne saken og kobler den på høyresidens tradisjonelle innvandringsnarrativ: vi har vært for naive og sluppet inn for mange, det ligger i kulturen deres å være kriminelle, og så videre. En annen vanlig fortelling er at det finnes en dyp stat i det svenske samfunnet som er skapt av Sosialdemokraterna, og en politisk, byråkratisk og akademisk elite som holder tilbake sannheten. I den siste tiden har det også vært mye fokus på kjønn, at det er feminiseringen av staten og embetsverket som står bak de sosiale problemene i Sverige.
EØ: Hva med økonomi, er de opptatt av det også?
AE: Akkurat det er veldig interessant. Jeg har vært med på mange sånne diskusjoner, og jeg har lagt merke til en økende interesse for å forsvare økonomisk ulikhet og det økonomiske systemet. Før var det gjerne slik at man først og fremst ble angrepet dersom man skrev om innvandring, feminisme og LGBTQ+-spørsmål. I den siste tiden har man også fått høre det om man for eksempel skriver noe om at vi bør øke skattene for de rikeste. Argumentet da er gjerne at man straffer de som skaper verdier, at venstresiden ikke har greie på økonomisk politikk, og så videre.
Det kan være et uttrykk for en slags «Elon Musk-effekt», og et oppsving i ideen om at økonomien drives fram av mannlige genier som man ikke må begrense politisk.
Jeg har ofte pleid å blokkere folk som bare er interesserte i å trolle, og da pleier jeg alltid å klikke meg inn på profilene deres først for å se hva slags folk det dreier seg om. Et påfallende fellestrekk er at mange av dem er interessert i aksjer, trading og krypto, og som tenker at det økonomiske systemet egentlig er rigget, men at de skal være smarte nok til å kunne benytte seg av det. Det mannlige idealet om å skulle lure systemet tror jeg er viktig for å forstå dagens høyreside.
EØ: Du har selv sittet i riksdagen for Vänsterpartiet, og har også et navn og et utseende som skulle tilsi at du kunne havne i søkelyset til sånne typer. Har du hatt noen negative erfaringer som følge av ditt politiske engasjement?
AE: På nettet er det ekstremt mye. Man blir oversvømt av dritt hver gang man går inn i en diskusjon. Det som er interessant er at jeg har fått veldig få fysiske og personlige trusler. Min erfaring der er at kvinner er mye mer utsatt.
Samtidig er det ikke nødvendigvis de folka som selv jobber i trollfabrikkene som står for truslene. De får ballen til å rulle, og så er det mer radikaliserte personer som motiveres til å ta neste steg. Der er det faren ligger. Jeg tror det kan føre til at folk sensurerer seg selv eller dropper ut av visse diskusjonsarenaer, slik at det digitale ordskiftet framstår enda skjevere enn det allerede er.
EØ: Er det slik at sosiale medier strukturelt tenderer til å favorisere høyresiden? Sinne, forakt og latterliggjøring er jo også emosjonelle affekter venstresiden kan spille på.
AE: I praksis ser det ut som at det er høyresiden som har fått mest ut av de sosiale mediene. I dagens politiske situasjon har vi på venstresiden ganske mye vi føler at vi må forsvare, fra velferdsstatene som ble bygd opp i etterkrigstiden til seirene som har blitt vunnet av feministiske og anti-rasistiske bevegelser. Derfor er det også vanskeligere for oss å legge oss på den «alt er dritt»-tonen som den nye høyresiden har klart å mobilisere på. Så tror jeg heller ikke at vi kan se bort fra eierstrukturene i disse digitale mediene, og deres interesse av å holde seg inne med dagens dominerende politiske og kommersielle interesser. Hvordan de digitale mediene fungerer politisk er nok litt både og, men jeg er nok litt mer pessimistisk enn jeg var for ti år siden.