Å underkjenne den strukturelle rasismen i europeisk innvandringspolitikk legitimerer og styrker høyreekstrem retorikk. Det utsetter medmennesker og samfunnet for fare.
Selv om få peker på den åpenbare sammenhengen, utgjør moderne innvandringslovverk et moderne og vedvarende eksempel på strukturell eller systemisk rasisme.
Dette understrekes både av begrunnelsen for lovverket og av praksis.
EUs nylig vedtatte migrasjonspakt er et grotesk eksempel. Lovverk som er basert på og bidrar til å styrke og videreføre rasistiske holdninger og å legitimere høyreekstreme konspirasjonsteorier. Lovverk basert på at ikke-vestlig innvandring, enkelte ikke-vestlige innvandrere i seg selv, utgjør en trussel mot vår og rikets sikkerhet.
Å unnlate å påpeke denne sammenhengen er farlig for rasialiserte mennesker og minoriteter, men er også dypt skadelig for demokratiet og for lokalsamfunnene våre.
I forbindelse med den siste tidens rasistiske opptøyer i Storbritannia har stadig flere påpekt sammenhengen mellom opptøyene og en offentlig debatt og et mediebilde preget av enkelte innvandrere, særlig de fra muslimske land, som nettopp en trussel, for ikke å si den største trusselen. Selv om gjerningsmannen bak de grusomme drapene på tre små jenter i juli verken var muslim eller hadde innvandret til England, uttrykker flere nå forståelse for mobbing og raseri mot innvandring, også her hjemme.
Og hvorfor skulle man ikke det, kan man nesten spørre seg. Britiske myndigheter og medier, og norske, har gjennom tiår pekt på at enkelte former for innvandring, i all hovedsak den fra ikke-vestlige land, er en sikkerhetstrussel og en trussel mot «vestlige verdier». Flåsete sagt har vi, særlig siden 2015, sett en tendens til at skylden for «alle» problemer i samfunnet på et vis legges på «uønsket innvandring». Dette gjenspeiles i og forsterkes av et innvandringslovverk som blir stadig strengere. Tiltak for å holde innvandrere ute går stadig lengre i å senke akseptable standarder, både nasjonalt og regionalt. Det er allerede slått alarm om den økende muslimfiendtligheten i Europa. Migrasjonspakten er et langt steg i feil retning og mange er svært bekymret for konsekvensene.
Opptøyene i Storbritannia er de siste i en rekke hendelser i europeiske land som viser hvor farlig det kan være å la være å avsløre og å ta et oppgjør med den strukturelle rasismen som er bygget inn i lovene som regulerer tilgangen på Europa og «vesten», både for de som kommer og for de som allerede befinner seg her. Når det også denne gangen ender med en diskusjon om å stramme inn i asylpolitikken, går en helt åpenbar sjanse til å ta tak i noe grunnleggende farlig og problematisk tapt – igjen.
Strukturell rasisme
Rasisme handler om mer enn de «enkle» mellommenneskelige relasjonene, de negative fordommene og stereotypiene, det vil si den individuelle rasismen. Negative holdninger oppstår ikke ut av det blå. De kommer fra et sted og opprettholdes og videreføres fordi vi ikke tar et oppgjør med de underliggende strukturene som fôrer dem. Nettopp der må vi leite for å finne den strukturelle rasismen.
Strukturell rasisme eller institusjonalisert/systemisk rasisme finnes og er et virkelig problem, selv om den kan være «vanskelig å forstå». I motsetning til i mellommenneskelige relasjoner er det «ingen» som kan stilles direkte til ansvar for strukturell rasisme. Allikevel har «alle» et ansvar for å avsløre, motvirke og bekjempe den. Så enkelt og så vanskelig.
Strukturell rasisme defineres som «lover, regler eller offisiell politikk i et samfunn som resulterer i og støtter en fortsatt urettferdig fordel for noen mennesker og urettferdig eller skadelig behandling av andre basert på rase, etnisitet, legning eller andre forhold.»
Strukturell rasisme er det sammenvevde forholdet mellom historisk urettferdighet, lover, institusjoner, politikk, praksis, sosiale, politiske og økonomiske forskjeller. Effekten av disse faktorene er marginalisering, stigmatisering og dehumanisering av rasialiserte mennesker. Alle sider ved samfunnet vi lever i, former og fortsetter å forme disse strukturene.
Bak forhold som er innebygget i samfunnet, ligger det ikke nødvendigvis en bevisst handling. Slik strukturell eller institusjonalisert rasisme er mindre åpenlys enn individuell rasisme, men har alvorlige konsekvenser. Disse gir seg utslag i ulik tilgang til jobb, bolig og sosiale rettigheter, forskjellsbehandling i rettssystemet, dårligere utdanningsmuligheter, trygderettigheter og helsetjenester.
Strukturell rasisme er en konsekvens både av nåværende og historisk politikk og maktutøvelse. Norge og Europa er del av en lang historie der såkalte vestlige land har utbyttet land i det globale sør og tiltvunget seg ressurser og rikdom på deres bekostning. Norge har også en lang historie med diskriminerende politikk overfor egen urbefolkning og nasjonale og etniske minoriteter. Fra slutten av 60-tallet skiftet fokuset mot innvandring, og «uforenlige enelige kulturforskjeller» som begrunnelse for at migrasjon fra visse land og kontinenter skulle begrenses. Denne politikken kom med innvandringsstoppen i 1975 og ble fulgt opp med lovgivning og lovreformer, helt fram til i dag.
Ønskede og uønskete
Innvandringsstoppen av 1975 knesatte et skille mellom ønskede og uønskede innvandrere som ikke bare fortsatt eksisterer i dag, men som dominerer innvandringsdebatten fullstendig. For mennesker fra «ikke-vestlige» land finnes det få eller ingen lovlige veier til Europa – utenom retten til å søke beskyttelse. For å sette det på spissen utløser «kvalifisert lidelse» et beskyttelsesbehov. Det er åpenbart svært uheldig,oguheldig, og det reproduserer en asymmetrisk maktbalanse som fortsetter å eksistere innad i i samfunnet vårt.
Retten til å søke beskyttelse utenfor eget hjemland er helt eksplisitt nedfelt i Flyktningkonvensjonen, en sentral del av de internasjonale konvensjonene som til sammen utgjør helt grunnleggende menneskerettigheter. Derfor er det lett å vise til den internasjonale forpliktelsen som hvert enkelt land har ratifisert. Men, dette er også en politisk skapt situasjon hvor noen menneskers bevegelsesfrihet kunstig begrenses av de samme som utnytter dem. Slik situasjonen er i dag, gir denne formen for menneskerettighetsargumentasjon lite rom for diskusjon.
Flere organisasjoner på europeiske nivå etterlyser nå at vi snakker om moderne innvandringskontroll som uttrykk for strukturell eller systemisk rasisme. Hvilke midler som brukes for å holde mennesker ute, hvilke mennesker som slippes inn i landet (kontinentet!), og hvordan vi tillater at de behandles forteller mye om holdninger til enkelte grupper mennesker. Rasisme og eksklusjon er ikke bare konsekvensene av europeisk innvandringspolitikk. Det utgjør selve logikken bak strukturene.
Det er få som tør å utfordre dette og som argumenterer for retten til bevegelsesfrihet og migrasjon, som en grunnleggende menneskerettighet i seg selv. I stedet ender vi med en situasjon der ingen egentlig er ønsket, men hvor vi til nød aksepterer de flyktningene som «har det verst». De som ikke anerkjennes som flyktninger, migrantene, holdes ute med stadig strengere midler og behandles stadig dårligere om de kommer hit. Opportunistiske politikere tukler med kriteriene for anerkjennelse som flyktning. Det gjør også rommet mindre og mindre, og påvirker hvordan vi ser på de som kommer og de som allerede er her.
I lys av hendelsene i Storbritannia er det på høy tid at vi snakker om utryggheten og risikoen dette medfører for grupper og mennesker, som er en del av samfunnene våre. Det er en kjent sammenheng mellom offentlig debatt, hvordan vi snakker om hverandre privat og omfanget av rasistisk vold og hatkriminalitet.
Å legge vekt på sikkerhet, beskyttelse og rettferdighet for mennesker som migrerer, fører til en helt grunnleggende endring av lovverket og kontrollsystemene våre, for ikke å snakke om den offentlige debatten om innvandring.
Ikke minst ville det kunne føre til sårt tiltrengte ressurser for å styrke lokalsamfunnene. Frontex, EUs organ for felles grensekontroll, forventes å ha et budsjett innen 2027 ha et budsjett som passerer svimlende 5,6 milliarder euro (!).
Målet må være at de som kommer hit, føler seg velkomne, opplever trygghet, og lykkes med livene sine. Det er ikke en umulig tanke. Måten ukrainske flyktninger har blitt tatt imot på, både her hjemme og i andre land, viser det.
EUs migrasjonspakt
Den nylig vedtatte EU-pakten om migrasjon og asyl og den forestående revisjonen av fasiliteringsdirektivet tar blant annet for seg såkalt kriminalisering av solidaritet. Det er de siste eksemplene i en lang rekke tiltak og lovendringer som legitimerer et europeisk «race to the bottom», hvor grensene for hva som aksepteres som legitime virkemidler i kampen for å holde enkelte innvandrere ute, stadig utvides. Flere organisasjoner er bekymret for at Pakten vil legitimere høyreekstrem retorikk, systematisk diskriminering og ytterligere normalisering av rasisme i Europa.
EUs migrasjonspakt vil lovfeste noen av de mest kritikkverdige praksisene for innvandringskontroll i europeiske land: vilkårlig internering, et overskyggende fokus på retur, bruk av makt, eksternalisering av ansvar og senkede standarder for rettssikkerhet. Dette vil sannsynligvis føre til økt etnisk profilering og diskriminering, ulovlige push-backs og menneskerettighetsbrudd. I tillegg er det sannsynlig at antall mennesker som lever som papirløse i Europa uten tilgang på helt grunnleggende rettigheter, vil øke dramatisk.
Flere av lovendringene vil være obligatoriske å innføre for medlemslandene. I motsetning til EUs tidligere rolle som en slags garantist for minstestandarder, vil migrasjonspakten «dra alle ned» til nivå med de dårligste i EU-klassen.
EUs nåværende strategi og politikk for innvandring baserer seg på et narrativ om at innvandring er en trussel mot Europa og det europeiske. Tiltakene i Pakten sementerer denne måten å se det på, og den behandler innvandring som et sikkerhetsproblem. Denne historiefortellingen resonnerer for øvrig godt med den retorikken vi kjenner fra langt ute på den radikale og ekstreme høyresiden. Konspirasjonsteorier, som «the grand replacement», om hvordan den hvite befolkningen i Europa står i fare for å byttes ut, er en del av dette tankegodset.
Krimmigrasjon
Å behandle innvandring som en sikkerhetstrussel bidrar til å utydeliggjøre grensene mellom innvandringskontroll og kriminalitetsbekjempelse ytterligere, såkalt «krimmigrasjon». Dermed styrkes også narrativet om de som blir avvist som «ulovlige» eller «ordensproblemer». Som igjen legitimerer tiltak som går lenger, og andre rettssikkerhetsstandarder enn for andre grupper.
Det følger av tiltakene i Pakten at standarden for rettssikkerhet for migranter vil senkes enda mer enn det som allerede er tilfellet – og den lovfester, systematisk og vilkårlig internering av migranter og asylsøkere, også av barn. Grensene skal militariseres ytterligere, og Frontex som allerede kritiseres for menneskerettighetsbrudd, skal gis utvidede myndigheter. Det samme gjelder videreføringen av hotspot-ordningen, som tar utgangspunkt i at færre enn det som i realiteten er tilfelle har et behov for beskyttelse. Økt bruk av hurtigbehandling vil føre til at flere returneres til land der de risikerer forfølgelse.
Pakten legger opp til utstrakt bruk av overvåkning som vil føre til systematisk og massiv bruk av etnisk profilering. Dette vil ramme allerede utsatte grupper av den europeiske befolkningen og medføre mer diskriminering. Pakten åpner nemlig for «screening», det vil si kontinuerlig utlendingskontroll, også inne på nasjonalt territorium, ikke bare langs EUs yttergrenser.
Også hensynet til personvern vil settes under press av Paktens endringer. Dette gjelder særlig aspekter ved datalagring. Det planlegges å etablere ett enormt, sentralisert system for hele Europa. Der skal det lagres informasjon om barn helt ned i seks år, men det er svært uklart hvem som vil ha tilgang og hvordan det vil brukes i praksis. Dersom enhver politimann eller -kvinne i Europa kan slå opp i et slikt register og få tilgang til sensitiv, personlig informasjon om mennesker de finner fram til gjennom tilfeldige kontroller, er det svært problematisk.
Pakten
Gjennom Paktens legitimering og normalisering av sikkerhets- og kriminalitetsperspektivet er det sannsynlig at vi vil se mer muslimfiendtlighet, mer rasisme og mer høyreekstremisme. Det samme gjelder ytterligere svekkelse av asylinstituttet og respekten for menneskerettigheter i møte med nasjonal politikk. Flere går så langt som til å mene at flere av lovendringene EU planlegger, strider med internasjonale konvensjoner i tillegg til EUs egne lover, strategier og handlingsplaner
Dette forsterkes dessuten av Paktens eksternalisering av ansvar, det vil si aktiv bruk av avtaler med såkalte trygge tredjeland, noe Storbritannias avtale med Rwanda er et grelt eksempel på, og Italias «Guantanamo» som nå bygges i Albania. Dette kan utsette mennesker for menneskerettighetsbrudd utenfor europeisk kontroll, og det viderefører en utbyttende, kolonialistisk, holdning til fattige land i det globale sør.
Det ser ut som EU-landene har gitt opp ansvarsfordeling innad i Europa, slik at byrden fortsetter å ligge på landene langs yttergrensa. Det er oppsiktsvekkende at EU resignerer så fullstendig, og at de åpner for at de rikeste og mektigste landene kan kjøpe seg ut av det som er et felles ansvar. Det er ingen tvil om at slik praksis skaper og forsterker et skille mellom landene i Europa, de rike i nord og de fattige i sør.
Alle disse bekymringene viser hvordan EUs migrasjonspolitikk i økende grad opprettholder et system med rasialisert kriminalisering og diskriminering av migranter og «mennesker som flytter på seg». I stedet for en migrasjonspolitikk som tar utgangspunkt i omsorg for det enkelte mennesket og beskyttelse av helt grunnleggende menneskerettigheter, favoriserer EU en straffetilnærming hvor det endelige målet er avskrekking. Dette skaper et klima av mistenksomhet og ekskludering som kan få fatale konsekvenser for både enkeltmennesker og samfunnet som sådan, og utfordringer som vil være svært vanskelige å løse i framtida.
På et styggere vis
Partiene på ytre høyre fikk ikke den oppslutningen mange fryktet i valget til EU-parlament i juni, men migrasjonspakten i seg selv og klimaet som er skapt, er en seier for dem. Migrasjonspakten vil gi verktøy som går lenger enn man har gått før i å stenge rasialiserte mennesker ute av Europa Den senker rettssikkerheten til et nytt bunnivå, mens dens praksis og begrunnelse sikrer ytre høyres kontroll over den offentlige debatten om innvandring – og om innvandrerne. Med de kreftene som vokser i Europa i dag, er det ikke bare sannsynlig at dette vil fortsette å skje, men at det vil skje på stadig styggere vis.
I Norge har vi en stadig mer fremmedgjørende debatt om ungdomskriminalitet. Den kriminelle atferden forklares med etnisk opprinnelse og kulturell og religiøs tilhørighet. Løsningene varierer mellom justispolitiske tiltak som å senke den kriminelle lavalderen og at politiet skal registrere fødeland tre generasjoner bakover, og tiltak for å begrense innvandring og å stenge grensene ytterligere.
Muslimfiendtligheten i Norge er stabilt høy og nordmenn er mindre positive til innvandring enn tidligere år. Det har ikke skjedd ennå, men situasjonen kan lett eskalere. Det ulmer allerede flere steder. De rasistiske opptøyene i Storbritannia kunne ikke bare skjedd her, de kunne skjedd i samtlige av de europeiske landene.
Norsk og europeisk innvandringspolitikk fôrer og reproduserer stereotypier som gjør rasialiserte mennesker mer utsatt for stigmatisering og diskriminering. Den offentlige debatten om innvandring som begrunner behovene for innstramninger og måten migranter og flyktninger behandles på, legitimerer dehumanisering og kriminalisering, i tillegg til at de gir et farlig spillerom for høyreekstreme krefter. For å kunne gjøre noe med den europeiske rasismen må dette anerkjennes.
De underliggende strukturene må avkles og opinionen må flyttes fra bekymring for om innvandrerne kommer og hvem de er, til hvorvidt de behandles på en human og verdig måte, og at menneskerettighetene deres respekteres. Vi må fortsette å reagere på begrensningene som legges av dette systemet og være tydeligere på de rasistiske elementene i norsk og europeisk innvandringspolitikk. Vi må tørre å påpeke at dagens situasjon med stengte veier til Europa og knapt nok retten til å søke beskyttelse, ikke kan fortsette. Ikke minst må pengeinteressene i dette avsløres.
Bare slik vil vi kunne oppnå samfunn frie for rasisme og diskriminering. Bare slik kan vi oppnå sosial rettferdighet og reell likestilling.